Uten en rød tråd: Om hvordan livet forandrer seg, ingenting er sant og hva som skjer med nihilismen når man er glad

På grillfest i Lillehammer snakker filmstudentene om eksamensfilmene, om hvordan det gikk. Jeg sitter ved solveggen og drikker øl, har løpt halvmaraton, Birken, har spist brødskiver og banan, en halv proteinbar med smak av skillingsboller, venter på at grillen skal bli varm nok. Hva syntes sensorene om den, spør en av studentene en annen. Å, han sa at filmen var en skikkelig i-landsfilm, svarer noen, og jeg ler, ler kanskje mest inni meg for ikke å være frekk, men i min verden er en slik beskrivelse virkelig negativ, det er selv en karakteristikk jeg bruker nærmest som skjellsord. Herregud, for noen middelklasseproblemer. Men kan ikke slike problemer virkelig være noens problemer, sier en eller annen. Solen er så sterk at jeg må skygge for øynene med hånda for å se, hvem sier hva her. Husveggen bak meg er hvit og blendende. Jeg tror vi kan grille nå, sier en. Jeg synes det er litt dårlig å si sånt, selv i-landsproblemer kan være noens ektefølte problemer, sier en. Nja, sier en annen. Jeg tenker på The Squid and the Whale, tidenes i-landsfilm. Middelklassen med sine skilsmisser. To litteraturprofessorer i New York City som skiller seg og lager bråk. Som om det er verdens undergang. En datter og en sønn som trekkes til hver sin kant, unge elskere og elskerinner; moren, den intellektuelle og smarte moren, som blir sammen med en mye yngre tennisinstruktør, sønnen som synes hun er for god til det, hva skal hun med ham. Det er opplagt, hun ønsker ikke et jevnbyrdig kjærlighetsforhold, hun har hatt det før, og det funket ikke. Bare se hvordan det endte. Men hallo, sier en av studentene, selv Oslo 31.august er jo en i-landsfilm. Og alle elsket den, jo, også jeg. Også jeg som bruker ordet 'middelklasseproblemer' nedsettende. Jeg elsket filmen, hvordan den beskrev et menneskes rastløshet og søken etter hvorfor, det eksistensielle den spør etter, og ikke minst lyset, lyset over byen og Frognerparken midt på natten og syklingen langs trikkeskinnene. Tilsynelatende kanskje en i-landsfilm, men ved nøyere ettertanke ikke. Livet til hovedpersonen er falt fra hverandre fordi livet mangler mening. Livet til personene i The Squid and the Whale har bare falt fra hverandre fordi konvensjonene de levde etter har falt fra hverandre. De har levd etter noe de trodde livet skulle leves etter, og når det ikke fungerer, blir det ståhei. Det er ikke selve livet de tenker på, men alt det som mennesket har funnet på. Institusjonene, ekteskapet, yrkene. Det er der forskjellen ligger. Det er derfor jeg senere, en søndag henslengt i hammocken, kan lese På sporet av den tapte tid, skrevet av Marcel Proust, en mann av den franske overklassen, om mennesker i den franske overklassen, og likevel, ikke et øyeblikk, tenke at problemene som skjer er i-landsproblemer. Det jeg-personen forteller om kjærligheten og menneskelige relasjoner angår livet, er ekte, befinner seg i sfæren det allmenngyldige. Det er noe annet enn f.eks. Ibsens Et dukkehjem, som jeg synes hører til i samme kategori som The Squid and the Whale, som bare handler om konvensjoner og problemer rundt dette. Problemer som mennesker har skapt for seg selv og hverandre, ting som egentlig ikke er problemer. I-landsproblemer, middelklasseproblemer. Mens spørsmålet om eksistensen, hvorfor er vi her, hva er egentlig kjærlighet, sannhet og mening, er problemer gitt til oss av evolusjonen, det faktum at vi har fått hjerner som er i stand til å lure på disse tingene, det som skiller oss fra dyrene og som drapsetterforskeren Rust Cohle i serien True Detective så fint forklarer i en samtale med sin kollega mens de kjører gjennom det mystiske, vakre sørstatslandskapet:

- I think human consciousness is a tragic misstep in evolution. We became too self-aware. Nature created an aspect of nature separate from it self. We are creatures that should not exist by nature law. 
- Uh, that seems God fucking awful, Rust. 
- We're things that labour under the illusion of having a self; secretions of sensory experience and feeling, programmed with totally asssurance that we're each somebody, when in fact everybody is nobody.
- I wouldn't go around spouting that shit if I was you. People around here don't think that way. I don't think that way. 
- The honourable thing for our species to do is deny our programming, stop reproducing, walk hand in hand into extinction. One last midnight, brothers and sisters, opting out of the raw deal. 
- So, what's your point of getting out of the bed in the morning?
- I tell myself I bear witness, but the real answer is that it's obviously my programming. And that I lack the constitution for suicide. 
- My luck I picked today to get to know you. Three months I do not hear a word from you...
- You asked. 
- Yeah, and now I'm begging you to shut the fuck up. 
-...
-...
- I get a bad taste in my mouth out here. Aluminium. Ash. I can smell the psychosphere. 
- I got an idea. Lets make the car a place of silent reflection from now on. Okay? 
- ...
- ...
- What should I bring for dinner?
- A bottle of wine would be nice, yes. 
- I don't drink. 
- Oh, no, of course not, Rust. Listen, when you're at my house, I want you to chill the fuck out. Don't even mention any of that bullshit you just said to me. 
- Of course not, Marnie, I'm not som kind of maniac, alright. For fuck's sake. 

Og selv gjør jeg det samme en dag på jobb når en av kollegene forteller at hun er gravid. Jasså, sier jeg, er du det. Ja, det er gammelt nytt, sier hun. Det er jeg som ikke har vært der på en stund, jeg har lest til eksamen og hatt eksamen. En annen kollega sier på spøk: Hvem blir den neste. En av dem sier navnet mitt, spøkefullt, og så ler noen, for de er venner med meg på Facebook. Mitt verdenssyn skinner gjennom, å tenke på fremtidige arbeidsgivere har jeg gitt opp med for lenge siden. Jeg mener jo det jeg mener, uansett om folk vet det eller ikke. Det forandrer ingenting. Nei, hun er jo i mot barn, sier den gravide. Jaja, sier jeg og later som jeg er travelt opptatt med noe. Vi trenger ikke å snakke om det her. Hvorfor ikke ha barn, sier S. Jeg tar den korte forklaringen, sier bare at jeg ikke føler for det. Jeg dropper den lange forklaringen, den som handler om verdens meningsløshet, overbefolkning, miljøproblemer og at jeg forakter antroposentrisme. Det blir for vanskelig her, og jeg tenker som Rust Cohle at det jeg mener kan få meg til å virke som en lunatic, så jeg lar være. Av sosiale konvensjoner lar jeg være, også jeg lar meg styre av dem. Prisen for å snakke om sannheten på jobb er så høy at det ikke er verdt det. Jeg trenger ikke å kaste ut mine filosofiske og politiske meninger på en jobb hvor jeg tar oppvask og kutter tomater og sitroner. Det plager meg ikke. Derfor er det ikke noe problem.

Noen dager etter grillfesten i Lillehammer, treffer jeg ekskjæresten min i Oslo. Jeg skal ta toget hjem senere og har noen timer å slå i hjel. Det er en sommerdag, vi spaserer fra sentrum til Frognerparken. Han forteller at han skal i konfirmasjon til slektninger av den nye kjæresten, og jeg tenker at jeg er forferdelig glad for at jeg ikke trenger å være med på sånt og måtte konversere med fremmede. Samtidig har jeg inne en bestilling på en bunad, et antrekk som er som skapt for slike tilstelninger. Denne paradoksale verden. I retrospektiv er han det verste som har hendt meg, men samtidig spaserer jeg med ham gjennom Bogstadveien, hver av oss spisende på en kroneis med bringebærsorbé. Det er hyggelig, samtidig som jeg etterpå, på toget hjem, er lettet for at dette er noe som kan skje en gang i halvåret, maks.

Og en dag plukker jeg opp en novellesamling av Tove Ditlevsen. Jeg leser den en sommerkveld, mett på burger med chèvre, ristede valnøtter og honning, inntatt ute i en park i nabolaget med et glass eplemost til. Jeg leser en novelle, spiller et spill på mobiltelefonen, leser en novelle, spiller spillet, annenhver gang. Det slår meg at hun skriver om det som ligger i grenselandet mellom i-landsproblemer og om det som er eksistensproblemer. Det er noe irriterende ved novellene. Samtidig som jeg kjenner igjen det vonde som foregår mellom mennesker, ensomheten som omgir oss fordi vi alle egentlig er alene her i verden, ser jeg også at mye av det miserable i livene til disse menneskene skyldes at de lever i omstendigheter som ikke passer dem. De prøver å passe inn i noe, noe som fortoner seg som gudegitt, sånn er det bare, og det er det som irriterer meg. Fordi det ikke finnes noe som passer til sånn er det bare. Det eksisterer ikke. Det eksisterer bare i tankene våre. Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men istedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.

