Litteratur i februar

Bøker jeg har tenkt til å lese
 i nærmeste fremtid. 

PROSA
1. STARGATE av Ingvild H. Rishøi
2. DE NYSGJERRIGE av Hans Petter Blad 
3. BEAUTIFUL WORLD, WHERE ARE YOU av Sally Rooney 
4. DESPERATE GJERNINGER av Megan Nolan 
5. LENE DIN ENSOMHET LANGSOMT MOT MIN av Klara Hveberg 
6. OLAV AUDUNSØN I HESTVIKEN I av Sigrid Undset

7. FUGLENES ANATOMI av Merethe Lindstrøm 

En skatt av en roman!

SAKPROSA 
8. OM Å SKRIVE av Hans Olav Brenner

POESI 
9. KARBONFORBINDELSER av Jon Ståle Ritland 
10. MED RESTENE AV MINE HENDER av Priya Bains

En strek gjennom tyngdekraften. 

Innholdsfortegnelsen til
En strek gjennom tyngdekraften. 

Denne måneden kom sci-fi-antologien En strek gjennom tyngdekraften ut. Antologien kan du lese mer om i et intervju i Klassekampen med redaktørene her  eller i dette essayet om sci-fi i Morgenblandet, skrevet av Maria Kjos Fonn*. Jeg har ikke lest den helt ferdig selv ennå, det tar alltid litt tid med antologier (og novellesamlinger) for meg, kan ikke lese alt i en jafs. 

I februar leste jeg en del romaner. Begynte endelig på det andre store middelalderverket til Undset. Ble positivt overrasket over Sally Rooneys tredje roman (var svært ambivalent til hennes to tidligere romaner, men denne gangen var jeg mer sikker på at jeg faktisk likte boka). Lot meg berøre av Stargate (men kanskje jeg synes slutten var litt vel vaklende?). Leste faktisk en roman skrevet av en mann (og jeg likte den til og med!). Men den aller beste boka jeg leste var uten tvil Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg. Å, for en skatt av en roman! Nydelig, nydelig, nydelig! Jeg ville bare være inni boka, det underfundige universet til hovedpersonen, fylt av matematikk og musikk, kjærlighet og tristesse. For en utrolig fin roman. 

Jeg må også nevne Fuglenes anatomi, som segler opp som en god nr. 2. (Jeg leste Lene din ensomhet langsomt mot min ganske sent i februar, så lenge trodde jeg Fuglenes anatomi ville være den beste.) Vemodig, også den, men i en helt annen stil, prosa, om andre ting, og livet på den engelske landsbygda. Jeg har ikke vært så veldig begeistret for Lindstrøm tidligere, men denne likte jeg utrolig godt. Også denne romanen ville jeg være i, så jeg dro den ut i flere måneder. 

Av annet enn romaner var Hans Olav Brenners intervjubok Om å skrive veldig interessant, og jeg fikk endelig lest Jon Ståle Ritlands diktsamling Karbonforbindelser. Jeg leste noen av diktene fra samlingen i anledning at Forfatternes klimaaksjon for en tid tilbake fikk publisere noen av dem, og siden da har samlingen stått på leselista mi. Les selv og se hvor fine diktene er. Har allerede hans siste diktsamling Takk for maten i stabelen med bøker som venter på å bli lest. Der ligger den med blant annet med den neste boka i bokklubben til Gullberg & Bostadløkken, og en biografi om Torborg Nedreaas, om hennes liv og virke på Nesodden. 

En liten begivenhet er det at jeg har lest hele TRE bøker skrevet av en mannlig forfatter. Stort opprykk siden januar, for å si det sånn! 

Ellers har Forfatternes klimaaksjon publisert en tekst jeg har skrevet om Edward O. Wilsons Half-Earth og Norges mest artsrike (og dermed viktigste) fjord. (Hvis du tror den fjorden ligger på Vestlandet eller i Nord-Norge, må du tro om igjen.) 

Nå er jeg i foreldrepermisjon mens jeg venter på at babyen skal komme, altså har jeg massevis av tid til å lese, bare jeg klarer å doomscrolle litt mindre, men det er vel ingenting som tyder på at verden roer seg ned med det første, dessverre. 

*Obs! Bak betalingsmur! 

Blodet

På en forelesning om blodsystemet sendes reagensrør med blod i ulike former rundt til forsamlingen. I detalj forteller foreleseren om blodet, her er et glass med koagulert blod, her er et annet glass som er sentrifugert slik at plasmaen ligger øverst, dernest de hvite blodcellene og så de røde blodcellene nederst. Jeg blir svimmel, dette ante meg, som da jeg åpnet opp fysiologi-boka på kapittelet om blod, jeg ble redd, irrasjonelt redd. I en biologi-time på videregående måtte jeg gå ut av klasserommet da vi skulle ha om hjertet, venene og arteriene, blodet som pumpes inn og ut av hjertet, ut i kroppen. Det slo meg, da jeg bladde opp i boka, at jeg ville komme til å stryke i dette faget dersom jeg trekker blodsystemet på muntlig eksamen, plis, plis ikke la meg trekke blodsystemet, så uflaks kan jeg vel ikke ha? Hva som helst annet; nervesystemet, lungene, immunsystemet, fordøyelsen, reproduksjonen, bare ikke blodsystemet. Hva kommer til å skje dersom de viser meg reagensglass med blod og ber meg greie ut om de ulike cellene blodet består av? Jeg kan forklare dem, men ikke se dem, helst ikke. Oppdelingen av det flytende blodet slik de er skrevet om i fysiologi-boka gikk, jeg satte i gang å lese, det gjorde ikke noe. De ulike cellene ble fortalt om i detalj, det gjorde at blodet som en flytende rød væske kom på avstand, jeg så på de enkle cellene, det går bra. Men væske som blod? Det de fleste tenker på, det vi ser når noen kutter seg? Det kan jeg ikke se på. Hos legen må jeg legge meg ned på en benk. Bare jeg tenker på blod føler jeg meg svakere, også når jeg skriver dette. Jeg måtte legge fra meg Dracula etter noen sider, den er uleselig for meg. Det samme med American psycho. 

