Mer mann i monitor I

Jeg har lest årets første bøker skrevet av menn, hele to stykker allerede! De to bøkene jeg har lest er Stamboul Train av Graham Greene og Lucky Jim av Kingsley Amis, og hvor mye mer mannete kan to bøker bli, egentlig? Jeg følte at begge disse bøkene var veldig typisk mann, at de begge var gode eksempler på hvorfor jeg generelt leser så lite skrevet av menn. Vi skal komme tilbake til noen konkrete eksempler veldig snart, men først skal jeg innrømme at Graham Greene faktisk har vært på skal lese-lista mi siden en foreleser i religionsvitenskap på UiB anbefalte å lese ham. Foreleseren kom med en liste på skjønnlitterære bøker om islam, kristendom og jødedom, det var en liste med boktips, dersom vi hadde lyst til å gå dypere inn i emnet. Jeg leste flere av bøkene som ble anbefalt, bl.a. Tayeb Salih, Imre Kertész og Pär Lagerkvist, men jeg rakk aldri å lese Greene før det ble eksamen og jeg glemte han litt bort da vi neste semester gikk videre til eldre religioner. 

Mange år senere fikk jeg faktisk The Heart of the Matter i gave, men heller ikke da fikk jeg lest den. Jeg skulle kanskje heller ha lest den til å begynne med, i stedet for Stamboul Train, for i forordet, skrevet av Christopher Hitchens (mannen som påstod at kvinner ikke er morsomme), kan Greenes bøker sorteres i to grupper: de ekte romanene og tøyseromanene, og Stamboul Train er et eksempel på sistnevnte. Greene skrev angivelig romanen med tanke på at den skulle bli filmatisert, noe den ble, men ingen av filmatiseringene er visst verdt å se, ifølge Hitchens. Uten å ha lest noen av Greenes "ordentlige" romaner, skjønner jeg hvorfor Stamboul Train regnes som en underholdningsroman, ja, en slags krim. På toget til Konstantinopel er det en morder på flukt, i tillegg til bl.a.en sosialistdoktor, en lesbisk journalist og en jødisk handelsmann, og -- surprise, surprise -- INGEN katolikker! 

En hel Graham Greene-roman gjennom er det ikke en eneste katolikk å se. På en annen side har vi å gjøre med en jødisk handelsmann med ekstreme mindreverdighetskomplekser og fordommer rettet mot sitt eget folk. Han er f.eks. veldig opptatt av å være gavmild og bruke penger på de andre passasjerene, sånn at alle kan få vite at han ikke er gjerrig. Anti-semittisk? I hvert fall karakteren selv. 

Siden dette innlegget tross handler om mannelitteratur, er jeg nødt til å gå videre til den lesbiske journalisten. Hun er nesten konstant drita og har selvfølgelig penismisunnelse: 

Ellers har vi jo med de sedvanlige mannete måtene å beskrive kvinners utseende på: 

Dette gjelder også Lucky Jim, som handler om en middelmådig akademikerspire ved navn James Dixon:

Jim Dixon er en middelmådig akademikerspire. Halve boka handler om hvordan han vil ødelegge for sønnen til en professor han ikke liker, og hvordan han skal få dama hans. Den andre halvdelen handler om hvordan han skal få fast ansettelse på universitetet ved å gjøre minst mulig. Her er noen flere utdrag: 

Jim Dixon i Lucky Jim er temmelig sexistisk. Men hva kan man forvente? ble det sagt i forordet av David Lodge. Romanen ble tross alt publisert for første gang i 1954. Stemmer dette, må jeg bare godta sexisme hvis jeg skal lese en eldre roman? Hvor ny må en roman være for at jeg ikke skal måtte forvente sexisme? Opprinnelig hadde jeg tenkt å ha som litterært nyttårsforsett ikke bare å lese 44 menn, men også bare lese bøker fra før år 2000, men det måtte jeg trekke tilbake da jeg innså at dersom jeg skal lese så mange bøker skrevet av menn, trenger jeg alle mulige bøker å velge fra, jeg trenger ikke enda en innskrenkning. Jeg tror det var en klok avgjørelse, selv om jeg vet at det finnes masse sexisme også i samtidslitteraturen. (Men da er det liksom greit å påpeke det, hvis vi skal følge logikken til David Lodge.)

Summa summarum: Likevel, eller kanskje nettopp ved å lese disse romanene med argusøyne, på utkikk etter den mannlige skriften, lot jeg meg underholde. Det var ikke kjedelig, men jeg ser for meg at det kan bli kjedelig i lengden. Jeg er også villig til å forsøke meg på enda en roman av Graham Greene, en av de ekte denne gangen.

Litteratur i august

En sliten lørdag formiddag leste jeg Døden og andre tiggere av Anne Helene Guddal, og det var virkelig fint. Hør på dette:

Det er ikke politikk jeg tenker på
når jeg ikke får sove
men lidelsen forårsaket av den

Det er ikke vold jeg tenker på 
når jeg ikke tør å gå ut
men situasjonen som gjør den nødvendig 

eller:

Økonomi hører ikke hjemme i dikt
sier de rike

Dikt har vi ikke råd til
sier de fattige

Ingen leser dikt
sier de som leser dikt 

I tillegg leste jeg Guddals nyeste roman, Nøkkerosene, som jeg også likte veldig godt. B spurte oss på stranden om vi hadde lest noe bra i det siste, da svarte jeg at jeg hadde lest denne, som handler om en kvinne som må flytte hjem til foreldrene etter at hun er blitt voksen, fordi hun har vært (er?) psykisk syk. Romanen handler om tiden etter det verste, om det å (kanskje?) bli bedre (eller ikke?), og jeg liker hvordan den er så åpen mot verden; hovedpersonen er et jeg, men hun er likevel ikke besatt av seg og sitt. Hun okker seg ikke over tilværelsen, selv om det er sårt, det hele. Selv om man nok blir ganske selvsentrert når man er psykisk syk, synes jeg det i blant kan bli litt klaustrofobisk i romaner om psykisk sykdom. For selv om mennesket som romanen skildrer er fanget av seg selv, trenger ikke romanen å være det. Men slik var det altså ikke i Nøkkerosene, ikke i det hele tatt.

Ellers fikk jeg for meg at jeg skulle lese langlisten til Bookerprisen, men det var før den norske bokhøsten begynte; jeg begynte å anmelde bøker igjen, og på forlaget fikk jeg en liten stabel med bøker. Dessuten var jeg innom et loppemarked på dets siste time, og fikk dermed med meg en hel pose med bøker for femti kroner, deriblant flere bøker av Bjørg Vik, som jeg ikke har lest noe av før. Noe sier meg at jeg kanskje går glipp av noe, hvis jeg ikke leser henne? Lesingen får vise.

Det er helt ypperlig at det går mot høst. Forrige gang vi var på stranden gadd jeg ikke en gang å bade. Nei, nå er det høst, tenkte jeg og ville helst lese Barnet på land. I skrivende stund har jeg riktignok på meg en shorts, og i morges tok jeg en løpetur i singlet, men luften kjennes skarp om kveldene, gjør den ikke?

Nå skal jeg anmelde Hva skal vi svare våre barn? Kan si så mye som at det er deilig at folk skriver om klima- og økologisk krise uten fremtidsoptimisme. Gud, så lei jeg er av fremtidsoptimisme. "Bla, bla, bla, artene dør, bla, bla, bla, verdens avlinger er i fare, bla, bla, MEN, det er ikke for sent!" Jo, det er for sent, det er nettopp det det er. Det er mer interessant å stille spørsmål om hva vi skal gjøre nå da; hva skal vi for eksempel si til barna?

Et utdrag: Etter annen verdenskrig skrev den tyske filosofen Theodor W. Adorno, at "etter Auschwitz er det barbarisk å skrive et dikt" ("Nach Auschwitz ein Gedicht zu schreiben, ist barbarich"), og dette utsagnet kan vi nå omformulere til: "Etter kjøttproduksjonen vil det slett ikke være noen til å skrive dikt". Eller for å ta det berømte Heinrich Heine-sitatet: "Der man brenner bøker, brenner man også til slutt mennesker ("Dort wo man Bücher verbrennt, verbrennt man am Ende Menschen"). Sitatet kan omskrives i en nærmest komisk, men ikke desto mindre sannferdig retning, nemlig til: "Der man griller kjøtt, vil man til slutt også bli grillet." Jeg sier altså les!, for dette er interessant.

God bokhøst!

Nettet mitt etter et besøk hos forlaget. 

En bra roman jeg leste i august. 

Kanakas på vei hjem fra Aschehougs hagefest
 og Litteraturhuset. 

En bok jeg leste og en brus jeg drakk på Bergensbanen
 dagen etter Aschehougs hagefest.
(Tror jeg var full da jeg gikk på toget.)

POESI
1. DØDEN OG ANDRE TIGGERE av Anne Helene Guddal

PROSA
2. FROM A LOW AND QUIET SEA av Donal Ryan
3. THE OVERSTORY av Richard Powers
4. WHO WAS CHANGED AND WHO WAS DEAD av Barbara Comyns
5. EUROPA av Amalie Kasin Lerstang
6. ET NORSK HUS av Vigdis Hjorth
7. FORDI VENUS PASSERTE EN ALPEFIOL DEN DAGEN JEG BLEI FØDT av Mona Høvring
8. BARNET av Kjersti Annesdatter Skomsvold
9. NØKKEROSENE av Anne Helene Guddal

SAKPROSA
10. BORGERLØNN av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal
11. THE DRUNKEN BOTANIST av Amy Stewart
12. HVA SKAL VI SVARE VÅRE BARN? av Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig

Sosiale medier (Landslide)

Tråkket rundt i skoene uten sokker hele dagen, helt fra jeg tok dem på om morgenen, gikk en runde i nabolaget med hundene, lengre enn jeg hadde tenkt fordi jeg smatt inn på en annen vei enn den planlagte da jeg fikk øye på to andre hunder, gjør alltid det hvis jeg kan. Den ene bjeffer sånn når hun ser andre hunder, jeg blir så flau. Jeg gjør alt for å unngå at det skjer, smetter inn sideveier, smetter inn små stier i skogen, kanskje til og med inn i skogen der hvor det ikke er noen sti. Vi smetter inn på en annen vei enn jeg hadde tenkt, det blir en lengre tur enn planlagt.