Eller i morgen. Jeg gjør det i morgen. Aldri i dag. Mennesker som utsetter alt til i morgen. I morgen vil alt være så mye lettere. I morgen er alltid en bedre dag. Selv legger jeg boka bort fordi jeg ikke orker mer av novellene til Tove Ditlevsen. Ikke i dag, kanskje i morgen. Og når jeg våkner dagen etter, leser jeg enda en av novellene hennes, men det er det samme. Det er det samme som går igjen, fra hvert liv til det neste, bortsett fra i den første novellen, som er full av angst, av barnets angst for sin mor som alltid er så trøtt og i dårlig humør etter de lange dagene på fabrikken, men som plutselig blir overrasket når moren en dag roper på henne, hun tror at moren skal kjefte på henne fordi den åpne pengeboken hennes ligger på bordet og tro at hun, datteren, har stjelt noe (selv om hun ikke har det), men så er det bare for å foreslå at hun skal lage noe eggedosis til seg, i all vennlighet sier hun: Du kan jo vispe deg litt eggedosis. Og barnet blir glad, hun blir lettet og glad, var det bare det mor ville! Eggedosis, hun skal sannelig vispe noe til sin mor også: Da skal jamen du også ha, mor, jeg skal vispe til oss begge, jeg. Et lite lysglimt i Ditlevsens rom.

"Eggedosis" heter denne novellen og handler ikke om middelklasseproblemer i det hele tatt, er det kanskje derfor den er bra, bedre enn de andre novellene? Den bringer tankene mine til en av kortfilmene i kortfilmsamlingen Paris, je'taime, den av Walter Salles og Daniela Thomas, om kvinnen som etterlater barnet sitt i en barnehage og reiser gjennom Paris på ulike T-baner for å komme seg på jobben som barnepasser for et annet barn. Nå er ikke jeg en tilhenger av realismen spesielt, det er på ingen måte det jeg etterlyser, jeg tror ikke den er i stand til å si noe om virkeligheten som er sannere enn noe annet, tvertimot mer løgnaktig i det at den proklamerer å være det sanneste. Før det ble slutt mellom ekskjæresten min og jeg var det en krangel vi stadig kom tilbake til. Han syntes det var bortkastet tid å lese skjønnlitteratur når det var så mange ekte historier som fantes. Ekte for hvem? Det jeg sier om de fem årene vi var sammen er ikke det samme som det han ville ha sagt om de fem årene vi var sammen. Vennene våre ville heller ikke si det samme, familiene våre ville heller ikke si det samme. Alle de ulike partene ville hatt hver sin versjon av hvordan de syntes vi var når vi var sammen. Da det nylig hadde blitt slutt sa nesten alle som spurte meg om det om hvordan det gikk; Går det bra med deg? Mange sa det var synd. En mente tilogmed at alt ville gå så mye verre med meg nå. Bare en sa: Gratulerer!, kjæresten til en gammel venninne, som så fikk tilsnakk av sistnevnte, før hun tok seg i det og sa: Eller, kanskje det er sant? Er det sånn det føles? Ja, sa jeg, og takk.

Selv slo de opp med hverandre og ble sammen igjen, hele tiden. Bodde sammen, flyttet fra hverandre, solgte leiligheten, ble sammen igjen, flyttet sammen igjen. Fram og tilbake. Kanskje er de bare ment for hverandre, for å bruke en utslitt frase.

Noen ganger vender vi stadig tilbake til noe. Tanken om noe har blitt med oss videre. Andre ting legger vi bak oss, fra oss. Noen ting har jeg glemt har skjedd. Med jevne (men lange) mellomrom forteller venner meg historier om meg selv som jeg ikke kan huske. Husker du ikke da du sa dette. Husker du ikke at han sa det til deg. Andre ting husker jeg, ting som er detaljer og ingen vits å huske på, som f.eks. hva jeg hadde på meg og hva vi spiste på en spesiell dag. Min bror snakker om noe som skjedde for nøyaktig et år siden, og jeg husker også den dagen for akkurat et år siden, av helt andre grunner, det var Sankt Hans, men jeg var i Helsinki, så det var heller Midtsommer, en helligdag i Finland, og alle butikkene var stengte bortsett fra noen kiosker. Dagen før hadde det vært midtsommerfeiring på en øy med bål, vin og dansk brennevin. Jeg spiste en banan-is, det var varmt og jeg gikk rundt i deler av byen som var helt nye for meg, gatene var brede og jeg lurte på hvor jeg var, hvor kommer jeg hvis jeg går den og den veien, hvorfor ikke bare gå og se.

Hvorfor ikke bare gå og se, slutten vil uansett bli den samme.

Bøkene jeg leste i desember; bl.a. hele TO biografier?!

...og så kan man jo le litt av hvilke biografier det var, men jaja, det har vært jul, da fråtser man i ting man egentlig ikke fråtser i, eller man later som om man liker noe man egentlig ikke liker. 

PROSA
1. FUGLETRIBUNALET av Agnes Ravatn
2. PARISSYNDROMET av Heidi Furre
3. KOM HJEM NÅR SORGENE HAR LØPT FORBI av Ylva Ambrosia Wærenskjold
4. LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block
5. LANDSTRYKERE av Knut Hamsun
6. HVER MORGEN KRYPER JEG OPP FRA HAVET av Frøydis Sollid Simonsen
7. & ME SKAL BLI OMSKAPTE av Mariell Øyre og Jostein Fretland

SAKPROSA
8. JEG ELSKER DEG OG JEG FINNER DEG UANSETT av Jon Gangdal
9. MOT MIN VILJE av Per Sandberg
10. INGRID av Ingar Sletten Kolloen

--

DEN BESTE BOKA
Hver morgen kryper jeg opp fra havet, og du kan lese hvorfor hvis du trykker på linken over.

DEN KJIPESTE BOKA
Love in the time of Global Warming, og du kan lese hvorfor hvis du trykker på linken over. 

Romjul

I en slags stadig selvpining treffer jeg fortsatt min eks, vi drikker kaffe og spiser middag i juleferien, jeg inviterer til middag fordi jeg er hjemme alene i huset, familien er alle veier (Østfold eller New York), det er bare katten og meg igjen, men katter kan man ikke spise middag med og jeg liker ikke å spise middag alene, faktisk synes jeg det nærmer seg vanskelighetsgrad høy, jeg sier: kom og spis middag og koker ris og lager vegansk karrigryte med kokosmelk, det blir ikke akkurat sånn jeg vil at den skal bli, jeg er visst ute av trening, pleier ikke å lage varm middag, det er dessuten andre juledag og jeg har vært ute dagen før og hendelser presser seg fram bak panna (virker det som), små glimt av gårsdagen som skaper en angstfølelse, og jeg vet at angsten ikke er reell fordi det bare er fylleangst, men orker uansett ikke å være alene med den, så jeg sier: kom på middag og han kommer og jeg setter pris på det, men siden blir jeg trist, ikke akkurat den samme dagen når han går for å ta den siste bussen hjem til seg, men kanskje siden, kanskje dagen etterpå, jeg blir trist og vemodig og jeg tenker at det er en følelse jeg er ensom om fordi jeg har hørt at den beste måten å komme over noen på er å finne en ny og det har han og ikke jeg, og så tenker jeg å, men jeg kommer alltid til å føle det slik da, hver gang vi møtes, for jeg vil jo ikke ha en ny en, og jeg tenker at også den følelsen, som fylleangsten, er irrelevant fordi jeg nesten aldri ellers i livet, når vi ikke sees, tenker noe på at vi ikke er sammen lenger, og når jeg først gjør det, for meg selv, angrer jeg aldri på valget, jeg tenker at det var det beste jeg kunne gjøre, likevel blir jeg etterlatt med en tristhet når vi møtes og igjen skilles, men det er en tristhet jeg bare må leve med og skyve unna, og jeg tenker det er litt som når jeg er på ferie på et fint sted, et sted jeg liker kjempegodt og som jeg må dra fra igjen; og faktisk står vi en dag på trappa utenfor huset til M som har julefest og snakker om det, vi snakker om togreiser hjem, nesten alle jeg har snakket med som har kommet hjem til jul har reist med toget selv om de har vært kjempelangt unna og vi er alle enige om at det går mye saktere når man bare reiser til noe som ikke er gøy, f.eks. hjem etter ferien, og jeg sier jeg ofte blir lei meg når jeg reiser hjem, men jeg forteller ikke noe så teit som at jeg av og til har grått over det, for jeg forstår det ikke selv og er redd for å bli sett på som inderlig og sentimental (hvilke er egenskaper langt fra det mer ettertraktede bitende sarkastiske og skarpt ironiske). F.eks. Paris, som jeg hver gang blir kjempelei meg av å forlate; vi møtes litt, jeg har til sammen vært der mindre enn to uker av mitt liv; så forlater jeg Paris fordi Paris ikke er min og jeg skal hjem til Norge, det er trist, men når jeg er hjemme i Norge og lever mitt liv her, så tenker jeg sjeldent på Paris, tenker nesten aldri på Paris og når en venninne av meg som knapt har bodd i Norge siden videregående spør meg om jeg skal bo i Norge for alltid, svarer jeg alltid ja, selvsagt, fordi jeg mener det og elsker dette landet av hele mitt hjerte og jeg tenker på høye, gråhvite mursteinsbygninger og trange, klaustrofobiske gater i Paris, man kan jo knapt se himmelen der oppe over takene, og folk som snakker et pent, men fremmed språk; søte bakverk og baguetter og croissanter til frokost, som jo er godt, men etter noen dager tenker jeg jo bare på grovbrød og brunost med blåbærsyltetøy (selvsagt uten å si det høyt, jeg vet jo at vi oppfører oss som romere når vi er i Roma, det skulle jo bare mangle), dessuten begynner jeg å savne skog og fjell og fri natur, parker gjør det ikke for meg i det lange løp, etterhvert framtrer de for meg som nærmest groteske i sin kunstighet; og slik er det ikke bare med Paris, men med alle steder jeg besøker som ikke er hjemme, men som jeg liker; jeg vil gjerne på besøk, men jeg vil jo ikke leve der, likevel blir jeg så trist når jeg drar. Men når jeg er hjemme igjen tenker jeg sjeldent på disse stedene, det er jo her som er mitt, her jeg lever, her jeg tilhører, her jeg aller mest egentlig vil være; og sånn er det med denne mannen også, jeg vil treffe ham, det er hyggelig, jeg blir trist når vi sier hadet, men til syvende og sist vil jeg jo ikke være sammen med ham, jeg vil ikke ha et liv sammen med deg.

