Ti bøker som har påvirket meg

En gang i august ble jeg utfordret av en venninne på Facebook til å liste opp 10 bøker som har hatt en påvirkning på mitt liv. Kom ikke på det igjen før jeg nylig så noen andre gjøre det, og skrev min egen liste. Det jeg derimot ikke gjorde, var å forklare hvorfor bøkene er på listen. Så her er lista, og hvorfor: 

1. Drømmefakultetet av Sara Stridsberg

Leste denne den sommeren jeg bodde i København og ikke visste hva jeg skulle gjøre etterpå. Hadde en kjæreste som aldri stod opp. Syklet rundt på måfå og skrev og trodde det skulle bli noe. Drakk mynte- og kirsebærsaft og leste meg gjennom bokhylla til arkitektstudenten vi leide leiligheten til, på Østerbro. Gjenoppdaget hvor stort litteratur kunne være, noe så sterkt og forferdelig hadde jeg knapt lest før. Da jeg kom hjem var det mange viktige ting jeg ikke hadde funnet ut av ennå, men leselysten var umettelig og etterhvert bestemte jeg meg for å studere litteraturvitenskap. 

2. Trolldomsfjellet av Thomas Mann
Bodde i Bergen, hadde et halvt år igjen av bachelorgraden i litteraturvitenskap; løp slavisk en mil hver dag og var generelt forferdelig miserabel med tilværelsen. Flikket på en bacheloroppgave om Virginia Woolf, levde på havregrøt og skjønte ikke poenget med noe, egentlig; livet, litteraturen, (den såkalte) kjærligheten, alt sammen. Leste Trolldomsfjellet som en av de siste bøkene på studiet, og den ble hengende ved meg. Tenkte stadig vekk på den mens jeg trasket brostein for meg selv. Hele våren kom den tilbake til meg, og om sommeren. Da jeg endelig bestemte meg for at jeg skulle studere realfag og faktisk gjøre noe nyttig for verden, var det som en slags motsatt Hans Castorp. Jeg vil ikke være som han, tenkte jeg.
pi

3. Mio, min Mio av Astrid Lindgren det går bra
Fordi det var den første boka jeg leste.

4. Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen 

Leste Kjell Askildsens samlede da jeg nettopp hadde flyttet sammen med kjæresten. Skjønte at det ikke bare var meg som følte meg ensom sammen med kjæresten, men at det egentlig faktisk var sånn det var. At alle mennesker er ensomme og aldri helt og fullt kan kjenne noen andre.

5. Birds of America av Lorrie Moore
Denne kjøpte jeg i et antikvariat i New Orleans og leste den mens vi reiste gjennom det nord-amerikanske kontinent i tog og bil. Tenkte mye på at jeg egentlig ikke burde studere litteraturvitenskap på denne turen, at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Da jeg kom tilbake til Norge erklærte jeg at jeg skulle slutte på litteraturvitenskap. (Men så fikk jeg så gode karakterer at jeg ikke kunne slutte likevel. Uansett var kimen der, og jeg har siden lest nesten alt av Lorrie Moore.)

6. Den fremmede av Albert Camus
Denne er bare med på lista fordi den gjorde stort inntrykk og alltid har kommet tilbake til meg.

7. Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez
Fordi den er så bra. En av de beste bøkene jeg har lest. Har bidratt sterkt til at jeg nå ofte blir så sur når jeg leser skjønnlitteratur. Alt det middelmådige. Alt det folk skriver som ikke er denne boka.

8. Et drømspill av August Strindberg
Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lest den. Mange. Også noe av det beste jeg har lest. Fuck Ibsen. Et drømspill fikk meg til å virkelig skjønne at teater ikke trenger å handle om borgerskapets tåpelige små problemer. (I-landsproblemer ville jeg kalt det i dag.) Jeg var vilt begeistret, og er fortsatt vilt begeistret for den aldeles gærne Strindberg. (Synd han ikke lever i dag. Det skulle politisk korrekte Sverige hatt godt av.)

9. Mysterier av Knut Hamsun
Denne er på lista fordi det er den beste boka av en av mine største favorittforfattere. Hamsun får meg til å le, og det er ikke ofte det skjer. Når jeg har lest altfor mye dårlig/middelmådig er det bare å lese Hamsun, så kommer jeg på hva litteratur faktisk er for noe.
o

10. Mrs Dalloway av Virginia Woolf

Visste ikke helt hvilket av verkene hennes som jeg skulle sette her, kunne likegodt vært en av de andre jeg har lest. Virginia Woolf er bare helt fantastisk. Vill og farlig, fryktinngytende, intelligent, vittig, skarp, melankolsk og livsbejaende, sinna, ærlig, alt; ja, verden, det er sånn verden er, sånn som hun skriver. At jeg har plassert henne nederst på lista betyr ingenting, denne lista er ikke kronologisk. 

Forandringer

Jeg håper artikkelen din blir bra, sier han når jeg sier hadet, nå går jeg og tar helgen, fredag kveld, har sagt nei til å ta vakta hans på lørdag fordi jeg skal skrive en artikkel , men hva er det han skal, spille fotball, dessuten får jeg aldri dårlig samvittighet for å si nei, jeg sier nei når jeg mener nei og ja når jeg mener ja, så enkelt er det. Og så skifter jeg til de vanlige klærne mine, jeans og hettegenser, ullskjerfet jeg har tatt fram dagen før, for nå er det virkelig blitt kaldt, og den marineblå duffelcoaten som jeg ikke har sett siden jeg bodde i Vågsbygd, det begynner å bli noen år siden, men så fant jeg den altså igjen i sommer, da vi ryddet, ekskjæresten min og jeg; det var flere ting jeg fant som jeg ikke hadde sett på kjempelenge, bl.a. et par rosa ballettsko, en rød kjole jeg kjøpte i en bruktbutikk i København som jeg aldri endte opp å gå i fordi den rett og slett var for jentete for meg (vil noen søte kanskje ha den, gis bort!), en papirpose med svensk te og en antologi fra Flamme Forlag som jeg er med i, hvor jeg har en tekst som handler om å være på festival og om å bade og være redd for igler, ting jeg ikke skriver om nå, nå skriver jeg bare om havarerte kjærlighetsforhold, ja, ikke det en gang, ikke i flertall, jeg skriver bare om ett, og det er mitt, og han spurte en gang: Tenker du mye på det? Nei, egentlig ikke, bare nå som jeg er her sammen med deg. Du vet du bare kan ringe og snakke, sier han, og det sa han den dagen jeg dro også, den dagen jeg gikk med trillekofferten til stasjonen med et bandasjert kne etter et fall under en løpetur i skogen, den dagen jeg sa at det er sant, det er slutt, og så satte jeg meg på toget og det hele var over. Men jeg vil jo ikke være sånn, tenker jeg, en som bare skriver om én ting, i det hele tatt en som er så opptatt av kjærligheten, og så tenker jeg på andre ting jeg er opptatt av og det er mye, og andre mennesker som jeg er opptatt av, og det er mange, og jeg er akkurat det menneske jeg er. En kvinne jeg snakker med spør om det var leit at det ble slutt, og jeg sier ja, selvsagt var det trist, men sånn er det jo; det var trist, men ikke fælt, ikke trist på den fæle, forknytte, vonde måten; de to er to helt forskjellige ting. Jeg prøver å huske rett etterpå, hva jeg gjorde da, f.eks. da jeg ankom Bergen igjen, hva gjorde jeg da, regnte det? Tente jeg en sigarett? Spiste jeg noe? I så fall, hva da? Gikk jeg på forelesning, eller var forelesningene over for semesteret, det var jo i mai? Skrev jeg på bacheloroppgaven min, leste jeg en roman, hvilken? De tingene husker jeg ikke. Det eneste jeg husker er hva jeg gikk med, et par svarte, altfor store chinos (på grunn av det bandasjerte kneet), en blå tømmerhoggerskjorte og en jakke med skinnkrage som jeg hadde smuglånt fra søsteren min. Skrev jeg noe? Skrev jeg noe umiddelbart etterpå? Hvilken musikk hørte jeg på, for jeg hørte vel på musikk på toget over fjellet? Nei, jeg husker ikke, alt det der er borte for meg. Hva gjorde jeg den påfølgende uken? Jeg må ha skrevet på bacheloroppgaven, for den skulle snart leveres. Det betyr også at jeg med stor sannsynlighet traff veilederen min på kontoret på universitetet, men det var ikke første gang, så jeg hadde sett bokhylla hans før og tenkte ikke like mye over det etterpå, at jeg likte den og hadde lyst til å lese sikkert nitti prosent av den. Eller var det kanskje på et senere tidspunkt, noen uker etterpå? Jeg husker ihvertfall hva han sa, det skal jeg ha. Og så skrev jeg ferdig oppgaven, tok noen eksamener og hadde en bachelorgrad. Jeg husker hele den dagen jeg tok min siste eksamen, hva jeg gjorde før, hva jeg snakket om under eksamen, hva jeg gjorde etterpå og hva jeg gjorde de påfølgende ukene, alt det husker jeg veldig godt. Jeg husker hvem jeg snakket med på telefonen den dagen. Jeg husker alt jeg spiste den dagen. Jeg husker alle stedene jeg bevegde meg på den dagen, hvilke butikker jeg gikk inn i og hvilke båser på hvilken do jeg gikk på og hvordan kattene jeg møtte på veien så ut. Jeg husker at jeg snakket om kobe-biff med den ene kollektivkameraten som nettopp hadde kommet hjem fra jobbreise i Japan mens jeg selv smurte rundstykker med makrell i tomat. Etterpå spiste jeg en avokadosorbé jeg hadde lagd selv og lagt i frysen for lenge siden, jeg tenkte at nå måtte jeg spise den, for dagen etter skulle jeg jo dra. Jeg skulle dra til Finland og være borte i ukevis. Jeg pakket kofferten og husker hva jeg hadde med meg, hvert eneste plagg og hver eneste roman, finske alle sammen.