Da reagensglassene med blod kom til meg, sendte jeg dem straks avgårde til sidemannen uten å se på dem. Det var helt uaktuelt, jeg følte meg allerede uvel av foreleserens beskrivelser. Jeg begynte å fikle med telefonen for å tenke på andre ting, noe jeg vanligvis ikke gjør på forelesninger, i hvert fall ikke når foreleseren er så flink som denne. Jeg så at P hadde skrevet til meg, han lurte på om jeg var hjemme fordi han hadde låst seg selv ute, kanskje. Han hadde i hvert fall ikke nøklene sine. Jeg skrev tilbake at jeg ikke var hjemme, men befant meg i skrekkens forelesning. A bloody nightmare, literally. 

Jeg har lest at det å ha fobi mot blod kan ha en fordel. Dersom man besvimer, vil blodtrykket minske og det vil være bra dersom man har fått en skade. Men da er det forutsatt at det er noen der som kan hjelpe en når man er skadet. Dessuten takler jeg verken mitt eller andres blod. Dersom noen andre skader seg, vil jeg besvime og ikke være i stand til å hjelpe. Det er fryktelig irrasjonelt, men absolutt ikke noe jeg bare kan riste av meg. 

Blodet er fryktelig fascinerende, som ord og tegninger i en bok, at jeg vet hva det består av. De hvite er de som beskytter oss mot inntrengere. Alltid har jeg sett dem for meg som krigere, boka beskriver dem som stormtroopers. Noen av dem er stasjonære på ulike steder i kroppen, andre patruljerer i blodet og sjekker at alt er bra - hvis det ikke er det, ordner de opp. 

De røde frakter oksygen og karbondioksid. Våre røde blodceller har ikke cellekjerne, men de røde blodcellene hos fugler har, av en eller annen grunn jeg ikke vet, cellekjerne. Kanskje det gir fuglene en fordel ved flygning, det er mye ved fuglene som ikke er som oss. F.eks. deres kroppstemperatur, noen grader varmere enn oss, en absolutt fordel ved flygning. 

Når jeg kommer til den tredje typen av celler, klarer jeg ikke en gang å skumme gjennom teksten, for blodplatene står bak koagulering og det er helt umulig å lese om. Koagulering kommer etter skade, når noen blør, det er det verste. Væsken som renner ut fra et kutt, et sår, den skal ikke være der, det er noe galt. Er det å ille å reagere da? Å besvime er en reaksjon, selv om det kanskje er en gal reaksjon, nokså ubrukelig. Jeg husker den aller første gangen, jeg kuttet meg med brødkniven, blodet silte og jeg falt sammen på gulvet, jeg var kanskje bare elleve år. Og siden har det alltid vært slik.

Klokken tolv er jeg ferdig, skriver jeg til P. I am feeling very weak. Ikke bare er det blodet som blir sendt rundt i forsamlingen som plager meg, men jeg blir ekstra redd for hva som kan skje dersom jeg ikke klarer å distrahere meg vekk fra tanken på blodet - tenk om jeg besvimer her, midt i en forelesning, det ville vært ekstremt pinlig, jeg ville ødelagt for de andre. Ikke sitter jeg sammen med vennene mine heller, ingen trøstende ord fra sidemannen å få, bare fremmede, hvorfor tenkte jeg ikke på at det var viktig å sitte sammen med noen kjente i dag, jeg visste jo at forelesningen skulle handle om blod, hvorfor tok jeg ikke noen forhåndsregler?

Men det går bra, det går bra denne gangen. Etterpå drar jeg på kontoret til P og gir ham nøklene mine, jeg føler meg ikke så veldig svak lenger. 

Ås, 17. januar 2017

Vi har sovet over hos hverandre åtte netter på rad. I blant lurer jeg på når en av oss kommer til å bli lei, når skal vi sove i hver vår seng? Det er ikke det at jeg vil det, jeg er ikke lei, men det er uvant. Jeg har ofte en trang til å være alene, men mer enn å være alene liker jeg å være sammen med dette mennesket. Det har alle fordelene ved å være alene, bare bedre. Vi sitter i timevis og leser. Jeg til og med skriver i hans tilstedeværelse, ligger i senga og noterer noe til et essay som jeg har hatt i bakhodet i to år. Forteller ham at jeg har prøvd å skrive det, men jeg ville for mye, skrev for mye om alt i ett essay. Det ble ikke noe bra, men det blir kanskje bra nå, jeg har tenkt på det lenge. Men det gjør ikke noe at ting tar tid, for det blir gjort, det tar bare den tiden det tar.

Noen ganger våkner vi hjemme hos ham, andre ganger hos meg. I blant må vi skyndte oss, jeg skal på forelesning, han skal rekke et tog. Andre ganger ikke. En morgen blir jeg liggende, jeg var på fest dagen før. Smøg meg ut fra min egen fest, tok kåpa over de tynne klærne, det hadde blitt minusgrader ute, det er ikke så langt å gå. En dag er det snø på bakken, endelig har det blitt snø. Men jeg har ikke rukket å lengte etter den, som om det som skjer rundt meg ikke affekterer meg som før. Jeg bryr meg, men jeg er ikke så sint.

En ettermiddag sitter jeg i Tårnbygningen og skriver om mutasjoner hos domestisert katt. Fire ulike mutasjoner gir kattene lang pels. Norsk skogskatt har en mutasjon som ingen av de andre langhåra kattene har. Jeg lurer på om jeg skal fordype meg i genetikk til høsten, det er flere ting jeg vil, men jeg klarer ikke å bestemme meg. På vei hjem kjøper jeg kaffe og appelsinsjokolade, køen er lang, folk er sikkert på vei hjem fra jobb. Det har ennå ikke begynt å snø, men når som helst nå, tenker jeg. Jeg bare føler det på meg. Sølepyttene har frosset for lenge siden, en dag mens K og jeg venter på at O skal finne frem sykkelen står vi og knuser is under føttene, isen ser ut som glassflak. Dere, sier O. Det er lenge siden det har vært kaldt.

