6 dager til juleferie

Jeg kunne aldri bodd på Ås, sier H når hun ringer meg for å be om tips til en gave, hun er på vei til bokhandelen for å kjøpe en presang til en venn som har bursdag. Jeg rekker ikke å si at jeg ikke har lest så mye i det siste, jeg er ikke oppdatert på høstens bøker, men hun kommer meg i forkjøpet: Hva med den boka du instagrammet? The Elegant Universe?, svarer jeg, den har jeg ikke rukket å begynne på ennå, men jeg fikk den anbefalt av noen som har peiling på astrofysikk. Det er bra da, sier hun. Jeg forestiller meg at hun taster ned tittelen på boken, men kommer på at vi snakker sammen, kanskje hun skriver i en notatbok, eller kanskje hun husker det i hodet fordi hun har god hukommelse og jeg kan ikke komme på om hun har god hukommelse eller ikke, kanskje fordi den er helt passe? Helt grei? Apropos, sier jeg. Jeg har nettopp lest Carl Sagans Kontakt, det er en skjønnlitterær bok om universet skrevet av en astrofysiker så det er mye sant i den, men den er gammel, fra 1985, jeg vet ikke om det er så gøy, eller, jeg syntes den var gøy; diskuterer med meg selv, høyt, som N pleier å le av, jeg gjør det visst ganske ofte. Klarer ikke helt å bestemme meg for  hva jeg synes om noe, eller hva jeg kan huske om noe, var det det ene eller det andre? Det gjør ikke noe, sier H, han liker det. Ok, sier jeg og går langs bokhylla mi. Jeg har en til, sier jeg. Tror du han ville vært interessert i Tsjernobyl? Hva sa du, Tsjernobyl? Ja, sa jeg det feil? Ja, jeg tror det, sier H. Det gjør jeg også ofte, en gang sa eksen min at det var fordi jeg leste mer enn jeg snakket med mennesker, du kan en masse ord, men du kan ikke si dem. Da har jeg en bok her, sier jeg, Bønn for Tsjernobyl. Forfatteren var på litteraturfestivalen i år, sier jeg, og skynder meg å legge til: På Lillehammer, fordi det ikke er like logisk for alle at det er akkurat den litteraturfestivalen jeg snakker om, er liksom ikke litteraturfestivalen med stor forbokstav for alle mennesker. Ja, det er bra, sier hun, og jeg tenker fortsatt at hun skriver i en liten skrivebok som hun har med seg i skulderveska eller sekken, på bussen, på vei til sentrum av Kristiansand, fra retning Lund og jeg ser for meg hvilket busstopp hun stopper ved og hvilken bokhandel hun går inn i, den på hjørnet hvor de tre andre hjørnene i krysset er Narvesen, 7-Eleven og Deli de Luca, og så det fjerde, en bokhandel, hvor jeg har kjøpt mange bøker, hvor jeg kjøpte kalkulatoren min i fjor høst da jeg skulle begynne å regne matematikk igjen; de har åpent til syv hver dag, av og til gikk jeg inn dit når det var lenge til bussen gikk.

Jeg kunne aldri bodd på Ås, sier hun, jeg var jo der tidligere i høst, det var bare jorder overalt, og ett eneste kulturhus, alt var sentrert rundt det. Hvordan går det med deg, trives du der? Ja, sier jeg, som om det er opplagt, klart jeg gjør, tenker ikke før etterpå at hun kanskje faktisk lurer på det og ikke skjønner at jeg har flyttet ut på landet, aller minst at jeg faktisk liker det. Jeg skynder meg å si at jeg har fått meg hest på delfôr, en brun varmblodsvallak med hvite tegninger. Hun sier det er fint, har ikke tid til å snakke så mye mer, hun skal rekke toget til Oslo. Dra hjem til jul. Hun skal til Førde også, der slektningene bor, men kanskje vi kan sees i romjula. Ja, sier jeg. Om under en uke har jeg også juleferie. Jeg skal ta toget motsatt vei, til Kristiansand, lese bøker og høre på musikk, vet ikke helt hva, har gått lei av alt jeg allerede hører på. Hører på mengder av musikk mens jeg regner meg bakover alle tidligere eksamensoppgaver. Snakker med katten og glemmer å ta inn avisen. Betaler regninger og krangler på Twitter. Skulle ønske det kunne snø igjen.

Om å komme hjem

Innimellom celleanatomi, cellesykluser, celledifferansieringer; innimellom kloroplast, klorofyll, mitokondrier, plastider, virus; innimellom amøber, sporedyr og flagellater; innimellom malariaparasitter, tsetsefluer, mygg, lakselus og dinoflagellater; innimellom nitrogen, oksygen, karbon, svovel, fosfor og hydrogen; innimellom cyanobakterier, kiselalger, vannlopper og zoobenthos tenker jeg: det er så mye jeg vil skrive. Det er så mye jeg vil si noe om. Men så sitter jeg der foran pulten, pc-en som lyser blåaktig, omgitt av matematikkbøker, labrapporter og flertallige skisser av meiosen og sitronsyresyklusen i den aerobe celleåndingen, der sitter jeg og jeg vet ikke hva jeg har å si. Eller snarere: jeg vet hva jeg har å si, men det er vanskelig å skrive det. Noe om at verden er blitt stor og at ting rører meg på en annen måte enn det har gjort. Eller, det har alltid rørt meg slik, men jeg har bare opplevd en flik av det, ikke holdt ved det. Andre ganger tenker jeg at det er uinteressant å lese om det som er godt. Hva er det å si om det som bare er godt? Hva er det å si om livet når det er bra? Ingenting, å skrive om det er banalt, meningsløst, kjedelig. Jeg har ikke møtt noen som har fått meg til å ville endre narrativet på livet mitt. Jeg har ikke tenkt til å skrive om hvordan alle ting ledet opp til et viktig punkt, hvor alt ble annerledes, selv om de finnes i mine tankeeksperimenter, noe jeg holder på med mens jeg går og ikke hører på musikk.

Det hender noen ganger at jeg nesten brekker meg når jeg tenker på livet før. Det hender jeg scroller tilbake på instagram, kanskje mest for å minne meg selv på hvordan jeg heldigvis ikke har det lenger, føle en slags takknemlighet. Til hvem?, spør den jeg alltid snakker med. Til meg selv mest, kanskje, svarer jeg. 

I ti år pleide jeg å drømme om at hesten min ikke var død likevel, men at han stod og ventet på meg i en stall, det var bare jeg som hadde glemt ham. Så begynte jeg å ri ordentlig igjen og jeg har ikke drømt det siden. Jeg tenker noen ganger på at det er hester som har reddet livet mitt. Det er ihvertfall svært vanskelig å beskrive hvor stort dette savnet har vært. (Og hvor mye lettere det er å leve når de er der.)

Det er ikke bare hestene heller. Det er studiene også. I veldig, veldig mange år lå det i bakhodet mitt at jeg ville bli biolog. I veldig mange år tenkte jeg på det som tapt, at det var for sent, at jeg aldri kom til å bli det. I veldig mange år gjorde jeg helt andre ting. I veldig mange år drev jeg med ting som jeg trodde skulle gjøre livet godt, for det er det vi alle lengter etter, ikke sant, et balansert liv, et liv hvor det vi gjør ikke er fjernt fra det vi ønsker; et liv hvor man ikke stadig vekk spiddes av små stikk av vemod, savn, lengsel; et liv hvor man ikke alltid bærer på noe, en stadig tilbakevendende følelse av at livet kunne vært noe annet. Også dét har jeg gjort noe med. Jeg sitter her, mitt første semester på biologistudiene er snart over. Om to dager har jeg eksamen. Jeg sitter og skriver fordi jeg er så trygg, jeg vet det kommer til å gå bra. 

Sotsji

Står opp tidlig en lørdag morgen og gjør ferdig en innleveringsoppgave i fysikk, den skal leveres på tirsdag men jeg har ikke tid til å gjøre den på mandag for da skal jeg noe annet, gjør det i dag, er en person som helst vil bli ferdig med ting først som sist, ikke utsette det til siste liten; det som er vanskelig først, deretter det som er lett og bare en fornøyelse, som f.eks. å se på femtenkilometeren kvinner i OL; ser på Marit Bjørgen som vinner gull på skjermen, har egentlig ikke interessert meg så veldig for skisport før jeg i eldre alder begynte å stå på ski igjen selv, nå skjønner jeg hva de snakker om, hvordan bakglatte ski føles, hvordan dårlig smøring føles, eller hvordan det er å suse nedover i sporet og forskjellen på klassisk og skøyting, samtidig som jeg tenker litt på fysikken, på glidefriksjon og hvilefriksjon, på fart og vinkler, ser det i bakkene, og også fordi det ikke er før de siste par årene jeg selv har begynt å trene, ikke lenger så sporadisk, mindre og mindre av det og heller mer målrettet slik at jeg ser hva som skjer med kroppen, den forandrer seg og det er fascinerende og jeg tenker at det er fascinerende generelt hvordan man kan få kroppen til å gjøre og å bli så lenge man har vilje og tålmodighet, det er fascinerende hvordan man kan presse den, øve den opp og derfor er det også fascinerende å se på sport, for det som jeg før bare tenkte på som mennesker som beveger seg, hva var så interessant med det?, er jo slettes ikke bare det, men viljestyrke og hardt arbeid, og heller ikke bare det, men naturfag i praksis, for hva er det egentlig som skjer med kroppen når man gjør sånn og sånn, hva skjer med oksygenet og hvorfor blir det melkesyre, hva skjer med musklene og mitokondriene og akkurat hvordan er det egentlig  kroppen lager energi helt ned til cellenivå, det er fryktelig interessant, det fine maskineriet som kroppen er. Og dagen før sitter jeg og ser på åpningsseremonien i Sotsji og kjenner på mine egne muskler, spesielt overarmene og leggene, som føles vonde for jeg har trent styrke tre ganger på fire dager samt løpt og syklet flere mil og jeg kjenner på armmusklene og ser at de har blitt tydeligere enn de var da jeg begynte med styrketreningen, jeg kjenner at jeg er fornøyd, at jeg har klart noe, for før klarte jeg ikke å ta armhevinger og stå i planke, det kan jeg nå, det er en glede over at jeg har klart å få noe til å forandre seg til noe (litt) annet. Og selvsagt, det gjelder mange andre ting også, f.eks. når man blir flink i noe, tilegner seg kunnskap, også da forandrer man seg jo, man får hjernen fra å kunne noe til å kunne noe mer. Eller man skriver en setning, så et avsnitt, og hvis man har vilje og tålmodighet nok og ikke lar seg henlede til ting som er irrelevant eller mister troa, evner til å se det store høydepunktet et sted langt der framme, å aldri glemme det, så kanskje blir det en hel roman til slutt.

