Jeg har smakt løksuppe to ganger i mitt liv. En gang som forrett på en jødisk restaurant i Krakow i forfjor høst, og andre gangen denne uka da jeg bestemte meg for at jeg selv skulle lage løksuppe til middag. Jeg trengte ikke å gå og handle, for løk og hvitløk er jo noe alle kjøkken har fra før av, alltid. Det jeg ikke fant på kjøkkenet derimot, godt inne i matlagingen, var timian. Så jeg lette litt i krydderhylla etter noe jeg kunne erstatte det med, jeg tenkte at muskat kanskje kunne fikse det, men fant nelliken først, skitt au, jeg tar oppi dette, tenkte jeg og krydret sterkt med nellik og jeg begynte å tenke på mandariner og den veganske banansjokoladepuddingbrowniesen jeg synes er så god (den har nellik oppi). Løksuppa ble ikke noe god, jeg hadde også kuttet løken i altfor store biter, og jeg hadde atter en gang brukt en altfor liten gryte. Det skjer nesten hver gang jeg lager suppe. Jeg skal prøve å huske på å bruke en større i dag. Jeg har nemlig tenkt til å lage grønnsakssuppe. Det er på tide å begynne å lage flere middager som ikke stekes i 5 cm olje (for tiden raps, jeg gikk lei av oliven) i stekepanna.
Jeg har aldri lagd grønnsakssuppe før. Det er mulig jeg kan erindre at vi gjorde det i heimkunnskapen på ungdomsskolen en gang, men i så fall var nok det eneste jeg gjorde å flytte de allerede oppkutta gulrøttene fra benken til opp i gryta. Kanskje fikk jeg lov til å røre litt også.
Ved siden av løksuppa har jeg og funnet ut, for godt nå, at søtpoteter heller ikke er noe særlig godt. Jeg kastet bort dyr hasselnøttolje på en rett med søtpoteter som jeg ikke gadd spise opp. Men jeg har ikke bare laget mislykket mat, jeg har jo lagd krutonger! Jeg lagde dem først til løksuppa, men fant ut at det ikke var noe vits i å øse på mer suppe, jeg ville heller bare spise krutongene. En dag lagde jeg bare krutonger og ingen suppe. Så gode var de (og i grunnen bare enda en variasjon av mitt daglige brød, så det var vel ikke noe rart).
En annen ting som også er godt er lønnesirup. Og varm hylleblomstsaft. Mm-hm, og det akter jeg å drikke masse av i helgen. For ja, jeg skal jo til Danmark i morgen. Jeg skal i fødseldagsuken til 1000fryd i Aalborg. Jeg må forresten pakke nå, det hadde jeg helt glemt. Eller, nei, jeg hadde ikke glemt det, jeg visste bare ikke at klokken hadde blitt så mye allerede.
torsdag 29. januar 2009
onsdag 28. januar 2009
mandag 26. januar 2009
I <3 brød
Jeg kan ikke gå en eneste dag uten å spise brød (ja, se her!), og det er godt, norsk grovbrød jeg savner først når jeg er i utlandet (loff er drit, kneip likeså). Alle slankeguruer som forkaster brød er det ikke noe vits i å høre på (vi andre kan bruke common sense og vite at det finnes flere forskjellige typer karbohydrater, og at de som er i grovbrød er snille og nødvendige), de er bare teite (hadde man blitt feit av brød hadde jeg vært dette landets feiteste kvinne for lenge siden). Og det er ikke kjedelig, det finnes brød med solsikkefrø, valnøtter, soltørka tomater, gulrøtter, hasselnøtter, sesamfrø, gresskarkjerner, spelthavrerugbygg og alt mulig! Til frokost, til lunsj, til salaten, til suppa, til kveldsmat, til fyllemat, til matpakka (ja, jeg tar jo tilogmed med meg matpakke ut på byen noen ganger). Og nå akter jeg å gå og spise litt brød. Mm-hm!
lørdag 24. januar 2009
Fakta om Finland
Over en øl sitter Vilde og jeg og diskuterer forfattere og bøker vi har lest, det gjør vi ofte, jeg forteller om Frode Grytten før vi begynner å diskutere at selv om man liker en av bøkene til en forfatter, bør man ikke lese enda en av ham med en gang, det er nemlig kanskje derfor jeg brukte to måneder på å lese Haruki Murakamis Sauejakten (når jeg normalt leser én bok i uken). Jeg hadde lest for mange bøker av ham med for kort tids mellomrom, og plutselig var jeg bare så drittlei av denne forfatteren, og det er jo feil, for han er et geni. Og i dette året, som er Hamsuns, kommer mange sikkert til å bli dritlei av ham også innen året er omme, jeg er og litt lei, men mest fordi jeg hadde en periode for en tid tilbake hvor jeg leste altfor mange bøker av Hamsun - rett etter hverandre. Altså, klok av skade, skal jeg ikke lese Frode Grytten på en stund. En jeg heller ikke skal lese noe mer av er Paulo Coelho, men det er jo ikke noe nytt, og av en annen grunn. Vi snakker om at ordet 'bestselger' ikke betyr kvalitet, ja, jeg vil heller si tvert i mot, og Alkymisten er kanskje det beste eksempelet. Den er vrøvl. Men den funker kanskje fint for voksne som er litt barn inne i hodet, med tanke på hvordan mister Coelho virkelig prøver å få inn moral i leseren med teskje. Jeg sier så at Victoria vil dø kanskje er hakket verre, før det leder oss til å snakke om depresjoner og Finland, der er folk sikkert kjempedeppa fordi det er så kaldt og mørkt, dessuten må de lære svensk på skolen, sier Vilde, næhei, er det sant?, sier jeg, ja, akkurat som engelsk, svarer Vilde, istedenfor?, sier jeg, nei, i tillegg. Det må Elina i filmen Elina - som om jeg ikke fantes, som jeg aldri har sett, men har hørt veldig mye om. Men de er flinke på skolen der i Finland da, veldig flinke, mens vi i Norge bare er noen slappe jævler. Apropos skole, sier jeg, det var jo ikke så lenge siden han fyren skjøt rundt seg på skolen i Finland, nei, det var i sommer. Så sykt, sier jeg, men USA og Finland er to av få land hvor man kan eie våpen som man vil, sier Vilde, næhei, er det sant?, sier jeg, det visste jeg ikke, jeg vet jo at det er sånn i USA, men ikke i Finland, og så begynner jeg å tenke på en gang da jeg så Elephant og etterpå sa at guttene som gjorde det sikkert hadde psykiske problemer og at folk som gjør sånt som regel tar selvmord etterpå og hvis man vet man skal dø, spiller det jo ingen rolle for dem om de tar med seg ti stykk til, alt blir jo bare svart uansett, ja, i den store sammenhengen skal jo alle pårørende også dø en gang, og hvordan jeg da etterpå fikk kjeft for å ha sagt det. Jeg sa det jo ikke for å forsvare dem på noen måte, jeg sa bare at det kanskje var sånn de tenkte. Og apropos begynner jeg å bli et nervevrak av å pløye gjennom aviser, det skjer for mye sykt og det er litt flaut å begynne å grine i tidsskriftsavdelingen på biblioteket, men hysj, det er egentlig hemmelig. Og nå, ja, nå her hvor jeg sitter og skriver dette, kommer jeg til å tenke på at jeg er veldig glad i Finland, jeg må si noen fine ord om dette landet også: Tove Jansson var jo finsk! Hurra for mummitroll og hattifnatter og hemuler og Snusmumrikken og filifjonker og alle de andre! Og for ikke så snakke om det fine språket deres, mye, mye finere enn svensk (jeg kan ikke fordra svensk, det er det styggeste språket jeg vet om) og Helsinki, ja, nå har jeg ikke vært i Helsinki, men ordet er veldig fint, finere enn Helsingfors. Men jeg har vært i Finland, vi kjørte gjennom øde landskap der, på vei fra Karasjok til Kirkenes, og vi stoppet på en bensinstasjon og jeg spurte etter stamps (frimerker), men hun skjønte ikke hva jeg sa, hun jenta i butikken, men det gjorde han gutten i butikken, og de var veldig hyggelige begge to, jeg husker det selv om jeg var ti år yngre enn jeg er nå. Jeg har nemlig veldig god hukommelse, det skal ingen ta fra meg, ja, heller ikke øl klarer det.
