Bøkene som ble liggende, 9/10

I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 

Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom: 

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

Mer mann i monitor 2.1

Jeg skriver en roman om Svalbard, og leser i den anledning Uten nåde av Birger Amundsen. Boka handler om forholdet mellom isbjørn og mennesker opp i gjennom tidene, primært jakt i nyere tid. Her beskrives metoder og hytter, steder i isødet, historier og menneskers liv utbroderes, forfatteren snakker med pensjonerte jegere (ja, for det er faktisk ikke så lenge siden all jakt av isbjørn ble forbudt, det var i 1970) og siterer fra gamle dagbøker. Jakt- og fangstmetodene er helt groteske, f.eks. visste jeg ikke noe om den utstrakte bruken av både selvskudd og gift. Jeg leser om kjente fangstmenn, og iveren etter å skyte flest mulig isbjørner i løpet av en sesong gjør meg kvalm. Rekorden til et jaktlag er 144 isbjørner på én sesong! Jeg spyr. 

Rekker ikke fingeren til boka, som jeg synes både er interessant og velskrevet, men til det jævla bildet som fyller meg med forakt hver gang jeg ser på det. Her poserer en jeger med en isbjørnunge, skal det liksom være koselig, men hva er koselig med at han antagelig var med på å skyte bjørnungens mor, derav blodet på hendene? Det er helt grotesk. 

Denne boka er full av menn, barske menn, men fæle menn. De konkurrerer om å skyte flest mulig dyr, ja, alt som beveger seg må skytes. De gjør narr av folk som aldri har vært i isødet, som sitter på et kontor og liksom skal bestemme over hva som skjer der ute. De mener at å skyte isbjørn er bedre enn å bedøve en isbjørn for å forske på den, å bli skutt og dø momentant er bedre enn å bli undersøkt. De mener at deres egen jakt er bedre en turistjakten som de "rike amerikanerne" driver med. De lurer godtroende turister, og har ingen dårlig samvittighet for det, for det de driver med selv er liksom høyerestående? De snakker hånende om folk som driver med mindre voldelige aktiviteter, å være botaniker er f.eks. ikke like kult som å være jeger. 

Innimellom er boka fylt av bilder av avkappede isbjørnhoder, flådde isbjørnkropper, revepelser og isbjørnpelser, isbjørnunger som holdes i bånd og mates med kondensert melk fra en tom ketsjupflaske, som tas med på tur i Tromsø før de selges til en eller annen dyrehage i Amerika eller Europa. Jeg kjenner jeg blir helt rasende, men også glad og takknemlig for at isbjørnjakten på Svalbard er et avsluttet kapittel. Et sted i boka fortelles det om en sysselmann som, hvis det hadde vært opptil ham (og jeg parafraserer), ville ha fjernet hver eneste påle på øyriket som har med fangst og jakt å gjøre. Og det tenker jeg også, vekk med det drittet, hyttene som står der som minnesmerker over en forgangen tid, som om de står der som minnesmerker for å hedre og ære det menneskene holdt på med den gang? Nei, de fortjener ingen ære. 

Her skal dere få noen utdrag: 

Herregud. "Svensk blomsterplukker?" Hvor nedlatende går det an å bli? Carl og Jacob Agardh, far og sønn, var botanikere som arbeidet med alger. 

Jakt med snøscooter som turist? Ikke greit. Jakt med snøscooter som lokalboende? Ok. Fatt det den som kan. 

Tegning av en selvskuddanretning. 

Barbari. 

Her er det tøffe-tøffe-tøff-fangstmann Per Johnsen som intervjues. (Ja, det er samme fyr som sa det med "blomsterplukkeren"). Sykt selvgod type. Det er bare løgn og fanteri at miljøvern ikke fantes i Norge på den tiden han var fangstmann. 

HATER når ville dyr behandles som underholdning for mennesker. 

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy. 

Bøker lest i oktober: Arktis, igjen

PROSA 

1. EVENINGS AND WEEKENDS av Oisín McKenna

2. FYRSTENE AV FINNTJERN av Lars Elling 

3. HVIS DERE FINNER OSS av Leif B. Lillegaard 

SAKPROSA

4. ARCTIC DREAMS av Barry Lopez

5. ANNLEISLANDET SVALBARD av Line Nagell Ylvisåker

6. HYLLEST TIL HALVMØRKET av  Jun'ichirō Tanizaki

POESI 

7. NORSK KJÆRLEIK av Brynjulf Jung Tjønn 

I oktober, etter å ha holdt på med den i flere måneder, fullførte jeg endelig den gørrkjedelige Evenings and Weekends; en blass, gay Sally Rooney-wannabe. Styr for all del unna. 

Jeg har allerede nevnt hvor godt jeg liker både Arctic Dreams og Fyrstene av Finntjern. Forfatteren av førstnevnte skrev i fjor en essaysamling ved navn Embrace Fearlessly the Burning World, som jeg i skrivende stund venter på skal dukke opp i postkassa. Forordet er forresten skrevet av Rebecca Solnit. 

En annen bok fra oktober som er verdt å nevne, er Annleislandet Svalbard av Line Nagell Ylvisåker. I september leste jeg Verda mi smeltar, og da savnet jeg de geopolitiske aspektene ved livet på Svalbard. Det savnet fikk jeg tilfredsstilt av Annleislandet Svalbard, så les absolutt den hvis du likte Verda mi smeltar. Det er virkelig fascinerende å lese hva Svalbard er for noe. 

Ellers i oktober reiste jeg til Kristiansand for å delta på Lesefest. Det var gøy. På toget hjem begynte jeg på Lausgjengar av Fumiko Hayashi, uten at jeg kan si at det begeistret så veldig, men vi får nå se hvor det bærer.