Jeg gikk til universitetet, i skoene uten sokker. Forbi jorder og fotballbaner. Jeg skulle gi fra meg en bok, selge den. Adjø, Biogeography: An Ecological and Evolutionary Approach. Lykke til, sa jeg, til den unge mannen som skulle ta det samme emnet som jeg selv tok for to år siden, et av de beste emnene. Etterpå gikk jeg til toget, ble sittende med en bok (om borgerlønn) på perrongen. Leste ut boka i løpet av togturen. Like før toget kjørte inn på Oslo S, leste jeg den siste siden: takksigelser. La boka i nettet, gikk ut i byen, hørte på musikk, gikk i bokhandelen, gikk til forlaget, spiste lunsj, var i et møte, alt sammen i skoene uten sokker. På toget hjem var jeg rastløs, irritert over det som føles som en sky inni hodet mitt, som om det er helt tett inni der, jeg vet ikke hva det kommer av. Den var ikke der før. Som om alt jeg leser, alt jeg hører, lærer, ser bare skimtes såvidt, som om jeg bare får tak i overflaten av tingene, og at tankene jeg tenker bare så vidt tenkes før de glipper, alt kommer og går så fort. Hjemme igjen tok jeg hundene med ut. Vi gikk i skogen. Jeg traff såvidt kjæresten min i døra før han skulle på en sommerfest med kollegene sine, jeg tok av meg skoene og hadde fått gnagsår ved storetåa, jeg sa til ham at jeg følte at jeg hadde blitt dum. Hjernen er så tåkete, sa jeg. Han skjønte ikke hva jeg snakket om, har ikke jeg skrevet masse de siste årene, fått publisert ting. Det har skjedd på tross av tåken, sa jeg. Det føles ikke som før. Før var jeg ganske smart, jeg kunne holde på en tanke lenge, og ut av den sprang det masse, nå forsvinner tankene med en gang.

Da han hadde gått, så jeg at det var en korrelasjon: det har vært tåkete nesten like lenge som jeg har hatt en smarttelefon og vært på sosiale medier. Jeg skumleser og hopper fra det ene til det andre, stadig, uten å sette meg inn i noe som helst. Ofte når jeg leser bøker, tar jeg avbrekk hvor jeg titter på mobilen og blir sittende og scrolle. Jeg lar meg selv avbrytes hele tiden. Jeg skammer meg, men klarer ikke å la være, og nå har jeg skjønt at det er det som gjør meg dum. Jeg holder på med noe som jeg føler at jeg må, selv om jeg ikke vil, og jeg har ikke lyst, jeg titter på mobiltelefonen og sosiale medier mot min vilje, men jeg får ikke til å slutte. Jeg er rett og slett avhengig, på en sykelig måte, og det er pinlig. Men det verste er jo at jeg føler meg dum, at tankene er korte og flyktige, som om jeg skulle gå på en form for antidepressiva, bortsett fra at jeg jo ikke gjør det og altså i tillegg til å unngå lange tankerekker også er engstelig, engstelig for situasjonen, fordi jeg husker en tid hvor jeg klarte å skrive mye og lenge og ofte og alltid hadde mange (fornuftige) ting å si om noe jeg hadde lest, men nå leser jeg, og det er det.

Jeg har tenkt på dette lenge, hvor er det blitt av de lange tankerekkene? De forsvant for lenge siden. I blant trodde jeg det var fordi jeg hadde henfalt til en rolig tilværelse med samboer og hunder, men det er ikke det, for tåka har vart mye lenger enn det, med et avbrekk da vi var nyforelskede, da var det som om hjernen skrudde seg på igjen, den var årvåken, jeg skrev en roman, jeg leste og skrev og tenkte i rasende fart, uten å bli avbrutt, og så henfalt jeg liksom tilbake til den gamle avhengigheten, for er det ikke en avhengighet, så er det en annen. Det er alltid en.

Hva gjør jeg nå da? Sletter meg? Sletter meg fra Facebook, fra Instagram, fra Twitter? Kutter alt tvert av? Det er jo ofte det man må når man avruser seg, det holder ikke å slutte litt. Jeg vil bare ha lange tankerekker igjen, slutte å bli avbrutt hele tiden. Logge av. La telefonen bli liggende igjen hjemme. Ha på meg et armbåndsur som kan vise meg tiden. Kanskje skaffe meg en gammel mobiltelefon man bare kan ringe og sende sms med, slik at jeg kan holde kontakten med folk når vi skal sees, det må være det beste med mobiltelefoner, man mister hverandre ikke, men man gjør jo ofte det likevel, når smarttelefonen går tom for strøm, det er ikke sjeldent den gjør det, og man ser det er en liten rød strek igjen på batteriet i hjørnet og man skriver til de man skal møte: snart tom for strøm, kan vi møtes et spesifikt sted til en spesifikk tid? Så møtes man akkurat klokken halv ett ved Ibsen-statuen utenfor Nationaltheatret. Og hvis ikke: vent fem minutter til. Vent ti minutter til. Den andre dukker opp. Den andre dukker opp med sandwicher fra den vietnamesiske sandwichbutikken like rundt hjørnet, fordi du skrev du var sulten, men hadde ikke tid til å kjøpe noe på veien. Du kom rett fra banen. Den andre kom fra en annen kant.

Den andre har ofte mobiltelefon tom for strøm. Det hender du selv har en mobiltelefon tom for strøm, det har skjedd at du har spurt betjeningen på den thailandske restauranten om du kan lade telefonen bak disken mens dere spiser, fordi du har panikk, er redd for å gå glipp av noe, at noen skal sende en melding om noe, noe umiddelbart, om å sees, men du mister dem. Du husker en gang mannen du var interessert i som nesten var på vei til deg, men som gikk tom for strøm, og da ikke fikk gitt beskjed, eller han fikk ikke beskjed fra deg om at du ville at han skulle komme, så han kom ikke, og dere fikk ikke sett hverandre. Dere fikk ikke sett hverandre. Han skrev dagen etter, sorry, mobiltelefonen gikk tom for strøm. Det var noe du kunne dvele lenge over etterpå, da det var over mellom dere to. Var det fordi dere mistet en kveld sammen, en kveld på å bli mer kjent? Sånne ting. Man må alltid ha strøm.

Men nå er dere faktisk kjærester, år etterpå. Så det gikk ikke så galt likevel. Det var ikke nødvendig med strøm på mobiltelefonen. Han er notorisk strømløs, mobiltelefonløs, uten internettilgang. Du river deg i håret noen ganger, men han kommer alltid hjem. Det var sånn det var før. Du er faktisk gammel nok til å ha levd slik før, før mobiltelefonen, før smarttelefonen. Det går bra. Folk møtes, folk gjør ting, folk gjør mange ting som de ikke går glipp av, nå går du glipp av mange lange tanker og å lese romaner sammenhengende. Husker du den ene dagen i ditt liv før du hadde en smarttelefon hvor du lå i senga og leste hele første bind av Prousts På sporet av den tapte tid i løpet av én dag? Ja, det husker du. Det er lenge siden. Når leste du en roman sammenhengende uten å også titte på smarttelefonen sist? Vet ikke, husker ikke.

Det ligger en stabel med (nye) bøker på spisebordet, jeg vil heller lese dem enn å titte på den lille skjermen, jeg vil jo det. Det er jo bare å gjøre det, men sånt kan man ikke si til folk som er avhengige, som om jeg skulle si til kjæresten min kan du ikke bare slutte å snuse, det kan man kan ikke si. Som om noen skulle ha sagt til meg da jeg hadde spiseforstyrrelser: kan du ikke bare spise? Nei. Er det ikke det ene, så er det det andre. Men nå vet jeg altså at jeg vil ut av dette, ut, ut, ut av denne tåka, denne dumskapen.

Føttene er ømme, jeg skulle hatt sokker i skoene. Skulle hatt på sandaler om jeg insisterer på å ikke bruke sokker, men har ikke sandaler. Jo, men de er altfor høye. Eller de ligger et sted i boden og jeg vet ikke hvor, sammen med en rød sommerkjole jeg ikke klarer å finne, har ikke sett den på årevis, men tenker i blant på den. Hvor er den? Får lyst til å gå i den. Den er av bomull og er egentlig litt stygg i formen, men den er myk og behagelig å ha på seg, jeg kunne kanskje hatt den på hjemme, eller brukt et belte rundt. Var så dum at jeg la flaska med Aperol i fryseren, og nå er den frosset. Det funker bare å legge sprit med høy alkoholprosent i fryseren, som gin, men vi har ikke mer gin igjen. Mother's ruin, som kjæresten min sier når jeg er på mitt andre melkeglass. Vet du at gin omtrent bare er vodka med einebær, sier jeg. Jeg har lest det i en bok om planter og alkohol. Men i den samme boka står det at norsk koriander er en delikatesse, og det har jeg aldri hørt før. Visstnok liker den kalde og fuktige somre, og vokser dermed godt her. Men etter litt sporadisk søking på nettet, ble jeg ikke noe klokere. Sant eller usant? Jeg vet ikke. Fordi søking på internett lett blir fragmentert: jeg leser litt, før jeg trykker på en link, havner på en annen side, trykker meg videre før jeg får lest ferdig, og slik blir jeg ikke klokere. Jeg blir ikke klokere, bare dummere.