torsdag 22. januar 2009
På bøljan blå
At jeg elsker å ta tog og buss og hater å ta fly er noe jeg har fortalt ved flere anledninger (f.eks. her, her og her). Det jeg derimot har usagt er at jeg synes det er hakket kjipere og kjedeligere å ta båt enn å fly. Greit at havet er så fint og horisonten så vakker og romantikken om at vi er så små i denne store verden og frisk saltsprut i ansiktet og at det ligger fjerne land foran oss som bare venter på å bli oppdaget (riktignok ikke lenger som noe nytt for en hel verdensdel, men som noe nytt for deg som enkeltmenneske). I fjor vår var jeg med på seiltur over Nordsjøen, fra Bergen til Orknøyene (som hører til Skottland, that is). Det var vel ca. to døgn uten å se land før vi kom til Orknøyene. Jeg hadde rød vakt fra kl.12-16 og fra kl.00-04 gjennom hele turen, også kjent som bikkjevakta fordi den snur mest på døgnet (hm, må være A-menneskers døgn det, rød vakt snudde ikke noe på mitt døgn). Jeg fikk altså aldri sett noen av de velrenomerte soloppgangene, for på de tidspunktene lå jeg og sov i en hengekøye under dekk. Jeg tviler på at jeg hadde tenkt "Ååå, herregud, så vakker verden er". Det har seg nemlig sånn at jeg ikke fatter noen av ut-på-bøljan-blå-klisjéene. På båt (ikke kjeft på meg, jeg er landkrabbe, det er klart jeg sier 'båt' og ikke 'skip') med bare hav rundt meg føler jeg meg rett og slett bare innestengt. Jeg får en klaustrofobisk følelse. Hvor i helvete skal man gjøre av seg på en båt (hvis man ikke er så desp at man hopper over bord)?! Hele min folkehøyskole + enda en var på seilas. Jeg ble nesten helt gær'n av å sove inneklemt i en hengekøye, og det selv om jeg bare hadde én nabo. Jeg tenkte ingen filosofiske tanker da jeg så horisonten, jeg tenkte "Faen, så trangt" etterfulgt av: -Unnskyld, er det plass til albuen min her?, og det fineste jeg så var ikke soloppgang og horisonter og hav, men oljeplattformene som lyste i mørket, og mens alle fotografspirene lot seg fascinere av seilduker og tau, syntes jeg motoren var det mest interessante ved hele seil(!)båten.*
Likevel, det finnes noe som er verre, og det er lange ferjeturer. Som oftest i mitt tilfelle til Danmark. Det er ikke noe å gjøre der etter at man har handlet det man har lyst på i TaxFree-en. Det er så kjeeeedelig (untaket er når man har buffé, selvfølgelig). Så fryktelig kjedelig. At jeg synes at båt er kjipt har nemlig ingenting med sjøsyke å gjøre. Jeg blir nemlig ikke sjøsyk. Det kan være så mye storm havet vil, jeg blir ikke sjøsyk. Mens majoriteten ligger med hodet over dass kan jeg løpe rundt og le som en unge hver gang bølgene gjør det slik at man hopper lengre og høyere opp i luften. Som btw er en gøy ting med båt, men det blir litt ensomt i lengden.
Det er noe annet med de kortere ferje-turene. Jeg liker nemlig veldig godt ferjene man må ta når man tar kystbussen fra Stavanger til Bergen (eller motsatt vei). Man kan bare sitte der i ro og mak og spise nistepakken og drikke kaffe og se på fjorden og vite at man er på vei.
Småbåter er en helt egen kategori. Robåter, kanoer og motorbåter osv. er jo bare gøy. Kanskje fordi man ikke befinner seg oppi slike fartøy med en haug av folk man ikke liker. Kanskje fordi man ofte har kontrollen selv. Kanskje fordi man gjør noe. Det er ikke kjedelig, det er ikke klaustrofobisk og det er ikke teite klisjéer knyttet til det.
Apropos klisjéer, hva i helvete er så kult med pirater? Det har jeg aldri skjønt. Og for all del, jeg liker horisonten, så lenge jeg står på land og er fri. Jeg kunne aldri tenkt meg å bo i innlandet**. Det hadde vært hakket mer klaustrofobisk enn på båt. Jeg antar at man trenger en viss balanse der, land og hav, hav og land.
Men selvfølgelig, hadde jeg vært en havfrue eller hatt en ubåt hadde alt vært annerledes. Under vann er noe helt annet enn over vann. Det hadde vært stas, det!
Så tett var det mellom hengekøyene.
Se så glad jeg var da jeg endelig fikk gå på land.
Likevel, det finnes noe som er verre, og det er lange ferjeturer. Som oftest i mitt tilfelle til Danmark. Det er ikke noe å gjøre der etter at man har handlet det man har lyst på i TaxFree-en. Det er så kjeeeedelig (untaket er når man har buffé, selvfølgelig). Så fryktelig kjedelig. At jeg synes at båt er kjipt har nemlig ingenting med sjøsyke å gjøre. Jeg blir nemlig ikke sjøsyk. Det kan være så mye storm havet vil, jeg blir ikke sjøsyk. Mens majoriteten ligger med hodet over dass kan jeg løpe rundt og le som en unge hver gang bølgene gjør det slik at man hopper lengre og høyere opp i luften. Som btw er en gøy ting med båt, men det blir litt ensomt i lengden.
Det er noe annet med de kortere ferje-turene. Jeg liker nemlig veldig godt ferjene man må ta når man tar kystbussen fra Stavanger til Bergen (eller motsatt vei). Man kan bare sitte der i ro og mak og spise nistepakken og drikke kaffe og se på fjorden og vite at man er på vei.
Småbåter er en helt egen kategori. Robåter, kanoer og motorbåter osv. er jo bare gøy. Kanskje fordi man ikke befinner seg oppi slike fartøy med en haug av folk man ikke liker. Kanskje fordi man ofte har kontrollen selv. Kanskje fordi man gjør noe. Det er ikke kjedelig, det er ikke klaustrofobisk og det er ikke teite klisjéer knyttet til det.
Apropos klisjéer, hva i helvete er så kult med pirater? Det har jeg aldri skjønt. Og for all del, jeg liker horisonten, så lenge jeg står på land og er fri. Jeg kunne aldri tenkt meg å bo i innlandet**. Det hadde vært hakket mer klaustrofobisk enn på båt. Jeg antar at man trenger en viss balanse der, land og hav, hav og land.
Men selvfølgelig, hadde jeg vært en havfrue eller hatt en ubåt hadde alt vært annerledes. Under vann er noe helt annet enn over vann. Det hadde vært stas, det!
*Motoren var til bruk ved vindstille.
**Tulla! Jeg skal jo bo i Berlin! Og Sveits er jo verdens vakreste land! Aldri si aldri, når skal jeg slutte å være så skråsikker?
Fint!
Nå har jeg lest Frode Gryttens Bikubesong og jeg elsker den. Den er kanskje en av de fineste bøkene jeg noensinne har lest. Nei, ikke kanskje, den er en av de fineste bøkene jeg har lest. Og nå bør jeg ikke lese skjønnlitteratur på en stund fordi jeg uansett bare kommer til å tenke at "dette er dårlig i forhold til Bikubesong", når det egentlig ikke er så dårlig, det bare kan ikke måles opp mot Bikubesong, og det er ganske unfair mot vedkommende forfatter og mest kjipt for min egen del.
Bikubesong er og en sånn bok som får meg til å tenke at jeg ikke burde bli forfatter likevel. (Men det er et kall, så hva skal jeg gjøre med det?)