I november i fjor så jeg en helt fantastisk forestilling på Grusomhetens teater, etter en novelle av Kafka. I år skal jeg se et stykke om Ragnhild Jølsen, og det gleder jeg meg til. Og for ikke å snakke om Sara Stridsberg på Nationaltheatret! 

Bortsett fra én bok, leste jeg bare bøker skrevet av menn denne måneden. Krysser fingrene for at det fortsetter i november!

Fra Teateret i Kristiansand sist helg. 

Hanna Resvoll-Holmsen

For et par dager siden overvar jeg en samtale om Hanna Resvoll-Holmsen på Nasjonalbiblioteket. Det er en del år siden jeg oppdaget henne og ble så begeistret at jeg tegnet en tegneseriestripe om "Norges første grønnstrømpe". Den gang hadde jeg så lyst til å lese mer av og om henne, men jeg fikk ikke tak i noe, heller ikke biografien til Bredo Berntsen. Jeg nevnte også Resvoll-Holmsen såvidt i debutromanen min, men så glemte jeg henne litt bort – på den tiden hadde jeg ennå ikke oppdaget hvor mye moro man kan finne i Nasjonalbibliotekets samlinger. (Til nå har jeg for det meste lest tekster relatert til Sigrid Undset). 

Men så – takket være Facebooks algoritmer – oppdaget jeg dette arrangementet i tide, hurra for det, for der, på scenen i Målstova, satt fire andre minst like begeistra personer. Det var både interessant og gjenkjennelig å høre panelet prate om Resvoll-Holmsens reiser til Svalbard. F.eks. det at geologene lurer på om de skal ha med en botaniker til Svalbard. Nei, det hadde de egentlig ikke tenkt, men ok da. Jeg har selv opplevd en og annen geologstudent lure på hva det er å studere av planter på Svalbard. Hvor er plantene, liksom? Helt nede på bakken finnes de, for den som gidder å se etter. Og det hadde panelet et fint sitat for, av Virginia Woolf: La oss ikke ta for gitt at livet er fyldigere til stede i det som vanligvis anses som stort enn i det som vanligvis anses som lite.

Foranledningen til arrangementet var at det i år er 150 år siden Hanna Resvoll-Holmsen ble født, og i i forbindelse med det har Nasjonalbiblioteket trykket en fotobok med noen av Resvoll-Holmsens bilder. Hun var jo en pioner i den henseende. På et tidspunkt ble det stilt et spørsmål om bilder er av betydning for forskning nå til dags, og inni meg tenkte jeg på min samling av et firesifret antall bilder av rødsildre på Spitsbergen. Svaret på spørsmålet er altså JA. 

Og som om ikke en fotobok var nok, så har litteraturprofessor Anka Ryall, som var med i panelet, skrevet en bok om Hanna Resvoll-Holmsen. Den gleder jeg meg til å lese! Å, for en fryd alt dette er!

Årets bøker

Gledelig jul. Snart er dette hersens året over, og jeg skal forsøke å oppsummere det i bøker så godt det lar seg gjøre.

Beste norske

Vi er fem av Matias Faldbakken*
Bobler: Longyearbyen av Heidi Sævareid, Normans område av Jan Kjærstad

*Egentlig er den beste norske boka jeg leste i år en annen roman, men siden den vant i kategori Årets roman (se lenger nede), så syntes jeg Vi er fem kunne få plassen som beste norske. 


Beste norske debutant
Skabelon av Malin C. M. Rønning
Da jeg leste denne i juni hadde jeg ikke lest noen andre debutanter i år, men nå er det desember og jeg har lest et par debutanter til. 

Lille T og Dag Solstad.

Den beste boka som stod i hylla i årevis uten at jeg fikk lest dem før i år

Play it as it lays av Joan Didion
Jeg leste mange nedstøvede bøker i år. Lille T dro ut bøker fra hyllene som jeg hadde glemt eller ikke tenkt på lenge (og som jeg dermed endelig fikk lest), og jeg fikk heller ikke dratt på biblioteket så ofte.


Årets skuffelse
Det grådige hjertet av Bjørg Vik
Har ikke lest Bjørg Vik før i år, og så mange har fortalt meg at hun er bra, men disse novellene var en skuffelse. Jeg husker dem som veldig klagete og ensidige. 

Bøkene da vi akkurat hadde flyttet inn 
i det nye huset.

Årets novellesamling
The Doll's Alphabet av Camilla Grudova
Jeg ELSKER denne novellesamlingen. Måtte Camilla Grudova skrive flere bøker, for dette er foreløpig den eneste. 

Beste epos

Ædnan av Linnea Axelsson
... og denne fant jeg ved en tilfeldighet bare, tenkt det!

I år fikk jeg lest mye mens lille T
sov ettermiddagslur.

Årets dårligste

Tørkevær av Suzanne Brøgger
Herregud, for noe ræl. Jeg fatter ikke at dette har blitt trykket i bokform i det hele tatt. Altså, jeg forventet noe bra, det er Suzanne Brøgger, liksom! (Har ikke lest noe av henne tidligere, jeg har bare lest veldig mye om henne.)


Beste tegneserieroman
Maus av Art Spiegelman
En klassiker som jeg ikke har lest tidligere. 

Meg og en stabel bøker jeg fikk
til bursdagen.

Beste klassiker
Peter Pan in Kensington Park og Peter and Wendy av J.M. Barrie


Beste "på tide at den var lest"

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad

Bobler: The Bloody Chamber av Angela Carter

Utdrag fra Will Harris' Rendang.

Beste biografi
Leonoras reise av Susanne Christensen

Slik kan biografier også skrives!

Morsomste

I Capture the Castle av Dodie Smith

Bobler: Hør her'a av Gulariz Sharif, The Secret Diary of Adrian Mole av Sue Townsend

Maus og noen deilige syriner.

