Viser innlegg med etiketten hester. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hester. Vis alle innlegg

mandag 1. september 2025

Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh. 

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også. 

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg. 

Opplesning på Den snille slamscenen. 

PROSA 
1. HEST av Geraldine Brooks 
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz 
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg 
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen 
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan 

onsdag 18. juni 2025

Bokfrokost cxx



kaffe. 
grapefruktjuice. 
jordbæryoghurt med bringebær og müsli. 
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff. 


Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk. 

søndag 1. juni 2025

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon


De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

tirsdag 4. mars 2025

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med
Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy. 

tirsdag 2. april 2024

Bøker lest i mars: Gjentagelser og en lanseringsfest

PROSA
1. GJENTAGELSEN av Vigdis Hjorth 
2. VI ER IKKE HER FOR Å HA DET MORSOMT av Nina Lykke 
3. GOD MORGON, MIDNATT av Jean Rhys 


POESI 

4. VARMERE, NÆRERE, ÅPNERE, BREIERE av Kristian Bergquist 

SAKPROSA 
5. MOTHER HUNGER av Kelly McDaniel 

Tenk at dette finnes til salgs: Førsteutgave av Undsets eneste
diktsamling, med en dedikasjon til Undsets mor, fra Undset selv.
Dessverre blir det litt for dyrt for meg. 


Signerte bøker på lanseringsfesten. 


I mars så jeg Helle Helle på Litteraturhuset, jeg diskuterte Nina Lykke med bokklubben, De jordbundne fikk én god og én dårlig anmeldelse, jeg anbefalte Bohman til Framtidas lesere, og romanen hadde sin lanseringsfest på Cappelens Forslag. 

Den beste boka jeg leste var Gjentagelsen, og her forklarer anmelder Elise Winterthun ypperlig hvorfor. Selv brukte jeg deler av påsken til å anmelde God morgon, midnatt for Tidsskriftet Mellom. Det kan jeg fortelle mer om senere. En annen ting som hendte i påska var at jeg ble kastet av en våryr hest, og siden har jeg hatt vondt i ryggen. Jeg vet ikke om de to har noen sammenheng, eller om jeg bare kjenner på alderdommen. Nå er det april, og snart, følge værmeldingen, snør det igjen. 

søndag 31. desember 2023

Noe Jon Fosse sa, en stabel av mannlige forfattere og sakprosa (Litteratur i desember)


Tok flere bilder av snø enn bøker i desember. 

Snø!

Hadde en del rideturer i snøen i desember! 

Jeg elsker svaret Jon Fosse
gir journalisten her. (Journalisten er forøvrig
 en ung student ved navn Tore Renberg.) 

I desember har jeg ridd masse i snøen, akt med barna, lagd snømenn og snølykter, dratt Erlend på akebrett gjennom en snøfylt skog, og jeg har tilogmed rukket å stå på ski! Riktignok bare en liten tur i skogen baki her, sent på kvelden, i mørket, men likevel. Det er litt av en vinter vi er i. Vi brukte opp en hell pall med ved før desember kom i gang, og og neste uke skal det bli 22 minusgrader. Til dette har jeg bare å si: For en nydelig vinter! Helt vidunderlig og trolsk er den! Er en av verdens fineste lyder den knirkingen snøen lager når man tråkker på den? Jeg tror det. 

Til tross for snøværet fikk jeg lest litt også. Det ble en del sakprosa, og det som gjorde sterkest inntrykk var antagelig Et liv i redningsvest. Det beste jeg leste av prosa var en novellesamling av en debutant, Slemme jenter. Håper vi får lese mer av Goksøyr (muligens en roman?). 

Til bursdagen min fikk jeg en haug bøker av mannlige forfattere, fra en mann som vet godt at jeg nesten bare leser kvinner og at jeg de siste årene rett og slett har slitt med å få opp antallet mannlige forfattere. En veldig gøy gave, selv om jeg måtte påpeke at jeg faktisk har lest og likt både Thomas Mann og Marcel Proust, Knut Hamsun og Gabriel García Marquez. Anyways, gaven inspirerte til et nyttårsforsett: Neste år skal jeg lese minst 44 bøker skrevet av menn, for det vil være omtrent halvparten dersom jeg leser like mange bøker neste år som i år (88). Vi får se hvordan det går. Dette skal jeg lage en egen post om hver måned. Foreløpig er jeg allerede godt i gang med Lucky Jim av Kingsley Amis. 

Godt nyttår så lenge!

 

SAKPROSA
1. MUSLIMENES MUHAMMAD - OG ALLES ANDRE av Jakob Skovgaard-Petersen 
2. MIN SKAM av Nadia Ansar 
3. HANNA RESVOLL-HOLMSEN - NATUR BEVART I BILDER av Nasjonalbiblioteket 
4. ET LIV I REDNINGSVEST av Sumaya Jirde Ali
5. BOMARBEID av Anne-Katrin Hagen 
6. THE EMOTIONAL CRAFT OF FICTION av Donald Maass


PROSA 
7. GJESTENE av Agnes Ravatn
8. SLEMME JENTER av Monica Goksøyr 
9. DISKOMUS PÅ VENTEVÆRELSET av Kamilla Danielsen 

POESI 
10. ET BITTE LITE HJERTE av Ninni Nyhus

fredag 31. mars 2023

Den evige vinteren (Litteratur i mars)


Prøvde å finne et bokbilde fra mars, men
 jeg fant bare bilder av hester og barn. 


Baby E spiller minigolf i Algarve. 

 

PROSA 
1. THREE ROOMS av Jo Hamya
2. HVIS DETTE VAR EN FILM av Teuta Dibrani 
3. THE BREEDING PIG av Celin Ringseth

SAKPROSA 
4. CANNIBAL CAPITALISM av Nancy Fraser


Mars startet i solskinnet i Algarve, og jeg tenkte at da vi kom hjem igjen, ville det snart være vår hjemme, men nei. I det minste er det blitt lyst! Endelig er det lys på utebanen når vi rir på ettermiddagen, hurra! Og snart er det påske og jeg skal skrive. Etter tre måneder med arbeidsstipend fra Forfatterforbundet begynner det å nemlig å nærme seg en roman. Kanskje er det også derfor jeg ikke har lest så mye, og følgende er det heller ikke så mye å skrive hjem om, men jeg kan forsøke å oppsummere: Three Rooms fikk meg til å miste nattesøvnen fordi jeg ble besatt av å lese om Grenfell Tower. Cannibal Capitalism sier det opplagte om verdens tilstand (det er kanskje noen som trenger å høre det, men de plukker neppe opp en bok skrevet av en Marx-ekspert). For andre måned på rad leste jeg bare bøker av kvinnelige forfattere.

I påska aner jeg ikke hva jeg skal lese, annet enn et par selvhjelpsbøker (!) i bokappen. Kanskje ender jeg opp med å bare lese det, hvem vet. Jeg skal i hvert fall både på stranda og i skogen, på bakeri og bibliotek. Det blir bra, og vår blir det bok til slutt.

onsdag 1. februar 2023

"Sometimes I thought the war was just a dreary myth -- to save electricity, perhaps." (Litteratur i januar)

Utdrag fra A Touch of Mistletoe. 

Tobie og Beauty. 