Bokfrokost cxii

rugknekkebrød med gulost & brunost.
grapefrukt.
kaffe.
aviser + Bokmagasinet.

Tidlig frokost. Stod opp tidlig og gjorde ferdig en fysikkinnleveringsoppgave for å rekke å se 15-kilometeren med god samvittighet. Kan jo ikke gå på ski selv lenger, snøen har jo regna bort. Jaja, det var en lykkelig tid så lenge det varte. Anyways, hurra for Marit!

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

Bøkene jeg leste i januar; svenske tegneserier, velferdsstatens kollaps og sigaretter

I januar fikk vi endelig snø i Kristiansand, så jeg har gått på masse ski. Jeg begynte også med et helt nytt fag på skolen, fysikk, bare for gøy. Noe jeg derimot ikke har gjort i januar, har vært å lese prosa. Jeg har ikke lest en eneste roman. Jeg har ikke engang begynt på en, det ligger ikke en eneste roman på skatollet mitt (som fungerer mer som nattbord enn arbeidsplass). 

Men så kommer jeg på at jeg faktisk har lest hver eneste novelle i vinternummeret til The Paris Review, og i dag, første februar, ankom andre nummer av norske Granta. Gleder meg til å lese det. 

Noe annet jeg også gleder meg til å lese er Hanne Ørstaviks Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux. Var på litterær lunsj på UiA med henne for et par dager siden og det var så bra. 


SAKPROSA
1. EN AV OSS av Åsne Seierstad
2. FRYD OG FARE av Vigdis Hjorth
3. FARVEL NORGE. VELFERDSTATENS FREMTIDIGE KOLLAPS av Jon Hustad

POESI
4. TEORI OM DET ENESTE av Nils Chr. Moe-Repstad

TEGNSERIER
5. ZELDA OG PATRIARKATET av Lina Neidestam
6. BERÄTTELSER FRÅN ENGELFORS av Sara Bergmark Elfgren, Mats Strandberg, Lina Neidestam, Kim W. Andersson, Kare Johnsson

ANNET
7. IT av Alexa Chung
8. RØYK. HISTORIER FRA EN STANDHAFTIG KULTUR av Mariat Ausland og Egil Børre Johnsen (red.)

--

DEN BESTE BOKA
Det må bli essaysamlingen til Vigdis Hjorth. Har tenkt (og tenker fortsatt) mye på den i ettertid. Og så ble jeg skikkelig begeistra over Zelda-tegneserien til Lina Neidestam. Jeg har egentlig lest mye mer av det enn det ser ut på lista over, har nemlig lest alle bladene også, haha. Livsbetraktninger tatt på kornet!


DEN KJIPESTE BOKA
Jon Hustads bok om velferdsstatens problemer var definitivt den tørreste. Røykboka var kjedelig, det beste bidraget var Agnes Ravatn sitt: "Kjære Jon! Takk for sist. Eg kan dessverre ikkje vere med i boka di, for foreldra mine veit ikkje at eg røyker. Beste helsing frå Agnes."

SNØEN

Avisen har snakka med meteorologisk institutt som kan fortelle at det skal snø på Sørlandet helt til neste lørdag, det skal bare snø og snø, snøfallet ingen ende har, og jeg er så glad for jeg har venta så lenge med splitternye ski klare i kjelleren. Mista nøklene til huset i en snøhaug med joggeklærne på, sier en venn som hater snøen verre enn noe, måtte løpe rundt huset for å holde varmen før noen hun bodde med endelig kom med en nøkkel og hun kunne komme seg inn. All denne måkinga, sier andre, kulden, det er kaldt, ikke vær så glad 'a, vet du hvor ille det er å trille barnevogn med en halv meter snø på fortauet? Nei, og ikke trenger jeg tenke på det heller. Er ikke jeg som har barn. Bæresele, sier jeg. Eller pulk. Noen vil reise til Syden, hvor det ikke snør. Ikke jeg, jeg venta så lenge at jeg funderte på om jeg måtte reise på skiferie til kaldere strøk for endelig få snø. Men så kom den. Så kom den og det bare snødde og snødde og snødde og hjertet mitt banket, nærmest svulmet, som det gjør når jeg ser noe vakkert, og jeg husker en tekst av Knausgård hvor han skrev at ingenting kunne røre ham så mye som billedkunst, ikke litteraturen og ikke en gang naturen og det er mye jeg er enig med han i, men når det gjelder det der er jeg ikke enig, naturen er det høyeste av alt. 

Og nå snør det, og jeg har venta så lenge, venta så lenge at jeg begynte å bli sinna, gretten. Så på skiene på verkstedet i kjelleren hver dag, gikk forbi og gløtta inn, ubrukte stod de der, tilogmed skiskoene i en pappboks. Når når når NÅR? 

Forbannet global oppvarming hver dag for at jeg kunne gå ut om morgenen i januar uten votter, uten hansker, uten lue, så varmt var det, og den bare asfalten, ventet på frostrøyk foran ansiktet og følelse i kinnene. Først var det jul og jeg husket året før, man kunne ikke se huset når man kom gående, for det lå bak en snøhaug av måka snø og det var ikke en gang alt som hadde snødd, bare litt, kommunen hadde rydda opp mye, men ikke alt, fortsatt nok til å skjule et helt hus; det var så jævla mye snø, det var en som sa i avisen at han på dette tidspunkt i fjor allerede hadde gått trehundre kilometer på ski, i år hadde han bare gått fem. 

Husker en nyttårsaften det var minus nitten grader og jeg gikk med en kjole med bar rygg. 

I år var det bare stygt og grått. 

Begynnelsen av januar: Kommunen er kjempeglad, brukte millioner av kroner over budsjett på snømåking i fjor, har ikke råd til vinter i år.

Kjøpte en togbillett til Lillehammer for å besøke en venn og stå på ski i vinterferien, trodde det var min eneste sjanse i år, før vi vet ordet av det er det mars og det er over. 

Planlegger å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, det har jeg planlagt i ett år, er ikke noe mer jeg vil, men begynte å leke med tanken om å studere på Svalbard i stedet. Shit, jeg holder ikke ut en vinter uten minusgrader og snø, ikke enda en, tenk om. 

MEN SÅ snør det. Det snør og jeg går omveier i skogen på vei til og fra byen fordi jeg har venta så lenge, må bare være ute, venter litt til på nok snø til å stå på ski, sjekker liveoppdateringer på føremeldinga til Midt-Agder Friluftsråd en gang i timen; en dag tar jeg på skiene og stikker opp i heia, Baneheia, det er ikke kjørt spor ennå, jeg driter i det; det snør, jeg har skia på, har ikke hatt ski på føttene siden jeg var ti - minst, det er femten år siden, vet likevel, har visst lenge, at jeg ville like å stå på ski igjen, hvordan kan man lengte sånn etter noe man egentlig ikke vet, men det er et dumt spørsmål når jeg tenker meg om, det gjør jeg hele tiden med mange ting, ikke bare jeg, men så veldig mange andre også; vi lever og vi vokser opp, lengter etter et liv vi tror vi kommer til å like, på menneskene vi tror vi kommer til å elske, lengter etter dem selv om vi ikke kjenner dem (ennå), planlegger å utdanne oss til et yrke vi ennå ikke har fordi vi tror vi kommer til å like det; drar til steder i verden vi ikke har vært før men som vi forestiller oss at vi kommer til å like, vi bare vet det, føler det i hjertet; som da jeg var syv år og lengtet etter å begynne med ridning, visste bare at det var min ting og jeg hadde rett, for det driver jeg med ennå. Som da jeg var femten og kjøpte en plate med et band jeg aldri hadde hørt før, men visste jeg kom til å like, og det er rart, hvordan fikk jeg den grillen, hvordan kunne jeg vite det, og jeg hørte på plata i repeat hele dagen fordi jeg oppriktig likte dem, gledet meg til å komme hjem fra skolen sånn at jeg kunne høre skiva en gang til, en gang til, enda en gang. Sånn som nå, jeg sitter på skolebenken på formiddagen, lærer om proteinsyntese, DNA, økologi, karbon, vektorer og Newtons lover mens jeg tenker: Etterpå skal jeg stå på ski. 

Og så står jeg på ski innover skogen og trærne er dekket med snø og iPhonen på innerlomma slukner av kulde, den holder ikke ut, jeg tenker hvis jeg detter i en bakke nå og brekker et ben kan jeg ikke ringe til 113, men det bekymrer meg ikke, for jeg bekymrer meg ikke for sånt, bekymrer meg mer for at jeg skal sette meg ned på rumpa i en bratt bakke med brå sving og at det akkurat da vil være noen som kommer susende på ski bak meg, forbi meg, foran meg, og på at det vil være den totale ydmykelse. 

Men når det går rett fram tenker jeg kanskje på Newtons lover. Jeg tenker på forskjellen mellom å dra noe vannrett fremover eller skrått fremover, tenker på hester som drar en vogn rett fremover vs. foreldre som drar barna sine på akebrett. Tenker på vinkler og piler med størrelser og retning, og Watt og Joule. Tenker på det når jeg møter skiløpere med hund i bånd. Tenker deretter på hunden jeg skal ha, lurer på om jeg kommer til å ha kontroll over den når vi skal gå på skitur sammen. Kan han være med på utveksling til Svalbard? Bekymrer meg for å ha hunden hjemme når jeg skal på forelesninger, kanskje jeg ikke kan ha hund ennå likevel, hvor mye trenger jeg å være på universitetet? 