Beste poesi

Rendang av Will Harris

Bobler: Ekteskapet mellom himmel og helvete av William Blake (gjendiktet av Henning Hagerup)

Årets roman

Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård

Litteratur i juli: Gullregn, mus og andre dyr

Det er travelt her for tiden. Jeg skriver og skriver, buskene rundt forbi er fulle av bringebær, og det går en rutebåt til øyene i Oslofjorden fra kaia der vi bor. Alle øyene skal utforskes før rutebåten slutter å gå i slutten av august. Baby T er forresten ett år blitt, og han går og går. En dag diktet jeg haiku om sommeren han ble født, mest for moro skyld. 

I juli var vi i Kristiansand. Jeg leste Longyearbyen der, en riktig god roman om det klaustrofobiske ved å være på Svalbard. Jeg leste også Alle andre, men jeg likte tv-serien best. Ellers diskuterte jeg Felt og tenkte jeg mye på Maus. Etterpå ville jeg lese Hanna Arendt, men da jeg skulle låne henne på biblioteket, var boka jeg var ute etter allerede utlånt. 

Livet er fint. Jeg har ikke så mye å tilføye. 

PROSA
1. DYRENE I AFRIKA av Erlend Loe

2. FELT av Vilde Fastvold

3. LONGYEARBYEN av Heidi Sævareid

4. ALLE ANDRE av Sally Rooney

5. SANGEN OM ST. CROIX av Gerd Brantenberg

TEGNESERIE

6. MAUS av Art Spiegelman

SAKPROSA

7. UNDER GULLREGNEN av Marie Hamsun

8. FEM KVINNER, TRE MENN OG EN DATTER SKRIVER OM VIGDISH HJORTH av Eva Grøner (red.)

Dette har ikke noe med bøker å gjøre, men min baby
ble 1 år i juli. Å, tenkt at han er så GAMMEL blitt!

En meget god roman jeg leste i juli. 

En polarheltinne og en etterlysning

En av tingene jeg bet meg merke i da jeg leste Svalbardguide var at den var fylt av menn. Svalbard har så mange mannete stedsnavn. Greit nok, det var sikkert flest menn som dro til Svalbard i gamle dager, men det var faktisk kvinner der også, og de blir jo knapt nevnt i denne boka. (Jeg kan telle tre steder.) F.eks. står det om Monacobreen at den er oppkalt etter fyrst Albert den første av Monaco som organiserte ekspedisjoner til Svalbard sammen med Gunnar Isachsen. Her kunne det passet med litt ekstra informasjon, nemlig at botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen var med på en av disse ekspedisjonene! Hvorfor ikke?!

Nesodden, på en annen side, får sin Torborg Nedreaas' vei. 

(Jeg har Polarheltinner på leselisten, forøvrig.)

Jeg har ikke glemt prosentene: I juni leste jeg 66,67% kvinner. Det er litt mindre skjevt enn sist. Ellers var en en av bøkene jeg leste en biografi om en kvinne (Angela Merkel). Apropos biografi finnes det en biografi om Hanna Resvoll-Holmsen. Den heter En grønnstrømpe og hennes samtid, er skrevet av Bredo Berntsen og er ikke å få tak i. Kan noen hjelpe meg? Jeg MÅ lese den. Å, så GLAD jeg ville blitt om jeg fikk den boka i hendene. Hjelp!

Litteratur i juni; skog, sci-fi, en politikerbiografi og en guide til Svalbard

Forrige uke var vi på hytta, og jeg fikk lest masse. Der, i skogen, leste jeg bl.a. Oktoberbarn og debutromanen Skabelon. Begge to virkelige gode romaner. Den sistnevnte handler om en familie som bor i et hus i skogen, og mer om den (og forfatteren) kan du lese her. Det er en den eneste debutromanen som har utkommet i år som jeg har lest (så vidt jeg husker), men jeg tør likevel satse en knapp på at den blir nominert til debutantprisen neste år. 

Vet ikke om John Richard Norman i den barokke romanen Normans område ville vært enig, eller om han bare ville blitt kvalm. Jeg ble i hvert fall ikke kvalm av å lese Normans område, snarere ble jeg heller engstelig for å selv skrive dårlig. Begeistret ble jeg og, i stor grad deler vi synet på lesing, og å ha opplevd å bli kvalm av å lese: jeg hadde et år hvor jeg ikke orket å lese noen ting, jeg var rett og slett mett på litteratur og syntes alt var dårlig, jeg leste nesten ingenting det året, jeg følte bare en sterk aversjon. John Richard Norman opplever samme greia og stikker av fra sin jobb som forlagsredaktør til en liten øy (på Hvaler?) hvor han blir i et helt år, uten knapt å lese. I stedet forelsker han seg i en kvinne på øya, og så. Jeg sier ikke mer. 

Skabelon er riktignok den eneste debutromanen av i år jeg har lest, men jeg leste en debutroman fra i fjor: Kroppen er en morder. Den var ganske leseverdig, til tross for sine mangler (det er en anmeldelse av romanen i nyeste nummer av Fett som jeg er svært enig i: bl.a. tar hovedpersonen helt umotiverte reiser - det får meg til å tenke på at forfatteren gjorde det i virkeligheten og følte at hun måtte skrive om dem, men romanen hadde jo ikke blitt mindre sann av at hun bare hadde droppet å ta dem med - det ville bare gjort romanen bedre og mer enhetlig). Den handler om en ung kvinne som strever med å få barn, og det handler det også om i Hundeparken av selveste Sofi Oksanen, eller rettere sagt kvinner som strever med å få barn, mer nøyaktig: surrogati og eggdonasjon osv. Et tema som kan innby til grufullheter, i hvert fall kjente jeg meg litt uggen da jeg leste denne nyhetsartikkelen for noe uker siden, men romanen til Oksanen kjedet meg egentlig bare. Jeg syntes den var fryktelig intetsigende og måtte i grunnen bare presse meg gjennom. Hun er helt tapt for meg nå, synes ikke hun har skrevet noe bra siden Utrenskning. 