PROSA

1. SOMMERTID av Hilde Rød-Larsen
2. A TOUCH OF MISTLETOE av Barbara Comyns 
3. ALT DET LYSE OG ALT DET MØRKE av Brynjulf Jung Tjønn
4. TERRITORY OF LIGHT av Yuko Tsushima
5. CHINA IRONS EVENTYR av Gabriela Cabezón Cámara
6. BOKEN OM TILIA av Silje Aanes Fagerlund

POESI 
7. PROFETEN av Kahlil Gibran 

SAKPROSA
8. ROOMS OF THEIR OWN av Alex Johnson


Jeg kom over et dikt kalt "Om barn" på Facebook, en gammel kjenning hadde postet det på veggen sin, hun skrev hun hadde lest det opp i konfirmasjonen sin, og jeg syntes det var så fint at jeg straks leste det igjen, og enda en gang, og lånte boken teksten var et utdrag fra, Profeten av Kahlil Gibran. Boka har stadig dukket opp på radaren min, men jeg har aldri giddet å undersøke den nærmere eller tenkt på å lese den før nå. Jeg skjønte etterhvert at diktet var svært kjent; i en artikkel som dukket opp da jeg søkte etter diktet og forfatteren, ble det til og med beskrevet som banalt og svulstig, men det endret ikke noe på hva jeg syntes om det. Jeg synes ikke jeg har lest noe som beskriver barn bedre enn det diktet. Kanskje er det banalt og svulstig, men jeg syntes det var så fint likevel. Boka var forøvrig nydelig, med flere vers jeg leste om igjen. Jeg fant også ut at Ole Paus og Ketil Bjørnstad har laget en hel plate hvor boka er lest inn med musikk til, som jeg har hørt på flere ganger allerede. Velkommen etter, liksom. 

Den beste romanen jeg leste i januar, var imidlertid Territory of Light. Boka er kort, og består av tolv kapitler. Hvert kapittel ble originalt publisert hvert for seg, i et tidsskrift, måned for måned i løpet av et år. Jeg ble fanget av den fine prosaen, og drevet fremover av uventede vendinger, en undring over hvordan det skulle gå med hovedpersonen og den tre år gamle datteren hennes i den nye leiligheten. Romanen fanger det komplekse ved morsrollen. En gang hadde jeg og hun jeg bodde med, to fosterkatter boende hos oss. De to fosterkattene var mor og datter, men datteren var blitt så gammel at verken moren eller datteren trengte hverandre lenger. Mens datteren føk rundt, mer eller mindre likegyldig til morens misbilligelse, var moren synlig lei av datteren. Moren hveste og viste tydelig forakt hver gang datteren var i nærheten. Det gjaldt å finne et hjem til i hvert fall én av dem så fort som mulig, slik at de skulle slippe å gå oppi hverandre lenger. Jeg tenkte mye på de to kattene da jeg leste Territory of Light, selv om moren helt klart elsker, og er i stand til å ta vare på, datteren etter at ektemannen har bestemt seg for å forlate dem. 

Helt tilfeldig ble det til at jeg leste flere bøker om mennesker med barn som blir forlatt av en partner. I A Touch of Mistletoe blir hovedpersonen Vicky forlatt av ektemannen etter at en bombe smadrer huset deres. Han klarer rett og slett ikke å leve livet som før lenger, og reiser sin kos til Amerika. I Boken om Tilia blir hovedpersonen forlatt av kjæresten like etter at hun blir gravid, men hun bestemmer seg for å få barnet likevel, det er ingenting som kan endre på det. Alt det lyse og alt det mørke handler om Vibeke som vokser opp med faren sin, som så forlater henne, slik at hun må tilbringe resten av barndommen hos sin tante, og når hun selv får et barn, som tenåring, må hun til slutt gi barnet fra seg fordi hun selv ikke er i stand til å ta vare på det. I China Irons eventyr, føder tenåringsjenta China Irons to barn før hun rømmer over pampasen med hunden Stjærne og skotske Liz. Selv er hun foreldreløs. Og i Sommertid handler det om et middelaldrende ektepar med knuter på tråden, han er nettopp blitt pensjonist og det er mange år siden han forlot kone og barn til fordel for den yngre kvinnen han nå er gift med, som for lengst er passert femti. Forøvrig en nokså kjedelig bok, som jeg ærlig må innrømme at jeg bare plukket opp i påvente om at biblioteket skulle få inn Diamantkvelder

Den observante leser har kanskje allerede lagt merke til det imponerende antallet mannlige forfattere jeg har lest denne måneden, hele tre stykker. Klapp på skulderen til meg! Fortsette det slik, vil jeg kanskje oppnå en 50/50-fordeling når året er over. Eller, hvem er det jeg forsøker å lure. Jeg er midt i Keiseren av Potugalia, og nå vil jeg bare lese Selma Lagerlöf resten av året. 

søndag 1. januar 2023

Litteraturåret 2022

Nok et leseår er over! Det er allerede januar, så jeg skal ikke dvele for lenge ved det som var. 65 bøker skrevet av kvinner, 21 bøker skrevet av menn. To av bøkene var skrevet av to forfattere, hvor den ene var en mann og den andre en kvinne (Fra ligging til legging og biografien om Katti Anker Møller). Hvis jeg inkluderer dem, blir det en kvinneandel på over 75 %. Det ble altså litt færre kvinner og litt flere menn enn i fjor. 

I år har jeg ikke kommet på noen litterære nyttårsforsetter, annet enn å forsøke å lese flere av bøkene jeg allerede har i hylla. 

Godt nytt leseår!



Beste norske 

Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg.
"Verdens vakreste bok", ble det skrevet om hypen Å vanne blomster om kvelden. Jeg ville heller satt den merkelappen på Lene din ensomhet langsomt mot min. Jeg leste den til og med TO ganger fordi den var så fin å være i. 
Boblere: Marianegropen av Ida Lødemel Tvedt, Hvordan er det å være voksen? av Anna Fiske. 


Beste debutbok
Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg.
Bobler: Marianegropen av Ida Lødemel Tvedt.

Utdrag fra Lene din ensomhet
langsomt mot min. 


Den beste boka som stod i hylla i årevis uten at jeg fikk lest dem før i år
Fuglenes anatomi av Merethe Lindstrøm. 


Årets skuffelse

Å vanne blomster om kvelden av Valérie Perrin.
Cathrine Krøger gav boka en sekser. Da ble jeg nysgjerrig. Men så var det bare en helt alminnelig sviske av en løkkeskriftroman. Altså, boka handler om noen som har mistet et barn i en brann, men det eneste boka gjør, er å forskjønne sorgen til hovedpersonen og få at til å handle om romantisk kjærlighet. Dessuten har hver eneste karakter i boka minst én utenomekteskapelig affære, hvor fransk klisjé er ikke det. Usj. 
Boblere: Mannen fra Milano av Marit Tusvik, Uroens bok av Fernando Pessoa, Inne i speilsalen av Liv Strömquist. 



Årets novellesamling 
Fattige skjæbner av Sigrid Undset. 
Bobler: Kitchen Curse av Eka Kurniawan.


Årets dårligste 
du fucker med hjertet mitt nå av Alexander Fallo. 
Jeg blir sur bare jeg tenker på denne boka. SØPPEL, er alt jeg har å si.


Årets bok skrevet av en mannlig forfatter 
Kvit, norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn. 
Bobler: En tid for å leve av Jan Kjærstad.


Årets biografi 
Katti Anker Møller - en biografi av Jens Olai Jenssen og Elisabeth Lønnå.


Årets sakprosa
Marianegropen av Ida Lødemel Tvedt
Boblere: Hvordan er det å være voksen? av Anna Fiske, Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof. 