Jeg husker dagen jeg dro, grytidlig. Jeg husker snacksen vi fikk på flyet og hvem andre som hadde tatt samme flyreise fra Gardermoen til Helsingfors som meg og hvilken bil hun som hentet oss kjørte og at jeg satt i midten i baksetet og derfor følte meg mer tvunget til å holde konversasjonen i gang enn om jeg hadde sittet ved en vindusplass, sånt tenker jeg på når jeg finner meg i situasjoner med helt nye folk og saumfarer hodet mitt for ting å snakke om med fremmede, som er en helt annen måte å snakke på enn om jeg hadde sittet i en bil med bare folk jeg er venner med fra før, en må liksom ikke begynne med å si kontroversielle ting. Noen sier at man likegodt bare kan være seg selv og si det man mener fra begynnelsen av, noe jeg er delvis enig i, klart man skal være seg selv, men hva man velger å vise av seg selv justerer man jo fra situasjon til situasjon, og man trenger ikke si absolutt alt man mener. Jeg begynte derfor å snakke om været, eller kanskje det var noen andre som begynte, men jeg ble med på det. Og jeg synes ikke været er så ille å snakke om, det er ærlig og noe de fleste er opptatt av. Det finnes verre ting å snakke om, ting som folk egentlig ikke er interessert i. Jeg tenker med skrekk på familiesammenkomster f.eks. Hva driver du med, jo, det driver jeg med. Eller sykdommer. Jeg kan ikke fordra når folk snakker om sykdommer. Jeg overhører det av og til på bussholdeplasser når jeg ikke selv har ørepluggene på og hører på musikk eller på radio, f.eks. når iphonen har lite strøm igjen og jeg må prioritere. Kanskje jeg kommer til å måtte ringe noen senere, best jeg sparer på strømmen. Kanskje noen kommer til å ringe til meg senere, best jeg sparer på strømmen. Det kan være noe viktig, eller noe jeg vil være med på.

Vi satt og spiste kirsebær den dagen, drakk øl på en veranda oppe i femte etasje og snakket om Strindberg og Helle Helle, mye mer interessant enn været, men for å komme dit måtte vi først snakke om været. Senere snakket vi om livet og kjærligheten, men for å komme dit, måtte vi først snakke om litteratur, eller egentlig er ikke det ene adskilt fra det andre, for de to er jo egentlig det samme. I løpet av de påfølgende ukene sendte jeg to postkort til min nye ekskjæreste, jeg skulle skrive noe hyggelig og trivielt noe, jeg hadde Jan Erik Vold i bakhodet, men det ble ikke det, jeg fremstod heller som litt sint og irritert gjennom de få ordene jeg skrev, men jeg sendte kortene avgårde likevel fordi jeg ikke tror på sensur av meg selv og altfor mye på at man bare skal være seg selv, dessuten hadde han opplevd verre av meg (kanskje ikke på postkort, men definitivt på sms). De ordene jeg skrev med penn var kanskje de eneste ordene i løpet av en måned som jeg sendte fra meg, jeg ringte ikke og var ikke en gang på Facebook. Jeg skrev flere brev, men de var ikke til ham. Senere har jeg tenkt på å skrive brev, men slått det fra meg fordi det ikke er hans stil, kanskje jeg hadde gjort det hvis han hadde vært en annen, men da ville jeg kanskje ikke ha gjort det slutt heller, sånn kan man tenke langt inn i evigheten, tenk om tenk om, det går ikke. 

Kan du ikke fortelle litt om Finland, sier kvinnen jeg snakker med og det gjør jeg, og så snakker vi litt om hva vi skal gjøre når det snart blir jul, vi teller ukene, ni. Jeg har allerede spist pepperkaker og i kjøleskapet ligger julebrus. Jeg har ikke noen store prinsipper når det gjelder jul, ikke noe stort forhold til det, verken på den kjølige eller varme måten. Det er noe som skjer og så er det over. Litt sånn som været. Jeg tenker mer på at jeg håper det blir mye snø sånn at jeg får gått på ski. Jeg har vært ute og løpt skiløypa i skogen, det er en fin løype, terreng, jeg elsker å løpe i terrenget; og når jeg gjør det har jeg altså tenkt på det med skiturene og snøen.

Jeg har også tenkt på artikkelen jeg skal skrive, mens jeg løper på det og hører på den nye plata til Lars Vaular lager den seg selv i hodet mitt. Senere skriver jeg den mens jeg drikker kaffe og spiser müsli med skummet kulturmelk og proklamerer at jeg er enig i ting som både den nye arbeidsministeren og den nye likestillingsministeren har sagt. Flotte saker, sier jeg, og er egentlig litt perpleks over at jeg er enig med dem, de kommer jo fra at parti jeg i utgangspunktet ikke liker, men på en annen side er jo ikke verden svart og hvit, det vet jeg vel. Det er derfor den kan være så vanskelig, hva tenker man egentlig om ting, eller hvordan fortoner ting seg, man skulle likt å kunne kategorisere ting enkelt, ikke sant. Det der er bra, det der er dårlig. Noen ting tar lang tid å finne ut av, kanskje var det det hjernen gjorde da jeg gikk rundt i ørska. Etterpå kan ting bli klarere. 

Jeg tenker ikke så ofte på det, sier jeg når jeg knytter skoene i gangen hans, bare nå som jeg er her, egentlig

Vi går av trikken, jeg har med meg globusen. Den fikk jeg av ham en gang jeg hadde bursdag, jeg tror det var den dagen jeg fylte tjueto. Det begynte ikke så bra, vi kranglet og jeg gråt, så fikk jeg globusen. Jeg hadde fri fra jobb og satt hjemme hele dagen og leste i en bok om en gammel, ensom enke som blant annet gikk på lotteri på eldresenteret, og da jakka hennes, som hun hadde lagt på gavebordet ved en misforståelse ble loddet ut, turte hun ikke å si noe, for hun turte aldri å si noe. Hun gikk hjem uten jakka si. Så kom han hjem, jeg hadde lest boka ferdig og vi gikk på bursdagsmiddag hos familien min (pinnekjøtt, jeg har bursdag rundt juletider). Etterpå drakk vi Nøgne Ø Wit ute på byen, og så tok han bussen hjem for han skulle på jobb dagen etter, jeg ble igjen ute. Det var den dagen jeg fikk globusen, en lampeglobus med all verdens dyr på; når man tenner den på lyser dyrene i havet opp, ellers, når lyset er av, vises de ikke. Jeg har skikkelig lyst til å tenke og skrive noe metaforisk om det, noe om at det ikke er lett å se i havdypene, men vet jo at det der er en klisjé.

Det blir også ofte klisjé når man skal skrive om noe fint, det har jeg aldri helt fått til. Jeg klarer bare å skrive om ting som er trist og kjipt, om det å tenke så mye på døden, å være ensom og forknytt i brystet, om det å gå alene rundt i byen, om å snakke med folk, men likevel ikke nå ut; om umuligheten av å kjenne noen andre fullt og helt, og om det å være redd og engstelig. Tror jeg. Det er ikke sikkert jeg får til dét en gang, kanskje tror jeg bare det, siden det er det jeg skriver mest om.

Ikke at jeg tror på lykken, den finnes ikke. Ikke som en vedvarende tilstand over lengre tid, men jeg tror at det finnes noen øyeblikk som er bedre enn andre, hvor man er glad, veldig glad. Og jeg prøvde skikkelig mange ganger å skrive om det, men fikk det aldri til. Så gav jeg opp. Og kanskje var det samtidig at jeg ikke kjente så mye på de øyeblikkene heller. Tok de slutt, de kom ikke ofte ihvertfall.

Jeg leste at ikke en gang Solstad klarte å skrive om lykken, og det gledet meg, for kunne ikke han, så var det vel ikke rart jeg ikke kunne det heller. Jeg skrev ned sitatet i en av kladdebøkene mine, har mange av dem, begynte å skrive ned sitater fra bøker og av poeter og forfattere den sommeren vi var i København. Jeg skrev, og det var melankolsk uten at jeg ville det, og jeg begynte å lese igjen, lese masse, det var en stor leseglede; da vi kom hjem bestemte jeg meg for at jeg ville studere litteraturvitenskap. Det er tre år siden. Det er tre år og en bachelorgrad siden, det er høst igjen og lesegleden har minket, eller, gleden av å lese i en god roman er like stor som den alltid har vært, men det er så sjeldent jeg finner en. Det virker nesten som om det er blitt så mange færre av dem, som om det har blitt mindre av det gode.

Jeg leser Hamsun på toget på vei til Oslo en helg i slutten av september. Det er en glede. Både det å sitte på toget og det å lese Hamsun. Med meg har jeg en termokopp med kaffe og knekkebrød og brunostskiver. Det er lenge siden jeg har kjørt toget, og det er fint, jeg titter av og til opp fra boka og ser ut på høstlandskapet. Den siste timen hører jeg på musikk mens toget kommer nærmere endestoppet, jeg hører på den samme musikken som jeg gjorde for mange år siden, husker ikke hvem det var jeg skulle besøke, men var på vei til Oslo med toget, kanskje var det O som bodde der da. Nå bor hun her og er ikke lenger sammen med han hun var sammen med da, sånn som jeg. Kanskje var det forresten senere på høsten, kan huske at det var grått og byen ikke like fin, kaldere; jeg skrev meldinger midt på natten til han jeg var sammen med. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, og de handler om det samme.

Han skal komme til å lese dem høyt for meg sånn at jeg får lyst til å holde meg for ørene av angst og skam. Men før leste ham dem dagen etter, vi møttes jo der vi bodde, vi delte hjem. Kanskje gjemte jeg meg under en av dynene da. Denne gangen kommer han til å lese dem opp for meg ikke før to dager etterpå. Vi møtes ikke i mellom, i stedet våkner jeg i leiligheten hans for meg selv, han har ikke vært her, han er hos den nye, eller hva hun er, jeg vet ikke, liker ikke bruke det ordet han bruker, synes det sier for lite og kan han ikke bare si sannheten i stedet for å liksom halvveis skjule det, som om jeg liksom er skjør, var mye skjørere før; forresten: i vinduskarmen ligger frokostskålen med katter på som var min og som jeg var så glad i, og som han kastet i gulvet en dag vi ble sinte på hverandre. Han har forsøkt å lime den sammen igjen, men det går ikke an å spise frokost fra den nå. Hva skal han med den, hva ligger den i vinduet der for.

Han har av og til sagt at han skulle finne den samme skåla på nett og kjøpe en ny en til meg. Jeg har svart: men jeg vil ikke ha noen ny "lik" skål, jeg vil ha akkurat denne, det var denne skåla jeg kjøpte i Little Tokyo i Los Angeles like før nyttår, det var et tre der hvor folk hadde skrevet nyttårsønsker på fargerike lapper og hengt opp, skåla var en av de få tingene jeg kjøpte på turen; jeg kjøpte tre ting: den skåla og to bøker på et antikvariat i New Orleans. Det var alt. Jeg tar den med hjem og spiser tyrkisk yoghurt, bær og müsli fra den til frokost mens jeg leser Linn Ullmann, det husker jeg. Jeg spiser vaniljeiskrem med glaserte kirsebær til av den mens jeg fortsatt er en kvinne som går med strømpebukser og kjole (jeg husker det fordi jeg har et bilde av det, der jeg sitter med skåla). Nå går jeg bare med bukser, det er jo mye lettere.