Selv om det er kaldt skinner solen. Hver dag tar jeg et bilde av lyset som trenger seg inn. Den første dagen er lyset blått tidlig om morgenen. Hele stua er knallblå. Den andre dagen tar jeg et bilde av lyset inne på rommet hans, fra vinduet over skrivepulten og plantene. Ute i hagen er alt dekket av frost. Han er ute og handler til middag, jeg er fyllesyk og hører på radio. Det handler om syriske musikere i Tyskland, det har vært en krangel om noe, et orkester har kranglet med et annet, men jeg skjønner ikke hva krangelen handler om.

Den tredje dagen drar jeg hjem, jeg tar et bilde av lyset i stuen. Girlanderne henger i taket ennå, jeg må bære de ekstra stolene ned i boden. Jeg vasker over bordene og feier gulvet, det ligger papirrester fra innholdet i en piñata. Det blir lysere for hver dag nå, jeg innbiller meg at jeg kan merke det. 

Den fjerde dagen tar jeg et bilde av lyset som skinner inn i et klasserom, jeg har hele rommet for meg selv. Det er tomt her nå, i januar. På lesesalen sitter det bare tre andre. I fjor på denne tiden av året tok jeg et kurs i statistikk. Det var nitten minusgrader og krystaller i trærne. Vi skulle egentlig ha vært i Tanzania, vaksinene var allerede tatt. Jeg har vaksine for gulfeber, det er en sykdom som nesten ikke finnes noen steder. Hjemme hos oss bodde det to katter. Dagens Næringsliv var på besøk i leiligheten og jeg gjorde en nervøs opptreden på Dagsnytt atten. Etter eksamen dro jeg til Førdefjorden for å lenke meg til en boremaskin. Jeg ble hekta på statistikk og tenkte at jeg ville studere bioinformatikk, det kan jeg uansett holde på med hvis jeg studerer genetikk. Se, det er ikke en grille, sier jeg til meg selv, det holder seg interessant, jeg vil egentlig det samme hele tiden, det tar bare ny form. 

Jeg tok bussen hjem alene, gjennom fjord og fjell. I sekken hadde jeg et brev fra politiet, ti tusen kroner skulle jeg betale i bot. Jeg har fortsatt ikke betalt den, det vil jeg ikke. Senere samme år fikk jeg en fartsbot, en nokså stor en, den har jeg betalt for lengst. (Den fortjente jeg, jeg gjorde noe galt, jeg var ubetenksom.) Vi var på vei hjem fra Hadeland. Det var sommer, vi hadde kjøpt glass, jeg leste til virveldyreksamen; brukte all min tid på fugler, glemte at det også fantes fisk og gnagere. Mange arter fisk og mange arter gnagere. På glassene mine var det dompaper, jeg tok dem fram for å drikke Mintu, litt for mange glass med Mintu. Det er som å drikke After-Eight. Jeg kunne lukte alkohol da du gikk forbi, sier P når jeg kommer gående fra min egen fest. Med vinduene lukket?, sier jeg, det kan ikke være sant. (Kanskje?)

Selv om det blir lysere hender det ofte at det er mørkt når jeg drar hjem fra universitetet, uten at jeg er der spesielt lenge, eller i hvert fall føles det ikke slik, tiden bare renner fra meg, før jeg vet ordet av det er det ettermiddag og kveld igjen. Om mindre enn et halvt år er det sommer igjen, når det skjer kommer dette til å føles som i forrige uke. 

Fuglene og nervene

Jeg er der om ti minutter, sier H til meg på telefonen, trikken kommer om ett minutt. Jeg står inne i en bokhandel fredag kveld og venter, vil ikke sette meg på et utested og vente fordi jeg er redd for at jeg skal bli sittende for lenge alene. Det vet du ikke, sier jeg, det kan skje ting i verden som du ikke har kontroll over. Hva skulle det være?, sier H og ler av meg og min engstelighet. Det er uklart om det er den generelle engsteligheten min eller om det er fylleangsten, jeg drakk tross alt ganske mye dagen før. Jeg sier til henne at det kan hende trikken hennes krasjer. H svarer: Hva er sjansene for det? Det skjer ikke! Hun sier jeg bare skal vente i bokhandelen, så er hun der snart, vant som hun er til at jeg er nevrotisk og dramatisk. Ok, sier jeg og vi legger på. Jeg går langs reolene og ønsker meg en bok som jeg bare kan lese i hele dagen i morgen, hjemme, for meg selv. Jeg har avlyst alle planene jeg hadde for resten av helgen. Det har vært så mye i det siste, jeg trenger å være for meg selv. Jeg ser den nyeste romanen til Jonathan Franzen på et av bordene og tenker at jeg skal kjøpe den til lesebrettet mitt når jeg kommer hjem. Han skuffer meg aldri. Det ringer igjen. Det er H, hun sier: Du kommer ikke til å tro på dette, men trikken min krasjet nettopp i en annen trikk! Ja, det var det jeg sa, sier jeg og er ikke overrasket. Det skjer alltid, sier jeg. Kødder du? Opplever du dette ofte, eller?, sier H. Hun må gå og finne en annen trikk. Etterpå, når vi sitter inne på Fru Hagen forteller hun meg at det kom brannbiler kjørende. Jeg har aldri opplevd at to trikker krasjer i hverandre før, sier hun som har bodd i Oslo i nesten tjuesyv år. Jeg forteller henne at sånn er livet, det er alltid sånn. Jeg tror ikke på at noe skal skje før det skjer. Jeg har kanskje lært det av mamma, som stadig sa inshalla da jeg vokste opp. Uavhengig om man tror på gud eller ikke, er det sant at man aldri skal være for sikker på noe som helst.