En bra barnebok vi leste flere
ganger i år. 


Beste klassiker 

Löwensköld-trilogien av Selma Lagerlöf. 


Årets pageturner
 
Boy Parts av Eliza Clarke.
Bobler: House of Hearts av Francesca Lia Block. 


Beste poesi
Vinteroppskrifter fra kollektivet av Louise Glück.
Boblere: Kvit, norsk mann av Brunjulf Jung Tjønn, Karbonforbindelser av Jon Ståle Ritland, Melanin hvitere enn blekemiddel av Sumaya Jirde Ali. 


Årets oppdagelse 
Selma Lagerlöf, selv om hun strengt tatt ikke er helt ny. Da jeg gikk på Steinerskolen som barn var det høytopplesning fra Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige. Vi farget og tovet vår egen Nils  ridende på en flyvende gås. Men akk, det er så lenge siden at jeg regner årets lesning av Selma Lagerlöf som en ny oppdagelse. 
Bobler: Camino forlag. Leste Slemme piker av Camila Sosa Villada i sommer og ble veldig begeistret. Etter det leste jeg flere bøker fra Camino, og det var et frisk pust i lesningen. Sjekk dem ut!


Årets gjenlesning 

Dept. of Speculation av Jenny Offill. 


Årets enkeltdikt 
Hentet av Johann Grip. Å, jeg elsker dette diktet!



Vidunderlige ting i livet som ikke er
bøker I: Hester!



Årets barnebok 

Hvordan er det å være voksen? av Anna Fiske.
Jeg elsker denne boka, og selv om jeg har lest den mange ganger i år, er jeg enda ikke lei. Jeg blir like rørt hver eneste gang; ikke nødvendigvis av det samme avsnittet som sist, men et annet. Jeg synes Anna Fiske med denne boka har fanget noe av det helt essensielle ved å leve. 


Vidunderlige ting i livet som ikke er bøker II:
Å lete etter modne maiskolber sammen med T.


Årets roman
Charlotte Löwensköld av Selma Lagerlöf og Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg. 

lørdag 31. desember 2022

Litteratur i oktober, november og desember

PROSA
1. EN TID FOR Å LEVE av Jan Kjærstad

SAKPROSA

2. VI PUSTER FORTSATT av Yohan Shanmugaratnam
3. RASISMENS POETIKK av Guro Sibeko
4. NORSK NOK? av Mala Naveen (red.) 
5. IKKJE VER REDD SÅNNE SOM MEG av Sumaya Jirde Ali

POESI 
6. MELANIN HVITERE ENN BLEKEMIDDEL av Sumaya Jirde Ali 


Tre måneders oppsummering på én gang! Veldig tregt, men jeg klarte det i hvert fall før året er omme. Jeg har nesten ikke lest noen romaner, men fortsatte tråden fra september og leste en del sakprosa om rasisme og hvordan det er å være flerkulturell i Norge. Så skjedde hendelsen med Atle Antonsen midt oppi det hele. Fy faen, så mye dritt Sumaya Jirde Ali har fått etter seg. Jeg leste hennes diktsamling Melanin hvitere enn blekemiddel, som det også var en del utdrag fra i antologien Norsk nok? En nydelig diktsamling! Håper å få lese mye mer fra henne. Ellers synes jeg alle som tror det foregår lite rasisme i Norge burde lese Guro Sibekos Rasismens poetikk (eller/og Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof). 

En av grunnene til at jeg ikke fikk lest så mye de tre siste månedene, var at jeg en lørdag brukte åtte timer på teateret for å se Kjersti Horns oppsetning av Kristin Lavransdotter. Det var vel anvendte åtte timer, for stykket var helt fantastisk! Etter min mening er romanen like aktuell i dag som i 1922, og det klarte stykket å få fram. Elsket Sara Khorami som Kristin, de iranske (?) sangene og at det ikke var en serk å se, enda teksten ikke var blitt endret fra originalen (bortsett fra at den var oversatt til nynorsk, vel og merke). Jeg elsket stykket, og kan ikke få anbefale det nok. Det er satt opp flere visninger på nyåret, så man har fortsatt sjansen til å se det! Her kan man lese et intervju som Sigrid Undset-selskapet har gjort med Sara Khorami og Preben Hodneland som hhv. spiller Kristin og Erlend. 

På en av trilleturene hørte jeg på podcasten The Celebrity Memoir Bookclub. Ja, jeg hørte på episodene om Portia de Rossis Unbearable Lightness, og jeg lo høyt! Hør på de to episodene om de Rossis bok hvis du, som jeg, HATER bøker om folks liv med anoreksi. 

I skrivende stund er jeg midt i Barbara Comyns A Touch of Mistletoe. Forordet til nyutgivelsen er faktisk skrevet av Megan Nolan. Jeg synes ikke det var et spesielt bra forord, det bar preg av å være for mye handlingsreferat. Akkurat som Blanche og Vicky i romanen, nøt jeg nylig en roast dinner med yorkshirepudding. Befinner meg i nemlig Yorkshire, ikke så langt fra søstrene Brontës hjem faktisk. Jeg må besøke det en gang, og Michel Montaignes skrivetårn i Frankrike. Fikk Rooms of Their Own av Alex Johnson til jul, hvor det bakerst var en liste over forfatterhjem og skrivesteder man kunne besøke. Apropos, jeg ble og nysgjerrig på Rothko Chapel i Texas etter å ha lest om det En tid for å leve. Hvis jeg en dag befinner meg på de kantene, skal jeg ta en visitt. 

Vi får se om jeg rekker en oppsummering av hele bokåret før året er over. Godt nyttår!



En av grunnene til at jeg ikke fikk
 lest så mye de tre siste månedene: Jeg
 fikk meg en hest på fôr. 


En annen grunn til at jeg ikke fikk
lest så mye: Det kom snø, og
hvem vil være inne da?!?

Et fint utdrag fra Melanin hvitere enn
 blekemiddel. 

En tilfeldig bok jeg leste mens Erlend
og jeg hang i barneavdelingen på biblioteket. 

En annen tilfeldig bok jeg leste mens
Erlend og jeg hang i barneavdelingen på
 biblioteket. Jeg må si at jeg ikke er spesielt begeistret
for denne serien av biografiske bøker for barn. 

søndag 27. desember 2020

Årets bøker

Gledelig jul. Snart er dette hersens året over, og jeg skal forsøke å oppsummere det i bøker så godt det lar seg gjøre.


Beste norske
Vi er fem av Matias Faldbakken*
Bobler: Longyearbyen av Heidi Sævareid, Normans område av Jan Kjærstad

*Egentlig er den beste norske boka jeg leste i år en annen roman, men siden den vant i kategori Årets roman (se lenger nede), så syntes jeg Vi er fem kunne få plassen som beste norske. 


Beste norske debutant

Skabelon av Malin C. M. Rønning
Da jeg leste denne i juni hadde jeg ikke lest noen andre debutanter i år, men nå er det desember og jeg har lest et par debutanter til. 


Lille T og Dag Solstad.


Den beste boka som stod i hylla i årevis uten at jeg fikk lest dem før i år
Play it as it lays av Joan Didion
Jeg leste mange nedstøvede bøker i år. Lille T dro ut bøker fra hyllene som jeg hadde glemt eller ikke tenkt på lenge (og som jeg dermed endelig fikk lest), og jeg fikk heller ikke dratt på biblioteket så ofte.


