Mer mann i monitor 2.0

Obs: Dette innlegget inneholder spoilere for Jordisk av Theis Ørntoft. 

Kommer jeg til å klare å lese flere menn hvis jeg endrer litt på holdningen min, hvis jeg forskyver den litt, hvis jeg ikke er ute etter å lese slik djevelen leser Bibelen, kanskje?

Jeg har tilbragt de tre ukene siden året startet med Theis Ørntofts Jordisk, og det har vært fint. Spesielt elsket jeg delen om Julia, om Julia som reiser fra Los Angeles til Aspen for å lære seg å stå på snowboard, som har lysende fremtidsutsikter, men som i en fallulykke nesten dør, og som ender med å bli forfatter i stedet, og i kraft av å ha skrevet to bestselgere blir invitert til å reise til månen. Hvordan hun kommer ned fra månen og tenker på en meteoritt hun så på et museum en gang, utstilt for at folk skulle få ta på den, kjenne på et objekt i rommet, og hvordan hun ikke forstår fascinasjonen, for vi kjenner jo alle på et objekt som befinner seg i rommet hele tiden, jorden under oss, og hun vet at nei, hun kommer aldri til å skrive et eneste ord om månen. For nysnø og puddersnø og snowboard og fjell og skoger fulle av store grantrær finnes ikke på månen, de finnes her, og samtidig som jeg leste romanen, falt snøen også her, vi akte, vi lagde akebakke i hagen, hvor vi har hengt opp hjemmelaget fuglemat til spurvefuglene i syrinbuskene og pæretreet, jeg tok barna med ut på ski for første gang, og om kvelden suste jeg avgårde på perfekt smurte ski i lyset av stjernehimmelen og en nesten full måne. Hva skal vi ute i rommet å gjøre, er et spørsmål jeg ofte har stilt meg. Hva skal vi der ute, hvor nesten alt er dødt og vann ikke finnes. 

Innimellom malte og tapetserte jeg et rom rosa og fullt av blomster, mens jeg hørte på podcaster om litteratur, bl.a. en interessant samtale mellom Theis Ørntoft og Bjørn Vatne. Så du kan si at mitt Mer mann i monitor 2.0-prosjekt har fått en god start. Håper det fortsetter i samme bane. 

Litteratur i juli

Under pæretreet med en sovende baby leste jeg Isakstuens Rase.

I juli fødte jeg en baby, så jeg fikk ikke lest så mye. Over halvparten av bøkene ble lest før. Etterpå brukte jeg flere uker på å lese Se på oss nå. 

Ingenting av det jeg leste i juli var spesielt dårlig. Best likte jeg Echo Mountain og Rase. Sistnevnte var enda bedre enn Vær snill med dyrene, som jeg forøvrig også likte godt.

Nå hygger jeg meg med barselbølgen i norsk samtidslitteratur. Har nettopp lest Velkommen til dyrehagen av Silje Bekeng-Flemmen, men det får jeg fortelle mer om ved en senere anledning, når babyen ikke er sulten.


PROSA
1. SE PÅ OSS NÅ av Geir Gulliksen
2. FERDIG MED TING av Prableen Kaur 
3. SMILEFJES. TOMMEL OPP. REGNBUE. av Victoria Durnak
4. RASE av Monica Isakstuen

SAKPROSA
5. ECHO MOUNTAIN av Anna Kleiva

Litteratur i juni

I juni har jeg stort sett hatt permisjon og bare ventet på at babyen skal komme, så jeg har lest en del bøker (fødebaggen har jeg derimot ennå ikke pakket...).

Den aller beste skjønnlitterære boka jeg leste var The Mars Room av Rachel Kushner. Tips til sommerferien, sier jeg bare! The Great Derangement av Amitav Ghosh var den aller beste sakprosaboka. Meget interessant om det å skrive under den økologiske krisa, og nå har jeg den nyeste romanen til Ghosh klar på lesebrettet (Gun Island). Kanskje jeg får lest den før babyen kommer, kanskje ikke.

Den dølleste boka jeg leste var Nickel-guttene av Colson Whitehead. Jeg fatter ikke hvorfor det er så stor begeistring rundt ham, jeg synes romanene hans er fryktelig platte. Karakterene hans har jo ikke noe liv. Styr unna.

Det hender jeg tenker på å skrive et eget innlegg med tips til sommerlektyre, men så går tiden til andre ting. For eksempel svømming og lesing. Men jeg tipser jo om bøker hver måned, og det man leser til andre tider i året kan man vel lese om sommeren også. (For eksempel bøkene jeg skrev om i februar.)

God sommer!

Leste (et utvalg av) talene til Thunberg samlet,
men hadde lest/hørt dem før alle sammen. 

Har skrevet et essay om cli-fi i sommerens utgave av BLA.
Essayet kan også leses på nett her. 

Den beste boka jeg leste i juni! Les den!

Ektemann leste The Vegetarian, jeg leste Den ærlige
bedrageren. Vegetarianeren leste jeg på norsk i fjor,
og jeg tenker på den ennå. Det er en bok som bare blir bedre
med tiden. Apropos er det en fin artikkel om Han Kang i
nyeste nummer av BLA, i anledning hennes besøk på årets
litteraturfestival i Lillehammer. 

Leste en bok av Vigdis Hjorth. Ikke en av hennes beste. 

Hoppet i taket da jeg leste at Nørholm åpnes for
publikum i august! Her kan man kjøpe billetter. 

Badet i havet og begynte på Echo Mountain av Anna
Kleiva. 

PROSA
1. CIRCE av Madeline Miller
2. HOTELL MONTEBELLO av Rebecca Wexelsen
3. TAKK, GANSKE BRA av Vigdis Hjorth
4. DU ER MEG FOR SØVNIG av Caroline Kaspara Palonen
5. CITY OF GIRLS av Elizabeth Gilbert
6. NICKEL-GUTTENE av Colson Whitehead
7. DEN ÆRLIGE BEDRAGEREN av Tove Jansson 
8. HERR LEONARD LEONARD av Kjell Askildsen
9. THE MARS ROOM av Rachel Kushner

SAKPROSA
10. THE GREAT DERANGEMENT av Amitav Ghosh
11. SMÅEN BLIR FØDT av Gro Nylander
12. SMÅEN 0-2 ÅR av Gro Nylander
13. MIRAKLENES TID av Hedvig Montgomery
14. THIS IS NOT A DRILL av Exctinction Rebellion
15. NO ONE IS TOO SMALL TO MAKE A DIFFERENCE av Greta Thunberg 

POESI
16. ØY, ØY av Caroline Kaspara Palonen

3 bøker om California

Denne uka leste jeg tre bøker om California: Pure Hollywood av Christine Schutt, Permission av Saskia Vogel og Slow Days, Fast Company av Eve Babitz.