Jeg forteller H at greia mellom O og jeg er over. Det er mindre enn én uke siden hun satt i stuen min søndag morgen og jeg lå i sofaen og brukte tre timer på å spise et rundstykke med makrellitomat og majones; fyllesyk og kvalm, mens det eneste jeg klarte å snakke om var en viss mann, tolket ned og tolket opp i mente. Hva mener han med det, hvorfor er han sånn og andre ganger slik? Jeg blir gal!, sa jeg. N var der også og sa at det er nettopp det som er moroa, å ikke vite alt som skjer. Jeg er egentlig enig, men ikke akkurat da. Jeg orker ikke mer, sa jeg. Jeg orker ikke å bruke så mye tid på å tolke et menneske når jeg egentlig bare vil lære meg alle Norges fugler utenat. Vi skal bare være venner nå, sier jeg til H. Vi vurderer om vi skal prate mer eller dra på kino og se Gaspar Noés nye film. Jeg orker ikke mer øl og H er småsyk, så vi går for det siste. Det er chill og vi observerer minst tre par som drar fra kinosalen i løpet av filmen. Vi lurer på om de gikk fordi de hatet den eller om de bare måtte gå og ligge med hverandre. Vi gjetter på det første. Jeg elsker filmen, men H må tenke litt på den først. Jeg sier at det er akkurat sånn kjærligheten er, og H sier at det ikke er noe rart at jeg synes det, i og med at forholdet mitt til E var helt fucka. Det er ikke rart jeg mener kjærligheten er slik. Destruktiv, desperat og nedbrytende. Men jeg tenker ikke på det slik lenger. Av en eller annen grunn tenker jeg nå på den som lys og lett, full av glede. Det tok noen år før jeg skjønte at det ikke trenger å være mørkt og jævlig. Er det mørkt, forlat det.

Jeg tror mennesker blir ulykkelige fordi de prøver å oppnå det å ikke være alene, når det er et faktum at vi alltid er alene, sier jeg. Vi fødes alene og vi dør alene, og å prøve å bryte med dette gjør mennesker ulykkelige. Når man endelig bare innser at man alltid - hele livet - vil være alene og aldri kjenne et annet menneske fullt og helt, da vil man ikke lenger være ulykkelig. Når man endelig bare omfavner at man er alene i verden og at livet ikke har noen mening, istedenfor å lete etter en mening med det hele og å prøve å oppnå å ikke være alene, da vil man endelig være fri. Og alt som skjer da vil bare være det det er, ikke noe mer, ikke et forestilt skinn av noe man ønsker seg, men som er uoppnåelig. Når man aksepterer at ting er som de er og gleder seg over det, fremfor å hele tiden ønske at det skal være noe annet og bedre. H er enig, men klarer ikke helt å løsrive seg fra ønsket om kjæreste likevel. Hun ønsker seg både mann og barn, hele pakka, ekteskap, bryllup, alt det der. Jeg sier at jeg ønsker meg en hytte langt inne i skogen ved siden av en liten innsjø hvor jeg kan isbade hver dag om vinteren - og hester og geiter. Ingen hund?, spør H. Nei, sier jeg. Jeg trodde du skulle skaffe deg hund, sier hun. Ikke nå lenger, sier jeg, jeg passet en hund i ukevis i sommer, og N som jeg bor med jobber med hunder og nå har jeg skjønt at hunder ikke er noe for meg. Hva med katt?, spør H. Ingen katter, sier jeg, de dreper småfugler. Jeg elsker katter, men å slippe katter ut i norsk natur er som å slippe ut en invasiv art.

Første gang det gikk opp for meg hvor mye huskatter har å si for ville fugler, var i Freedom av Jonathan Franzen. Den ene karakteren er svært opptatt av fugler. Det var lenge før jeg begynte å studere biologi og økologi. Tanken om at et kjæledyr kunne være en trussel for biodiversiteten hadde aldri slått meg før. Først tenkte jeg at det var en overdrivelse, katter kunne ikke ha så mye å si. Men det har de. Én død rødlista fugl er én for mye, med mindre det er en vill, naturlig art som har drept den. De må få drepe som de vil. Katten hører ikke til i den norske naturen. Jeg vil bo i skogen, og hvis ulven kommer og tar geitene mine, er det greit. Sånn er livet, sånn er naturen.

Det er ikke alltid jeg vil bo i en hytte i skogen. Noen ganger er tanken på å være langt borte fra folk ikke en særlig fristende tanke. Da ser jeg for meg noe annet. Men som oftest er det småbruket jeg tenker på, og den friske luften. Lyset fra solen klokken tjuetre på kvelden om sommeren, myggen. Lukten av skogen i juli, når det er tørt. Fisken jeg skal spise til middag. Lukten av hestene. Og vinteren når den kommer, all snøen. Det blir nok hardt, men verdt det. Stå opp klokken syv hver morgen for å gi dyrene mat. Lyden av hester som spiser inne i boksene sine. Om vinteren skal jeg gå på ski innover i skogen og himmelen vil ikke være forstyrret av kunstig lys. 

Jeg forstår meg ikke alltid på deg, sier H. Du er engstelig for å sette deg på et utested alene, men å spontant dra til Førde for å aksjonere og å eksponere deg i media med ytringer som folk ikke liker er helt greit. Jeg trekker på skuldrene, jeg har ikke noen forklaring på det selv en gang. Du elsker å være alene, men ingen blir så gal som deg når du blir forelska. Det finnes bare ytterligheter hos deg, sier H. Outliers, sier jeg som er blitt så opptatt av statistikk. Standardavviket mitt ville vært ekstremt stort.