Tenker litt på Thor Heyerdahl som nittenåring, han hadde en husky, de dro på skitur hele tida. Så ble han lei av vinter på eldre dager, flytta heller til Italia. 

Kulde er ikke bra for rygg og ledd, sier en forhenværende idrettsmann i avisen, men jaja, tenker jeg. Matematikklæreren har bodd på Svalbard i tjuetre år, nå bor hun her. Medelever sperrer øyne opp, har hun virkelig det, det er jo helt vilt! Jeg er bare misunnelig og tenker på det hele tiden, før det begynte å snø og etter at det begynte å snø. Glemmer hvor mye jeg liker å bade om sommeren, at det er noe av det beste jeg vet. Dét og å være i snøen. Kommer kanskje til å føle den samme lengselen i juli når det er for kaldt å bare stikke tærne ned i vannet og vi går med hettegensere og skjerf. Lengter for en gangs skyld ikke etter noe annet, vil bare ha denne snøen, håper den varer til april. 

TEORI OM DET ENESTE av Nils Chr. Moe Repstad

jeg strekker hånden mot henne
og tenker: hun er en alpefiol,
en rimtung alpefiol i et Europa
jeg elsket da jeg var 16:
2000 moh. bie, kolibri, furu
smeltevannsbekker, gressåser
og blomstene på verandaen som ikke trengte jord
3600 moh. bresnøen, murmeldyr, mose, ørn
alpinisten uten oksygenbehov eller kvalme

nå har jeg to halve lunger og det er nok til å skrive
men alt er tydelig på den kroppen
medisinerne trekker ut av kjølen
som om det er en skuff i skrivebordet mitt
hud og øyne forstørret i brevpressens glass
håret linjer i boka jeg skriver
når jeg ser ut over havet
og teoretiserer fjell

Slik er et utdrag fra Bok II av Teori om det eneste. Boka består egentlig av to bøker, to faktiske bøker, holdt sammen inni en slags kassett. Det det handler om er stupeulykken forfatteren selv har opplevd. Nitten år var han da han brakk ryggen.

Først leste jeg Bok I og deretter Bok II. Bok I får meg til å tenke på noe mekanisk, menneskekroppen som en maskin, mennesket i den store verdenssammenhengen; jeg vet dette ikke er første gang jeg sier at noe jeg leser får meg til å tenke på filmen The Tree of Life, men altså, jeg gjør det nå likevel. Jeg kommer tydeligvis aldri over hvor glimrende den er til å beskrive mennesket i det store universet, fra tidenes morgen, da vi ikke fantes ennå, da ingen dyr fantes ennå, men da det bare var gasser og støv, og jeg synes, ved andre slags gjennomlesning, at Moe Repstad får til noe av det samme.

For, Teori om det eneste er ikke umiddelbar lett å få tak i. Det er ikke før jeg leser for andre gang at jeg klarer å se, og når jeg leser den andre gangen, leser jeg på en annen måte. Jeg blar i begge bøkene samtidig, de fletter seg sammen i hverandre, speiler hverandre, og det er en mye mer interessant lesing. Bok II handler nemlig mer om jeg-et, og om mennesker rundt jeg-et. Faren, bestemoren, kona. Her beskriver han heller ikke like mange molekyler og mineraler som gatenavn, stedsnavn, plasser han har vært. Noe jeg lar meg begeistre over, som den kristiansanderen jeg er (for det er Kristiansand som er byen i Bok II), er dette avsnittet:

jeg bodde ved det høyeste fjellet i Vågsbygd
sørvendt, ned mot Furulia
under "snurrisen" og Bjørkelia
i enden av et skar, hvor det er risset: "KILL ROTTA"
i den helligste veggen

Et nabolag jeg har bodd i, i to år, og det har også noen andre jeg kjenner, som har bodd der mye lengre enn meg, som jeg sendte utdraget til, hvor så vedkommende kunne fortelle meg at ROTTA var kallenavnet på en lærer på en skole han hadde gått på en gang på 80-tallet, og at det ikke står "KILL ROTTA" lenger der nå, etterfulgt av et kart av område hvor jeg klarte å se "snurrisen", en gate som går i ring som visstnok var veldig gøy å sykle fort i. Og slik beskriver Moe Repstad altså hvordan han vokste opp, livet i bevegelse før ulykken, i farten, i kontrast mot de delene hvor han beskriver sykehus, leger, medisinske termer. De to bøkene med sine to ulike stemninger støtter opp om hverandre, det gir større mening å lese dem samtidig, om hverandre, som om de to er i symbiose sammen, hadde ikke vært like givende å lese bare én av dem, og det at de i formen er slik, underbygger det tematisk biologiske i diktene. Samtidig viser de ulike stemningene ambivalensen; det er ulykken, og så er det poesien:

jeg er Hindenburg
svevende, brennende
flammene skyter gjennom urinlederen
til solar plexus, ned i bekkenet
opp ryggsøylens frakturer
hvor huden er tynn og
hver nervetråd som millioner glødetråder
jeg lever sånn, jeg skriver sånn
jeg er høsten, jeg er vinteren

FRYD OG FARE av Vigdis Hjorth

En gang i begynnelsen av januar satt jeg og gjennomgikk noen av tekstene mine for å velge ut noen til en opplesning jeg skulle være med på senere i måneden. Fem sider hadde jeg blitt bedt om å sende inn slik at initiativstakeren kunne sette sammen et hefte med tekster av oppleserne. Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive noe helt nytt noe, men akkurat da, som var i begynnelsen av året, klarte jeg ikke å tenke på å skrive noe nytt, kanskje jeg var sliten etter alle julefestene og nyttårsaften (jeg kom ikke hjem før åtte om morgenen), dessuten tenkte jeg bare på at jeg om noen dager endelig skulle begynne på skolen igjen etter en altfor lang juleferie (siste eksamen var i november) og begynne med biologi, noe jeg gledet meg til. Istedet fant jeg tre tekster jeg allerede hadde skrevet og sendte dem inn. Siden jeg ikke har opplest så mye i mitt liv, og ihvertfall ikke mine egne tekster, tenkte jeg at jeg ikke skulle tenke så mye på den kommende opplesningen; jeg tenkte at hvis jeg gjorde det, kom jeg bare til å grue meg, så jeg bestemte meg for å benytte taktikken å ikke tenke på det i det hele tatt. Helt til dagen kom og jeg så over tekstene jeg hadde sendt og tenkte at jeg ikke hadde lyst til å lese noen av dem. Jeg måtte dermed finne en ny tekst ganske fort, en tekst som ikke ville komme til å stå i heftet som skulle gis bort på arrangementet. Jeg valgte dermed en tekst som jeg en gang valgte å kalle Forsøk på anstendighet. Den ble til etter at jeg hadde lest et intervju med Vigdis Hjorth i Klassekampen i høst, jeg tror det må ha vært i anledning en essaysamling hun nylig hadde utgitt, nemlig Fryd og fare. Uansett så snakket hun om det å leve et anstendig liv og det førte til at jeg også skrev noe om å leve et anstendig liv i teksten, samtidig som jeg skrev om Vigdis Hjorth, hun ble nevnt med navn i teksten, og følgelig, der jeg stod på scenen og skulle til å lese teksten min, tenkte jeg på Vigdis Hjorth og de gangene jeg har hørt henne lese og på alle bøkene hennes, jeg tenkte så mye på det, kanskje ikke bevisst, men ubevisst tenkte jeg så mye på det at jeg begynte å lese sånn som jeg har hørt henne lese, ganske fort, lange setninger, jeg klarer ikke helt å beskrive det, klarte det nok ikke heller, men jeg forsøkte ihvertfall.

Hvilket bringer meg til det ene essayet i samlingen, "Bedrag eller bidrag?", hvor Vigdis Hjorth skriver om den gangen hun ble beskyldt for plagiat. Jeg har verken lest boka hun skrev eller boka som det ble påstått at hun plagierte. Og forresten var det ikke hele boka, bare et avsnitt. Hun skriver i essayet om hvordan alle som skriver lener seg på alt vi har lest, alt vi liker, umuligheten av å skrive noe uten å ha lest. Lesningen kommer før skrivingen. Litteraturen er full av referanser og lån, den oppstår ikke av ingenting. Hun skriver om at da hun en gang skulle skrive noe, prøvde å la være å lese noe som helst. Hun skulle skrive uten å bli påvirket av noe. Det viste seg å være umulig. Det gikk ikke. En gang jeg hadde et større skriveprosjekt, prøvde jeg meg på det samme, jeg skulle ikke lese noe som helst mens jeg skrev det jeg skulle skrive. Det gikk ikke. Eller, det gikk, men så stagnerte jeg på et tidspunkt. Det kom ikke noe nytt inn i hodet mitt. Senere har jeg erfart at jo mer jeg leser og har lest, jo lettere er det å skrive. Man må holde på med begge tingene samtidig. Vigdis Hjorth skriver: 

Mine læremestre står bak skulderen min og kommenterer, kritiserer, oppmuntrer, og jeg lytter til stemmene deres med respekt og andakt, aldri utlært, alltid elev, av Ditlevsen, Duras, Ekelöf, Brecht med flere. Men grunnmuren murer jeg selv, solid og nær kilden, på hvilken prosjektet skal vokse. Tusen tekster knyttet til tematikken på bordet som stillas og stige, sikkerhetsnett og sparringspartnere når jeg står fast. Men visjonen er min, det er mitt som står på spill, mitt dilemma i bunnen, min tamp som brenner, jeg er byggmester, sjef og ansvarlig, for struktur temperatur og tempo, vekslingen mellom tyngde og letthet, humor og alvor, tanke og bilde, slik ingeniøren må ha kunnskap om vannrør og elektriske ledninger før han spikrer det første bord; det er ikke for amatører! Ingen har rene hender i bransjen, men vi tar sjansen! 

Under opplesningen, og ellers, hadde jeg Vigdis Hjorth bak min skulder. Etter min mening er hun en av landets smarteste forfattere. 