Årets skuffelse
Det grådige hjertet av Bjørg Vik
Har ikke lest Bjørg Vik før i år, og så mange har fortalt meg at hun er bra, men disse novellene var en skuffelse. Jeg husker dem som veldig klagete og ensidige. 


Bøkene da vi akkurat hadde flyttet inn 
i det nye huset.


Årets novellesamling
The Doll's Alphabet av Camilla Grudova
Jeg ELSKER denne novellesamlingen. Måtte Camilla Grudova skrive flere bøker, for dette er foreløpig den eneste. 


Beste epos


I år fikk jeg lest mye mens lille T
sov ettermiddagslur.


Årets dårligste
Tørkevær av Suzanne Brøgger
Herregud, for noe ræl. Jeg fatter ikke at dette har blitt trykket i bokform i det hele tatt. Altså, jeg forventet noe bra, det er Suzanne Brøgger, liksom! (Har ikke lest noe av henne tidligere, jeg har bare lest veldig mye om henne.)


Beste tegneserieroman
Maus av Art Spiegelman

En klassiker som jeg ikke har lest tidligere. 


Meg og en stabel bøker jeg fikk
til bursdagen.


Beste klassiker

Peter Pan in Kensington Park og Peter and Wendy av J.M. Barrie


Beste "på tide at den var lest"
Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad
Bobler: The Bloody Chamber av Angela Carter


Utdrag fra Will Harris' Rendang.


Beste biografi
Leonoras reise av Susanne Christensen
Slik kan biografier også skrives!


Morsomste
I Capture the Castle av Dodie Smith
Bobler: Hør her'a av Gulariz Sharif, The Secret Diary of Adrian Mole av Sue Townsend


Maus og noen deilige syriner.


Beste poesi
Rendang av Will Harris
Bobler: Ekteskapet mellom himmel og helvete av William Blake (gjendiktet av Henning Hagerup)


Årets roman
Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård

tirsdag 30. juni 2020

Slutten av juni

Midtsommer er passert. Jeg er full av insektbitt. Etter en tur i skogen fikk jeg øye på noe lite på stuegulvet. Jeg tenkte jeg måtte plukke det opp, det så ut som noe Baby kunne sette i halsen. Da jeg bøyde meg ned og tok gjenstanden i nærmere ettersyn, viste det seg at det var en flått. Den var stor, jeg har aldri sett en større flått. Full av blod. Kom blodet fra hunden, Baby eller meg? Hvem hadde flåtten bitt seg fast til? Jeg kom fram til at det måtte være meg, at den hadde sneket seg inn under de lyserosa, vide linbuksene i løpet av turen, og der bitt seg fast og sugd ut blod. Den kunne ikke komme fra hunden, for da vi entret huset, lot jeg henne bli igjen i gangen mens jeg lukket døra inn til kjøkkenet som igjen fører til stua. Den aller største flåtten jeg har sett kunne bare komme fra hunden dersom den hadde ligget på stuegulvet siden før vi dro ut på tur, men det var halvannen time siden, så jeg fant det lite sannsynlig. Dessuten befant ikke hunden seg i stua før vi dro ut, hun var nemlig ovenpå sammen med matfar som arbeidet. At flåtten skulle komme fra Baby fant jeg også lite sannsynlig, han satt høyt på ryggen min, ruvende over gresset som strøk meg mykt langs de bare anklene. Jeg tenker alltid på flåtten når vi går på tur, når vi går gjennom kratt og høyt gress, langs busker og trær som sneier mot kroppen, når vi går på stier gjennom trange passasjer. Vi bor ved havet. Skogen vi går i ligger ved kysten. Flåtten elsker dette. Jeg elsker dette, men ikke flåtten.

Jeg fikk min kjæreste til å plukke opp flåtten. Sa: Kan du være så snill å komme ned litt. Selv måtte jeg amme til Baby, han hadde nettopp våknet og var sulten. Min kjæreste plukket opp verdens største flått og hev den ut av huset. Han sa han fikk lyst til å skvise den. Ikke her! sa jeg. Nei, selvfølgelig ikke, sa han. Jeg vet ikke om han gjorde det, klemte skviste poppet flåtten ute, eller om han bare hev den bort. Etterpå tenkte jeg på den, grå og stor, ekkel som fy. Jeg saumfarer bittene på kroppen. Hvilket er det flåtten har laget? Det er bitt og stikk på leggen, anklene, på ribbeina, på albuen - eller kanskje er det et utslett etter en giftig plante, det ser nesten sånn ut. Det som var for noen dager siden har spredt seg utover fra albuen og ut på armen. Det klør. Jeg sier til min kjæreste at flåtten var på meg. Han sier at det ikke kan være mulig, hvordan kan en flått bite seg fast på meg uten at jeg legger merke til det? Hele kroppen er fylt av insektbitt, jeg merker ikke at hver eneste en kommer til, plutselig er de bare der. Plutselig har kleggen og myggen spist, før jeg vet ordet av det. Flåtten også. Det har skjedd før at jeg ikke har lagt merke til dem før de hadde bitt seg fast og begynt å suge i seg blod, lepje i seg, at de har vært så godt i gang at det krevde sin makt å dra dem ut. Det skjer, sier jeg.

Vi kan ikke la være å gå i skogen. Vi kan ikke la være å gå i gresset, passere hogstfeltet og krattet som ligger der. Det kan vi ikke. Skogen skygger for oss, sparer oss fra solen. Jeg forter meg gjennom hogstfeltet, hvor solen steker, og bakken knitrer brannfarlig når vi går. Vi passerer hestene på beitet, en stor brun og en litt mindre flekkete, hvit og brun, med en maske over ansiktet. En maske som skal hindre insektene å komme til. Hestene liker dem heller ikke, de slår med halen, slår insektene bort. Blodsugerne og fluene som ikke gjør noe annet enn å sette seg på huden, men det i seg selv er irriterende nok.

Vi snakker om borreliose i senga mens Baby krabber rundt og blir trøtt, han har blitt fortalt om lille larven Aldrimett som blir til en vakker sommerfugl og skal snart legge seg. Vi har ikke noe særlig med flått i England, sier kjæresten min. Jo, sier jeg, da vi bodde i Cambridge fulgte jeg en fyr på Twitter som fikk Lyme's disease etter å ha sittet i gresset - i Cambridge. Vi satt også i gresset, ved elva Cam, med hundene, og Baby krabbet ikke rundt, han var inni magen min. Tung, og det var tungt å gå langs elva, men vi gjorde det likevel, for det er bedre enn å bare sitte inne.

Her en dag forsøkte Baby, pappa (Babys morfar) og jeg å gå en tur i ravinene i Rakkestad etter at det hadde tordnet. Det var snegler overalt, og klegg, klegg i massevis, den bet i leggene mine som ikke var dekket av stoff. Ellers hadde jeg regnjakke over meg og Baby, men det var klamt, det var slik det alltid er når det har vært tordenvær. Vi gikk oppover langs elva, jeg forestilte meg at alligatorer svømte i den. Insektene summet og stakk, sneglene okkuperte veien, jeg tok regnjakka av, og så på, og av og på og av og på og av og på, det var det eneste jeg gjorde, og så regnet det. Torden braket løs og regnet styrtet ned. Det styrtet ned på oss, vi snudde og gikk tilbake til bilen med uforrettet sak; vi skulle til en mølle, men kom aldri så langt. Babys pariserhatt ble klissvåt, men ikke resten av ham, han befant seg under regnjakka som dekket oss begge. Den gamle mølla får vi gå til en annen gang.