Mens jeg er så godt inne i det å anbefale ting (selv om hele Norge sikkert har lest denne boken for lenge siden, alle unntatt meg), og som unnskyldning til negativiteten min, skal jeg anbefale flere fine saker. Siden du allerede sitter med Internettet: den søte Hjartesmil-bloggen, tegningene til Jeff Thomas og Fiona Apples Sally's Song. Men jeg er ikke bare mjuk, for jeg vil også anbefale filmen Welcome To The Dollhouse, som altfor få folk har sett og som er en film jeg ler rått av (hovedpersonen får ingen sympati fra meg, selv om hun har briller og mørkt hår og er like stygg som det jeg og var på hennes alder).
Eller gå i matvarebutikker. Det har jeg gjort i dag og det er noe av det gøyeste som finnes! (Men likevel er det noe så enkelt som tomatsuppe jeg har mest lyst på til middag i dag).
Bikubesong er og en sånn bok som får meg til å tenke at jeg ikke burde bli forfatter likevel. (Men det er et kall, så hva skal jeg gjøre med det?)
Mens jeg er så godt inne i det å anbefale ting (selv om hele Norge sikkert har lest denne boken for lenge siden, alle unntatt meg), og som unnskyldning til negativiteten min, skal jeg anbefale flere fine saker. Siden du allerede sitter med Internettet: den søte Hjartesmil-bloggen, tegningene til Jeff Thomas og Fiona Apples Sally's Song. Men jeg er ikke bare mjuk, for jeg vil også anbefale filmen Welcome To The Dollhouse, som altfor få folk har sett og som er en film jeg ler rått av (hovedpersonen får ingen sympati fra meg, selv om hun har briller og mørkt hår og er like stygg som det jeg og var på hennes alder).
Eller gå i matvarebutikker. Det har jeg gjort i dag og det er noe av det gøyeste som finnes! (Men likevel er det noe så enkelt som tomatsuppe jeg har mest lyst på til middag i dag).
onsdag 21. januar 2009
tirsdag 20. januar 2009
Dette er over i morgen
Æsj, noe av det kjipeste jeg vet er når jeg bruker timesvis på å skrive noe og jeg ender opp med å trykke 'delete' eller hive papiret i peisen til slutt. Jeg skriver langt og gjør meg flid med rettskriving og alt mulig, koker opp uendelig mye tevann (eller trakter kaffe, det kommer ann på hva jeg vil ha) og utsetter middagen fordi jeg må bli ferdig med teksten når jeg først er så godt i gang. Også forkaster jeg det!? Jeg gjør det fordi jeg plutselig tenker: "Hva i helvete er dette? Det er så dårlig og pinlig!", eller jeg har kanskje hatt en anelse om det hele tiden i løpet av skrivinga, men tenker "Så, så, bare fiks litt på det og det, så blir det bra" og fortsetter likevel. Uansett, så kommer jeg til et punkt hvor jeg innser at om enn hvor mye mer jeg kommer til å jobbe med denne teksten, så kommer den til å være rævdårlig.
Noen ganger gjelder dette blogginnlegg. Da har jeg av og til trykket 'publiser innlegg' og angret etterpå. Noen ganger går det et minutt før jeg angrer og sletter hele greia. Andre ganger tar det lengre tid, opptil timer (da har jeg som regel hatt det svirrende i bakhuet hele tiden at "det innlegget er kanskje for dårlig, jo, det er for dårlig, skal jeg slette det eller ei?") før jeg sletter det og bare kan håpe på at ikke for mange har rukket å lese det.
Jeg har nemlig skrevet så mye ræva i mitt liv at jeg blir flau bare jeg tenker på det.
Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje det er innholdet som er feil, eller kanskje det er skrivemåten. Det er rart det, for det har vært mye forskjellig innhold og mange forskjellige skrivemåter. Skrivemåter: stemmen, stilen og den regla der. Kanskje det blir dårlig fordi jeg har lest for mange bøker og jeg får en sterk følelse av at det jeg skriver bare er oppgulp. Eller at jeg er for ung og har opplevd for lite til å skrive om livet og sånt. Jeg kan heller ikke skrive med tyngde, for jeg er så altfor u-intellektuell og jo flere timer jeg bruker på å lese aviser hver dag, jo mer føler jeg at jeg må lese for å holde tritt, for jeg hater, hater likegyldighet, jeg vil ikke være en sånn en som driter i alt sammen og har nok med seg selv.
Her en dag satt jeg midt oppi en liten gruppe av studenter og hørte at de snakket om ditten og datten, hun ene gikk på statsvitenskap og han ene hadde mastergrad, og jeg synes ikke de så så fryktelig gamle ut (jeg vet ikke, det var ikke noen jeg kjente) og jeg skjønte egentlig ingenting av hva de snakket om. Han ene hadde bodd i Tyskland, han hadde gjort noe som var relevant for EU, det fikk jeg med meg. Jeg tenkte at jeg vil jo også studere statsvitenskap, men hvordan skal jeg klare det, jeg skjønte jo ikke noe av det jenta sa! Jeg tenkte også at jeg og vil bo i Tyskland en eller annen gang, men at jeg til tross for 9 år med tysk på skolen bare klarer å lese tysk på nivå Dameblader og Sladreblader og muntlig bare bestille ein Apfelsaft, bitte!.
Jeg er ikke noe særlig flinkere i engelsk, sier brevet jeg nylig fikk fra Eksamenskontoret. Og sist jeg fikk en karakter i norsk sa den "Du er middelmådig" og jeg slutta hele greia og nå har jeg meldt meg opp som privatist i faget og jeg vet ikke hva jeg skal ha særemne om ennå. Apropos skole, før jul en gang jeg ikke hadde noe annet å gjøre, skrev jeg en stil om terrorisme med utgangspunkt i sitatet "One man's freedom fighter is another man's terrorist". Det var en oppgave søstera mi hadde i samfunnsfag (videregående), og i dag fikk jeg vite at det bare ble en 4+ på den. Ok, men kanskje jeg skal holde meg til det trivielle fra nå av og langt bort i fra alt som har med synsing å gjøre. Kanskje jeg bare skal studere for å studere og aldri bli noe spesielt, men leve på studielån for alltid. (Om jeg kommer inn på noen skole i det hele tatt.)
Mm-hm, skal jeg si dere hvorfor jeg skriver alt dette? Fordi jeg i dag faktisk brukte timesvis på en tekst som var helt wasted og som jeg nå har kvittet meg med for godt, og jeg blir alltid litt mutt av det. Det er jo faktisk noe av det kjipeste jeg vet.
Noen ganger gjelder dette blogginnlegg. Da har jeg av og til trykket 'publiser innlegg' og angret etterpå. Noen ganger går det et minutt før jeg angrer og sletter hele greia. Andre ganger tar det lengre tid, opptil timer (da har jeg som regel hatt det svirrende i bakhuet hele tiden at "det innlegget er kanskje for dårlig, jo, det er for dårlig, skal jeg slette det eller ei?") før jeg sletter det og bare kan håpe på at ikke for mange har rukket å lese det.
Jeg har nemlig skrevet så mye ræva i mitt liv at jeg blir flau bare jeg tenker på det.
Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje det er innholdet som er feil, eller kanskje det er skrivemåten. Det er rart det, for det har vært mye forskjellig innhold og mange forskjellige skrivemåter. Skrivemåter: stemmen, stilen og den regla der. Kanskje det blir dårlig fordi jeg har lest for mange bøker og jeg får en sterk følelse av at det jeg skriver bare er oppgulp. Eller at jeg er for ung og har opplevd for lite til å skrive om livet og sånt. Jeg kan heller ikke skrive med tyngde, for jeg er så altfor u-intellektuell og jo flere timer jeg bruker på å lese aviser hver dag, jo mer føler jeg at jeg må lese for å holde tritt, for jeg hater, hater likegyldighet, jeg vil ikke være en sånn en som driter i alt sammen og har nok med seg selv.