Jeg vil lese romaner, jeg vil lese papiravisen, jeg vil skrive, kanskje jeg til og med skal bruke kokebøker istedenfor å bruke blogger - det var tross alt en kokebok som lærte meg å lage mat da jeg var nitten, det var ikke internett. Det er en kokebok jeg brukte flittig, det er satt kryss ved hver oppskrift jeg har laget. Den er full av suppemerker. Neste helg skal vi i et bryllup - jeg kan gå i et bryllup uten å ta bilder og vise det frem på sosiale medier. Når jeg skriver det slik virker det så dumt. Klart jeg kan. Herregud, selvfølgelig kan jeg det. Vi skal ta toget over fjellet, jeg skal lese en roman på veien, en hel roman. Kanskje den nye til Kristine Næss. Forrige gang vi tok toget den samme strekningen, leste jeg en av de gamle til Kristine Næss. Forrige gang jeg var i Bergen, funket ikke telefonen min, etter at jeg hadde hatt den i baklomma på en tur med hunden og jeg falt baklengs, på rompa, oppå telefonen. Like før vi dro til Bergen. Det gikk bra. Jeg gikk inn på stasjonen og forklarte til de i billettluka at telefonen min var død, kunne de skrive ut billetter på papir til oss? Ja, så klart.

Hellige dager, en avsporing

Jeg hørte på Bokstabelens episode om bøker som handler om å skrive og å lese her en dag mens jeg laget middag, og der snakket de blant annet om Per Pettersons essaysamling Månen over Porten. Den har jeg ikke lest, men en av podcastvertene nevnte at hun ikke syntes det var så veldig interessant når forfatterne begynner å skrive for mye om seg selv når det de egentlig skal er er å skrive om det å skrive og det å lese. Da tenkte jeg med en gang på Hjemløsheten, hvor opptatt Holtet Larsen er av et barndomsminne, som han stadig kommer tilbake til, uten at jeg forstår hvorfor, og hvor opptatt han er av at han har vokst opp på Oslo øst, uten at jeg ser at det skulle ha noen betydning for skrivingen. Espen Grønlie i nyeste nummer av BLA var ikke nådig: [...] Holtet Larsens bok fremstår ved endt lesning som ulidelig selvopptatt. Jeg får lyst til å bryte ut: Blir forfatterne mer selvopptatte nå, vil litteraturen dø! Jeg finner det nesten uutholdelig å høre om Holtet Larsens (manglende) ambisjoner i unge år, og hvordan han fant fram til litteraturen og dermed seg selv - eller noe i den duren.

Videre i podcasten tok de fram et sitat av Per Petterson, det gikk cirka slik: Man er ikke forfatter bare fordi man skriver. Med det ble det ment at man ikke er forfatter før det å skrive opptar så og så mye av livet, det er noe mer enn å bare skrive, det er (alt)oppslukende og viktig, det aller viktigste. Hvis det er det som er å være forfatter, må det jo være vanskelig å skrive om det å skrive uten å skrive om seg selv, ja, er det egentlig mulig? Fordi trangen til å skrive ligger sammenvevd med livet, som podcasten nevner senere når de snakker om kvinnelige forfattere, hva gjør forfatteren når alt hun vil er å skrive, men også er nødt til å ta vare på et barn og sosialisere seg med familien? Er det mulig å virkelig skrive hvis man får barn? Det minner meg om noe annet jeg leste nylig, i Gunnhild Øyehaugs Miniatyrlesningar: 19 tekstar om litteratur, hvor hun skriver om at verken Simone de Beauvoire eller Virginia Woolf hadde barn, ville de ha skrevet noe helt annet dersom de hadde fått det? Det kan man jo lure på. 

Men tilbake til saken: fordi trangen til å skrive er så tett sammenvevd med livet, må det jo være vanskelig å ikke også skrive noe om seg selv når man skriver om å skrive og å lese? Kanskje det heller handler om hvor mye, hvor mye av seg selv skal man gi når man skriver om skriving? For enkelte må jo trangen være så stor at den overskygger alt annet, jeg vet at det i hvert fall er slik for meg. En gang ble jeg dumpet av noen, hvor så vedkommende, som visste godt at jeg var et skrivende menneske, sa: I det minste kan du skrive om det. Jeg sa til ham at han ikke var verdt å skrive noe om (jeg ville ikke gi egoet hans den gleden), til tross for at jeg var sønderknust og hadde hjertesorg lenge. Og det samme til tross, som er hele poenget her, er at en liten bit av meg tenkte faktisk samtidig: ja, nå har jeg i hvert fall noe å skrive om. Han har rett i det. Nå vet jeg at det kanskje ikke handlet så mye om å ha noe å skrive om, men om å føle noe så sterkt at det blir umulig å ikke skrive. Jeg har nemlig også opplevd å ha god flyt i skrivingen når jeg har vært hodestups forelsket. 

Men slikt kan man jo ikke gå gjennom hele tiden, til stadigheter. Livet går stort sett ganske rolig for seg, og man skriver likevel. Hvordan og hva er det da som gjør at man skriver? 

I podcasten nevner de Marguerite Duras' Å skrive. Det er lenge siden jeg leste den, men jeg sparte på dette sitatet: Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 

Duras, altså. Deretter trykket jeg pause på podcasten siden middagen ble ferdig: eggnudler og grønnsaker i kokosmelk og rød karri, med peanøtter og lime. Jeg tok det vi hadde av grønnsaker i kjøleskapet, kjøpte ingenting nytt siden det var pinse. Vi hadde heldigvis paprika, gulrot, rødløk, hvitløk og løk liggende. Noen av dem halve, noen av dem enda mindre, paprikaen var det svært lite igjen av etter å ha spist varme rundstykker med ost og smør til lunsj hele pinsen gjennom. Jeg brukte store deler av helga på å ligge på verandaen og lese. Takk gud for helligdager og fred fra gressklipping. Tirsdag morgen var de i gang igjen.

Hvis vi en gang flytter til et hus med en hage, skal jeg la hagen bli en salig blanding av hageplanter og ville vekster, henge en hengekøye i et tre og tillate plass nok til et hagebord med stoler rund. Ellers: ingen plen. Et villnis skal det være, fullt av blomster og bier og andre insekter. En plen er et ødeland for insektene. En monokultur hvor bare én art trives. Og så den fordømte gressklippingen da, et sisyfosarbeid, en arv etter den franske adelen fra tider vi heldigvis ikke befinner oss i lenger. Hagen vår skal være like rotete som et essay, for så vidt fransk det også, kan man tenkes å si. Det bringer meg tilbake til Miniatyrlesningar, i et av essayene til Øyehaug minnes hun da hun studerte litteraturvitenskap, hun befant seg i auditorium A på Sydneshaugen skole, da en medstudent var forbanna på foreleseren for å ikke ha fått essayet sitt godkjent. Straks begynner jeg å lure på hvor auditorium A er, men til tross for to år vandrende i Sydneshaugen skoles ganger, kan jeg ikke huske hva som var auditorium A, dette auditorium A, hvor Øyehaugs medstudent argumenterer for at han har fulgt alle reglene for et essay. Han har fulgt alle reglene, og bør således få det godkjent. 

Å skrive et essay er som Duras sier. 

Jeg trodde jeg skulle skrive om Hjemløsheten, jeg hadde en slags plan om å skrive en liten snutt om alle bøkene jeg har lest denne måneden, mest for moro skyld, men nå vet ikke hvordan jeg finner tilbake. Jeg kan nevne at jeg satte pris på Holtet Larsens utbroderinger om Kurt Vonnegut, en forfatter jeg har likt svært godt de få gangene jeg har lest ham, og som jeg stadig tenker jeg bør lese mer av. Selv om jeg syntes sammenligningen av vonnegutianere, ibsenianere og bjørnsonianere blir litt merkelig, i og med at Ibsen og Bjørnson er nordmenn og følgelig har en mer naturlig plass i den litterære sfæren en som skriver på norsk har. Eller? 

Ikke at jeg forholder meg noe særlig til dem, jeg har andre skuldre å sette meg på. 

Jeg våknet opp tirsdag morgen, sakte, som alltid i mai, drakk kaffe og leste essay. Tenkte som alltid på hvor deilig den tilværelsen er og at en slags livets dagen derpå er overhengende, på en tid i livet hvor morgener ikke kommer til å være lange, når? Jeg husker det var noen som skrev til meg på Instagram en gang, det er mange år siden, at jeg skulle sette pris på det å kunne lese en roman om morgenen, for en dag kom det ikke lenger til å være sånn. Når? For det er mange år siden denne personen skrev det til meg og jeg gjør det fortsatt, spiser frokost og leser romaner om morgenen. Når skal det ikke være sånn lenger? 