(Og det samme gjelder ikke bare Paris, jeg ble også trist den gangen jeg forlot USA, da vi satt på flyet på vei fra Los Angeles, skulle jeg vekk fra dette her, det mektige og golde ørkenlandskapet og alle de vennlige menneskene (jeg har aldri vært i et land hvor folk har vært mer hyggelige og ja, så joviale, som i USA), samtidig vet jeg jo hvordan det er og hadde jeg overlevd i et land hvor jeg måtte betale for helsa mi, nei, aldri i livet, mitt hjerte banker for norsk helsevesen (selv om jeg alltid får dårlig samvittighet når jeg er i nærkontakt med dem, tenker å, herregud, er jeg her på skattebetalernes penger*, det er derfor jeg kvier meg sånn for å gå til legen, er jeg syk nok nå eller ikke?, det er en høy terskel) og anstendig minstelønn (jeg skulle selvsagt ønske at alle arbeidsgivere hadde så mye respekt for andre menneskers arbeid at de av seg selv betalte nok - i ærens navn).

I løpet av de samme dagene slipper Pussy Riot fri fra fengsel i Sibir og jeg leser hva de sier på pressekonferansen, de fortsetter å snakke dritt om Putin og jeg tenker faen, så bra, for jeg har nettopp lest et kart over pressefriheten (og altså også over ytringsfrihetens) kår i verden, nesten ingen land er hvite (=absolutt frihet), omtrent bare Canada og Norden; jeg leser det ikke så lenge etter at jeg leser om en journalist som har røpet historien om at en av USAs droner har drept sivilie og uskyldige mennesker i et brudefølge i Jemen og at han nå ikke lenger får lov til å jobbe som journalist (myndighetene i et land har snakket med myndighetene i et annet land om det), og jeg blir opprørt, for frihet må være det høyeste av alt i hele verden, mens makt bare er dritt. 

*Jeg betaler også skatt, men inntekten min er så liten at den ikke er noe å skryte av.)

PARISSYNDROMET av Heidi Furre

Etter det var slutt gjekk me på kino fordi me skulle vere venner, det er ting ein seier for at det ikkje skal verke så trist. Han valde film, for meg var det eigentleg det same. Mens me satt der i mørket, fekk eg så lyst til å lene meg mot skuldra hans, men det gjekk ikkje, og eg kunne ikkje forstå at man seier dei tre orda, det er slutt, og så kan eg ikkje lene meg på skuldra hans lenger. 

Parissyndromet handler om et jeg som ikke lenger er sammen med kjæresten sin og derfor drar til Paris. Som så veldig mange mennesker tenker hun at alt skal bli bedre der, i drømmebyen, byen over alle byer, verdens mest besøkte turistby. Paris. Det blir selvsagt ikke slik. 

Ordet 'Parissyndrommet' kommer fra et faktisk syndrom, i hvertfall anerkjenner den japanske ambassaden i Paris det. I løpet av et år får de visst et tjuetalls henvendelser fra japanske turister som lider av syndromet. Ekstrem hjertebank, noe panikklignende, som kommer av at de ikke orker at Paris ikke er så vakker som de tror. Skuffelse altså, over at det ikke finnes noen paradisby på jorda likevel. På sett og vis rammer det også romanens jeg-person. Ikke bare rammes hun av hverdagen som også inntreffer i Paris, den hører ikke bare Oslo og Norge til, den finnes også der, og ikke bare er det slik at kjærlighetssorgen fortsetter, den kan hun ikke fly fra; men hun rammes faktisk av faktiske panikkanfall. Ikke bare det, men hun mister også håret. Hun drar til en fransk lege, har pugget på forhånd hva hun skal si, forstår ikke så mye av det legen sier tilbake til henne, men får med seg at legen spør om hun ellers har det bra, bortsett fra anfallene og håret, det har hun ikke, hun begynner å gråte, får en boks med tørkepapir, resept på beroligende og en henvisning til psykolog. Hun finner ut at det ikke er noe for henne, hva skal hun med en psykolog når hun ikke kan fransk?

Og kanskje trenger hun ikke å snakke med en psykolog. Kanskje opplever hun bare tjueårskrisa, som så mange andre norske forfattere har skrevet om de siste par årene. Før jeg begynte på boka lurte jeg på om jeg i det hele tatt skulle gidde å lese den. Noenogtjue år gamle jenter som prøver å finne seg selv etter å ha slått opp med kjæresten (eller blitt dumpa), hvor mange sånne bøker har jeg ikke lest? F.eks. Furuset av Linn Strømsborg og Bare ukedager av Cecilie Aurstad. Jenter på tjue pluss som på en eller annen måte møter veggen, er kanskje ferdig utdanna, hva gjør jeg nå, skal jeg bli voksen? Og han jeg var sammen med som jeg ikke er sammen med lenger? De andre kjøper leilighet, har jobber, har alt på stell. Så tenker jeg: Ja, men hvorfor ikke? Jeg likte Furuset og jeg likte Bare ukedager. Og sånn er jo livet, man vet plutselig ikke. 

Og jeg vet det, jeg vet at ingenting blir bedre av å stikke av, flytte sin vei, hvor mange ganger har jeg ikke hørt (og opplevd) det? Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Hverdagen finnes alle steder og kjærlighetssorgen er med deg uansett hvor du går. 

Som jeg-personen en dag svarer når hun er på fest med den høye, mørke og mystiske japaneren:

-Dette likar eg med Paris, seier han. - Kva då? - Berre å vakne om morgonen og ikkje vite kor du er på slutten av dagen, seier han. Han har kanskje rett, sjølv om nesten alle dager er overskya, delte opp i metroturar og pugging av verb.

Men akkurat som det hjemme for det meste er hverdager, er det også fine dager innimellom. Her i en samtale mellom jeg-et og romvenninnen: 

- No er vi på topp ti tusen, seier Anna. - Topp ti tusen kva? spør eg. - Lykkelegast i verda. - Trur du det? - Eg veit det. I alle fall no, akkurat i dag. Kanskje me hamnar lenger ned på lista i morgon. Den er jo aldri konstant. - Kven trur du er øverst på lista no, då? - Paven. Eller nokon andre som er galne. religiøse eller rusa. Ein må liksom tru på noko meir, om ein skal nå heilt opp. - Sjølv om det ikkje er sant? - Om du trur på det, blir det jo sant. - Då trur eg på denne croissanten, seier eg. - dessuten trur eg me burde unngå å vere dei lykkelegaste i verda. Ein blir dum av det. 

Noen dager er bedre enn andre. Noen ganger sitter man i en husbåt sammen med nye, fine folk man har blitt kjente med og hører på Bonnie Tyler og drikker den billigste (men gode) vinen fra Franprix og spiser camembert til middag, mens andre dager bare er lyden av naboene som klager på at du prater for høyt på kjøkkenet, eller det er så kaldt i leiligheten at man må ta spensthopp og man er så blakk at man må spise løksuppe som man ikke blir mett av. Akkurat som hjemme. Noen dager sitter man på et skjær i skjærgården og drikker den billigste ølen fra Rema (Grans) sammen med kanskje ikke nye folk, men fine, og hører på Lady Gaga fra iPhonen fordi det er gøy og piller reker kjøpt ved brygga med en tube majones og en loff; mens andre dager bare er å stå opp tidlig, komme seg på skolen, chatte litt med eksen på Facebook som snart sier han må gå, for han skal til dama. 

JA, det er ingen hemmelighet at jeg elsker gjenkjennelsen. 

Men. Parissyndromet er enkel. Og det er et stort men. Riktignok beskriver Furre hvordan jeg-et mister håret og får panikkanfall, men jeg tror egentlig ikke at hun er så lei seg og jeg tror ikke savnet etter mennesker hjemme er så stort. Jeg tror at det er leit og jeg tror det er et stort savn, jeg tror det er det forfatteren vil formidle, men jeg føler det ikke. Det stikker ikke i brystet. Vemoden over det tapte er ikke like stor som f.eks. i Furuset. Usikkerheten om det som skal komme er ikke like angstpreget. Parissyndromet befinner seg veldig i nået, og et år i livet hvor man er i Paris, er det så veldig et nå? Kanskje. Det er ikke så mange tilbakeblikk, men noen, f.eks. til bestemoren som jeg-personen står veldig nær. En gang skal hun til å besøke henne, ta flyet, men den store askeskyen fra Island legger seg over verden og ingen fly kan lette. (Jeg husker så godt da det skjedde, ble faktisk litt glad over at naturen kom med et bevis på at den fortsatt er større enn oss.) Hun må bli i Paris og det synes hun er trist. I stedet får hun besøk av bestevenninna i Norge som kommer med toget, og hun blir glad, kjempeglad, selv om de snakker sammen på Skype hver uke. Det er fint å vite det også, at selv om vi kan chatte med folk nesten uansett hvor vi er, snakke med dem på telefonen, sende meldinger, så er det til syvende og sist best å være sammen. 