Her en dag satt jeg midt oppi en liten gruppe av studenter og hørte at de snakket om ditten og datten, hun ene gikk på statsvitenskap og han ene hadde mastergrad, og jeg synes ikke de så så fryktelig gamle ut (jeg vet ikke, det var ikke noen jeg kjente) og jeg skjønte egentlig ingenting av hva de snakket om. Han ene hadde bodd i Tyskland, han hadde gjort noe som var relevant for EU, det fikk jeg med meg. Jeg tenkte at jeg vil jo også studere statsvitenskap, men hvordan skal jeg klare det, jeg skjønte jo ikke noe av det jenta sa! Jeg tenkte også at jeg og vil bo i Tyskland en eller annen gang, men at jeg til tross for 9 år med tysk på skolen bare klarer å lese tysk på nivå Dameblader og Sladreblader og muntlig bare bestille ein Apfelsaft, bitte!.
Jeg er ikke noe særlig flinkere i engelsk, sier brevet jeg nylig fikk fra Eksamenskontoret. Og sist jeg fikk en karakter i norsk sa den "Du er middelmådig" og jeg slutta hele greia og nå har jeg meldt meg opp som privatist i faget og jeg vet ikke hva jeg skal ha særemne om ennå. Apropos skole, før jul en gang jeg ikke hadde noe annet å gjøre, skrev jeg en stil om terrorisme med utgangspunkt i sitatet "One man's freedom fighter is another man's terrorist". Det var en oppgave søstera mi hadde i samfunnsfag (videregående), og i dag fikk jeg vite at det bare ble en 4+ på den. Ok, men kanskje jeg skal holde meg til det trivielle fra nå av og langt bort i fra alt som har med synsing å gjøre. Kanskje jeg bare skal studere for å studere og aldri bli noe spesielt, men leve på studielån for alltid. (Om jeg kommer inn på noen skole i det hele tatt.)
Mm-hm, skal jeg si dere hvorfor jeg skriver alt dette? Fordi jeg i dag faktisk brukte timesvis på en tekst som var helt wasted og som jeg nå har kvittet meg med for godt, og jeg blir alltid litt mutt av det. Det er jo faktisk noe av det kjipeste jeg vet.
mandag 19. januar 2009
Om min fortid som fantasyentusiast og enda en forfatter jeg liker
cealep 04
Da jeg var 15 år hadde jeg like langt hår som Liv Tyler/Arwen i Ringenes Herre-filmene. Det var kanskje (joda, les: mest sannsynlig) ikke like fint, men like langt var det. Jeg var med på Tolkien-treff og løp barbent på grus og brennesle på Langøyene utenfor Oslo. Jeg så filmene tusen trillioner ganger, men hold!: jeg leste bøkene også. På både engelsk og norsk. Og jeg leste alle de andre bøkene til Tolkien. Min favorittbok var Ufullendte fortellinger, jeg husker jeg satt oppe til langt på natt fordi jeg ikke klarte å legge den i fra meg. Jeg var helt bombesikker på at jeg kom til å digge fantasy resten av mitt liv, at det ikke var et blaff, og jeg dissa Harry Potter (som jeg digget da jeg var enda yngre, og som er det nærmeste fantasy jeg kommer nå. Jeg kan nemlig ikke fordra fantasy lenger, men jeg elsker Harry Potter) fordi det var så "lett" i forhold. Men vent nå, teitere blir det. Det var nemlig og på denne tiden jeg hadde lyst til å være gother, men heldigvis kan jeg nå fortelle at jeg rakk bare å høre to sanger av Nightwish (det ble aldri noe mer hardcore goth enn det på musikkfronten) og klesskapet ble aldri helt svart før jeg fort fant ut at det var mye kulere å være frika raddis (kommunisme? Kult! Sosialisme? Kult!) og høre på rock og gå med Conversesko i to forskjellige farger.
Men vet dere hvorfor jeg skriver om dette akkurat i dag? Jo, fordi jeg på den tiden ikke bare leste Tolkien, jeg leste også Edgar Allan Poe. Det var da jeg oppdaget han (det skulle ikke forundre meg om det er nettopp en av novellesamlingene hans jeg leter etter på det øverste bildet), og det har seg nemlig slik at det i dag er 200 år siden han ble født. Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg tatt meg en tur hit for å feire, for selv om håret mitt er mye kortere nå og jeg har mye bedre musikksmak, liker jeg fortsatt denne psycho og alkoholiserte forfatteren og poeten.
Men vet dere hvorfor jeg skriver om dette akkurat i dag? Jo, fordi jeg på den tiden ikke bare leste Tolkien, jeg leste også Edgar Allan Poe. Det var da jeg oppdaget han (det skulle ikke forundre meg om det er nettopp en av novellesamlingene hans jeg leter etter på det øverste bildet), og det har seg nemlig slik at det i dag er 200 år siden han ble født. Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg tatt meg en tur hit for å feire, for selv om håret mitt er mye kortere nå og jeg har mye bedre musikksmak, liker jeg fortsatt denne psycho og alkoholiserte forfatteren og poeten.
søndag 18. januar 2009
Dag Solstad, tog og en liten bit av Europa
Jeg disser oftere forfattere jeg misliker enn jeg skryter av dem jeg liker (f.eks. her), så jeg tenkte jeg skulle si nå at jeg nylig har lest Dag Solstad for første gang, og jeg likte det, altså. Det er ikke første gang jeg har lånt noen bok av ham, jeg lånte Gymnaslærer Pedersen etter at jeg hadde sett filmen på kino, men jeg fikk liksom aldri lest den. Jeg har fortsatt ikke lest den, den jeg har lest nå er 16.07.41 (mm-hm). Som fortalt tidligere suger jeg i å beskrive bøker, i hvertfall de jeg liker, så... nei, hva skal jeg si? Jeg fikk enda mer lyst til å dra til Berlin (jeg har en konstant lyst til å dra til Berlin, jeg tror det er min favorittby, selv om første, eneste og siste gang jeg var der var da jeg var 12,13 år) og jeg fikk lyst til å ta toget, ja, ta toget fra en gammel, stor togstasjon, en sånn type togstasjon som finnes i de store byene nedover på kontinentet (hvor duene har flydd inn under tak, alle har det travelt og all verdens aviser står linet opp utenfor kioskene). Ja, nattoget fra Paris til Berlin! Jeg leste i en togbrosjyre en gang, jeg husker ikke i hvilken sammenheng, kanskje det var en Interrail-brosjyre, uansett, der leste jeg at det fantes et nattog som gikk fra Paris til Berlin. Nattog fra Paris til Berlin. Å, det høres fryktelig fint ut. Det har jeg lyst til en gang. Selv om togreising i Europa ikke er helt ukjent for meg. Jeg har aldri vært på Interrail, og for å være helt ærlig tror jeg ikke det er min greie. Jeg er altfor luksusdyr til det (det fant både Sofia og jeg ut at vi er da vi haiket til København i sommer). Men jeg har vært på utallige bilturer rundtomkring i Europa med familien - da jeg var yngre. Da kjørte vi av og til bilen opp i toget og tok toget et stykke. I Tyskland får man små rødvinsflasker på toget. I hvertfall på det toget vi tok fra toppen av Tyskland til Østerrike. Vi tok dem med i bilen, og det ble krise da en av dem knuste én uke senere inni en gloheit bil. Da var vi i en liten by i Slovenia, det var så varmt, så varmt og jeg kjøpte en RedBull i en dagligvarebutikk (som var mer som en krysning av Vinmonopolet og en kiosk) som jeg rakk og ta to slurker av max før mamma snappet den fra meg og hev den i søppelkassen fordi jeg opplyste om at den var forbudt i Norge.
Men, hva er det jeg gjør? Jeg forviller meg. Jeg skrev jo om Dag Solstad! Nå, han, ja, det er dét han også gjør i 16.07.41, hvis "forviller seg" er de riktige ordene. Det høres jo negativt ut, men det er absolutt ikke det. Bare les den, du.
Men, hva er det jeg gjør? Jeg forviller meg. Jeg skrev jo om Dag Solstad! Nå, han, ja, det er dét han også gjør i 16.07.41, hvis "forviller seg" er de riktige ordene. Det høres jo negativt ut, men det er absolutt ikke det. Bare les den, du.
fredag 16. januar 2009
onsdag 14. januar 2009
Steder i Kristiansand #2: Herlig land!