Ingen vitner på åstedet

Will you tell me about it, sier P. Jeg vet ikke hva det er, sier jeg. I mange dager har jeg vært nedfor, jeg vet ikke hvorfor. Jeg skal endelig debutere, studiene går bra, jeg har to hunder og er sammen med verdens fineste mann, men likevel går jeg rundt og er trist. Det føles som noe skurrer og jeg tolker alt P sier som om han er ute etter meg. Hva mener du med det og det? spør jeg to ganger om dagen. Anklager du meg for det og det? spør meg. Nei, sier han, og forteller meg at jeg leser altfor mange meninger som ikke finnes inn i det han sier. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må roe meg ned, slutte å tro alle disse irrasjonelle tingene, for når jeg ser nærmere etter, er det ikke noe annet som ligger bak enn det som blir sagt. Det er jeg som lager alle lagene, det er jeg som har en hjerne som leser inn alle mulige slags tolkninger. Det er som om jeg lever i en annen virkelighet enn den virkelige, i min verden betyr tingene noe annet. En dag sitter vi på busstoppet i Ski og venter på bussen hjem, det står en nyinnkjøpt høyttaler på benken ved siden av meg, i sekken har vi brødskiver, øl og pakker med mysli. Vi har vært på langtur med hundene og vi har vært på butikken, nå skal vi hjem. Jeg er sulten, sier jeg. Ah, that is why you are so irritated, sier P. Nei, sier jeg, jeg føler jeg er i en roman av Kjell Askildsen. P sier han ikke skjønner hva det skal bety, kan jeg forklare det nærmere. Han er ikke romanforfatter, sier jeg, men novelleforfatter. Novellene hans handler om mennesker som lever i forhold, men som likevel føler seg ensomme. Is that why, sier P. Han er en veldig god forfatter, sier jeg, en av mine favoritter. Det er lenge siden jeg leste ham. Forrige gang jeg leste ham var da jeg var på Svalbard i fjor sommer, eller så var jeg på vei til å dra dit. Jeg følte meg ensom på Svalbard en liten stund, før jeg ikke gjorde det lenger, men jeg kan ikke huske at jeg fant noen trøst i Askildsen, så jeg må ha lest ham før.

P går på butikken og kjøper en hel økologisk gårdskylling, de har ikke and, det er egentlig det vi vil ha. Vi har nesten sluttet å spise kjøtt, men nå skal vi ha det, og da må den være økologisk og lokal. Jeg venter på busstoppet med hundene mens han er på butikken. Da jeg var her tidligere i uka, var ikke busstoppet i bruk, de holdt på å bygge noe. Jeg passerte på vei til politistasjonen, jeg var på vei til å få en forkynnelse. Jeg ble dømt til å betale ti tusen kroner i bot og tusen kroner i saksomkostninger til det offentlige. Det var ingen overraskelse, det var det jeg trodde skulle skje. Etterpå tok jeg bussen til universitetet. Hundene var hjemme alene, P var bortreist. Da jeg endelig kom hjem på ettermiddagen, gikk jeg ut med hundene. Da jeg endelig kom hjem etter det var det tidlig kveld og jeg begynte å gråte. Jeg er så sliten, skrev jeg til P som snart var hjemme.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, for det er ikke mengden av ting å gjøre som overvelder meg, tvert i mot liker jeg meg best når det er mange ting å gjøre. Det er ikke det. Selv om det er lett å skylde på det først. Jeg lurer på hva som er i veien. Hva er i veien? spør jeg meg selv.

Ute er det høst. Det har begynt å regne oftere. Flere av trærne står nå bare. Du elsker jo vinteren, sier K. Ikke så mye nå lenger, siden det har slutta å snø, sier jeg. Jeg venter ikke lenger på snøen, forventer den ikke. Det snødde i fjor i oktober, da var det ikke lenge siden jeg hadde truffet P igjen. Vi gikk på frosne vanndammer på veien. Ikke så lenge etterpå dro jeg til Svalbard, der var det ikke snø. Fra kuldegrader i Oslo til varmegrader i Arktis. I Longyearbyen var det flere triste mennesker, var det dette de hadde kommet hit for, regnet. Plussgradene. Nå planlegger jeg å dra dit igjen. Er du sikker på at du kan være alene hjemme med hundene i flere måneder, spør jeg P med jevne mellomrom. Ja, sier han uten å nøle hver eneste gang. For meg selv lurer jeg på om jeg kan velge en annen masteroppgave, en som er nærmere. Hvorfor ikke forske litt på kornslagene våre? Da får du lett jobb, sier L som jeg stadig vekk treffer på butikken. Ja, sier jeg, men det er ikke målet mitt. Jeg vil dessuten ikke jobbe i landbruket. Det er landbruket som står bak så mye av menneskenes arealbruk, jeg kan ikke jobbe der. Det blir som å selge sjelen til djevelen. Hvor enn glad jeg er i hveten, det hjelper ikke.

Da jeg dro fra midnattssolen sommeren i fjor, trodde jeg ikke at jeg skulle ville dra tilbake. Det er klaustrofobisk å være menneske på Svalbard. Den evige dagen gjorde meg sliten. Nå vil jeg ikke gjøre feltarbeidet mitt noe annet sted, jeg vil bare tilbake dit. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg sannsynligvis må være mye alene ute i villmarken. Jeg må håndtere en rifle alene. Det kommer til å være lyst hele tiden. Jeg kommer til å være langt unna P og hundene. Er du helt sikker på dette? spør jeg meg selv. Ja, svarer jeg, hva annet skal jeg gjøre? Det finnes ikke noe annet. Jeg vil bare finne ut noe om hvorfor så mange planter i Arktis har flere genom. Viser plantene med flere genom morfologiske forskjeller fra planter med bare et genom? Er det forskjeller mellom de ulike nivåene av polyploidi?

Saxifraga oppositifolia heter planten min. Rødsildre på norsk og purple saxifraga på engelsk. Jeg kan ikke huske at jeg så den da jeg var på Svalbard om sommeren forrige gang. Kanskje fordi jeg tenkte på andre ting, fugler kanskje. Jeg hadde aldri sett tyvjo før, nå fløy den like ved der jeg prøvde å sove, når jeg sent på kvelden kom på at det var tid til å legge seg. Den brusende elva utenfor laget så mye lyd. Naturen var så mye på Svalbard, naturen trengte seg på.

En kveld jeg er alene hjemme og P er bortreist, som han stadig vekk er, ser jeg et litteraturprogram fra Svalbard, litteraturfestival i Longyearbyen. De snakker om Svalbard og hva Svalbard gjør med folk. Jeg har bare vært der litt, omtrent en måned til sammen. Nå skal jeg være der i mange måneder flere. Å, det kommer til å bli ensomt, sier jeg til meg selv, veldig ensomt. Men kanskje er det helt greit, siden jeg føler meg så ensom uansett. Jeg sier til P at da jeg bodde alene i Bergen og bare var for meg selv hele tiden, gjorde det ikke så mye å være ensom, fordi jeg hadde valgt det selv. Det er verre å føle seg ensom når alt rundt en tilsier at man ikke burde være det. Når det er noen som ser livet ens. På mange måter var det en lettelse å velge å være for seg selv.

One always wants more, sier P. Nei, sier jeg, det er ikke det, jeg vil ikke ha noe mer, jeg er bare nedfor. Jeg tenker ikke at dersom jeg hadde hatt det og det hadde alt vært bra. Jeg har allerede alt jeg vil ha. Jeg er bare nedfor, det er uforklarlig. Kanskje er det sånn at hjernen har en viss mengde med stoffer som den klarer å produsere, da hjelper det ikke hva enn man oppnår eller hvor bra noe er, slik som Harari skriver om i Sapiens. Ja, ja, slik er det, tenker jeg, kanskje bare ikke så enkelt og eksplisitt.

Jeg sier til P at nedstemtheten ikke har noe med ham å gjøre, det er ikke noe nytt, jeg har kjent på den siden jeg var liten, den kommer stadig over meg. Noen ganger varer det lenge, andre ganger kort. Noen ganger varer den i ukevis, månedsvis, en gang var den der i over ett år. Sånn er bare livet noen ganger. Andre ganger er det helt annerledes.

Sult og romantikk

Tirsdag 4. april klokken 19 skal jeg samtale i paneldebatt med Ingeborg Senneset og Eline Lund Fjæren om spiseforstyrrelser i litteraturen på Litteraturhuset i Bergen. Ordstyrer blir Hilde Sandvik. Kom, kom!

Faksimile fra Klassekampen 8. februar 2017: Spiseforstyrrelsens kanon

Faksimile Klassekampen 8.2.2017. 

Spiseforstyrrelsens kanon

I disse dager vises teateroppsetningen av Linnéa Myhres «Evig søndag» på Trøndelag Teater. Jeg husker første gang jeg leste boka. Det var på toget over fjellet fra Bergen til Oslo, jeg var på vei til to ting: Til å besøke den daværende kjæresten min og til å få en spiseforstyrrelse selv. Jeg var i et avstandsforhold som skulle fortone seg slik: Helger hvor han sier at jeg kommer til å dø hvis jeg ikke spiser, hvorpå jeg svarer at det er det samme om jeg er død eller levende, tar toget tilbake til Bergen og fortsetter å sulte meg som før.

Å fortelle om hvordan en spiseforstyrrelse begynner er det mange som har gjort. Det finnes utallige bøker om jenter som blir syke, om hvordan de har det når de er syke, og til slutt om tilfriskningsprosessen.

«Evig søndag» er et sted midt imellom. Den handler om ei jente som er syk og deprimert. Hun beveger seg rundt i Oslo, vi blir fortalt om vanene hennes, hva hun spiser og hvordan hun spiser, hva hun gjør når hun føler hun har spist for mye. Vi vet at hovedpersonen er veldig nær forfatteren, tidligere kåret til Norges mest sexy kvinne. Vi tenker oss at hovedpersonen er tynn, pen og spennende – for det er hun jo. Å ha en spiseforstyrrelse er drittkjedelig, men det er vanskelig å forstå for en leser som er skjør og befinner seg i en livskrise.

I Kelsey Osgoods «How to Disappear Completely» (2013) avkler forfatteren mytene de syke omgir seg med. Hun tar opp hvordan historiene om de syke anorektikerne bygger opp en mystisk, glamorøs drømmeverden som de syke bare blir enda mer syke av, fremfor å vise den anorektiske tilværelsen slik den faktisk er: Dørgende kjedelig.

