Bokfrokost cxxi

Start og mål for Hasenheide parkrun i Berlin. 

kaffe. 

granola med jordbæryoghurt og bjørnebær. 

Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

I går var jeg på det jødiske museet og ble bokstavelig talt svimmel av arkitekturen og kunstverkene. Var først litt usikker på om jeg skulle ta turen, men nå er jeg glad for at jeg dro. Etterpå satt jeg i parken og leste Arendt. Fortsatte å lese Arendt i dag morges før jeg syklet av gårde til min aller første parkrun, i Volkspark Hasenheide. Det var gøy og varmt, jeg løp min nest raskeste 5 km noensinne (!), noe som var overraskende, for jeg følte ikke at jeg pushet meg selv så veldig, men jeg løper tydeligvis mye fortere i løp når jeg kan henge meg på andre. Skal definitvt løpe flere parkrun-løp! 

Butternut squash

Jordmødrene spør om du beveger deg. Ja, sier jeg, det gjør du. Når du gjør det, dytter jeg (eller pappaen din) litt på magen som er i mellom oss, sånn at du skal vite at vi er her. Så spør jordmødrene om jeg prater til deg, og jeg sier jeg har lest høyt fra en bok. Jeg leste høyt fra en roman av Toni Morrison, og jeg tenker at jeg kanskje burde lese noe annet, si deg noe annet, siden bøkene hennes ikke er av den muntreste sorten. Det er ganske fint her, skjønner du. I dag leste jeg en novelle av Lauren Groff mens jeg spiste skyr og müsli til frokost, den het 'Snake Stories' og handlet om en kvinne i Florida som var bekymret for alt. Dette kunne jeg ha lest til deg:

   When I came out of the bathroom, the birds were singing in the magnolia out the window and my husband was snoring. I put my wet head on his chest, and he woke up, and because he is a kind man, he hugged it and stroked my nape. My eyes were closed and I was almost asleep when I said, Tell me. You think there are still good people in the world? 

   Oh, yes, he said. Billions. It's just that the bad ones make so much more noise. 

Men dette stod selvsagt i sammenheng med noe annet. Kvinnen hadde to unge sønner, og hun hatet at de var så opptatt av slanger. Slanger som det er så mye av i Florida. Noen av dem ufarlige, andre ikke. Hun var lei seg fordi en som ikke brydde seg om miljøet hadde tatt over som leder i landet, hun lurte på hvordan det skulle gå med miljøet. Hun traff på en forslått kvinne som hun prøvde å hjelpe, men kvinnen nektet å ha noe med verken politiet eller helsevesen å gjøre, hun var trolig en illegal immigrant. 

Det var en god novelle, kanskje den beste i samlingen (Florida).

(Bøker er forresten noe av det beste i denne verden. Jeg gleder meg til å lese høyt for deg.)

Jeg bekymrer meg også, akkurat som kvinnen i 'Snake Stories.' Jeg er tretti år, og ikke i et eneste av mine leveår har gjennomsnittstemperaturen vært under normalen. Når du er voksen må du leve med konsekvensene av dagens mennesker. Økende tørke, flom, ekstremvær. Jeg leste et sted at et mulig scenario noen steder i verden vil være at temperaturen er så høy at folk vil dø om de beveger seg utendørs. Det skjer neppe i vår del av verden, hvilket betyr at de som bor i rammede områder vil komme hit. Hva skjer da, når det er så mange av oss, både her og der? Jeg kan ikke tenke meg at det blir noe annet enn kaotisk, at det kommer til å føre til vanskelige konflikter. Jeg leste en annen bok her en dag, romanen The End We Start From av Megan Hunter. Den handlet om en kvinne i London som nettopp hadde født et barn og som måtte flykte fordi byen ble rammet av en stor flom. I løpet av romanen tilbragte de tid i flere flyktningleire. Romanen ble beskrevet som 'climate fiction' i en panelsamtale jeg var på forrige uke, men i realiteten er jo dette virkeligheten til mange mennesker allerede. 

Enda skumlere er tanken på økologisk kollaps. Insektene dør ut i hopetall akkurat nå. Jeg kan ikke komme på noe skumlere. Jeg bekymrer meg kanskje mer for det, og konsekvensene det vil ha for både deg og de andre på din alder, enn for hvordan hundene kommer til å motta deg (selv om jeg bekymrer meg for det også). Den ene bekymringen er langsiktig, den andre kortsiktig. I løpet av noen år kommer du til å bli så stor at hundene ikke er potensielle trusler lenger. (De er snille, men man vet aldri med dyr.)

Vet du at jeg har tatt deg med på demonstrasjoner? Har du hørt slagordene som blir ropt, klappingen, jubelen når en taler har sagt noe fornuftig? Vi vil at de som har makt skal gjøre mer for å hindre at de menneskeskapte klimaendringene blir verre enn de allerede er. Kanskje vokser du opp og synes at vi er litt irriterende, som bryr oss så mye om miljøet, kanskje kommer du til å ønske at du hadde litt mer normale foreldre som tar med barna sine på tur til andre kontinenter i feriene? Kanskje kommer du til å få greie på at foreldrene dine tok fly både til California og til Hong Kong før du ble til, og så kommer du til å tenke at det er urettferdig, du vil også ut og se verden, eller kanskje du vil tenke at vi er noen hyklere. Eller så tenker du at gjort er gjort og at det ikke er enkeltmenneskes ansvar. 

Akkurat nå vet jeg nesten ingenting om deg, og du vet ingenting om oss. Ingenting om den verden du kommer inn i, eller kanskje vet du litt, i underbevisstheten? Du har kanskje hørt hundene bjeffe, og at pappaen din og jeg i blant krangler, men om hva? For det meste kjedelige ting som handler om skittentøy, oppvask og hvem som skal ut med hundene. Andre ting krangler vi nesten aldri om. Mest snakker vi sammen, det hører du, eller vi snakker ikke sammen, vi bare går og går. Kanskje du sover når jeg går, til vuggingen fra stegene. Her en dag gikk vi langs elven Cam med hundene, til Grantchester hvor vi spiste lunsj og leste ute. Det var så fint vær. Deretter gikk vi tilbake, men da blåste det litt. Vi ble kalde og tok oss et varmt bad da vi kom hjem. Pappaen din lurte på hvordan man vasker babyer dersom man ikke har badekar. Hjemme i Norge har vi nemlig ikke badekar. Jeg sa at vi kunne kjøpe en badebalje. 

Det er så mange ting å tenke på før du kommer. Jeg tenker ikke bare på de tingene som bekymrer meg, jeg tenker også på alt som er gøy. Jeg skal skaffe meg en liten vogn til å ha bakpå sykkelen, der kan du sitte, så kan vi sykle for å se på geiter og hester. Det er veldig moro med geiter, særlig geitekillinger! Jeg skal ta deg med til svømmehallen sånn at vi kan bade, og senere kan vi også bade i havet. Å bade i havet er nemlig noe av det beste i verden. (Det er ikke sikkert du kommer til å synes det, men kanskje?) Vi kan dra og se oss rundt selv om vi ikke skal fly så mye, det går tog over hele Europa. Det er ganske hyggelig å sitte i en kupé. Vi kan lese, snakke, spille et spill, eller bare se ut. Vi kan også dra ut i skogen og tenne bål og høre på uglene. Det finnes så mange forskjellige ugler, og de høres helt forskjellige ut - alle har sine ul. 

I graviditetsappen står det at du kan smake, og at du derfor kommer til å vende deg til det jeg spiser. Det er ikke sikkert at det er sant, men det skader jo ikke å spise sunt. Jeg tenker alltid på deg når jeg avgjør hva jeg skal spise. I dag lagde jeg wok med ris til middag. Før pappaen din dro til Canada, handlet vi masse frukt og grønt i en gårdsbutikk som befinner seg ikke langt fra der vi bor, bare et steinkast unna jordmødrene. Vi handlet paprika, neper, brokkoli, tomater, fiken, avokadoer, spirer, epler, en artisjokk. Jeg har aldri tilberedt en artisjokk før, men det finner jeg ut av. Kanskje blir du ikke noe særlig til en kjøtteter, siden jeg nesten ikke spiser kjøtt.

Graviditetsappen sier også at du er like stor som en butternut squash nå. Et flaskegresskar. Du kan også se nå, det står at du reagerer på lys. Det står at du er blitt gammel nok til å ha en sjanse til å overleve i verden dersom du mot all formodning skulle bli født nå, men jeg håper du venter med det. 

Helt alminnelige dager

Går tur med hunden en formiddag og hører en motorsag i det fjerne. Vi løper litt, jogger litt; om vi går eller stopper er ikke så farlig. Vi stopper for å spise bringebær når vi ser dem, både hunden og jeg. Det er fint vær, vi løper i skogen, i hogstfeltet og på grusen, på broa over jernbanen, bak en rekke hus og på asfalten. Vi løper forbi noen skateramper i skolegården til en ungdomsskole. Det sitter to gutter under den ene rampen. På idrettsbanen er det massevis av folk. Det er forbudt for hunder å være på idrettsbanen. Ved siden av den igjen er det to tennisbaner som tilhører Ås tennisklubb. Deretter kommer dagligvarebutikken, den som er nærmest oss. P går ofte dit når han skal lufte hunden, selv om vi ikke nødvendigvis trenger noe der og da. Han må han et formål med det å gå, kan ikke bare gå for å gå. Jeg går hele tiden, går for å gå. Jeg tar med hunden til hogstfeltet oppe ved skogen, det som nå har blitt et beite. For ikke så lenge siden så jeg at det hadde kommet griser og kyr der, men bare om kvelden. Jeg vet ikke hvor de er på dagtid, kanskje inne i skogen, skjult. Kanskje de ikke liker sol, som trollene. Grisene grynter og ligger i gjørma. Det hender vi kaller hunden for piggy fordi hun i blant lager en gryntelyd og spiser alt som detter ned på gulvet. Kanskje er hun også (i blant) litt på den feite siden.

I nærheten av grisene og kyrne er det et jorde fullt av kløver. Det ser ut som et hav av kløver. En gang i våres gikk vi forbi om kvelden, før plantene hadde fått blomster. Hunden begynte å bjeffe ut mot jordet, der stod det et stort dyr. Jeg tittet ikke så lenge, for hunden bjeffet og jeg tok henne med meg, vekk fra dyret som skulle få stå på jordet i fred. Jeg tror det var en elg. Det så ikke ut som den brydde seg, men fortsatte med sitt på jordet.

Det hender hunden og jeg går veldig langt. Da går vi i skogen og forbi en stor bekk som hunden bader i, hun kan ikke gå forbi noe som er vått uten å hoppe ut i det. Hun er jo faktisk en vannhund, trent til å fange skutte fugler, og disse fuglene kan jo hende havner i vannet. Det er også grunnen til at hun har et mykt bitt, hun biter ikke hardt, for hun er avlet til å hente fugler uten å bite dem i stykker. Det er veldig interessant at alle hunderasene er så forskjellige, det tenkte jeg ikke så mye på før jeg selv fikk en hund i hus.

På ettermiddagene jobber jeg. Jeg sykler eller går. I pausene eller når ingen har noe de lurer på, leser jeg en bok om hunder skrevet av to professorer i etologi. Noen ting vet jeg fra før av, andre ting er helt nytt. Jeg minnes da jeg begynte å studere biologi, det var i august for tre år siden. En av dagene satt vi på et jorde ikke så langt unna det jordet hunden og jeg går forbi på de lange turene. Der satt vi og observerte sauenes adferd i flere timer. På forhånd hadde det virket så spennende, men sauene gjorde ikke noe spesielt interessant. De spiste, gikk, la seg ned, sov litt. Da var det mye morsommere med geitene og killingene, de gjorde ting hele tiden, hoppet og spratt. En av de siste dagene i august hadde vi en presentasjon om sauene og adferden deres oppe i et drivhus. Vi hang opp en plakat med grafer og bilder av sauer, snakket i vei om hva de gjorde. Hva gjorde de mest? Nei, de lå stort sett og sov.

Etter jobb drar jeg hjem. På veien stikker jeg innom butikken og handler inn til dagens middag. En dag handler jeg inn til en suppe med bønner og linser, tomater og fetaost, hvitvinseddik og olivenolje. Det blir en god suppe.

På kvelden går hunden og jeg på tur igjen. Vi går i en sirkel, gjennom den videregående skolen, forbi stasjonen, på den siden hvor togene fra Oslo kommer og går videre til Østfold, langs jernbanen og opp et boligfelt forbi en åker, oppover. Foran oss går et ungt kjærestepar, de går nok på videregående. Jeg vet ikke om skolen er begynt ennå, kanskje den ikke har det. Universitetet er i gang, det er der jeg jobber, men selv har ikke noen av emnene jeg har meldt meg opp i begynt ennå. Det er ennå to uker til de starter. Jeg gruer og gleder meg. Gruer meg mest fordi jeg er så usikker på om emnene jeg har meldt meg opp til er de riktige. Arbeidsmengden. Høsten er så kort, men det går sikkert bra. Det gikk bra i fjor, men man kan aldri vite hva som skjer, det kan alltid skje noe man ikke forventet.

Hunden og jeg går gjennom boligfeltet, så forbi åkeren med kløver og skogen (hver på sin side). Turen er ikke så lang. Det begynner å bli mørkt ganske tidlig. En annen dag løper vi og jeg kan kjenne den skarpe luften, den som betyr at det snart er høst.