En gang passerte jeg tyve og jeg sa til meg selv: jeg skal aldri gå i hettegensere mer, det er skikkelig barnslig. Og så gjorde jeg ikke det, før inntil nylig, tjuefire, det var plutselig lov igjen. Også det er mye lettere, dessuten begynte jeg å fryse mer og de var så store, kunne gjemme meg inni dem. Nå trenger jeg kanskje ikke å gjemme meg lenger, men det er blitt en vane å ha dem på. Jeg orker heller ikke å bry meg, det er som med buksene.

Å, det var en ting til jeg tok med fra California, en skrivebok med et spørsmål for hver dag over en periode på fem år. På hver dato svarer man på det samme spørsmålet som for ett år siden. Husker jeg begynte å skrive i den og lurte på om jeg om fem år også kom til å skrive om E, f.eks. under spørsmål som 'Hva irriterte deg i dag?, 'Hva gleder du deg til for tiden?' og 'Hvem fikk deg til å le i dag?' Kommer jeg også da til å skrive at E får meg til å le hver dag, eller at han irriterer meg når han ikke hører og bare sitter foran mac-en og driver med sitt, som om jeg var luft; eller at jeg gleder meg til å treffe ham igjen når han er borte eller jeg er borte, har svart på det spørsmålet mer enn en gang, det er en liten stund siden jeg kjøpte boka og vi møttes på Flesland og tok taxi hjem i snøstormen en dag i januar. Jeg var sint fordi han hadde tatt flyet, hadde han ikke tatt toget, miljøsvin kalte jeg ham, men hadde tatt flyet selv. Rettferdiggjorde meg selv med at jeg kom fra et annet kontinent, han bare fra en annen landsdel. Dette kan sikkert diskuteres hvem hadde rett, eller om jeg var fryktelig urimelig, jeg kan godt innrømme at jeg tok feil, hvis jeg tok feil.

Tok med katteskåla fra Bergen til Kristiansand i flyttelasset, der ble den knust. Nå ligger den i Oslo. Det gjorde globusen min også, men nå tar jeg den med meg hjem. Jeg har den i den ene hånda og i den andre triller jeg en liten trillekoffert; jeg har med mitt eget håndkle; litteratur- og kulturmagasiner jeg kjøpte brukt på Deichmanske på Grünerløkka for lenge siden og som bare har vært i hylla hjemme hos ham; en glasskrukke med tørka kantareller som vi en gang tørka på kjøkkenbordet vårt etter at jeg hadde vært på hyttetur; klær som lukter fest fordi jeg har vært ute på byen hver dag, datamaskinen min som jeg har skrevet på hver morgen når jeg har våknet alene og han ikke har vært der, hvorfor skulle han det; og matematikkbøkene mine, holdt nesten på å glemme kalkulatoren min, men han så den og sa: ikke glem denne; å krise hvis jeg gjør det! sa jeg. Jeg ber ham holde globusen mens jeg tenner på en røyk utenfor Oslo S, det rekker jeg før toget går. Jeg rekker det, sier jeg. Det rekker du. Han har slutta å røyke, jeg husker ikke når han slutta med det. Har ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke har lagt merke til. Det er også mye jeg har lagt merke til. Går du på tur på Sognsvann lørdag kveld, sier jeg, det ville du aldri da vi var sammen, enda jeg foreslo det mange ganger. Du ville bare ut på byen og drikke øl. Ja, sier han, men kanskje alle de tingene jeg gjør nå som du skulle ønske jeg gjorde da vi var sammen var umulig å gjøre med deg. Dust, sier jeg og må se opp i sekken om jeg har tatt med alt. Banan, vann, termokopp med espresso som han har lagd. Vet du at jeg skal bli forfatter en dag, sier jeg. Det vet jeg, sier han. Vi går nedover mot plattformen. Skal du ha med deg et blad og lese om Cecilia Brækhus. Nei, sier jeg, jeg er ikke interessert i henne, jeg skal lese Hamsun. Vi går på plattformen. Kanskje jeg flytter til Oslo, sier jeg. Ja, sier han. Jeg har allerede fortalt alt om hva jeg holder på med og hva jeg skal i livet, det har jeg alltid gjort. Av og til blir det noe av, andre ganger ikke. Jeg tror det har plaget ham. Men vet du hva, noen ting tenker jeg på i mange år før jeg gjør noe med det. Så skjer det, hvem vet. Festina lente, som romerne sa, skynd  deg  langsomt.

Sitter på St. Hanshaugen og snakker

I en hybel oppe på St. Hanshaugen forteller jeg vennene mine at hun som er moren til han jeg var sammen med strikka raggsokker til meg. Å, det er vel ikke noe, sier K. Jeg fikk moren til J til å lære engelsk. Åja?, sier jeg. Ja, hun meldte seg på engelskkurs sånn at hun kunne snakke med meg, det var ganske gøy, for hver gang jeg kom på besøk hadde hun lært inn noen nye fraser som hun skulle si til meg; 'How is your father?', 'Do you have a nice trip?' etc. Å, så søtt!, sier jeg. Ja, men nå skal vi ikke være sammen lenger, sier K. Hun har nettopp gjort det slutt med en mann som bor i Finland. På bordet ligger en sjokoladeplate fra Fazer. Hun gir ikke uttrykk for at det er så veldig trist. Men nå kan hun ikke lenger dra til Finland hyppig og kjøpe sjokoladen som hun sier hun liker så godt. Det er ikke nok til at hun hele tiden kan dra dit. Hun prøvde å søke jobb der også, men fikk ikke noe. Nå skal hun heller skrive for en norsk avis. Hun er i Oslo på gjennomreise, hun var ute i går på en fest med tidligere medstudenter, det var ikke så veldig gøy, hun drev og sammenlignet seg med de andre; hva hadde de fått til, noen hadde jobb, noen studerte til master, de fleste bodde i Oslo ennå og det var heller ikke stas, for det gjorde ikke hun lenger og hun savnet det. Jeg sier at jeg kanskje også skal flytte hit nå, det er studiene, det kommer selvsagt an på hvor jeg kommer inn og hva jeg søker på, det står mellom tre ting. Nei, flytt til Bergen, sier H. Hæ, NEI, sier jeg, jeg har jo bodd der, jeg flyttet jo nettopp derfra. Å, men jeg skal bo i Bergen en gang og da må du også bo der! Pfft, sier jeg, skjer ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt så fælt, hvorfor ble det sånn, kunne det ikke blitt hyggeligere, noe bra, hva var det jeg gjorde som var galt egentlig, og som når jeg tenker meg om er dumme spørsmål, for jeg vet jo svaret på dem og har bare meg selv å takke; jeg kan selvfølgelig skylde på utvendige faktorer, ikke alt, men delvis; noen ting kunne jeg forutsett, ikke vært så naiv og kanskje redd for alternative utfall, nei, til slutt er det jo alltid en selv som har ansvaret for en selv, ingen andre. Jeg åpner en øl til. Vi tar en sigarett på verandaen, det er egentlig ikke lov, men noen gjør det likevel, jeg gjør bare det de andre gjør, tenker jeg, noen andre røyker her, da kan jeg også det. Det strider mot mine prinsipper å tenke slik, men så tenker jeg at det jo ikke er slik, hadde jeg vært alene her hadde jeg nok røyka på verandaen da og. Det var jo faktisk nettopp det jeg gjorde der jeg bodde i Bergen. Jeg gikk av og til ut på branntrappa istedet for å gå ned, ned de seks etasjene, gjennom tacolukt, pizzalukt og andre middagslukter, ofte til den dunkle lyden av musikk bak lukkede dører, kanskje et vorspiel, eller også mange stemmer på likt og latter, da en fest; jeg gikk gjennom dette og ut på gata, stod der eller gikk en runde rundt i nabolaget, gjerne i støvlene, ofte i støvlene, som jeg nå har tatt med meg til Kristiansand og bare brukt én gang siden, det var en dag det regnet noe jævlig og jeg skulle på skolen, gå, som vanlig, for det faller meg aldri inn at det går an å ta bussen, det går faktisk an å ta bussen noen ganger, Kathleen, det er det ingen stemme i hodet mitt som sier, så jeg vet ikke at det går, før etterpå. Så der gikk jeg med støvlene og regnjakke, glemte regnbukse, det burde jeg ha hatt, en semi-trailer kjører forbi, fort forbi, vanndammen langs veikanten spruter, jeg blir klissvåt, går det an, herregud, jævla faens fittesjåfør, jeg pruster og håper sjåføren får motorstopp et øde sted på Evje senere i dag, at han må stå der og fikse det mens det fortsatt pøser ned sånn som dette, what comes around goes around, tenker jeg, karma og det der, men som bare er ren ønsketenkning, for jeg tror jo ikke noe på det i det hele tatt. Jeg kommer på en gang K spurte meg om jeg skulle bli med på alternativmesse, jeg hadde vel sagt: kødder du, ble kanskje nesten litt fornærma av det. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Ikke så godt nå heller, sier K, man vet aldri med deg. Her har jeg ikke truffet deg på et halvt år og nå stemmer du blått, synes at matematikk er gøy og har begynt å vise fram hårete armhuler. Hun åpner ikke en ny øl, hun er trøtt og holder på å bli syk, hun blir ikke med oss ut, sier hun, snart står hun i døren med et fleeceteppe under armen og mac-en under den andre. Hun skal til F og se Broen. Hvor ble det av musikken, sier H. Jeg må jo ta med meg mac-en, sier K, og ikke bare den, men også posen med usaltede nøtter som jeg har forsynt meg av jevnt og trutt, mandler, valnøtter, pecannøtter, macademianøtter. Det gjør ikke noe!, sier jeg, jeg har iPhonen, og lader i sekken, det går bra! Ikke at det hadde gjort noe uansett, vi går snart vi andre også, tar på oss skoene og jakkene og går ut, bestemmer oss for at vi må ta en matbit, det er veldig lenge siden vi har spist nå; mens vi venter på bussen planlegger vi å kjøpe mat og smågodt i en kjedekiosk, og jeg begynner å tenke på Danmark, København, å gå rundt der slik som her nå, da kunne vi ha kjøpt oss en øl i kiosken også, sammen med matbiten, og drukket den på vei til utestedet, for det er lov der, sier jeg, å, det visste jeg ikke, sier H som nylig var der og gjemte ølflaska på offentlig sted. Jeg sier at åpningstider på polet og klokkeslett for ølsalg ikke er en av hjertesakene mine, det er ikke det jeg er mest opptatt av, men at jeg, når det påvirker mitt eget liv, sånn som noen dager før da jeg måtte skyndte meg fra noe for å rekke å kjøpe noe på polet da jeg spontant fant ut at jeg skulle ha en boks med vin, tenker på at det plager meg mye, ikke bare rent praktisk, men også prinsipielt; jeg liker ikke at det er noen som bestemmer at jeg ikke kan kjøpe vin etter klokken seks. Jeg kan passe på meg selv, vel. H er uenig. Hun liker forskjellen i lover og regler når hun er ute og reiser, luksusen av at det er annerledes, at man kan gå i kiosken og kjøpe en øl på vei til utestedet man skal til. Jaja, men tenker du ikke på det prinsipielle, sier jeg, og så kommer jeg på at hun jo er for datalagringsdirektivet, hun skjønner ikke hva som er så galt med den, og forresten er jeg full, som jeg har vært hele dagen omtrent, dagsfylla, fri på en lørdag, svært sjeldent; jeg gir meg, vi går inn på en kiosk og jeg har ikke lyst på noe av middagsmaten de har, har bare lyst på boller og spør guttene bak kassa hva de koster. Hva vil du betale?, sier den ene. Fem kroner, sier jeg. Du kan få de gratis, sier gutten og gir meg en pose med rosinboller, ååå, sier jeg, tusen takk, og jeg glemmer smågodtet, eller tenker at bollene er søte nok og at jeg egentlig bare vil drikke mer øl, vi må liksom skyndte oss, selv om stedet vi skal til er rett rundt hjørnet, men tålmodighet har aldri vært min dyd og kommer neppe til å bli det heller; jeg leste en gang en vitenskapelig artikkel om at den personligheten vi har når vi er tyve er den vi kommer til å ha resten av våre liv, altså det grunnleggende; vi kan lære oss masse nye ting, det er ikke det, men selve personligheten vil være den samme, ting som at jeg f.eks. er svært utålmodig, ikke er i stand til å dra en løgn, er et A-menneske og ler når jeg havner i ukomfortable, men seriøse, situasjoner. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være, selv om jeg lærer meg nye ting, andre ting, leser hundre bøker til, lærer meg et nytt språk, blir kjent med flere mennesker, ser nye steder og tar en bachelorgrad til.

Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det kommer an på sinnstilsanden. H sier at i begynnelsen av vennskapsforholdet mitt var det ting ved meg hun ble veldig fornærmet over, men så skjønte hun etterhvert at jeg bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Er ikke det rart, sier jeg, hvordan man holder ut med venners irriterende egenskaper, man kan la det gå veldig, veldig langt uten at man sier noe om det, kanskje lever man med dem uten å si noe om det i det hele tatt, mens man med folk man er kjæreste med blir forbanna, åpenlyst irritert og sint, da holder man ikke ut med disse feilene i det hele tatt, man virkelig hater disse egenskapene, sier det rett ut. Nei, egentlig ikke sier K, det er en god grunn til det, en kjæreste på en måte representerer deg, og du takler ikke at disse egenskapene som du ikke liker representerer deg. Ja, sier H, det er litt som om du er ansvarlig for dem. Hm, sier jeg, det høres svært logisk ut. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Dere sier noe der, sier jeg. Jeg tenker litt på brevet jeg skrev tidligere i uka, om det absurde i inngå i et kjæresteforhold, hvordan det kan tendere til å føles ut som om man eier noen eller blir eid, og at det er fånyttes fra dag en, fordi det hele er et umulig prosjekt, i og med at det faktisk ikke går an å eie noen. Jeg skrev litt om det før jeg begynte å skrive om andre ting som jeg ofte skriver om; natur, språk, døden og hva jeg spiste sist eller kanskje spiser mens jeg sitter og skriver; denne gangen satt jeg og spiste rugbrød med peanøttsmør på i min ekskjærestes kjøkken, det var tidlig om morgenen, våknet før seks av meg selv, kanskje var det fordi jeg hadde drukket rødvin kvelden før og sov en dårlig, alkoholisert søvn, eller rett og slett bare det at jeg ofte står opp på denne tiden og denne dagen ikke var noe unntak selv om det ble mye senere dagen før; jeg bestemte meg uansett for å skrive et brev (på e-post) til en venn langt borte, jeg skrev i timevis og det ble ganske langt før jeg sendte det avgårde og kom på at hun kanskje ikke kom til å lese det før over helga siden hun skulle på festival og dermed, kanskje, ikke ville bry seg noe særlig om e-post-innboksen sin før på søndag, uten at den tanken skulle ha betydd noe for om jeg ville sende det eller ikke, jeg hadde sendt det uansett. Etterpå tok jeg kanskje en sigarett ute på trappen utenfor bygningen og det var fortsatt tidlig, fortsatt morgen, snart skulle jeg på tur med T og hundene hennes, jeg gikk inn for å lage kaffe.

2 m.o.h.

Du må se Broen, sier jeg, enda jeg vet han har sett den. Kanskje er det derfor han spør: Mener du The Bridge? Nei, sier jeg, men skal du se den? Han vet ikke om det er noen vits siden det bare er en annen versjon av originalen, men at det sikkert er interessant for meg siden jeg er så glad i El Paso. Ikke El Paso, sier jeg, Southwest! Jeg er glad i Southwest. Æsj, Texas, var det en som sa på en tilstelning i sommer. Jeg sa: Hva snakker du om, hvor har du vært? Houston, sa han. Avfeier du hele Texas bare fordi du ikke liker Houston, en by, en by som det sikker finnes tretten av på dusinet? En by som sikkert ligner alle andre? Har du vært noen andre steder i sørveststatene enn bare Houston? Nei, det hadde han ikke. Han hadde ikke kjørt gjennom det golde landskapet som for folk flest kanskje er best kjent fra No Country for Old Men. Arrogant som jeg er ristet jeg på hodet av denne tåpelige forutinntattheten. I det hele tatt synes jeg folk flest er veldig fordomsfulle og forutinntatte når de snakker om Amerika. De fleste bryr seg bare om New York. Resten av USA er et høl.

Jeg synser litt om hvordan The Bridge kommer til å være. Hvis greia er at det skal skje en masse morbide mord i El Paso og Ciudad Juárez, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal fungere. Folk forsvinner sporløst og det skjer morbide mord i Ciudad Juárez hele tiden, de er vant til det. Hvordan skal det som er sjokkerende i Malmö og København klare å bli like sjokkerende i El Paso og Ciudad Juárez?, sier jeg. (Jeg vet ikke en gang om serien er kommet allerede, for alt jeg vet kan det hende.) Og forholdet Mexico og USA er helt annerledes forholdet Danmark og Sverige. Kanskje ikke i Southwest da, legger jeg til, for der er det flere som snakker spansk enn engelsk, og de som har engelsk som førstespråk snakker gjerne spansk også, dessuten spiser de mer salsa enn ketsjup. Det er nesten litt Mexico. En salig blanding.

Så kommer jeg på Breaking Bad og tenker at den serien også skildrer landskapet i sørveststatene godt. Ørken og enslige campingvogner.

Men bare så det er sagt, jeg har aldri sett en klarere stjernehimmel enn i southwest noen_sinne i mitt liv. Jeg følte jeg skulle ramle av jorda any second, så stor føltes himmelen rundt meg.

Jeg får av og til den samme følelsen når jeg ligger opp/ned med hodet og ser opp på himmelen mens blodet flyter til hodet. Jeg husker en sommer vi lå på brygga og så opp på den oransje kveldshimmelen og lot som vi gikk på skyene, vi hadde akkurat badet; vi skulle til å sykle og drikke øl, men måtte se på himmelen først.

Eller på planetarium når de viser film av stjernehimmelen før hovedfilmen begynner. Som oftest ser jeg filmer av dyr som bor i havet, det er min favoritt.

Til helgen skal jeg til fjells, 933 m.o.h.

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!

Niels Klims reise til den underjordiske verden

For tiden holder jeg på å lese Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg. En riktig fornøyelig sak (som så mye annet av Holberg). Når romanen begynner har Niels Klim nettopp kommet tilbake til Bergen etter fullførte universitetsstudier i København. Han lever på slektningers nåde, for jobb får han ikke. Universitetsstudier er fint på papiret, men ikke alltid så nyttige i det virkelige liv. Siden han derfor ikke har noe særlig å gjøre, bestemmer han seg for å foreta en ekspedisjon inn i "en dyp hule med bred åpning på toppen av et fjell innbyggerne kaller Fløyen."

Senere har noen (hvem?) identifisert denne hulen som Mareminehollet, en hule på Rothaugsfjellet i Sandviken (fjell og fjell, fru Blom, mer --nettopp!-- en haug). Siden jeg bor et steinkast unna tok jeg meg en mini-ekskursjon dit med boka under armen.

Inngangen til den underjordiske verden, hvor Niels Klim tilbringer over ti år etter at tauet han firer seg ned med glipper. Der kommer han til landet Potu hvor det bor noen trelignende vesen. I deres verden går alt veldig sakte, men alt går som smurt. Jeg tenker litt at deres verden er en ideell verden. Det er bl.a. ikke lov til å disputere om Gud og religion, og de serverer ikke buffeer og overdådige festmåltider. Hvorfor spise mer enn man må? Nøkternhet er en dyd. Dessuten, et spark mot Niels Klim (og humaniorastudenter): "Fyrsten bør ikke gi tillatelse til at det opprettes legater eller fond som utelukkende tar sikte på å forsørge trær som driver dank og gir dem midler til å dyrke sin dovenskap. Alle klostre og alle studenthjem i fyrstedømmet bør derfor bare ta opp flittige og dyktige trær, m.a.o. trær som gjør ære på samfunnet ved vitenskapelige studier eller forfattervirksomhet. Unntak bør gjøres for noen klostre, som kan ta opp utslitte og skrøpelige trær. Bare de bør slippe å arbeide på grunn av alderen." Videre beskrives det også hvordan det slås ned på trær som gir ut bøker bare for å gi ut bøker, for dårlig litteratur, det skal de ikke ha noe av. Jeg skriver gjerne under den.

Jeg mener å ha lest et sted at hulen er ti meter lang eller noe, men jeg gikk ikke inn for å sjekke selv. På planeten Nazar, som fyrstedømmet Potu, ligger, har de nemlig verken havre eller hester: "Jorden er fruktbar på korn, urter og belgfrukter og på alle de andre vekstene vi også har i Europa. Riktignok gror det ikke havre der, men det er det ikke bruk for heller, fordi det ikke finnes hester." Et sted uten hester og muligheter for dagens havregrøt! Nei, det er ikke verdt noenting. Det kunne jeg ikke risikere. Jeg satte meg istedet litt på benken.

I anledning at det var 300 år siden Holberg ble født (i 1984) ble det satt opp en minneplakett: 

Så gikk jeg hjem igjen stenkastet og spiste havreflakes med tørket eple, kokos og havremelk til lunsj.