Snart er Baby ett år og han er ikke lenger en baby. Han har tatt sine første skritt for lenge siden. Da vi gikk forbi hestene sa jeg til ham at vi skal klappe hester en gang, men ikke nå, de stod bak et (ganske høyt) strømgjerde, og hunden, ikke minst, hun ville bare bjeffe på dem. Hun ville tøffe seg, jeg måtte få henne til å slutte, hva skal hun bjeffe på hestene for. Baby satt dessuten på ryggen, han bar en kongle, og et lommespeil som jeg kikker på ham med for å se om han har det bra bak i der. Mobiltelefonen legger jeg alltid fra meg igjen hjemme. En annen gang satt Baby der med en løvetann - en av de seneste! - i den ene hånden og en lilla kløverblomst i den andre. Andre ganger: blåbærris, svever, tannbørsten til pappaen sin, et stykke bark fra en furu, en kvist med lav på, en rangle. Han slipper når han sovner, da havner konglene på bakken, eller et sted inni sjalet, og det åpenbarer seg når vi kommer hjem og jeg løsner på knuten, slipper Baby ned mens konglen detter ned på gulvet, og det hender kjæresten min tråkker på en av konglene. Da farer han opp i smerte. Må dere dra inn konglene, spør han. Hundene tygger på dem og fliser dem opp rundt i stua. I begynnelsen, men ikke nå lenger; nå lar de konglene være. Det hender det drysser frø fra konglene over stuegulvet, gangen, kjøkkenbenken.

Det ligger flere spor etter ute inne. Jeg kastet ut syrinene som stod i en glassvase på spisebordet, de var blitt brune. Før var de lilla, og det var mange av dem utenfor kjøkkenvinduet og i hele nabolaget, men det er flere uker siden nå. Det var syriner, og nå er det ikke lenger syriner, i hvert fall ikke blomstene til syrinen, treet står jo. Det er nesten et år til neste gang vi sees. De tørre kronbladene drysset ned på gulvet i det jeg tok dem med ut, og etterpå ble de liggende.

søndag 21. februar 2016

Fuglene og nervene

Jeg er der om ti minutter, sier H til meg på telefonen, trikken kommer om ett minutt. Jeg står inne i en bokhandel fredag kveld og venter, vil ikke sette meg på et utested og vente fordi jeg er redd for at jeg skal bli sittende for lenge alene. Det vet du ikke, sier jeg, det kan skje ting i verden som du ikke har kontroll over. Hva skulle det være?, sier H og ler av meg og min engstelighet. Det er uklart om det er den generelle engsteligheten min eller om det er fylleangsten, jeg drakk tross alt ganske mye dagen før. Jeg sier til henne at det kan hende trikken hennes krasjer. H svarer: Hva er sjansene for det? Det skjer ikke! Hun sier jeg bare skal vente i bokhandelen, så er hun der snart, vant som hun er til at jeg er nevrotisk og dramatisk. Ok, sier jeg og vi legger på. Jeg går langs reolene og ønsker meg en bok som jeg bare kan lese i hele dagen i morgen, hjemme, for meg selv. Jeg har avlyst alle planene jeg hadde for resten av helgen. Det har vært så mye i det siste, jeg trenger å være for meg selv. Jeg ser den nyeste romanen til Jonathan Franzen på et av bordene og tenker at jeg skal kjøpe den til lesebrettet mitt når jeg kommer hjem. Han skuffer meg aldri. Det ringer igjen. Det er H, hun sier: Du kommer ikke til å tro på dette, men trikken min krasjet nettopp i en annen trikk! Ja, det var det jeg sa, sier jeg og er ikke overrasket. Det skjer alltid, sier jeg. Kødder du? Opplever du dette ofte, eller?, sier H. Hun må gå og finne en annen trikk. Etterpå, når vi sitter inne på Fru Hagen forteller hun meg at det kom brannbiler kjørende. Jeg har aldri opplevd at to trikker krasjer i hverandre før, sier hun som har bodd i Oslo i nesten tjuesyv år. Jeg forteller henne at sånn er livet, det er alltid sånn. Jeg tror ikke på at noe skal skje før det skjer. Jeg har kanskje lært det av mamma, som stadig sa inshalla da jeg vokste opp. Uavhengig om man tror på gud eller ikke, er det sant at man aldri skal være for sikker på noe som helst.

Jeg forteller H at greia mellom O og jeg er over. Det er mindre enn én uke siden hun satt i stuen min søndag morgen og jeg lå i sofaen og brukte tre timer på å spise et rundstykke med makrellitomat og majones; fyllesyk og kvalm, mens det eneste jeg klarte å snakke om var en viss mann, tolket ned og tolket opp i mente. Hva mener han med det, hvorfor er han sånn og andre ganger slik? Jeg blir gal!, sa jeg. N var der også og sa at det er nettopp det som er moroa, å ikke vite alt som skjer. Jeg er egentlig enig, men ikke akkurat da. Jeg orker ikke mer, sa jeg. Jeg orker ikke å bruke så mye tid på å tolke et menneske når jeg egentlig bare vil lære meg alle Norges fugler utenat. Vi skal bare være venner nå, sier jeg til H. Vi vurderer om vi skal prate mer eller dra på kino og se Gaspar Noés nye film. Jeg orker ikke mer øl og H er småsyk, så vi går for det siste. Det er chill og vi observerer minst tre par som drar fra kinosalen i løpet av filmen. Vi lurer på om de gikk fordi de hatet den eller om de bare måtte gå og ligge med hverandre. Vi gjetter på det første. Jeg elsker filmen, men H må tenke litt på den først. Jeg sier at det er akkurat sånn kjærligheten er, og H sier at det ikke er noe rart at jeg synes det, i og med at forholdet mitt til E var helt fucka. Det er ikke rart jeg mener kjærligheten er slik. Destruktiv, desperat og nedbrytende. Men jeg tenker ikke på det slik lenger. Av en eller annen grunn tenker jeg nå på den som lys og lett, full av glede. Det tok noen år før jeg skjønte at det ikke trenger å være mørkt og jævlig. Er det mørkt, forlat det.

Jeg tror mennesker blir ulykkelige fordi de prøver å oppnå det å ikke være alene, når det er et faktum at vi alltid er alene, sier jeg. Vi fødes alene og vi dør alene, og å prøve å bryte med dette gjør mennesker ulykkelige. Når man endelig bare innser at man alltid - hele livet - vil være alene og aldri kjenne et annet menneske fullt og helt, da vil man ikke lenger være ulykkelig. Når man endelig bare omfavner at man er alene i verden og at livet ikke har noen mening, istedenfor å lete etter en mening med det hele og å prøve å oppnå å ikke være alene, da vil man endelig være fri. Og alt som skjer da vil bare være det det er, ikke noe mer, ikke et forestilt skinn av noe man ønsker seg, men som er uoppnåelig. Når man aksepterer at ting er som de er og gleder seg over det, fremfor å hele tiden ønske at det skal være noe annet og bedre. H er enig, men klarer ikke helt å løsrive seg fra ønsket om kjæreste likevel. Hun ønsker seg både mann og barn, hele pakka, ekteskap, bryllup, alt det der. Jeg sier at jeg ønsker meg en hytte langt inne i skogen ved siden av en liten innsjø hvor jeg kan isbade hver dag om vinteren - og hester og geiter. Ingen hund?, spør H. Nei, sier jeg. Jeg trodde du skulle skaffe deg hund, sier hun. Ikke nå lenger, sier jeg, jeg passet en hund i ukevis i sommer, og N som jeg bor med jobber med hunder og nå har jeg skjønt at hunder ikke er noe for meg. Hva med katt?, spør H. Ingen katter, sier jeg, de dreper småfugler. Jeg elsker katter, men å slippe katter ut i norsk natur er som å slippe ut en invasiv art.