Også det gjenkjenner jeg, Furres skildring av vennskapet, det er kanskje den fineste skildringen; de gamle vennene, de som kjenner oss nesten tvers igjennom, og de nye vennskapene som oppstår. Boka handler først og fremst om jeg-et, de andre kommer i andre rekke, og det er troverdig. Problemene og det vanskelige kan bare løses av en selv, de andre kan bare hjelpe til. Vennene er sekundære, men de er der. 

Spørsmålet er: Trenger vi enda en bok om jenter på tjue pluss som prøver å finne seg selv? Det er jeg jammen meg ikke sikker på om vi gjør, og det finnes flere bøker som tar opp det på et dypere plan enn denne. Av de allerede nevnte ville jeg heller anbefalt både Furuset og Bare ukedager fremfor Parissyndromet. Den ypperste må være Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold, men det er så på et annet nivå at det ikke er fair å sammenligne. 

Lesesperre, overgangsfelt

Blir du med og tar en kaffe, spør V. Det kan vi godt, sier jeg. Vi setter oss på et sted hvor det er sol. Hun forteller at hun skal ta den transsibirske banen, men ikke østover som de fleste gjør. Hun skal ta den vestover fra Beijing. Jeg sier at hver gang jeg har forestilt meg turen har den gått motsatt vei, fra Moskva, men at det ikke er noe hinder å ta den motsatt vei, hvorfor ikke, jeg har bare ikke tenkt på det. Det er best å ta den motsatt vei, sier V, for da kan jeg være i Moskva i april i stedet for februar. Først skal hun til Asia. Jeg sier jeg vil dra til Korea, jeg har tilogmed sett på flybilletter. Hun vet ikke helt hvor hun skal, kanskje til Australia også. Det er et land som ikke interesserer meg noe særlig, selv om de har en haug med dyrearter som ikke finnes noen andre steder i verden enn der. Man må også betale bot hvis man ikke stemmer under valget (men man kan godt stemme blankt). I syvende klasse hadde vi et prosjekt om et valgfritt land og jeg valgte Australia av alle land. På ungdomsskolen hadde vi et lignende prosjekt, da valgte jeg Cuba. Kanskje valgte jeg det fordi jeg var helt hekta på TV-serien Flipper da jeg var barn og de to yndlingsepisodene mine (som jeg hadde på video) handlet om smugling til/fra Florida og Cuba. Jeg så de om og om igjen. Kanskje valgte jeg Cuba fordi kommunisme interesserte meg, da som nå, men med et annet fortegn den gang. Nå leser jeg forresten mest om Sovjetunionen og Nord-Korea.

Før jeg gikk for å treffe henne gikk jeg innom biblioteket for å se om de hadde fått inn noen nye bøker i Nyheter-hylla. Det er en av tingene jeg savner fra Bergen. Nye bøker-hylla på biblioteket deres hadde et bedre utvalg. Bøkene i Nyheter-hylla på biblioteket i Kristiansand angår ikke meg. Som regel. Jeg lånte med meg en bok av en japansk forfatter jeg nylig hadde lest en god omtale av. Liten var den også, kom sikkert ikke til å være tung i ryggsekken på vei hjem. Noen ganger lar jeg være å låne tykke bøker fordi jeg ikke orker å gå hjem med dem, i dag var ryggsekken tung nok fra før.

Jeg hørte på M.I.A. på vei hjem mens jeg leste om SVs forslag til en ny overvåkingskommisjon på Aftenposten.no og var allerede lei av twitter-statuser om Olav Thons helsidersavisreklame for FrP. Vi hadde nettopp snakket om folk på kafé som bare nistirrer ned i iPhonen, hvorfor gidder de å treffes i det hele tatt? Folk ser altfor mye på telefonen, sa V. Jeg er på iPhonen hele tiden når jeg ikke drikker kaffe med deg, sa jeg. Det er ikke helt sant, men på vei hjem la jeg merke til at jeg så ned på den hele veien mens jeg gikk. Jeg satset på at en sjette sans ville fortelle meg det hvis en sykkel kom faretruende nær, men var egentlig ikke redd for det, syklistene i Kristiansand sykler bra. De går tilogmed av sykkelen når de skal over fotgjengerfeltet.

Hjemme spiste jeg ristede skiver med hjemmelaget oliventapenade på mens jeg leste en bok fra Sør-Korea og var glad for at at lesesperren jeg har hatt hele den siste måneden så ut til å være over. Jeg var så glad for det at jeg lot være å dra på spinningtime som jeg hadde planlagt. Den siste måneden har jeg begynt på en haug med bøker, lest et eller to kapitler før jeg har lagt dem vekk, glemt dem, ikke orket å lese videre, en av dem avbrøt jeg tilogmed uten å engang ha i tankene at jeg skulle lese videre, jeg tenkte: for noe dritt, denne leverer jeg tilbake. Jeg kan ikke huske sist det skjedde, at jeg avbrøt en bok, uansett hvor dårlig den var, men nå hendte det. Etterpå fikk jeg en følelse av at jeg hadde vist respekt for min egen tid. Jeg skal fortsette med det, tenkte jeg.

Boken fra Sør-Korea handler om en ung kvinne hvis mor nylig har dødd og nå har hun nettopp tatt opp igjen studiene sine ved universitetet. Der har hun blitt kjent med noen, endelig, før kjente hun ingen bortsett fra sin kusine. Nå kjenner hun tilogmed en tyrkisk angora som heter Emily Dickinson. Hun går timevis rundt i byen for å bli kjent med den, hun tar omveier til og fra universitetet. Hun ser ikke ned i noen iPhone mens hun går, dette er lenge før mobiltelefonens tid.

Hun leser en bok av Roland Barthes.

Hun sier man må lage suppe når det kommer folk på lunsjbesøk, for suppe er ikke noe å kimse av. Det er bra mat. Jeg er enig. Jeg har oppe et vindu på Google Chrome med en oppskrift på gazpacho. Det er fordi jeg har tenkt til å lage det til middag en dag, men har bare ikke gjort det ennå.

Jeg gikk forresten en omvei hjem fra skolen her en dag, gjennom skogen, med bærplukkeren, det er fortsatt bær der. Da jeg kom hjem laget jeg veganske blåbærpannekaker.

For tiden tenker jeg på at det vokser sopp i skogen, men at jeg ikke vet hvor jeg skal finne dem og den eneste soppen jeg vil kunne klare å kjenne igjen er kantarell, men sist jeg plukket den var i en høstferie for mange år siden og høstferier, er ikke de alltid i oktober og nå er det august, så det er vel ikke kantarell nå. Så fikk jeg en sms hvor noen spurte meg om jeg ville bli med på sopptur dagen etter, sammen med en huskyhund, og jeg ville bli med, men vi befant oss ikke i samme by, så jeg måtte si nei og følte at det var et tap.

Noen ganger føler jeg at jeg er på feil sted.

Men noen ganger er alle steder feil sted.

På Flamme Forlags blogg leser jeg om forfatteres favorittbokhandler og jeg lurer på hvilken bokhandel jeg kunne ha skrevet om som min favoritt. Nesten hver gang jeg er i Oslo stikker jeg innom Tronsmo, men det er et kjedelig valg, alle elsker Tronsmo. Hva kunne jeg ha svart? Jeg er jo ikke noe glad i å kjøpe bøker. Noen ganger må man kjøpe bøker, sa pappa, hva skal forfatterne ellers leve av? Stipend fra staten, sa jeg. Men det ser ille ut hvis det blir blå regjering, tenkte jeg, det har vi diskutert mange ganger. Jeg synes ikke det gjør noe, så mye skit som blir gitt ut. Kanskje blir det mindre av det.

Jeg tenker på en tid av livet hvor jeg frekventerte byens bruktbutikker og fant skjulte bokskatter mens min daværende kjæreste og jeg av og til kysset innimellom reolene, det var da han var helt ny. Nå er vi ikke sammen lenger og jeg kan ikke fordra bruktbutikker, jeg har helst lyst til å svare amazon.com.

På hyllen ligger bøker jeg har kjøpt på nett som jeg ennå ikke har lest. Å, så mange bøker jeg ennå ikke har lest.

Har du lest Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant nå?, spør pappa som skal levere den tilbake til bestemor til helgen. Nei, jeg har ikke lest noenting i det siste, sier jeg. Det er ikke helt sant, dagen før klarte jeg å lese flere noveller og et essay i The Paris Review Summer 2013 Issue. Det var ikke bare bare.