Fryd og fare, som har undertittelen Essay om diktning og eksistens, er en fryd å lese. Gjennom et knippe essays skriver Vigdis Hjorth om forfattere som har betydd mye for henne, i både skrivingen og livet, om lesning og skriving. Mange av forfatterne hun skriver om er også for meg forfattere jeg bryr meg veldig om, som Hamsun, Woolf, Solstad og Brecht. Sistnevnte var forresten også med i teksten jeg leste opp på opplesningen, jeg skriver om at V og jeg snakker om Brecht, eller at vi ihvertfall prøver å snakke om Brecht, det er vanskelig fordi vi er på et sted med mye lyd. Uansett, Brecht betyr mye for Vigdis Hjorth, hun skrev særemne om ham på videregående, det var ikke så populært at han var kommunist, skriver hun. Jeg skrev om noe så kjedelig som sensur av norsk litteratur på mitt særemne, bl.a. Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, jeg var ganske opptatt av Agnar Mykle da jeg var seksten, som om jeg var en eller annen ung gutt, nå er det sjeldent jeg bryr meg så veldig om ham, men det gjør Vigdis Hjorth i et annet essay igjen, ikke det om Brecht, men i det essayet hvor hun skriver om sin egen bok Tredje person entall, "Driften mot skriften", hun nevner ham ihvertfall såvidt. På slutten av samme essay skriver hun: 

I den sistnevnte står det tidlig noe sånt som at man kan merke sin evne til lidenskap før man opplever lidenskapen. Da mener jeg nok evnen til å falle, in love, gi seg over, eller kanskje snarere behovet for det, lengselen etter den totale symbiose som jo innebærer at man frivillig mister seg til den andre, eller sagt på annet vis; det er en måte å slippe unna seg selv på, komme vekk. Og antyder vel at det vi kaller lidenskap, ikke først og fremst utløses av et møte med et annet menneske, men er en disposisjon. Og at denne i enkelte tilfeller er skapt av en skade som den skadede forsøker å reparere, men kan komme til å gjøre på en måte som i stedet river skaden opp igjen?

[...] 

Om den tidligere nevnte anstendigheten skriver hun også, i essayet "Ja og nei", som egentlig ikke er et essay, men et intervju Vigdis Hjorth gjorde med Dag Solstad i anledning hans 70-årsdag i 2011. Essay eller ikke, det er en av favorittene mine i Fryd og fare. "Vet ikke folk at de er ulykkelige?," spør Hjorth med en referanse til Solstads Et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, hvor så Solstad svarer: "Det ville være arrogant å si. Jeg har noen arrogante tanker om dette, men vil ikke uttrykke dem. Du kan si det slik at jeg skriver bøker mot tidsånden. Jeg tror faktisk folk opplever en genuin trivsel. Jeg slår fast at det finnes mye lykkefølelse i dette samfunnet, og det vil jeg ikke kimse av, men jeg deler den ikke." Etterpå får jeg lyst til å lese Armand V., som er Solstad sin, men ikke minst så mange av bøkene til Hjorth som jeg ennå ikke har lest, jeg gleder meg til det. 

En annen favoritt er essayet "Fordeler og ulemper ved å reise i gruppe", hvor Hjorth drar til Cuba, hun har tatt på seg jobb som reiseguide for lesere, hun har vært mye på Cuba og kjenner landet godt, men hun er ikke helt tilstede, hadde helt glemt at hun skulle reise, hun har med seg en ennå uutgitt oversettelse av dagbøkene til Witold Gombrowicz fordi det er meningen at hun skal skrive forord til den, også dét noe hun hadde glemt før en eller annen, var det redaktøren, oversetteren?, minner henne på det, og plutselig kommer forordet og reisen til Cuba på likt, hun må gjøre begge deler, og hele essayet handler om det, hvordan hun setter seg på bussen sammen gruppa hun skal guide, kald og kjølig uttrykker hun ikke sitt her med meg, jeg skal lese, hun drikker seg full og lyver på seg kunnskap om Hemingway fordi hun ikke vil tape ansikt, vise at det er noe om Hemingway hun ikke vet, og samtidig som hun graver seg ned i dagbøkene til G (som hun kaller ham), observerer hun gruppa, hun hører etter, er tilstede og fjern på samme tid, det er kløktig og essayet er ærlig, skarpt, fornøyelig, alt på likt, om diktning og eksistens, flettet sammen, de hører til. Her er et utdrag: 

Gikk rett opp på rommet i går. Så på fjernsynet og lurte på om jeg skulle sette det på, men gjorde det ikke av redsel for å komme over episoder av Sex and the City og se flere etter hverandre, og så måtte gi Gombrowicz rett i at vi på dypet er evige grønnskollinger som ikke er på høyde med høykulturen, som hyller sublime verdier, mens vårt virkelige liv forgår i skjul i en skitten og umoden sfære, porno og amerikansk såpe på hvert vårt hotellrom bak nedrullede gardiner. 

Hvis det er noe negativt å si, må det være at det essayet jeg gledet meg mest til, det siste, "Kvinner og diktning", om Virginia Woolf, kanskje er det essayet jeg liker minst, uten at det behøver å bety så mye egentlig; Hjorth kommer med gode poenger også der, det bare treffer meg ikke like mye som mange av de andre tekstene gjør, men til tross for at det er det siste essayet i samlingen, blir jeg likevel sittende og ønske at det var mer! Et sted skriver Hjorth "Men jeg føler meg ikke alene, har alltid et intensivt åndelig samvær i hånden, [...]" om når hun sitter og leser Gombrowicz alene på bar, hun legger merke til at noen kanskje synes synd på henne der hun sitter alene, er hun alene, men hun er ikke det, hun leser jo; og sånn har det også vært de dagene da jeg har lest denne, tatt den med på skolen, lest i friminuttene; meg, noen brødskiver, denne boka. 

Årssummering 2013: November

I november lengter jeg etter snø og skiføre mens jeg løper ute i skogen. Jeg sykler mye og jeg leser til eksamen i matematikk. 

Månedens beste bok: Yahya Hassan av Yahya Hassan og Litt trist matematikk av Kjersti Annesdatter Skomsvold. 

Månedens kjipeste bok: Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete av Eunsum Kim.

 Soloppgang over Kristiansand. 

Planla å feire overstått eksamen med å se den nye filmen til Lukas Moodysson på kino, basert på kona Coco Moodyssons tegneserieroman Aldrig godnatt (som jeg likte veldig godt), men Fønix kino i Kristiansand viste den ikke og hadde tydeligvis heller ikke tenkt til å vise den. Sjekket deretter alle bygdekinoene i omegnen i tilfelle de hadde tenkt til å vise den, men nei. What to do? Må bare vente til den havner på DVD. Skuffende. 

Hadde mange morgenforinger i stallen. Det er koselig. 

Tok en selfie på jobb. Noen har syv års ulykke foran seg.

Klarte å kjøpe en God morgen-yoghurt uten skje til eksamen. Bad karma. Neida, jeg tror ikke på sånt. Trengte den heldigvis ikke da. Hjernen holdt seg skarp på bare frokosten og eksamen gikk dritbra. Gleder meg til brevet med sekseren. 

Årssummering 2013: September

I september fullførte jeg bare tre bøker. Sykt. Men var, akkurat som i august, mye ute i skogen og på jobben; og i hagen plukket jeg epler og lagde eplemost og eplechips. Drakk mye smoothies og hadde for lengst funnet ut at matematikk jo er kjempegøy.

Månedens beste bok: En bok med Hamsuns artikler.
Månedens kjipeste bok: De usynlige av Roy Jacobsen.

I september hadde jeg forlengst flyttet tilbake til Kristiansand igjen. 

Lagde eplechips av epler fra hagen. 

Etter en sommer med partipolitiske studier, gledet jeg meg skikkelig til valgdagen. Etter mye om men klarte jeg å bestemme meg for hvilket parti jeg skulle stemme på. Bestemte meg faktisk så mye for det at jeg meldte meg inn. Og på valgdagen tok jeg på meg blå skjorte i anledning dagen. 

(Ja, jeg har stemt tre ganger før. For fire år siden stemte jeg Rødt. Craaazy.)

Drakk den beste americanoen man kan få i Kristiansand. 

Sendte en E-post til Mills og spurte om de kunne gjøre livet mitt lettere. (Peanøttsmør på tube.)

Var på fjelltur igjen.

Var også i Oslo. 

Gikk tur i Ekeberg med Tine, Rockit og Frida.

Gikk unna hundene da vi skulle ta en sigg.

Var på Nasjonalgalleriet og så Munch. 

Var også i Freia-kantina og så Munch. 

Da jeg dro hjem fra Oslo tok jeg med meg globusen min som en lang stund hospiterte hjemme hos han som før var kjæresten/samboeren min, men som nå var blitt en eks med en ny dame. Han fulgte meg til stasjonen og jeg ba ham ta et bilde av den søndagsstusselige og fyllesyke eksen sin (meg).

25!

For ett år siden befant jeg meg i Athen sammen med kjæresten og feiret bursdagen min med baklava og gresk bordvin mens jeg okket meg over at mitt uetablerte liv.

I dag blir jeg tjuefem, er singel, har sikkert lagt på meg femten kilo og bor (midlertidig) på gjesterommet hos mamma og pappa. Kvartlivskrise! Men samma det, jeg er glad. Jeg har en bachelorgrad, får lønn for å skrive om litteratur og er godt over det norske PISA-gjennomsnittet god i matematikk. Ingen av de tingene var/hadde jeg sist gang.

Tjohei! Skal feire dagen med Nøgne Ø, gode venner og kanskje et fenalår.

Fyller tjuefire år i Aten. På toppen av Lykabetoshøyden.

HVER MORGEN KRYPER JEG OPP FRA HAVET av Frøydis Sollid Simonsen

Vi kan ikke se mørket, men vi kan se i mørket. Svart finnes ikke, det er bare fraværet av noe annet. Øyet oppfatter stråler, vi ser ikke objekter, vi ser ikke andre mennesker, vi ser ikke verden, vi ser bare lyset de reflekterer. Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om morgenen og kastes tilbake, til meg. Jeg fanger det opp, alt sammen. Vi blir født inn i lyset, og hele livet gjennom er dette hva vi ser, vi sperrer øynene opp, og alt vi kan se er lys. 