Første gang det gikk opp for meg hvor mye huskatter har å si for ville fugler, var i Freedom av Jonathan Franzen. Den ene karakteren er svært opptatt av fugler. Det var lenge før jeg begynte å studere biologi og økologi. Tanken om at et kjæledyr kunne være en trussel for biodiversiteten hadde aldri slått meg før. Først tenkte jeg at det var en overdrivelse, katter kunne ikke ha mye å si. Men det har de. Én død rødlista fugl er én for mye, med mindre det er en vill, naturlig art som har drept den. De må få drepe som de vil. Katten hører ikke til i den norske naturen. Jeg vil bo i skogen, og hvis ulven kommer og tar geitene mine, er det greit. Sånn er livet, sånn er naturen.

Det er ikke alltid jeg vil bo i en hytte i skogen. Noen ganger er tanken på å være langt borte fra folk ikke en særlig fristende tanke. Da ser jeg for meg noe annet. Men som oftest er det småbruket jeg tenker på, og den friske luften. Lyset fra solen klokken tjuetre på kvelden om sommeren, myggen. Lukten av skogen i juli, når det er tørt. Fisken jeg skal spise til middag. Lukten av hestene. Og vinteren når den kommer, all snøen. Det blir nok hardt, men verdt det. Stå opp klokken syv hver morgen for å gi dyrene mat. Lyden av hester som spiser inne i boksene sine. Om vinteren skal jeg gå på ski innover i skogen og himmelen vil ikke være forstyrret av kunstig lys. 

Jeg forstår meg ikke alltid på deg, sier H. Du er engstelig for å sette deg på et utested alene, men å spontant dra til Førde for å aksjonere og å eksponere deg i media med ytringer som folk ikke liker er helt greit. Jeg trekker på skuldrene, jeg har ikke noen forklaring på det selv en gang. Du elsker å være alene, men ingen blir så gal som deg når du blir forelska. Det finnes bare ytterligheter hos deg, sier H. Outliers, sier jeg som er blitt så opptatt av statistikk. Standardavviket mitt ville vært ekstremt stort.

På toget hjem hører jeg på Amason mens jeg nesten sovner. De gangene jeg sovner våkner jeg alltid av meg selv like før Ås. Jeg forstår ikke at jeg ennå ikke har opplevd at en konduktør vekker meg i Moss, og jeg som må bli der natten gjennom fordi siste tog strekningen Moss - Oslo har gått. Hver gang jeg våkner like før Ås tenker jeg på hva som kunne ha skjedd og sender en takknemlig tanke til min kropp som på et eller annet vis aldri lar meg i stikken, antagelig er det hjernen. Også denne gangen kan jeg gå over broen eller gjennom undergangen, over på riktig side av jernbanen, gå hjem og sove i min egen seng. Denne gangen tenker jeg på at det er første gang på ganske lenge at jeg skal våkne opp lørdag morgen i min egen seng uten å være fyllesyk. Jeg skal spise rundstykker til frokost og lese Purity fra begynnelse til slutt. Jeg skal ikke på fest, jeg skal si at jeg ikke føler meg så bra, for det er sant. Jeg føler meg ikke så veldig bra i psyken. Det er ikke noe alvorlig, jeg trenger bare å hvile det av meg til mandag. Det blir som å hvile av seg en forkjølelse. På mandag vil jeg (forhåpentligvis) være klar til å lese om fuglene igjen. 

onsdag 10. februar 2016

Bøkene jeg leste i januar



Har kommet til en periode hvor jeg helst bare vil lese sakprosa. Igjen. Men jeg leste én diktsamling i januar, og den var til gjengjeld virkelig fornøyelig. The Albertine Workout er en diktsamling om Albertine i På sporet av den tapte tid. Som jeg forøvrig leser andre bind av akkurat nå, eller for å være helt ærlig så begynte jeg på den i juleferien, men den har siden bare blitt liggende på nattbordet mitt (jeg har omsider fått nattbord!). Dog var den beste boka jeg leste kanskje The Horse, som er utgitt av Scientific American. Hester altså. Verdens vakreste dyr.


POESI

1. THE ALBERTINE WORKOUT av Anne Carson


PROSA
2. MYSTERIEAVENYEN av John Irving

SAKPROSA
3. WOMAN'S IN HUMANITY TO WOMAN av Phyllis Chesler

4. THE HORSE: THE EPIC HISTORY OF OUR NOBLE COMPANION av Wendy Williams

mandag 26. oktober 2015

Det er en flue i leiligheten

En flue har surret rundt i leiligheten siden før helgen. Jeg våkner opp lørdag morgen og kjenner den krype rundt på føttene mine utenfor dyna. Jeg har sovet dårlig. I alkorus og med mareritt, et så fælt et at jeg husker det dager etterpå. Jeg blir likevel liggende å tenke på mulige rømninger fra det fryktelige scenarioet i drømmen, halvveis våken, halvveis i søvne. Jeg glemte å åpne vinduet før jeg la meg, men rullegardinen er dratt ned. Noen ganger glemmer jeg å rulle det opp etter at jeg har stått opp, slik at planten ved skrivebordet mitt ikke får lys mens jeg har dratt min vei for dagen og ikke legger merke til det før jeg er hjemme igjen på ettermiddagen og ruller det opp, det er fortsatt et par timer igjen med lys.

Men når jeg står opp er det med en anger, alle tingene jeg sa i går som jeg kunne ha latt være å si. De stadig gjentagelsene. Det verste er når de andre er så sindige. En halvdel sier pytt, pytt, en annen sier at jeg kan da bedre. De stiller omtrent likt. Og som oftest er jeg den jeg foretrekker, men alltid er det det dårlige som overskygger det gode. For hver gang man ytrer noe slemt eller gjør noe dårlig må man si noe hyggelig og gjøre noe snilt ti ganger. Jeg går i dusjen og snakker, nynner for meg selv, på den måten overdøver jeg mine egne tanker, en liten stund.

Den har vært her lenge, fluen. Setter seg noen ganger på hendene mine, halsen, ansiktet, når jeg ligger på sofaen og leser. Jeg kommer på fluefangerne i stallen, papir med klister som hang over spiltauene, hestene som rister på halen og på hele kroppen når det lander en flue på dem. Jeg lar smøret og osten stå på bordet etter frokost, synker dypere ned i sofaen, tidsnok må jeg komme meg opp igjen, men ikke ennå. Jeg leser om en reise på Island, vil bare fortsette med det. I stedet må jeg stå opp, gå på butikken og så tilbake. Gjøre meg klar til en foreningsfest, plutselig ble det så mange foreningsfester. Jeg kan jo ikke akkurat si nei, jeg er nestleder og økonomisk ansvarlig. Det kan være ubekvemt å tenke på økonomi, men slettes ikke vanskelig. Stort sett helt greit.