Vindusvask

I tre år har jeg bodd i Ås, i den samme leiligheten, i en bygning som tidligere var et aldershjem, før kommunen bygget et nytt ett et annet sted. Da jeg flyttet hit var det grus på veien nede ved jordet, etter at jeg hadde bodd her i nesten ett år ble veien asfaltert. Jeg hadde vært ute og reist, i Øst-Europa, og da jeg kom hjem var det plutselig asfaltert. Jeg trillet trillekofferten på asfalt, det gikk lett. På jordet vokste en sort plante som skulle ble dyrefôr, men jeg husker ikke hvilken. Tre år etter at jeg flyttet hit vokser det raps der. I vår var hele jordet knallgult, nå har plantene kvittet seg med blomstene og bærer frukt. Som perler på rad ligger rapsfrøene i skulpen.

Halvannet år etter det igjen begynte kommunen å grave på veien, asfalten de hadde lagt i forveien ble brutt opp, det var noe med vannrørene de skulle ordne. All den nye asfalten, og nå dette store hullet på veien. Vi måtte gå rundt hele bygget for å komme oss hjem, hele bygningen var omringet av gravemaskiner i flere måneder.

Det hender jeg går på veien og forbikjørende tilbyr skyss. Når det høljregner, når jeg har med en stor koffert eller når jeg går med tunge bæreposer og en virrende hund. I blant legger hunden seg ned midt på veien for å rulle seg, eller for å si at hun ikke vil hjem. Jeg vil ikke hjem nå. Når vi er på denne veien er vi nesten hjemme.

Jeg vasker vinduene i leiligheten en dag i august, P har tatt med seg hunden på jobb, det er ingen som maser om å dra på tur. Ingen som trekker meg fra vinduene. Det er bare å gjøre det, vaske dem. Jeg har kjøpt nal og mikrofiberklut. Nå skal jeg endelig vaske vinduene. Det er noe jeg har tenkt på å gjøre i flere somre, jeg har bodd i denne leiligheten i tre år og jeg har aldri vasket vinduene. Jeg har brukt mer tid på å lese om hvordan man vasker vinduer enn jeg bruker på å gjøre det. Det går fort, er ikke så vanskelig, de blir rene nesten med en gang. Trikset er å bruke nalen riktig slik at det ikke blir striper med størknet vann og vaskemiddel på vinduet, og å bruke kaldt vann og Zalo, man trenger ikke bruke salmiakk. Mikrofiberkluten fungerer bedre når vannet ikke er så varmt. Kanskje er det fordi jeg har undersøkt så mye om hvordan man vasker vinduene at det går så fort, i løpet av mindre enn en halvtime er de skinnende rene, det er som om lyset inn i stua er sterkere, klarere. Det er ikke en gang mye sol ute. Etterpå er jeg meget fornøyd og skjønner ikke at jeg ikke bare har gjort det før. Det er fordi jeg har grudd meg. Grudd meg for å vaske vinduene og bli frustrert over at de ikke blir ordentlig rene, jeg vet jo hvordan vann kan oppføre seg på blanke overflater. En gang kritiserte M meg for min vask av speilet på badet. Han kom hjem med en sprayflaske vaskemiddel beregnet for glass og speil og sa at nå kunne det bli ordentlig rent. Som om speilet hadde vært skittent i all den tid før han flyttet inn, som om det aldri hadde vært rent og her kom han med løsningen. Det var ikke skittent fordi jeg vasket det feil, det var skittent fordi det var lenge siden det hadde blitt vasket. Det er bare å vaske det, sa jeg.

Aller først bodde jeg sammen med N. Vi bodde sammen i over to år. I blant hadde vi lengre besøk av hunder og katter, en gang sågar en kanin. Det var noen som hadde funnet den og levert den på jobben til N. Hun jobbet på en dyreklinikk. Før det jobbet hun på en gård med hjemløse hunder og katter. Det hendte noen av hundene var hjemme hos oss. Da jeg traff P for første gang var det en amerikansk bokser boende hos oss. Det hendte den spratt opp i senga mi. Det var før P fikk seg hund selv. Tikka het bokseren og likte ikke menn så godt.

Etter at N flyttet ut, flyttet M inn. Vi kom aldri noe særlig godt overens, det var lite å snakke om. Vi hadde ingenting til felles. Han bodde ikke i leiligheten så lenge. Etterpå flyttet P og hunden hans inn, og da kjente jeg meg fri.

Det aller første semesteret syklet jeg hver eneste torsdag til Vestby for å ri. Jeg syklet i vær og vind, i regn og mørke. Jeg hadde på meg refleksvest og hadde blinkende lys på sykkelen, men det var likevel skummelt på veien noen steder. Noen steder bjeffet det hunder, det var før jeg selv ble vant til hund, og jeg ble redd, redd for at hundene skulle løpe løs og være sinte. Halvveis hjem stoppet jeg på Kiwi og kjøpte brus fordi jeg var så sliten og tørst. Solo, alltid solo, noe med sukker i. Jeg kjøpte bananer og cottage cheese som jeg festet på setet bak. Det var ikke plass i ryggsekken, den var fylt av ridesko og ridehjelm, ridehansker og chaps. Det er ikke helt sant at jeg syklet hver eneste gang, det hendte en gang i blant at jeg lånte den lille bilen til O. Det var da hun bodde i en studentbolig, senere flyttet hun til et kollektiv i et hus med rader av ripsbusker i hagen en fem minutters spasertur unna. Året før hun flyttet dit, bodde A der. Da grillet vi i hagen og spiste middager sammen minst én gang i uka, etterpå ble det liksom slutt på det, det var ikke lenger så ofte. Det var greit for meg, det var liksom så mye annet som hendte. Jeg ble valgt som nestleder i et studentlag, det var en del å gjøre, møter å delta på. Vi laget bålkveld oppe på Frydenhaug, bak universitetet. Første gang jeg var på Frydenhaug var i fadderuka da jeg begynte å studere på universitetet, da var det mørkt og jeg klarte nesten ikke å finne veien tilbake, før jeg fant noen og vi slo følge til bebyggelsen.

Da jeg begynte på universitet fikk jeg ikke utdelt noen fadder. Ingen ringte meg, jeg dukket bare opp utenfor Parkgården en lørdag morgen. Fadderne fra instituttet mitt var kledd i lilla T-skjorter, som frakken til Hemulen. Senere pleide jeg å dra til Parkgården for å være hjelpelærer. Det semesteret stod jeg opp før syv hver eneste torsdag morgen, løp en mil, dusjet og spiste frokost før jeg syklet avgårde til Parkgården for å være hjelpelærer. Det var den høsten jeg hadde en vag hjertesorg, den hadde vært verst om sommeren, så hadde den glidd over i noe som ikke var like overveldende, men fortsatt hengende. Det hang der lenge, jeg kjente det gjorde vondt i brystet ved påminnelser. Det hendte nemlig jeg så objektet for min hjertesorg utenfor Parkgården. To semestre senere stakk jeg jevnlig innom Parkgården på vei hjem fra Husdyrfagbygget i ens ærend nettopp for å treffe P, for at vi skulle ta følge hjem, han hadde kontor der. Tiden gikk så fort, alle dagene jeg var på forelesninger, banket på døra i Parkgården, gikk hjem og lagde middag sammen. Før jeg visste ordet av det hadde jeg en bachelorgrad. Som om det hele skjedde i et knips.

En sommer bodde det en helt annen i leiligheten, han bodde der i tre måneder mens N var dratt til Sør-Amerika for å gjøre feltarbeid. Jeg så ikke så mye til ham, for jeg var selv på feltkurs og var på Svalbard i ukevis. Da jeg såvidt hadde kommet hjem til trærne og nettene, dro jeg nordover igjen med toget. Det skjedde noe hele tiden den sommeren, ikke som denne, det er derfor jeg har kunnet vaske vinduer. Men jeg har fortsatt ikke ryddet på verandaen, og noen kompostbinge har jeg ikke laget. (Jeg tror jeg dropper den kompostbingen.)

En dag får jeg en melding. Jeg har fått utdelt en fadder. I tre år har jeg bodd på Ås, og ikke før nå fikk jeg en fadder. Det er selvsagt fordi jeg skal begynne på et masterstudium, jeg er ny, hva vet systemet om at jeg har vært her før? At jeg har vært her lenge og at så mye har skjedd. Jeg har vært i nesten alle bygningene på campus. Jeg har gått rundt og fått dårlig samvittighet av å se alle på lesesalen, jeg har tenkt: Der sitter de alle på lesesalen og er effektive hver eneste dag, mens jeg går hjem for jeg er sulten. Det er så kort å dra hjem, hvorfor ikke? Til tross, stadig den dårlige samvittigheten for at jeg ikke gjør nok. Likevel gikk det bra.

Hjemme snakker vi om hva vi skal gjøre etterpå. Hvor skal vi bo, hvor skal vi jobbe? To år går fortere enn tre. Før vi vet ordet av det har vi en ny grad hver. Jeg er litt bekymret, men bare litt. Jeg har vært arbeidsledig før, det er ganske jævlig.

Rapsen vokser utenfor, jeg lurer på når den skal høstes, om det ikke er hvilken som helst dag nå. En dag hører jeg enten lyden av maskinene, eller så vil jordet være tomt når jeg kommer hjem etter å ha vært borte. Etterpå vil det være høst. Jeg gleder meg til fargene på trærne og den skarpe luften, regnet og å være inne, om hverandre. Samtidig er det vemodig at tiden går så fort. Vent litt da, tiden. Det er ikke noe å gjøre med det. Kanskje kommer vinteren etterpå, og frosten i bakken. Da kan vi gå på jordet. Kommer snøen kan jeg stå på ski på jordet, deretter inn i skogen under grantrærne.

Vaksinasjonskontoret

Småløper til vaksinasjonskontoret en varm, varm junimorgen. Jeg er for sent ute, det var noe jeg kom på at jeg måtte gjøre før jeg dro ut, overføre penger fra en konto til en annen, glemte at jeg var blitt blakk. Småløper i en sommerkjole, når fram fem minutter før, det er bare jeg som er altfor redd for å komme for sent.

På vaksinasjonskontoret sier jeg til legen at jeg skal til Svalbard, men der får man ikke bruk for vaksiner. Nei, bare pass deg for polarrevene, de kan ha rabies, sier legen. Det er bare polarrevene på Svalbard som har det, polarrevene på fastlands-Norge har det ikke (eller fjellrev som vi ofte heller kaller dem når de er på fastlandet, men det er samme art, Vulpes lagopus, en av Norges fire hundedyr). De skal ha kommet til Svalbard på isflak fra Russland. Jeg ser det for meg og lurer på om det bare er et spørsmål om tid før fjellreven på fastlands-Norge også får rabies. 

Legen husker at jeg ikke liker sprøyter (det er en del av en større fobi, blodfobien) og stryker meg trøstende på overarmen, ber meg puste godt og spør om jeg vil ha vann, men det går bedre denne gangen enn forrige gang. Kaldsvetter bare litt. Etterpå snakker vi litt om vaksiner før hun lar meg gå. Her sitter jeg og snakker om alt dette til deg, det er ikke sikkert du er interessert, sier legen. Joda, man kan aldri vite for mye, sier jeg. Hun husker kanskje ikke at jeg er biologstudent. Det er ganske lenge siden jeg var der sist, snart et halvt år. Tiden bare flyr. 

En kveld drar jeg på fest i en hage. Jeg forsøker mer enn en gang før jeg får det til. Første gang snur jeg når jeg ankommer hagen, jeg tør ikke, jeg har prøvd å ringe E flere ganger, men får ikke tak i henne. Hvis noen ser at jeg snur sier jeg bare at jeg glemte noe hjemme. Det er ikke så langt hjem, bare fem minutter å gå. Når jeg kommer hjem drikker jeg en øl. Så prøver jeg igjen. Denne gangen går jeg inn i hagen, med hjertebank, tenk om jeg ikke finner noen jeg kjenner, tenk om de jeg kjenner som sa de skulle hit av en eller annen grunn ikke er her, tenk om de er her, men jeg ikke finner dem. Jeg kaldsvetter på hendene. Jeg har på meg tøysko denne gangen, i fjor på samme fest hadde jeg på meg gummistøvler og jeg ankom sammen med to venner, det var mye mindre skummelt. 

Jeg finner E og K under trærne, de sitter ved et langbord. Det er noen andre som sitter der også, det er en mann der som jeg ikke har snakket med siden i fjor, siden jeg gråt og han dro avgårde med toget. Jeg har sett ham, gående på campus mens jeg har vært langt borte. Sist så jeg ham passere utenfor mens jeg satt inne på lesesalen og tittet ut, han gikk i den jakka han alltid går i, og sekken som jeg tror er dama hans sin. En blå Fjällräven-sekk. Ikke i den mørkeste blåfargen, heller ikke den lyseste. Den blåfargen midt i mellom, den som jeg synes er finest. Min Fjällräven-sekk er knallgrønn og jeg går ikke lenger med den så ofte, den er ofte altfor liten og ikke like behagelig som den alminnelige Bergans-sekken. Den sistnevnte sitter mye bedre på. 