På toget hjem hører jeg på Amason mens jeg nesten sovner. De gangene jeg sovner våkner jeg alltid av meg selv like før Ås. Jeg forstår ikke at jeg ennå ikke har opplevd at en konduktør vekker meg i Moss, og jeg som må bli der natten gjennom fordi siste tog strekningen Moss - Oslo har gått. Hver gang jeg våkner like før Ås tenker jeg på hva som kunne ha skjedd og sender en takknemlig tanke til min kropp som på et eller annet vis aldri lar meg i stikken, antagelig er det hjernen. Også denne gangen kan jeg gå over broen eller gjennom undergangen, over på riktig side av jernbanen, gå hjem og sove i min egen seng. Denne gangen tenker jeg på at det er første gang på ganske lenge at jeg skal våkne opp lørdag morgen i min egen seng uten å være fyllesyk. Jeg skal spise rundstykker til frokost og lese Purity fra begynnelse til slutt. Jeg skal ikke på fest, jeg skal si at jeg ikke føler meg så bra, for det er sant. Jeg føler meg ikke så veldig bra i psyken. Det er ikke noe alvorlig, jeg trenger bare å hvile det av meg til mandag. Det blir som å hvile av seg en forkjølelse. På mandag vil jeg (forhåpentligvis) være klar til å lese om fuglene igjen. 

DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5. januar 2016:

Fortjent pulitzerprisvinner om jordens sjette masseutryddelse.
For cirka 65 millioner år siden opplevde jorden den forrige masseutryddelsen. Dinosaurene forsvant og åpnet opp for pattedyrenes dominans. For første gang i jordas historie inntraff en masseutryddelse av arter forårsaket av én enkelt art,Homo sapiens. Denne masseutryddelsen foregår akkurat her og nå, i antropocen - menneskets tidsalder. Det er bare å ta en kikk på den nylig oppdaterte Rødlista, hvor både ulv, gaupe, rype, brunbjørn, jerv og flere sjøfugler har status som truede dyrearter. Arter i vårt eget land, et land som ikke er spesielt høyt befolket.

Kolbert har reist verden rundt og snakket med prominente forskere om tilstanden til noen av verdens arter. Ispedd beskrivelser av natur og historier om arter som nylig levde, men som nå ikke lenger finnes, har hun skrevet en interessant og spennende populærvitenskapelig bok om det som kanskje er denne jordens største tragedie.

Det er klart at arter dør og arter oppstår, slik er naturens gang, men det som er så spesielt nå er mengden utryddelser og farten det foregår i. Vi skal altså så langt bak i tid som 65 millioner år før vi finner en utryddelselsrate så høy som den som er i dag. Hvorfor tilstandene er slik de er, skriver Kolbert også godt og forståelig for menigmann om. Hun tar for seg bl.a. havforsuring, karbonsyklusen, hogst av skog, turisme og overdreven jakt. Dette skriver hun om uten å bli tørr og kjedelig, iblander det med personlige opplevelser, uten at det blir for mye. I så måte er den bedre enn Naomi Kleins Dette forandrer alt, også en bokom jorden og miljøets tilstand, men som hadde en i overkant personlig og følelsesladet stil.

Interessant er også at Kolbert har skrevet om arter i nær slekt av oss selv, både utryddete og nålevende. I et kapittel om neandertaleren besøker Kolbert Neanderdalen i Tyskland, hvor det i 1986 ble funnet knokler av vår nære slektning, og hvor det nå ligger en paleontologisk fornøyelsespark. Hvem får ikke lyst til å dra dit neste gang man befinner seg i nærheten av Köln?

Bøkene jeg leste i november

Utdrag fra Om vinteren. 

I oktober leste jeg Om høsten. I november, nøyaktig en måned etter, leste jeg Om vinteren på toget på vei til Trondheim. Å reise med toget gjør verden større, åpnere. Å lese Om vinteren gjør også det. Å gjøre begge deler samtidig var fantastisk. Kanskje forsterket de hverandre. Jeg rakk ikke å lese hele før jeg nådde fram, så de siste kapitlene leste jeg mens jeg satt stille i verden. Da var det som om teksten ikke lenger var viktig, som om jeg bare bladde forbi uten at noe rørte i meg, men jeg tenker egentlig at det var tilfeldig, at den siste fjerdedelen bare ikke var like god som de tre første. At jeg ville ha merket det på toget også, at forfatteren begynte å gjenta seg selv, eller at hans betraktninger over naturfenomener var banale, for det er de for en som kjenner disse tingene bedre enn en som hovedsaklig bare er litterat. (Hvitt er  ikke fravær av farge. Hvitt er alle farger.)

Dét til tross, Om vinteren var den fineste boka jeg leste i november.

Den sjette utryddelsen den viktigste. 

Og Spikrar frå fallande plankar den kjedeligste og dårligste.

---

PROSA
1. TIGER LILY av Jodi Lynn Anderson
2. SPIKRAR FRÅ FALLANDE PLANKAR av Eirik Ingebrigtsen
3. BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

POESI
4. HAN av Atle Håland

SAKPROSA
5. OM VINTEREN av Karl-Ove Knausgård
6. DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

