Bøkene som ble liggende, 9/10

I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 

Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom: 

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

Litteratur i juli: Rock pools, hevngudinner og Kensington Gardens

PROSA

1. DYRKING AV SYDLIGE VEKSTER ETTER MITSJURINS METODE av Weronika Murek
2. FURIES av Sandi Toksvig (red.) 
3. AUDITION av Katie Kitamura  

SAKPROSA 
4. WHY LOOK AT ANIMALS? av John Berger 

Siste dag i juli og jeg teller fire bøker lest. Med andre ord fikk jeg ikke lest særlig mye i løpet av de tre ukene i England. Flere bøker ble med på reisen, men var fortsatt ikke lest da vi kom hjem i forgårs og jeg kjente at jeg godt kunne hatt en ferie etter ferien, men heldigvis er det snart helg. Jeg akter å ikke gjøre noe annet enn å henge i nabolaget. Kanskje løpe en parkrun. Helst også lese noe som som er kjempebra, for jeg følte ikke at noen av bøkene jeg leste i juli var en stor begivenhet. 

Jeg gledet meg til Audition, men etter noen kapitler forstod jeg at jeg antagelig ikke kommer til å åpne en roman av Kitamura igjen. Hun bruker den samme stilen og teknikken i hver eneste roman, det er utrolig fascinerende i begynnelsen; de lange setningene, den kjølige distansen til det jeg-et observerer, som om hun er en slags edderkoppkvinne (eller et annet leddyr med ekstremt detaljert syn) som klarer å se og bemerke alt som skjer til tross for at hendelsene bare tar noen sekunder, men til slutt blir jeg alltid lei, omtrent halvveis, og i Audition til og med før, det tok ikke lang tid før jeg bare syntes stilen var irriterende og pretensiøs. Så mange omstendelige setninger for å si så lite. Jeg hat-leste resten og lot romanen bli igjen i bokhylla i cottage-en ved Robin Hood's Bay, mens jeg lot en roman av Barbara Pym bli med hjem, kanskje det er den jeg skal lese i helga? 

En annen bok jeg leste og som ikke direkte gav meg misnøye, men som jeg ikke lot meg begeistre noe særlig av, var novelleantologien Furies. Spennende tema, hvor hver novelle handlet om dyriske og mytologiske skikkelser i vår moderne verden, med bl.a. forfattere som Ali Smith, Helen Oyeyemi og Margaret Atwood. Likevel, mens jeg leste antologien klarte jeg ikke å fri meg fra tanken om at dette er sikkert veldig bra, samtidig som ingen av novellene, utenom én, fenget meg noe særlig. Kanskje er det sjangeren som gjør det, at det å lese en antologi med seksten noveller på rappen føles som å stå ved et samlebånd, hvor hver novelle forsvinner like fort som den kom, eller så var antologien kanskje litt strømlinjeformet? Den eneste novellen som satte seg var "Churail" av Kamila Shamsie. Noen uker etter at jeg leste den kom jeg stadig til å tenke på den der vi vandret rundt i Kensington. (Novellen handler om en vanvittig rik innvandrerfamilie som bor i nabolaget til dronningen, de har den nest største hagen i London, påstår fortelleren, hvor det gror et tre som huser en churail, jeg-personens døde mor.) Overraskende, siden jeg har lest Kamila Shamsie før og husker at det var en nokså grunn affære. Eller kanskje ikke, for jeg påstår ikke at "Churail" var fantastisk, men den gav meg i hvert fall noe å tenkte på. 

Apropos mytiske skikkelser, jeg fikk med meg mye folklore fra steder vi besøkte i Yorkshire, og i Whitby kom jeg tilfeldigvis over en bok om planter og folklore som jeg leste i, men langt i fra ble ferdig med. Den begeistret meg, så det stemmer likevel ikke helt at hele juli var døll på lesefronten. Hurra for det, og jeg tror sannelig den er en av bøkene jeg skal lese i de kommende dagene. 