Herlig land! er en kafé/restaurant i Markensgate, der ved Torvet. For dere som ikke er helt inne på sørlandsdialekter (akkurat som jeg ikke skjønner en skit når jeg får meldinger på trøndersk eller nordlendingsfettehestkuk-dialekt), er "herlig land!" et uttrykk sørlendinger bruker i stedet for, tja, "fy faen!" for eksempel. Selvfølgelig.
Når jeg er her pleier jeg som oftest å sitte ute (det spiller ingen rolle om det er juli eller januar) og drikke kaffe og røyke mens jeg jatter med folk - i timesvis. Det er som oftest det jeg gjør på kafé. Å spise noe på en kafé faller meg ikke inn som en naturlig ting å gjøre (selv om jeg faktisk har spist her en gang, med familien). Og kaffen er aldri noe fancy noe, jeg skal bare ha en vanlig kaffe for 25 kr. En gang var ikke det så veldig poppis, for etter to timer med den samme kaffekoppen, ble Sofia og jeg så godt som jagt vekk av en av servitørene ("Dere vil vel betale nå? Dere har sittet her siden klokken fire."), og jeg skal si deg det: det gjør de ikke på Glipp (ikke til nå ihvertfall).
Det som er bedre med Herlig land! enn Glipp er at den ligger ved den travleste gata i Kristiansand. Den gata alle med stor sannsynlighet er innom hvis de befinner seg i sentrum. Og ikke nok med det, men et steinkast unna (og her snakker jeg jentekast!) ligger en bussgate. Hva jeg mener med det er at Herlig land! er et ideelt sted å sitte hvis det f.eks. er juleferie og man synes det er moro å se masse gamle kjente på en gang - ruslende forbi (jeg kan ikke fatte nå at det faktisk var kjørevei forbi der for... øh, to år siden? Jeg husker ikke. Anyways, det er ihvertfall gågate nå).
Lenge trodde jeg at Herlig land! bare hadde en dass, men der tok jeg feil. De har mange dasser. Det fant jeg ut av en gang jeg prøvde å gå inn på den store dassen jeg trodde var den eneste, døren var ulåst, så jeg bare gikk inn, men der var det noen fra før av! Flaut! "Oi!", sa jeg og forsvant fort ut mens jeg dyttet døra tilbake. Deretter ble jeg paff og stod der en liten, liten stund før jeg endelig registrerte lappen på døra hvor det stod at de hadde flere dasser rundt baren (med kald luft i lufttørkeren).
Konklusjonen er at dette er en helt ok plass når du ikke sitter rett ved en varmelampe som lekker ut propangass (det går jo ann å flytte seg til et annet bord, men det gidder ikke jeg & co.), er fornøyd med at kaffekoppen er halvparten mindre enn den du får andre steder for samme pris og tåler å flytte sakene dine hele tiden, for her flyr barnevogner i alle retninger. Plussene er alle folka du får sett, og at dette er et sted man kan sitte ute og røyke uten å fryse så veldig fordi det er nok tepper og varmelampene står tett i tett. Likevel, det finnes bedre steder å fjase.
Fjes: :-/
PS: Disse fjesene er mulige å få:
:-D - herli'e land, dette æ feeeed!
:-) - fornøyd
:-/ - vi hadde jo muli'hed til å gå et anna ste' i stede' da
:-( - kjipt
:-X - for no' dødla driid, æ ska' aldri hid igjen
Når jeg er her pleier jeg som oftest å sitte ute (det spiller ingen rolle om det er juli eller januar) og drikke kaffe og røyke mens jeg jatter med folk - i timesvis. Det er som oftest det jeg gjør på kafé. Å spise noe på en kafé faller meg ikke inn som en naturlig ting å gjøre (selv om jeg faktisk har spist her en gang, med familien). Og kaffen er aldri noe fancy noe, jeg skal bare ha en vanlig kaffe for 25 kr. En gang var ikke det så veldig poppis, for etter to timer med den samme kaffekoppen, ble Sofia og jeg så godt som jagt vekk av en av servitørene ("Dere vil vel betale nå? Dere har sittet her siden klokken fire."), og jeg skal si deg det: det gjør de ikke på Glipp (ikke til nå ihvertfall).
Det som er bedre med Herlig land! enn Glipp er at den ligger ved den travleste gata i Kristiansand. Den gata alle med stor sannsynlighet er innom hvis de befinner seg i sentrum. Og ikke nok med det, men et steinkast unna (og her snakker jeg jentekast!) ligger en bussgate. Hva jeg mener med det er at Herlig land! er et ideelt sted å sitte hvis det f.eks. er juleferie og man synes det er moro å se masse gamle kjente på en gang - ruslende forbi (jeg kan ikke fatte nå at det faktisk var kjørevei forbi der for... øh, to år siden? Jeg husker ikke. Anyways, det er ihvertfall gågate nå).
Lenge trodde jeg at Herlig land! bare hadde en dass, men der tok jeg feil. De har mange dasser. Det fant jeg ut av en gang jeg prøvde å gå inn på den store dassen jeg trodde var den eneste, døren var ulåst, så jeg bare gikk inn, men der var det noen fra før av! Flaut! "Oi!", sa jeg og forsvant fort ut mens jeg dyttet døra tilbake. Deretter ble jeg paff og stod der en liten, liten stund før jeg endelig registrerte lappen på døra hvor det stod at de hadde flere dasser rundt baren (med kald luft i lufttørkeren).
Konklusjonen er at dette er en helt ok plass når du ikke sitter rett ved en varmelampe som lekker ut propangass (det går jo ann å flytte seg til et annet bord, men det gidder ikke jeg & co.), er fornøyd med at kaffekoppen er halvparten mindre enn den du får andre steder for samme pris og tåler å flytte sakene dine hele tiden, for her flyr barnevogner i alle retninger. Plussene er alle folka du får sett, og at dette er et sted man kan sitte ute og røyke uten å fryse så veldig fordi det er nok tepper og varmelampene står tett i tett. Likevel, det finnes bedre steder å fjase.
Fjes: :-/
PS: Disse fjesene er mulige å få:
:-D - herli'e land, dette æ feeeed!
:-) - fornøyd
:-/ - vi hadde jo muli'hed til å gå et anna ste' i stede' da
:-( - kjipt
:-X - for no' dødla driid, æ ska' aldri hid igjen
Det er mitt mål en gang å skrive om lykken. Det er en stor utfordring, som ytterst få har gitt seg i kast med, av naturlige grunner, men jeg vil det, om jeg tør. Jeg kjenner en forpliktelse til å gjøre det. Mitt verk er ikke fullendt før jeg har kastet meg ut i det lykkebringende, og, eventuelt, gått til grunne på det. Jeg tror ingen som har tenkt i disse baner, har unngått å kjenne at begrepet lykke er tabu. Hvorfor vet jeg ikke, men man frykter sine egne ord når man begir seg inn på dette området. Man utfordrer sjebnen, og det gjør man ikke ustraffet.
Fra Dag Solstads "16.07.41"
Fra Dag Solstads "16.07.41"
tirsdag 13. januar 2009
Skrevet av: KATHLEEN, 20 ÅR
Jeg begynner å glemme tanker og drømmer jeg hadde som liten. Jeg husker at jeg har hatt lyst til å bli forfatter siden jeg var 6 år og leste min første bok (Astrid Lindgrens Mio, min Mio), men det var jo mange andre yrker jeg var innom også. Jeg skulle bli forfatter altså, men også noe annet i tillegg. Nå kan jeg bare huske tre av disse. En av dem var motedesigner. Det hadde jeg lyst til å bli på den tiden da jeg tegnet, tegnet, tegnet damer i fine kjoler. Jeg tegnet mye og ofte da jeg var liten, men damer i fine kjoler tegnet jeg bare i en periode. Sånn ellers gikk det mye i hester, og den dag i dag sitter jeg med førstehåndskunnskap om hesteanatomi og gangartene deres. Jeg vet akkurat hvordan bena deres skal bevege seg i forhold til hverandre. Jeg kan rett og slett dette her utenatt:
Hester ja, det bringer oss videre til det neste yrket: berider. Jeg tror det vil si at man trener opp hester til å bli bra ridehester. Bedre enn om eierne hadde ridd dem inn selv. Jeg er faktisk ikke sikker. Det var ihvertfall det jeg mente på den tiden at det betydde. Strengt tatt var jeg vel ikke så ung da, tretten-fjorten år eller noe. Forresten, hadde jeg fortsatt villet bli det, måtte jeg ha gått på skole i Danmark. Beriderutdanning finnes ikke i Norge. Men det gjorde ikke noe, for allerede på den tiden digga jeg Danmark (riktignok av andre grunner enn nå, but still).