En av de mange historiene som går igjen, er historien om den unge, tynne – men ofte svært vakre – jenta som vandrer hvileløst rundt i bygatene på en slags leting. En av forfatterne Osgood avkler er Francesca Lia Block. Selv oppdaget jeg bøkene hennes som sekstenåring, da jeg hadde mitt første møte med anoreksi. I Blocks roman «Echo» (2001) beveger hovedpersonen seg fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, alt mens hun går rundt i Los Angeles på et eple om dagen. I poetisk språk romantiserer Block hovedpersonens spiseforstyrrelse: «I will not eat cakes or cookies or food. I will be thin, thin, pure. I will be pure and empty. Weight dropping off. Ninety-nine … ninety-five … ninety-two … ninety. Just one more to eighty-nine.»

Dette motivet finner man også i norsk litteratur, f.eks. i den kritikerroste «Klokken og sengen» av Eline Lund Fjæren. Her går en ensom jente med merkelige matvaner hvileløst rundt i Bergen. I «Monstermenneske» av Kjersti Annesdatter Skomsvold er det ei jente som skriver og løper rundt i Bergen til hun blir bemerkelsesverdig tynn. Jeg husker svært godt denne lille delen av romanen, nettopp fordi jeg leste den da jeg selv var syk. Osgood beskriver det godt: «Oppriktig nysgjerrighet er anoreksiens erkefiende; den dulter deg ut av deg selv, mens anoreksi bare er opptatt av å få deg til å krølle innover, gni på kantene av Selvet ditt til fingertuppene dine blør» (red. overs.). Slik er den lesende anorektikeren – besatt av sin egen sykdom.

Jeg saumfarte biblioteket for bøker om jenter med spiseforstyrrelser, jeg slukte dem rått, sammenlignet meg selv med de andre syke jentene: Var jeg tynnere enn dem, var jeg en like bra anorektiker som dem, var det noen vaner de hadde som jeg ennå ikke hadde prøvd ut? Når Myhre skriver: «Idet jeg reiser meg fra sengen og kommer ut på kjøkkenet, blir jeg stående med hendene presset mot kjøkkenbenken og kjenne innsiden av hodet snurre. Jeg vet hvorfor. Jeg titter bort på medisinene og vitaminene som ligger urørt på kjøkkenbenken, den tomme tallerkenen i vasken. Jeg har ikke spist på 18 timer, og jeg har vært våken i 20», vil den syke tenke: Jeg må også klare å avstå fra mat i over 18 timer!

Slik leste og lette jeg etter tips. Jeg bygget også på myten om meg selv: Det er spennende å ha en spiseforstyrrelse, for alle disse andre jentene som både er pene og kan skrive har jo også hatt det.

I kjølvannet av TV-serier som «Jeg mot meg», er det blitt mye fokus på hvor bra åpenhet om psykiske sykdommer er. Jeg tror at det snarere er tvert imot når det kommer til anoreksi. Ikke én eneste av bøkene jeg leste som syk avskrekket meg fra å sulte, snarere hadde de motsatt virkning: De var som fyr på bålet. Når man er syk med anoreksi sammenligner man seg med andre syke. Man vil være den tynneste, den sykeste. En anorektiker er alltid i konkurranse med andre anorektikere. Den lesende anorektikeren konkurrerer med den skrivende anorektikeren. Hvem er det egentlig som har godt av disse bøkene? Det er i hvert fall ikke de syke. Forfatteren har i det minste et slags bevis på at hun har vært syk. De fleste har ikke muligheten til å skrive bok, og må klamre seg til identiteten som syk på andre måter - simpelthen ved å fortsette å være syk.

Da jeg var syk ble jeg sendt til Rådgiving om spiseforstyrrelser (ROS) av fastlegen. Der ble jeg møtt av en kvinne som spurte meg hvor stor prosent av tida min som gikk til å tenke på mat. Jeg løy og svarte 70 prosent. Sannheten var at det var det eneste jeg tenkte på. En av grunnene til at jeg løy var at jeg ikke ville være en person som dro til ROS. Jeg ønsket ikke en identitet som syk. Nå som jeg er frisk slår det meg at forfatterne av disse memoarene klamrer seg til en identitet som anorektiske.

Som et lesende menneske mener jeg selvsagt at all kunst og ytring skal være fri. Men jeg savner en annen tilnærming til bøker om spiseforstyrrelser. Jeg ønsker å stille spørsmål ved den ukritiske forestillingen om at all åpenhet om psykisk sykdom skal være så bra. Det kan være godt å vite at man ikke er alene, men det er av mindre verdi enn den faren det er å bygge på romantiseringen av anoreksi, som man ikke bare finner i litteratur, men også på Instagram-kontoer med beskrivelser som «recovering from anorexia» og «beat anorexia» og institusjoner i herskapelige villaer med samme navn som Hamsun-romaner.

Vil man anoreksi til livs: Skriv mindre om det.

Falker

Jeg savner O litt, sier jeg til N mens jeg heller kaffe fra presskanna over på termokoppen. Jeg ler når jeg sier det, ler alltid av meg selv når jeg er sentimental. N har for lengst avslørt meg, jeg er ikke så kald som jeg liker å utgi meg for. Jeg sier til henne at denne følelsen er bedre enn den som var, hvor jeg gikk rundt og ikke skjønte noen ting, hele tiden tenkte jeg: hva vil han egentlig? Hver hendelse ble tolket i ti forskjellige retninger. Jeg veide opp de ulike teoriene opp mot hverandre, hvilken er den mest sannsynlige? (Det er ganske patetisk, men likevel et faktum.) Det er bedre slik det er nå, sier jeg. Det er leit, men jeg kan ihvertfall tenke på andre ting.

Vi pakker sekkene våre, vi skal begge på forelesning kvart over ti. Jeg skal på den siste forelesningen om fugler. Jeg tror vi begynner med slanger neste uke, sier jeg til N. Amfibier og reptiler. Vi går gjennom alle verdens virveldyr, med hovedvekt på de norske. Jeg fyller veggen på soverommet mitt med tegninger av norske fugler. Jeg lærer dem best når jeg tegner dem, for det er da man ser etter detaljer. Det går opp for en at vandrefalk og jaktfalk ikke er like, de har faktisk ulike mønstre på hodet. Mønsteret på bukene deres får meg til å tenke på islendere. Genseren. Som den M gav til meg en kveld jeg stod og frøs i tynn bluse og trenchcoat utenfor Tre Glass, utestedet som jeg alltid kaller To glass, fordi det høres mer riktig ut. Det er fordi du har bodd i Bergen, sa A en gang, der er det et utested som heter det, og hun har rett, for da jeg bodde der var jeg der stadig vekk, men det hadde jeg helt glemt.

Jeg har ikke lyst til å gi islenderen tilbake til M, den er så varm. Jeg går med den i noen dager før jeg leverer den tilbake. Den er så varm at det holder å bare ha på den, jeg trenger ikke noen jakke over. Jeg sitter med den på lesesalen og leser om gener, lager krysskjemaer for ulike egenskaper og slektstre med arvelige sykdommer. Noen ganger tenker jeg på at jeg kanskje kommer til å støte bort i O, det er det rette instituttet. Det er min favorittbygning på universitetet, det er så lyst, med store vinduer. Bygningen heter Sørhellinga. Det er kanskje den bygningen som ligger nærmest hjemme. Når vi skal dit trenger vi bare tjue minutter. Når vi skal til Tårnbygningen trenger vi trettifem minutter. Hver gang jeg skal dit tenker jeg at det er på tide å titte i kaféen i fjerde etasje, øverst, det skal visst være veldig fint og ha en fin utsikt, men jeg har fortsatt ikke vært der og sett. Jeg må alltid skyndte meg til et annet sted.

I blant når jeg er der tenker jeg på tårnfalker, men det bor ingen tårnfalker der, jeg tror noen ville ha sagt det dersom det var.

Ikke alle veier hjem er like lange

På toget på vei hjem fra Trondheim sitter jeg i en av setene som har sete mot seg, i en av lukene med plass til fire i. Jeg vil helst ikke sitte i slike seter, de er forbeholdt familier eller vennegjenger, denne gangen reiser jeg alene, det er kanskje det jeg som oftest gjør. Et par setter seg på setene ovenfor meg, det er et kjærestepar, og de er nyforelska viser det seg, sitter og kosesnakker og tar på hverandre under hele reisen. Hun er så forelska at hun gjør seg underdanig. Når han kritiserer henne finner hun seg bare i det. Han forteller i detalj hva hun gjorde feil under en tilstelning, hun var altfor full og mistet et glass på gulvet. Og jeg gjentar, i detalj forteller han det til henne mens hun lytter. Hun er ikke ydmyk, men ydmykes. Når de er uenige om hvordan de skal tilbringe julen, de har begge sin familie og sine barn på hver sin kant, og hun kommer med et forslag som han synes er dårlig, sier han: Hører du hva du sier, det er dumt, det forslaget ditt. Og han gjentar det. Hennes forslag er dumt, og hun sier ham ikke i mot, hun finner seg i alt han sier, for hun er forelsket og vil ikke lage bråk. Det kan hende jeg tar feil, men jeg har vært i denne situasjonen selv, og jeg gjorde akkurat det samme. Jeg lot min forhenværende kjæreste ha rett fordi jeg ikke ville lage bråk, alle gangene jeg aldri motsa ham. Jeg lot ham fortelle i detalj om hendelser jeg var med i som jeg helst bare ville glemme, ikke bli gjenfortalt i detalj. Alle ydmykelsene lot jeg akkumulerte opp i sjela og det gjorde meg liten. Jeg ble bitter, sint og usympatisk. Jeg mistet troen på folk. Jeg kjente at jeg hatet. 

Det tok år før det løsnet opp igjen.