Et av novellene tenkte jeg mye på etterpå. Det handlet om en mann i NYC som var medlem i en coop-matvarekjede hvor alle medlemmene jobbet to timer i butikken hver måned. Det var et av kriteriene for å være medlem. Til gjengjeld fikk de handle til gunstige priser. Jeg tenkte det var et genialt konsept. Jeg tenkte at hvis jeg hadde hatt muligheten til å være med på noe sånt, så hadde jeg vært med. Jeg er glad i samvirkelag.

Ikke bare var det interessant at hovedpersonen jobbet på et slikt sted, men også samtalen han hadde med ei jente som også jobbet der mens han satte prislapper på mango. Det var en novelle som fenget meg fra første stund, selv om jeg er noe usikker på hvor godt jeg likte den, litt usikker på om jeg likte det den ville fortelle meg, kanskje jeg må tenke litt mer på den. Jeg har allerede tenkt på den i mange dager.

En annen av novellene har jeg allerede glemt, det eneste jeg husker er noen unge jenter som leser ved et basseng og tittelen. Ergo ikke like bra som den andre (som jeg ikke husker tittelen på).

Jeg har også skrevet en novelle, men etter at jeg skrev den har jeg ikke turt å lese den. Jeg er redd for at den skal være dårlig. Dokumentet ligger bare oppe på skjermen. Jeg måtte trykke den fort vekk da jeg tok opp pc-en på et offentlig sted. Jeg ble plutselig redd for at noen bak meg ville komme til å lese de første setningene på toppen og tenke at det der suger, hvorfor har hun skrevet det? Det er selvsagt helt irrasjonelt, noen ting er det. Dessuten veldig selvsentrerende, men noen ting er også dét.

Skjønnlitterære sjangere og skriving for skrivingens skyld

Jeg har hele mitt lesende og skrivende liv (de to starter på likt) tenkt at jeg en dag skulle gi ut en bok og at denne ville være en roman; en lang, sammenhengde fortelling, historie, at det var romanen som var min greie; en bok som skulle leses fra begynnelse til slutt på en tradisjonell måte. Noen i den skulle liksom utvikle seg fra begynnelsen til slutten, et menneske, en kvinne, selvsagt, jeg vet ikke om jeg ville klart å skrive om en mann, ikke ennå i hvertfall (men jeg håper at jeg utvikler fantasien min etterhvert, at jeg en dag vil komme til å klare det på troverdig måte); hun skulle mangle kjennskap, kunnskap, innsikt om noe i starten, så skulle hun finne alt dette i løpet av romanen, klassisk sant, det er jo ikke noe nytt. Jeg har prøvd meg flere ganger. Den første gangen hadde kvinnen innsikt over livet, men hadde valgt feil måte å takle det på; ordnet det på en måte som de andre ikke kunne akseptere til slutt, hennes bror arrangerte en slags intervention, hei, hør her, dette kan ikke fortsette, og så skjedde det så brått at ting liksom skulle forandre seg, det var som om jeg ikke ville være med videre nå som hun skulle lære å ordne livet på en bedre måte, utviklingen var kjedsommelig. Jeg ville bare skrive om livet slik hun hadde det, hennes vei ut av det interesserte meg ikke, men jeg måtte jo skrive en avslutning, kunne jo ikke bare la henne være det menneske som hun var da teksten begynte, som jeg tror var at hun gikk gående rundt i regnet, uten at det var så veldig trist, det bare regnet, som det titt gjør på høsten, og så gikk hun rundt, hadde akkurat ankommet byen etter å ha vært bortreist. Hun gikk inn på 7-11 og kjøpte en kopp kaffe, hadde ikke mye bagasje med, hun hadde ikke vært borte lenge. I løpet av teksten fikk hun kjøpt kaffe mange ganger, i det hele tatt var det svært mye av det samme hun gjorde. Hun kjøpte kaffe, hun var ofte på dagligvarebutikken og kjøpte epler og smågodt, hun gikk mye rundt, hun satt ofte på kjøkken og snakket med folk i hjemmene deres, hun røykte mange sigaretter og tittet mye ut av vinduet hjemme hos seg selv. Hun gjorde svært lite annet. Jeg fikk en følelse av at hun burde gjøre noe mer, hva var dette, en stemningsrapport fra en ung kvinnes liv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive om henne, det var nok av morgener, formiddager, ettermiddager, kvelder, netter; hver dag kom en ny dag som kunne fylles av kaffe og sigaretter og turer på butikken, hvor hun kanskje av og til møtte noen kjente, hun bodde jo i en stor by, og det var disse korte møtene som var interessante, det kunne få henne til å tenke på ting som hadde skjedd i livet før, eller utløse noe der og da; jeg ville ikke, var ikke interessert, i at det skulle skje så mye mer, disse møtene på butikken var nok for meg. Men som min venninne som går på filmhøyskolen ofte sier: det MÅ skje noe, uansett hvor lite det er, det må skje noe, man kan ikke ha en fortelling hvor det ikke skjer noe. Dramaturgi, dramaturgi. Kanskje er det derfor jeg er så glad i poesi, det er mer stemningsrapport enn at noe skjer. Fra a til b.

Jeg sendte denne teksten til et forlag som sa nettopp det: Jeg hadde fanget en stemning, det var helt klart, men akk, det lignet mer tilfeldige notater enn en gjennomgående fortelling. Hulter til bulter. Jeg som jo hadde presset inn brorens intervention på slutten av teksten for å få til fra a til b. Det var tydeligvis ikke nok. Selv hadde kvinnen ikke innsett noe. Hun hadde bare gått med på det broren hadde bedt henne om for å slippe videre mas. Å gjøre motstand for å fortsette å leve livet slik hun gjorde var ikke noe hun ville, hun ønsket ikke å kjempe for det, fordi det ikke betydde så mye. Verken det ene eller det andre betydde så mye. Det var jo det som var litt av problemet, hun var likegyldig. Hun hadde ikke fått noen nye innsikt da jeg avsluttet teksten. Hun hadde bare gått med på noe. Så egentlig var det ingen reise fra a til b. Hun var den samme fra romanens (romanforsøkets!) begynnelse til slutt.

Dette er ikke den første gangen jeg prøver meg på å skrive en roman. En annen gang jeg gjorde det hadde jeg et mye større persongalleri. En av dem lignet kvinnen jeg nettopp fortalte om, bare at hun ikke hadde noen bror som ville hjelpe henne. Hun hadde ingen. Hun endte derfor med å bli plukket opp av en ambulanse etter at hushjelpen hadde vært innom for å vaske. Hun var nemlig svært rik og velstående. Det er mulig jeg overdrev hvor rik og velstående hun var, kanskje fordi jeg hadde sett for mye Californication. Det er mulig jeg også hørtes svært lite troverdig ut da jeg beskrev hennes narkotikabruk, men bare så det er sagt: det var ikke det som var hovedproblemet hennes, og det var heller ikke derfor hun kollapset i sitt eget hjem.

En annen av karakterene sydde klær, også i det er det mulig at jeg hørtes svært lite troverdig ut. Jeg kan ikke sy selv, håndarbeid og jeg er en katastrofe. Vi er som ild og hydrogen.

En tredje jobbet som servitør, bodde i et kollektiv og var mye ute på byen, men jeg klarte aldri å bli noe særlig engasjert i henne. Hun kjedet meg.

En fjerde person syntes jeg var morsom å skrive om, men jeg gjorde for mye narr av henne uten å vise noen empati og medfølelse. Hun ble derfor bare et slags skall og sa kanskje noe mer om forfatterens fordommer enn noe om livet og verden.

Den femte personen var av en sort jeg er veldig glad i. Når jeg skriver skjønnlitteratur (eller prøver meg), er det noen slags skikkelser som går igjen. Den ene variasjonen er av hun som drikker mye kaffe og kollapser. Hun som har en bror og hun som blir funnet av hushjelpen er egentlig den samme slags personen, og jeg elsker henne tydeligvis, for jeg skriver ofte om henne. Hun dukker opp igjen og igjen i mitt univers. På samme måte har jeg en skikkelse til som ofte dukker opp over ulike variasjoner. Hun utgjør den femte personen. Hun er yngre, tidlig videregående vil jeg estimere hennes alder til, og hun har ingen mor. Faren hennes er også alltid den samme; han er også ganske ung og har en lavtlønnet jobb, tok aldri noe mer utdannelse enn videregående, men han gjør så godt han kan. Disse to er jeg også veldig glad i. De dukker opp igjen og igjen. I romanforsøk nummer to treffer hun en gutt hun forelsker seg i, de spiser samosaer sammen, skater og treffer vennene hans.

Jeg legger merke til at de menneskene jeg finner opp som jeg blir glad i, er de menneskene jeg skriver best om. Tekstene om dem jeg ikke bryr meg om, blir aldri noe bra. Jeg gir rett og slett faen i dem. Som om jeg bryr meg, liksom.