Men før dette en gang hadde jeg lyst til å bli journalist. Ikke fordi jeg hadde noe brennende, idealistisk engasjement over å fortelle verden om ting de burde og måtte få vite om, men fordi jeg var dødsfjortizzforelsket i Hayden Christensen og tenkte at hvis jeg ble journalist, kunne jeg jobbe i TOPP og få intervjue han, og at i løpet av intervjuet skulle han finne ut hvor perfekt jeg var og bli like hodestups forelsket tilbake, sånn at jeg ikke trengte å dra tilbake til Norge for å skrive en artikkel om han, men i stedet skulle vi gifte oss i L.A. og få unger (uæh!). Og siden han spilte i Star Wars, var han garantert dødsrik og kunne kjøpe hest til meg også (tulla, jeg la til den siste setningen akkurat nå. Jeg hadde faktisk egen hest på denne tiden).
Og nå som jeg har begynt å skrive alt dette, husker jeg plutselig alt jeg ville bli, ikke bare tre av drømmene. Da jeg var enda yngre hadde jeg nemlig lyst til å bli marinebiolog. Sånn som i Flipper. Jeg ville også svømme med delfiner og dykke i fint vann. Men ikke nok med det, jeg leste faktisk haugevis av bøker om dyr i havet. Jeg leste om krabber, dypvannssfisker, østers, spekkhoggere, tang og tare, blekkspruter, sjøstjerner, anemoner, kreps, krill, blåhvaler, maneter, fisker, haier, rokker, alt mulig. Fortsatt synes jeg det er kjempeinteressant, men jeg har jo skjønt at virkeligheten er annerledes. Jeg kommer ikke til å få jobbe i Florida og bli distrahert fra biologien fordi jeg sitter på i en smuglerbåt frem og tilbake fra Cuba med en delfin som følger etter.
Sånt skjer på film, og selv i den genren har jeg hatt et drømmeyrke. Jeg hadde lyst til å bli skuespiller på et tidspunkt, men det var flyktig, og etter nok dramatimer fant jeg ut at det var dødskjedelig. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. Rett og slett det kjedeligste i verden. Jeg slutta raskt med det, men jeg elsket å være på scenen. Jeg hadde jo lyst til å bli musiker også. Ikke nok med at jeg spilte i band, men også det at jeg hadde lyst til å bli jazzpianist (øh, jeg spilte jo bare klassisk, hvor kom det fra?). Problemet var at jeg sugde i det, og jeg fant ut etterhvert at det også var ganske kjedelig i lengden.
Nå har jeg jo fortsatt lyst til å bli forfatter, og fortsatt må jeg visst bli noe annet i tillegg også. Men alt jeg har tenkt på å bli i eldre tid, altså nå, er et helt annet blogginnlegg.
Hester ja, det bringer oss videre til det neste yrket: berider. Jeg tror det vil si at man trener opp hester til å bli bra ridehester. Bedre enn om eierne hadde ridd dem inn selv. Jeg er faktisk ikke sikker. Det var ihvertfall det jeg mente på den tiden at det betydde. Strengt tatt var jeg vel ikke så ung da, tretten-fjorten år eller noe. Forresten, hadde jeg fortsatt villet bli det, måtte jeg ha gått på skole i Danmark. Beriderutdanning finnes ikke i Norge. Men det gjorde ikke noe, for allerede på den tiden digga jeg Danmark (riktignok av andre grunner enn nå, but still).
Men før dette en gang hadde jeg lyst til å bli journalist. Ikke fordi jeg hadde noe brennende, idealistisk engasjement over å fortelle verden om ting de burde og måtte få vite om, men fordi jeg var dødsfjortizzforelsket i Hayden Christensen og tenkte at hvis jeg ble journalist, kunne jeg jobbe i TOPP og få intervjue han, og at i løpet av intervjuet skulle han finne ut hvor perfekt jeg var og bli like hodestups forelsket tilbake, sånn at jeg ikke trengte å dra tilbake til Norge for å skrive en artikkel om han, men i stedet skulle vi gifte oss i L.A. og få unger (uæh!). Og siden han spilte i Star Wars, var han garantert dødsrik og kunne kjøpe hest til meg også (tulla, jeg la til den siste setningen akkurat nå. Jeg hadde faktisk egen hest på denne tiden).
Og nå som jeg har begynt å skrive alt dette, husker jeg plutselig alt jeg ville bli, ikke bare tre av drømmene. Da jeg var enda yngre hadde jeg nemlig lyst til å bli marinebiolog. Sånn som i Flipper. Jeg ville også svømme med delfiner og dykke i fint vann. Men ikke nok med det, jeg leste faktisk haugevis av bøker om dyr i havet. Jeg leste om krabber, dypvannssfisker, østers, spekkhoggere, tang og tare, blekkspruter, sjøstjerner, anemoner, kreps, krill, blåhvaler, maneter, fisker, haier, rokker, alt mulig. Fortsatt synes jeg det er kjempeinteressant, men jeg har jo skjønt at virkeligheten er annerledes. Jeg kommer ikke til å få jobbe i Florida og bli distrahert fra biologien fordi jeg sitter på i en smuglerbåt frem og tilbake fra Cuba med en delfin som følger etter.
Sånt skjer på film, og selv i den genren har jeg hatt et drømmeyrke. Jeg hadde lyst til å bli skuespiller på et tidspunkt, men det var flyktig, og etter nok dramatimer fant jeg ut at det var dødskjedelig. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. Rett og slett det kjedeligste i verden. Jeg slutta raskt med det, men jeg elsket å være på scenen. Jeg hadde jo lyst til å bli musiker også. Ikke nok med at jeg spilte i band, men også det at jeg hadde lyst til å bli jazzpianist (øh, jeg spilte jo bare klassisk, hvor kom det fra?). Problemet var at jeg sugde i det, og jeg fant ut etterhvert at det også var ganske kjedelig i lengden.
Nå har jeg jo fortsatt lyst til å bli forfatter, og fortsatt må jeg visst bli noe annet i tillegg også. Men alt jeg har tenkt på å bli i eldre tid, altså nå, er et helt annet blogginnlegg.
mandag 12. januar 2009
En tull
Jeg synes ikke noe særlig om "godt norsk kosthold", men fy faen som jeg har lyst på lapskaus nå. Jeg har tenkt på det lenge (i uker faktisk!). Lapskaus, lapskaus, lapskaus. Jeg vet at det ligger en pose frossen lapskausblanding i fryseren, nei, hele tre poser faktisk. Men jeg aner ikke hvordan man lager lapskaus. Jeg vet jeg kan søke opp på Internettet, men siden jeg er en døgenikt* så gidder jeg ikke akkurat nå. Da måtte jeg ha (siden jeg ikke vet hvordan printeren funker i dette huset) skrevet ned oppskriften og kanskje funnet frem ingredienser jeg ellers aldri bruker (jeg lager svært sjeldent matretter fra denne verdensdelen). Stress.
Det var en tull, forresten, jeg føler meg ikke akkurat som en døgenikt nå. Jeg har fikset masse og kan le av denne. Og i morgen skal jeg forresten på jobbintervju igjen. Jeg begynner faktisk å få skikkelig orden på livet.
Haha, jeg ler av at dette innlegget er helt fullstendig meningsløst (det jeg egentlig gjør nå, er å høre på musikk, nærmere bestemt Mylo).