Ellers hygget jeg meg med Vernon Subutex I, mange år etter "alle andre" (likevel: et boktips til sommerstabelen!), og tv-serien Normal People, faktisk såpass mye at jeg nå vurderer å lese Normal People, selv om jeg syntes Conversations with friends var kjedelig og fryktelig overvurdert. Vi får se, jeg har allerede en digg stabel med bøker (og tidsskrifter) som venter. 

Forøvrig synes jeg sommerferie i Norge er helt nydelig. En av naboene er jordbærbonde, så det er bare å gå hundre meter og plukke en kilo jordbær til en femtilapp, og langs grusveiene vokser det morelltrær og markjordbær, og senere kan vi gå i skogen et steinkast unna og plukke blåbær. Det minner meg forresten på å fortelle at jeg skrev litt om skogen - og ikke minst Barbara Comyns! - i dette essayet om korona for Forfatternes klimaaksjon, publisert nå nylig. 

Neste uke drar vi til Sørlandet, det blir fint, det, og. 

God sommer!


PROSA
1. KROPPEN ER EN MORDER av Kitty Byng 
2. HUNDEPARKEN av Sofi Oksanen
3. VERNON SUBUTEX I av Virginie Despentes
4. OKTOBERBARN av Linda Boström Knausgård 
5. EPP av Axel Jensen 
6. SKABELON av Malin C. M. Rønning 
7. NORMANS OMRÅDE av Jan Kjærstad 

SAKPROSA
8. ANGELA MERKEL av Ingrid Brekke 
9. SVALBARDGUIDE av Pål Hermansen 

Vernon Subutex I og føttene til en sovende baby.
Jeg får lest mye når baby sover, så lenge jeg har en
bok innenfor rekkevidde!

Leste hele Axel Jensens Epp mens baby sov
i bæresjalet.

Hans Herbjørnsrud får sagt det.

Normans område, baby T, og meg ikledd svette
 treningsklær. Jeg har nemlig, etter halvannet års
pause, begynt å løpe igjen! Satser på halvmaraton
neste år!

Litteratur i juli

Utdrag fra Maggie Nelsons
The Argonauts. 

SAKPROSA
1. THE ARGONAUTS av Maggie Nelson

PROSA
2. BERGE av Jan Kjærstad
3. KUDOS av Rachel Cusk
4. FAMILIESYKDOMMEN av Kristin Friis
5. AV MÅNESKINN GROR DET INGENTING av Torborg Nedreaas
6. MENSSMERTER av Kopano Matlwa
7. STALLO av Stefan Spjut

POESI 
8. BARSEL av Kristin Storrusten







For tiden befinner jeg meg på Svalbard, men nylig befant jeg meg hjemme på Østlandet. Der tilbragte jeg dagene lesende, løpende og badende. På strekningen Oslo - Ås gikk det buss for tog, og siden jeg ikke klarer å lese på bussen, fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på lydbok igjen (An American Marriage av Tayari Jones).

En av bøkene jeg leste-leste, var Stallo. Det er litt tilfeldig at jeg begynte på den. Jeg kjøpte den for femten kroner på et loppemarked i våres, siden har den blitt liggende under stuebordet. Jeg visste ingenting om boka før en venn nevnte den. Å, den har jeg faktisk hjemme, sa jeg, og begynte på den dagen etter. Kjæresten min kommenterte at han riktignok hadde sett meg besatt av bøker flere ganger før, men dette var det mest ekstreme han hittil hadde sett. Det var vanskelig å forklare ham at jeg synes en nesten 600 sider lang roman om troll kan være så spennende og nifs. Jeg er glad jeg ikke var på hytta da jeg leste den, da hadde jeg ikke turt å gå på utedoen alene for å si det sånn (jeg er snart tretti år, bare så det er sagt). Da vet jeg det når jeg skal lese oppfølgeren: jeg tar ikke med meg Stalpi på høstferie.

Som om ikke Stallo var nok, leste jeg også Berge. Der er det også noe fryktelig som skjer i en hytte i skogen. Også det en bok jeg slet med å legge fra meg. Det samme med Kudos, men sånn har det vært med hele Faye-trilogien til Cusk.

Ellers gleder jeg meg til bokhøst. Til høst generelt. Jeg har allerede sett noen bøker jeg gleder meg til. Jeg gleder meg også til å skrive, og til å flytte hjem igjen.

Tørke

Jeg går forbi jordet til biblioteket. Aksene er gule og grønne, jeg klarer ikke å se på dem om det er meningen at de skal være sånn eller ikke, om de altfor raskt er blitt gule, tørre, om kornet er i trøbbel. Jeg har ikke sett at det vannes på jordet. Hver dag tenker jeg på tørken, skogbranner, tropevarme. Hver morgen, før det er blitt altfor varmt, løper vi i skogen, i skyggene, og i blant langs jernbanen, hvor det i sommer ikke går noe tog fordi det bygges på sporet. Til og fra Oslo må man ta buss for tog. En kveld er jeg litt full når vi skal hjem fra Oslo, det er betydelig mer ubehagelig å være full på bussen enn på toget, jeg kjenner at jeg blir litt kvalm, men det går bra. Det er mørkt ute når bussen kjører. Sommernatt, mørkt med en lys stripe i horisonten. Jeg har befunnet meg på fastlandet, på Østlandet, i nesten to uker. Veldig tidlig om morgenen landet flyet fra Svalbard på Gardemoen, jeg gråt da jeg kom ut av flyet og så trærne og den rosa horisonten, morgenrøden, og lukten av trope, den lukten man kjenner når man lander på flyplassen i sørlige strøk. Det er alltid lukten som er det første som slår meg. Lukten av varme. Jeg gråt fordi jeg var overveldende glad for å være hjemme. På Oslo S kjøpte jeg hveteboller og smoothie, jeg satte meg på trappen utenfor stasjonen mens jeg ventet på buss for tog til Ås, det var fortsatt tidlig om morgenen. Jeg tittet på menneskene som gikk forbi ikledd sommerlige klær, ikke turbukser og allværsjakker, tunge boots. Jeg så på trærne og bygningene. Jeg var overveldende glad over å være i en by.