Men det jeg egentlig prøvde å si er at jeg kanskje ikke bør skrive noen roman. Kanskje det ikke er det jeg bør. Jeg vil helst bare skrive om liv hvor det ikke skjer noe. En som hadde lest en av de lengre tekstene mine spurte meg om hva jeg selv leste. Jeg svarte Kjell Askildsen, han var den første jeg kom på. Kanskje fordi jeg nettopp hadde lest hans samlede noveller, alle sammen på en gang. Jeg syntes de var helt fantastiske. Det er ikke alltid det skjer noe særlig der heller, det er jammen meg mange kaffekopper som blir drukket, og folk som ser ut av vinduet. Han som hadde spurt meg spørsmålet spurte meg så om jeg ikke heller kunne tenke meg å skrive noveller, men som den ungjenta jeg var den gangen, mye yngre enn nå, svarte jeg: Njaaa. Jeg hadde nettopp lest Kjell Askildsens samlede verker, men hadde ikke tenkt at noveller var en mulighet. Det var ROMANEN som stod i hode på meg. Igjen: Det falt meg ikke inn at jeg nettopp hadde lest Kjell Askildsens samlede noveller og elsket det mer enn noen annen litteratur jeg hadde lest på kjempelenge, jeg leste jo alle sammen på en gang. Jeg hadde tilogmed gått rundt med alle novellene hans (som til sammen utgjør en ganske tykk bok, faktisk) i veska. Jeg hadde tilogmed lest enkelte av novellene om igjen rett etter at jeg hadde lest de den første gangen. Men noveller, tenkte jeg, det er noe andre gjør. Selv skal jeg skrive en roman!

Lenge gikk jeg og trodde at noveller ikke var min greie, at jeg ikke var helt komfortabel med å lese dem, for de gled liksom over i hverandre når jeg først leste i en novellesamling, noe som de kanskje gjør i en novellesamling som er dårlig, men ikke i de som er bra. Noveller, njaa, sa jeg. Jeg var skeptisk. Så leste jeg Annie Proulx og digget henne, men jeg var fortsatt skeptisk til novellesjangeren. Så gav jeg meg selv et abonnement på The Paris Review og leste nye, amerikanske noveller fire ganger i året, men trodde fortsatt novellesjangeren ikke var min greie. Deretter leste jeg Lorrie Moore helt til det ikke var noen flere noveller av Lorrie Moore jeg ikke hadde lest og tenkte at dette er noe av det beste jeg har lest i hele mitt liv, men fortsatt tenkte jeg at noveller var helt utelukket for min egen del.

Ikke før nylig har jeg begynt å tenke på at det å skrive noveller er en mulighet. Det har selvsagt slått meg før, men jeg har vært redd og tenkt at «alle» sier jo at det er mye vanskeligere å skrive bra kort enn bra langt, at det å skrive noveller virkelig er en kunst, og du ser det jo selv, halvparten av favorittforfatterne dine er jo novelleskrivere. Jeg er også redd fordi jeg en gang tvang meg selv til å skrive en novelle innenfor et gitt tema til en skrivekonkurranse. Jeg likte ikke temaet i det hele tatt, prøvde å vri det så godt jeg kunne slik at jeg kunne skrive om det jeg ville skrive om, det jeg alltid vil skrive om, og kanskje nettopp ble det så dårlig. Jeg sendte den inn likevel, fordi jeg der og da syntes den var ok, men når jeg tenker tilbake på den nå, tenker jeg at det ikke gjorde godt å skrive den. Jeg satt ikke med den post-jeg-har-skrevet-noe-jeg-er-fornøyd-med-følelsen etterpå, den som er grunnen til alt, ja, den jeg må min jevnlige dose av. Det manglet den novellen. Den var kanskje ok, men den var helt død. En død fisk, det er det den novellen er, tenker jeg. Der er den, jeg har skrevet den, men den er helt ubrukelig og jeg får nesten vondt i hjertet av å tenke på hvordan det var å skrive den. Forferdelig. Jeg skal aldri lese den på nytt, aldri.

Så mye har den ene novellen gitt grobunn for en redsel om at jeg, nei, jeg kan ikke skrive noveller. Jeg gjør ikke det. Det er noe andre gjør. Jeg synes ikke lenger det er vanskelig å lese novellesamlinger, at tiden man tilbringer med én historie er mye kortere, at man kanskje blir ferdig med den i løpet av en setting er vanskeligere enn å lese en roman, hvor man hele tiden vender tilbake til en lengre, sammenhengende historie, noe man leser stykkevis. Jeg leser gjerne noveller, senest leste jeg Lydia Davis' noveller og det er noe av det beste jeg har lest i år.

Men ikke jeg. Før det slo meg en morgen, hvorfor ikke? Hvor er det jeg har fått det insisterende må-et om at jeg må skrive en roman? Det går an å skrive andre ting, f.eks. noveller. Det passer jo veldig godt med måten jeg skriver på. Sånn skriver jeg: Jeg skriver og skriver i timesvis helt til jeg kommer til et punkt hvor jeg føler at teksten bør avsluttes, men ikke vet riktig hvordan. Derfor forlater jeg den, kanskje en hel dag, kanskje en natt, kanskje sover jeg på det, og så kommer avslutningen til meg. Da er teksten ferdig første gang. Så pirker jeg, pirk, pirk pirk, kanskje tilføyer jeg noe (eller tar vekk noe), men den er i utgangspunktet ferdig før det. Teksten er egentlig avsluttet i det jeg skjønner at den må avsluttes, altså er teksten ferdig i løpet av en setting. Når jeg sier det slik er det nesten så jeg føler at jeg er doomed til å alltid skrive kort, for det finnes jo menneskelige grenser for hvor lang en setting kan være før man må sove, eller spise. (Ikke at jeg har testet det så veldig langt, ikke mer enn kanskje seks timer om gangen, maks åtte.) Kanskje er det noe jeg må øve opp, dette med å skrive, stoppe, fortsette, skrive, stoppe, fortsette osv. Kanskje kommer det etterhvert. Kanskje kommer det en tid hvor jeg kan klare å få til det, why not, man utvikler seg jo hele tiden; Tove Nilsen sa i et intervju etter at hun hadde fylt femti at det ikke var før nå at hun følte at hun skrev akkurat sånn som hun ville det. Det er sikkert mange andre som har sagt noe liknende også, man vil jo gjerne at det seneste man har gjort er det beste, for det tyder jo på at man bare blir bedre og bedre med årene i stedet for dårligere, man vil jo ikke være dårligere enn noe man har gjort tidligere, da blir det jo en nedatigende kurve gud forby. Likevel velger jeg å se på det som en trøst; jeg trenger ikke å klare det jeg vil nå med en gang, så lenge det går den veien, jeg har ikke hastverk. Eller, hvorfor vil jeg noe, er det kanskje ikke noe annet jeg mye heller vil? Noe som kanskje er bedre? Noe jeg bare ikke visste at jeg ville, fordi jeg ikke har tenkt på det, fordi det ikke har falt meg inn, men som kanskje kunne vært bedre? I går så jeg en episode av Orange is the New Black hvor hovedpersonen analyserte et dikt av Robert Frost til irritasjon fra sine medfanger, det handlet om at diktet handler om at man tror at de valgene man tar er så viktige, at de betyr noe, at den ene veien i veiskillet betyr mer enn den andre, som om man valgte sitt liv, men at det egentlig ikke har noe å si, for om man valgte den andre veien ville man ha tenkt det samme da også. Man kan selvsagt angre, men for hva, man lever bare en gang, anger er totalt meningsløst.

Man kan ta en avstikker. Kanskje en omvei, men gjør det noe da, jeg liker jo å gå bare for å gå.

Min venn V sa til meg her en dag, mens vi gikk i skogen, at hun elsket å gå, men at det kan være veldig kjedelig å gå når man skal noe. Når man har en destinasjon, når man går fra a til b og skal rekke noe. Jeg tenkte på meg selv og sa at jeg var litt enig, det er ikke alltid så gøy å gå når man går til noe man skal rekke. F.eks. er det ofte slik at en gåtur hvor man skal rekke noe krever at man må gå gjennom asfaltere strøk, byen, boligfelt etc., og det kan være kjedelig. Naturen er jo alltid å foretrekke. Dessuten må man ofte gå de samme stedene når man går for å rekke noe. Man går til jobben, man går til universitetet, man går på et stamutested, man går for å besøke vennene sine. Man setter ofte øreproppene i fordi det er kjedsommelig. Men da må jeg nevne at bare de øreproppene er i, så blir min gåtur fra a til b fin, uansett hvor mange ganger jeg har gått veien før og det er slik at jeg må rekke noe. Jeg hører på noe nytt, i det siste har jeg hørt masse på radio. Nyheter, sanger jeg finner ut at jeg liker, men som jeg ikke ville ha tenkt på å finne fram til på egenhånd (det er jammen meg forskjell på hvor lidenskapelig jeg leter etter nye ting når man ser fra litteratur til musikk), faktaprogrammer. Men i utgangspunktet altså, er det kjedelig.

Men komme fram, det gjør man jo. Og det er bedre for helsen enn noe annet transportmiddel.

DAILY RITUALS av Mason Currey

[R]outine is a condition of survival, har forfatteren Flannery O'Connor sagt, i følge Daily Rituals. Og det er noe i det altså. Hverdagsritualene holder oss liksom i gang her i verden, uten dem risikerer man en svevende og rotete tilværelse. Det er noe med at når man vet circa når middagen skal være hver dag, går det greit å jobbe de timene før da, for ja, kanskje er det tungt, slitsomt, hardt, men det går greit, for etterpå er det middag og det skal gjøre godt. Eller som jeg da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og gjorde leksene for hele uka på mandag ettermiddag sånn at hele resten av ukas ettermiddager var fri, det klarte jeg fordi belønningen alltid var to visse tv-program på TV3 klokken tjueen til elleve. Hver mandag. Noe jeg kom til å tenke på her en dag da jeg opprettet konto på Netflix, etter å ha vurdert lenge om det var en god idé å gjøre det akkurat nå, nå som jeg skal i gang med å ta realfagskompetanse, altså matematikk; jeg tenkte: Kommer jeg til å bare se på en masse serier og filmer, eller kommer jeg til å jobbe veldig hardt når belønningen er å se en episode av en gøy ikke-krevende TV-serie etterpå? Det endte med at jeg gikk for det siste alternativet. Algebra og geometri i to timer først, deretter Orange is the New Black og House of Cards.