Bøker om California har en tendens til å være rosa.

Pure Hollywood er en novellesamling. Riktignok var ikke alle novellene satt til California, men det er i hvert fall tittelnovellen, som jeg også likte best, ved siden av novellen 'The Hedges.' Førstnevnte inneholdt slikt som historier om LA ofte inneholder: unge, vakre mennesker, rike mennesker i filmbransjen, en del rusmidler, store hus, at folk kjører bil. Denne handlet om noen-og-tjue år gamle Mimi, enke etter en eldre komiker, og broren hennes, og moren deres som døde for lenge siden. En ulykkelig mor og en far som er borte, som av en eller annen grunn også er en gjenganger i historier om LA. Dette var nemlig også utgangspunktet i romanen Permission.

'If Joan Didion had written about the BDSM community in LA it may have felt a bit like Permission,' står det på omslaget til romanen at Literary Hub har beskrevet den som. Eh, nei. Jeg syntes heller den minnet om en døll, voksen BDSM-versjon av Francesca Lia Blocks Echo (som forøvrig er en bok jeg elsker, så det er egentlig altfor snilt av meg å si det.) Derimot kunne Slow Days, Fast Company kanskje minne litt om Joan Didion: beskrivelsene av menneskene de treffer og omgås, de treffende beskrivelsene av California og det mundane. Dog er en stor forskjell at Babitz er mye mer entusiastisk i sin beskrivelse av LA og omegn. Hun elsker Los Angeles (og til dels områdene rundt, som f.eks. Bakersfield og gården hun besøker der, hvor de dyrker druer, et sted hun vier et helt kapittel om). Didion elsker California på et vis, stedet beskrives som hjemme. Hennes South and West ender jo slik: Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places, men hun er nok likevel mer kritisk til sitt hjemsted enn det Babitz er. Babitz skriver rett ut at hun elsker Los Angeles, og hun er lei av alle som omtaler byen hennes som "this town", som alltid gjøres i negative vendinger: This actress "works." She's one of the one percent in "this town" in the Screen Actors Guild who can support themselves. The other ninety-nine percent presumably live half-lives of expectation. Because she has always worked, she never refers to Hollywood as "this town." "This town" is a phrase to be spoken in tones of bitterness as proof of corruption (e.g. "The only way to get anywhere in 'this town' is to sell your ass"). The minute I hear those words spoken earnestly, I grow uneasy and bored. 

Hos både Babitz og Didion dukker kjente mennesker opp i fortellingene, uten at det gjøres et stort nummer ut av det hos noen av dem. Om noe er det kanskje enda mindre av et nummer hos Babitz (som selv hadde et forhold med bl.a. Jim Morrison), selv om det er om andre hun skriver. Hun skriver om sitt eget miljø i Los Angeles, som inneholder mye av det samme som tidligere nevnte novelle 'Pure Hollywood'. Det kunne blitt navlebeskuende, men Slow Days, Fast Company er langt i fra det. Boka (som består av flere løst sammensatte stykker fra ulike steder i Sør-California) er interessant fordi Babitz er en god (og sympatisk) observatør, det handler mer om de andre enn henne selv. (Eller så handler det også om henne, men ikke uten de andre, og slettes ikke gjennom de andre på den måten at de andre bare er midler - nei, de er også der for seg selv.) Jeg liker Slow Days, Fast Company svært godt, og synes det er rart at jeg ikke har lest Babitz før, sucker som jeg er for kalifornisk litteratur/fiksjon (eller California generelt). Babitz' språk er stilsikkert, jeg kunne formelig kjenne det sterke solskinnet og skimte den fascinerende galskapen i LA.

(Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg tok med meg min pocketversjon av Slow Days, Fast Company i bomullsnettet mitt denne uka. Flaks for freden mellom mannen i mitt liv og meg da han brukte en evighet på å bestille noe i baren (i tillegg til å gå ut for å røyke). Dette leste jeg nemlig litt senere hos Babitz, og det er helt sant: There are a lot of people who don't grow limp with hatred when they're kept waiting. I know a whole bunch of people who don't consider the concept of fifteen minutes time at all. So if they say they'll meet you at 11:00 and they show up at 11:25, they apologize (if they remember) for being ten minutes late--the other fifteen minutes never existed and there is some sort of common understanding among most people that those fifteen minutes are a grace period. Since I've started carrying a book everywhere, even to something like the Academy Awards, I've had a much easier time of it, and the bitterness that shortens your life has been headed off at the pass by the wonderful Paperback. Light, fitting easily into most purses, the humble paperback has saved a lot of relationships for me that would have ended in bloodshed.)

Så, hvis 'Pure Hollywood' inneholdt mye av det samme som Slow Days, Fast Company, hvorfor likte jeg ikke den? Novellesamlingen hadde sine overraskelsesmomenter, både i språk og handling, og det hendte flere ganger at jeg ble perpleks ('hjelp, dette hadde jeg ikke ventet meg!'), men samtidig var det litt for mange klisjeer, og dermed ble ikke Pure Hollywood til noe annet enn en helt ok novellesamling, og hva skal man egentlig med helt ok novellesamlinger? Nei, jeg leser neppe verken Schutt eller Vogel igjen. Babitz derimot, må jeg lese mer av!

Vestkysten, litt om å lese seg inn i California

Før vi drar til California setter jeg plantene like ved vinduet. Jeg snur det store treet, slik at det kan strekke seg motsatt vei, mot lyset. Det er lite lys som kommer inn i leiligheten, selv om den er sørvendt, det har med vinkelen å gjøre, tror jeg, og trærne som er utenfor. Når vi kommer hjem har ikke treet strukket seg motsatt vei, som de andre plantene, de to monsteraene, vindusbladene som de heter på norsk, treet står som før. Det er egentlig tre trær, tre stammer som er flettet sammen. Jeg vet ikke hvilken art det er , hvilken kultivar, tok vekk merkelappen da jeg tok det med inn i hus, det er over to år siden. Planten kommer fra Madagascar, er det jeg vet. Den liker ikke sterk sollys, det vet jeg fordi jeg en gang satte den på verandaen og da ble bladene gule. Den ble rett og slett solbrent. Som nakken min etter en tur i Point Lobos State Reserve i California. Nakken ble rød og merkelappen inni t-skjorta irriterte veldig, jeg rev den av. Merkelappen inni genseren irriterte veldig, jeg rev av den også. 