Det var på den samme festen i fjor vi ble kjent. Jeg syntes han var en dust. Vi stod ved siden av hverandre på en konsert. Bandet stod under en presenning og spilte cover-sanger. Ei i klassen min sang. Jeg drakk min siste øl, skulle bare være her og ta en øl, dra hjem og legge meg, være opplagt til å lese til eksamen, men stemninga var så god at vennene mine ville hjem og hente mer å drikke. Vi gjør det, sa jeg. Enig. Lets go somewhere more private, foreslo han etter at vi hadde delt en røyk. Ok, sa jeg. Jeg blir her, sa jeg til vennene mine. Kan dere ta med ølen min, den ligger i øverste hylle i hjørneskapet. Ølbokser med isbjørner på. Vi satte oss et annet sted, litt lengre unna konserten. Vi snakket om bøker. Jeg hilste på bofellene hans, som jeg siden ble så flau over å se. Jeg blir alltid flau over å se dem, der er jeg, hun som ble sykt forelska og deretter dumpa. De bor ikke lenger sammen. Han har flyttet inn med dama. De har fått seg en hund. En liten golden retriever-valp. 

Vi snakker ikke med hverandre på festen ett år etterpå. Han har garantert sett meg. Han vet at jeg garantert har sett ham. Men det kan være det samme. Jeg har ikke lyst til å snakke med ham, han er blitt en kuriositet, noe som er langt bak, enda det bare er et år siden. Jeg har blitt forelsket i en annen i mellomtiden. Det er en verre sak. Han er en dust han også, men ikke mindre nydelig av den grunn. (Det samme gjaldt den forrige.) Han var med meg hjem den samme dagen jeg var på vaksinekontoret den første gangen. Da var turen til Tanzania ennå ikke avlyst. Jeg hadde et plaster på skulderen. Jeg hadde fått instrukser om hva jeg ikke burde gjøre i Tanzania. Ikke drikk vann som du ikke vet kommer fra en forseglet plastflaske. Det var sikkert noe annet også, men jeg kan ikke huske det. Nå skal jeg ikke lenger sydover, men nordover. Det er også noe hjertet mitt har lengtet etter, mye lengre enn jeg har lengtet etter afrikanske savanner, akasietrær og savannekråker. 

I bilen på vei til fugletaksering snakker vi om TV-serier. Vi kan ikke unngå å snakke om Skam. Jeg sier alltid at jeg kjenner meg så godt igjen. A er overrasket over at jeg liker det så godt, det hadde hun ikke trodd, at det var drama og romantikk jeg brydde meg om. Men også fremstilling av vennskap og det å være ung, sier jeg. Dessuten er Skam en feministisk serie. Livet til jenter beskrives realistisk. Det gjør vondt i hjertet mitt når William sier til Noora at han drar til London, bare sånn uten videre. Det gjør vondt i brystet når han setter seg inn i bilen og kjører. For flyet går om en time. Han har ikke tatt seg bryet med å gi Noora tid. Noora får bare fem lusne minutter på gata når han uansett er på vei til flyplassen. I fjor fikk jeg en halvtime på en utekafé mens han var på vei til toget. Jeg kom rett fra et feltkurs i botanikk. Jeg hadde bagen min med, en sovepose. Jeg hadde på meg marius-genser og hele hodet var fylt av systematikk. Jeg fikk en halvtime, det var såvidt han hadde tid. Men han kom ikke tilbake. Han hoppet ikke av toget. William ber vennen sin om å rygge bilen tilbake. Han kommer tilbake til Noora som ringer til Eva og sier at han har dratt. Han har dratt. I det lille øyeblikket før han kommer tilbake skjønner hun ikke hva som har skjedd. Plutselig er det bare ikke noe mer. 

Jeg husker jeg lå og sov på sofaen for å få tiden til å gå når han ikke var der. Jeg leste en roman som jeg nesten har glemt. Jeg hadde den på leselista mi, men jeg hadde ikke summet meg til å lese den før han snakket om den. Leser du den fordi jeg snakket om den, sa han en dag ute på verandaen min, da var den mye tommere enn den er nå, nå er den fylt av planter og en hylle og stativer med klær til tørk. Det er varmere nå enn da jeg var på feltkurs i fjor og vi sendte meldinger til hverandre. Jeg sendte bilder av biller og en gjedde som vi hadde fisket i garn. Jeg svarte nei. Nei, nei, den var på leselista mi uansett. 

Etter eksamen i økologi har klassen en avslutningssammenkomst. Det er veldig mange som ikke er der. K og jeg har hver vår dunk med vin. Etterpå sykler noen av oss til en fest i en annen hage. Det er satt opp et partytelt. Folk spiller fele og jeg lirer bare av meg spydigheter til han jeg prøver å komme over, uten å vite det. Det er ikke før dager etterpå at N sier det. Du var rett og slett slem, sier hun. Var jeg?, sier jeg. Kanskje, når jeg tenker meg om. Jeg tror du blir sånn når du er såret, sier hun. Det er kanskje vanskelig. Hun har kanskje rett. Hun har sannsynligvis rett. Du er kanskje ikke helt ferdig med han ennå, sier hun. Hun har nok rett. Jeg trodde det var over, men det er ikke over. Jeg vil at det skal være over, men jeg må kanskje vente litt til. På en festival på en gård er han der og det slår meg at jeg fortsatt synes han er nydelig. Jeg drikker litt for mange øl og sier så mye teit at jeg er flau i dagevis etterpå, før jeg skjønner at jeg har vært altfor hard mot meg selv. De fleste merket det nok ikke.

Når jeg kommer hjem fra vaksinasjonskontoret denne gangen setter jeg meg på verandaen med en bok. Jeg skal anmelde den, helst i dag, jeg må lese den ferdig. Jeg lager meg kaffe, drikker en kopp, men sovner likevel i sola på verandagulvet. Jeg våkner ikke før N kommer hjem og setter seg ute med en sen lunsj. Hjelp, sier jeg. Kjolen føles klam og det er enda et par kapitler igjen. 

Ouroboros

På vei til Berlin leser jeg Om høsten av Knausgård. I den skriver han om tingene, hvert avsnitt er om en ting i verden. Solen, skumringen, vepsen, løvet, sengen, jorden, hermetikkboksene, en plastpose i havet, smerten, stillheten, trommer, manetene, gummistøvler. Han skriver til et barn som er på vei til verden, og han skriver: Er det følelsen av å trykke ned håndtaket og skyve døren opp, kjenne hvordan den svinger innover eller utover på gjengene, alltid lett og villig, og komme inn i et nytt rom? Ja, døren slå opp som en vinge, og bare det gjør livet verdt å leve. Og så videre, til sin ufødte datter: Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve. 

På flyet leser jeg om en ting til en annen. Jeg er på vei til en venn. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg traff henne, men det var kanskje i desember. Forrige gang jeg var i Berlin hadde jeg en kjæreste, vi bodde hos noen venner av oss med barn. Jeg hadde på forespørsel fra barnet høytopplesning. Da vi var kommet gjennom alle bøkene, ville han begynne på nytt igjen. Det var riktig hyggelig og jeg leste for ham med glede.

Den samme dagen som jeg drar til Berlin, får jeg øye på en mann jeg ikke har sett på lenge. Jeg ser ham femti meter unna, med ryggen til. Han har antagelig vært i det bygget jeg skal inn i. Jeg har hørt rykter om at han pleier å være der på dette tidspunktet, og jeg har derfor hatt en slags nervøsitet hver gang jeg drar til dette stedet på dette tidspunktet, som er uunngåelig. Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å være på dette stedet kvart over ti akkurat denne dagen i uka. Jeg pleier alltid å skyndte meg å låse sykkelen og forsvinne inn i det klasserommet jeg skal være i. Akkurat denne dagen kommer jeg sent nok til at jeg bare ser ryggen hans mens han er på vei vekk. Om jeg hadde syklet hjemmefra litt tidligere hadde vi antagelig truffet hverandre på trappen. Hva skulle vi sagt da, hvem liker å møte hverandre tilfeldig slik, ihvertfall ikke jeg.

Mens jeg leser skriver jeg i margen. Jeg skriver også på en av de blanke sidene, noe jeg kommer på mens jeg leser. Når flyet lander er jeg nesten gjennom boka, men ikke helt. Det er litt igjen. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for å fly, men bestemte meg for å gjøre det likevel. Min venn har bodd så mange steder etter at vi sluttet på videregående, men jeg har aldri besøkt henne før nå. Ikke besøkte jeg henne i Paris, ikke besøkte jeg henne i Skottland (jeg kan ikke huske hvilken by det var), ikke besøkte jeg henne i Amsterdam, ikke besøkte jeg henne i Stavanger. Noen steder har vi begge bodd, men aldri på samme tidspunkt. Jeg har muligens ikke besøkt henne før fordi jeg har vært så blakk. Jeg har muligens prioritert å reise sammen med noen jeg ikke lenger reiser med. Jeg har kanskje hatt livet fullt akkurat der hvor jeg var. Kanskje hadde jeg ikke noe behov for å treffe noen, det har også hendt. Jeg sier til meg selv at det var en illusjon, man trenger alltid noen, men akkurat da føltes det ikke slik. Jeg ville bare gå rundt alene. Hele tiden.

Jeg leser ferdig Om høsten en morgen min venn ikke har stått opp ennå. Jeg låner rommet til en som har dratt til Reykjavik, sengen er bare en madrass på gulvet, lakenene hvite. Jeg forteller min venn at mannen jeg traff i våres unnskyldte seg for sin madrass på gulvet, som om jeg var et menneske som ikke var vant til slikt. Min tidligere kjæreste og jeg sov i flere år på madrasser som lå rett på gulvet, også da vi bodde sammen. Jeg fortalte det til ham, men jeg vet ikke om han trodde noe på det. Han trodde jeg var bourgeois. Det er nå ikke så rart, sier min venn i Berlin. Men jeg har altså sovet på madrasser rett på gulvet før, sier jeg. Vi sitter i sengen hennes og drikker kirsebærøl. Vi skal snart dra og spise middag på en vegansk restaurant, treffe en amerikaner som er på rundtur i Europa mens hun er på utveksling i Italia. Hun har blitt frastjålet mobiltelefonen sin, har latt den ligge fritt i lommen. Det er ganske overraskende, vet hun ikke bedre, hun er tross alt fra New York. Hun spør hvorfor vi ville på denne restauranten, ingen av oss er veganere. Jeg sier at det er for miljøets skyld, grønnsaker er dessuten godt. 

Etterpå kjøper vi noen øl i en kiosk og drar til noen venner av min vert. Alle i Berlin ser ut til å bo i høye og luftige leiligheter, det er høyt opp til taket og kan noen ganger føles overveldende. Kjøkkenet er ferskenfarget, der sitter gjestene og røyker. Jeg forteller om mannen med madrassene på gulvet til min verts søster. Bortsett fra at jeg ikke forteller om madrassene, jeg forteller om andre ting. Fordelen med å ikke ha truffet noen på en stund, er at det er mye som har skjedd siden sist som man kan snakke om. Man gjentar ikke seg selv for de andre, bare for en selv.

Når jeg noen dager senere drar hjem fylles jeg ikke med vemod. Jeg vet ikke hvorfor det å reise hjem ved tidligere anledninger så ofte har gitt meg denne følelsen, for det er helt klart at mesteparten av det beste som har hendt meg her i livet har skjedd hjemme. 

---

(Tilbake i min egen leilighet, når jeg pakker ut, ser jeg at Knausgård har skrevet et avsnitt om løvet i Om høsten. Jeg tenker på min venn i Berlin som plukket opp blader mens vi gikk. Hun festet dem rundt lyspærene på en lysslynge og hang den på sengegavlen mot veggen. Hun var glad fordi hun hadde glemt at høsten kunne være så fin, hun hadde likesom oppdaget den på nytt. Jeg fikk også lyst til å lage en slik slynge, men antagelig ville det ikke være så mange blader igjen når jeg kom hjem. I forrige uke var vi i skogen og samlet inn moseprøver, vi måtte lete under bladene som hadde falt. Etter noen timer ute kjente jeg at jeg frøs på tærne i joggeskoene. Da jeg kom hjem tok jeg på meg raggsokker og satt med pledd over bena mens jeg spiste middag. Etterpå la jeg meg i senga for å sove litt og bli varm. Det er ikke alltid godt å si hva som kom først, kulden eller trøttheten, i dette tilfellet forsterket de hverandre. Ikke før jeg hadde sovet en times tid var det igjen mulig å gjøre noe fornuftig.)