Et slikt belønningssystem, eller rutine, siden det er det vi egentlig snakker om, trengte jeg ikke da jeg "bare" studerte litteraturvitenskap på universitetet. Litteratur er ikke ordnet i noe system i mitt liv, den er der hele tiden. Jeg kan lese nårsomhelst og hvorsomhelst, det finnes ingen grenser, den må aldri over noen kneik (og om det er noe jeg ikke forstår, så er det bare å lese videre så kommer forståelsen av seg selv etterhvert), det er sjeldent et ork (hvis ikke boka er kjedelig, men da er det fordi boka er kjedelig, det er ikke min feil). (Men det er likevel knyttet vaner til det å lese. F.eks. trenger jeg ikke å slutte av lesningen når et kapittel er over og et nytt begynner, men det må i det minste være et avsnitt som er på øverste halvdel av venstre side. Alltid. Slik finner jeg lett igjen det stedet jeg sluttet å lese når jeg skal begynne å lese igjen.) Det kunne altså ved første syn se ut til at det å lese ikke er spesielt håndfast og til hjelp for overlevelsen gjennom å være knyttet til rutiner gjennom dagen, men det er den. Jeg leser jo faktisk hver dag. Dét er selve rutinen. Og selv om det å lese langt i fra ofte gjør meg glad, så er det ihvertfall det jeg gjør, og det er der selve overlevelsen ligger. Man står opp og gjør det man skal. 

En annen rutine som er svært viktig for meg er frokosten. Jeg kan ikke leve en dag uten den. Det blir en mening i å stå opp når jeg tenker på frokosten. Det er så mye mening i å gå på kjøkkenet om morgenen, drikke to glass med vann, ta to spiseskjeer udo's choice, lage kaffe, spise müsli med frukt, ta inn avisen og lese den mens jeg spiser og det er stille rundt meg, at jeg ofte gleder meg til det når jeg legger meg dagen før. Nihilist som jeg er ser jeg egentlig ikke mening i noe som helst her i verden, derfor må jeg bare prøve å lage mening selv ut av slike banale gjøremål. Og hvorfor? Jo, det er nettopp for overlevelsen. Jeg kan ikke leve et liv hvis jeg hele tiden skal være bevisst på at ingenting betyr noe for vi skal alle dø til slutt uansett, det går ikke, da kunne jeg jo likegodt legge meg ned og dø med en gang. Altså er botemiddelet å sette min lit til vanen. Ja, livet har ingen mening, men i morgen kan jeg spise frokost igjen, jeg kan ihvertfall klare meg til det, jeg kan ihvertfall spise frokost mens jeg venter på døden. Vanen holder oss i gang, fra den ene til den neste. Som Flannery O'Connor også sier: I go to bed at nine and am always glad to get there. 

Nå handler ikke Daily Rituals hovedsaklig om vaner og rutiner på et så eksistensielt plan, men mer på hvilke ritualer en rekke kjente kreative mennesker har tilknyttet sitt virke. I Daily Rituals har Mason Curry lest og samlet en haug med daglige rutinner tilhørende suksessfulle skribenter, malere, komponister, koreografer, vitenskapsmenn, regissører, skulptører, poeter, forfattere og fotografer. Det hele startet som prokrastinering fra Mason Curreys side, også det er et slags rituale, noe mange må gjennom før de endelig gir seg i kast med arbeidet. Han skulle skrive en tekst til et magasin, men kviet seg sånn for å begynne på den at han ble sittende på internett å lese om forfatteres daglige rutiner i stedet, noe som var så interessant at han startet en blogg dedikert til temaet, noe som siden igjen, i år, ble denne boken. Det var faktisk gjennom en av mine daglige rutiner at jeg fikk vite om denne boken: Jeg leste om den på bloggen til The Paris Review, et nettsted jeg besøker daglig. Så interessert i emnet som jeg er, bestilte jeg sporenstreks boka, hvor så den ankom midt under eksamenstiden og derfor ble liggende i en stabel med bøker inne på mitt rom i kollektivet jeg forlot straks jeg ble ferdig med siste eksamen. Dit kom jeg ikke tilbake til før godt over en måned etterpå, til denne vanens rom; hvor mange ganger har jeg ikke observert andres vaner der. Ingeniøren som okkuperte badet hver dag klokken ti på åtte, da pusset han tennene før han dro på jobb en fem minutters gange unna. Eller arkitektstudenten som alltid hørte på enten opera eller Disney-slagere i dusjen. Og NHH-studenten som brukte hver søndag på å lage en stor gryte middag som hun porsjonerte ut til lunsjmatpakker for hele den neste kommende uka. For ikke å snakke om mine egne!

Charles Darwin ble høytopplest for av
kona hver dag. 

Men altså, jeg kom tilbake med en hel familie på slep som skulle hjelpe meg å flytte fra byen. Først brukte vi en dag som turister; etter å ha besøkt Grieg-museet (som jeg aldri, til tross for intensjoner om det, har rukket å gjøre i løpet av mine to år i Bergen, kanskje nettopp fordi det er så vanskelig å løsrive seg fra vanene), viste jeg familien steder som var vanlige i mine daglige tilværelse. Her er universitetet, sa jeg. Her er biblioteket, sa jeg. Her pleier jeg å spise suppe, sa jeg. Osv. Deretter slang vi oss alle på sofaer og senger i kollektivet og jeg plukket opp Daily Rituals og slukte nesten hele boka i en jafs. Boka er delt opp i kapitler som hver tar for seg de daglige ritualene til en kreativ sjel. Her beskrives ritualene til bl.a. Sylvia Plath, Knut Hamsun, Simone de Beauvoir, Gustave Flaubert, Albert Einstein, Igor Stravinskij, Thomas Mann, Gertrude Stein, William Faulkner, Haruki Murakami, Toni Morrison, Jonathan Franzen, Franz Kafka, Marcel Proust (selvsagt!), Immanuel Kant (kanskje verdens mest berømte vanemenneske), Woody Allen, David Lynch, Friedrich Schiller, Charles Darwin, Andy Warhol, Ayn Rand og David Foster Wallace. Og de er vidt forskjellige. Noen skriver om natten, mens andre står opp på faste tidspunkt og kan bare skrive om formiddagen; noen må ha et wienerbrød hver dag; noen skriver daglig, mens andre venter på at inspirasjonen skal komme dalende; noen må drikke for å kunne skrive, mens andre igjen skriver best når de er bakfulle; noen løper tre mil hver dag, mens andre kjører bil gjennom ørkenen for å lade opp. Og det er interessant, hvordan rutinene spiller inn på det kreative arbeidet. Som W. H. Auden siteres i boka: Routine, in an intelligent man, is a sign of ambition. Og det ligger noe i det, gjør det ikke, for det må være ytterst sjeldent at et verk bare kommer til en. Det er noen av forfatterne i Daily Rituals som påstår at de ikke har noen ritualer, at de bare skriver når det faller dem inn, men de aller fleste er avhengige av vaner og rutiner, spesielle mønstre som gjør at de klarer å fortsette arbeidet, som jo er det som ligger bak, talent gir ingenting alene. Flaubert siteres også: Be regular and orderly in your life like a Bourgeois so that you may be violent and original in your work.

James Joyce brukte kveldene på å synge irske folke-
viser på pub, men hadde også tid til å bruke 20,000
timer på å skrive Ulysses, regnet ut i følge ham selv. 

Selv merker jeg at jeg får gjort mer når jeg har orden på hva jeg skal gjøre til hvilke tidspunkter. Det nytter ikke å ha en hel dag til rådighet når man ikke stykker den opp og har en plan for den. Da ender man bare opp med å ikke gjøre noe som helst. Nylig skrev jeg en tekst om å stå opp halv syv, og jeg får nå og da høre at jeg er streng mot meg selv som alltid står opp mellom halv syv og syv, uansett hvor sent jeg legger meg, eller jeg får høre hvor flink jeg er. Men saken er den at jeg ikke føler meg flink. Å stå opp mellom halv syv og syv er blitt en vane så inkorporert i kroppen min at jeg ikke en gang trenger vekkerklokke. Jeg våkner rett og slett av meg selv innenfor denne halvtimen, alltid. Det er kanskje et eksempel på vanens makt, men det er greit, for jeg foretrekker det slik. Senest i går hørte jeg på radio flere si at de ikke likte å være på ferie, for ferie innebar et altfor stort fravær av vaner. En av dem sa at hun godt kunne ha fri, men ikke dra på ferie, noe som alltid til syvende og sist bare er stressende, noe jeg i grunnen er enig i. Sist jeg dro på ferie var en uke i London, etter at halve uka var gått var jeg lei av å spise middag på restaurant. Usikkerheten på hva middagen skal være og hvor den skal inntas, om det er plass og spørsmål om hva den kommer til å koste. Jeg liker å spise ute, men blir det for mye av det begynner jeg å savne hverdagens vaner. Gjennom vanene har man den kontrollen over de grunnleggende tingene, som det å spise middag, som må til for at hjernen (og kroppen) kan bruke energi på de større prosjektene, som det å skrive, lære seg matematikk, pugge tyske verb og lære seg forskjellen på det engelske vs. det norske valgsystemet. Hvis ikke det grunnleggende er der, går ikke det andre. Hvis ikke det grunnleggende nærmest går av seg selv i form av å være ritualer, vaner, som et maskineri som driver oss fram, så er det vanskelig å gjøre det andre. 