Det var varmt om dagen og kaldt om kvelden og om nettene. På hendene fikk jeg solutslett, det har jeg aldri hatt før. Jeg kjøpte en tube med aloe vera og solkrem i en kiosk i Malibu, like ved Zuma Beach. Noen dager etterpå, da vi hadde forlatt Sør-California, leste jeg om Zuma Beach og Malibu i The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Jeg beveget meg rundt i San Francisco mens jeg leste i boka, jeg gråt nesten på banen, BART, til Berkeley. Jeg begynte på boka om morgenen før jeg forlot hostellet i 6th Street, jeg gikk til BART-stasjonen i Powell Street, det tok ti minutter, forbi alle uteliggerne. Jeg satte meg på den røde linja til Richmond, linje to. I Berkeley hadde jeg et ærend, jeg skyldte en restaurant femten dollar for et måltid fisketaco og en øl, som jeg ikke hadde penger til, plutselig hadde jeg ingen penger på bankkortet. Don't worry, go and sit and we will figure it out, sa mannen som jobbet der. Etterpå gav han meg en lapp hvor summen stod skrevet, bare kom innom en annen dag. Det var denne dagen. Jeg kom innom, gjorde opp for meg. Så satte jeg meg et annet sted ute i solskinnet for å spise frokost - bagel med kremost og kaffe. Det er en ypperlig frokost, jeg elsker bagel med kremost. Folk får si hva de vil om amerikansk mat, de har i hvert fall god frokost. Noe annet enn egg, bønner, pølser, croissanter og andre søtsaker. 

Siden jeg allerede var i nabolaget, dro jeg på Aftel Archive of Curious Scents i enden av Walnut Street. Jeg hilste på en ung mann i vest i døra, luktet på musk og cedarwood, peach og oakmoss, rose og pear, bergamot og sage, ylang ylang og pine, forskjellen på jasmin og syntetisk jasmin, tok med meg lukten av citronellol, cade og choya loban i veska, på papirstrimler som jeg dyppet oppi flasker og la inni skriveboka. Senere, da luktene hadde blandet seg inni skriveboka, minnet lukten meg om det å sitte i skaprommet i stallen og pusse rideutstyret, lukten av læret og den spesielle såpa, det var akkurat den lukten. Lukten av å være tolv år og ha en egen ponni, av sand og støv og fremtidsplaner og hinderbaner, av lyset over ridebanen en vårkveld. Hver eneste helg pusset jeg utstyret. 

Jeg fikk kjæresten min opp på en hest for første gang i sitt liv. I utkanten av Santa Barbara, i Los Padres National Forest, satte vi oss i salen og red opp i fjellet. Splash het hesten min, det var en quarterhest, en amerikansk hesterase, den mest populære hesterasen i USA, en svært stødig type. Todd het hesten til kjæresten min, som ikke var en quarterhest, men noe annet som jeg har glemt. Etterpå kunne jeg kjenne at jeg ikke hadde ridd på en stund, det var to år siden jeg satt på en hest forrige gang. Tiden går så fort, så fryktelig fort. I fjor vår skrev jeg på debutromanen min, nå holder jeg på med den neste boka, den vanskelige andreboka, skriver og forkaster, skriver og forkaster. Våren før det lyttet jeg på fuglesang, jeg lærte meg de ulike sangene, nå er de fleste glemt igjen, jeg kan gulspurv og bokfink, de letteste, munk er det bare å glemme, jeg hadde sangen til munken som ringelyd på den gamle mobiltelefonen min, men nå husker jeg den ikke lenger. 

Vi så belted kingfisher, Steller's jay og California scrub jay, blå fugler alle sammen. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg kikkerten til California, men fikk låne en kikkert av reservatet i bytte mot bilnøklene, nøklene til leiebilen, en stor, hvit truck. Leiebilen mot en kikkert. Utenfor det lille museet i utkanten vokste vill stuekala. Calla lily. Jeg lurte på om det var det som var lily of the valley, og hadde i et øyeblikk altså glemt at jeg skrev om lily of the valley i Grunnleggende plantediversitet, det er jo det som er liljekonvall. Lily of the valley, som Francesca Lia Block skriver om i bøkene sine, om lily of the valley og jacarandatrær, som vi passerte mens vi kjørte gjennom Los Angeles, deler av Los Angeles, Sunset, Mulholland Drive, Beverly Hills, på vei til Culver City og Santa Monica. Jeg fortalte kjæresten min om Francesca Lia Block, om Weetzie Bat og Dirk og Duck og My Secret Agent Lover Man og at jeg hadde lest et essay om Francesca Lia Block før vi dro, hvor skribenten mente at Block var rasistisk, siden hun kalte en av karakterene sine for Cherokee, en av stammene i California, hvilket var feil, mente jeg, at en av karakterene i en roman kaller datteren sin for Cherokee forteller heller, om noe, at det er karakteren som er rasistisk, ikke forfatteren. Forfatteren skriver jo om alle slags mennesker med alle slags hudfarger og opprinnelser i bøkene sine, i tillegg til at hun skriver om mennesker med alle slags seksuelle legninger, i Francesca Lia Blocks California finnes alle, og de er alle skrevet om med stor omtanke. 

Jeg så etter bøkene hennes i bokhandlene i San Francisco, bare for å se. Jeg fant henne ikke. Det plager meg at jeg ser på henne som en slags guilty pleasure, at jeg ikke nevner henne når folk spør hvilke forfattere jeg liker bedre enn andre. Kanskje fordi noen ville si at det er ungdomsbøker, men jeg synes bøkene hennes er gode, langt bedre enn noen YA-romaner jeg har vært borti, kjedelige, lettleste bøker uten substans. Francesca Lia Block hører ikke til der.

Da vi landet på flyplassen i San Francisco, tok vi shuttlebuss til Marina Monterey Bay, hvor vi ble satt av på en parkeringsplass ved en bensinstasjon. Mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten i Salinas, så jeg på den lilla himmelen mot de grønne trærne, solnedgangen i California, solnedgangen i vest. Å, lyset i California. Solen i California. Lukten av California, trærne, plantene. California er akkurat som Francesca Lia Block beskriver det. Er det et sted i verden jeg kunne tenke meg å bo som ikke er hjemme, er det California. California var levende for meg lenge før jeg kom dit, et sted som hadde bygget seg opp hos meg gjennom ett titalls romaner og dikt, musikk og filmer. Kanskje du får Parissyndromet, bare med California i stedet, sa kjæresten min før vi dro. Nei, sa jeg, for jeg har vært i California før, og jeg elsket det da og. Vi tok toget fra San Diego til the city of movie stars and swim pools, og fra en stopp skuet vi over San Fernando Valley hvor så mange skikkelser jeg har lest om går på high school. 