Oktober

Tenker plutselig på det mens jeg sitter og regner statistikk, et kort blikk på kalkulatoren; jeg ser den hver dag, så godt som hver dag bruker jeg den, men akkurat denne dagen får den meg til å tenke på at jeg en gang hadde en annen kalkulator, av merket Texas, da jeg var søtten, og at jeg da solgte den til en i klassen under meg fordi jeg var helt sikker på at matematikk ikke lenger var noe jeg hadde tenkt til å befatte meg med i livet. Det var da jeg knapt brukte den. Da jeg solgte den var den så godt som ubrukt. Den jeg har nå har kaffeflekker på seg, og jeg har byttet batterier minst én gang. På søndag våknet jeg på noens sofa. Jeg tok toget hjem og hadde en flik fylleangst. Jeg bestemte meg for å bruke dagen på å regne matematikk, for å slippe å tenke på angsten. Det virket. Å regne matematikk var en befrielse. Jeg regna hele dagen til vennene mine kom for å lage middag. Snikende kom angsten igjen. Jeg følte meg svært truffet av enkelte kommentarer. Jeg tenkte at de var sanne, og at jeg sannsynligvis kunne ha godt av å skjerpe meg litt. Hovmod står for fall, og det er min verste synd. Det er det ingen tvil om. Dagen etter hadde jeg ikke lenger angst, bekymringen for at jeg noen ganger kanskje oppfører meg litt dårlig var dermed berettiget. Jeg lovde meg selv å tenke meg litt mer om, og bare generelt bli litt snillere. Jeg tenkte at jeg skulle unngå folk en ukes tid, til de glemmer hvor slem jeg kan være. Til da bare treffe dem jeg kjenner mindre, de som jeg konverserer høflig med, med en distanse som ikke lar seg være slem i, eller hvis tilfelle lar seg være slem i, er slik at jeg ikke merker det. I mens skulle jeg dykke ned i statistikken, så skulle jeg komme opp igjen med masse statistikk i hjernen, ta midtsemestereksamen og så treffe folk igjen. Muligens ikke rett etterpå, for å slippe å være det mennesket som snakker om midtsemestereksamen, hvilket er typisk meg og jeg vet at det er kjedelig. De fleste tenker at eksamen var eksamen, nå er det over. Jeg tenker masse på den og sjekker Fronter rett etterpå, er fasiten lagt ut ennå? Før jeg får resultatene tilbake har jeg allerede regnet ut sånn cirka hva det kommer til å være. Det ligner ikke meg som søttenåring. Da var jeg ikke slik. Da brydde jeg meg ingenting om slikt.

Under en labøvelse i mikrobiologi, kaster jeg et blikk over salen og de store vinduene. Det er tidlig formiddag og solen skinner på de store trærne utenfor. Vi er på høyde med trekronene. Det skinnende grønne føles i et øyeblikk overveldende, i kontrast med alle de hvitkledde menneskene surrende inne i laboratoriet. Alle glassene, kolbene, petriskålene med Escherichia coli. Snart kommer trærne utenfor til å bli gule og oransje. Det er helt annerledes å være her nå enn i våres. Mens kjemi fikk hodet mitt til å gå i kok, er mikrobiologien forståelig og klar. Mens jeg hele tiden var stresset og hadde en følelse av å være dum under øvelsene i kjemi, har jeg kontroll under øvelsene i mikrobiologi. Det henger seg ikke opp.

Er det bare slik at noen ting går bedre fordi det ligger mer naturlig for en, eller er noen ting lettere fordi man møter det med en annen ballast enn man møter andre ting med? Takler man ting forskjellig etter når man man er nødt til å takle dem, eller går det på interessen, kanskje, trolig, aller mest en kombinasjon av alt sammen.

Jeg blir overrasket over meg selv en formiddag jeg konverserer med flere mennesker jeg ikke kjenner særlig godt, uten å tenke over at det er vanskelig eller ubehagelig. Det bare går av seg selv. Jeg bare snakker og snakker. Andre dager blir jeg sliten av å snakke. En kveld drar jeg hjem etter to øl, tidligere enn alle de andre, fordi jeg er sliten av å snakke. Jeg blir sliten av å diskutere med en ung mann som bare diskuterer for å diskutere. Som ikke vil innrømme at han har tatt feil når jeg til slutt søker opp svaret på Wikipedia og får rett. Istedenfor å innrømme at han tar feil begynner han å gjøre narr av meg og den hangen han tror at jeg har til å alltid ha rett. Jeg liker å diskutere, jeg liker å snakke med mennesker som ikke er enig med meg, men han tar feil når han tror at jeg alltid må ha rett og at jeg aldri gir andre rett. Jeg kan endre meningene mine dersom jeg, ofte ved hjelp av andre, kommer fram til at det finnes et bedre alternativ enn den meningen jeg allerede har. Han har et feilaktig bilde av meg, og jeg orker ikke å gjøre noe med det. Jeg går nå, sier jeg til de andre. Jeg er sliten. Det er lov, sier N. Jeg går hjem og legger meg, våkner tidlig morgenen etter og sykler til universitetet. Det er kaldt på hendene klokken åtte om morgenen, og sykkelen min knirker. Den er altfor liten, jeg har arvet den fra min bror, som er yngre enn meg og som ikke har brukt den på lenge, så lenge at han hadde glemt at han hadde vokst fra den, og dermed også jeg. Den er altfor liten til noen av mine søsken og jeg. Den unge mannen som jeg blir sliten av å diskutere med hjalp meg med å pumpe opp dekkene på bensinstasjonen en annen kveld, vi ble stående utenfor kjempelenge, det var ingenting jeg kunne si mot staheten hans, av alt han sa hadde han bestemt seg for godt. Tingene var slik og slik, at tilnærmelsen til ting kunne forandre seg var ingen mulighet. Jeg må hjem, sa jeg til slutt og syklet hjem på de harde dekkene. Buksene mine var brettet opp over ankelen, det var fortsatt sommer. Han kommenterte det før jeg syklet avgårde, Det er ikke sommer lenger. Jeg svarte at jeg drømmer om Arktis og elsker å isbade, det er fortsatt varmt for meg.

Sørlandsferie

På fest: Snakker med en kvinne som jeg aldri har møtt før om kjærligheten, om å bli dumpa, om Ibsen og om det å skrive. Hun har en masse idéer og jeg sier at idéer bare er idéer, intet mer, man må gjøre noe med det, hvis man virkelig har lyst, så må man bare gjøre det. Jeg vet ikke om det jeg sier oppfattes som en oppmuntring eller ikke, det er ikke ment som det, bare en konstatering av virkeligheten. Kanskje sier jeg det til meg selv også, og når jeg sier det gjentar jeg bare noe en god venn av meg sa i forrige uke. Vi kjenner så mange mennesker som sier de skal ting, men aldri gjør det. Vi okker oss over mennesker som sier de skal alt, men gjør ingenting. Noen ganger er jeg også litt sånn, jeg har hele hodet full av planer, men får ikke gjort alt. Samtidig: Livet er langt. (Likevel kort. Man skal passe seg for å tenke for mye på at det er langt. Festina lente.)