På biblioteket er det nesten ingen. En voksen og et barn snakker sammen om hunder. De sitter på gulvet, lent mot hver sin bokhylle. Jeg går langs reolene, ser på bøker på måfå, om jeg tilfeldigvis ser noe jeg vil lese. I blant leser jeg på den måten, retningsløst. Lesebrettet tok jeg ikke med hjem. Før jeg dro tenkte jeg på bøkene som ligger i stabler på kontoret og under stuebordet, at jeg heller kunne lese dem, men da jeg kom hjem, viste det seg at jeg ikke hadde så lyst til det. Det vil si at jeg leste to av dem glupsk, resten ble liggende. En annen gang, tenkte jeg, og dro på biblioteket i stedet. Barnet og den voksne prater om spanske gloser. Den voksne sier at hun kan si takk på spansk, det er por favor, sier hun. Barnet gjentar. Por favor. Nei, tenker jeg, det betyr vær så snill, men jeg sier ingenting der jeg drar bøker ut av bokhyllene og leser på omslaget. Jeg tar med fire bøker hjem. Låneautomaten sier at jeg skylder biblioteket førti kroner, men jeg får låne likevel. Jeg legger bøkene i nettet. Etterpå går jeg i bokhandelen, jeg har et gavekort der som jeg ennå ikke har brukt. Jeg titter og titter på bøkene, men finner ikke noe jeg har spesielt lyst til å lese (akkurat nå). Jeg går derfra uten noen ny bok, jeg får heller vente til bokhøsten er i gang. På vei hjem passerer en  traktor  med en tilhenger med to kyr og en kalv i. Kanskje skal de slaktes, tenker jeg, fordi det ikke er nok fôr.

Det er juli. Jeg har erklært ferie. Egentlig skulle jeg ha deltatt på et sommerkurs på Svalbard og fått fem studiepoeng. Men egentlig egentlig skulle jeg ikke gjort det heller. At jeg sa ja til det i utgangspunktet, da jeg heller skulle ha sagt nei. Jeg veksler på å sitte inne, hvor det er svalere, og ute på verandaen. Hunden har masse energi, som om hun er helt uanfektet av varmen, hun vil bare leke hele tiden. B, som har dratt helt fra Østerrike for å delta på et sommerkurs ved universitetet i Oslo, og som i den anledning bor hos oss, lurer på om hunden er ung, er den ennå en valp? Nei, den er over to år gammel, sier jeg. Vi sitter på verandaen i kveldingen og drikker vin, spiser en gryte som minner mer om høst enn sommer, og venter på regnet.

Tretten plot og en Instagramkonto

Noen skriver feltdagbok når de driver med feltarbeid, andre skriver blogg. Jeg gjør kanskje mest av det siste. Og så har jeg selvsagt den vanlige dagboken min. Det var et av nyttårsforsettene mine, at jeg skulle skrive dagbok, og det er et forsett jeg har klart å holde ganske godt. Jeg har også en lang rekke med notater på mobilen, innimellom handlelister og lister over bøker jeg har tenkt til å lese. I tillegg var det en liste over ting jeg måtte gjøre, som jeg nettopp slettet fordi alle tingene var blitt gjort. Ikke at jeg følte meg noe særlig nærmere målet av den grunn, jeg hadde nylig et møte med veilederen min hvor det stadig kom til flere ting som må gjøres. Likevel skriver jeg.

Det hjelper å skrive for å få en oversikt over hva som skjer. Hva skjer egentlig nå? Det var derfor jeg begynte med dagboka. Ofte føler jeg mange ting uten å skjønne hvorfor. Når jeg skriver, finner jeg ut av det. Det samme gjelder feltarbeidet gjennom feltdagboka (eller feltbloggen, altså). 

I dag regner det i Longyearbyen. Jeg sitter på arbeidsrommet vi har hatt som base i flere uker nå. På søndag må vi ut, fra da av er det noen andre som skal ha rommet. På gulvet står tønner med silikagel, på veggen henger de slitte termodressene. På bordet ligger det flere poser med små beger med DNA-prøver, og flaggene vi har brukt for å markere de ulike individene av rødsildre ute i felt. Flaggene er fargerike, de skal være lette å se der ute, i alt det grå og delvis grønne, verden er mer grå enn noen annen farge her i Arktis. I hvert fall i Longyearbyen. Vi tok taxi ut til feltarbeidet en dag det ikke var noen ledige biler å oppdrive på universitetet. Vi fortalte taxi-sjåføren at vi studerte planter. Han ble overrasket, hvilke planter da? Her vokser det knapt noe. Det er sant, det vokser knapt noe, men noe er det jo, man må bare gå langt ned på bakken. De er små, plantene som vokser i Arktis. Man må se nøye etter for å se dem. Kjører man forbi landskapet med bil, ser man ikke annet enn gress og mose. Det er jo også noe, men kanskje ikke fargerikt. Gresset er ikke særlig grønt heller, bortsett fra like ved fuglefjellene og gårdene hvor alle trekkhundene bor. Der er det ekstra grønt. De stedene står ut som spesielt grønne flekker i det ellers grå landskapet.  

I forrige uke ble vi ferdig med å merke alle plottene og samle prøver fra alle individene. Tretten plot har vi nå. Det føltes som en lettelse, at det verste arbeidet er gjort. Deretter kom kjæresten min på besøk og jeg tenkte ikke så mye på masteroppgaven i det hele tatt. Det er mye å gjøre, men den er liksom ikke altoppslukende. Som om mitt egentlige liv foregår utenom masteroppgaven. 