Snart dør den, sier jeg på søndag. Hvordan vet du det, sier min bror som er på middagsbesøk. Fordi den har vært inne så lenge og det er snart ikke mer næring å få. Men det er det jo, av skitne tallerkener som ikke blir lagt inn i oppvaskmaskinen med en gang. Ikke lenge, aldri særlig lenge. Jeg har et mye ryddigere hjem enn jeg trodde jeg kom til å ha når jeg ble voksen. Min bror og jeg er ikke sikre på om noen av oss kommer til å kjøpe oss hus når vi blir eldre, vi liker ikke å eie så mange ting. Et hus gir bare rom til flere ting. Også er det så mye å ordne, sier jeg, selv om jeg må vedkjenne at jeg liker å bruke høytrykksspyleren og male husvegger i solskinnet mens jeg hører på musikk.

Fluen er der når det blir mandag, men ikke like påtrengende mens jeg sitter i sofaen og flisespikker på en semesteroppgave om lav og forurensning. I morgen skal den leveres, og vi skal ut i skogen og se på mose. Lav vil være et tilbakelagt kapittel, nå skal vi over til mose. Nå som jeg endelig hadde begynt å få teken på lav, men slik er livet, man løper hele tiden, plutselig er det man holdt på med over. Jeg legger merke til det når jeg tidligere på dagen titter ut av vinduet på laboratoriet, de gule bladene har begynt å falle, grenene er mye mer nakne nå enn i forrige uke. Jeg skriver ferdig tre journaler mens jeg registrerer været utenfor og krangler med folk på twitter. Deretter går jeg ut, spiser brødskiver på vei til en øvingstime.

Noen ganger føles dagen kort, når den egentlig er lang og jeg er sliten når jeg kommer hjem. Etter middag titter jeg i skapene etter noe godt, selv om jeg vet at jeg ikke har noe, disse skapene er bare mine, jeg har ikke noe lager av søte ting. Det er likegreit finner jeg ut etterpå, jeg bare tror jeg vil ha det, mens jeg venter på at kroppen skal ta til seg middagen og heve blodsukkeret på en bedre måte.

Vi sees på torsdag, sier K når øvingstimen er over. Du mener mandag, sier jeg, for det føles ut som om helgen snart er her, at det er torsdag i dag. Nei, det er bare mandag i dag, sier hun. Å, sier jeg.

tirsdag 11. august 2015

Augustblokk

Første studiedag etter ferien: Vi står i en ring med rylliker i hendene og ler av Sylvi Listhaug som vil plante ut svartelistet gran, gran som botanikkprofessoren røsker opp med forakt når vi er ute og går, de små som ennå ikke er blitt store trær.

Det føles ut som i forrige uke at jeg dro hjem fra forrige feltkurs i botanikk. Da vi satt i bussen hjem til Ås og jeg skulle treffe han som ikke lenger ville ha meg for å få et svar. Matt av å ha bladd i floraer i dagevis, sliten, trist, glad på samme tid over å ha lært så mye, lettet over å være ferdig. Det er sjeldent det bare er én følelse om gangen. Også nå, når jeg tenker at dette blir for mye for meg, jeg kan ikke ha et botanikkfag ekstra. Jeg hadde gledet meg, snakket om det, dette er det faget jeg gleder meg mest til. Men der vi sitter i klasserommet og der vi går ut i skogen og ser på blomster allerede første dag tenker jeg: Dette er ikke overkommelig. I morgen skal vi opp på fjellet og være der i dagevis. Jeg tenker: Allerede? Jeg var jo nettopp på feltkurs. Jeg har lyst, men også ikke lyst. Ikke glem floraene deres, sier ansvarlig lærer, og jeg tenker på floraen i sekken min som nesten gjorde meg helt gærn. Jeg elsker og hater den. 

Jeg tenker mye på det, skal jeg ta dette faget eller ikke. Det kommer på toppen av alt annet, det er ikke obligatorisk. Jeg kommer til å sitte med fag helt til tolv hver dag. Hva med alt det andre jeg også skal? Skrive, lese Zapffe og Simone de Beauvoir. Hva med hestene? Jeg kjefter litt på meg selv: Men botanikken! Hva med den? Jeg beroliger meg selv: Det er flust av andre botanikkfag, husker du. Holder det ikke med to? Du trenger ikke å ta tre. Men jeg har aldri begynt på et fag og så gitt det opp etter en dag. Ta det som dette: Du har ikke en gang begynt. Du fikk bare informasjon i dag. Så avgjorde du det. Nei, det er ikke tid, og hvorfor skal du gjøre noe du blir sliten av å tenke på? Du kan ta det en annen gang, når det passer bedre. 

Dessuten er det et annet fag som lokker istedet. Bevaringsbiologi. Politikk, jus og samfunnsspørsmål knyttet til naturvern. Jeg har mye mer lyst til det. Kom igjen, du følge en plan? Du vet jo at tilfeldighetene fører med seg de beste tingene. Ditch planen. Gjør heller det du har lyst til nå. 

Jeg lar lystene få vinne. Jeg sender en E-post til ansvarlig lærer i botanikk og sier at jeg melder meg av kurset, jeg blir ikke med på fjellet for å se på planter. Jeg har mer lyst til å krangle med medstudenter om hva som er best for naturen. At jeg nettopp har hatt en kronikk om overbefolkning som har resultert i et hissig kommentarfelt, Twitter-meldinger og en haug av E-poster i innboksen er ikke nok. Dessuten er det alltid bra å ha kunnskapen på sin side når man mener noe. Jo mer, jo bedre. Jeg legger floraen i hylla, den får vente en liten stund til. I morgen begynner vi. 

torsdag 25. juni 2015

Umiddelbare tanker i Bitola

Jeg glemmer skjorta mi i taxien mellom togstasjonen og hotellet, den hvite skjorta jeg fikk ev eksen min da jeg var tyve. Her, sa han, denne kan du bruke på servitørjobber. Jeg fikk aldri brukt den, for jeg var en dårlig servitør, og når mamma ser den på meg og jeg forteller hvordan jeg fikk den sier hun at jeg sannsynligvis hadde fått sparken før jobben var i gang uansett. Hun synes jeg bør eie et strykejern, men jeg synes det er en én ting for mye, som jeg synes om nesten alle ting.

Vi reiser gjennom slettene i Makedonia med tog og ser gjetere, storker og bundete hester. Hver eneste hest jeg ser står alene og jeg har nettopp skrevet noe om at hester ikke kan stå alene, for de er flokkdyr og jeg tenker at jeg kommer fra et land hvor vi bare har hester for gøy. Jeg tenker på at hver gang jeg sa til P at jeg skulle bruke ettermiddagen på å ri, kalte han meg alltid rich girl.

Jeg ser også en mengde planter jeg ikke vet hva er, blant annet et type tre som jeg prøver å ta bilde av i fart fordi jeg vil finne ut hva slags tre det er når jeg kommer hjem igjen. De er merkelige og avlange, ser ut som et trær som har blitt stelt i en park, kunstige, men de kan ikke være kunstige for jeg ser dem spredt rundt tilfeldig på slettene i Makedonia, blant ville planter og blant det sparsommelige jordbruket. Hvilket tre er det, tenker jeg. Jeg skriver også ned ting i notatboka mens jeg hører på Susanne Sundfør som jeg skriver videre på om kvelden. Jeg tegner streker fra ord til ord i en rotete assosiasjonsrekke og håper at ting skal bli klarere av å skrive, samtidig som jeg er redd for at jeg skal slutte å føle så mye av å skrive. Jeg er redd for at det å skrive har gjort meg hardhjertet og kynisk. Hvis noe er kjipt i livet, bare skriv. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Skal det være så enkelt å kvitte seg med en sorg, tenker jeg. Kan man bare skrive, så er det godt igjen? Jeg vet ikke en gang om det jeg skriver er bra.