Oktober

Tenker plutselig på det mens jeg sitter og regner statistikk, et kort blikk på kalkulatoren; jeg ser den hver dag, så godt som hver dag bruker jeg den, men akkurat denne dagen får den meg til å tenke på at jeg en gang hadde en annen kalkulator, av merket Texas, da jeg var søtten, og at jeg da solgte den til en i klassen under meg fordi jeg var helt sikker på at matematikk ikke lenger var noe jeg hadde tenkt til å befatte meg med i livet. Det var da jeg knapt brukte den. Da jeg solgte den var den så godt som ubrukt. Den jeg har nå har kaffeflekker på seg, og jeg har byttet batterier minst én gang. På søndag våknet jeg på noens sofa. Jeg tok toget hjem og hadde en flik fylleangst. Jeg bestemte meg for å bruke dagen på å regne matematikk, for å slippe å tenke på angsten. Det virket. Å regne matematikk var en befrielse. Jeg regna hele dagen til vennene mine kom for å lage middag. Snikende kom angsten igjen. Jeg følte meg svært truffet av enkelte kommentarer. Jeg tenkte at de var sanne, og at jeg sannsynligvis kunne ha godt av å skjerpe meg litt. Hovmod står for fall, og det er min verste synd. Det er det ingen tvil om. Dagen etter hadde jeg ikke lenger angst, bekymringen for at jeg noen ganger kanskje oppfører meg litt dårlig var dermed berettiget. Jeg lovde meg selv å tenke meg litt mer om, og bare generelt bli litt snillere. Jeg tenkte at jeg skulle unngå folk en ukes tid, til de glemmer hvor slem jeg kan være. Til da bare treffe dem jeg kjenner mindre, de som jeg konverserer høflig med, med en distanse som ikke lar seg være slem i, eller hvis tilfelle lar seg være slem i, er slik at jeg ikke merker det. I mens skulle jeg dykke ned i statistikken, så skulle jeg komme opp igjen med masse statistikk i hjernen, ta midtsemestereksamen og så treffe folk igjen. Muligens ikke rett etterpå, for å slippe å være det mennesket som snakker om midtsemestereksamen, hvilket er typisk meg og jeg vet at det er kjedelig. De fleste tenker at eksamen var eksamen, nå er det over. Jeg tenker masse på den og sjekker Fronter rett etterpå, er fasiten lagt ut ennå? Før jeg får resultatene tilbake har jeg allerede regnet ut sånn cirka hva det kommer til å være. Det ligner ikke meg som søttenåring. Da var jeg ikke slik. Da brydde jeg meg ingenting om slikt.

Under en labøvelse i mikrobiologi, kaster jeg et blikk over salen og de store vinduene. Det er tidlig formiddag og solen skinner på de store trærne utenfor. Vi er på høyde med trekronene. Det skinnende grønne føles i et øyeblikk overveldende, i kontrast med alle de hvitkledde menneskene surrende inne i laboratoriet. Alle glassene, kolbene, petriskålene med Escherichia coli. Snart kommer trærne utenfor til å bli gule og oransje. Det er helt annerledes å være her nå enn i våres. Mens kjemi fikk hodet mitt til å gå i kok, er mikrobiologien forståelig og klar. Mens jeg hele tiden var stresset og hadde en følelse av å være dum under øvelsene i kjemi, har jeg kontroll under øvelsene i mikrobiologi. Det henger seg ikke opp.

Er det bare slik at noen ting går bedre fordi det ligger mer naturlig for en, eller er noen ting lettere fordi man møter det med en annen ballast enn man møter andre ting med? Takler man ting forskjellig etter når man man er nødt til å takle dem, eller går det på interessen, kanskje, trolig, aller mest en kombinasjon av alt sammen.

Jeg blir overrasket over meg selv en formiddag jeg konverserer med flere mennesker jeg ikke kjenner særlig godt, uten å tenke over at det er vanskelig eller ubehagelig. Det bare går av seg selv. Jeg bare snakker og snakker. Andre dager blir jeg sliten av å snakke. En kveld drar jeg hjem etter to øl, tidligere enn alle de andre, fordi jeg er sliten av å snakke. Jeg blir sliten av å diskutere med en ung mann som bare diskuterer for å diskutere. Som ikke vil innrømme at han har tatt feil når jeg til slutt søker opp svaret på Wikipedia og får rett. Istedenfor å innrømme at han tar feil begynner han å gjøre narr av meg og den hangen han tror at jeg har til å alltid ha rett. Jeg liker å diskutere, jeg liker å snakke med mennesker som ikke er enig med meg, men han tar feil når han tror at jeg alltid må ha rett og at jeg aldri gir andre rett. Jeg kan endre meningene mine dersom jeg, ofte ved hjelp av andre, kommer fram til at det finnes et bedre alternativ enn den meningen jeg allerede har. Han har et feilaktig bilde av meg, og jeg orker ikke å gjøre noe med det. Jeg går nå, sier jeg til de andre. Jeg er sliten. Det er lov, sier N. Jeg går hjem og legger meg, våkner tidlig morgenen etter og sykler til universitetet. Det er kaldt på hendene klokken åtte om morgenen, og sykkelen min knirker. Den er altfor liten, jeg har arvet den fra min bror, som er yngre enn meg og som ikke har brukt den på lenge, så lenge at han hadde glemt at han hadde vokst fra den, og dermed også jeg. Den er altfor liten til noen av mine søsken og jeg. Den unge mannen som jeg blir sliten av å diskutere med hjalp meg med å pumpe opp dekkene på bensinstasjonen en annen kveld, vi ble stående utenfor kjempelenge, det var ingenting jeg kunne si mot staheten hans, av alt han sa hadde han bestemt seg for godt. Tingene var slik og slik, at tilnærmelsen til ting kunne forandre seg var ingen mulighet. Jeg må hjem, sa jeg til slutt og syklet hjem på de harde dekkene. Buksene mine var brettet opp over ankelen, det var fortsatt sommer. Han kommenterte det før jeg syklet avgårde, Det er ikke sommer lenger. Jeg svarte at jeg drømmer om Arktis og elsker å isbade, det er fortsatt varmt for meg.

Sitroner

1. En dag går jeg forbi jordet der jeg bor og ser siloballene stå overalt, spredt. Det er varmt, jeg har på meg en sommerkjole, er på vei hjem fra en forelesning i naturforvaltning. Gående, jeg fikk så lyst til å gå i dag, høre på musikk, istedenfor å suse avgårde på sykkel. Jeg tar et bilde av jordet i det N kommer syklende forbi meg og tror at jeg tar en selfie. Jeg sier at sånt gjør jeg da ikke i offentligheten, før jeg sier at vi sees hjemme, jeg må på butikken. Jeg må på butikken og kjøpe egg, jeg har tenkt til å lage lemon curd. På fredag kjøpte jeg sitroner og smør. På lørdag kjøpte jeg sukker. I dag kjøper jeg egg. (Det er det som skjer når man bare skummer gjennom en oppskrift.) Jeg pleier sjeldent å kjøpe egg og blir stående og se på alle de ulike pakningene. Hvilke egg er de beste eggene? Jeg har hørt at økologiske egentlig ikke er så bra, kyllingene får riktignok leve lenger, men hva skal man med et langt liv når det ikke er godt? Jeg har hørt at frittgående høns hakker på hverandre, men han som sa det til meg kom fra en gård hvor de hadde hatt kyllingproduksjon. Han var medlem av Senterpartiet og var i mot ulv. Han visste at jeg var en naturverner, så vi lot temaet ligge. Men hvilke egg skal jeg kjøpe? Jeg kjøper de økologiske, og gulost og brunost på tilbud, fire øl.

Jeg leser om naturvern på verandaen. På verdensbasis blir det brukt seks milliarder dollar i året på naturvern på landområder, og Verdensbanken er den største sponsoren. Til sammenligning brukte USA i 2010 738 milliarder dollar(!) på militæret sitt. Ett eneste hangarskip koster seks milliarder dollar. Selv om jeg er voksen, rasjonell og ikke tror at fred i verden er mulig, er det vanskelig for meg å forstå disse tallene og jeg må lese dem mange ganger. 

Jeg bryr meg ikke så mye om penger, sa jeg en gang da jeg var yngre. Si det til noen som ikke har dem, sa mamma. Det jeg mener nå er at så lenge man har nok, får det holde. Men hva er nok, det kommer an på hvem en spør. Mye vil alltid ha mer, sier N. Vi snakker om kasjmirindustrien i Sentral-Asia og hvordan bøndene aldri kan få nok geiter. Jo flere geiter, jo mer kasjmir, jo mer fortjeneste. Dess mindre plass og planter til den utrydningstruede saiga-antilopen. Saiga-antilopen, arten hvis ene populasjon falt døde som fluer like før sommeren. På mystisk vis døde 134 000 saiga-antiloper i Kazakhstan i løpet av to uker. 

2. Menneskene er så redde for hverandre. Det de heller burde være redde for, er seg selv. 

3. Jeg hører på Kaja Gunnufsen mens jeg lager lemon curd på kvelden med verandadøren åpen. Hun synger sanger om å være singel og tragisk. Jeg blir nesten litt irritert. Synes slettes ikke det er noe stusselig ved et liv alene. Friheten er stor og vakker. Den er som et åpent landskap og en flokk ville hester. 

4. Neste dag lar jeg også sykkelen stå. Når jeg går hjem er jeg sulten og trøtt og ser at alle siloballene på jordet er borte. I løpet av et døgn er de blitt borte. Jordet ligger igjen ribbet for det gresset som vokste opp der i vår. Gresset som jeg har sett på nesten hver dag. Gresset som jeg har tenkt på hver dag de siste månedene. Jordet som jeg har fulgt med på i et år. Det er omtrent et år siden jeg flyttet til Ås. Da jeg kom hit så jordet akkurat slik som det ser ut nå. 

Jeg lager en mislykket frittata til middag, med eggene og eggehvitene som er igjen, kantarell fra i fjor, brokkoli, soltørka tomater, valnøtter og paprika. Har baileys med appelsinsmak i kaffen etterpå. Deretter drar vi ut. Jeg hilser på førsteårsstudenter og er glad det ikke er jeg som går usikker rundt. Herregud, for en lettelse det er, sier jeg til A. Det er hardt å være ny. Å ikke vite hvor stedene er. Å ikke vite hvor tingene ligger. Å måtte skaffe seg venner og en bekjentskapskrets. Det er hardt og vanskelig, sier jeg. Men man må bare gjøre det. Og det er jo litt gøy også, å bli kjent med nye mennesker. Faktisk er det mer enn bare litt gøy. Det er nødvendig. På sitt beste er det spennende, interessant og fint. 

Jeg forteller H mens vi sitter ute i augustnatten at jeg som oftest blir irritert når venner av meg prøver å spleise meg med noen de kjenner. Ikke fordi jeg synes det er irriterende å bli forsøkt spleiset, men fordi de som prøver seg på det alltid velger en person jeg så opplagt ikke vil like. Jeg blir fornærmet av at de i det hele tatt kunne tro at jeg ville finne denne andre personen spennende og verdt min tid. Jeg sier det fordi han prøver å ymte fram om en venn av seg. Det som skjer, skjer, sier jeg, man trenger ikke å tenke så mye på det. Det finnes to typer mennesker, sier jeg. De som leter etter en kjæreste, og de som aldri tenker på det å ha kjæreste før de faktisk møter et spesielt individ. Jeg er av den siste typen. Poenget er ikke å ha en kjæreste. Poenget er å være sammen med et meget spesielt menneske. Om det er for noen måneder, noen år eller mange spiller ingen rolle. Noen har kortere holdbarhetstid enn andre, men det betyr ikke at kaka var mindre søt, mektig, frisk, alt ettersom. (Med fare for å høres ut som noe fra et dameblad: Macademianøttpai eller sitronkake?)

5. Det lukter sitron i leiligheten etter at jeg lager lemon curd. Jeg vet ikke om jeg har klart å lage den riktig, for jeg har aldri laget det før og jeg har heller aldri smakt det før, som jeg kan huske. Jeg har ingenting å sammenligne det med. Jeg bestemte meg bare for å lage det. Jeg vet bare at de snakket om det på MasterChef hele tiden, at jeg elsker sitroner og at det stod en oppskrift i Morgenbladet, som fikk meg til å tenke på det igjen, som gjorde at jeg kjøpte en pose sitroner på butikken. Samme dag gikk jeg forbi en blomsterbutikk og kjøpte med meg tre planter. Grønne. Uten blomster. Jeg liker ikke å ha blomster. De bare dør og jeg må feie opp kronbladene som ligger tørket på gulvet. Etterpå ser det ut som om planten mangler noe. Det beste er å bare ha de utelukkende grønne med en gang. De som ikke blomstrer. Når jeg kommer hjem ser jeg at jeg ikke har nok potter. Men det gjør ikke så mye, det er plantene som er vakre. Da jeg var liten og mamma sa at jeg måtte vanne plantene sa jeg: Når jeg blir stor skal jeg aldri ha planter. 

Det er lenge siden jeg skjønte at ingenting er hugget inn i stein, heldigvis, men når sant skal sies glemmer jeg ofte å vanne plantene. Selv et lite tre i en krukke på verandaen har dødd i min varetekt. For cirka et år siden fikk jeg det av min mamma, nå står det der og er helt brunt og tørt. Når jeg siden treffer D som prøver å rekruttere meg til å delta i en øko-hage, sier jeg at jeg ikke har grønne fingre. Han skal si at det ikke gjør noe, det er ingen som har det, man lærer seg fram til grønne fingre. Jeg synes han er så hyggelig at jeg ikke har hjerte til å si at jeg ikke vil ha grønne fingre. Det vil si at det hadde vært gøy å klare å holde liv i planter og å dyrke dem, dersom det hadde kommet lett til meg, men når jeg skal være helt ærlig er ikke det å dyrke planter en ting jeg er særlig interessert i. Det er altfor mange andre ting jeg synes er mer interessant og som jeg heller har lyst til å bruke tiden på. Det er veldig fint å kunne dyrke sine egne grønnsaker, men jeg vil helst bare kjøpe dem. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å stå i jorden og så. Jeg har ikke kjærlighet nok til å få noe til å gro. Jeg er totalt mislykket som et praktisk menneske. Men det sier jeg ikke til D. (Det er nemlig slettes ikke noe å skryte av.) Jeg sier heller at jeg skal komme på dugnad i kjøkkenhagen, dersom jeg har tid. Det er en slags løgn. Man har nemlig tid til alt man virkelig har lyst til, og jeg vet allerede når jeg sier det at jeg ikke kommer til å ha tid til å være med i en øko-hage. 