Samtale utenfor Sakristiet

Vi snakker om film og kollektivkamerater som svir pizzaer på kjøkkenet midt på natten så brannalarmen går og ikke vedkjenner seg det dagen etter, i dagslys; ja, særlig at det ikke var deg, vi vet jo hvem som pleier å spise ferdigpizza; vi snakker om mastergrader og avslutningsseremonier og forelsere som er arkeologer og doktorgrader som høres dølle ut (f.eks. jordbruket under vikingtiden); vi snakker om The Hunger Games og Hobbiten, to av de få bøkene vi begge to har lest, og Peter Jackson og splatterfilmer og zombiefilmer; jeg sier at jeg har sett Resident Evil minst åtte ganger (men tror egentlig jeg har sett den flere ganger enn dét) fordi jeg digger den (ser for meg superpene Mila Jovovich i slitt, rød kjole i tankene), men A har ikke sett den. Vi sitter på en kafé midt oppi en verdensarv, i trebebyggelsen på Bryggen i Bergen sitter vi og drikker hver vår kaffe, tør ikke tenne opp en sigarett selv om det regner og bakken er våt, ikke her. Vi snakker om folk vi begge kjenner som vi har truffet på i det siste, hadde de noe spennende å si, hvordan går det med dem; M f.eks? Ja, hun jobber på Haukeland nå, men hun skal flytte til USA snart, til et sted i North-Carolina, for kjærligheten, ja, kjærligheten, ja, jeg har nettopp lest en bok om noen som flyttet til København for kjærligheten, det er ikke like langt, men jeg ville heller flyttet til USA enn København for kjærligheten, eller, jeg vet ikke, jeg elsker USA, men kunne jeg bodd der, nei, jeg vet ikke, i så fall hadde jeg bodd der og alltid hatt i tankene at jeg skulle flytte hjem igjen, en dag, for Norge er hjemme, og byen jeg kommer fra, tror jeg, vil alltid være hjemme, eller er nettopp den byen hjemme fordi mamma og pappa bor der, og hvis de hadde flyttet til et annet sted, hadde dét stedet vært hjemme da? Jeg vet ikke, men jeg vet at ingen av de stedene jeg har bodd etter at jeg flyttet vekk fra dem har vært ordentlige hjem, f.eks. hva er dette kollektivet jeg bor i nå, hvor folk svir av pizzaer midt på natten og det er nye mennesker hele tiden og det er hybelkaniner i gangen og maten som blir laget på kjøkkenet er fremmede lukter for sånne middager har jeg aldri spist i mitt liv og jeg kommer heller aldri til å gjøre det (pasta carbonara er et eksempel), og jeg er den eneste som koker kaffe (hva er et hjem uten kaffelukt?). Tilogmed ikke da jeg bodde sammen med kjæresten min var ordentlig hjemme; eller, ikke at vi bare har bodd et sted, vi har bodd mange steder, men det har liksom alltid vært en følelse av midlertidighet, men er det definisjonen på å være ikke-hjemme, nei, det går jo ikke, for da jeg bodde hos mamma og pappa lengtet jeg jo bare til å flytte hjemmefra, et sted i horisonten så jeg for meg voksenlivet og at jeg gledet meg til å flytte ut, helt siden jeg var tolv og puberteten begynte sin gang har jeg lengtet derfra; men nå er jeg tjuefire og kaller der hvor de bor hjemme. A og jeg snakker litt om dette, og hun sier hun går på veggene etter to dager når hun er hos sine foreldre i Lillestrøm, enda hun er en av de mest familiekjære jeg kjenner, men så er det jo egentlig ikke så rart, for jeg er også kjempeglad i min familie, men kan også bli jævla irritert hjemme hos dem, f.eks. når jeg ser at søppelkassa renner over og at en eller annen bror nettopp har lagt noe i den (som om han ikke ser at den er altfor full), sånne ting, liksom, eller det faktum at de ikke kildesorterer eller aldri lukker dørene i huset, men likevel klager over høye strømregninger. Hjemme er det likevel, noen ting er som de alltid har vært, pappas presise hjemkomst hver dag klokken halv seks, hans faste plass ved spisebordet, lyden fra tv-en som alltid er på om kvelden fordi mamma ikke hater stillhet, men alt hun tenker på hvis ikke hjernen blir distrahert; eller lukten av de indonesiske rettene mamma lager, klisjéaktig nok den beste maten jeg vet: gado-gado, rendang, nasi goreng, ris pakket inn i bananblad, peanøttsaus, spirer på fat, vårruller; eller, mens vi fortsatt befinner oss på kjøkkenet: ost og brød som det alltid er skjært skjevt av, og alltid siden, når jeg har vært ute i verden, er det en greie jeg aldri har klart å riste av meg, hvert eneste brød og hver eneste ost jeg skjærer av blir skjev, uansett hvor mye jeg prøver å skjære rette skiver av den; jeg tror det må ligge i genene, for aldri har et brød eller en ost vært skjært i riktig på denne adressen. Men uansett, så sier A at hun skal flytte i sommer, hun skal flytte helt for seg selv, nå skal hun ikke lenger bo i kollektiv, å, det skal bli så deilig, det sier hun selv om hun bor i kollektiv med venninner av seg, ikke sånn som jeg, som bor i kollektiv med folk jeg ikke kjente i utgangspunket (ikke at jeg kjenner de så godt nå heller, annet enn de uvanene deres som plager meg, den sure kjerringa). Hun gleder seg til å flytte til sentrum igjen, Danmarksplass er altfor langt unna byen; jeg tenker mest på hvor jævlig jeg synes Danmarksplass er, et av de styggeste stedene jeg vet om, eksos eksos eksos, jeg føler meg forgiftet hver gang jeg går over broa der, langs veien, ikke at jeg gjør det så ofte, sist må ha vært tidlig på høsten i fjor, da syklet jeg over, skulle på fest, hadde med rødvin i sekken og hadde ikke sminka meg fordi jeg har slutta med det, men husker likevel jeg følte meg kanskje litt for enkel da jeg kom og de andre kvinnene der hadde dollet seg sånn opp i fine topper og mørke sortsminkede øyne og kjoler og høye sko, og der kommer jeg i svarte skinny jeans som jeg alltid går med og en svart singlet og håret i rufsete hestehale (som alltid, det også) og ikke en gang kom spontant, men hadde planlagt å komme; husker vi drakk blåbærvin senere på kvelden og en fyr gav meg penger til bybanen hjem fordi jeg kunne da ikke sykle hjem alene, og jeg tok banen og det var penger til overs som jeg kjøpte noe godt for dagen etterpå, men kan ikke huske hva det var; og så spør jeg A om det er den veien hun pleier å gå og hun svarer det kommer an på hvor hun skal; skal hun på skolen går hun over Puddefjordsbroen, og det er jo en mye mer ok vei, men jeg har jo bare gått den om våren, må være ganske jævlig å gå over der en sen bergenshøstkveld med regn og vind, og jeg gleder meg til å flytte herfra, fra dette været og denne byen som jeg aldri har klart å bli glad i. På en annen side, jeg klarer jo ikke å slå meg til ro med noen steder, jeg blir jo alltid lei på et aller annet tidspunkt, for jeg har jo alltid med meg selv og den klassiske lærdommen er jo at man ikke kan flykte fra seg selv, jeg vet jo det, herregud, jeg vet det.

FURUSET av Linn Strømsborg

Jeg har aldri vært noen fan av Linn Strømsborg. Jeg leste Roskilde, likte den ikke noe særlig, jeg leste Øya, likte ikke den noe særlig heller, ei heller tekstene på bloggen hennes, men jeg prøvde liksom, jeg vet ikke hvorfor (kanskje skrev hun noe jeg likte, kanskje ble jeg påvirket av alle andre som var så begeistra). Nei, til slutt tenkte jeg nei, jeg gidder ikke å lese Furuset. Men av en eller annen grunn gjorde jeg det likevel. Jeg leste Furuset, jeg leste Furuset og hørte på Kent, jeg leste Furuset om noenogtyve Eva som er ferdig med en mastergrad og vet ikke hva hun skal med livet sitt; Eva som flytter hjem igjen til sin mor og far på Furuset hvor hun vokste opp, etter fem år i et kollektiv på Bislett som er oppløst fordi noen drar til Paris, noen blir par og flytter sammen, to og to; hun flytter hjem til stedet hvor hun gikk rundt som femtenåring og hørte på musikk på mp3-spilleren og drømte om livet: [...] de kunne spilt i Dawson's Creek eller Beverly Hills 90210 og jeg tenker ikke over at karakterene i de seriene skal forestille 15-åringer, for de spilles av voksne mennesker og livene som portretteres er uansett ikke livene vanlige 15-åringer lever, en vanlig 15-åring leser Ringenes herre og smugkikker på de 20 år gamle gutta over gjerdet, hun er tynn og har nesten ikke fått pupper ennå, hun har langt, pistrete hår som blir enda mer uregjerlig av all badinga, og et stort hjerte som banker inni den tynne brystkassa, som slår mot ribbeina i takt med musikken hun hører på og alt hun vil er å bli sett av noen, av de eldre gutta og jentene som ler så høyt, som hun tenker lever disse livene hun ser på film og leser om i bladene [...] 

Eva flytter hjem, får seg en jobb på en bensinstasjon og finner tilbake til gamle venner hun ikke har truffet siden hun dro, enda Bislett bare er en busstur unna, bl.a. Jo, bestevennen fra barndommen, som har blitt igjen på Furuset og jobber på lageret på IKEA. De spiser pizza og snakker mye om hvordan å dra fra steder og om å bli igjen på steder:

   "Alle steder er helt like," sier jeg. 
   "Hva mener du?"
   "Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."
    "Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
   "Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
    Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar. 

Når man er ung lengter man alltid etter andre steder, så drar man og finner ut at savnet etter noe annet ikke blir borte. Man lengter stadig vekk etter noe. Denne romanen handler om det. Den handler [...] om å være fra et sted man har hatet så intenst og lengtet så mye etter å komme vekk fra, men når man så har rømt tilbake, skjønner man at det kanskje er likt over hele linja, at alle steder er de samme, det er søndag overalt, og Joakim Berg ville kanskje nikka, kanskje stukket hendene i lomma fordi han frøs, kanskje stoppa opp og kjent på nattelufta, kanskje gjort mange ting jeg ikke klarer å se for meg, men en ting vet jeg at han ville sagt. En ting er helt sikkert. 
   Jag vet precis vad du menar.

Og det vet jeg også.

Jeg kjenner meg igjen når jeg leser Furuset. Overnattinger hos bestevenninner, prating og leiefilmer til fire på morraen og poser med smågodt, med lengselen etter andre steder, etter å bli voksen. For så å bli voksen og skuffelsen over det.