Jeg elsker veiene som aldri tar slutt, at man i USA bare kjører og kjører uten å se noe annet enn ørken og landskap. Kjæresten min påpekte det, han måtte innrømme at han var overrasket over at så mye var øde, at vi befant oss på en strand i verdens mest kapitalistiske land helt for oss selv, ingen hus, ingen bygninger, ingen veier, ingen kiosker. Ja, sa jeg, nasjonalparker og naturvern er en amerikansk oppfinnelse. Verdens aller første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872: Yellowstone nasjonalpark i Idaho, Montana og Wyoming. Sistnevnte er et annet sted jeg har lyst til å reise til, etter å ha lest novellene til Annie Proulx. Jeg plukket forresten opp et litteraturmagasin på Green Apple Books i Clement Street i San Francisco, hvor Proulx fortalte om et skriveopphold hun hadde hatt i Sheridan i Wyoming på slutten av 80-tallet. Der skrev hun sin første roman, og hun ble så betatt at hun ble i Wyoming i over tjue år. Det overrasket meg, fordi jeg etter å ha lest Proulx trodde at hun var fra Wyoming, at Wyoming alltid hadde vært hjemstedet hennes, slik som hun skrev om stedet, men så var det altså ikke slik. Hun dro dit, hun kom utenfra og bestemte seg for å bli værende, og slik ble Wyoming bakteppe i novellene.

Wyoming er større enn hele Storbritannia i areal, men har bare litt i overkant av fem hundre tusen innbyggere, færre enn antall mennesker som bor i Oslo. Hvis jeg føler jeg kan kjøre i en liten evighet uten å se spor etter mennesker (annet enn veien) i California, som har en befolkning på nesten førti millioner mennesker, tenk da på Wyoming! 

God bless, Amerika. 

Rebecca Solnit skriver i essayet "The Red Lands" (2003): A year ago I was at a dinner in Amsterdam when the question came up of whether each of us loved his or her country. The German shuddered, the Dutch were equivocal, the Tory said he was "comfortable" with Britain, the expatriate American said no. And I said yes. Driving across the arid lands, the red lands, I wondered what it was I loved. The places, the sagebrush basins, the rivers digging themselves deep canyons through arid lands, the incomparable cloud formation of summer monsoons, the way the underside clouds turn the same blue as the underside of a great blue heron's wings when the storm is about to break. 

Helst vil jeg sitere hele essayet, men det kan jeg jo ikke. (Det finnes i essaysamlingen Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics.)

Men reisefølget mitt, kjæresten min, bygutten, han kan ikke kjøre bil. Han har ikke lappen. Han er navigatør under reisen, forteller hvor jeg skal kjøre, sier fra når det kommer et sted hvor vi kan kjøpe bensin og kaffe, gå på toalettet. Det er han som vet hvor vi skal, han som vet hvor alle Airbnb-vertene bor. Selv om det er vanskelig noen steder, vi kjører opp og ned en av bakkene i Carmel Valley, nummerskiltet er kryptisk, før vi skjønner det. Her er det! Vi blir møtt av Bill som nok har både røyket og drukket litt, det lukter marihuana hos nesten alle Airbnb-vertene vi besøker i California. Hos Bill og Brenda kan man sitte på en plattform ute i hagen og se ut over hele dalen, over hele Carmel Valley, et sted hvor det dyrkes vindruer og lages vin, men Bill har ingen tips, han er en ølmann i et vindistrikt. Selv har vi mange intensjoner om å drikke vin, men det er utenfor sesongen, når vi dukker opp nede ved vinhusene er det altfor sent på dagen for vinsmaking. Vi forsøker å drive vår egen vinsmaking, men som alt annet i statene, er vinglassene vi får svære, det blir umulig å drive vinsmaking når det er slik. Etter et glass drar vi for å spise. 

Det blir ofte ikke slik vi hadde tenkt oss, men det går fint. 

Et engelsk ektepar bor også hos Bill og Brenda, de har fløyet til California for å besøke datteren som nettopp har begynt på doktorgraden sin i filosofi på Stanford. Nå er de på en liten avstikker til Carmel Valley. Tidligere har de vært i Oakland. En kveld spiser vi middag med dem nede i dalen. De bor i London, et sted som også kjæresten min har bodd. Han er vanvittig god på snakke med folk, det helt motsatte av meg. Jeg krysser fingrene for at barna våre får sin fars sosiale egenskaper og ikke mine. Vi drikker rødvin og deler to forretter på fire, hvitløksbrød, salat med pære, blåmuggost og ristede nøtter. (Blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, først syntes jeg det smakte helt forferdelig, antagelig fordi jeg forventet den samme smaken som hjemme. Etter at jeg hadde slått meg til tåls med at blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, begynte jeg å like det, jeg begynte å like det så godt at jeg flere ganger i løpet av reisen spiste salat med pære, nøtter og blåmuggost.) Vi snakker mye om akademia, eller det vil si at de andre gjør det, jeg gjør det ikke. Mastergraden jeg holder på med føles ut som en bigeskjeft, noe mindre viktig enn det egentlige, som er å skrive. Masteroppgaven føles ut som noe jeg holder på med på siden, en slags dyr hobby. Det er interessant, jeg liker faget, jeg forsømmer det ikke, men jeg blir irritert når den stjeler tid fra skrivingen. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Noen ganger er det fint å sysle med andre ting, det hender jo man blir litt gal av å skrive også, eller av å forsøke, er kanskje det riktige. 

Hos Bill og Brenda dekkes det på til en helt fantastisk frokostbuffé, tre ulike typer bagels, yoghurt, frisk frukt og friske bær, kaffe, fem ulike juicer, ti ulike granolablandinger og ti ulike smøreoster. Vi tar med frokosten ut på plattformen og spiser den mens vi ser ut på Carmel Valley. Fra Carmel Valley kjører vi til Paso Robles, hvor vi leverer inn trucken og spiser lunsj, før vi setter oss på Amtrak Coast Starlight til Santa Barbara, en by bygd i spansk stil. Det visste jeg fordi jeg hadde lest Francesca Lia Block, men jeg husker ikke hvilken karakter det er som bor i Santa Barbara. Kanskje Cherokee og kjæresten hennes, jeg kan ikke huske navnet hans, men han er en surfer. Han har en bil som han fester surfebrettet på. Cherokee er blond og pen, en populær jente, det kan virke som om ting er mye lettere for henne enn for søsteren Witch Baby som har mørkt trollhår med floker i, som ikke har så mange venner og ble forlatt av sin mor da hun ble født. Men det er ikke så lett å være Cherokee heller, hun er en tenåring hun og, også hun må gjøre alt for første gang. Det er dessuten ikke lett for Cherokee å se at søsteren hennes ikke har det så bra. Witch Baby. Witch Baby, som egentlig heter Lily.

Hun drar til New York City, til den gamle leiligheten til bestefaren sin, Charlie. Han er død, så vidt jeg husker, hun snakker med spøkelset hans. Charlie er faren til Weetzie, men Weetzie er ikke den biologiske moren til Witch Baby. Witch Babys mor er en heks som Weetzies store kjærlighet, My Agent Lover Man, lå med en gang han var opprørt over noe Weetzie gjorde. Familierelasjonene er intrikate i Francesca Lia Blocks verden. Her er ingen tradisjonelle kjernefamilier, det kan man bare glemme.