En av tingene jeg gjorde i sommer i stedet
for å lese bøker: Lete etter krabber og eremittkreps
 i rock pools. 

En sjørøverbåt i Diana Memorial Playground
i Kensington Gardens, en lekepark basert på J. M.
Barries Peter Pan in Kensington Gardens, som, i motsetning
 til det mange tror, er en kjempetrist bok. Et veldig ungt
familiemedlem måtte reddes ned fra masten flere ganger. 

En bok jeg leste i en lekeplass i Yorkshire. Legg merke
 til det tørre gresset, det var hetebølge og
vanningsforbud de første elleve dagene vi var der.

Da det endelig begynte å regne søkte vi
tilflukt på et koselig, lokalt bibliotek. 

Brimham Rocks, et kjempegøy sted!

Bøkene som ble liggende, del 7/10

Her kan dere se hvor jeg sluttet å lese for seks år siden. Den ene flappen har til nå beskyttet halvparten av boka fra vær og vind (eller hva det nå er som gjør sidene mørkere når den nesten bare har ligget i en kasse eller i en bokhylle?).

Våren 2019 var jeg på Cambridge Literary Festival. Foruten blant annet Ali Smith og Helen Oyeyemi, overvar jeg også en litterær samtale med forfatteren Daisy Johnson. Hun hadde nettopp gitt ut sin debutroman Everything Under, som jeg begynte å lese på omtrent samme tidspunkt. Jeg husker Johnson sa at boka var en slags omvendt Demeter og Persefone-fortelling, men det til tross syntes jeg den var så kjedelig at jeg sluttet å lese i den omtrent halvveis. Siden har den vært med på flere flyttelass, til den nå ble med i kofferten til Berlin. Litt fordi jeg tenkte "Hvilke bøker kan jeg ta med som det er greit at jeg leser ut og bare lar ligge igjen i tilfelle jeg skaffer meg nye bøker og det blir for tungt å ta med alt hjem?" Nå har jeg lest Everything Under ferdig og jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg synes den er så kjedelig: Det er flinkis-litteratur på engelsk. Jeg kjenner flinkis-litteratur best fra norske forhold, men her er et eksempel på engelskspråklig flinkis-litteratur. Det er tydeligvis godt nok til å havne på kortlista til Man Booker-prisen, men ikke for at jeg skal like den. Jeg kan også konkludere med at det ikke var noen spesielt elegant "omvendt Demeter og Persefone"-fortelling. Hva var det omvendte, egentlig? Jeg sier som Ariana Grande: thank u, next. 

Falurød, villbringebær og Lucy Barton (Litteratur i juni)

Romanutkast. 

Tok ikke bilde av en eneste bok i juni, så 
her er en liten gutt som spiser iskrem.

PROSA
1. ÅH, WILLIAM! av Elizabeth Strout
2. LØPE ULV av Kerstin Ekman
3. ET BARNS MEMOARER av Selma Lagerlöf
4. DAGBOK FOR SELMA OTTILIA LAGERLÖF av Selma Lagerlöf
5. GIRL, WOMAN, OTHER av Bernardine Evaristo

POESI 
6. ØST FOR VERDENS ENDE av Jon Ståle Ritland 

Juni begynte i den kalde vinden i Norfolk, og sluttet hjemme på Fagerstrand, hvor vi for tiden bygger og maler et gjerde i falurød. (Kanskje dere får se hvordan det blir i neste månedsoppsummering.) Passende nok var halvparten av bøkene jeg leste den siste måneden svenske, og jeg likte alle sammen. 

I skrivende stund er jeg midt i Elizabeth Strouts Jeg heter Lucy Barton, etter at jeg ved en tilfeldighet plukket med meg Åh, William! på bokbussen. Jeg ble så nysgjerrig på hva hovedpersonen Lucy Barton hadde holdt på med tidligere i livet, så jeg måtte lese mer. 