   "Ja, eller..." Han legger hendene på fanget. "Ting er jo både bedre og dårligere. Det er vanskelig å være voksen, men det var vanskelig å være liten også, synes du ikke?" 
   Jeg svarer at jeg synes alt er vanskelig. Han nikker sakte.
   "Alt er vanskelig, å stå opp, å gå på jobb, å snakke med folk, å være glad i noen, å være sint på noen, å gi opp, å fortsette." Jeg sukker og ser på ham etter å ha sagt det.
   "Det skal kanskje ikke egentlig være så vanskelig," sier Jo. "Kanskje det er noe som gjør at du synes det er ekstra vanskelig?"
   Jeg trekker på skuldrene. 

Mange er samtalene mellom Eva og Jo. Men hun snakker ikke bare med ham, hun snakker også med sin far, og sin mor; spesielt liker jeg samtalen hun har med sin mamma om hvordan hun (moren) traff faren, om tilfeldigheter, og slik er det jo som oftest, det bare ble sånn. En lignende historie om kjærligheten forteller en gutt Eva treffer i København, som hun drar til for å gå på konsert med Kent. Og når hun drar igjen er det litt trist, litt melankolsk, eller, hele boka er det, men ikke uten et håp; det er aldri noe som er helt jævlig, men som oftest er det jo ikke det når livet er vanskelig. Og også dét handler boka om. Denne stemningen, som jeg kjenner igjen fra andre tekster av Linn Strømsborg, men som i Furuset føles mer modent. Det er som om Strømsborg har blitt mer voksen i Furuset enn i Roskilde. (Men hvem er jeg egentlig til å si det, jeg er like gammel som Eva, eller kanskje er det nettopp derfor, jeg kjenner meg så godt igjen og jeg vil jo gjerne være voksen.)

Selv sier Eva om kjærligheten:
   "Jeg har aldri hatt lyst på kjæreste," sier jeg. "Eller, ikke etter ungdomsskolen. På ungdomsskolen var alt jeg ønsket meg, en kjæreste."
   "Har du hatt noen da?"
   "Et par," svarer jeg. 
   "Men du har aldri hatt lyst på kjæreste når du har hatt dem?"
   "Jeg har aldri lyst til å ha kjæreste, men jeg har alltid lyst til å være sammen med dem jeg liker litt bedre enn alle andre. Så da er det blitt sånn likevel."
   "Hvorfor vil du ikke ha kjæreste?"
   "Fordi det blir krangling og man blir trist, og når man blir trist som kjæreste blir man mye tristere enn når man er trist alene, og ingenting varer jo evig og før eller seinere må man gå fra hverandre, eller reise fra hverandre, og da blir man enda tristere."

Word, sier jeg, og jeg vet jo at man ikke skal bedømme en roman etter hvor mye man kjenner seg igjen; det er useriøst, men akk, jeg føler Linn Strømsborg, nei, jeg føler ikke, jeg mener det faktisk: at hun har fanget noe ekte, og er dette ekte livet til noen født på (slutten av) åtti-tallet, så be it, det er mange av oss.

(Men egentlig tror jeg flere kan ha godt av denne boka, altså. Hvem har vel ikke en gang lengtet til noe annet.)

(Jeg kommer forresten til å høre på Kent hele helga nå.)

SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen

En gang i barndommen hadde vi en pianostemmer på besøk for å stemme pianoet vårt; han var fra Øst-Europa et sted og fyrte opp under våre fordommer da han takket nei til en matbit og både kaffe og vann, men gjerne vodka, det var alt han ville ha, hvis vi hadde det. Det hadde vi ikke (jeg kommer fra et avholdshjem), følgelig jobbet han hele dagen lang uten verken mat eller drikke, og jeg har alltid tenkt at grunnen til at det tok hele dagen, ja, helt til kvelden, å stemme dette pianoet var fordi det aldri hadde vært stemt før, ikke helt siden det ble kjøpt for over ti år siden, at det var grunnen til at stemmingen nå tok så lang tid, men nei, etter å ha lest Sommar i Thereses gate skjønner jeg jo at det er et arbeide som tar lang tid, det skal ta lang tid.

Sommar i Thereses gate handler om Henry Moan som er pianostemmer. Han jobber for Victor, innehaver av en pianobutikk som er på vei ad undas, mot konkursen, mens eieren selv bruker tid på å pakkespore flygelet han har bestilt fra Amerika; først er det på en båt over Atlanteren, så ved en engelsk havn, så i Rotterdam, deretter er det på vei til Oslo, å, som han venter på dette flygelet! Enhver pianobutikk med respekt for seg selv må jo ha et flygel! (Siden, i romanen, er det en advokat som sier piano, flygel, potato, potato, samma det, og det er intet mindre enn direkte kunnskapsløst.) At Henry er blitt satt på to oppdrag hver dag istedenfor ett og at dette er vanskelig for Henry, så vanskelig at han flere ganger sier i fra om hvor vanskelig det er, er ikke noe Victor bryr seg om. Henry må da klare to oppdrag på en dag. Og han får det jo til, Henry, men det er stressende, altfor mye, det er ikke meningen at man skal stemme to pianoer på én dag. 

En dag får Henry et oppdrag som ikke viser seg er å stemme et piano. En krimforfatterinne har bare leid ham som pianostemmer for å intervjue ham om livet som pianostemmer. Ikke før Henry sitter i sofaen hennes og gumler vafler med syltetøy skjønner han det, og det er ikke noe han er komfortabel med. Men nå er han jo der da.

Og det er merkelig det med krimforfatterinnen. Jeg skjønner ikke hennes rolle i romanen. Hun virker som en tilfeldig skikkelse. Det samme synes jeg de små historiene som blandes inn i hovedhistorien er, som f.eks. historien om han som stemmer flygelet i Operaen og deretter stikker av til København sammen med kona si og skåler i den nest beste sjampanjen fordi han har fortjent det (av en eller annen grunn), eller en eller annen far som gjør et eller annet. Tilfeldig. Ikke er de små historiene som flettes inn spesielt morsomme heller, de bringer ikke noe ekstra til historien om Henry, om Henry denne varme, varme sommeren i Oslo. For varmt er det, og jeg kjenner litt på hvordan en bysommer kan være i det jeg leser romanen; jeg forestiller meg varm asfalt og åpne vinduer, lyden av trikken og lyden av fortauskaféer, kanskje én og annen som subber rundt på flipp-flopper; at folk klager litt (å, så varmt det er) og at det er litt klamt når Henry stikker innom bakeren, som om brød er det man helst vil spise når det er så varmt, og jeg stusser av og til på: Hvorfor spiser han aldri is? Han spiser riktignok te-kake. Og det er sant, han er en vanenes mann. Og nå har han ufrivillig ferie i sin egen by, etter at visse omstendigheter (som jeg ikke skal røpe) har ført til det. Henry har ikke tatt ferie på mange år!

Slik kan man på sett og vis si at romanen lever opp til sin tittel, men hva annet lever den opp til? Ikke noe annet enn middelmådighet. Da jeg etterhvert inn i romanen fikk greie på at Henry var en pianostemmer, tenkte jeg å, nei, nå kommer vi til å få en masse kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano, og der hadde jeg rett. Det kom kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano. Ikke misforstå. Slike ting kan være interessante, de, men da må det en jævla god forfatter til. Og Ronnie M.A.G. Larsen hadde jeg aldri hørt om før, så jeg antok (naturligvis) at han ikke var en en av disse; de som makter å forklare noe som i utgangspunktet er kjedelig, men som i deres beskrivelser blir interessante. Men ikke i denne romanen, altså. Det ble bare kjedelig. Og om ikke hele boka var direkte kjedelig å lese, så var den som sagt middelmådig og garantert fort glemt.

Slik ser en te-kake ut. Jeg måtte google det for jeg visste ikke hva det var. Bildet er fra bloggen til Fru Timian, forøvrig en bra oppskriftsside hvis du skulle være interessert i slikt. 

Snart drar vi til Amsterdam

Bildekilde. 

Om noen uker drar jeg på firmatur til Amsterdam. Jeg har vært i Nederland før, men aldri i Amsterdam. Vi skal kjøre båt på kanalen og jeg skal se på kunst, det er det jeg vet. Jo, også vet jeg at de sykler en masse, og at det er mange indonesiske restauranter der, og det liker jeg. Så mye mer vet jeg ikke (jeg vet at de har coffee shops og Red Light District, men hva skal jeg med det?), og poenget mitt er: er det noen av leserne mine som vil gi oss noen tips? Vi er glad i museer og mat, spesielt kake. Og siden jeg er så opptatt av litteratur, kanskje noen har noen (skjønnlitterære) boktips relatert til byen?

Søndag mens jeg venter

Jeg går ned i kafeen som ligger under bakkeplan fordi den minner meg om en kafé i København, fordi regnet her også minner meg om den gangen vi var i København og satte oss på den kaféen; vi gikk og kjøpte to americanos, så gikk vi opp trappen ut i bakgården og satte oss under noen parasoller. Det var litt vått på stolene, men det gjorde ikke noe, for det var varmt og kom sikkert til å tørke snart. Vi røykte noen sigaretter da kaffen kom, det lå kjeks ved siden av kaffen, tror jeg. Jeg tror jeg kan huske det fordi jeg husker at vi var på denne kaféen, vi var der ikke mange ganger, kanskje to ganger, vi var i byen lenge og var oftere på den bokkafeen f.eks. eller en kafé rett rundt hjørnet, der drakk vi øl og jeg husker mye av det som skjedde på alle disse stedene som vi var så mye på, men likevel husker jeg også denne kaféen, under bakken. Jeg husker stemningen. Vi skulle snart dra. Jeg hadde på den svarte ullkjolen. Det var grått ute, det regnte jo. Det regnte i dag også, da jeg gikk forbi denne kaféen, kanskje var det derfor jeg kom til å tenke på en annen tid; jeg ble stående bak et tysk par og se på menyen. Det var ganske billig, det de serverte, men jeg var ikke sikker på om det var noe jeg ville ha. Jeg gikk videre noen meter, så stoppet jeg opp og gikk tilbake. Jeg gikk ned steintrappen, inn i kaféen, de spilte indisk strengemusikk. Bakgrunnsmusikk. Det var stearinlys på bordene, jeg følte dette ble litt for ... tja, jeg vet ikke, spirituelt-ish, for nært. Stolene og bordene der inne var av tre, malt hvite. Jeg gikk bort til disken og sa jeg skulle ha en kaffe, og en av de, sa jeg og pekte på bakverkene som lå på en gjennomsiktig tallerken på disken. Mannen bak disken spurte om jeg ville ha smør og syltetøy, og det ville jeg jo, jeg ville ha bringebærsyltetøy, ja, takk. Jeg satte meg ved et bord og kikket inn i bokhyllene. Det gjorde vi på den kaféen i København også, jeg husker en bok med grønt omslag, tror det var en bok med forskjellige ting man kunne gjøre, forskjellige praktiske ting, to sider per ting. Men den så vi en annen gang vi var der, ikke den gangen vi drakk americanos, men den gangen vi drakk kakao, det er også en dag det må ha regnet, ja, det regnet ofte der. Jeg kjenner en som klager over at det regner i Bergen hele tiden, men likevel er så glad i København og der regner det jo også hele tiden, eller vel, kanskje ikke hele tiden, men i hvertfall hver dag. Og så er det så klamt, klærne bare klistrer seg til kroppen, og hvis de ikke gjør det, så tenker man man burde hatt mer klær fordi det plutselig blir så kaldt, været der svinger sånn, man vet aldri.