Slik beskriver Frøydis Sollid Simonsen hvordan det er vi ser. Jeg husker at vi lærte det i en naturfagstime på barneskolen og hvor trist jeg ble av det. Det var noe så veldig trist å få vite at vi ikke så tingene ut av noe i oss selv, men pga. lyset, noe utenfor oss, og jeg tror kanskje jeg ble trist fordi jeg fikk en følelse av isolasjon, av å være utestengt fra den "virkelige" verden. Det er en følelse som har fortsatt å komme til meg opp gjennom livet, med jevne mellomrom, men den har gått fra å handle om noe så biologisk som øynene våre til noe mer uhåndgripelig, summen av det jeg tenker og føler, sjela, og eksistensen.

I det hele tatt var det mange biologiske sannheter som gjorde meg trist. At alt kunne beskrives vitenskapelig, fjernet mystikken. Nå er det ikke sånn lenger. At vår verden er nettopp slik som den er, rører meg dypt. Naturen (og vitenskapen som hører til) rører meg dypere enn noe annet, det føles bedre jo mer jeg lærer og jo mer jeg vet. Tilfeldigheten at jordkloden vår befinner seg i akkurat riktig avstand fra sola f.eks. At hester ser ut akkurat som de gjør nå, når de før var små som rever og hadde tær. At vi lever våre små liv her, i et univers som er uendelig. For noen dager siden leste jeg en roman om en post-apokalyptisk verden etter den globale oppvarmingen og da etterlyste jeg sorgen og smerten over tapet av planter, dyr og blå himmel. I Hver morgen kryper jeg opp fra havet er det ikke snakk om noe savn etter jorda, for verden er ikke tapt for hovedpersonen som beveger seg rundt i Oslo, leser til biologieksamen, snakker med sin mor på telefonen og har kjærlighetssorg; men den beskrives med en stor kjærlighet.

Samtidig har hovedpersonen kjærlighetssorg, men over noe annet, rett og slett over noe så enkelt (og vanskelig) som et annet menneske. Hvordan hun har mistet ham, vet jeg ikke. Tapet og sorgen over tapet av dette mennesket skrives fram i symbiose med kjærligheten til naturen og jordkloden, jeg synes dette er så fint  gjort at jeg blir helt varm i magen.

Hjemmene våre er fulle av bakterier, mikroorganismer, små dyr som lever av oss og av hverandre. Dette gjelder overalt -- i blomsterbedet, på havbunnen og på baderommet. Noen bor inne i skjærefjøla og har det helt fint selv om vi vasker den etter bruk, noen bor i kjøleskapet, noen i sengetøyet. Også vi er fulle av bakterier, i magesekken, tarmene, i øyet. På håndflatene bor det hundrevis av forskjellige bakterier, og hver av oss har vår sammensetning av disse. Vi legger igjen bakterier på alt vi rører ved, vi kan ikke la være, rester av meg blir igjen og gror på tastaturet, på håndtakene på t-banen, på kortautomaten i butikken. Vi legger igjen en liten bit av oss selv på alt vi tar på, og du har tatt på meg og jeg står lenge i dusjen for å få det av. Vasker meg etter bruk. Jeg vil ha tilbake min egen bakterieflora. 

Forfatteren skriver om et enkeltmenneskes streben og mål side om side med hele arters streben og mål.

Men ikke alle tilfeller av å gå under slutter dårlig. Å dra tilbake til havet, ad undas, å gå under bølgene. Hvalene er et godt eksempel. De levde i Pakistan-India den gangen det var hav der, de lignet rever. De ønsket seg et annet liv. Vi kan følge fossilrestene gjennom femtitre millioner år og se hvordan de begynte å føde under vann, leve og tenke under vann. Til slutt var beina forsvunnet, de svømte med ryggraden og ikke med armene, de fant nisjer i havet og fylte dem. 

Allerede fra første side trekker boka meg inn i en stemning som varer hele boka gjennom. Det er nydelig, interessant, originalt. Noen av setningene og avsnittene må jeg lese om igjen umiddelbart. Jeg satt også med iPhonen ved siden av og begynte å søke opp grønngjennomsiktige havsnegler. Det finnes visst nemlig en havsnegle som har tatt opp et algegen i DNA-et sitt som gjør at den lever på fotosyntese. Et dyr som lever på fotosyntese! Det visste jeg ikke fantes! Og hele det avsnittet som omhandler havsneglen og hvor forfatteren sammenligner mennesket med den, er så fint. Vi er like, men ikke helt like. Vi er alle det samme, men ikke helt det samme.

Bøkene jeg leste i november; litt trist matematikk, førstegenerasjonsinnvandrere og flyktninger

PROSA
1. RYDDE UT av Helene Uri

SAKPROSA
2. NORD-KOREA - NI ÅR PÅ FLUKT FRA HELVETE av Eunsum Kim
3. JUSTISMORDETS RETORIKK av Arild Linneberg, Bjørn C. Ekeland og Johan Dragsvoll
4. PÅ LIV OG DØD av Wasim Zahid
5. THOR HEYERDAHL. MANNEN OG MYTENE av Ragnar Kvam jr.

POESI
6. URD av Ruth Lillegraven
7. LITT TRIST MATEMATIKK av Kjersti Annesdatter Skomsvold
8. YAHYA HASSAN av Yahya Hassan

DEN BESTE BOKA
Diktene til Yahya Hassan og Kjersti A. Skomsvold. Yahya Hassan skriver med fylde og hva skal jeg si, eksplosiv kraft! Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver poesi like bra som hun skriver prosa. Begge disse bøkene står nå i hylla mi fulle av notater og eselører. Fantastisk.

Slo at slag for poesien i Fædrelandsvennen. 

DEN KJIPESTE BOKA
Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete. Kjedelig og enkel. Noen rømmer til Kina, det skjer litt kjipe ting, de blir sendt tilbake til Nord-Korea, men klarer å flykte en gang til. De rømmer gjennom Mongolia som er skittent og fullt av hester. De kommer til Sør-Korea og får sørkoreanske pass. Ingen spennende detaljer, ingenting filosofisk, ingenting om politikk og hva kinesiske myndigheter gjør når de finner flyktninger, eller mer gjennomgående om Sør-Koreas mottagelse av nordkoreanske flyktninger. Savner ca. alt med denne boka. Tom og innholdsløs. Dessuten stusser jeg litt: Eusum Kim har liksom fått universitetesutdannelse i Sør-Korea og alt mulig, men så klarer hun ikke å skrive boka selv, og må få hjelp av Sébastien Faletti som skriver den på fransk?

Takk til hvalene

I dag hadde jeg matematikkeksamen og det gikk dritbra. Hvis jeg ikke får en 6-er er det en skandale. Hvem kan jeg takke det for? (Bortsett fra en god lærer og en dr. ing. pappa som bærer over med alle mine spørsmål om funksjoner og derivasjon?) Jo, hvalene, og alle de andre dyra i havet. Jeg har nemlig tenkt til å bli biolog og en dag jobbe for SeaShepherd (eller WWF e.l.). Jeg tenker nemlig på dem hver gang jeg lurer på om jeg heller skal gjøre noe annet enn matematikkleksene. Jeg gjør dette for hvalene, tenker jeg, rokkene, fiskene, haiene, det biologiske mangfoldet i havet, og da er prioriteringen lett. Det er fint med et overordnet mål med livet som er viktigere enn alt annet.

(Og nei, jeg tuller ikke nå. Mener det.)

Nå er det juleferie (fra skolen) og jeg feirer med å lese videre i Ragnar Kvams biografi om Thor Heyerdahl, Mannen og mytene. Jeg vet alt som skal skje, men det er sykt spennende likevel. Anbefales!
I tillegg dumper snart On the Origin of Species i postkassa mi. På tide at jeg leser den!

Edit: Jeg syntes det gikk så bra at jeg meldte meg på enda et realfag (i tillegg til mer matematikk og biologi) til våren: Fysikk! Gleder meg!

Knølhval. Bilde lånt fra http://ndla.no. 

Om realfag og litteratur

Men er det å bli biolog en B-plan, sier K, og jeg sier nei, nei, er så lei av det spørsmålet. Eller: Skulle ikke du skrive? Jo, og det gjør jeg jo. Jeg gjør det hele tiden, har gjort det siden jeg var seks. Det ene utelukker ikke det andre, sier jeg. For omtrent på den samme tiden tenkte jeg også: Jeg skal bli marinebiolog! I dag er jeg tjuefire og vet at marinebiologer flest ikke svømmer rundt med delfiner sånn som i Flipper-tv-serien, men jeg har fortsatt lyst til å bli biolog. Jeg har alltid tenkt på det, men tenkt: shit, da må jeg ta realfagskompetanse og jeg skjønner jo ikke matematikk! Jeg elsket matematikk på barneskolen, og på ungdomsskolen også, helt til tiende klasse, da falt jeg av. Da skjønte jeg ikke noe lenger. Ligninger, algebra, og alle de tingene jeg ikke en gang kan navnet på, så lite skjønte jeg. Plutselig var klarsynet over, ikke vet jeg hva som skjedde. Det eneste jeg skjønte var prosentregning og geometri, så jeg klarte meg jo. Men alt det andre. Så jeg droppa det. Det ble ingen realfagskompetanse og jeg tenke ja, ok, jeg kommer aldri til å bli biolog nå, men jeg skal jo bli forfatter. Én av to må vel være greit.

Så studerte jeg litteraturvitenskap og tenkte jeg vil ikke ta noen master, det ble for mye livet og døden. Men det hører med at veilederen min sa: Du skal vel skrive master? Nja, sa jeg og dro på det, fordi jeg nesten hadde bestemt meg for å ikke gjøre det, men likte å høre at jeg burde det, for det måtte jo bety at jeg gjorde noe riktig. Jeg synes du skal, sa han. Men jeg hadde en student her en gang som skrev bacheloroppgave om samme bok som deg, og hun ville heller ikke gå videre. Hun ble biolog og begynte å studere trær i stedet. Det måtte jeg smile av.