Men jeg var noen og tyve. Kvinnen som sitter vis-a-vis meg på toget er noen og førti. Vet hun ikke bedre, tenker jeg og later som om jeg ikke legger merke til dem der jeg sitter og leser på forelesningsnotater om moser og lav. Hun legger beina sine oppå fanget hans og leser i en bok i to minutter om gangen før hun rastløs gjør noe annet. Flytter på seg, titter på mobilen, ett eller annet. Hun er så forelska at hun ikke klarer å lese. Det har jeg også opplevd å være, men da var jeg nitten. Det er ikke sånn nå lenger. Selv om jeg kan bli rastløs når jeg tenker på at jeg skal gjøre noe gøy noe og jeg nesten ikke klarer å vente. Det er ikke alltid rett tid til å lese, men på toget er det alltid det. Det var to grunner til at jeg bestemte meg for å dra til Trondheim. Jeg ville besøke en venn, og jeg ville ta toget. Jeg ville reise med toget fordi det var så lenge siden sist. Jeg ville lese på toget og se ut av vinduene og høre på musikk og spise matpakken min på toget. På toget tenker jeg på alt i livet som gjør det verdt det å leve. Kanskje gjør jeg ikke alltid det på toget, men ofte, og særlig når livet er godt. Jeg tenkte kanskje ikke på alt som gjør livet verdt å leve den gangen jeg ellers ikke brydde meg om jeg var levende eller død. Men jeg kan ikke huske hva jeg tenkte på alle de gangene jeg reiste over fjellet fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. Jeg kan huske noen av bøkene jeg leste. Jeg kan huske at jeg var trist når jeg forlot Oslo på kvelden og tok nattoget til Bergen, men også lettet, lettet over at jeg snart skulle være for meg selv igjen, alene.

Kanskje var det på toget jeg tenkte at sånn som dette skal det ikke være.

Det var antagelig på toget jeg tenkte akkurat det. Verden og tilværelsen åpner seg på toget, alt blir så stort. Ting blir tydelig. På vei fra et sted til et annet. Etterpå, når turen er over, er ikke ting like tydelig lenger. Det er samme greia oppe på fjellet. Når man kommer ned igjen er ikke ting like tydelig. Det man bestemmer seg for på toget kan dermed altså ta litt tid.

I Trondheim drar vi på en gudstjeneste i Nidarosdomen. Jeg vil se kirken innenfra og høre på orgel. Jeg ser nattverden for aller første gang, før har jeg bare hørt om det. Min venn hvisker til meg at det er så mange som bare tar i mot uten å tenke på hva de er med på. Ja, sier jeg, men sånn er det med mange ting. I løpet av gudstjenesten blir jeg mange ganger rastløs, den er altfor lang og det er altfor lite orgel. Jeg lengter etter himmelen utenfor. I kirken kan man ikke se verden utenfor, sånn som man gjør i sine hjem. Det er ingen vinduer som viser verden utenfor. Er det derfor jeg føler meg slik. Rastløs. Her inne er det ingenting. Her inne er vi skjermet fra naturen.

Hvordan noen kan føle storhet uten at natur er innblandet, er nok noe jeg aldri får vite.

Tomas Espedal, eller kunsten å ombestemme seg

For mange år siden leste jeg Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. Og jeg hatet den. Jeg mislikte den så sterkt at det farget alt jeg leste om Tomas Espedal, alt hva han sa og skrev i offentligheten ble farget av denne boka - til det negative. Jeg nektet å lese mer av ham og syntes han var svært oppskrytt. Der sykler Tomas Espedal, sa jeg til den daværende kjæresten min når han besøkte meg i Bergen, Norges mest overvurderte forfatter.

Så kom Bergeners, etter at jeg hadde flyttet fra Bergen. Den skulle jeg ihvertfall ikke lese. Tenk, en så opplagt referanse til James Joyce, finnes det noe mer pretensiøst enn det, tenkte jeg. Det er jammen meg å sette seg selv høyt. (At jeg selv en gang kalte et romanutkast for Sult, eller ingenting, hadde jeg helt glemt.)

Det gikk noen år før jeg dro på biblioteket og så Bergeners i en av hyllene og tenkte: Skal jeg gi Tomas Espedal en sjanse til? Den handler jo tross alt om Bergen. Og jeg har jo nettopp brukt ukevis på å skrive om Bergen, byen som som satte dype spor i min sjel - for å si det på svulmende vis. Mer enn å tenke på Bergen bare som en by, tenker jeg på Bergen som en tilstand, en periode, en følelse, en erfaring, en historie. Når jeg tenker på ordet 'Bergen' tenker jeg ikke på Bryggen, bergensdialekt, brostein og Fløyen. Jeg tenker på alt det andre. Når jeg sier til folk at jeg bodde tre år i Bergen og de spør hvordan det var, svarer jeg alltid at det regna hele tiden, som om det liksom skal forklare alt. Men det er ikke en hemmelighet, jeg er ikke særlig god til å snakke for meg, jeg er mye flinkere til å skrive. (Jeg husker noe eksen min sa da vi nylig hadde blitt kjærester: Hadde det ikke vært for bloggen din hadde jeg ikke visst at du var så mye, du sa ikke så mye i begynnelsen.)

Uansett, det at jeg selv skriver så mye om Bergen, gjorde at jeg bestemte meg for å lese Bergeners. Om ikke for å gi Tomas Espedal en ny sjanse, så ihvertfall for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Og det er jeg veldig glad for nå. Nysgjerrigheten er en god ting, den leder, som tilfeldighetene, ofte til noe godt!

For Bergeners er nemlig helt nydelig. Jeg leste første del før jeg måtte ut med hunden, og da vi gikk ute ville jeg bare hjem og lese resten. Bergeners handler om kjærligheten, hvordan man klamrer seg til den selv om det er slutt, om å skrive, om å stenge seg inne for å kunne bli fri, om Bergen og om regnet, om mennesker som bor der og om mennesker som ikke klarer å bo der, om ensomheten, om sove, om litteratur. Bergeners handler om Bergen slik jeg selv bruker ordet Bergen. 

Her er et utdrag;

"Det er mange som forlater byen, som flytter. Det er mange som ikke orker å bo for lenge i Bergen; man blir syk og livstrøtt av det frihetsberøvende regnet og den fuktige innestengtheten mellom fjellene. Man blir tvunget til å leve innendørs, alene eller i små familier. Man går fra hus til hus, fra lokale til lokale, fra bar til bar, fra inne til inne. Man kunne tømme byen for ale dens innbyggere og fylle den opp med helt nye folk, men byen ville forbli den samme."

Etterpå måtte jeg kjøpe boka til meg selv, hvilket er noe jeg nesten aldri gjør: Å kjøpe en bok som jeg allerede har lest. I tillegg til ca. alt annet av Espedal. Jeg vil bare lese alt. Sist det skjedde var da jeg gav Helle Helle en ny sjanse etter å ha mislikt Hus og hjem. Etter den andre sjansen snudde det helt, jeg dro på biblioteket og lånte alt hun hadde skrevet og leste og leste til det ikke var noe mer ulest. Fra å mislike henne ble hun til en av mine absolutte favorittforfattere. Det ligner litt på hvordan jeg har fått flere av de beste vennene mine: De har vært mennesker jeg mislikte sterkt i begynnelsen, for så å ende opp som noen av de viktigste menneskene i livet mitt. (Moralen her er: Man skal alltid gi mennesker og forfatterskap andre sjanser.)

Senere, samme dag, hørte jeg på bokpod med Espedal, og jeg ble bare enda mer begeistret. Hele sommeren har jeg fått høre av venner at jeg må legge bak meg kjipe ting som har skjedd istedenfor å klamre meg til det. Jeg har prøvd å si at grunnen til at jeg ikke vil gi slipp er at jeg skriver bedre når jeg holder fast på det. Intervjueren fra Cappelen Damm spør Espedal i hans hjem i Bergen om han ikke noen gang bare har lyst til å legge alt bak seg med en gang, bryte opp alt tvert og gå videre i livet. Og Espedal ler og svarer at det finnes nok mennesker som gjør det, men de er ikke forfattere.

Og så sier Espedal: At det viktigste en forfatter må kunne, er botanikk og geografi. Man må hele tiden lære nye ting når man er forfatter, og spesielt bør man lære seg botanikk. Wergeland var botaniker, Shakespeare var botaniker. Og jeg som har skrevet om gress og andre vekster i ukevis, kjenner at hjertet gjør et ekstra hopp av glede, jeg får følelsen av at jeg har gjort noe riktig. Det føles litt som å få ros av læreren.

Espedal sier i forfatterportrettet mange ting som jeg nikker av inni meg mens jeg ligger på verandaen og soler meg, mens jeg står inne på kjøkkenet og varmer opp restene av en grønnsakssuppe til middag. Det er aldeles herlig og oppmuntrende å høre på. (Selv om det han snakker om ikke nødvendigvis er særlig til gladsaker.) Og kjærligheten til litteraturen er så stor, og det passer så fint akkurat nå, nå som jeg selv kjenner på den igjen. (Jeg sluker litteratur for tiden. Bare i dag har jeg lest tre bøker.)

I morgen drar jeg på hyttetur, ut i skogen skal jeg. Jeg skal fiske og sykle, bade, plukke blåbær og skrive litt. Når jeg kommer hjem ligger det forhåpentligvis en pakke med resten av bøkene til Tomas Espedal og venter på meg på posten, og gjett som jeg gleder meg!