Jeg ble sittende og lese i en bok. Jeg begynte på en ny en, jeg lånte den dagen før. En novellesamling. Jeg leste tre noveller mens jeg drakk kaffe og spiste scones (bakverket viste seg å være det) med bringebærsyltetøy og smør. Sconesen smuldret veldig, jeg måtte være forsiktig sånn at det ikke skulle gå i oppløsning. De var det man kaller lune. Etterhvert skiftet noen musikken. Til noe mer jazzete, men fortsatt bakgrunnsmusikk. Siden gikk jeg ut på gaten igjen, det hadde sluttet å regne, det var antydning til sol og jeg gikk rundt, ruslet, og satte meg ned på en benk i en park hvor jeg leste resten av novellsamlingen mens jeg røykte en sigarett. Deretter så jeg på klokken og gikk hjem. Jeg la novellesamlingen i den haugen av bøker som jeg har lest og som jeg må levere tilbake til biblioteket, og så tenkte jeg på at selv om jeg nettopp hadde lest den, så hadde jeg helt glemt hva den handlet om. Bare en masse mennesker i et nabolag som snakket med hverandre. En masse ingenting. Jeg tenkte at forfatteren som jeg følger på Twitter alltid er så krass mot alt og alle, og så skriver han denne boka som er kjempedårlig og fortjener en masse krassing mot seg selv for å ha skrevet en så middelmådig bok, og kommer på at jeg leste jo en anmeldelse av nevnte bok, og den var ganske ok. Kanskje ok som i middelmådig.

Så hendte det at noen jeg ikke har snakket med på mange måneder, men som jeg tenkte på her en dag, hadde sendt meg en e-post. Det var merkelige greier, og jeg ble glad. Jeg skrev tilbake umiddelbart. 

DET ER IKKE VÅR, DET ER GLOBAL OPPVARMING av Rune F. Hjemås

Jeg satt på verandaen en kjølig julimorgen og leste Det er ikke vår, det er global oppvarming; det var en helt annen morgen en morgenen før det, hvor jeg leste en annen diktsamling på verandaen, Bård Torgersens Hei horunger, da satt jeg der og steika og spiste vannmelon før jeg skulle på jobb. Denne morgenen blåste vinden på meg, det var kjølig, men jeg insisterte, ville sitte ute, og det er slik det har blitt, disse norske somrene, jeg insisterer, selv om det kanskje er for kaldt, jeg insisterer at nå skal jeg sitte ute, og det gjør vi også når solen titter litt frem i mars, nå drikker vi utepils, vi insisterer på at våren er her, for hvis vi ikke gjør det, så er det ingen vår, og så kommer mai med noen gloheite dager og vi sier når er sommeren her, men de varme dagene i mai virker nesten som de eneste skikkelig varme dagene i året, juni og juli og august er bare labre, kanskje en sommerdag sporadisk her og der. Selv jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av været, ikke latt været styre meg, har begynt å henge på yr.no (nå vet jeg at på søndag er det fint nok vær til at jeg kan dra ut med badebåten til Bragdøya, der skal jeg ligge på et skjær og lese i en bok hele dagen). Dette været, det styrer oss, og vi styrer det, den er resultatet av noe vi har gjort, eller noe vi har nektet å innse, noe noen driter i, eller noe vi har latt være å bry oss om, og først da jeg leste tittelen på Hjemås bok tenkte jeg at det skulle være enda en diktbok full av kynisk distanse og ironi, som så mange andre visse diktsamlinger som utgis for tiden, som f.eks. den andre diktsamlingen jeg nettopp leste, Hei horunger (hvor tittelen faktisk gir det den lover), men jeg tok feil. Rune F. Hjemås diktsamling er nær, en observasjon uten å være dømmende, det er mennesker som går rundt i gatene i denne vår verden som er rammet av global oppvarming, uten at den globale oppvarmingen tar stor plass, den bare er der, som et faktum. Og så reiser vi, menneskene, til forskjellige steder, og et sted i diktsamlingen siteter poeten Sara Stridsberg: På väg ingensärskildstans, bara bort. Ja, hvorfor reiser vi så mye egentlig, må vi, må vi absolutt det, til Bangkok og Alicante går flyene. Det er jenta til jeg-et som har sitatet, det er i dagboka hennes, jeg-et vet ikke om det ble skrevet før eller etter at de møttes; og så leser vi (leser jeg) at de vandrer rundt i Oslo (det er der de bor) og København, og de snakker om andre steder de har vært, Praha forestiller jeg meg, selv om det ikke er sikkert at det er skrevet inn i diktene, jeg bare tenker det, for Kundera er nevnt, og de snakker om reiser de har tatt før, og det kommer inn en setning der som jeg mistenker er tjekkisk, ja, jeg mistenker at det er tjekkisk, og en fransk park er også nevnt, antagelig i Paris, hvor trærne sammenlignes med instrumenter og fuglekvitteret med musikk (nei, det må være noe annet som sammenligns med musikk, det kan ikke være så banalt og opplagt, for det er ikke 'banalt' og 'opplagt' som er ordene jeg vil beskrive denne diktsamlingen med). For musikk har en stor plass hos jenta, hun går på musikkhøyskolen, jeg tror hun spiller kontrabass, eller så ble det sagt noe annet, men det gikk meg hus forbi og bare ville at hun skulle være ei jente som spiller kontrabass, jeg synes det er fint, jenter som spiller kontrabass, hvor jeg har jeg det fra; jeg ser for meg jeg-et og jenta og kontrabassen, som om kontrabassen med sin størrelse var et ekstra menneske til, i sin form (som i tegneserien Rex Rudi som jeg leste før, da jeg leste Nemi). Og det er fint, som diktsamlingen jevnt over er; nøktern og klok, med enkelte banaliteter og ting jeg har lest før, men ikke for mye av dem, disse feilene er små pletter på en ellers leseverdig samling av dikt. F.eks. bet jeg meg merke i

    der tre dråpeformede luftballonger

steg langsomt opp mot himmelen

for er det ikke opplagt at luftballonger er dråpeformede? Hvorfor skrive det, alle luftballonger er jo dråpeformede, vel! Og så har vi zeppelinere, men det er noe annet, de stiger forresten ikke opp pga. varm luft, de stiger opp av andre gasser enn luften som omgir oss, så ordet luftballong passer ikke dem. Denne detaljen bet jeg meg merke i, men likevel, det er en bagatell, og kanskje bet jeg meg i det fordi jeg har blitt en så skeptisk diktleser, jeg begynner en diktsamling med den største skepsisme, gjennom de første sidene sitter jeg og plukker på alt, det tar lang tid før jeg lar skepsismen forminske, før jeg begynner å bli grei og overse småting (og det må være fortjent!), men jeg gjør det altså etterhvert under Det er ikke vår, det er global oppvarming, det løsner seg, jeg begynner å like den, og så bretter jeg eselører på steder hvor det står noe jeg liker ekstra godt i stedet, omsider, som f.eks. ved dette utdraget:

og machiavelli innførte begrepet «staten»

et ord som skilte fornuften fra moralen

for staten har sin egen fornuft

slik kundera skriver at også smerten har

      en fornuft som ikke er fornuftig

men jeg ble avledet av noe annet

for i biblioteksboka hadde noen skriblet noe i margen

med arabiske skrifttegn og streket under setningen

      «eu har befunnet seg et sted på skalaen

mellom internasjonal organisasjon og stat,

        men er vanskelig å plassere klart»

      jeg feilleste det siste som plassere på et kart

    og likte feillesningen bedre

for det er noe med kart og kalendere

et skille som av og til blir borte

når jeg lengter tilbake, men ikke vet

om «tilbake» er et sted i verden eller i tiden

Noen tanker om bloggen

For ikke så lenge siden (i mai) var det omtrent fire år siden jeg startet denne bloggen. Jeg startet den fordi jeg tenkte jeg skulle øve meg på å skrive, men i begynnelsen skrev jeg bare sporadiske blogginnlegg, og jeg skrev ikke en gang mye, bare noen setninger hver gang, hva skulle det hjelpe meg for, skulle dét gjøre meg flinkere? Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle skrive om, jeg skrev om dagligdagse ting, trivielle ting; jeg skrev noen ord om katten som vi hentet hos et fosterhjem for Dyrebeskyttelsen, Jesper, han bor hos mamma og pappa og er altså omtrent like gammel som denne bloggen; jeg skrev også om veganske bakevarer fordi jeg nettopp hadde blitt veganer (jeg er ikke det nå lenger, det varte bare ett år), om gulrotmuffins med rosiner og kokosnøttpannekaker og rosa pasta og macademianøttekake og bananbrownies (sykt gode); jeg skrev om Miranda July, litt om festivaler, jeg dro på Roskilde, den eneste gangen jeg har vært der.

Så skrev jeg om alt jeg skulle, før jeg innså at det er så teit, å alltid skrive hva man skal, for så at det ikke skjer, det skjer noe annet. Jeg skrev jeg skulle til Oslo, men det ble ikke sånn akkurat da likevel, egentlig skjønte jeg ikke noe, hva var det jeg skulle, jeg brukte bloggen likesom for å finne mæ sjæl da den var ganske ny, som om jeg skrev meg selv frem, jeg vet ikke, den var ganske fragmentarisk. Forresten, så er denne bloggen circa to måneder eldre enn forholdet mitt, altså,"forholdet mitt" høres teit ut, jeg mener, jeg har skrevet på denne bloggen lenger enn jeg har vært kjæreste med kjæresten min, altså: vi har vært sammen i snart fire år (approximately), det tenker jeg er lenge, men det føles ikke lenge ut, fire år etter fylte tyve er liksom ikke noe, men tenk det er lengre enn jeg gikk på videregående, lengre enn da jeg gikk på ungdomsskolen, og det er litt rart, men egentlig ikke rart.