Forøvrig er det slik at når noen i familien Bat drar til New York City, lengter de alltid tilbake til California. Dette er fra Pink Smog (2012): I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers. 

Et annet sted i samme bok står dette: To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.

Hunder, altså. Jeg leste forresten Nortons filosofiske memoarer tidligere i vår, hvor forfatteren, Håkan Nesser, og kona tar med seg hunden og katten til USA for at de skal kjøre rundt i en campingbil i tre måneder. Det kunne jeg også tenke meg å gjøre, å ta med hundene dit og bare kjøre fra sted til sted. En gang, kanskje. 

I California lurte jeg på om jeg skulle skrive noe om Francesca Lia Block når jeg kom hjem, denne forfatteren som tydeligvis har betydd så mye for meg. Nok til at jeg i høst forhåndsbestilte en av bøkene hennes, i november gjorde jeg det, forventet leveringstid er en eller annen gang i slutten av mai, i begynnelsen av juni, antagelig kommer den ikke før jeg har dratt herfra, nordover denne gangen, ikke vest, så langt nord som til Svalbard, en øy midt i mellom Norge og Nordpolen beskrev jeg det som til dosenten ved UC Botanical Garden på Berkeley da jeg satt på i bilen hennes etter å ha vandret rundt i hagen i noen timer og endelig røpte at jeg skulle gjøre feltarbeid på en plante. Rødsildre, Saxifraga oppositifolia. Veilederen min sendte meg en e-post mens jeg var i California, at vi hadde fått støtten på femti tusen kroner til oppgaven, det var en gladnyhet. Vi avtalte å møtes to dager etter at jeg kom hjem, vi snakket om hva jeg skulle gjøre. Etter at møtet var over bestilte jeg flybilletten opp dit. Det er mindre enn to måneder til. I et halvt år skal jeg leve med midnattssol og mørketid. Det er to steder som har vært levende i bevisstheten min, som jeg med jevne mellomrom i løpet av livet har tenkt på, som jeg ofte tenker på, som jeg tydeligvis vender tilbake til, og det er Svalbard og California. 

Ikke spør hvorfor, de er vidt forskjellige. 

Eller, litt av grunnen til at jeg er så fascinert av Svalbard er at det er så unorsk. Longyearbyen er en slags sivilisasjon i villmarken, og det er absurd og fascinerende. Det er det motsatte av å ta med seg en plante fra Madagascar inn i stua, å bringe noe fra villmarken inn, noe som også er ganske absurd. Tenk det, å frakte en plante fra Madagascar inn i stua mi. Det kan selvfølgelig hende at det er en plante som opprinnelig kommer fra Madagascar, men som siden har blitt dyrket i drivhus, at akkurat min er dyrket i et drivhus, men for ikke så veldig lenge siden kom den fra Madagascar. 

Jeg føler meg ikke hjemme på Svalbard, det er ugjestmildt og vilt, altfor vilt. Likevel vil jeg dit, og så vil jeg hjem, jeg lengter hjem. Slik er det ikke med California, der kunne jeg vært lenger. Ikke at jeg vil si at jeg føler meg hjemme der, det gjør jeg nok ikke. Joan Didion hører derimot til, født i Sacramento, studerte på Berkeley. Slik avsluttes South and West (2017): Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places. 

Bøker lest i mars: California, insekter, podcast og park

Livets mann leser Transit av Rachel Cusk i nærheten av
Thousand Oaks i California. Trygt nok unna klapperslanger. 

                                       























PROSA
1. KRAFTEN av Naomi Alderman
2. MANN, TIGER av Eka Kurniawan
3. FRESH COMPLAINT av Jeffrey Eugenides
4. FOLK JEG HUSKER av Joakim Kjørsvik
5. HAR DØDEN TATT NOE FRA DEG SÅ GI DET TILBAKE av Naja Marie Aidt
6. HÅPET av Mich Vraa
7. TRANSIT av Rachel Cusk

POESI
8. VAK av Bendik Vada
9. JENTA MED DØDNINGEHODE av Mona Høvring

SAKPROSA
10. INSEKTENES PLANET av Anne Sverdrup-Thygeson
11. WHERE I WAS FROM av Joan Didion

Litt sen oppdatering fra denne kanten, men de som følger meg på Instagram vet sikkert at jeg har befunnet meg i California. På et tidspunkt mistet vi dessuten den amerikansk-europeiske adapteren, jeg tror vi kjørte fra den hos Airbnb-verten vår i Carmel Valley. (At det faktisk går an å kjøpe en ny var ikke noe som falt oss inn, å gå ens ærend for å kjøpe ting er heller ikke noe jeg har lyst til å bruke tid på, med mindre det er for å kjøpe kaffe og bagels til frokost.) Det var en fin tur, vi tok en roadtrip langs kysten fra San Francisco til Los Angeles (ikke bare med bil, men også tog på deler av strekningen - Coast Starlight Train).

Tilbake til San Francisco kjørte vi langs Pacific Coast Highway og så innlands gjennom Los Padres National Forest. Deretter hadde vi noen dager i San Francisco hvor jeg stort sett var for meg selv siden kjæresten deltok på en konferanse. Jeg leste, gikk rundt i bokhandler, besøkte Beat-museet, spiste måltider for meg selv mens jeg skrev i notatboka.

Men tilbake til mars, den første vårmåneden (det var snø da vi dro, og mange minusgrader). Kvelden før vi dro var jeg på Radio Nova og snakket om debutboka mi. Det kan nå høres på podcast her.

Den beste sakprosaboka jeg leste var Insektenes planet av Anne Sverdrup-Thygeson. I slutten av april møtes Sverdrup-Thygeson og jeg til Bok i parken på Vitenparken i Ås, hvor vi skal samtale om litteratur og natur. 

Den beste skjønnlitterære boka jeg leste i mars må være Transit av Rachel Cusk og Mann, tiger av Eka Kurniawan. Fresh complaint av Jeffrey Eugenides gjorde også sitt inntrykk. 