Blant reolene på biblioteket

I går var jeg en tur på biblioteket. Det er ganske lenge siden sist. Jeg kvier meg fra å si det, i fare for å virke arrogant, men jeg bor tross alt i Ås og biblioteket der er jo ikke særlig stort. Noen ganger låner jeg bøker på Deichmanske i Oslo, men som oftest er det å gå på biblioteket når jeg er der en omvei eller noe jeg gjør mens jeg venter på noe eller noen. Uansett, i går var jeg på biblioteket og lånte en liten haug med bøker. Jeg gjorde slik som jeg pleide å gjøre da jeg bodde i Bergen og skulle gi meg selv en belønning: Jeg dro til biblioteket med god tid og gikk langs hver eneste bokhylle og tok ut hver eneste bok jeg følte jeg ville lese. Helt uten tidspress. Jeg planla å dra dit. Jeg hadde satt av tid til å gå dit. Ofte på torsdag eller fredag ettermiddag. Snart helg. Å dra på biblioteket gav en følelse av at snart var det helg. I går var det riktignok onsdag, men jeg har sommerferie, så det gav en lignende følelse.

Jeg har skrevet i hele sommer, og nå føles det endelig ferdig. Eventuelt er jeg kommet til et punkt hvor jeg trenger å la hjernen tenke litt på egenhånd hva mer som skal tilføyes. Og i mellomtiden skal jeg lese.

Det jeg tenkte jeg skulle si noe om, er hva jeg tenker mens jeg går langs reolene og plukker akkurat de bøkene jeg tar med. Slik hendte det i går:

Vergils død av Hermann Broch:
Jeg har akkurat lest flere essays av Hermann Broch, men jeg har jo holdt på med 1888: Pasenow eller romantikken i en evighet nå, skal jeg virkelig begynne å en ny roman av ham uten å ha lest den andre ferdig? Ja, det er kanskje best å begynne på en helt ny en nå, starte helt på nytt. Dessuten har jeg jo tenkt litt på Vergil i det siste. Det passer å lese denne nå.

Hyperdraum av Hélène Cixous:
Ja, jeg må lese Cixous nå. Jeg har tenkt masse på henne de siste ukene. Spørsmålet er bare hvilken skal jeg lese, for på dette biblioteket finnes tydeligvis alle bøkene av Cixous som er oversatt til norsk. Men jeg velger altså Hyperdraum, for den handler om vennskapet med Derrida.

Å skrive av Marguerite Duras:
Å, har de denne her. Den prøvde jeg å bestille forleden, men nettbutikken jeg handlet i hadde den ikke. Men nå gjør det jo ikke noe, jeg kan låne den her. (Det hører også med at jeg plukket med meg Elskeren også, men satte den tilbake da jeg kom på at den er på vei til meg i posten.)

Torget av Victoria Durnak:
Jeg har tidligere lest alt av Victoria Durnak og likt det. Denne har jeg derfor tenkt lenge på å lese, den tar jeg med.

(Og nå har jeg lest den. Likte plottet, men følte ikke helt det store. Så kom slutten, og den hatet jeg. Herregud, for en flau slutt. Er nesten fristet til å si at det er den dårligste slutten på en roman jeg noensinne har lest. Helt på skolestil-nivå. Boka var så som så fra før av, men etter slutten falt hele boka sammen.)

Et eget rom av Lotta Elstad:
Leste nettopp et intervju med Lotte Elstad hvor hun snakket om denne boka. Det var meget interessant. Tar med denne også. (En gang var jeg også på biblioteket og vandret rundt, tok med Ettromsleiligheten, som ble liggende hos meg i tre måneder uten at jeg fikk lest den. Jeg prøvde å lese første side en rekke ganger, men avbrøt alltid. Tenkte alltid: Jeg orker ikke denne boka akkurat nå. Jeg kom meg aldri lenger enn første side. Håper derimot at jeg vil klare å komme lenger enn det denne gangen.)

Bergeners av Tomas Espedal:
Meh, Espedal, jeg hater han, for en oppskrytt forfatter, men jeg må nesten lese Bergeners, den handler jo om Bergen. Kanskje jeg skal gi ham en ny sjanse. Ja, jeg gjør det.

(Også denne har jeg nå lest, og jeg er glad for at jeg gav ham en ny sjanse, for Bergeners er helt nydelig. Etterpå bestilte jeg Imot naturen, nå er den på vei og jeg gleder meg!)

Her inne et sted av Roskva Koritzinsky:
Mener å huske at hun ble nominert til en pris eller noe, en debutantpris. Hørte om det på radioen. Vet ikke om jeg skal lese denne, forfatteren er yngre enn meg og jeg orker ikke debutanter som er yngre enn meg hvis de er bra. Det er en påminnelse om det jeg ennå ikke har fått til. Nei, skjerp deg, Kathleen, at andre skriver godt har ikke noe med deg å gjøre. Ta den med.

Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg:
Nylig var det en som mente jeg burde lese denne, og jeg kom på at jeg muligens også har den på leselista. Tar den selvsagt med når jeg da ser den.

Biene av Laline Paull: 
Denne har jeg på leslisa mi. Tror jeg. Det er ikke så godt å huske, det er ganske mange folk som skriver romaner om biene for tiden. Men så leser jeg på baksiden og husker at jeg snakket om denne boka i et bursdagsselskap i fjor høst, til noen som var veldig opptatt av insekter, men at hun ikke var særlig opptatt av skjønnlitteratur og at jeg dermed fikk følelsen av at jeg snakket om noe fryktelig uinteressant.

Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller:
Umiddelbart kunne jeg ikke huske om jeg hadde lest Innsirkling 2 eller ikke, men etter et raskt sjekk på bokelskere.no fant jeg ut at jeg hadde det. Da kom jeg på at jeg leste den på flyet til Indonesia for fire år siden. Og jeg har alltid tenkt at jeg skulle lese hele trilogien, helt siden jeg leste Innsirkling 1, for dette er bra saker.

Noen ganger må man bare la tilfeldighetene råde. Hva er det som tilfeldigvis ligger i hyllene? Det kan komme veldig gode ting ut av tilfeldigheter. Som en blogger jeg leser skrev nylig: Noen av de beste tingene jeg har opplevd har vært tilfeldigheter. Det stemmer svært ofte. Kanskje som oftest, når jeg tenker meg om?

Svartsjuke og andre ord

Svartsjuke heter det på svensk om sjalusi, jeg husker at jeg la merke til det først en gang jeg leste om eller noe av Sara Stridsberg, hennes litterære univers er full av svartsjuke, kvinner som gjør ting de ikke bør, aksepterer ting de ikke bør, ut av en uro, sannsynligvis også en følelse av å være mindreverdig de man er sjalu på, eller de man er sjalu over. Svartsjuke, tenkte jeg, for et bra ord, beskriver det mer treffende enn sjalusi, som bare er et eget ord. Svartsjuke, man blir helt svart, sjalusien bare tærer på, får en til å gjøre lite hyggelige ting, ondsinnede ting. Ondsinnede, et ord nettbanken min bruker om datavirus som gjør ting man ikke vil, som om det har et sinn, en vilje, et ønske om å være ond. Ondartet er bedre, selv om ordet ond i det hele tatt tyder på en evne til å gjøre etiske vurderinger, noe kreftceller ikke kan, de har bare en stoppmekanisme som har gått feil, slutter å begå apoptose, en slags cellenes selvmord, kunne man si, men heller ikke cellene har vilje. Samtidig legger jeg merke til at New Scientist spør sine lesere på fjesboka: hvordan kan det ha seg at øgler på forskjellige øyer utvikler de samme trekkene, er det slik at evolusjonen når de samme målene alltid?, som også er helt feil, evolusjonen har ikke noe mål, det er en serie med tilfeldigheter, er foranderlig hele tiden, det er ikke slik at den ønsker å oppnå noe absolutt, lik en idé i Platons ånd, eller kanskje nettopp kunne man tenke seg Platons idéverden, det finnes en hest som er helt perfekt, men ingen av hestene i denne verden er den hesten. Det finnes en øgle som er helt perfekt, men ingen av øglene på noen av øyene er denne øgla, men de utvikler seg, utvikler seg hele tiden til å bli denne øglen. Samtidig kan man jo ikke unngå det faktum at de kanskje en dag kommer til å være så forskjellige fra det vi tenker på som en øgle i dag, at de kanskje ikke lenger kan kalles øgler, om en million år, og da vil de jo ikke lenger gå mot det som er Platons øgle, nei, de vil være forbi Platons øgle, være i en ny orden kanskje. Men dette går selvfølgelig bare an å tenke på, det er ikke heller sikkert at det da vil være mennesker på jorden. Skal jeg gjette sier jeg nei, sånn som vi holder på. Kanskje vil det finnes andre arter med store hjerner, som tenker, med helt andre idéer og en helt annen virkelighetsforståelse, intelligent liv uten å være som oss, kanskje det som i dag er kråker da vil være noe annet, flygende herskere over jorden, hvem vet, ingen.

En gang da klassen min på barneskolen var på sykkeltur til Danmark var jeg så svartsjuk at jeg siste dagen, den dagen vi skulle sykle hjem, til ferja og så ta ferja over Skagerrak fra Hirtshals til Kristiansand, tok den uåpnede drikken til min daværende bestevenn fra kjøleskapet og gjemte den i et annet skap, slik at hun ikke skulle ha noe på sykkelturen. Da vi senere gikk rundt i feriehuset og gjorde oss klare til å dra og hun spurte om noen hadde sett drikken hennes, sa jeg ingenting, trakk på skuldrene, visste ikke hvor den var blitt av. Det høres kanskje ut som en liten historie, men er noe jeg husker ennå og som ofte kommer til meg, minner meg på min hevngjerrighet og manglende evne til å akseptere sjalusi, la ting fare og å være the bigger person. Jeg tenker av og til på at flasken står der i det skapet ennå, femten år etterpå, og at min daværende bestevenn ikke en gang vet at dette skjedde, for da sommeren kom flyttet hun til Danmark og vi har ikke sett hverandre siden.