En av dagene skal poeten Gunnar Wærness, som jeg liker, snakke om poesi et sted i byen, men jeg kan ikke gå, for jeg skal på skolen sammen med alle søtten- og attenåringene og lære matematikk, snart er det eksamen og jeg skjønner alt. Hele høsten har jeg lært meg matematikk på nytt igjen, det går bra, jeg forstår det og jeg har fått klarsyn igjen, jeg synes tilogmed, bokstavelig talt, at det er gøy. Å klare å løse en vanskelig oppgave, et regnestykke, gir meg like stor glede som å skrive noe jeg er fornøyd med. En dag sitter jeg og løser alle derivasjonsoppgavene i boka, jeg vet alt om derivasjon nå. Men poenget mitt er: jeg liker og jeg vil begge deler.

Jeg leste nylig at Jan Kjærstad etterlyste mindre Freud, mer Darwin i den norske litteraturen. Ja, sier jeg, enig. En kveld kommer jeg hjem fra jobb og finner den nye boka til Kjersti Annesdatter Skomsvold i postkassa, diktene i Litt trist matematikk, jeg lager en kopp grønn te og begynner å lese før den er klar. Jeg digger den, som de andre bøkene hennes, etterpå må jeg si det til alle, se her, les denne, jeg skal ha den med i veska forever. Jeg understreker med penn og forteller til S at ja, det er faktisk likninger i den og cosinus og sinus og 101-tallkoder, for Kjersti Annesdatter Skomsvold, hun skulle faktisk bli dataingeniør, hun, men så hoppet hun av studiene for å bli forfatter. Og Kristian Bergquist, som er en venn av Kjersti Annesdatter Skomsvold, og som også skriver dikt, skikkelig fine dikt, er astrofysiker. Er det sant?, sier S. Ja, helt sant!, sier jeg, og tenker at dette må jeg huske på neste gang noen sier men hvorfor skal du drive med realfag, skal ikke du skrive da? og jeg blir småsur og sier ja, men Goethe, som kanskje er et veldig dårlig eksempel, selv om han var både vitenskapsmann og forfatter, fordi man kan jo ikke drive og henvise til Goethe, han kommer jo fra en tid uten internett! Strindberg også, som syslet med alkymi ved siden av all angsten og alle drømmene, selv om vi nå vet at det er en tullevitenskap, man kan ikke gjøre stein om til gull.

Jeg synes du skal begynne på forfatterstudier, sier en venn av meg. Det er kanskje fordi hun gjør noe lignende innenfor den kunstarten hun selv driver med og får mye ut av det. Jeg sier nei hver gang, aldri. Jeg vil ikke det. Jeg ser på dem som hermetiske lukkede rom hvor folk som skriver snakker med folk som skriver uten å snakke med noen som ikke skriver, og så skriver alle bøker om folk som skriver som folk som ikke skriver ikke vil lese. En annen venn jeg snakket med, en meget belest ung mann som nettopp hadde skrevet sin masteroppgave i litteraturvitenskap spurte meg hva jeg skulle bli. Jeg skal bli forfatter, sa jeg. Å, da så, sa han, da synes jeg ikke du skal ta master (som svar på at jeg hadde spurt ham om råd), da kommer du bare til å skrive bøker om folk som skriver og det er pisskjedelig. Ja, ikke sant, sa jeg fordi han bekreftet noe jeg lenge hadde tenkt. Han selv skulle ikke bli forfatter, han ville bare lese.

Faktisk er det lenge siden jeg har lest en roman hvor skriving ikke er en del av tematikken. Tror jeg. Det er alltid noen som skriver. De siste dagene har jeg lest Helene Uris nyeste bok, Rydde ut, og den handler om en Helene Uri som prøver å finne ut ting om forfedrene sine, hun har nettopp funnet ut at hun er en åttendedels same, samtidig som hun skriver en roman om Ellinor som drar til Finnmark for å forske på det samiske språket. En historie som får meg til å tenke på Samtale ventar av Marit Eikemo, som jeg leste tidligere i år, om en avdanket journalist som drar til en bygd på vestlandet for å samle inn språkprøver av en utrydningstruet dialekt. Også den handler om skriving, selv om det å skrive i aviser er en annen sjanger enn å skrive romaner og dikt, men likevel, altså. Selv Lilith i Litt trist matematikk skriver. Og et sted lurer hun på

Kanskje Lilith ikke skal skrive mer, skrivingen trekker sjelen ut av henne,
hun kan bli kone og mor, jobbe halv stilling på en skole,
lære walisiske barn om beautiful Norway, landet med et par troll og
fundamentalisme, akkurat nok til at avisene har noe å skrive om.
Resten av tiden kan hun være sammen med sine egne barn, 
elske dem så høyt at de også blir fulle av livgivende dødsangst.

Jeg husker forresten Perlebryggeriet av Jenny Hval som jeg leste for mange år siden, om ei jente som drar til en by i England for å studere biologi. Der flytter hun inn i en gammel fabrikk gjort om til bolig og det var lydt inn til toalettet, man kunne høre når folk tisset, noe som jeg kanskje ikke hadde husket så godt, hadde det ikke vært for at en venn også leste Perlebryggeriet og sa dette til meg: Det eneste jeg klarer å tenke på er at de tisset hele tiden. Og kanskje var det også sånn at jeg kom til å tenke på denne boka fordi jeg passerte en bok av Jenny Hval på biblioteket, en annen en, og jeg lurte på om jeg skulle lese den, men endte på nei, for Perlebryggeriet er en sånn bok man leser og tenker mye på fordi man ikke skjønner om man likte den eller ikke likte den, og jeg tror jeg ikke likte den, men så sitter jeg jo her og skriver og det er lenge, lenge siden jeg leste den, men jeg husker fortsatt godt hva som skjedde i boka, klarer tilogmed å mane fram de samme bildene som jeg gjorde da jeg leste den, fabrikken de bodde i ser helt lik ut nå som da, også landskapet, stemningen, utseende på de som var med i boka, og klærne de bar (som jeg så for meg), den gjorde utvilsomt et inntrykk. Kanskje jeg likevel må låne den nye boka hennes.

En dag drar jeg på universitetet med armen min. Jeg har sagt til en bekjent som er bioingeniørstudent at hun kan få ta en blodprøve av meg, til tross for at jeg har blodfobi og det er en kjent sak at jeg ofte besvimer når jeg ser blod. Jeg tenker at jeg skal tøffe meg for vitenskapens skyld og fordi jeg uten tvil kommer til å måtte overkomme dette hvis jeg skal bli biolog. Jeg husker en biologitime på videregående hvor jeg måtte på do da vi hadde om hjertesystemet. Eller den gangen på matematikktentamen hvor jeg måtte hoppe over en oppgave som handlet om mengder blod i en drypp, det var noe sånt vi skulle regne ut, og jeg klarte det ikke, dvs. jeg kunne klart å løse selve matematikkoppgaven hadde det ikke vært en tekstoppgave som handlet om blod. Jeg kjente at det svimlet for meg og jeg måtte drikke hele vannflaska mi.

Jeg klarer det selvsagt ikke denne gangen heller. Jeg må legge meg nedpå etter stikket og få et glass vann. Etterpå drikker vi kaffe i universitetskantina og snakker litt om vær og vind og livet for vi har ikke sett hverandre på ti år, og jeg sier jeg har studert litteratur og hun spør tolkning og sånt da?, og jeg sier ja, mye av det, og hun sier at hun hatet analyser da vi hadde det på ungdomsskolen, for alt hun ville var svar med to streker under. Jeg skulle også ønske at alle spørsmål hadde to streker under svaret, alle spørsmål, som f.eks. hvordan leve livet? kjærligheten, finnes den? hva er meningen med det hele?, men det går jo ikke, med mindre man er religiøs, kanskje, og det er jeg ikke. Jeg har ikke trodd på noe mer siden jeg var tolv. Jeg har altså levd over halve livet uten trøst. Noen ganger skjønner jeg ikke at det går an. Andre ganger blir jeg bare rørt av at denne verden finnes, og at det jo er et system i det. Men ikke alltid. F.eks. vet vi jo ikke hvordan humla kan fly og hvordan høye trær klarer å sende opp vannet fra røttene og helt opp og ut i grenene, vi lærte to forskjellige teorier om det i biologien på videregående. Men hvilken teori er sann, sa noen. Det er det ingen som vet, sa biologilæreren.

Bokfrokost cvii

müsli, pærecultura og blåbær.
kaffe i kaffetrakteren.
Bokmagasinet, hvor det står en fin anmeldelse av diktboka til Kjersti Annesdatter Skomsvold, Litt trist matematikk, og jeg gleder meg skikkelig, skikkelig mye til å lese den, ååå!

Jeg tenker ikke så ofte på det, sier jeg når jeg knytter skoene i gangen hans, bare nå som jeg er her, egentlig

Vi går av trikken, jeg har med meg globusen. Den fikk jeg av ham en gang jeg hadde bursdag, jeg tror det var den dagen jeg fylte tjueto. Det begynte ikke så bra, vi kranglet og jeg gråt, så fikk jeg globusen. Jeg hadde fri fra jobb og satt hjemme hele dagen og leste i en bok om en gammel, ensom enke som blant annet gikk på lotteri på eldresenteret, og da jakka hennes, som hun hadde lagt på gavebordet ved en misforståelse ble loddet ut, turte hun ikke å si noe, for hun turte aldri å si noe. Hun gikk hjem uten jakka si. Så kom han hjem, jeg hadde lest boka ferdig og vi gikk på bursdagsmiddag hos familien min (pinnekjøtt, jeg har bursdag rundt juletider). Etterpå drakk vi Nøgne Ø Wit ute på byen, og så tok han bussen hjem for han skulle på jobb dagen etter, jeg ble igjen ute. Det var den dagen jeg fikk globusen, en lampeglobus med all verdens dyr på; når man tenner den på lyser dyrene i havet opp, ellers, når lyset er av, vises de ikke. Jeg har skikkelig lyst til å tenke og skrive noe metaforisk om det, noe om at det ikke er lett å se i havdypene, men vet jo at det der er en klisjé.