Nå sitter vi faktisk på flyplassen og drikker mimosa. Har tenkt til å lese Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics av Rebecca Solnit på flyet. Når vi kommer hjem er det ikke så lenge til jeg skal reise igjen, om mindre enn to måneder skal jeg til Svalbard for å gjøre feltarbeidet til masteroppgaven min. Der skal jeg være i et halvt år. Det er noe helt annet enn California. For å være helt ærlig gruer jeg meg mest, og lurer egentlig på hvorfor jeg har satt meg selv i denne situasjonen. Jeg vil jo helst bare være sammen med livets mann og hundene (og jeg har levd alene i mange år, så jeg vet at jeg klarer det helt fint), men samtidig vet jeg at jeg stadig må sette meg i utfordrende situasjoner, for hvis jeg ikke gjør det, så blir det kanskje ikke noe å skrive om. Eller det vil si, det er fint å være i bevegelse, det setter liksom tankene i gang. Som Rebecca Solnit er inne på i Storming the Gates of Paradise: Å krysse grenser fysisk og i tankene henger sammen, landskapene man befinner seg i er ikke likegyldige, ting henger sammen, både det som er utenfor mennesket og det som er inni mennesket, og steder henger sammen, det finnes ikke noen ekte grense noe sted. Jeg tror ikke det trenger å være stedsmessig, det handler kanskje mest om å gå utover det vante, hele tiden. 

Jeg antar at det for noen er ekstremt lett å gjøre slike ting, reise til fremmede steder og gjøre nye ting hele tiden, jeg kjenner mange mennesker som gleder seg til slikt, men jeg synes ikke det er lett i det hele tatt, jeg kjenner et viss ubehag, vil på en side bare gjøre det jeg pleier å gjøre, men vet vet også at jeg kommer til å kjede meg om jeg holder på med det samme for lenge - det er både det ene og det andre, det motsatte. 

Jeg må skrive mer om det en annen gang, nå skal vi ombord på flyet. 

Bøker lest i januar

SAKPROSA

1. GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl 

2. WE SHOULD ALL BE FEMINISTS av Chimamanda Ngozi Adichie

PROSA
3. MENSEN - antologi på Gyldendal
4. I LOVE DICK av Chris Kraus 

Dro på LA - A Fiction-utstillingen på Astrup Fearnley fordi jeg simpelthen elsker Los Angeles, nettopp på grunn av all litteraturen og mytene som spinnes rundt byen, men ble skuffet da det viste seg at forfatterne som var bidragene i utstillingen bare var samlet i en liten bok som man var nødt til å kjøpe separat. (Francesca Lia Block, Charles Bukowski, Bret Easton Ellis, John Fante, James Frey, Chris Kraus, Donna Tartt, bl.a.) Drakk dermed litt for mange dyre drinker med sake og handlet bøker i museumsbutikken i stedet, bl.a. Chris Kraus' I Love Dick. Det ble den beste skjønnlitterære boka jeg leste i januar, mens Gleden med skjeden ble den beste sakprosaboka jeg leste.

Forresten rakk jeg å lese ganske langt i Bret Easton Ellis' Glamorama før halve skjermen på lesebrettet mitt ble defekt. 

Mensen-boka var fornøyelig og We should all be feminists en fin liten bok om hva feminisme er. 

Nå som eksamen i januarblokka er unnagjort, skal jeg prøve å lese litt flere bøker, men vi får se. Dette semesteret er jo mitt siste på dette bachelor-studiet. Jeg skal blant annet lære meg fysiologi og skrive en økologisk fordypningsoppgave, det er ikke bare bare. Har også blitt frivillig i Røde Kors, joinet en en redaksjon og begynt å skrive mer for meg selv igjen. Var sågar én uke i Barcelona for å skrive i begynnelsen av måneden. (Men altså, én bok i uka bør jo være et minimum, ærlig talt.)

Tvi, tvi til meg selv! 

WHERE'D YOU GO, BERNADETTE av Maria Semple

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence. 

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here. 

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Forfattermerchandise

f

Har kjøpt forfattermerchandise for første gang i mitt liv. En T-skjorte med motiv fra Weetzie Bat-bøkene til Francesca Lia Block. Hjelper ikke at jeg har kjøpt den direkte fra forfatteren; fikk en pakke fra California, adressert til meg fra F.L. Block i Culver City, føles ut som en guilty pleasure likevel. Barnsligheten tok overhånd, jeg måtte bare. Hatet den forrige boka hennes, men identifiserer meg fortsatt med Witch Baby langt der inne et sted, og faktum forblir at jeg har lest Violet & Claire, samtlige Weetzie Bat-bøker, Echo, Girl Godesses #9, I was a Teenage Fairy og Necklace of Kisses mange, mange ganger. Det er kanskje lenge siden nå, men jeg kan fortsatt forestille meg det jeg så for meg den gang, det jeg følte da jeg leste dem den gang, det sitter langt inne i sjela. Dessuten, siden nesten alle bøkene foregår i California, hovedsaklig Los Angeles, sparket det i gang min særlige interesse for amerikansk litteratur (eller kultur generelt) fra vestkysten. Nei, egentlig alt som kan relateres spesielt til vestkysten. Jeg bare elsker det.

(Og nå hører jeg på 'West Coast' med Lana del Rey og gleder meg veldig til Ultraviolence!)

LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block

En eller annen gang i januar/februar forhåndsbestilte jeg Love in the Time of Global Warming etter å ha lest bloggen til Francesca Lia Block som heter nettopp den tittelen i mange år. Og fordi jeg jo er fan og alltid gleder meg til å lese en bok av henne. Denne gangen gledet jeg meg kanskje ekstra mye fordi jeg hadde lest et sted at Love in the Time of Global Warming skulle være en litt mer voksen bok enn det hun vanligvis skriver. Vanligvis er det ungdomsbøker hun skriver, og å, så eminent hun er til det, men hvordan skulle en voksenbok bli? Vel, etter å ha lest Love in the Time of Global Warming er det bare å slå bort det med en gang. Denne føyer seg inn i rekken av ungdomsbøker hun har skrevet, jeg skjønner ikke hva som gjør dette til en mer "voksen" bok enn de andre. Men ok, det kan hende jeg har lest feil, eller at de som skrev det ikke var til å stole på (jeg kan nemlig ikke huske hvor det var).

Den andre grunnen til at jeg gledet meg eksepsjonelt mye, er tittelen. Jeg elsker tittelen, som henspiller til en av mine absolutte favorittbøker: Kjærlighet i koleraens tid. Men akk. Etter å ha lest boka må jeg dessverre si at tittelen er det beste med boka, og det er mildt sagt synd.

Tittelen er ikke den eneste referansen til verdenslitteraturen i denne lille romanen. Hele historien henspiller på Odysseen. Blocks forsøk på dette er rotete og, synd og si det: Billig. Hovedpersonen Penelope legger ut på en reise for å finne sin familie etter at det store jordskjelvet, Earth Shaker, har slått ut jordkloden. Tror de. Los Angeles er ihvertfall slått ut, alt ligger øde og smogen er lav over bakken, de ser ikke sola (som allerede er dagliglivet i mange asiatiske storbyer) og bilene har sluttet å kjøre. Det må ihvertfall være hele USA som er slått ut, men sikkert hele verden når de tenker seg om, for hvis det bare var USA, hvorfor er det ingen som har kommet og reddet dem ennå? Emnet formelig ber om noe episk, men hos Block skynder karakterene seg gjennom post-apokalypse-Los Angeles som om det ikke er snakk om en millionby, men heller noe på størrelse med Oslo. Og plutselig er de i Las Vegas. Hva skjer i mellom, hva er i ørkenen f.eks.? Her burde det være en masse muligheter for at ting skal skje! Og nettopp sånn føles hele boka: Hvorfor skjer det ikke noe mer?