Jeg føler i blant på en dårlig samvittighet over at jeg ikke bryr meg mer om den enn jeg gjør. Kanskje er det fordi jeg omgir meg med doktorgradsstudenter og om ikke de er det ennå, så har de i hvert fall klare ambisjoner om å bli det. Det har ikke jeg. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg burde ville disse tingene, burde ha slike ambisjoner, hvilket også står for meg som absurd, i og med at jeg har ambisjoner om noe annet, og burde det da ikke føles greit? Kan du ikke gjøre flere ting om gangen, foreslår en tanke i hodet mitt. Nei, det har jeg ikke lyst til, men jeg burde kanskje gjøre det likevel? 

Helst vil jeg være hjemme, på det varme Østlandet. Kjæresten foreslo at jeg skulle slette Instagram-kontoen min, er ikke det bare et sted hvor alle viser hverandre hvor topp de har det, og hva får du egentlig ut av det? Det var noe jeg selv hadde tenkt på, og i løpet av ukene her på Svalbard har det vært ekstra ille å stadig se alle disse bildene av folk som er på stranden og bader og er sammen med vennene sine, mens jeg er her oppe i seks grader og vind og stort sett er ganske ensom. Jeg bestemte meg derfor for å deaktivere kontoen, og det kommer den til å forbli så lenge jeg er på Svalbard. Det ligner litt på den gangen jeg sletta Facebook og måtte være borte derfra i noen år fordi jeg ikke orket å sammenligne livet mitt med andres. Nå sammenligner jeg riktignok mitt liv med andres på en annen måte enn før: den gangen var jeg ikke fornøyd med noen ting, nå er jeg jo fornøyd med alt det grunnleggende, vel vitende om at den situasjonen jeg befinner meg i er midlertidig, men også det er jo noe jeg skal leve meg gjennom, så hvorfor gjøre det verre enn det er? Litt som at alkoholikere unngår situasjoner hvor det serveres alkohol når de prøver å bli edru. Jeg må unngå sosiale medier for å kunne klare å slutte å sammenligne meg selv med andre, det er nemlig min akilleshæl. 

Faktisk skal jeg hjem en liten tur om ikke så lenge. Det er dyrt og lite miljøvennlig, men helt nødvendig for psyken. Først skal jeg riktignok gjøre noen flere vegetasjonsanalyser og delta på et kurs i hvordan man studerer klimaendringer på planter. Det gruer jeg meg til, siden jeg har så lave ambisjoner om gjøre akademisk karriere, men etterpå skal jeg i det minste hjem. 

En måned på Svalbard

Her en dag fikk jeg et brev fra en venn som ikke har sett kjæresten sin på tolv uker. Storpolitiske beslutninger utenfor enkeltmenneskers kontroll er grunnen til deres adskillelse, kjæresten hennes får rett og slett ikke komme til Norge. De møtes et sted på midten, i hjertet av Europa, kan man flåsete si. En annen venninne har ikke sett kjæresten sin på måneder, og fortsatt er det måneder til de skal ses, de bor på hvert sitt kontinent, men snart ikke lenger. Jeg har ikke sett kjæresten min på en måned, like lenge som jeg har vært på Svalbard. Èn måned, fire uker. Ikke flere måneder, ikke flere uker. Likevel føles det lenge nok. Da forelskelsen var helt ny, skulle kjæresten min på en konferanse. Han skulle være en uke borte. Det er en av de lengste ukene i mitt liv, talte jeg sekunder? Hver dag var forferdelig lang. I Longyearbyen har jeg talt dager. Det var vanskeligst i begynnelsen, så gikk det lettere. Man vender seg liksom til ting. Det handler om vane. Og det at jeg vet: en dag er det over. Om fem måneder skal jeg hjem igjen.

Jeg skal være her fem måneder til. For fem måneder siden, altså i månedsskiftet januar/februar, ble debutboka mi lansert. Det snødde veldig, men jeg kom meg likevel til forlaget for å spise lunsj og holde i boka for første gang. Det var slippfest på Ås stasjon. Jeg trodde ikke det skulle komme så mange, men det gjorde det. Folk jeg ikke trodde skulle komme, kom, og folk jeg trodde kom til å komme, kom ikke. Det snødde da óg. Det føles egentlig ikke så veldig lenge siden.

I løpet av den siste måneden har jeg gått glipp av forlagets sommerfest og vi er blitt ferdige med å sette opp nesten alle transektene. To plot mangler, dem skal vi ta i morgen. Jeg skal være glad når det er over, nå har jeg merka så mange rødsildrer at jeg kjenner et visst ubehag av å tenke på å gjøre det. Først likte jeg å komme inn i vanen med å merke dem, det føltes som om jeg gjorde noe, og at det jeg gjorde, gikk fint. Så gjorde jeg det så mange ganger at vanen begynte å gå over til noe som føltes nesten kvalmende. Det har føltes litt som om det aldri tar slutt, at vi aldri blir ferdig med å merke disse rødsildrene, men nå, nå nærmer det seg slutten. I morgen kveld er vi ferdige. (Bank i bordet.) Da har vi merket til sammen 624 rødsildreindivider.

Jeg kjente forøvrig en slags tilfredsstillelse da jeg fikk en e-post fra Nederland med resultatene fra forrige forsendelse av planteprøver. Der stod det, svart på hvitt, på Excel-arket, hvor mange genom individene hadde. Interessant var det at man kunne se at i noen av populasjonene levde diploide, triploide og tetraploide sammen. Krysser de diploide og tetraploide seg? Er dette et eksempel på en triploid bro? Jeg scrollet nedover skjermen og kjente at det var godt med noen resultater, at alt dette kjedelige arbeidet tross alt ikke er forgjeves. Det er jo forresten det jeg foretrekker, å se på data på en skjerm. Å være ute og hente data skulle jeg gjerne ha sluppet.