Girl, Woman, Other skrev jeg om i forrige måned. Den eneste boka av en mannlig forfatter jeg leste (eller egentlig en poet, da), inneholdt dette: 

hver sommer vokser lys opp fra bakken 
den dype og vennlige gulfargen i kantarell

villbringebærenes rødhet som mørkner
mens de modner, de fyldige blå plommene

får greinene til å bøye seg mot jorden, vi safter 
og sylter, konserverer lyset, sparer det 

til vinteren, slik at fargene kan få skinne 
på nytt, inne i kroppene [...]


Veldig fint det med å konservere lyset. 

Jeg leste faktisk én mann til i juni, eller jeg gav en mann i det minste et forsøk. Etter halvannet kapittel av Gjennom det store mørket av Seán Hewitt, orket jeg ikke mer. Dere som har fulgt denne bloggen en stund vet jo at jeg knapt leser bøker av menn, og det er muligens fordi menn skriver om så kjedelige ting*. Gjennom det store mørket er en homofil manns memoarer, og det ble rett og slett så mye mann at jeg holdt på å kjede meg i hjel, jeg måtte bare legge den fra meg. Gudene vet hvorfor jeg plukket den opp i utgangspunktet**. 

Anyways, jeg gav The Dawn of Everything til kjæresten i bursdagsgave, så jeg håper på å få lest den selv i løpet av juli. (Den er skrevet av ikke bare én mann, men to!) Og om noen dager utgis Eliza Clarks andre roman. Spennende!

Min andre roman kommer forresten neste vår, og det er også veldig spennende - i hvert fall for meg! Så i sommer skal jeg ikke bare lese, men også skrive en del, mellom Legoland og bading, oransjevin og langbordsmiddag, jordbær og Susanne Sundfør på festival. Første stopp er en hytte på en øy utenfor Tvedestrand, det gleder jeg meg til. 

Takk, forresten, til dere som kom med synspunkter på romanens tittel!

*Hehe, jeg vet ikke om jeg tuller, eller om det er sant - kanskje begge deler.

**Nåja, jeg tror det var fordi forfatteren var irsk og boka også handlet om katolikker. Apropos: Her er kort, liten podcastepisode om hvorfor man bør lese Kristin Lavransdatter. 

Brukte bøker og titler (Litteratur i mai)

En pose bøker for 50 kr på den
lokale brukthandelen. 

Spot on utdrag fra Jamaica Kincaids Lucy. 

Gammel røykekupé gjort om til en bruktbokhandel
i Norfolk. 

Her kommer en forsinket oppsummering for mai, hvis siste dager ble tilbragt i Norfolk, i den kalde vinden fra Nordsjøen. Derav forsinkelsen, vi var ikke hjemme igjen før i går. 

I England besøkte vi flere National Trust-steder, og alle hadde en bruktbokhandel. Jeg kjøpte med meg Girl, Woman, Other av Bernardine Evaristo for halvannen pund, og selv om jeg var skeptisk etter å ha lest tilegnelsen på første side (hvor woke kan det bli), så kan jeg nå konstantere at det var et godt kjøp. Men jeg har altså ikke lest den ferdig ennå, derfor er den ikke på listen: 

PROSA 
1. ANITA (53) av Astrid Nordang 
2. HENDELSEN av Annie Ernaux
3. FORBRYTER OG STRAFF av Kathrine Nedrejord 

4. DETTE ER IKKE OSS av Neda Alaei
5. DE KALLER MEG ULVEN av Zeshan Shakar 
6. LUCY av Jamaica Kincaid 
7. MÅRBACKA av Selma Lagerlöf 
8. THE GUEST av Emma Cline 
9. ANNIE JOHN av Jamaica Kincaid 

10. THE HAPPY COUPLE av Naoise Dolan 

I mai leste jeg altså bare prosa, og nesten ingen menn. Ingen poesi, ingen sakprosa. Bare én av bøkene var skrevet av en mann. Jeg oppdaget Jamaica Kincaid gjennom den feministiske bokklubben til Gullberg & Bostadløkken, og det er jeg veldig glad for. Elsket Lucy og gikk sporenstreks til anskaffelse av flere bøker, bl.a. Annie John. Ellers var det en fryd å lese Mårbacka, og jeg slukte både The Guest og The Happy Couple. Anbefaler begge to som strandlektyre. 