Vi dro til København sammen etter to år, bodde der hele sommeren. Jeg skrev masse, men jeg skrev ikke så mye på bloggen. Jeg nevnte bibliotekene mest, og bøkene jeg leste. Det er mangt å si om det oppholdet på både godt og vondt, det hører et annet sted, men jeg kan si at det var da jeg fikk leselysten tilbake for fullt. Jeg har alltid likt å lese, har alltid lest ganske mye, men på videregående dabbet det litt av; jeg visste jeg likte å skrive, men ikke hvordan, jeg visste jeg likte å lese, men leste ikke så mye likevel, ungdomssløvsinn heter det kanskje. Men så dro vi da, til København, og jeg skrev jeg, og leste; jeg leste, leste, leste, akkurat da som jeg var yngre, mye yngre, jeg leste og leste, sluttet ikke da jeg kom hjem heller, jeg visste plutselig hva som var greia, det var jo litteratur, nå var jeg helt sikker, det er det som er greia. Jeg leste på sofaen mens det var brennhett ute, og i parker mellom is med guf på; jeg leste på biblioteker, sykla avgårde. Da vi kom hjem slutta det ikke, jeg leste bare enda mere. Det var da bloggen bevegde seg mot å bli en blogg om lesing og bøker, nå er den nesten bare blitt slik, en blogg om bøker.

Likevel handler den ikke bare om det. Jeg skriver ikke bare omtaler. Jeg er slettes ikke objektiv, men subjektiv. Jeg skriver ikke bare om bøkene, men også om meg selv. Om når jeg leste dem og hvordan jeg fikk tak i dem, hvorfor jeg ville lese dem i utgangspunktet og hvordan de har fulgt med meg mens jeg har lest dem; det er som om alle bøkene jeg leser har to historier, den som er inni coveret og den som følger meg.

Jeg tenker fortsatt at bloggen hjelper meg med å skrive, men det gjør den ikke. Jeg skriver ofte annerledes her enn når jeg skriver for meg selv, det er som to forskjellige ting. Jeg tar meg selv i tenke at dette må jeg få til å passe bloggen; denne teksten må bli kortere, ha flere avsnitt bla bla. Jeg sensurerer også meg selv. Dette er for personlig til å ha på en blogg, tenker jeg, mens jeg egentlig er fornøyd med teksten, hadde den vært i en bok eller noe hadde jeg ikke nølt, da kunne andre få lest den, men ikke her, ikke her. Ikke uten endringer i hvertfall. Her ville den opprinnelige teksten blitt knyttet for tett til meg, fått mitt navn på på en annen måte, den kunne blitt tatt som noe dagbok-aktig, som om det defintivt var meg det handlet om. I et annet medium ville det ikke vært like opplagt (tror jeg). Dette er riktignok det skjønnlitterære. Alt det andre jeg skriver kan nok hjelpe - på alt annet enn det skjønnlitterære.

For hvordan er det med sannheten her? Er alt jeg skriver her sant? Som alle andre plukker jeg jo ut hva jeg vil skal vises av meg selv. Selv irriterer jeg meg over andre bloggeres perfekte liv, og når de viser noe som ikke er perfekt, så er det bare en feil som gjør det store og hele enda mer perfekt. En slags glamorøs feil. Og det irriterer meg. Men klart folk vil at andre skal se deres beste side. Jeg vil jo også det. Men er det da slik at alt jeg skriver er sant, bare at jeg ikke forteller alt? Nei. Jeg tar meg kunstneriske friheter. I korttekstene mine kan det hende jeg vrir på sannheten, ikke for å fremstille meg selv bedre, men for at teksten skal bli bedre. Av og til er en sann historie så kronglete at jeg ikke klarer å få den ned i lesbare setninger, i en struktur som lar seg leses på en enkel måte; for å unngå det hender det at jeg vrir om på historiene, at jeg endrer litt. Det må jeg jo få gjøre. Jeg startet ikke bloggen fordi jeg skulle vise fram livet mitt, jeg startet den jo for å øve meg på å skrive. Og det har den gjort, men jeg føler jeg har møtt en vegg hvor den (bloggen) ikke hjelper meg noe mer. Den lærte meg å skrive korttekster, men jeg vil skrive lengre nå, ikke sensurere meg selv, det er som om bloggen legger bånd.

Jeg tenkte å legge bloggen på is, det har jeg tenkt på. Men jeg liker den jo samtidig. Her en dag skrev jeg f.eks. om at jeg ikke ville kunne få tak i en bok før så og sånn, da det kom en annen blogger og sa at hun hadde den og at hun gjerne kunne sende den til meg i posten. Det syntes jeg var veldig fint. Det hadde ikke kunnet skjedd uten bloggen. Og så liker jeg jo alle leserne mine som kommenterer det jeg skriver. Jeg liker også å bevege meg rundt i bloggeland, især bokbloggeland, og lese andre bokbloggere. Det synes jeg er en veldig fin måte å få "snakket" om bøker på, jeg vil gjerne være med på det. Dessuten får jeg gratis bøker i posten, av og til bøker jeg tilogmed spesifikt ber om å få, og det er jo også fint. Jeg kan altså ikke legge bloggen på is. Det er en tanke jeg må slå fra meg. Men kanskje den blir annerledes, ja, den har jo allerede forandret seg veldig siden da jeg startet den. Noen ting er jeg jo tilogmed flau over at jeg har skrevet, eller, ganske mye, men jeg lar det forbli, alle mennesker forandrer seg jo, jeg satser på at alle som kommer over meg her skjønner det, at ting jeg skrev for tre år siden ikke nødvendigvis gjelder nå. Sånn er det jo, sant, det er jo sånn, hvis ikke hadde det vært kjedelig, man kan ikke bare forbli ved det samme hele tiden når verden er så stor og det er så mye å høre, så mye å lese, så mye å se, man kan ikke bare lese Harry Potter selv om det er gøy, det er jo så mye annet der ute som bare venter på en.

DARLING RIVER av Sara Stridsberg

Sommeren for to år siden tilbragte vi et par måneder i København, i en leilighet som tilhørte en bekjent av min kjæreste; den var derfor full av ting, bl.a. en bokhylle. Det var der jeg fant Sara Stridsbergs Drömfakulteten. Det er den enkle grunnen til at jeg plukket henne opp. Jeg hadde ikke noen forventninger, det var rent et slumpetreff. Ok, her er en bok på svensk med rosa cover.

I den tiden det tok å lese boka var det som å befinne seg i et dypt mørke, jeg kan ikke huske hvor jeg var da jeg leste den, omgivelsene var likegyldige, satt jeg i en park, satt jeg hjemme mens københavnsregnet skurte ned ute, satt jeg på en kafé og drakk en flaske økothy, det er revnende likegyldig, jeg husker ikke noe av det, jeg husker bare at det var tungt og vondt å lese om Stridsbergs fiktive Valerie Solanas. Jeg hadde aldri lest noe så mørkt før. Og det har jeg fortsatt ikke. Jeg forventet noe av det samme mørket i Darling River. Mine forventninger til den var skyhøye. Jeg var forberedt på at sjela mi skulle rives og slites, på noe hjerteskjærende, på det helt jævlige.

Fant jeg noe av det samme mørket i Darling River? Ja, jeg gjorde det. Først og fremst var det historien om vitenskapsmannen i Jardin des Plantes i Paris og forsøksapen hans som gjorde størst inntrykk; sadismen og ensomheten hans, hvordan han setter buret med apen ute i snøen f.eks., hvordan historien om ham reflekterer faren til Lo, de er begge to utstøtte, det er ingen kvinner som vil ha dem, så de kjøper horer i stedet. Jeg la merke til navnene på horene til Los far, horene han plukker opp på nattlige kjøreturer med Lo i baksete, navn på kjente kvinneskikkelser i litteraturen, kvinner som nærmest er blitt skrevet om som gudinner, f.eks. Beatrice, kvinnen til Dante; som en slags kommentar til navnene Lo og Dolores; Lolita som Humbert Humbert skjønnmaler i sine memoarer (Lolita, mitt livs lys!) fordi hun minner ham om barndomskjæresten hans som døde da de begge var barn.

Ensomheten, alle er ensomme.

"Han har längtat efter Célestes tunga kropp över hans magra bröstkorg. Under dessa ensamma veckor har han placerat boktravar på sin bröstkorg för at känna tyngden av någonting och för att inte alldeles lösas upp av ensamhet."

Og fremmedheten.

"Ändå har hon stått i timmar och betraktat sin vita gestalt i en hotellspegel innan hon vågat ge sig ut på gatorna, men inga speglar har någonsin tilhört henne. Spegeln har alltid förväxlat henne med någon annan."

Fremmedheten som noen forsøker flykte fra, enten ved å dra fra sin mann og sitt barn, de er blitt fremmede for moren, eller ved å skrive seg inn på et sykehus for å forhindre puberteten, et forsøk på å flykte fra kvinnekroppen, det fremmede, forbli i barnet, som egentlig ikke er et barn i det hele tatt. Eller fremmedheten som noe som bare er der likevel, umulig å flykte fra, som viser seg i en avstand mellom personene; forholdet mellom vitenskapsmannen og forsøksapen, et menneske og et dyr, viser avstanden også mellom de andre menneskene, mellom Lo og hennes far, mellom Dolores og Richard, og det groteske i disse forholdene, mellom et dyr og et menneske, ja, grotesk, det er ordet, i ordets rette forstand.

Rives og slites sjela? Romanen er mørk, det er den, men for meg når den ikke like høyt opp som Drömfakulteten. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne, siden begge bøkene har mye av den samme tematikken og de er begge utpreget sanselige, det er mye kropp, død og fordervelse, svært mye om kvinnen. Sara Stridsberg har selv sagt:

"Melankolien har med morskapet å gjøre. Å være mor: å være noens mor, å være noens barn. Det sies at når et menneske dør, har alle store relasjoner som var i livet, til og med relasjonen til egne barn, forsvunnet. Det er bare mor som er igjen. Mennesket roper på mamma når de ligger og skal dø. Dette dødsropet finnes i alle mine bøker." (Fett 4/2011).

Dødsrop, ja, det er helt klart.

Uansett, jeg sammenligner: jeg kan ikke la være, jeg blir litt skuffet, Darling River når ikke like høyt opp. Hva kan man si, det er urettferdig, tenk å sammenligne en bok med en av de beste bøkene jeg noensinne har lest (ja, Drömfakulteten er det), jeg hadde nok latt meg begeistre av Darling River i større grad hvis det hadde vært den første boka jeg leste av Stridsberg, men det var den ikke, og det er det ikke noe å gjøre med.

Om å sende bøker ut i verden

Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.

Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.

Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.

Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.

Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.

Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.

Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.

Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.

Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.

Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.