*Mens vi er inne på det, visste du at ordet 'døgenikt' kommer fra de tyske ordene 'dögen' som betyr 'duge' og 'nicht(s)' som betyr 'ingenting'?
Det var en tull, forresten, jeg føler meg ikke akkurat som en døgenikt nå. Jeg har fikset masse og kan le av denne. Og i morgen skal jeg forresten på jobbintervju igjen. Jeg begynner faktisk å få skikkelig orden på livet.
Haha, jeg ler av at dette innlegget er helt fullstendig meningsløst (det jeg egentlig gjør nå, er å høre på musikk, nærmere bestemt Mylo).
*Mens vi er inne på det, visste du at ordet 'døgenikt' kommer fra de tyske ordene 'dögen' som betyr 'duge' og 'nicht(s)' som betyr 'ingenting'?
lørdag 10. januar 2009
Steder i Kristiansand #1 : Parko
Jeg har en egen etikett her på bloggen som heter 'Kristiansand', men det står jo egentlig ikke så mye om byen her, derfor tenkte jeg at jeg skulle begynne med min egen useriøse serie om steder i Kristiansand. Det beste med det er at dette er min blogg, så jeg kan være så subjektiv som jeg vil.
Jeg begynner med Esso i Vestre Strandgate, rett ved kinoen. Jeg er akkurat nå litt usikker på om det er en Esso-stasjon i det hele tatt, for det er jo ingen som sier det. Man sier Parko, som egentlig er parkeringshuset over. En setning som jeg fra en tid til annen enten hører eller sier selv når jeg er ute og drikker på Charlies eller på På Hjørnet: "Jeg stikker bare en tur til Parko og kjøper pommes fries". Eller røyk når man har gått tom for det. Så står jeg der og er brisen mens jeg leser forsidene på tabloidavisene og ler litt av det (nå på torsdag var det bilde av en mann som hang opp/ned fra en skiheis med rompa bar, med en eller annen teit overskrift over), eller vi blar litt i Se&Hør og ler av internhumor (forresten, i neste utgave har Jan Thomas sikkert noe å si om at demonstrantene i Oslo på torsdag knuste vinduene på salongen hans).
Når jeg endelig får min store bøtte med pommes fries (det finnes liten bøtte og, men ordtaket Magen blir mett før øynene tenker jeg aldri over når magen drukner i øl og skriker etter fast føde) dynker jeg alt med alle de ulike katsjupsortene (og salsa) som jeg finner, og det blir alltid kjempeekkelt, men jeg spiser det likevel - uten gaffel. Jeg tror den uansett er bedre enn pommes frien på kebabsjappa på hjørnet rett over Havana etc., selv om den ikke er så verst den heller. Dessuten er det tre minutt lengre å gå dit. Pluss trangere om plassen. Sa jeg forresten at den er rett over gata fra Havana etc.? Det sier jo litt.
Tilbake til Parko. Nå skulle jeg til å skrive at jeg faktisk ikke bare befinner meg der når jeg har inntatt alkohol, men også når jeg skal kjøpe digg (bare kinokiosker kan få besinstasjon- og 7-Eleven-priser til å virke lave) til kinofilmen, hvilket er delvis tull, for jeg spiser knapt godteri lenger. Men en gang i tiden fylte vi alltid posa full med smågodt, bl.a. pæregodteri som de ikke hadde i kinoens egne smågodtavdeling, og pæregodteri måtte vi jo ha.
Konklusjonen er at på denne bensinstasjonen har jeg det alltid veldig greit. Maten duger (men jeg har slutta å ta barbecuesaus på pommes friesen, den får man bare ekkel ettersmak av. Dessuten er den sikkert ikke vegansk heller, når jeg tenker meg om...), det er kort avstand fra utesteder jeg ofte er på, jeg blir ikke irritert over klientellet der, det er bra underholdning mens man venter på mat og nachspiel, og det hender at ledige taxier bare dukker opp. Fjes: :-)
PS: Disse fjesene er mulige å få:
:-D - herli'e land, dette æ feeeed!
:-) - fornøyd
:-/ - vi hadde jo muli'hed til å gå et anna ste' i stede' da
:-( - kjipt
:-X - for no' dødla driid, æ ska' aldri hid igjen
Jeg begynner med Esso i Vestre Strandgate, rett ved kinoen. Jeg er akkurat nå litt usikker på om det er en Esso-stasjon i det hele tatt, for det er jo ingen som sier det. Man sier Parko, som egentlig er parkeringshuset over. En setning som jeg fra en tid til annen enten hører eller sier selv når jeg er ute og drikker på Charlies eller på På Hjørnet: "Jeg stikker bare en tur til Parko og kjøper pommes fries". Eller røyk når man har gått tom for det. Så står jeg der og er brisen mens jeg leser forsidene på tabloidavisene og ler litt av det (nå på torsdag var det bilde av en mann som hang opp/ned fra en skiheis med rompa bar, med en eller annen teit overskrift over), eller vi blar litt i Se&Hør og ler av internhumor (forresten, i neste utgave har Jan Thomas sikkert noe å si om at demonstrantene i Oslo på torsdag knuste vinduene på salongen hans).
Når jeg endelig får min store bøtte med pommes fries (det finnes liten bøtte og, men ordtaket Magen blir mett før øynene tenker jeg aldri over når magen drukner i øl og skriker etter fast føde) dynker jeg alt med alle de ulike katsjupsortene (og salsa) som jeg finner, og det blir alltid kjempeekkelt, men jeg spiser det likevel - uten gaffel. Jeg tror den uansett er bedre enn pommes frien på kebabsjappa på hjørnet rett over Havana etc., selv om den ikke er så verst den heller. Dessuten er det tre minutt lengre å gå dit. Pluss trangere om plassen. Sa jeg forresten at den er rett over gata fra Havana etc.? Det sier jo litt.
Tilbake til Parko. Nå skulle jeg til å skrive at jeg faktisk ikke bare befinner meg der når jeg har inntatt alkohol, men også når jeg skal kjøpe digg (bare kinokiosker kan få besinstasjon- og 7-Eleven-priser til å virke lave) til kinofilmen, hvilket er delvis tull, for jeg spiser knapt godteri lenger. Men en gang i tiden fylte vi alltid posa full med smågodt, bl.a. pæregodteri som de ikke hadde i kinoens egne smågodtavdeling, og pæregodteri måtte vi jo ha.
Konklusjonen er at på denne bensinstasjonen har jeg det alltid veldig greit. Maten duger (men jeg har slutta å ta barbecuesaus på pommes friesen, den får man bare ekkel ettersmak av. Dessuten er den sikkert ikke vegansk heller, når jeg tenker meg om...), det er kort avstand fra utesteder jeg ofte er på, jeg blir ikke irritert over klientellet der, det er bra underholdning mens man venter på mat og nachspiel, og det hender at ledige taxier bare dukker opp. Fjes: :-)
PS: Disse fjesene er mulige å få:
:-D - herli'e land, dette æ feeeed!
:-) - fornøyd
:-/ - vi hadde jo muli'hed til å gå et anna ste' i stede' da
:-( - kjipt
:-X - for no' dødla driid, æ ska' aldri hid igjen
mandag 5. januar 2009
Skrekkscenarier
Det er januar og folk har begynt på skolen igjen etter ferien og jeg, hva skal jeg gjøre? Gå på sosialkontoret og kave til meg litt penger, printe ut CV-er for ente gang og pushe dem på alle og enhver, samle sammen alle magasiner jeg kan tenkes å komme med bidrag til, melde meg til privatisteksamen i bl.a. norsk og finne ut hva jeg skal ha særemne om, og snart søke på studier til neste år.
Jeg får prestasjonsangst, jeg kan vel ikke få til noe av dette?
Sosialkontoret: "Nei, du eier én aksje i firmaet til foreldrene dine. Om du får solgt den er ditt problem, men du får ikke noe av oss før det er gjort."