Apropos, så googlet jeg Cline, og det kom opp at hun har skrevet en novella med tittelen Harvey, men jeg finner den ikke til salgs noe sted, bortsett fra i svensk, fransk og spansk oversettelse, og på hjemmesiden til Cline står den ikke listet opp i det hele tatt. Så, hva er greia? Skammet Cline seg over å ha skrevet den? Ble hun saksøkt? Trakk forlaget boka tilbake? Hva skjedde? Hvorfor vil hun ikke vedkjenne seg boka? Et mysterium! 

Fra et mysterium til en nøtt: Jeg holder på å skrive ferdig en roman, og jeg har to mulige titler. Alternativene er som følgende: 

1) En dag skal også vi bli forfedre 

2) De jordbundne 

Hva klinger best, er mest interessant etc.? Uten at man på forhånd vet noe om hva boka handler om. Jeg heller mer til én av dem, men det er bare såvidt. Konstruktiv tilbakemelding taes i mot med takk. 

God sommer, jeg håper det begynner å regne snart! 

Litteratur i oktober, november og desember

PROSA
1. EN TID FOR Å LEVE av Jan Kjærstad

SAKPROSA
2. VI PUSTER FORTSATT av Yohan Shanmugaratnam
3. RASISMENS POETIKK av Guro Sibeko
4. NORSK NOK? av Mala Naveen (red.) 

5. IKKJE VER REDD SÅNNE SOM MEG av Sumaya Jirde Ali

POESI 
6. MELANIN HVITERE ENN BLEKEMIDDEL av Sumaya Jirde Ali 

Tre måneders oppsummering på én gang! Veldig tregt, men jeg klarte det i hvert fall før året er omme. Jeg har nesten ikke lest noen romaner, men fortsatte tråden fra september og leste en del sakprosa om rasisme og hvordan det er å være flerkulturell i Norge. Så skjedde hendelsen med Atle Antonsen midt oppi det hele. Fy faen, så mye dritt Sumaya Jirde Ali har fått etter seg. Jeg leste hennes diktsamling Melanin hvitere enn blekemiddel, som det også var en del utdrag fra i antologien Norsk nok? En nydelig diktsamling! Håper å få lese mye mer fra henne. Ellers synes jeg alle som tror det foregår lite rasisme i Norge burde lese Guro Sibekos Rasismens poetikk (eller/og Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof). 

En av grunnene til at jeg ikke fikk lest så mye de tre siste månedene, var at jeg en lørdag brukte åtte timer på teateret for å se Kjersti Horns oppsetning av Kristin Lavransdotter. Det var vel anvendte åtte timer, for stykket var helt fantastisk! Etter min mening er romanen like aktuell i dag som i 1922, og det klarte stykket å få fram. Elsket Sara Khorami som Kristin, de iranske (?) sangene og at det ikke var en serk å se, enda teksten ikke var blitt endret fra originalen (bortsett fra at den var oversatt til nynorsk, vel og merke). Jeg elsket stykket, og kan ikke få anbefale det nok. Det er satt opp flere visninger på nyåret, så man har fortsatt sjansen til å se det! Her kan man lese et intervju som Sigrid Undset-selskapet har gjort med Sara Khorami og Preben Hodneland som hhv. spiller Kristin og Erlend. 

På en av trilleturene hørte jeg på podcasten The Celebrity Memoir Bookclub. Ja, jeg hørte på episodene om Portia de Rossis Unbearable Lightness, og jeg lo høyt! Hør på de to episodene om de Rossis bok hvis du, som jeg, HATER bøker om folks liv med anoreksi. 