Lørdag, fine anmeldelser og gode nyheter

Våknet opp på en lørdag, av meg selv. Jeg er blitt ganske flink til det i det siste, slutte å ha på vekkeklokka i helgen. Man trenger ikke å være helt fascist heller (mot seg selv). Men jeg våknet altså, til sol på verandaen og tenkte: Skulle hatt Klassekampen nå. Til frokosten.

Jeg leste det nyeste nummeret av Vinduet i stedet, om Tomas Espedal og en fin reiseskildring fra Balkan og Hellas. Spesielt gøy var det siden det ikke er så lenge siden jeg selv besøkte mange av stedene som var beskrevet. Bitola, Skopje, Athen.

Så fikk jeg vite at det var en anmeldelse av Evig barnefri i dagens Klassekampen (i Bokmagasinet), og da måtte jeg jo bare skaffe meg dagens avis. For å få tak i den måtte jeg sykle til nabokommunen. I Ås er det bare abonnementer som får lese Klassekampen.

Jeg kjøpte en is, en avis og satte meg på en benk utenfor kjøpesenteret. Jeg ble glad over at anmeldelsen var fin, og tenkte på hva jeg skulle si til folka som stod på partistands dersom noen av dem skulle komme og gi meg noe. En rose for eksempel. Da skulle jeg ha svart: Nei, takk, jeg vet allerede hva jeg skal stemme på. For er det noe som også gjør meg glad, så er det at Miljøpartiet De Grønne stiger på meningsmålingene og at de får velgere fra alle mulige andre partier. Det forbauset meg litt hvor glad det faktisk gjorde meg. Som oftest er jeg ganske oppgitt og pessimistisk, trist og sint, men det finnes altså gode nyheter også!

2014

Etter noen ganske kjipe år, kanskje livets aller kjipeste år (ja, definitivt livets kjipeste årrekke), ble 2014 et svært godt år. Heldigvis. Jeg har sikkert skrevet masse om det her på bloggen fra før av. Essensen av det er at jeg endelig gjør det jeg alltid har villet gjøre. Og det er ikke bare bare. Føler jeg har gått rundt i over et tiår med en konstant lengsel etter noe, og nå er det over. Det er en enorm lettelse.

Jeg skal forsøke å oppsummere året litt.

I 2014 lærte jeg meg å lappe dekk. Og den lærdommen fikk jeg bruk for mange ganger. Jeg tror ikke jeg har syklet så mye som jeg har gjort i 2014. Jeg syklet, syklet og syklet helt til sykkelen gikk i stykker. Var tilogmed med på sykkelritt. Nå ligger den der i boden, ubrukelig. Også jeg som hadde tenkt til å kjøpe vinterdekk og sykle hele vinteren gjennom. Nå må jeg kjøpe en helt ny sykkel istedet.

Andre ting jeg lærte meg dette året: Forskjellen på thiedemanntøyler og glidetøyler, hvordan man setter opp et stillas, hvordan man skiller steinsopp fra annen sopp, hvordan man partiellderiverer funksjoner, grunnleggende atomfysikk, hva adenintrifosfat er, hvordan man systematiserer dyreriket - by heart, om de ulike stjernelivene, hvordan man lager neslesuppe, hvordan man sager trær ved å bruke minst mulig krefter og hvordan man dissekerer høne.

Ting jeg ikke lærte meg i år: Hvordan man smører helt perfekte ski til ethvert føre, hvordan man passer på planter slik at de ikke dør(!*), hvordan man skriver en roman, at 'boklov' ikke er et ord på wordfeud, hvordan holde hælen nede under ridning, å skjule at jeg ikke liker noen, at jeg ikke trenger å ytre absolutt alt jeg mener, og konversere for konversasjonens skyld.

I 2014 ble jeg reddet ned fra vinterfjellet av en snøscooter.

I 2014 så jeg masse på sport på TV. Til å være meg. Svært mye i forhold til tidligere i livet. Fulgte med på vinter-OL, så finalekampen i VM fotball(!) og stort sett alt av World Equestrian Games.

Den beste filmen jeg så var Lars von Triers Nymphomaniac. Etterpå hørte jeg masse på Rammstein mens jeg løp i snøen. Så fikk jeg beinhinnebetennelse fordi jeg løp for mye.

Alle de beste romanene jeg leste i år er skrevet for mange, mange, mange tiår siden. Like etter siste eksamen i år fikk jeg et litteraturmagasin i posten. Bladde i det og denne tanken kom til meg: Jøss, skriver dere om det der ennå? Det er så mange ting jeg som kommer på nytt og på nytt. Resirkulering av idéer og tanker. Da jeg var barn ble jeg skikkelig provosert en gang da noen sa at hadde man lest én bok, hadde man lest alle. Nå, derimot, har jeg begynt å tenke at det faktisk er litt sånn.

I 2014 flyttet jeg til Ås, i min egen leilighet. Begynte å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Spiste sopp til middag hele høsten, ble hjem for fosterkatter fra FOD, og ble økonomiansvarlig i en forening.

Dette skjer i 2015: Jeg skal bli enda bedre til å ri og delta på sprangstevne(r), lære meg kjemi og botanikk, dra på flere ekskursjoner (skal faktisk være på ekskursjon i over halve juni, ute i skogen og ved kysten, det blir gøy!), se den nye Star Wars-filmen og dra til Falun og se ski-VM  og Petter Northugs comeback (haha).

Dette var en av hestene jeg traff i 2014. 

*Jeg kan sykt mye om fotosyntese og planteceller, sannsynligvis mer enn folk flest, men å passe på mine egne planter klarer jeg ikke. Oh, the irony!

Selvløsheten

Etter å ha vært ute og løpt, hentet pakke på posten i samme slengen, dusjet og skjært grønnsaker til middag og lurt på hva jeg skal se på nå som HBO Nordic har stoppet meg fra å se episoder av noe som helst før jeg fikser betalingsinformasjonen min, kommer jeg på hva en venn minnet meg om dagen før: I morgen kommer Knausgård på Brenner & Bøkene! Det blir det. Brenner & Bøkene, jeg har notert meg det bak øret, at jeg skal se på det, må se på det, har bare ikke gjort det ennå, til tross for at jeg fikk med meg hva Espedal sa i første episode, snakket om det på telefonen en dag jeg gikk rundt i Oslo på jakt etter dobbelsidig teip, fant det ikke, men kjøpte flere LED-lykter til sykkelen i stedet, gikk på Litteraturhuset etterpå og drakk øl, hørte om årets Nobelprisvinner, men tankene gikk, tenkte veldig ofte på helt andre ting, som f.eks. her sitter jeg og drikker øl, nesten ingen andre drikker øl, og ingen er på min alder, halvparten har grått hår, og andre ting som ikke hadde noe med akkurat stedet og nået å gjøre, tankene gikk, kanskje tenkte jeg på hvordan, hva, hvem er jeg, hvorfor lever jeg, hvorfor sitter jeg her, må jeg sitte her for å være lykkelig, hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør, hvordan kan livet bli bedre av at jeg sitter her; den evige strømmen av livsanalyse som pågår inne i hodet, som Knausgård snakker om i episoden: Den stadige jakten etter mening, den stadige slitsomme jakten etter mening, det plagsomme jeg-et; Jeg. Her. I verden. Han sier, til Brenner, at det finnes noen ting han gjør her i livet, hvor jeg-et blir borte, man slutter å tenke på jeg-et fordi man blir helt oppslukt. Han sier at for ham er de tingene skriving, fotball, å spille i band og å fiske. For meg er de tingene: å ri, være sammen med hester, regne matematikk og bli med botanisk forening ut i skogen. De tingene ligner på hverandre [...], hva er felles for de tingene? Jo, du tenker ikke på deg selv, på hva du holder på med, de tingene finnes ikke, du er helt oppslukt med det du er inne i. Han kaller tilstanden å være selvløs, og det er godt, det er en god ting. Det er det han leter etter. Det er som i barndommen, man er selvløs; har man det vondt kommer grunnen utenfra, ikke innenfra; har man det vondt i barndommen er det ikke på grunn av en selv, men på grunn av noen andre, i motsetning til når man er voksen og bevisst over seg selv, når man går rundt i livet og hele tiden tenker på sin plass i verden, seg selv i forhold til alle andre, hva er meningen med det jeg gjør nå, kan jeg ikke bare være glad? Nei. Det går ikke. Jeg-et presser seg fram. Det er som Knausgård sier: Jeg har av og til sagt at det er barnas tilværelse som er meningen med livet, og vi er deres tjenere. Som er fint, som er sant, for det er jo den samme følelsen vi lengter etter som voksne, følelsen av å være selvløs, av å bare leve, uten å tenke over det; en tilstand som vi som voksne kan finne fram til i korte perioder av gangen, men ikke alltid, ikke hele tiden, langt i fra. Vi kan oppleve den igjen noen timer, og så: Så kommer jeg-et igjen. Som følger med en overalt, nesten overalt. Inn på Litteraturhuset, på toalettet, i baren, inn i Wergelandsalen, på stolen, sitter sammen med meg og venter på at samtalen på scenen skal begynne; det er selvbevisstheten jeg drikker øl med, livets følgevenn, her sitter vi.

Podcast

I.

En kveld på vei til en bursdagsmiddag går jeg istedenfor å sykle, den er punktert, punkterte på vei hjem fra stallen, i mørket, ble ikke redd som jeg ofte pleier å bli, men sinna, på hvem? – ingen, ingen å bli sinna på, var bare sykkelslangen som punkterte, burde alltid sykle rundt med lappesaker i sekken, jeg har jo uansett alltid sekken, hvorfor ikke lappesakene, tenker: Alltid fra nå av, neste gang. Jeg går, med paraply og et skjerf over hodet, for det regner, jeg har tegnet en tegning som bursdagsbarnet skal få, har pakket det inn i en mappe inni en plastpose fra en dyrebutikk, det er der hun som jeg bor med jobber, hun har kanskje kjøpt noe til kattene, eller hunden som var på besøk i helgen, en stor flatcoated retriever, glad; i dag er det mandag og jeg går langs jordet, gjennom sentrum, langs barneskolen, hører på podcast på veien, om bøker, de snakker om bokhyllene sine, hvordan de behandler bøkene sine, låner de dem ut eller ikke (ja), skriver de i bøkene sine eller ikke (ja); og hun ene sier at hun ikke har noen bokhylle akkurat nå, for hun bor på en liten hybel, hun har bare stabler med bøker og det minner meg om da jeg også bodde på et lite rom og hadde stabler med bøker på gulvet og på pulten, jeg hadde flyttet fra noen, eller så var det den andre som hadde flyttet fra meg, det var han som tok bokhyllene våre med, han tok dem med og satte dem opp hos seg selv, de ble hans, var ikke lenger mine selv om jeg hadde kjøpt dem, som om det bare var å gjøre det, jeg hadde uansett ikke plass, og bøkene mine, de lå i grønne fruktkasser som han hadde stjålet fra utsiden av butikker i nattemørket, på sykkel; han hadde tatt dem med seg bak på bagasjebrettet, kanskje to om gangen gjennom en hel sommer, og så var det mange av dem og vi flyttet, det var da vi flyttet sammen, siden: Vi flyttet samtidig, men ikke sammen, og bøkene mine fikk plass i grønne kasser, ble liggende i garasjen hjemme hos foreldrene mine mens jeg bodde i et rom med skråtak og hadde bøker i stabler på gulvet, på pulten, jeg gjorde ikke annet enn å være i det rommet og lese, meg og bøkene; stå opp, spise frokost, lese, dra på forelesning, høre, dra hjem igjen, innom butikken på veien, kanskje biblioteket, spise, lese, spise, lese, spise, lese. Det var alt. Jeg tenker på det når hun snakker om rommet sitt på podcasten og jeg går langs veien og det duskregner, jeg har paraply over meg, det går, det fungerer; jeg har med en gammel flaske rødvin som jeg har spart, kanskje jeg skal drikke den, kanskje ikke. Den samme personen snakker om en bok hun har lest, en bok som beskriver lyset i Finnmark, hus som er fuktige og trekker, alt er trasig, sier hun, trasig, og jeg tenker på et hus jeg bodde i en gang, med bokhyllene, et blått hus i en hage med plommetrær, mange, ved endestoppet av en bane; det var jeg og han som siden dro av sted med bokhyllene, hvorfor? han leser ikke en gang bøker; jeg tenker på det stedet fordi det var så kaldt der, kulden kom liksom fra bakken, jeg hadde alltid raggsokker på, og trekket, kulden fra bekken som rant ved siden av, den konstante lyden fra bekken, den store bekken, med vinduene åpne, da også; hvordan ytterplagg hang i gangen og aldri ble tørre, bare råtna; hvordan vi måtte gå langt til banen og på at det bare var oss, ingen andre, bortsett fra de som bodde i overetasjen, men som bare gikk rundt der som spøkelser, kanskje var jeg også et spøkelse for dem, der jeg gikk, selv om jeg ofte ikke var hjemme, var ikke alltid noe å dra hjem for? Det turkismalte gulvet og hullet i veggen, en slags dør mellom stua og soverommet, med forheng, et svart forheng; speilet vi hadde som han også tok med og som jeg nå har et makent til stående i gangen, har ikke hengt det opp på veggen ennå fordi jeg ikke har bestemt meg for hvor, det er bare jeg som bestemmer nå, jeg trenger ikke å bestemme meg nå, ingen andre har noen mening om det, er bare min som betyr noe. Klistremerket som jeg klistret på speilet i det blå huset, en isbjørn, det har ikke speilet i ganga mi, det er forskjellen. Jeg kunne aldri klistret en isbjørn på et speil nå lenger, hvorfor skulle jeg det? Kjøpte klistremerker med arktiske og antarktiske dyr i en altmulig-butikk i Berlin, kanskje var det da vi gikk fra Prenzlauer Berg gjennom hele byen, det var høst, som nå, november, vi stoppet på en bro over jernbaneskinnene og jeg husker lyset akkurat da, lyset, og det har jeg ikke tenkt på før, hvordan jeg kan huske lyset under ulike hendelser, på samme måte som jeg alltid husker hva jeg hadde på meg ved enhver anledning, selv om det er femten år siden, tre år siden, eller det ikke en gang skjedde noe viktig, var bare en dag som alle andre dager, ihvertfall tilsynelatende, kanskje var det egentlig noe viktig? Og en dag, en dag våkner jeg og ser lyset som kommer inn i stuen, prøver å ta et bilde av det mange ganger, men forgjeves, det blir ikke sånn som jeg ser det. Lilla, jeg ser på det mens jeg spiser frokost og kattene går rundt, mennesket har endelig våknet; ser lyset forsvinne mens frokostblandingen forsvinner; det lilla, sånn som dette lyser det bare når vinteren nærmer seg. Senere på dagen ser jeg på lyset i stuen når jeg kommer hjem, det er et annet lys, men også vinterlys, denne gangen klarer jeg å ta et bilde av det, hvordan det faller på sofaen. Det er den samme dagen vi kikker på kakerlakker på laboratoriet, ser på munndeler på insekter, sånn ser det faktisk ut, har jeg noensinne sett på det så nærme før, visst hva alle delene er: underkjeve, overkjeve, underleppe, overleppe; beina som er femleddete, kroppens tre deler: hode, thorax, abdomen. Jeg rekker å spise før jeg går ut igjen, snakker med pappa på telefonen, han har tid til å snakke med meg selv om det er midt på dagen; så venter jeg ved jordet på at noen skal hente meg, vi skal et sted, og jeg ser på lyset over jordet mens jeg venter. Senere, på vei hjem i bilen, etter at vi har gjort ærendene våre, tar jeg bilder av lyset igjen, det er så fint lys i dag, hele dagen så jeg på lyset, det sa meg: Nå kommer vinteren. Nå kommer den. Men hvordan kan noen skrive om lyset, hvordan? Om noen skriver om lyset kan vi jo bare se det for oss fordi vi har sett det før?, vi har tenkt på det før, hvordan lyset traff veggene, gulvet, gjenstandene, møblene, inne hos oss selv. Støvet som ble synlig, svevende i luften. 