En skulle også tro at ting skulle føles litt mer tragisk når det er slik at hele verden er ødelagt; savnet etter plantene, dyrene, himmelen, de andre menneskene, farger, friske grønnsaker, vann! Karakterene lever på hermetikk, sparer på vannet, kjører gjennom smog i en jeep, møter nesten ingen, og de eneste dyrene de ser er oransje sommerfugler. Hvor er sorgen etter det som er tapt? Hvor er smerten? Mens jeg leser tenker jeg på The Road av Cormac McCarthy, på at den har alt dette, den formelig gnir smerte inn i brystet på meg. Love in the Time of Global Warming har ingenting, den er tørr, intetsigende. Og det gjelder ikke bare tapet av jorda slik vi kjenner den, men også skildringene av kjærligheten. Penelope møter Hex og Ex møter Ash. Skildringen av kjærligheten mellom disse er likeså; tørr, intetsigende. Jeg tror ikke noe på det.

Nå er det ikke akkurat lett å komme seg inn i hodene på epos-karakterer heller, faktisk ikke mulig, men man kan likevel lese lengsel, kjærlighet, sorg, savn og store bragder i Odysseen. I Love in the Time of Global Warming kommer vi inn i tankene til karakterene, ikke minst Penelope, men det føles ikke ekte i det hele tatt, bare simpelt, rotete.

Rotete er forresten hele boka. Som om ikke Earth Shaker er kaosskapende nok, viser det seg at noen også har eksperimentert litt for mye med genmanipulering og altså lagd noen monstre av noen kjemper som vandrer rundt i California. Uh-oh. De mange litterære referansene virker også for tilfeldig og jeg har dessuten sett mange av dem i bruk hos Block tidligere. F.eks. heter Ez og tvillingbroren hans Eliot navnene sine fordi foreldrene deres er litteraturprofessorer og poeter og har oppkalt dem etter Ezra Pound og T.S. Eliot. I boka Necklace of Kisses fra 2005 (som jeg forøvrig elsker og har lest mange ganger) het to av karakterene Ezra og Hilda. Uoriginalt, finn på noe nytt 'a! Kunne de ikke heller hett William og Carlos. Haha. Neida.

Nei, jeg er skuffet. Svært, svært skuffet. Is this the end of a love story? Håper ikke det. Det er litt sånn med Francesca Lia Block. Noe av det hun skriver er så fint og fantastisk at jeg leser det igjen og igjen, mens noe er så dårlig at jeg føler meg snytt. Håper det går bedre neste gang.

Årssummering 2013: Januar

Elsker å summere opp året, hvert år. Året 2013 var det første hele året jeg hadde en smarttelefon, og også det året jeg klarte å eie den samme telefonen i mer enn ett år! Før jeg fikk smarttelefon ble jeg alltid frastjålet mobilen, eller jeg glemte den, eller jeg ødela den, sølte vann/øl over, mista den i do eller glemte å ta den ut av lomma før jeg slang buksa i vaskemaskinen (jeg tuller ikke, jeg har opplevd alt dette). Dette er beviset på at jo dyrere ting man eier, jo bedre tar man vare på dem, og jo bedre man tar vare på ting, jo lengre varer dem, og jo lengre ting varer, jo bedre er det for miljøet. Men det jeg egentlig mente å si, var at med smarttelefon fulgte konto på instagram, og årsoppsummeringen vil derfor innebære en del bilder derfra.

Månedens beste bok: Jerusalem. Chronicles from the Holy City av Guy Delisle.
Månedens kjipeste bok: En norsk spion av Aslak Nore.

Da 2013 startet befant jeg meg i Kristiansand. 

Besøkte han som var kjæresten min i Oslo. Vi hadde nylig vært i Hellas og hadde Hellas night in med gresk salat og baklava til dessert. 

Besøkte reptilparken. 

Dro tilbake til leiligheten i Bergen som jeg ikke hadde vært i på over en måned. Fant en plante på badet og en ny samboer som spilte opera og Disney-sanger i dusjen. Ellers bestod livet av kaffe.
melk

Tok selfies mens jeg venta på at vannet til presskanna skulle koke seg.
stua

Så en hel sesong med Californication. Hank Moody og Karen er det mest romantiske paret jeg vet om. Hank Moody har ei ny dame hele tiden og Karen er møkklei og de krangler og sårer hverandre hele tiden, men uansett hva som skjer kommer de alltid tilbake til hverandre. Uansett om den ene gifter seg på nytt med en redaktør med livet på stell, eller den andre må hanskes med den suicidiale kjæresten mens en eller annen filmregissør skriver bestselgerboka dennes til en dårlig blockbusterfilm, så er det de to. Dessuten beveger de seg i Los Angeles, og jeg elsker Los Angeles. Det er min litterære favorittby.

Apropos Los Angeles, i januar leste jeg Bright Shiny Morning av James Frey. Handlingen var lagt til Los Angeles. En underholdende bok som jeg likte å lese, men som jeg i ettertid tenker var en dårlig bok full av klisjéer.



Var på bursdagsfest hos en som hadde førsteversjonen av Min kamp i leiligheten sin. (Altså ikke Karl Oves Min kamp, men en annen.) Vi måtte bla litt i den. Snakket ellers om Knausgård med ei søt jente, spiste elgpølse, drakk sjampis og røyka sigaretter i bakgården mens det snødde. Tok en selfie på badet fordi jeg var så fornøyd med den mintgrønne genseren som sikkert ikke passer meg lenger. 

Drakk opp den siste diet cherry coken jeg tok med hjem fra Hellas i desember året før. 

Jeg tenker ikke så ofte på det, sier jeg når jeg knytter skoene i gangen hans, bare nå som jeg er her, egentlig

Vi går av trikken, jeg har med meg globusen. Den fikk jeg av ham en gang jeg hadde bursdag, jeg tror det var den dagen jeg fylte tjueto. Det begynte ikke så bra, vi kranglet og jeg gråt, så fikk jeg globusen. Jeg hadde fri fra jobb og satt hjemme hele dagen og leste i en bok om en gammel, ensom enke som blant annet gikk på lotteri på eldresenteret, og da jakka hennes, som hun hadde lagt på gavebordet ved en misforståelse ble loddet ut, turte hun ikke å si noe, for hun turte aldri å si noe. Hun gikk hjem uten jakka si. Så kom han hjem, jeg hadde lest boka ferdig og vi gikk på bursdagsmiddag hos familien min (pinnekjøtt, jeg har bursdag rundt juletider). Etterpå drakk vi Nøgne Ø Wit ute på byen, og så tok han bussen hjem for han skulle på jobb dagen etter, jeg ble igjen ute. Det var den dagen jeg fikk globusen, en lampeglobus med all verdens dyr på; når man tenner den på lyser dyrene i havet opp, ellers, når lyset er av, vises de ikke. Jeg har skikkelig lyst til å tenke og skrive noe metaforisk om det, noe om at det ikke er lett å se i havdypene, men vet jo at det der er en klisjé.