Potensielle arbeidsgivere: "Nei, vi vil ikke ha CV-en din en gang, vi vet hva du har gjort." (Jeg vet ikke hva jeg har gjort, men dette drømte jeg faktisk her en dag).
Alle verdens redaktører: "For noe jævla møl du kommer med, lesertallene synker bare fordi teksten din havnet i innboksen vår. Gå tilbake til å skrive klistremerkeinnholdsfortegnelser på de importerte varene i utlendingsjappene"
Eksamenskontoret: "Øh, altså, fristen gikk ut i går..."
Brev fra eksamenskontoret: "Kroppsøvelse - stryk, Engelsk skriftlig - stryk, Engelsk muntlig - stryk, Samfunnskunnskap - stryk"
Ulike studiesteder: "Du kom ikke inn på ønsket studie, din taper, ikke en gang restplass."
Brev fra Lånekassen: "Renten på ditt lån settes opp til 14,7 %, og første avdrag skal betales om to uker."
Jeg får prestasjonsangst, jeg kan vel ikke få til noe av dette?
Sosialkontoret: "Nei, du eier én aksje i firmaet til foreldrene dine. Om du får solgt den er ditt problem, men du får ikke noe av oss før det er gjort."
Potensielle arbeidsgivere: "Nei, vi vil ikke ha CV-en din en gang, vi vet hva du har gjort." (Jeg vet ikke hva jeg har gjort, men dette drømte jeg faktisk her en dag).
Alle verdens redaktører: "For noe jævla møl du kommer med, lesertallene synker bare fordi teksten din havnet i innboksen vår. Gå tilbake til å skrive klistremerkeinnholdsfortegnelser på de importerte varene i utlendingsjappene"
Eksamenskontoret: "Øh, altså, fristen gikk ut i går..."
Brev fra eksamenskontoret: "Kroppsøvelse - stryk, Engelsk skriftlig - stryk, Engelsk muntlig - stryk, Samfunnskunnskap - stryk"
Ulike studiesteder: "Du kom ikke inn på ønsket studie, din taper, ikke en gang restplass."
Brev fra Lånekassen: "Renten på ditt lån settes opp til 14,7 %, og første avdrag skal betales om to uker."
søndag 4. januar 2009
Typisk Kathleen forklart i bilder
Jeg har en kroppsdel jeg er berømt for, og det dreier seg verken om lange ben, pupper eller spretten rumpe. Det er nemlig hendene mine. Foruten at jeg har de lengste og kaldeste fingrene i mils omkrets, er det få som slår meg i pekefingerdansen og håndgestikulering.
Bookcrossing og bøker jeg ikke kan fordra
Jeg fant en bookcrossing-bok i et skap i kaféen på biblioteket i Trondheim da jeg var der i høst. Jeg hadde helt glemt den til nå. Jeg tok den ikke fordi jeg hadde så fryktelig lyst til å lese Stephen King, jeg har faktisk aldri hatt noen trang til å lese han og jeg har ikke tenkt til det heller (ja, vet jeg er en arrogant lesehestblære, men det er så mange andre forfattere jeg heller har lyst til å lese), jeg tok bare opp boken (De levende døde heter den) nettopp fordi det er bookcrossing-bok. Jeg leste om bookcrossing i et blad for noen år siden og noterte meg nettadressen bak øret, men sånt funker ikke for meg, jeg skulle heller ha revet ut det som stod om bookcrossing og klistra det opp på veggen, så hadde jeg husket å sjekke det ut mye tidligere enn nå. Uansett, bedre sent enn aldri, for nå har jeg registrert at jeg har Stephen Kings De levende døde, og at jeg slipper den fri igjen i Kristiansand sentrum i morgen, og det er litt kult, synes jeg, for det er et stykke mellom Trondheim og Kristiansand, og det blir litt som å sende en flaskepost, man vet ikke hvor flasken ender (jeg sendte en flaskepost i våres med bare et oversatt indianerdikt inni). Riktignok er det jo ganske begrenset hvor mange som kan komme til å lese boken, siden den er på norsk, men det kan jo hende noen gjør det samme som meg og bare plukker den opp for gøy og tar den med videre på flytur til Syden og slipper den fri der (hm, glem hva jeg skrev, der er det jo mange som snakker norsk), eller kanskje så kort som bare rett over dammen til Danmark med SuperSpeed-ferja. Det kan vel ikke være så plagsomt for dansker å lese norsk (jeg har ihvertfall ikke noe i mot å lese dansk, ja, faktisk liker jeg veldig godt å lese dansk)?
Jeg har også tenkt til å slippe fri en av mine egne bøker, jeg begynner med Per Pettersons Det er greit for meg. Jeg blir egentlig veldig knyttet til bøker, jeg har dem som dyrebare skatter i bokhyllene, men denne boka hater jeg. Det er en sånn melankolsk bok om en ung mann på østlandet som ikke helt har funnet seg selv ennå, fy faen som jeg hater sånne bøker, og ja, Larsemann S. Christensen inkludert. Det finnes vel grenser for hvor synd det er på attenårige gutter som ikke helt vet hva de skal videre i livet, hvilket bringer meg videre til den oppskrytte svenske filmen Farvel Falkenberg. Hallo, jeg hadde gledet meg sånn, en torsdagsettermiddag (ja, jeg husker ting veldig godt, like godt som alle hovedpersonene i Christensens bøker) kjøpte jeg en god kaffe på Laura's og gikk på kino alene (jeg trengte litt fred og ro) for å se denne filmen (jeg hadde tenkt på den i en uke), også er den så lite bra som den er. Skuffende. Så jeg har bestemt meg nå: Aldri mer skal jeg lokkes av unggutter (det høres helt feil ut, jeg er jo også i den alderen) og melankolsk mas.
Jeg har også tenkt til å slippe fri en av mine egne bøker, jeg begynner med Per Pettersons Det er greit for meg. Jeg blir egentlig veldig knyttet til bøker, jeg har dem som dyrebare skatter i bokhyllene, men denne boka hater jeg. Det er en sånn melankolsk bok om en ung mann på østlandet som ikke helt har funnet seg selv ennå, fy faen som jeg hater sånne bøker, og ja, Larsemann S. Christensen inkludert. Det finnes vel grenser for hvor synd det er på attenårige gutter som ikke helt vet hva de skal videre i livet, hvilket bringer meg videre til den oppskrytte svenske filmen Farvel Falkenberg. Hallo, jeg hadde gledet meg sånn, en torsdagsettermiddag (ja, jeg husker ting veldig godt, like godt som alle hovedpersonene i Christensens bøker) kjøpte jeg en god kaffe på Laura's og gikk på kino alene (jeg trengte litt fred og ro) for å se denne filmen (jeg hadde tenkt på den i en uke), også er den så lite bra som den er. Skuffende. Så jeg har bestemt meg nå: Aldri mer skal jeg lokkes av unggutter (det høres helt feil ut, jeg er jo også i den alderen) og melankolsk mas.
Yeji Yun
...fant jeg i et hipstermagasin. Hun er fra Korea og lager fete illustrasjoner. Se det fjerne rom for flere tegninger.
torsdag 1. januar 2009
Førstenyttårsdagstanker
Jeg hadde kanskje den beste nyttårsaftenen ever, jeg lurer litt på om det er mulig for totusenogni å toppe totusenogåtte, jeg håper jeg får meg jobb (og ikke må si til mine barn i totusenogtrettiognoe "Ikke klag, jeg husker at da jeg var like gammel som dere, da var det finanskrise og greier og det var plent umulig å få jobb. Dere har det så lett, dere!"), jeg håper jeg kommer inn på det jeg endelig har funnet ut at jeg vil studere (juss, kriminologi eller statsvitenskap, jeg havnet visst langt vekk fra det jeg tenkte i september) i akkurat den byen jeg helst vil (Oslo eller København), og jeg har ikke forsvunnet fra denne bloggen altså, jeg har bare hatt skrivesperre og gjort ting av en helt annen sjanger. Og selvfølgelig ønsker jeg dere et godt nytt år, alle mine fine lesere!
Abonner på:
Innlegg (Atom)