II.

Hører på podcast om bøker mens jeg sitter i entreen og lapper sykkeldekk for ente gang i år og katten leker med sølvpapir og bruksanvisninger som jeg for lengst ikke lenger trenger, men hva kan man egentlig forvente når man sykler over hundre kilometer hver uke på en billig sykkel som sikkert egentlig, har jeg skjønt nå, er til hyggelig bybruk, maks fire kilometer hver dag; sykle en tur til kaféen på hjørnet og kanskje til en venn i en nabobydel, til stranden, bryggekanten, med øl i en pose bakpå; på asfalt, avstander som man likegodt kunne gått, hadde ikke gjort noe om man gikk i stedet, med musikk på øret blir det nesten like bra, gjør ikke noe at det tar ti minutter lenger, dét er det denne sykkelen er til for. Anskaffet meg sykkelen da livet var akkurat sånn, bodde i byen, skulle bo i byen; syklet til kinoen, syklet til kaféene, syklet til bokhandlene, syklet til butikkene, syklet til vennene, syklet til festene, syklet til strendene, bare en kort tur, straks der, gadd ikke en gang sykle med hjelm, skulle jo ikke langt, syklet aldri på bilveier, tenkte ikke så veldig på at jeg kunne dø heller. På podcasten sier en av kvinnene at hun ikke skjønte døden før hun selv fikk barn, at det ikke var før da det ble helt forferdelig å tenke på det, og jeg har ikke fått noen barn, men er blitt reddere for å dø likevel, alt det jeg skal gjøre, selv om jeg vet at det ikke spiller noen rolle fra eller til, at jeg er bare en organisme blant alle andre organismer, tildelt en ekstremt liten brøkdel av universets alder, fjorten milliarder år, her, og at det jeg-et jeg føler, bare er et resultat av en veldig stor hjerne, som bare er en samling nerver og hjerneceller, hva mer? – ikke noe, men også derfor er det jeg ikke blir skuffet når de samme kvinnene kort etterpå snakker om Brødrene Løvehjerte, om hvordan Astrid Lindgren en gang sa at det ikke var verdener utenfor denne hun snakket om når hun skrev om lyset og Nangilima, men rett og slett det at synet vil se ting lysere når blodtrykket minker, at det var dét lyset Kavring så da han var på vei til å dø, det var ikke noe mer enn blodtrykket som sank etter en febertokt (med sine fantasier, sitt Nangijala), det var ingen verden etter denne, det er ingen verden etter denne, ingen Nangilima, og så sa hun, til den mannen hun fortalte det til: Men dette må du aldri si til noen. 

Ute og sykler

Halvveis til ridesenteret en mørk kveld ryker sykkelkjede og jeg står der, tettpakket i klær, det begynner å bli kaldt, så kaldt at ansiktet blir tørt, med blinkende hvite led-lys både foran og bak, refleksvest og en sekk med rideutstyr, der står jeg med et røket sykkelkjede. Sykkelen er ikke en gang min, jeg har bare lånt den fordi min egen står parkert ved sykkelstativene utenfor bygget jeg bor i, med ødelagte bremser og løst styre, jeg har kviet meg fra å ta den med til reparasjon, har allerede vært på sykkelverksted med den to ganger i år, skal jeg gå og fikse den enda en gang, skjønner først ikke at den kan være så slitt, men glemmer at jeg syklet et 80 km langt terrengløp i sommer, over stok og stein, fra Strømstad til Halden, på en sykkel som ikke er en terrengsykkel, og alle de gangene jeg syklet på den før det, som forberedelse, på grusveier og rundt innsjøer, sommeren lang, det er ikke rart den er blitt ødelagt igjen. Dessuten har jeg flyttet til et nytt sted og jeg vet ikke en gang om de har et sykkelverksted. Fem frisørsalonger har dette tettstedet, men verken Clas Ohlson, innvandrerbutikk eller sykkelverksted. Jeg får ikke kjøpt dobbelsidig teip og kattene klorer opp sofaen. Jeg får ikke kjøpt den riktige typen karri. Jeg får ikke fikset sykkelen min. Dessuten er det så mørkt når det blir mørkt. Ikke sånn som i byen, der jeg kommer fra, med gatelys overalt. Hver kveld jeg sykler tenker jeg: Dette er siste gang. Om jeg vil eller ikke. Jeg kommer til å bli påkjørt bakfra av en bilist. Eller jeg kommer til å sykle ut i en grøft når en bil kommer mot meg, jeg ser ingenting i skinnet av frontlysene, blir blendet, blind, tror jeg kjenner veien, men jeg gjør ikke det. Jeg kommer til å sykle ut på midten av veien og bli truffet. Om ikke ut i grøfta. Jeg kjenner hjertet banke raskere hver gang jeg ser at det nærmer seg en bil. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette, av og til regner det også, men jeg sykler i seksten kilometer én vei likevel, for jeg skal til stallen og ri. Etterpå sykler jeg hjem igjen like langt. Jeg har ikke trent versader, bøyninger og galoppsteg i ett år allerede for å glemme det. Dét er det, det er derfor. Og når jeg sykler hjem igjen er det ikke like ille, føles ikke like hasardiøst. Jeg stopper på Kiwi i Vestby og kjøper en brus, er tørst, kanskje også en banan eller en sjokolade eller noen nøtter, nå er jeg på vei hjem, det gikk bra. Jeg døde ikke på veien.

Etter 10 km ryker kjedet, jeg googler sykkelkjede og tar med sykkelen til kjøpesenteret like ved, flaks at det røk her på sykkelstien og ikke på en mørk landevei fem kilometer unna, hva skulle jeg ha gjort da, gått langs veien og vært reddere lengre enn vanlig? Marsjerer inn på Clas Ohlson og kjøper kjede og sykkelolje, men vet ikke hva jeg gjør, har aldri byttet kjede på sykkel før, og klarer det heller ikke, må stakkarslig trekke den med meg til stasjonen hvor jeg kjøper en togbillett til 75 kr for å ta toget ett stopp, uten å i det hele tatt få ridd. Føler meg snytt for noe, at pengene bare renner ut av et hull i buksa, forsvinner fra meg. Tenker det ikke lenge før jeg tenker på andre mulige scenarioer som hadde vært verre, som er veldig mange scenarioer, jeg kunne f.eks. vært tvangsprostituert i et fattig land, innesperra i en leilighet i en by i et land som hun ikke vet noen ting om. Også ler jeg kanskje der jeg sitter med thermovotter og billett i lomma på stasjonen, fordi jeg er glad problemene mine bare er ødelagte sykler og ridetimer jeg ikke får tatt. Det kunne vært verre, mye verre. Og når jeg kommer hjem er det bare å sette seg i sofaen, drikke te, spise brødskiver og google sykkelreparatører i omegn. Det er ikke verre enn det. 

Ti bøker som har påvirket meg

En gang i august ble jeg utfordret av en venninne på Facebook til å liste opp 10 bøker som har hatt en påvirkning på mitt liv. Kom ikke på det igjen før jeg nylig så noen andre gjøre det, og skrev min egen liste. Det jeg derimot ikke gjorde, var å forklare hvorfor bøkene er på listen. Så her er lista, og hvorfor: 

1. Drømmefakultetet av Sara Stridsberg

Leste denne den sommeren jeg bodde i København og ikke visste hva jeg skulle gjøre etterpå. Hadde en kjæreste som aldri stod opp. Syklet rundt på måfå og skrev og trodde det skulle bli noe. Drakk mynte- og kirsebærsaft og leste meg gjennom bokhylla til arkitektstudenten vi leide leiligheten til, på Østerbro. Gjenoppdaget hvor stort litteratur kunne være, noe så sterkt og forferdelig hadde jeg knapt lest før. Da jeg kom hjem var det mange viktige ting jeg ikke hadde funnet ut av ennå, men leselysten var umettelig og etterhvert bestemte jeg meg for å studere litteraturvitenskap. 

2. Trolldomsfjellet av Thomas Mann
Bodde i Bergen, hadde et halvt år igjen av bachelorgraden i litteraturvitenskap; løp slavisk en mil hver dag og var generelt forferdelig miserabel med tilværelsen. Flikket på en bacheloroppgave om Virginia Woolf, levde på havregrøt og skjønte ikke poenget med noe, egentlig; livet, litteraturen, (den såkalte) kjærligheten, alt sammen. Leste Trolldomsfjellet som en av de siste bøkene på studiet, og den ble hengende ved meg. Tenkte stadig vekk på den mens jeg trasket brostein for meg selv. Hele våren kom den tilbake til meg, og om sommeren. Da jeg endelig bestemte meg for at jeg skulle studere realfag og faktisk gjøre noe nyttig for verden, var det som en slags motsatt Hans Castorp. Jeg vil ikke være som han, tenkte jeg.
pi

3. Mio, min Mio av Astrid Lindgren det går bra
Fordi det var den første boka jeg leste.

4. Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen 

Leste Kjell Askildsens samlede da jeg nettopp hadde flyttet sammen med kjæresten. Skjønte at det ikke bare var meg som følte meg ensom sammen med kjæresten, men at det egentlig faktisk var sånn det var. At alle mennesker er ensomme og aldri helt og fullt kan kjenne noen andre.

5. Birds of America av Lorrie Moore
Denne kjøpte jeg i et antikvariat i New Orleans og leste den mens vi reiste gjennom det nord-amerikanske kontinent i tog og bil. Tenkte mye på at jeg egentlig ikke burde studere litteraturvitenskap på denne turen, at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Da jeg kom tilbake til Norge erklærte jeg at jeg skulle slutte på litteraturvitenskap. (Men så fikk jeg så gode karakterer at jeg ikke kunne slutte likevel. Uansett var kimen der, og jeg har siden lest nesten alt av Lorrie Moore.)

6. Den fremmede av Albert Camus
Denne er bare med på lista fordi den gjorde stort inntrykk og alltid har kommet tilbake til meg.

7. Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez
Fordi den er så bra. En av de beste bøkene jeg har lest. Har bidratt sterkt til at jeg nå ofte blir så sur når jeg leser skjønnlitteratur. Alt det middelmådige. Alt det folk skriver som ikke er denne boka.

8. Et drømspill av August Strindberg
Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lest den. Mange. Også noe av det beste jeg har lest. Fuck Ibsen. Et drømspill fikk meg til å virkelig skjønne at teater ikke trenger å handle om borgerskapets tåpelige små problemer. (I-landsproblemer ville jeg kalt det i dag.) Jeg var vilt begeistret, og er fortsatt vilt begeistret for den aldeles gærne Strindberg. (Synd han ikke lever i dag. Det skulle politisk korrekte Sverige hatt godt av.)

9. Mysterier av Knut Hamsun
Denne er på lista fordi det er den beste boka av en av mine største favorittforfattere. Hamsun får meg til å le, og det er ikke ofte det skjer. Når jeg har lest altfor mye dårlig/middelmådig er det bare å lese Hamsun, så kommer jeg på hva litteratur faktisk er for noe.
o

10. Mrs Dalloway av Virginia Woolf

Visste ikke helt hvilket av verkene hennes som jeg skulle sette her, kunne likegodt vært en av de andre jeg har lest. Virginia Woolf er bare helt fantastisk. Vill og farlig, fryktinngytende, intelligent, vittig, skarp, melankolsk og livsbejaende, sinna, ærlig, alt; ja, verden, det er sånn verden er, sånn som hun skriver. At jeg har plassert henne nederst på lista betyr ingenting, denne lista er ikke kronologisk. 

Vesterveien og dens utsikt

En sen sommerkveld sykler jeg nedover Vesterveien. Det er en vei jeg har sykla mange ganger, men ikke så mye i det siste, ikke de siste årene. Det var noe jeg gjorde de første årene jeg hadde kjæreste, da ting var fint og vi fortsatt var greie mot hverandre og jeg var naiv og ung og trodde på mening og kjærlighet, lenge før jeg ble det mennesket jeg er nå og som jeg mye heller vil være, selv om jeg er bitter, kynisk og sint. Den gangen jeg hadde lave ambisjoner og ikke trodde man trengte penger for å være lykkelig. Jeg hadde en mp3-spiller som gikk på utskiftbare batterier og vi pleide å gå hjem fra byen, på Vesterveien, for å spare taxi-penger. Det tok godt over en time, på asfalt og i den tjukke lufta utenfor nikkelverket som lukter og smaker av noe unormalt, noe fremmed. I gamle dager var trærne ved fabrikken helt svarte. Det er de ikke nå lenger, men veien er ikke fin, er bare fabrikken og biler og bensinstasjoner hvor man kan kjøpe fem boller i en pose. En annen dag løper jeg forbi, løper langtur og hører på radio etter at spillelisten jeg har laget er over. Jeg har løpt tjue kilometer. Det er noe jeg gjør minst en gang i uka. Jeg tenker på om jeg skulle ha gjort det med den kroppen jeg hadde for fem år siden, hvor slitsom det ville vært. Det hadde ikke gått. Aldri i verden. Jeg blir mer sliten av den tanken enn av løpinga akkurat der og da, den flyter bare, går bare av seg selv, jeg tenker ikke lenger på at det er slitsomt og hardt. Bare når jeg løper intervaller og trapper og helvetesbakker med urimelige skråningsvinkler. Men jeg gjør det likevel. Jeg gjør det likevel og blir sliten, sittende, tar knekken på rastløsheten, leser en bok. Sannheten er nemlig den at jeg egentlig er altfor rastløs til å lese bøker. Jeg er altfor rastløs til å sitte stille lenge om gangen, det er nesten umulig. Det er derfor jeg løper, ihvertfall er det én av grunnene. En annen er at jeg liker å være ute, så lenge det ikke er altfor varmt. Ting blir så mye vanskeligere når det er varmt, så utmattende, jeg venter til kvelden med å løpe og ligger i hammocken og prøver å lese, men sovner. I løpet av sommeren skal jeg flytte nordover, dit hvor somrene er lysere om natten, men ofte mindre varmt. Kanskje blåser det mindre også, for det gjør det her. Jeg spiser salte kjeks i hammocken en dag, jeg har hørt salt er bra når det er varmt, og papiret fyker vekk, under hekken bak hammocken, jeg må nesten krype for å få tak i det igjen. I avisen står det om Hovefestivalen og jeg blir sliten bare av å tenke på det. Å telte sammen med en masse fulle folk og høy musikk, alt bråket, det var sånt jeg gjorde jeg for fem år siden, men også da trengte vi en pause; vi gikk til rullesteinsstranda for oss selv, drakk en øl borte fra de andre. Også det får meg til å tenke aldri. Det var gøy, men ikke igjen. Ikke nå lenger. 

En annen dag går V og jeg en tur på Odderøya, det var der Quart-festivalen var. Vi går langs skråningen mot havet, ferdsel på eget ansvar, sier skiltet, fare for steinsprett. Vi diskuterer hva steinsprett er for noe. Er det stein som kommer til å ramle på oss ovenfra, eller stein som vi tråkker på som glipper. Vi håper på det siste, det er det mye lettere å ha kontroll over. Dessuten er det en ting til jeg ikke skjønner; er ikke all ferdsel på eget ansvar? 

På toppen setter vi oss på en benk og drikker vann. Det er for varmt. Vi skal egentlig til et lite tjern som vi har sett på kartet, men vi finner det ikke, går i ring. Det finnes rådyr på øya, og det er rart at de ikke dør ut, for øya er så liten. Tanken på at de svømmer over vannet er for utrolig, men samtidig er det like utrolig at de kan leve her på dette lille området. For det er lite selv om vi ikke finner tjernet. Jeg har visst om dem i mange år, men aldri trodd helt på at det bodde rådyr der, før jeg så en i fjor sommer, da vi gikk ut dit for å plukke blåbær og smake på øl i et minibryggeri. En annen teori: løper de gjennom sentrum om natten når vi ikke ser dem? Det hender jeg ser en katt i sentrum, som er rart, men ikke så rart. Kristiansand er ikke en veldig stor by. Sentrum er et rutenett, Kvadraturen, omflankert av hav på to kanter, elv på en kant (Otra) og skogen bak den fjerde siden, Baneheia. Baneheia er begynnelsen på Bymarka, det er der jeg begynner når jeg skal innover i skogen og løpe, på røtter og steiner, blant trær og skygge, opp og ned. En sjelden gang på skogsbilvei. Vi går på tur der en dag, V og jeg, og drikker opp alt vannet, blir fort tørste igjen, det er så varmt. Og gresset har blitt gult på veldig mange steder, det er lenge siden det regna her sist. Jeg venter på regnet, savner det litt. Det kommer en dag jeg sitter på biblioteket og skriver på en novelle, ikke bare regnet, men også torden. Det slutter lenge før jeg drar hjem, før jeg lukker pc-en og er fornøyd. Når jeg løper etterpå ligger det vanndammer på stiene og det lukter friskt. Jeg løper et sted jeg aldri har løpt før, visste ikke en gang at dette stedet fantes, i nærheten av Postveien over Groheia, nede ved Suldalen. Og det er forbausende at det fortsatt er nye steder i en by jeg har bodd så mange år i, deler av skogen jeg ikke har vært i. Jeg tenker jeg må huske dette stedet, memorerer det i hjernen: Dette er et sted som kan utforskes videre. 

Fotball-VM

Sykler til butikken for å kjøpe en boks med vaniljeis, vi skal ha pannestekt banan og is til dessert. Stiller meg bak en guttegjeng i kø mens jeg kikker ut av butikken på sykkelen som jeg har lånt og ikke låst, man vet jo ikke, kanskje noen tar den, det hadde vært synd, den er helt ny. Guttene i guttegjengen teller kroner, de er kanskje ti-åringer, plukker kjærligheter-på-pinner og sjokolade, du vet den kampen mellom Chile og Brasil, pappa var på den, sier en av dem. Å, sier en annen. Ja, pappa er i Brasil for han jobber og kan se alle VM-kampene, sier han, er storveis fornøyd. Jeg har tippet kampresultater og lagt hundre kroner i en pott, men har ikke sett en eneste kamp. Fotball, fotball; har aldri fått til å interessere meg, eller, kanskje en gang, i 1998, da jeg var ti år og gikk i fjerde klasse, vi snakket om fotball på skolen og jeg så alle kampene som Norge var med i. Norge vant 2-1 over Brasil, det ble full ståhei og vi skjøt tilogmed opp en rakett, en salutt. Ufrivillig får jeg likevel med meg noe, folk på Twitter som ellers skriver om andre ting, skriver om fotball; noen heier på Mexico, andre på Nederland; de diskuterer og diskuterer, siterer sportskommentatorer og linker til Knausgårds tekst om den argentinske fotballspilleren Ángel di María; og ropene fra stua når noen scorer, eller diskusjonen, blir det straffekonkurranse, mon tro; å nei, å nei, JAAAAAAAAAAAA!!!!!!; et for meg uforståelig engasjement, likevel er det så mange som holder på med dette. Ser og ser, følger med på kampene, spillerne, jeg vet ikke en gang hvor mange det er av dem, elleve på hvert lag?; spillerne som løper fram og tilbake på en grønn firkant, bare det, det skjer jo nesten aldri noe; lyden av publikum, massen; og jeg ser for meg kaoset i Brasil og de som står utenfor stadionene og selger mat, ser for meg gatene, byene, bilene, at det er varmt og at de snakker portugisisk og at folk hoier i gatene, kanskje med flagg og i fotballklær. Men bare i et øyeblikk eller to tenker jeg på det, glimt av et kart over Sør-Amerika dukker opp på netthinnen, Brasil ligger der og breier seg, stor og strakt, og sydspissen der nede, som ikke er Brasil, men Chile og hvor man må dra hvis man skal ta en av turistbåtene til Antarktis; og Argentina, som alltid får meg til å tenke på nazister på flukt, det er det først jeg tenker på, deretter, som nummer to, tenker jeg på Evita-filmen med Madonna i som jeg så da jeg var liten, litt amputert fordi mamma sa lukk øynene hver gang det kom en sexscene, og jeg kan egentlig ikke huske noe av den, bortsett fra sangen Don't cry for me Argentina, det er alt. Videre: Colombia, som får meg til å tenke på Gabriel García Marquez, som er død, døde mens jeg var på hytta i påskeferien og leste gamle pennyklubbøker. Bolivia, som får meg til å tenke på en venn som oppholdt seg der en lang periode og jobbet på et bordell, sier han, og jeg vet ikke med ham, jeg vet ikke alltid om det han sier er tøys eller sant, og jungelen, som han forteller er så fuktig at en gang han våknet i teltet og hadde hengt sokkene sine utenfor til tørk, hadde det begynt å vokse sopp på dem, som muggen som stortrivdes i bunnen av ranslene våre i 1998, da vi var ti år og glemte matpakker og most frukt i sekken og lot papirene bli fuktskadede før vi kom på å gi dem til foreldrene våre. Og lille Ecuador i det ene hjørnet, som jeg lenge, lenge, da jeg gikk i femteklasse, trodde lå i Afrika fordi en i klassen var adoptert derfra og hun var så mørk og hadde afrohår. Jeg husker hun fortalte at hun hadde vært der og spist marsvin, til så mange av jentene i klassens forstyrrelse, de hadde all slags små gnagere i bur på rommene sine, noe jeg aldri helt forstod greia med, hva skulle man med sånne gnagere, jeg syntes ikke det var noe søte, satt jo bare der i burene sine med sine vibrerende neser, gjorde ingenting, var like kjedelige som fotballkamper. Jentene, som alle skrev dyrlege eller frisør i minnebøkene under drømmeyrke. Bortsett fra hun fra Ecuador, hun skulle bli kjendis eller noe, kanskje skuespiller eller popstjerne, jeg husker ikke, men jeg husker at hun alltid skulle synge og danse hver gang det var en forestilling, gjerne til Britney, kanskje FN-dagen eller talentshowet, i gymsalen. I gymsalen hvor vi spilte hjørnefotball ved andre anledninger, som jeg faktisk syntes var ganske gøy, noe helt annet enn fotballen i friminuttene, som nesten ingen jenter var med på, bare gutter. Skrekken for å bli taklet i bakken av voldsomme gutter med vinnerinstinkt, kanskje tilogmed syvendeklassegutter, nei takk. (Mens jeg etter skoletid, velvillig, med jevne mellomrom satte meg på sta hester som kastet meg av på bakken, eller ble trampet av en hest på foten eller ved uhell sparket og bitt, alt det der gikk helt greit.) Da var stikkball mye gøyere, hvis man først skulle spille noe. Eller slåball, som det hendte at vi spilte på på fritiden også, hos S som bodde nede på myra og hadde høner og trampoline i hagen, stor hage med busker rundt og Grimsbekken like ved. Jeg så henne en gang i en trapp på vei ned fra Fløien, hun var på vei opp. Forsvunnet ut av livet for lenge siden, ikke en gang i periferien.