Jeg er livredd for at det jeg skriver ikke er bra.

En gang var jeg så redd at jeg sluttet, og det var det tristeste i mitt liv. Det sier jeg til S en dag jeg er hjemme hos henne. Jeg sier at det var tristere enn den hjertesorgen jeg har nå. Hun sier at det ikke er rart, da kom problemet innenfra, nå kommer den utenfra. En sorg som kommer fra en selv er mye, mye, mye verre.

tirsdag 2. juni 2015

Hvem bryr seg om noe som helst

Om morgenen, når vi har drukket kaffe, sier han at han skal dusje. Han spør ikke om det er greit, sier bare at han skal det, som om det er det mest selvsagte i verden, klart han bare skal dusje, enda han bor et stenkast unna og bare kan gå hjem, hjem til sin egen sjampo, sin egen såpe, sine egne håndklær. Noen ganger, når jeg tenker for mye, lurer jeg på om det er fordi badet mitt er mye finere enn hans; større, finere, renere, og at det ikke har noe med å være komfortabel i min sfære å gjøre, før jeg sier til meg selv at jeg må bruke tankekraften min på andre ting, selv om eksamenene er over og det er greit å ikke tenke på fysikkformler og plantesykler hele tiden, men likevel, det er ikke sånn at man kan skru hjernen av plutselig, at det finnes en av- og på-knapp. Ikke at jeg noensinne ville slått den av, jeg ville heller bare slått den over på en annen kanal, hvor det skjedde litt mer fornuftige ting enn på en annen, noen ganger. Som når jeg noterer meg bak øret at jeg må se på tv-nyhetene, når man først har en tv. Dagsnytt atten, tenker jeg, men klokken atten skjer det alltid andre ting. Jeg glemmer det bort, leser i en bok istedet. Er ute og løper. Saler på hesten, skal snart ri, må varme opp først. Vi rir ute i regnet og lyden av den korte galoppen over den våte sanden på ridebanen, mellomrommene når vi er oppe i luften over et hinder, hvor det ikke er noen lyd, er noe av det fineste jeg vet. Det er nesten bedre å ri når det regner, på grunn av lyden. Lenge hadde jeg bare hørt den, når andre red, nå er det min lyd igjen. Det er mange lyder som er slik, brer seg ut i kroppen som noe godt. Lyden av verden når det snør og snør, lyden av en ølboks som åpnes, lyden av hester som pruster, lyden av trikken utenfor vinduet. Hvem bryr seg om lyder, sa S en gang. Hvem bryr seg ikke om lyder, tenker jeg. En dag sitter vi på bussen tilbake til Ås og hører en rar, metallisk lyd inni tunnelen, noen tror at det er bussen som punkterer. Å, nei, tenker jeg, og vil bare hjem, ikke stå her på europaveien, så nære, men ennå ikke helt fremme, sliten etter flere dager på feltkurs med påfølgende systematikkprøve. Men det skjer ingenting, kanskje mistet det ene dekket en felg, kanskje kom hjulet bare borti noe, det betydde ingenting. Bussen ruller videre og snart er vi fremme. Tenk at det føles som å komme hjem, sier A i det vi kjører oppover Drøbakveien. Ja, sier jeg og tenker at jeg tenkte det samme uken før, etter å ha vært bortreist i pinsen. Det er en ny følelse. Da jeg bodde i Bergen føltes det aldri som å komme hjem når jeg kom dit, mer som å befinne meg borte fra det egentlige livet som utfoldet seg et annet sted. Det er rart, og har ikke noe å gjøre med hvor vakkert det er på en plass. Vestlandet er tusen ganger vakrere enn både Østlandet og Sørlandet, ligger der i verden med sin velde og mektighet. Bergen har alt det en kan ønske seg, men ble likevel aldri hjemme.

Det er bare livet det er noe galt med, det vet man jo. Kanskje liker jeg Østlandet bedre, kanskje føler jeg meg mer hjemme her fordi alt skulle komme til å henge på plass akkurat her. Men det er ikke helt det heller. Det er mer følelsen av å kjenne stedet, veiene, menneskene. Å vite hvor alle ting ligger, skikkene, dialektene som høres så kjente ut. Kanskje det er en kombinasjon av en rekke flere ting. Jeg tenkte med meg selv at her på Østlandet kan jeg bo alltid.

I Drøbak går vi langs strandsonen og kikker på dyr. Vi finner mosdyr på sagtang, sekkedyr, krabber, tanglopper og flerbørstemark. Sjøluften er frisk og jeg har glemt å ta med meg genser, men det gjør ingenting. Vi blir barske uten genser, sier jeg til A, som også har glemt genser. Hvordan kunne vi glemme gensere, vi visste jo vi skulle være ute hele tiden. Badetøy har ingen av oss glemt. Som om vi trodde sommeren skulle komme nå, i slutten av mai. Det begynner å regne der vi står på bryggen og håver opp enda flere dyr, kjenner på alger, føles ut som en slags plast, ikke i nærheten av planter i det hele tatt, eller er det kanskje fordi jeg endelig forstår hva en alge er, er blitt familiær med forskjellene mellom oss, planter, alger, protister, bakterier. Før ante jeg en vag forskjell, var ikke like sikker på hva forskjellene var, hva betydde det egentlig? Hva var egentlig en sopp, noe annet enn både planter og dyr, det er klart, men på hvilken måte? Nå vet jeg det, er like begripelig som hvorfor jeg glemmer genseren, egentlig; jeg pakker i en fei fordi jeg blir distrahert av han som sitter ved pulten min og skriver, som om også det er den største selvfølge. Pulten, som er min, har plutselig en annen ved seg. Det er helt greit, jeg er ferdig med å skrive for dagen. Det er uvant, men på en god måte. Jeg pakker ned lupe, systematikkbøker, sovepose og gummistøvler mens han sitter der, men glemmer genser. Kanskje tenker jeg at jeg trenger ikke å pakke ned genser fordi jeg kommer til å ha den på meg når jeg går ut døren tidlig dagen etter, når N kjører meg til universitetet og jeg setter meg på bussen sammen med de andre zoologistudentene. Men det er nok heller fordi jeg ikke tenker på det, jeg tenker på andre ting. Jeg blar opp i Paris Review og leser om Elena Ferrante, om hvordan det er for henne å skrive, og jeg lurer på hvorfor hun skriver under pseudonym. Vil hun ikke høste ære for det hun har skrevet? Dreier ikke halvparten av alt det man gjør om å være fornøyd med seg selv? Kanskje kan man være fornøyd med seg selv uten å speile seg i andre, bare helt, helt, helt for seg selv?

En annen regnværsdag mottar jeg det nye passet mitt. Follo politidistrikt står det på det. Ikke lenger Vest-Agder politidistrikt. Sørlandet har fjernet seg fra passet mitt. Fødestedet mitt er på Østlandet, riktignok på motsatt side av fjorden, såvidt. Ingenting av dette trenger å bety noe som helst, at alle ting betyr så mye er en skade av å ha lest mye, eller så er det motsatt. Livet gir rom for så mye tolkning, det er bedre å bruke paranoiaen på å tolke forfatteres tekst enn å gå rundt og tolke verden. Vi må stå opp syv, sier jeg, jeg har mange viktige ting å gjøre, men det er ikke sant. Jeg skal bare skrive litt.