I skrivende stund er jeg midt i Barbara Comyns A Touch of Mistletoe. Forordet til nyutgivelsen er faktisk skrevet av Megan Nolan. Jeg synes ikke det var et spesielt bra forord, det bar preg av å være for mye handlingsreferat. Akkurat som Blanche og Vicky i romanen, nøt jeg nylig en roast dinner med yorkshirepudding. Befinner meg i nemlig Yorkshire, ikke så langt fra søstrene Brontës hjem faktisk. Jeg må besøke det en gang, og Michel Montaignes skrivetårn i Frankrike. Fikk Rooms of Their Own av Alex Johnson til jul, hvor det bakerst var en liste over forfatterhjem og skrivesteder man kunne besøke. Apropos, jeg ble og nysgjerrig på Rothko Chapel i Texas etter å ha lest om det En tid for å leve. Hvis jeg en dag befinner meg på de kantene, skal jeg ta en visitt. 

Vi får se om jeg rekker en oppsummering av hele bokåret før året er over. Godt nyttår!

En av grunnene til at jeg ikke fikk
 lest så mye de tre siste månedene: Jeg
 fikk meg en hest på fôr. 

En annen grunn til at jeg ikke fikk
lest så mye: Det kom snø, og
hvem vil være inne da?!?

Et fint utdrag fra Melanin hvitere enn
 blekemiddel. 

En tilfeldig bok jeg leste mens Erlend
og jeg hang i barneavdelingen på biblioteket. 

En annen tilfeldig bok jeg leste mens
Erlend og jeg hang i barneavdelingen på
 biblioteket. Jeg må si at jeg ikke er spesielt begeistret
for denne serien av biografiske bøker for barn. 

Litteratur i november

PROSA
1. TO KILL A MOCKINGBIRD av Harper Lee
2. DEN AFRIKANSKE FARMEN av Karen Blixen

POESI
3. VÅRS av Amalie Kasin Lerstang

TEGNESERIE
4. GRUPPA av Anna Fiske
5. LØNNSSLAVER av Daria Bogdanska

BARNEBØKER 
6. SNØFALL av Hilde og Hanne Hagerup
7. HVA ER GREIA MED KLIMA? av Jenny Jordahl og Ole Mathismoen


Ja, jeg leste to barnebøker i november, begge to ble anmeldt for Fædrelandsvennen. Har barnebøker plutselig blitt min ting nå? Jeg er jo ellers øko-/klimalitteraturanmelderen. Hva er greia med klima? er jo for såvidt i den sjangeren også. Foregår det en snikomskolering? Vi får se. Jeg kan i hvert fall si at jeg likte Snøfall kjempegodt, og at Hilde Hagerup skrev en av ungdomstidens beste leseropplevelser, nemlig romanen Lysthuset. Den husker jeg i grunnen veldig lite av, bortsett fra at jeg assosierer boka med noe som er bra (men hva? jeg vet ikke), og at jeg ofte går til H når jeg er på biblioteket og leter tilfeldig, for å se om Hilde Hagerup har skrevet noe mer skjønnlitteratur for voksne siden sist (alltid er svaret: nei, og det er svært skuffende). (Eller som den skarpe leser har observert, selvsagt går jeg alltid til bokstaven H, den er jo min - det er jo der mine bøker er.)

Ellers har jeg denne måneden jobbet med noen dikt. Det har jeg ikke gjort på kjempelenge, men jeg liker det veldig godt og formatet passer ganske bra når man henger med en baby. Tror jeg skal jobbe mer med det fremover.

Og for all del: Husk å ønske bøker til jul!

Dro til England uten å ta med en bok. Trodde
jeg skulle ha hendene fulle med baby, men nei. Han
sov seg gjennom reisen og var generelt bare chill. Han er
i grunnen stort sett det hele tiden. Så jeg fikk låne en bok hos
svigers, og fikk dermed tilfeldigvis endelig lest To
Kill a Mockingbird. 

Fikk antologien An Invite to Eternity i posten denne
måneden. Jeg har med et bidrag i den. Du funner boka på
Goodreads her, og her kan den kjøpes. 