Uten en rød tråd: Om hvordan livet forandrer seg, ingenting er sant og hva som skjer med nihilismen når man er glad

På grillfest i Lillehammer snakker filmstudentene om eksamensfilmene, om hvordan det gikk. Jeg sitter ved solveggen og drikker øl, har løpt halvmaraton, Birken, har spist brødskiver og banan, en halv proteinbar med smak av skillingsboller, venter på at grillen skal bli varm nok. Hva syntes sensorene om den, spør en av studentene en annen. Å, han sa at filmen var en skikkelig i-landsfilm, svarer noen, og jeg ler, ler kanskje mest inni meg for ikke å være frekk, men i min verden er en slik beskrivelse virkelig negativ, det er selv en karakteristikk jeg bruker nærmest som skjellsord. Herregud, for noen middelklasseproblemer. Men kan ikke slike problemer virkelig være noens problemer, sier en eller annen. Solen er så sterk at jeg må skygge for øynene med hånda for å se, hvem sier hva her. Husveggen bak meg er hvit og blendende. Jeg tror vi kan grille nå, sier en. Jeg synes det er litt dårlig å si sånt, selv i-landsproblemer kan være noens ektefølte problemer, sier en. Nja, sier en annen. Jeg tenker på The Squid and the Whale, tidenes i-landsfilm. Middelklassen med sine skilsmisser. To litteraturprofessorer i New York City som skiller seg og lager bråk. Som om det er verdens undergang. En datter og en sønn som trekkes til hver sin kant, unge elskere og elskerinner; moren, den intellektuelle og smarte moren, som blir sammen med en mye yngre tennisinstruktør, sønnen som synes hun er for god til det, hva skal hun med ham. Det er opplagt, hun ønsker ikke et jevnbyrdig kjærlighetsforhold, hun har hatt det før, og det funket ikke. Bare se hvordan det endte. Men hallo, sier en av studentene, selv Oslo 31.august er jo en i-landsfilm. Og alle elsket den, jo, også jeg. Også jeg som bruker ordet 'middelklasseproblemer' nedsettende. Jeg elsket filmen, hvordan den beskrev et menneskes rastløshet og søken etter hvorfor, det eksistensielle den spør etter, og ikke minst lyset, lyset over byen og Frognerparken midt på natten og syklingen langs trikkeskinnene. Tilsynelatende kanskje en i-landsfilm, men ved nøyere ettertanke ikke. Livet til hovedpersonen er falt fra hverandre fordi livet mangler mening. Livet til personene i The Squid and the Whale har bare falt fra hverandre fordi konvensjonene de levde etter har falt fra hverandre. De har levd etter noe de trodde livet skulle leves etter, og når det ikke fungerer, blir det ståhei. Det er ikke selve livet de tenker på, men alt det som mennesket har funnet på. Institusjonene, ekteskapet, yrkene. Det er der forskjellen ligger. Det er derfor jeg senere, en søndag henslengt i hammocken, kan lese På sporet av den tapte tid, skrevet av Marcel Proust, en mann av den franske overklassen, om mennesker i den franske overklassen, og likevel, ikke et øyeblikk, tenke at problemene som skjer er i-landsproblemer. Det jeg-personen forteller om kjærligheten og menneskelige relasjoner angår livet, er ekte, befinner seg i sfæren det allmenngyldige. Det er noe annet enn f.eks. Ibsens Et dukkehjem, som jeg synes hører til i samme kategori som The Squid and the Whale, som bare handler om konvensjoner og problemer rundt dette. Problemer som mennesker har skapt for seg selv og hverandre, ting som egentlig ikke er problemer. I-landsproblemer, middelklasseproblemer. Mens spørsmålet om eksistensen, hvorfor er vi her, hva er egentlig kjærlighet, sannhet og mening, er problemer gitt til oss av evolusjonen, det faktum at vi har fått hjerner som er i stand til å lure på disse tingene, det som skiller oss fra dyrene og som drapsetterforskeren Rust Cohle i serien True Detective så fint forklarer i en samtale med sin kollega mens de kjører gjennom det mystiske, vakre sørstatslandskapet:

- I think human consciousness is a tragic misstep in evolution. We became too self-aware. Nature created an aspect of nature separate from it self. We are creatures that should not exist by nature law. 
- Uh, that seems God fucking awful, Rust. 
- We're things that labour under the illusion of having a self; secretions of sensory experience and feeling, programmed with totally asssurance that we're each somebody, when in fact everybody is nobody.
- I wouldn't go around spouting that shit if I was you. People around here don't think that way. I don't think that way. 
- The honourable thing for our species to do is deny our programming, stop reproducing, walk hand in hand into extinction. One last midnight, brothers and sisters, opting out of the raw deal. 
- So, what's your point of getting out of the bed in the morning?
- I tell myself I bear witness, but the real answer is that it's obviously my programming. And that I lack the constitution for suicide. 
- My luck I picked today to get to know you. Three months I do not hear a word from you...
- You asked. 
- Yeah, and now I'm begging you to shut the fuck up. 
-...
-...
- I get a bad taste in my mouth out here. Aluminium. Ash. I can smell the psychosphere. 
- I got an idea. Lets make the car a place of silent reflection from now on. Okay? 
- ...
- ...
- What should I bring for dinner?
- A bottle of wine would be nice, yes. 
- I don't drink. 
- Oh, no, of course not, Rust. Listen, when you're at my house, I want you to chill the fuck out. Don't even mention any of that bullshit you just said to me. 
- Of course not, Marnie, I'm not som kind of maniac, alright. For fuck's sake. 

Og selv gjør jeg det samme en dag på jobb når en av kollegene forteller at hun er gravid. Jasså, sier jeg, er du det. Ja, det er gammelt nytt, sier hun. Det er jeg som ikke har vært der på en stund, jeg har lest til eksamen og hatt eksamen. En annen kollega sier på spøk: Hvem blir den neste. En av dem sier navnet mitt, spøkefullt, og så ler noen, for de er venner med meg på Facebook. Mitt verdenssyn skinner gjennom, å tenke på fremtidige arbeidsgivere har jeg gitt opp med for lenge siden. Jeg mener jo det jeg mener, uansett om folk vet det eller ikke. Det forandrer ingenting. Nei, hun er jo i mot barn, sier den gravide. Jaja, sier jeg og later som jeg er travelt opptatt med noe. Vi trenger ikke å snakke om det her. Hvorfor ikke ha barn, sier S. Jeg tar den korte forklaringen, sier bare at jeg ikke føler for det. Jeg dropper den lange forklaringen, den som handler om verdens meningsløshet, overbefolkning, miljøproblemer og at jeg forakter antroposentrisme. Det blir for vanskelig her, og jeg tenker som Rust Cohle at det jeg mener kan få meg til å virke som en lunatic, så jeg lar være. Av sosiale konvensjoner lar jeg være, også jeg lar meg styre av dem. Prisen for å snakke om sannheten på jobb er så høy at det ikke er verdt det. Jeg trenger ikke å kaste ut mine filosofiske og politiske meninger på en jobb hvor jeg tar oppvask og kutter tomater og sitroner. Det plager meg ikke. Derfor er det ikke noe problem.

Noen dager etter grillfesten i Lillehammer, treffer jeg ekskjæresten min i Oslo. Jeg skal ta toget hjem senere og har noen timer å slå i hjel. Det er en sommerdag, vi spaserer fra sentrum til Frognerparken. Han forteller at han skal i konfirmasjon til slektninger av den nye kjæresten, og jeg tenker at jeg er forferdelig glad for at jeg ikke trenger å være med på sånt og måtte konversere med fremmede. Samtidig har jeg inne en bestilling på en bunad, et antrekk som er som skapt for slike tilstelninger. Denne paradoksale verden. I retrospektiv er han det verste som har hendt meg, men samtidig spaserer jeg med ham gjennom Bogstadveien, hver av oss spisende på en kroneis med bringebærsorbé. Det er hyggelig, samtidig som jeg etterpå, på toget hjem, er lettet for at dette er noe som kan skje en gang i halvåret, maks.

Og en dag plukker jeg opp en novellesamling av Tove Ditlevsen. Jeg leser den en sommerkveld, mett på burger med chèvre, ristede valnøtter og honning, inntatt ute i en park i nabolaget med et glass eplemost til. Jeg leser en novelle, spiller et spill på mobiltelefonen, leser en novelle, spiller spillet, annenhver gang. Det slår meg at hun skriver om det som ligger i grenselandet mellom i-landsproblemer og om det som er eksistensproblemer. Det er noe irriterende ved novellene. Samtidig som jeg kjenner igjen det vonde som foregår mellom mennesker, ensomheten som omgir oss fordi vi alle egentlig er alene her i verden, ser jeg også at mye av det miserable i livene til disse menneskene skyldes at de lever i omstendigheter som ikke passer dem. De prøver å passe inn i noe, noe som fortoner seg som gudegitt, sånn er det bare, og det er det som irriterer meg. Fordi det ikke finnes noe som passer til sånn er det bare. Det eksisterer ikke. Det eksisterer bare i tankene våre. Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men istedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.

Eller i morgen. Jeg gjør det i morgen. Aldri i dag. Mennesker som utsetter alt til i morgen. I morgen vil alt være så mye lettere. I morgen er alltid en bedre dag. Selv legger jeg boka bort fordi jeg ikke orker mer av novellene til Tove Ditlevsen. Ikke i dag, kanskje i morgen. Og når jeg våkner dagen etter, leser jeg enda en av novellene hennes, men det er det samme. Det er det samme som går igjen, fra hvert liv til det neste, bortsett fra i den første novellen, som er full av angst, av barnets angst for sin mor som alltid er så trøtt og i dårlig humør etter de lange dagene på fabrikken, men som plutselig blir overrasket når moren en dag roper på henne, hun tror at moren skal kjefte på henne fordi den åpne pengeboken hennes ligger på bordet og tro at hun, datteren, har stjelt noe (selv om hun ikke har det), men så er det bare for å foreslå at hun skal lage noe eggedosis til seg, i all vennlighet sier hun: Du kan jo vispe deg litt eggedosis. Og barnet blir glad, hun blir lettet og glad, var det bare det mor ville! Eggedosis, hun skal sannelig vispe noe til sin mor også: Da skal jamen du også ha, mor, jeg skal vispe til oss begge, jeg. Et lite lysglimt i Ditlevsens rom.

"Eggedosis" heter denne novellen og handler ikke om middelklasseproblemer i det hele tatt, er det kanskje derfor den er bra, bedre enn de andre novellene? Den bringer tankene mine til en av kortfilmene i kortfilmsamlingen Paris, je'taime, den av Walter Salles og Daniela Thomas, om kvinnen som etterlater barnet sitt i en barnehage og reiser gjennom Paris på ulike T-baner for å komme seg på jobben som barnepasser for et annet barn. Nå er ikke jeg en tilhenger av realismen spesielt, det er på ingen måte det jeg etterlyser, jeg tror ikke den er i stand til å si noe om virkeligheten som er sannere enn noe annet, tvertimot mer løgnaktig i det at den proklamerer å være det sanneste. Før det ble slutt mellom ekskjæresten min og jeg var det en krangel vi stadig kom tilbake til. Han syntes det var bortkastet tid å lese skjønnlitteratur når det var så mange ekte historier som fantes. Ekte for hvem? Det jeg sier om de fem årene vi var sammen er ikke det samme som det han ville ha sagt om de fem årene vi var sammen. Vennene våre ville heller ikke si det samme, familiene våre ville heller ikke si det samme. Alle de ulike partene ville hatt hver sin versjon av hvordan de syntes vi var når vi var sammen. Da det nylig hadde blitt slutt sa nesten alle som spurte meg om det om hvordan det gikk; Går det bra med deg? Mange sa det var synd. En mente tilogmed at alt ville gå så mye verre med meg nå. Bare en sa: Gratulerer!, kjæresten til en gammel venninne, som så fikk tilsnakk av sistnevnte, før hun tok seg i det og sa: Eller, kanskje det er sant? Er det sånn det føles? Ja, sa jeg, og takk.

Selv slo de opp med hverandre og ble sammen igjen, hele tiden. Bodde sammen, flyttet fra hverandre, solgte leiligheten, ble sammen igjen, flyttet sammen igjen. Fram og tilbake. Kanskje er de bare ment for hverandre, for å bruke en utslitt frase.

Noen ganger vender vi stadig tilbake til noe. Tanken om noe har blitt med oss videre. Andre ting legger vi bak oss, fra oss. Noen ting har jeg glemt har skjedd. Med jevne (men lange) mellomrom forteller venner meg historier om meg selv som jeg ikke kan huske. Husker du ikke da du sa dette. Husker du ikke at han sa det til deg. Andre ting husker jeg, ting som er detaljer og ingen vits å huske på, som f.eks. hva jeg hadde på meg og hva vi spiste på en spesiell dag. Min bror snakker om noe som skjedde for nøyaktig et år siden, og jeg husker også den dagen for akkurat et år siden, av helt andre grunner, det var Sankt Hans, men jeg var i Helsinki, så det var heller Midtsommer, en helligdag i Finland, og alle butikkene var stengte bortsett fra noen kiosker. Dagen før hadde det vært midtsommerfeiring på en øy med bål, vin og dansk brennevin. Jeg spiste en banan-is, det var varmt og jeg gikk rundt i deler av byen som var helt nye for meg, gatene var brede og jeg lurte på hvor jeg var, hvor kommer jeg hvis jeg går den og den veien, hvorfor ikke bare gå og se.

Hvorfor ikke bare gå og se, slutten vil uansett bli den samme.