Det er en brokete forsamling. Halvparten er lærere, den andre halvparten er venner jeg har hatt siden videregående. Førstnevnte gruppe stedegne, den andre eksil-sørlendinger på ferie. P har jeg ikke truffet siden i fjor sommer. Det føles mer ut som flere år siden. Men jeg vet at for to år siden satt vi på en bryggekant og drakk øl og snakket litt om at jeg ikke lenger var sammen med han jeg var sammen med i fem år. Da det skjedde sa jeg ingenting om det til noen på flere uker. Det var ikke noe å si. Det var heller ingenting å skrive.

Jeg lurer på hva som er privat og hva som ikke er privat. Når jeg skriver for meg selv er det ingen forskjell. Når jeg skriver og vet at folk kommer til å se det, er jeg redd og tenker: Dette kan jeg ikke skrive. Jeg skulle ønske jeg var litt mer som Vigdis Hjorth som bare gir faen. 

Selv om jeg skriver mye om å skrive, snakker jeg nesten aldri om å skrive. Med mindre det er med mennesker jeg kjenner veldig, veldig godt og som skriver selv. Når jeg møter han som siden skal dumpe meg snakker vi masse om å skrive. Vi snakker og snakker og snakker om å skrive. Det jeg skal skrive på siden, når jeg har hjertesorg, er egentlig en fortsettelse av det jeg allerede da begynner på. Kanskje tror jeg i noen øyeblikk at det er hjertesorgen jeg skriver om, men jeg skjønner ganske raskt at det ikke er det det handler om. 

Når folk spør hva jeg driver med sier jeg som oftest at jeg er student. Noen ganger kan jeg også finne på å si at jeg er litteraturanmelder, men som oftest etter at det allerede har blitt snakket om litteratur. Altfor ofte møter jeg folk som er helt likegyldige til litteratur, eller folk som prøver å imponere og folk som har lest dårlige bøker som de synes er bra, eller folk som sier at det er jo litt spesielt, litteraturvitenskap, det har de aldri hørt om før (dette har faktisk skjedd, jeg er stadig på klassereiser).

På fest nummer to: Ankommer jeg med en pølse i hånda og åtti kroner i lomma på frakken jeg har lånt av mamma. Kjolen jeg har på har jeg tjuvlånt av søsteren min, som jeg alltid tror aldri kommer til å merke det, siden hun bor i England og sikkert har over hundre kjoler (uten overdrivelse), men som likevel har stor oversikt og øyne overalt (jeg har brent meg på det før). Akkurat denne kjolen har jeg også lånt før. Den har bar rygg og jeg gikk med den på en nyttårsaften. Jeg tenker på at jeg ofte har bar rygg på nyttårsaften, og jeg må konstatere at det er nokså forfengelig å eksponere så mye bar hud midt på vinteren. 

Jeg synes de spiller litt for mye reggae og klarer ikke helt å løsrive meg fra den ironiske distansen jeg har til et dansende selv, så jeg står heller ute i hagen og røyker sigaretter og snakker med folk jeg ikke har møtt på kjempelenge. Jeg treffer på eksen min og lover at ingenting av det vi snakker om den kvelden skal havne på bloggen (ooops). Jeg treffer på eksen til en venninne som jeg lurer på om jeg kunne ha ligget med, før jeg kommer på at jeg faktisk har gjort det. Jeg treffer en medstudent fra Ås som også kommer fra Kristiansand. Jeg treffer en bekjent som tidligere har studert på Ås og som ber meg hilse til matematikkforeleseren som har ansatt meg som som hjelpelærer, og så tenker jeg på at jeg gruer meg litt, for jeg har alltid veldig mye tvil om meg selv, men det snakker jeg nesten heller aldri om. Selv er han nettopp blitt stipendiat i statistikk og jeg gratulerer ham og sier at det knapt er noe gjevere enn det. Jeg treffer en venn som nesten ikke har tid til å være der, og når han går tenker jeg at det er trist at han går, vi skulle jo hatt masse tid og brukt dagene på å bade i sjøen, men denne sommeren er uansett dårlig, sier S, seriøst. 

Det er søtten grader og jeg våkner opp til regn hver dag. (Eller nabounger som griner.) Katten som en gang var en kattunge som sov på ryggen på hodeputa mi, har for lenge siden glemt meg. Det er over syv år siden, og da var jeg forelsket i en helt annen mann. 

Mamma spør om jeg vil ha mango og skjærer opp en mango til oss. Jeg sier jeg skal ta bussen tilbake til Ås i morgen. Allerede, sier pappa. Jeg pleier alltid å være lenger. Ja, sier jeg, jeg har masse å skrive. Og neste uke skal jeg på Jostedalsbreen og klatre. 

Bøkene jeg leste i juni

Sitter på et slitt makedonsk tog og leser om tog. 

Har kommet hjem fra Balkan og Hellas og fikk ikke lest noe østeuropeisk litteratur. Alle mine gode intensjoner som det ikke blir noe av. Jeg får ha det til gode. Leste i Atlas Shrugged og The Secret History av Donna Tartt istedet, uten å ha lest noen av dem ferdig. Har derimot lest sykt mye om den økonomiske krisen i Hellas. Og funnet ut at Kosovos første president, Ibrahim Rugova, var litteraturviter. 

(Om jeg noen gang hadde en tvil om bruksnytten til humaniora*, så har jeg det ikke nå lenger - av flere grunner og etter to år med realfagsstudier. Humaniora er livsviktig, og det mener jeg til tross for å ha blitt kalt Dagny Taggart.)

PROSA
1. FEMTE AKT av Hilde Sophie Plau
2. THE BRIEF WONDROUS LIFE OF OSCAR WAO av Junot Díaz

SAKPROSA
3. F-ORDET. 155 GRUNNER TIL Å VÆRE FEMINIST av Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordahl
4. PÅKLEDD I DUSJEN av Wenche Bjørnebekk

---

DEN KJIPESTE BOKA
Femte akt. Et makkverk. 