Marcel Proust hadde det av og til så
travelt med å skrive at han i noen perioder
bare levde på café au lait og to croissanter
om dagen.

Eller et enda bedre eksempel: Når jeg er i utlandet savner jeg alltid norsk grovbrød. Croissanter, baklava, fetaost, baguetter, brie, stekt ris, bananbrød, falafel, hummus, pannekaker, bagels, både grovt og lyst, kan være så godt som de vil, men ingenting slår norsk grovbrød. Og jeg er ikke en gang en person som er skeptisk til nye ting. Jeg spiser den maten jeg får i andre land, men jeg savner norsk grovbrød likevel. Ikke høylydt, men innerst inne. Akkurat som hverdagen. Jeg befinner meg ikke i Paris og proklamerer at jeg vil hjem, men innerst inne setter jeg mest pris på hverdagen. Men så er det kanskje slik, mest sannsynlig, at man må bryte med de daglige ritualene noen ganger for å forstå hvor gode de er, hvor høyt man egentlig verdsetter dem. Det er som Pippi Langstrømpe når hun sier at hun vil begynne på skolen, for også hun vil ha ferie. Bare motsatt. (For etterhvert slutter hun jo på skolen, fordi hun er en person som faktisk foretrekker ferie fremfor hverdag.) En person hvis daglige ritualer dessverre ikke er tatt med i denne boka, er Coco Chanel, en skikkelig arbeidshest, kvinnen som en gang ytret at hun ikke skjønte poenget med søndager. Hun trengte ikke en gang ferie og fri for å vite at hverdagens dont, med alle de vaner det innebærer, var det foretrukne. Hun ville nok sagt seg enig med Freud: I cannot imagine life without work as really comfortable. På en annen side er det en del av de kreative sjelene i Daily Rituals som beskriver sitt kreative arbeid som ikke-arbeid. De skriver, det er ikke arbeid, de bare gjør det. Det er dessuten ikke alle forunt å kunne leve på det kreative. Joseph Cornell f.eks. hadde en ni til fem-jobb i en møbelbutikk i flere år for å kunne klare å fø familien mens han skrev ved siden av. Til slutt ble han lei av levebrødet og sa opp, men da fant han ut at han hatet å ikke jobbe enda mer og tigget seg tilbake til jobben igjen. Selv synes jeg den jobben jeg har som ikke har noe med litteratur å gjøre i det hele tatt er en deilig avkobling, fra både skrivingen og lesingen. Dessuten ser jeg verdien av alt jeg gjør uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe - ingenting jeg gjør er urelevant, jeg kan alltids skrive om det etterpå. For som masterstudenten i litteraturvitenskap som jeg snakket med sa: Hvem gidder å lese bøker om folk som bare henger i litterære miljøer, det er gørrkjedelig. Deretter tente vi på to sigaretter til, ikke av vane, men fordi vi to hadde en samtale utenfor stuen hvor selve festen var, en samtale ingen av oss ville gjøre ende på ved å gå inn og blande oss med de flere riktig ennå. Det er forskjell også på dét. En ting man gjør kan se ut til å være det samme som man alltid gjør, tilsynelatende er det snakk om en vane, men intensjonen bak den er ikke den samme. En sigarett i en kaffepause er en vane. Bevisstheten om at man tar en sigarett til fordi man ikke vil gå inn riktig ennå, er ikke en vane, for hvor ofte skjer det? Ikke veldig ofte, ikke for meg i hvertfall, det er sjeldent jeg blir så betatt av noen. Eller noe, som f.eks. denne boka. Ikke bare var den interessant, men også inspirerende. Man får lyst til å skaffe seg noen fruktbare vaner selv, selv om vanene fra person til person som er beskrevet her er vidt forskjellige, det gjelder å finne det som passer en best. Å tilbringe tid i en likkiste eller bli avhengig av speed for å klare å skrive funker nok for de færreste, men underholdende å lese om, det er det absolutt!

There was a new program at the New School that offered the second two years of undergraduate study. And they said, Do you want to study the humanities or the social sciences? And I thought, I know what humanities is-- it's reading a book. I know how to read a book, so I'll do this other thing. 
- Deborah Eisenberg, utdrag fra intervju i The Paris Review 204, Spring 2013

Hva ville jeg bli?

6 år:
Forfatter.

7 år:
Forfatter.

8 år:
Forfatter og marinebiolog.

9 år:
Forfatter og kaféarbeider på en eller annen kafé i London eller Paris.

10 år:
Forfatter og motedesigner.

11 år:
Forfatter.

12 år:
Forfatter og profesjonell sprangrytter.

13 år:
Forfatter og berider.

14 år:
Forfatter og rasehestavler.

15 år:
Forfatter og skuespiller.

16 år:
Forfatter og pianist.

17 år:
Forfatter og rockestjerne.

18 år:
Forfatter og kaféarbeider på en eller anne kafé hvorsomhelst.

19 år:
Forfatter og reisende.

20 år:
Forfatter og hvilkensomhelst jobb.

21 år:
Forfatter.

22 år:
Forfatter og litteraturstudent.

23 år:
Forfatter og litteraturkritiker.

24 år:
Forfatter og ...?

Turist i Tallin

I helga besøkte jeg et land jeg aldri har vært i før. Estland. (Klart jeg samler på land.) Jeg tok meg en tur med ferja over til Tallinn etter at siste forelesning på fredag var ferdig. Gikk rundt på ferja og spiste Panda-lakris fra taxfreeshoppen og tenkte på bøkene til Arto Paasilinna. Kunne ikke huske hva den jeg tenkte på het, men det er den som handler om den kriminelle mannen og bestemora som bor i en hytte i skogen. (I ettertid har jeg funnet ut at det var Den elskelige giftblandersken jeg tenkte på.)

Å ta bilde av trikken var noe av det første jeg gjorde da jeg hadde gått på land i Tallinn. 

Instagrammet at jeg befant meg i Tallinn på hostelrommet.
old

Hostellet jeg bodde på i gamlebyen. 

Traff på en måke mens jeg vandret rundt i Tallinn lørdag morgen og ventet på at museene skulle åpne.

En russisk-ortodoks katedral. 

 Grytekluter i et vindu. 

Spiste en Batman-is. Mest fordi det var en banan-is og jeg elsker (kunstig) banansmak.

Omsider åpnet museene. Jeg dro på Okkupasjonsmuseet. Har nemlig blitt interessert i skogsbrødrene og okkupasjonene av Estland etter å ha lest alle bøkene til Sofi Oksanen. Dessuten leser jeg om kommunisme og overvåkingsstater der andre mennesker ser på skrekkfilm og leser krim. Haha (nei, det er egentlig ikke morsomt, det er jo grusomt). 

 På museet hadde de bygd en tro kopi av skogshyttene som skogsbrødene bygde da de skjulte seg i skogen for Sovjetunionen. Det var en så tro kopi at den tilogmed luktet skog (granbar). 

 Kommuniststatue. Ugh.
hjelp

Kommunistbyster. Ugh. 

Lenin. UGH.

Etter å ha vært på museum bestemte jeg meg for å gå en tur til Kadriorg-parken siden det var så fint vær.
mynte

Når man har vært i Versailles lar man seg ikke helt imponere, men jeg tok nå et bilde likevel.
par

Presidentpalasset. 

På trappen utenfor Eesti Kunstimuuseum. Gertrude Stein did did did did not not meet Ludwig Wittgenstein on these these steps did not in the winter of 1948. 

Traff på en estisk katt.

Kom plutselig til en strand. Dette er altså Finskebukta.

Spiste enda mer (kunstig) banan. 

Så en skikkelig fin peppermyntefarget bil. Forøvrig den ene av minst fire bryllupsbiler jeg så den dagen. 

Tallinn skyline. 

Mange rosa bygninger i Tallinn.
pink

Tok trikken for gøy. Skikkelig skrangletrikk. 

Kaffe og bok om Nord-Korea. 

 Traff på et ekorn. 

Var en tur i den japanske hagen. 

Så begynte det å regne og alt man kunne gjøre var å sitte på kafé og drikke kaffe og spise konfekt. Konfekten på bildet het Peer Gynt (mintsjokolade), Faust (valnøtt) og The Swan (husker ikke hva den smakte). 

Så spiste vi på en estisk restaurant og drakk bokhveteschnapps som servitøren påstod var husets, men tror det var en gimmick alt sammen. Smakte ikke på bjørnekjøtt, men spiste en halv kilo sjokolade på ferja tilbake til Helsinki. Følte jeg var elleve år og på danskebåten igjen. (Eventuelt nitten år og arbeidsløs.)