An Invite to Eternity

En av tingene jeg har holdt på med det siste halvåret her i England, har vært å skrive et bidrag til antologien An Invite to Eternity. Antologien er en samling prosatekster om merkelig/underlig (uncanny/strange) natur, redigert av forfatterne Marian Womack og Gary Budden. Mitt bidrag, med tittelen 'Snow, wind and diesel', handler om en forsker som har stukket av til Arktis. Det har vært ganske annerledes, men gøy, å skrive på engelsk og i en helt annen sjanger enn jeg vanligvis har skrevet i.* Antologien gis ut på Calque Press til høsten. Ville bare vise dere det fine omslaget, og si at jeg gleder meg! 

Her er forresten de andre bidragsyterne: Helen Marshall (forord), Naomi Booth, Tiina Raevaara, Timothy J. Jarvis, Alexandra Manglis, DP Watt, Vida Cruz, Claire Dean, Regina Kanyu Wang, Malcolm Devlin, Gareth E. Rees, Usman T Malik, Camilla Grudova og Alberto Chimal.



*Ja, jeg er klar over at jeg skriver masse om natur, men til nå har det vært mer realistisk enn spekulativt. 

Litteratur i april

April, april.

Jeg har allerede skrevet en del om Cambridge Literary Festival, men en ting jeg ikke nevnte, var noe Ali Smith sa på arrangementet hvor hun presenterte sine tre favorittdebutanter. Hun begynte nemlig presentasjonen med å si at da hun leste debutantene, skrev hun i margen: I LOVE READING!!! 

Jeg og!

Spesielt når det er så bra som i f. eks. diktsamlingen Atlaspunkt. Se her da:

det tar mange millioner år å bli født

all tiden det tar å bli til

du er dekket av jord, aske, støv

de sier jeg kommer fra deg

men jeg har aldri berørt deg

har glemt gravitasjonen din

og: 

jeg løfter hånden rundt

den lille kulen av blått glass

slipt for å holde på hemmeligheter, sanger, sjel

det eneste jeg eier, alle eier en

Å, Atlaspunkt er så fin! Så fin at da jeg ble ferdig, leste jeg den enda en gang. 

Andre høydepunkter i april: Everyday Madness, Spring, The Skin Chairs. 

Tentacles var en overraskende god cli-fi-roman. Ganske sprø, men uten å være irriterende og uten at jeg mistet empatien for karakterene. (Legg gjerne igjen anbefaling på cli-fi-litteratur i kommentarfeltet, da jeg skal bruke de neste ukene på å skrive et essay om denne sjangeren.)

Alt jeg leste i april var i grunnen bra, bortsett fra Loving her. Herregud, for en rævva roman. (Hvis du er interessert i å lese mer om hvorfor kan du vente til neste nummer av Melk.)

Tilfeldighetene skal forresten ha det til at navnet vi har bestemt oss for at ungen vår skal hete, dukket opp på en (heldigvis sympatisk) karakter i The Skin Chairs. 

Mye varmt vær i april = sommerkjole. 

Mye varmt vær i april = mye utelesing. 

Mye varmt vær i april = frokost ute. 

Leste Gornick mens jeg tok svangerskapsdiabetestest (for
de som ikke vet, så innebærer det å drikke en glukosedrikk
 og ta tre blodprøver med en times venting mellom hver.)

PROSA
1. EVERYDAY MADNESS av Lisa Appignanesi
2. LOVING HER av Ann Allen Shockley
3. GINGERBREAD av Helen Oyeyemi
4. SPRING av Ali Smith
5. HEFTIGE BÅND av Vivian Gornick
6. THE SKIN CHAIRS av Barbara Comyns
7. MALURTVEIEN 10 av Maria Sand
8. TENTACLES av Rita Indiana
9. FATES AND FURIES av Lauren Groff

POESI
10. PRUFROCK AND OTHER OBSERVATIONS av T. S. Eliot
11. ATLASPUNKT av Maria Dorothea Schrattenholz