DEN BESTE BOKA
F-ordet. Som sagt: Hadde jeg vært millionær skulle jeg ha gitt den i gave til alle nye videregående skole-elever. Det trengs! 



*Who am I kidding, det er helt klart at jeg hadde en krise angående dette da jeg selv studerte humaniora og ble ferdig med bachelorgraden i litteraturvitenskap. Men det er over nå. Hva i helvete hadde vi mennesker vært uten litteratur, filosofi og kultur? Dannelse er et hederstegn!

Halv elleve på kvelden

Her sitter vi, sier R en sen kveld på laben når det bare er oss to igjen på hver vår store pult bestrødd av planter av alle mulige slag, elektronisk lupe og oppslåtte floraer. Vi er noen nerder, og jeg elsker det, sier R som har vendt seg mot meg i stolen der hun sitter to rader foran meg. Ja, det er nok av folk som ikke er interessert i noen ting, sier jeg og tar en slurk med øl. Halvparten av pulten min er blitt til en utstilling av ulike graminider, jeg har surret en papirbit rundt hvert eneste strå og skrevet artsnavn på. Hjertegras, hengeaks, søvbunke, gråstarr, kvass-starr, fingerstarr, harestarr, slåttestarr. Når folk kommer bort for å se kjenner jeg en liten stolthet, som jeg siden også skal føle når botanikkprofessoren på bussen hjem til Ås sier at vi nå er godt på vei til å bli skikkelige feltbiologer. Da jeg vokste opp og tenkte på at jeg skulle bli biolog når jeg ble stor, var det ikke først og fremst planter jeg tenkte på, men de store pattedyrene og gener som interesserte meg mest. Med tiden har det forandret seg, jeg ble etterhvert mer og mer interessert i planter, jeg vet ikke helt hvordan, det vokste seg en slags kjærlighet for de store trærne som bare stod der, stødige og gamle, mange av dem så mye eldre enn oss. Jeg lærte meg fotosyntesen grundig og by heart, jeg så tilogmed på fysikken bak, hva som skjer når et foton fra solen treffer et blad og et elektron eksiterer, og det var da jeg endelig forstod den, virkelig virkelig forstod den, fotosyntesen, kilden til alt liv på jorden, det var som en åpenbaring, som om verden åpnet seg for meg på nytt. Det ligger en trygghet i det for meg, å kjenne verden på denne måten. Når jeg kjenner den og vet hva som skjer, er det som om jeg eier den mer, jeg tar verden i besittelse, den er ikke lenger bare noe vagt jeg befinner meg i. Det er mer som om jeg faktisk er en del av den, jeg kjenner en større tilhørighet, blir liksom mindre ensom. For det som skjer i min kropp, det skjer også i andre organismer, og på hvilke måter det skjer, det vet jeg også.

R spør om det fortsatt er gymnospermene som er mine favorittplanter, og jeg sier joda, jeg er veldig glad i dem, men at graminidene har tatt helt over for øyeblikket. De har vokst på meg, jeg kjenner at jeg blir helt rørt over gresset, stråene som står der i vinden, gresset som vi har tatt i bruk og som blir til brødet vårt, maten vår. Gresset som vi ligger på en sommerdag, som omgir oss beskjedent og som folk flest ikke tenker så mye på, men som likevel er blitt så viktig for oss.

Jeg spør R hva det er hun liker best, og hun svarer at hun synes frukt er veldig gøy, og det sier jeg meg enig i, det er også ganske gøy. Da vi hadde om det på forelesning tidligere i våres kunne jeg ikke handle noe fra grøntdisken på butikken uten å tenke på hva slags frukt de ulike varene jeg kjøpte var. Paprika f.eks. er et bær, og den er ganske spesiell siden den har et så stort tomrom inni seg hvor det ikke er noen ting. Er ikke sånn som tomaten, som ellers også har det til felles med paprikaen at den er et bær. Det er fascinerende hvordan de ulike fruktene kan være, også det som flyr avgårde med løvetannen er jo en frukt. Ja, sier jeg, og kornet er jo også frukt.

Vi kommer til å bli ganske irriterende, sier R og ler. Ja, det tror jeg også, sier jeg.

Alle de bra bøkene jeg leste i mars

PROSA
1. KJÆRE av Linnéa Myhre
2. MI BRILJANTE VENNINNE av Elena Ferrante
3. MIN MOR SIER av Stine Pilgaard

SAKPROSA
4. GIRL IN A BAND av Kim Gordon

---

DEN BESTE BOKA
Det må være Mi briljante venninne.

DEN KJIPESTE BOKA
Ingen av bøkene var noe kjipe! Jeg likte alle sammen - veldig godt.

Jeg har altså kanskje ikke lest så mye denne måneden, men det jeg har lest har vært bra. Nå er det påskeferie og jeg skal bl.a. ha med Hvis du vil av Helle Helle til hytta. Den har jeg gledet meg masse til! Ellers har jeg tenkt til å (is)bade, for det er jeg visst blitt en skikkelig fan av, og lese botanikkpensum og se på moser og lav. Det har blitt litt for mye kjemi og fysikk i det siste, noen ganger er det så mye av det at jeg rent glemmer at det er biologistudent jeg faktisk er. Noe som minner meg på at da jeg nylig bestilte Gyldendals store nordiske flora fra en nettbokhandel, klarte jeg ikke å la være å slenge på en ekstra bok til, nemlig The First Bad Man av Miranda July. Det grugleder jeg meg til. Fordi jeg liker henne så godt når jeg liker det hun lager (film, bøker, kunst etc.), samtidig som det stadigvekk er slik at jeg ikke liker det hun lager. Hun er altså svært lite forutsigbar, i motsetning til Helle Helle, hvis bøker jeg elsker alle som en. Men det er vel bare spennende det. Interessant er det jo definitivt. Men nok bokprat, jeg skal heller lese ut Tina Åmodts Det blir aldri lyst her. 

God påske!