Det blir også ofte klisjé når man skal skrive om noe fint, det har jeg aldri helt fått til. Jeg klarer bare å skrive om ting som er trist og kjipt, om det å tenke så mye på døden, å være ensom og forknytt i brystet, om det å gå alene rundt i byen, om å snakke med folk, men likevel ikke nå ut; om umuligheten av å kjenne noen andre fullt og helt, og om det å være redd og engstelig. Tror jeg. Det er ikke sikkert jeg får til dét en gang, kanskje tror jeg bare det, siden det er det jeg skriver mest om.

Ikke at jeg tror på lykken, den finnes ikke. Ikke som en vedvarende tilstand over lengre tid, men jeg tror at det finnes noen øyeblikk som er bedre enn andre, hvor man er glad, veldig glad. Og jeg prøvde skikkelig mange ganger å skrive om det, men fikk det aldri til. Så gav jeg opp. Og kanskje var det samtidig at jeg ikke kjente så mye på de øyeblikkene heller. Tok de slutt, de kom ikke ofte ihvertfall.

Jeg leste at ikke en gang Solstad klarte å skrive om lykken, og det gledet meg, for kunne ikke han, så var det vel ikke rart jeg ikke kunne det heller. Jeg skrev ned sitatet i en av kladdebøkene mine, har mange av dem, begynte å skrive ned sitater fra bøker og av poeter og forfattere den sommeren vi var i København. Jeg skrev, og det var melankolsk uten at jeg ville det, og jeg begynte å lese igjen, lese masse, det var en stor leseglede; da vi kom hjem bestemte jeg meg for at jeg ville studere litteraturvitenskap. Det er tre år siden. Det er tre år og en bachelorgrad siden, det er høst igjen og lesegleden har minket, eller, gleden av å lese i en god roman er like stor som den alltid har vært, men det er så sjeldent jeg finner en. Det virker nesten som om det er blitt så mange færre av dem, som om det har blitt mindre av det gode.

Jeg leser Hamsun på toget på vei til Oslo en helg i slutten av september. Det er en glede. Både det å sitte på toget og det å lese Hamsun. Med meg har jeg en termokopp med kaffe og knekkebrød og brunostskiver. Det er lenge siden jeg har kjørt toget, og det er fint, jeg titter av og til opp fra boka og ser ut på høstlandskapet. Den siste timen hører jeg på musikk mens toget kommer nærmere endestoppet, jeg hører på den samme musikken som jeg gjorde for mange år siden, husker ikke hvem det var jeg skulle besøke, men var på vei til Oslo med toget, kanskje var det O som bodde der da. Nå bor hun her og er ikke lenger sammen med han hun var sammen med da, sånn som jeg. Kanskje var det forresten senere på høsten, kan huske at det var grått og byen ikke like fin, kaldere; jeg skrev meldinger midt på natten til han jeg var sammen med. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, og de handler om det samme.

Han skal komme til å lese dem høyt for meg sånn at jeg får lyst til å holde meg for ørene av angst og skam. Men før leste ham dem dagen etter, vi møttes jo der vi bodde, vi delte hjem. Kanskje gjemte jeg meg under en av dynene da. Denne gangen kommer han til å lese dem opp for meg ikke før to dager etterpå. Vi møtes ikke i mellom, i stedet våkner jeg i leiligheten hans for meg selv, han har ikke vært her, han er hos den nye, eller hva hun er, jeg vet ikke, liker ikke bruke det ordet han bruker, synes det sier for lite og kan han ikke bare si sannheten i stedet for å liksom halvveis skjule det, som om jeg liksom er skjør, var mye skjørere før; forresten: i vinduskarmen ligger frokostskålen med katter på som var min og som jeg var så glad i, og som han kastet i gulvet en dag vi ble sinte på hverandre. Han har forsøkt å lime den sammen igjen, men det går ikke an å spise frokost fra den nå. Hva skal han med den, hva ligger den i vinduet der for.

Han har av og til sagt at han skulle finne den samme skåla på nett og kjøpe en ny en til meg. Jeg har svart: men jeg vil ikke ha noen ny "lik" skål, jeg vil ha akkurat denne, det var denne skåla jeg kjøpte i Little Tokyo i Los Angeles like før nyttår, det var et tre der hvor folk hadde skrevet nyttårsønsker på fargerike lapper og hengt opp, skåla var en av de få tingene jeg kjøpte på turen; jeg kjøpte tre ting: den skåla og to bøker på et antikvariat i New Orleans. Det var alt. Jeg tar den med hjem og spiser tyrkisk yoghurt, bær og müsli fra den til frokost mens jeg leser Linn Ullmann, det husker jeg. Jeg spiser vaniljeiskrem med glaserte kirsebær til av den mens jeg fortsatt er en kvinne som går med strømpebukser og kjole (jeg husker det fordi jeg har et bilde av det, der jeg sitter med skåla). Nå går jeg bare med bukser, det er jo mye lettere.

En gang passerte jeg tyve og jeg sa til meg selv: jeg skal aldri gå i hettegensere mer, det er skikkelig barnslig. Og så gjorde jeg ikke det, før inntil nylig, tjuefire, det var plutselig lov igjen. Også det er mye lettere, dessuten begynte jeg å fryse mer og de var så store, kunne gjemme meg inni dem. Nå trenger jeg kanskje ikke å gjemme meg lenger, men det er blitt en vane å ha dem på. Jeg orker heller ikke å bry meg, det er som med buksene.

Å, det var en ting til jeg tok med fra California, en skrivebok med et spørsmål for hver dag over en periode på fem år. På hver dato svarer man på det samme spørsmålet som for ett år siden. Husker jeg begynte å skrive i den og lurte på om jeg om fem år også kom til å skrive om E, f.eks. under spørsmål som 'Hva irriterte deg i dag?, 'Hva gleder du deg til for tiden?' og 'Hvem fikk deg til å le i dag?' Kommer jeg også da til å skrive at E får meg til å le hver dag, eller at han irriterer meg når han ikke hører og bare sitter foran mac-en og driver med sitt, som om jeg var luft; eller at jeg gleder meg til å treffe ham igjen når han er borte eller jeg er borte, har svart på det spørsmålet mer enn en gang, det er en liten stund siden jeg kjøpte boka og vi møttes på Flesland og tok taxi hjem i snøstormen en dag i januar. Jeg var sint fordi han hadde tatt flyet, hadde han ikke tatt toget, miljøsvin kalte jeg ham, men hadde tatt flyet selv. Rettferdiggjorde meg selv med at jeg kom fra et annet kontinent, han bare fra en annen landsdel. Dette kan sikkert diskuteres hvem hadde rett, eller om jeg var fryktelig urimelig, jeg kan godt innrømme at jeg tok feil, hvis jeg tok feil.

Tok med katteskåla fra Bergen til Kristiansand i flyttelasset, der ble den knust. Nå ligger den i Oslo. Det gjorde globusen min også, men nå tar jeg den med meg hjem. Jeg har den i den ene hånda og i den andre triller jeg en liten trillekoffert; jeg har med mitt eget håndkle; litteratur- og kulturmagasiner jeg kjøpte brukt på Deichmanske på Grünerløkka for lenge siden og som bare har vært i hylla hjemme hos ham; en glasskrukke med tørka kantareller som vi en gang tørka på kjøkkenbordet vårt etter at jeg hadde vært på hyttetur; klær som lukter fest fordi jeg har vært ute på byen hver dag, datamaskinen min som jeg har skrevet på hver morgen når jeg har våknet alene og han ikke har vært der, hvorfor skulle han det; og matematikkbøkene mine, holdt nesten på å glemme kalkulatoren min, men han så den og sa: ikke glem denne; å krise hvis jeg gjør det! sa jeg. Jeg ber ham holde globusen mens jeg tenner på en røyk utenfor Oslo S, det rekker jeg før toget går. Jeg rekker det, sier jeg. Det rekker du. Han har slutta å røyke, jeg husker ikke når han slutta med det. Har ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke har lagt merke til. Det er også mye jeg har lagt merke til. Går du på tur på Sognsvann lørdag kveld, sier jeg, det ville du aldri da vi var sammen, enda jeg foreslo det mange ganger. Du ville bare ut på byen og drikke øl. Ja, sier han, men kanskje alle de tingene jeg gjør nå som du skulle ønske jeg gjorde da vi var sammen var umulig å gjøre med deg. Dust, sier jeg og må se opp i sekken om jeg har tatt med alt. Banan, vann, termokopp med espresso som han har lagd. Vet du at jeg skal bli forfatter en dag, sier jeg. Det vet jeg, sier han. Vi går nedover mot plattformen. Skal du ha med deg et blad og lese om Cecilia Brækhus. Nei, sier jeg, jeg er ikke interessert i henne, jeg skal lese Hamsun. Vi går på plattformen. Kanskje jeg flytter til Oslo, sier jeg. Ja, sier han. Jeg har allerede fortalt alt om hva jeg holder på med og hva jeg skal i livet, det har jeg alltid gjort. Av og til blir det noe av, andre ganger ikke. Jeg tror det har plaget ham. Men vet du hva, noen ting tenker jeg på i mange år før jeg gjør noe med det. Så skjer det, hvem vet. Festina lente, som romerne sa, skynd  deg  langsomt.