Men det går jo. Det går.

Og i morgen kommer kjæresten min på besøk. Gleder meg helt forferdelig mye. Har gledet meg til det siden jeg dro hjemmefra en tidlig morgen i begynnelsen av juni, da jeg satte meg på toget til Gardemoen og på flyet hit.

Foxdalen

Svalbardreinsdyr.

Overnatta på Andersenhytta. 

Selfie godt pakket inn i ull og termodress.

Snøsildre (Micranthes nivalis). 

Svalbards flora av Olaf I. Rønning, utgitt på Norsk
polarinstitutt (1996). Den har ikke blitt oppdatert siden. 

Svalbardrypa.

Tidligere denne uka dro vi på en ekskursjon til Foxdalen for å merke og samle inn data fra 144 rødsildreindivider. Foxdalen er ikke så veldig langt unna Longyearbyen, der den ligger helt innerst i Adventdalen, men arbeidet i felt ville ta så mye tid at det å gå frem og tilbake flere ganger var et mer krevende alternativ. Vi måtte krysse en elv gjentatte ganger, og for hver gang var den blitt større siden sist. Vi satt med bløte føtter under en skydekket himmel, i 5 grader og i vind i timevis. Deler av feltutstyret ble ødelagt (fuktighetsmåler og fotokamera - men heldigvis har man iPhone 6 i baklomma). På Andersenhytta måtte vi sove med halvlada rifle ved senga, og vannet måtte vi spare på, for alt rennende vann på Svalbard kan være forgifta av revens bendelorm. Da vi kom hjem, spiste jeg som et sluk, jeg ble aldri mett, og jeg begynte å tenke på revens bendelorm, men leste deretter at inkubasjonstiden er på minimum ett år. Jeg var rett og slett bare veldig sulten etter strabasene i villmarka.

Tenkte mer enn én gang på hvorfor jeg ikke gjør feltarbeid i tropene. Det er mange grunner til det:

1. Jeg suger i artsbestemmelse. I Arktis er det så få arter. Når man gjør vegetasjonsanalyse her, er det ikke så mange arter å velge mellom. Til og med jeg kan klare det da!

2. Det er ganske jævlig og kaldt å drive med fint fingerarbeid (altså: glem votter!) når den effektive temperaturen er på 0 grader. Men av erfaring vet jeg at i tropene klarer jeg ikke en gang å ha ferie. Der ville jeg ha kollapset etter fem meter med ryggsekk, og vært i dårlig humør lenge før det. I varmen funker verken hjernen eller kroppen min. I kulden funker hjernen, og kroppen funker på et slags vis, den også.

3. Med henvisning til punkt 2, kunne man jo ha spurt seg: hvorfor ikke gjøre feltarbeid i tempererte områder? Hjemme i en eller annen skog rundt Oslofjorden, verdens paradis? Nå hadde det seg at jeg ville studere polyploidy. Det kunne jeg sikkert gjort på en domestisert art her hjemme (det ville ikke blitt en skog da, men en åker), de fleste domestiserte artene våre er nemlig polyploide. Det hadde jo også vært nyttig. Men jeg er ikke så veldig opptatt av å gjøre ting fordi det er nyttig. (På en annen side: alt er nyttig for en forfatter.) Og i Arktis er det veldig mange arter som består av både individer med enkle genom og individer med flere genom. Altså helt ypperlig dersom man vil sammenligne innad i en art!

4. Jeg er ganske lite eventyrlysten. Å reise langt for å svømme i rev og klatre opp i palmer for å hogge ned kokosnøtter med machete, appellerer ikke noe særlig til meg. Svalbard er mer enn mellomting mellom å være hjemme og å reise ut, man befinner seg jo tross alt fortsatt i Norge.

Hjemme igjen var det som vanlig masse data å plotte inn i Excel. Mens jeg gjorde det, hørte jeg på en episode fra fjorårets Sommer i P2, hvor botaniker Charlotte Sletten Bjorå snakker om feltarbeid i Øst-Afrika. Det er ikke bare bare: der må man hanskes med giftige slanger, maur i soveposen, væpnede ranere og heksedoktorer. Spesielt kjente jeg på angsten over å miste feltboka. Ta alt, bare ikke feltboka! Og det bringer meg på tanken at jeg og en venninne en gang meldte oss på et universitetskurs hvor vi skulle være tre uker i Tanzania og Zanzibar, at vi tok alle vaksinene og greier, før universitetet(!) fikk trøbbel med Lånekassen og avlyste hele kurset. Husker at det var skikkelig skuffende, at vi måtte ta et kurs i statistikk i stedet for å se løver i Serengeti. Så kanskje er jeg litt eventyrlysten likevel, for det hadde vært ganske gøy å dra dit, tror jeg.

Litteratur i juni

De av Helle Helle og den evinnelige couscoussalaten med revne gulrøtter. 

SAKPROSA
1. KOLLAPS av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk (red.)
2. IMOT DØDEN av Bernhard Ellefsen

PROSA
3. OUR SPOONS CAME FROM WOOLWORTHS av Barbara Comyns
4. NULLINGEN AV PAUL ABEL av Bjørn Vatne
5. DE av Helle Helle
6. FEBERDRØM av Samantha Schweblin
7. THE DYING ANIMAL av Philip Roth


Har ikke lest så mange bøker her på Svalbard, som jeg har skrevet før, er feltarbeidet så slitsomt at jeg helst bare vil se på serier når jeg kommer hjem. (Har sett nesten to sesonger av Sex and the City siden jeg kom hit. Går aldri lei.) Men ikke alltid! Dro på ekskursjon med en flere kg tung ryggsekk, men det stoppet meg ikke fra å også ta med lesebrettet. Etter en dags hardt arbeid lå jeg inni soveposen med hodelykt og leste slutten av Philip Roths The Dying Animal. Jeg leste at feministen og forfatteren Carmen Callil meldte seg ut av juryen da Philip Roth ble tildelt den internasjonale Man Booker-prisen i 2011, fordi han (i følge henne) skriver om det samme om og om igjen. Det skjønner ikke jeg, for The Dying Animal er noe helt annet enn alt annet jeg har lest av Roth før. Men, haters gonna hate, antar jeg.