Men det var ikke først og fremst sjalusi som nylig fikk meg til å tenke på henne, det var en samtale på et vorspiel eller noe om hva man drev med som barn, og noen begynte å snakke om pokemonkort, som min daværende bestevenn og jeg hadde en hel isboks av sammen. Vi spilte og spilte og vant og vant, hadde en samling sammen som vi splittet i to da hun dro, og ikke bare det, men hun fikk med seg en hårlokk av mitt hår som hun selv klipte av etter at jeg sa ja, selvfølgelig skulle hun få med seg det. Selv etterlot hun seg ingenting hos meg, annet en en litt vag tristhet, vi hadde ikke vært så nærme hverandre i det siste, det hele hadde begynt å gå over, det som var mellom oss. Var ikke sånn som et år tidligere, da vi dro på leirskole med klassen og veltet i kano sammen, tråkket rundt på jordene og i sauemøkk og så på hoggorm og padder mens de andre var igjen på leirskolen og bare hang, da vi siste natten sov på reinsdyrskinn i en lavvo ute på en eng mens alle de andre heller ville sove i de utdelte hengekøyene sine og kanskje snike seg til å være i soverom med representanter fra det motsatte kjønn, noe som vi ennå ikke brydde oss så veldig mye om. Det var kanskje da det begynte å bli så viktig at det oppstod et gap mellom oss, at de tidlige ettermiddagene hjemme hos henne mens vi så på tv og spiste iskrem opphørte. Kanskje var det fordi jeg ikke var så opptatt av verken merkeklær eller gutter, jeg tenkte mer på hester og bøker og klarte på den måten ikke å holde følge med henne, gutter var noe sekundært, har alltid vært noe sekundært, også siden når de ble til menn, noe man kan tenke litt på når alt det viktigste allerede er tenkt på, eller som man plutselig kommer på eksisterer når det er for sent og noen andre har snappet til seg den man hadde et øye for, og det ikke hjelper å si til seg selv at man selvsagt ikke har eierett på noen, markedet er fritt, man skulle vært litt tidligere ute, investert i flere aksjer da det var tid, nå er det for sent. 

Jeg feilstaver og søker på 'lizzard' på google, får opp et treff på urban dictionary om at det visstnok betyr: "A girl that seems sweet and nice, but turns out to be a complete bitch determined to screw up her life as well as the lives of others." Jeg har aldri hørt det brukt før, ihvertfall aldri lagt merke til det. Det er egentlig øglene jeg er ute etter. Lizard er også den engelske tittelen på en novellesamling av Banana Yoshimoto som jeg ikke har lest. Den er dedikert til Kurt Cobain, og jeg kan ikke la være å tenke at det er litt kleint. Var det ingen som stod en nærmere som var verdt en dedikasjon? Kanskje betyr det så mye, de menneskene som lager noe for oss et helt annet sted, mennesker som vi aldri treffer. Mennesker som skriver bøker, som døde lenge før jeg ble født; skriver bøker som jeg nå leser og som treffer meg, får meg til å se på livet fra en litt annen vinkel, eller bare bekrefter det jeg allerede har tenkt på, men som jeg ikke har klart å formulere; ikke nødvendigvis i tekst, noe håndfast, men for meg selv. Det er derfor en venn klarer å redde meg, fordi jeg har tenkt så mye på hva verdighet innebærer og viktigheten av det, kunne hun bare si til meg en kveld jeg ble opprørt, verdigheten, og så navnet mitt, og det holdt for meg, jeg beholdt roen fordi ordet innebærer så mye, jeg kunne ikke komme på noe som ville være viktigere enn alt jeg legger i dette ordet og som jeg jobber med hele tiden, ikke fordi det alltid er så vanskelig, men fordi ingen er perfekte og av og til er det som om noe annet truer med å ta over, noe menneskelig. Hevngjerrigheten, sjalusien, sinnet, småligheten, alt det man egentlig ønsker å være fri fra, men som trenger seg på, ødelegger og bringer skam og anger med seg. Og faren ved det, ønsket om å unngå disse sinnstilstandene kan føre en på ville veier, det verste av alt: Et desperat ønske om å unngå å føle noe som helst, som i verste fall er livsfarlig, spiser en sakte opp innenfra. Som den gangen jeg satt på benken i gangen i det gule bygget til humanistisk fakultet i Bergen og spiste lunsj for meg selv og bestemte meg for at disse rundstykkene skulle være det siste brødet jeg spiste, før jeg gikk inn på lesesalen igjen og fortsatte å skrive på en oppgave om Strindberg. Hvordan alt annet enn det å få A på eksamen og bli tynn, tynnere sluttet å bety noe. Hvordan folk kunne si hva som helst uten at jeg brydde meg, alt jeg følte var bare en vag irritasjon i blant, og en glede hver gang jeg gikk på vekta og så at tallet hadde sunket, noe som skjedde på et fast tidspunkt hver uke. Jeg tenker på det når jeg en lørdag går rundt i Oslo sammen med venner og vi passerer kioskene som det går tretten på dusinet av, hvordan det var da jeg bodde i Bergen og besøkte han som var kjæresten min i Oslo annenhver helg, og på at jeg ikke kan huske at noen noengang var frekk mot meg på den tiden, ingen sa noe som gjorde vondt, og jeg tenker på at det kanskje var fordi folk var redde for å si noe til meg, eller om det var noen som faktisk ikke var så greie, bare at jeg ikke la merke til det fordi jeg helt hadde sluttet å bry meg? Og så, når man har lagt det bak seg, er det igjen slik at man bryr seg så mye, om alt, om hva folk sier og kan tenkes å si, hva de mener med det de har sagt, alt er så åpent for tolkning. Jeg husker at en dame på stasjonen en gang kjeftet på meg fordi jeg ikke stod i den riktige køen, og at jeg ble skikkelig lei meg, noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, hvordan det satte meg ut og ble liggende i meg en altfor lang stund i forhold til rimelighetens grenser. Jeg bet det likevel i meg, gjorde alt det jeg skulle gjøre, og det var det. Men når det siden har skjedd større ting som får meg helt i ubalanse, tenker jeg på hvor deilig det hadde vært om ting kunne være som før, da jeg gikk rundt i Bergen og ikke tenkte på så mye annet enn de to nevnte tingene, hvordan livet på den måten var veldig enkelt og lett håndterlig og jeg leker med tanken igjen og igjen, men i dialog med meg selv, og jeg tenker at det er rart at jeg kan være så rasjonell på mange måter, og likevel settes ut av spill og tenke på slike irrasjonelle løsninger på problemer, som egentlig ikke er løsninger, det vet jeg jo. Det er rart hvordan hjernen kan være så splittet, oppføre seg så dialektisk. Også når det gjelder andre ting. I en hel uke forbereder jeg meg febrilsk til en deleksamen i kjemi, samtidig som jeg etter å ha vært bortreist en ukes tid har så mye å ta igjen, og det er tungt. Jeg føler tiden bare går fra meg og at jeg bruker altfor lang tid på hver oppgave, og at jeg egentlig ikke helt skjønner hva jeg har gjort når jeg har gjort dem, eller og at jeg glemmer hvordan jeg løste en oppgave til neste dag og jeg må lære meg det på nytt igjen, og det går trått og trått, og en studievenn foreslår at jeg skal komme på en konsert hun skal spille på og drikke øl, men jeg sier nei og holder meg hjemme fordi jeg skal lese kjemi mens solen skinner utenfor og alle er glade, smiler, sitter utenfor naturforvalterbygget og koser seg, og jeg får lyst til å gjøre mange ting som ikke er kjemi, men sliter meg igjennom det likevel, og når dagen for deleksamen er der er jeg likevel helt sikker på at det kommer til å gå rett i dass, at jeg ikke har skjønt noe, før jeg sitter der med en penn i hånden og kalkulatoren klar. Da er det akkurat som om jeg går ut av meg selv og lar hjernen klare seg på egenhånd, helt kald og rolig regner den seg gjennom alt sammen, likesom jeg sitter ved siden av og ser på at dette er noe som skjer som jeg ikke helt har kontroll over, og etterpå er jeg selvsagt glad fordi det gikk bra, og jeg er i det hele tatt fascinert over det hele. Funderer over det fra en biologisk synsvinkel, det er selvsagt at hjernen min bare gidder å bruke energi når det gjelder, den kan ikke være så konsentrert og effektiv hele tiden. Samtidig hadde den neppe klart seg særlig bra hvis jeg ikke hadde øvd så mye, da ville den jo ikke hatt noe å konsentrere seg om. Jeg må stole litt mer på meg selv, tenker jeg der jeg går med jakka åpen og skjerfet i ryggsekken. Jeg planlegger å løpe når jeg kommer hjem, tar på meg kortbukser og løper fem kilometer så fort som jeg aldri før har løpt denne distansen, i ren våryrhet, uten å en gang prøve. På vei hjem, når jeg har fått pusten igjen, går jeg på butikken og kjøper øl, tillater meg en feiring av disse to små begivenhetene, i tillegg til våren. For det er en tillatelse, hvis det ikke er en tillatelse, men bare noe jeg gjør, risikerer jeg at alt flyter over og går over i kaos, man må passe på. Det er en hårfin grense, tenker jeg og tenker på hårstrå, for omtrent et år siden klippet jeg av meg alt håret og nå kan jeg endelig ha det i hestehale igjen. Jeg tenker at jeg aldri skal klippe av meg alt håret igjen, fordi jeg ikke er spesielt vakker og kan ikke bare gjøre ting som om alt kler den smukke, det gjelder ikke meg. Jeg gjorde det like før eksamen, hadde ikke noe hår å dra hånden gjennom i frustrasjon eller nervøsitet. Kanskje var det da jeg begynte å trekke pusten i stedet, i et ekstra stort innpust, så utpust.