Sitter på St. Hanshaugen og snakker

I en hybel oppe på St. Hanshaugen forteller jeg vennene mine at hun som er moren til han jeg var sammen med strikka raggsokker til meg. Å, det er vel ikke noe, sier K. Jeg fikk moren til J til å lære engelsk. Åja?, sier jeg. Ja, hun meldte seg på engelskkurs sånn at hun kunne snakke med meg, det var ganske gøy, for hver gang jeg kom på besøk hadde hun lært inn noen nye fraser som hun skulle si til meg; 'How is your father?', 'Do you have a nice trip?' etc. Å, så søtt!, sier jeg. Ja, men nå skal vi ikke være sammen lenger, sier K. Hun har nettopp gjort det slutt med en mann som bor i Finland. På bordet ligger en sjokoladeplate fra Fazer. Hun gir ikke uttrykk for at det er så veldig trist. Men nå kan hun ikke lenger dra til Finland hyppig og kjøpe sjokoladen som hun sier hun liker så godt. Det er ikke nok til at hun hele tiden kan dra dit. Hun prøvde å søke jobb der også, men fikk ikke noe. Nå skal hun heller skrive for en norsk avis. Hun er i Oslo på gjennomreise, hun var ute i går på en fest med tidligere medstudenter, det var ikke så veldig gøy, hun drev og sammenlignet seg med de andre; hva hadde de fått til, noen hadde jobb, noen studerte til master, de fleste bodde i Oslo ennå og det var heller ikke stas, for det gjorde ikke hun lenger og hun savnet det. Jeg sier at jeg kanskje også skal flytte hit nå, det er studiene, det kommer selvsagt an på hvor jeg kommer inn og hva jeg søker på, det står mellom tre ting. Nei, flytt til Bergen, sier H. Hæ, NEI, sier jeg, jeg har jo bodd der, jeg flyttet jo nettopp derfra. Å, men jeg skal bo i Bergen en gang og da må du også bo der! Pfft, sier jeg, skjer ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt så fælt, hvorfor ble det sånn, kunne det ikke blitt hyggeligere, noe bra, hva var det jeg gjorde som var galt egentlig, og som når jeg tenker meg om er dumme spørsmål, for jeg vet jo svaret på dem og har bare meg selv å takke; jeg kan selvfølgelig skylde på utvendige faktorer, ikke alt, men delvis; noen ting kunne jeg forutsett, ikke vært så naiv og kanskje redd for alternative utfall, nei, til slutt er det jo alltid en selv som har ansvaret for en selv, ingen andre. Jeg åpner en øl til. Vi tar en sigarett på verandaen, det er egentlig ikke lov, men noen gjør det likevel, jeg gjør bare det de andre gjør, tenker jeg, noen andre røyker her, da kan jeg også det. Det strider mot mine prinsipper å tenke slik, men så tenker jeg at det jo ikke er slik, hadde jeg vært alene her hadde jeg nok røyka på verandaen da og. Det var jo faktisk nettopp det jeg gjorde der jeg bodde i Bergen. Jeg gikk av og til ut på branntrappa istedet for å gå ned, ned de seks etasjene, gjennom tacolukt, pizzalukt og andre middagslukter, ofte til den dunkle lyden av musikk bak lukkede dører, kanskje et vorspiel, eller også mange stemmer på likt og latter, da en fest; jeg gikk gjennom dette og ut på gata, stod der eller gikk en runde rundt i nabolaget, gjerne i støvlene, ofte i støvlene, som jeg nå har tatt med meg til Kristiansand og bare brukt én gang siden, det var en dag det regnet noe jævlig og jeg skulle på skolen, gå, som vanlig, for det faller meg aldri inn at det går an å ta bussen, det går faktisk an å ta bussen noen ganger, Kathleen, det er det ingen stemme i hodet mitt som sier, så jeg vet ikke at det går, før etterpå. Så der gikk jeg med støvlene og regnjakke, glemte regnbukse, det burde jeg ha hatt, en semi-trailer kjører forbi, fort forbi, vanndammen langs veikanten spruter, jeg blir klissvåt, går det an, herregud, jævla faens fittesjåfør, jeg pruster og håper sjåføren får motorstopp et øde sted på Evje senere i dag, at han må stå der og fikse det mens det fortsatt pøser ned sånn som dette, what comes around goes around, tenker jeg, karma og det der, men som bare er ren ønsketenkning, for jeg tror jo ikke noe på det i det hele tatt. Jeg kommer på en gang K spurte meg om jeg skulle bli med på alternativmesse, jeg hadde vel sagt: kødder du, ble kanskje nesten litt fornærma av det. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Ikke så godt nå heller, sier K, man vet aldri med deg. Her har jeg ikke truffet deg på et halvt år og nå stemmer du blått, synes at matematikk er gøy og har begynt å vise fram hårete armhuler. Hun åpner ikke en ny øl, hun er trøtt og holder på å bli syk, hun blir ikke med oss ut, sier hun, snart står hun i døren med et fleeceteppe under armen og mac-en under den andre. Hun skal til F og se Broen. Hvor ble det av musikken, sier H. Jeg må jo ta med meg mac-en, sier K, og ikke bare den, men også posen med usaltede nøtter som jeg har forsynt meg av jevnt og trutt, mandler, valnøtter, pecannøtter, macademianøtter. Det gjør ikke noe!, sier jeg, jeg har iPhonen, og lader i sekken, det går bra! Ikke at det hadde gjort noe uansett, vi går snart vi andre også, tar på oss skoene og jakkene og går ut, bestemmer oss for at vi må ta en matbit, det er veldig lenge siden vi har spist nå; mens vi venter på bussen planlegger vi å kjøpe mat og smågodt i en kjedekiosk, og jeg begynner å tenke på Danmark, København, å gå rundt der slik som her nå, da kunne vi ha kjøpt oss en øl i kiosken også, sammen med matbiten, og drukket den på vei til utestedet, for det er lov der, sier jeg, å, det visste jeg ikke, sier H som nylig var der og gjemte ølflaska på offentlig sted. Jeg sier at åpningstider på polet og klokkeslett for ølsalg ikke er en av hjertesakene mine, det er ikke det jeg er mest opptatt av, men at jeg, når det påvirker mitt eget liv, sånn som noen dager før da jeg måtte skyndte meg fra noe for å rekke å kjøpe noe på polet da jeg spontant fant ut at jeg skulle ha en boks med vin, tenker på at det plager meg mye, ikke bare rent praktisk, men også prinsipielt; jeg liker ikke at det er noen som bestemmer at jeg ikke kan kjøpe vin etter klokken seks. Jeg kan passe på meg selv, vel. H er uenig. Hun liker forskjellen i lover og regler når hun er ute og reiser, luksusen av at det er annerledes, at man kan gå i kiosken og kjøpe en øl på vei til utestedet man skal til. Jaja, men tenker du ikke på det prinsipielle, sier jeg, og så kommer jeg på at hun jo er for datalagringsdirektivet, hun skjønner ikke hva som er så galt med den, og forresten er jeg full, som jeg har vært hele dagen omtrent, dagsfylla, fri på en lørdag, svært sjeldent; jeg gir meg, vi går inn på en kiosk og jeg har ikke lyst på noe av middagsmaten de har, har bare lyst på boller og spør guttene bak kassa hva de koster. Hva vil du betale?, sier den ene. Fem kroner, sier jeg. Du kan få de gratis, sier gutten og gir meg en pose med rosinboller, ååå, sier jeg, tusen takk, og jeg glemmer smågodtet, eller tenker at bollene er søte nok og at jeg egentlig bare vil drikke mer øl, vi må liksom skyndte oss, selv om stedet vi skal til er rett rundt hjørnet, men tålmodighet har aldri vært min dyd og kommer neppe til å bli det heller; jeg leste en gang en vitenskapelig artikkel om at den personligheten vi har når vi er tyve er den vi kommer til å ha resten av våre liv, altså det grunnleggende; vi kan lære oss masse nye ting, det er ikke det, men selve personligheten vil være den samme, ting som at jeg f.eks. er svært utålmodig, ikke er i stand til å dra en løgn, er et A-menneske og ler når jeg havner i ukomfortable, men seriøse, situasjoner. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være, selv om jeg lærer meg nye ting, andre ting, leser hundre bøker til, lærer meg et nytt språk, blir kjent med flere mennesker, ser nye steder og tar en bachelorgrad til.

Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det kommer an på sinnstilsanden. H sier at i begynnelsen av vennskapsforholdet mitt var det ting ved meg hun ble veldig fornærmet over, men så skjønte hun etterhvert at jeg bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Er ikke det rart, sier jeg, hvordan man holder ut med venners irriterende egenskaper, man kan la det gå veldig, veldig langt uten at man sier noe om det, kanskje lever man med dem uten å si noe om det i det hele tatt, mens man med folk man er kjæreste med blir forbanna, åpenlyst irritert og sint, da holder man ikke ut med disse feilene i det hele tatt, man virkelig hater disse egenskapene, sier det rett ut. Nei, egentlig ikke sier K, det er en god grunn til det, en kjæreste på en måte representerer deg, og du takler ikke at disse egenskapene som du ikke liker representerer deg. Ja, sier H, det er litt som om du er ansvarlig for dem. Hm, sier jeg, det høres svært logisk ut. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Dere sier noe der, sier jeg. Jeg tenker litt på brevet jeg skrev tidligere i uka, om det absurde i inngå i et kjæresteforhold, hvordan det kan tendere til å føles ut som om man eier noen eller blir eid, og at det er fånyttes fra dag en, fordi det hele er et umulig prosjekt, i og med at det faktisk ikke går an å eie noen. Jeg skrev litt om det før jeg begynte å skrive om andre ting som jeg ofte skriver om; natur, språk, døden og hva jeg spiste sist eller kanskje spiser mens jeg sitter og skriver; denne gangen satt jeg og spiste rugbrød med peanøttsmør på i min ekskjærestes kjøkken, det var tidlig om morgenen, våknet før seks av meg selv, kanskje var det fordi jeg hadde drukket rødvin kvelden før og sov en dårlig, alkoholisert søvn, eller rett og slett bare det at jeg ofte står opp på denne tiden og denne dagen ikke var noe unntak selv om det ble mye senere dagen før; jeg bestemte meg uansett for å skrive et brev (på e-post) til en venn langt borte, jeg skrev i timevis og det ble ganske langt før jeg sendte det avgårde og kom på at hun kanskje ikke kom til å lese det før over helga siden hun skulle på festival og dermed, kanskje, ikke ville bry seg noe særlig om e-post-innboksen sin før på søndag, uten at den tanken skulle ha betydd noe for om jeg ville sende det eller ikke, jeg hadde sendt det uansett. Etterpå tok jeg kanskje en sigarett ute på trappen utenfor bygningen og det var fortsatt tidlig, fortsatt morgen, snart skulle jeg på tur med T og hundene hennes, jeg gikk inn for å lage kaffe.