Ellers var det fint å lese Our Spoons Came from Woolworths. Nå har jeg lest alle bøkene av Comyns som er mulig å laste ned på nettbrett, så nå venter jeg på at et par trykte skal komme i posten. Det er ting jeg ser fram til her, at det skal komme noe fint i posten. Medstudentene mine flyr ut på tur i tide og utide, men jeg vil helst bare la turklærne ligge og lese i en bok når det er lørdag. Jeg forstår ikke denne trangen til å ville være ute i villmarken. Jeg er bare her for å få noen data å skrive masteroppgave om, og ser på det å være ute i felt som et nødvendig onde. Det er veldig klart for meg her på Svalbard, som er fryktelig ugjestmildt.

I dag er det faktisk lørdag og jeg har fri for en gangs skyld. Har en mild hodepine etter å ha drukket seks glass vin i går kveld, da jeg kom hjem fra ekskursjon. (Og spist ti pizzastykker, to pannekaker, etterfulgt av sjokolade, nøtter og tørka mango. Var som et sluk etter ekskursjonen.) Feltassistenten som var med, har (selvsagt) allerede dratt ut på tur igjen. Jeg skal skal bare drikke Pepsi Max, lese Berge av Kjærstad, og skrive brev til en venn.

God sommer da! Lite av den her.

Podcastarbeid

Samlebåndsarbeid. 

Har de siste dagene preparert 144 små plastposer med merkelapper, spikre, enda en plastpose oppi der igjen (med en liten bit fuktet kaffefilter, for at planteprøvene ikke skal tørke ut), en beholder med silikagel for DNA-prøver, og sikkert noe mer som jeg har glemt i skrivende stund. Repetitivt arbeid som ikke krever noe særlig tankekraft, og som ledet tankene mine til en roman av Michel Houellebecq, hvor han harselerer over forskere. For det kan kanskje virke mer spennende enn det faktisk er, det de driver med, disse DNA-analysene og bioteknologien, men egentlig er det samlebåndsarbeid akkurat som på et hvilket som helst fastfoodkjøkken.

Samlebåndsarbeid var det Houellebecq som skrev. Fastfoodkjøkken var det jeg som tenkte på, siden jeg har jobbet på et. Der hadde vi en sjef som hang over oss hele tiden samtidig som hun mente at hun visste bedre hvordan tingene skulle gjøres (selv jobbet hun aldri på kjøkkenet, hun hadde null idé om hvordan det var). Nå sitter jeg i fred og hører på podcasts dagen lang. Foruten flere episoder av The New Yorker Fiction Podcast, hørte jeg siste episode av Åpen bok på P2, om barnebøker. Det var helt fantastisk å høre på Vigdis Hjorth snakke om Jørgen + Anne = sant. Jeg lo for meg selv. I samme episode snakket de om dødens tilstedeværelse i barnelitteratur, og de syv dødssynder, noe som ledet meg til å tenke på hvilken dødssynd som er min. Det var minst fem kandidater (muligens seks)*, men da jeg var kommet hjem hadde jeg landet på sjalusi. Ingenting får fram verre ting i meg enn sjalusi. (Det kan dere f.eks. lese litt mer om her: Svartsjuke og andre ord.) Kjæresten min var helt enig. Jeg ledet ham ikke en gang til å synes det. Først spurte jeg ham om vrede var min dødssynd, men han avfeide det og foreslo sjalusi i stedet. Jeg kunne bare komme på én dødssynd som ville passet ham.

Deretter leste jeg om de syv hellige dyder**, og da hadde jeg bare én kandidat til meg selv (til gjengjeld en meget klar kandidat): Innsatsvilje. Eller diligence, som det heter på engelsk, og som jeg synes beskriver det bedre. Så tenkte jeg på hvilken dyd som ville vært kjæresten min sin, men klarte ikke å velge bare én, jeg stod med fem kandidater som alle beskriver ham like godt.

Med andre ord tenkte jeg på hvor til kort jeg kommer i forhold til mannen i mitt liv. (Uten at jeg fikk noen dårlig selvfølelse av den grunn, jeg tenkte mest på hvor heldig jeg er. Og at jeg forhåpentligvis selv blir et litt bedre menneske av å være sammen med ham.)

I dag har jeg imidlertid pakket og gjort oss klare til de neste dagenes feltarbeid. Vi skal nemlig til Foxdalen og bo på en hytte mens vi merker, samler inn prøver og kartlegger noen av de siste plottene. Krysser fingra for at det ikke regner. Jeg har nå lest alle bøkene jeg tok med meg fra fastlandet, men det er ingen grunn til å fortvile: jeg har med lesebrettet og har begynt på The Dying Animal av Philip Roth. Denne hovedpersonens dødssynd er garantert begjær. Dessuten har jeg vært på Bruktikken, hvor alt er gratis, og tatt med meg A Little Life av Hanya Yanagihara hjem, en murstein på over syvhundre sider. Får se om jeg orker å begynne på den, det er så mye annet jeg også gjerne skulle ha lest i sommer.

Nå er det jo snart juli allerede.



*De syv dødssynder er, for dere som ikke har oversikt: Begjær, hovmod, fråtseri, gjerrighet, vrede, sjalusi og latskap. 
**De syv hellige dyder er: Kyskhet, måtehold, barmhjertighet, innsatsvilje, tålmodighet, velvilje og ydmykhet.