Det blir også ofte klisjé når man skal skrive om noe fint, det har jeg aldri helt fått til. Jeg klarer bare å skrive om ting som er trist og kjipt, om det å tenke så mye på døden, å være ensom og forknytt i brystet, om det å gå alene rundt i byen, om å snakke med folk, men likevel ikke nå ut; om umuligheten av å kjenne noen andre fullt og helt, og om det å være redd og engstelig. Tror jeg. Det er ikke sikkert jeg får til dét en gang, kanskje tror jeg bare det, siden det er det jeg skriver mest om.

Ikke at jeg tror på lykken, den finnes ikke. Ikke som en vedvarende tilstand over lengre tid, men jeg tror at det finnes noen øyeblikk som er bedre enn andre, hvor man er glad, veldig glad. Og jeg prøvde skikkelig mange ganger å skrive om det, men fikk det aldri til. Så gav jeg opp. Og kanskje var det samtidig at jeg ikke kjente så mye på de øyeblikkene heller. Tok de slutt, de kom ikke ofte ihvertfall.

Jeg leste at ikke en gang Solstad klarte å skrive om lykken, og det gledet meg, for kunne ikke han, så var det vel ikke rart jeg ikke kunne det heller. Jeg skrev ned sitatet i en av kladdebøkene mine, har mange av dem, begynte å skrive ned sitater fra bøker og av poeter og forfattere den sommeren vi var i København. Jeg skrev, og det var melankolsk uten at jeg ville det, og jeg begynte å lese igjen, lese masse, det var en stor leseglede; da vi kom hjem bestemte jeg meg for at jeg ville studere litteraturvitenskap. Det er tre år siden. Det er tre år og en bachelorgrad siden, det er høst igjen og lesegleden har minket, eller, gleden av å lese i en god roman er like stor som den alltid har vært, men det er så sjeldent jeg finner en. Det virker nesten som om det er blitt så mange færre av dem, som om det har blitt mindre av det gode.

Jeg leser Hamsun på toget på vei til Oslo en helg i slutten av september. Det er en glede. Både det å sitte på toget og det å lese Hamsun. Med meg har jeg en termokopp med kaffe og knekkebrød og brunostskiver. Det er lenge siden jeg har kjørt toget, og det er fint, jeg titter av og til opp fra boka og ser ut på høstlandskapet. Den siste timen hører jeg på musikk mens toget kommer nærmere endestoppet, jeg hører på den samme musikken som jeg gjorde for mange år siden, husker ikke hvem det var jeg skulle besøke, men var på vei til Oslo med toget, kanskje var det O som bodde der da. Nå bor hun her og er ikke lenger sammen med han hun var sammen med da, sånn som jeg. Kanskje var det forresten senere på høsten, kan huske at det var grått og byen ikke like fin, kaldere; jeg skrev meldinger midt på natten til han jeg var sammen med. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, og de handler om det samme.

Han skal komme til å lese dem høyt for meg sånn at jeg får lyst til å holde meg for ørene av angst og skam. Men før leste ham dem dagen etter, vi møttes jo der vi bodde, vi delte hjem. Kanskje gjemte jeg meg under en av dynene da. Denne gangen kommer han til å lese dem opp for meg ikke før to dager etterpå. Vi møtes ikke i mellom, i stedet våkner jeg i leiligheten hans for meg selv, han har ikke vært her, han er hos den nye, eller hva hun er, jeg vet ikke, liker ikke bruke det ordet han bruker, synes det sier for lite og kan han ikke bare si sannheten i stedet for å liksom halvveis skjule det, som om jeg liksom er skjør, var mye skjørere før; forresten: i vinduskarmen ligger frokostskålen med katter på som var min og som jeg var så glad i, og som han kastet i gulvet en dag vi ble sinte på hverandre. Han har forsøkt å lime den sammen igjen, men det går ikke an å spise frokost fra den nå. Hva skal han med den, hva ligger den i vinduet der for.

Han har av og til sagt at han skulle finne den samme skåla på nett og kjøpe en ny en til meg. Jeg har svart: men jeg vil ikke ha noen ny "lik" skål, jeg vil ha akkurat denne, det var denne skåla jeg kjøpte i Little Tokyo i Los Angeles like før nyttår, det var et tre der hvor folk hadde skrevet nyttårsønsker på fargerike lapper og hengt opp, skåla var en av de få tingene jeg kjøpte på turen; jeg kjøpte tre ting: den skåla og to bøker på et antikvariat i New Orleans. Det var alt. Jeg tar den med hjem og spiser tyrkisk yoghurt, bær og müsli fra den til frokost mens jeg leser Linn Ullmann, det husker jeg. Jeg spiser vaniljeiskrem med glaserte kirsebær til av den mens jeg fortsatt er en kvinne som går med strømpebukser og kjole (jeg husker det fordi jeg har et bilde av det, der jeg sitter med skåla). Nå går jeg bare med bukser, det er jo mye lettere.

En gang passerte jeg tyve og jeg sa til meg selv: jeg skal aldri gå i hettegensere mer, det er skikkelig barnslig. Og så gjorde jeg ikke det, før inntil nylig, tjuefire, det var plutselig lov igjen. Også det er mye lettere, dessuten begynte jeg å fryse mer og de var så store, kunne gjemme meg inni dem. Nå trenger jeg kanskje ikke å gjemme meg lenger, men det er blitt en vane å ha dem på. Jeg orker heller ikke å bry meg, det er som med buksene.

Å, det var en ting til jeg tok med fra California, en skrivebok med et spørsmål for hver dag over en periode på fem år. På hver dato svarer man på det samme spørsmålet som for ett år siden. Husker jeg begynte å skrive i den og lurte på om jeg om fem år også kom til å skrive om E, f.eks. under spørsmål som 'Hva irriterte deg i dag?, 'Hva gleder du deg til for tiden?' og 'Hvem fikk deg til å le i dag?' Kommer jeg også da til å skrive at E får meg til å le hver dag, eller at han irriterer meg når han ikke hører og bare sitter foran mac-en og driver med sitt, som om jeg var luft; eller at jeg gleder meg til å treffe ham igjen når han er borte eller jeg er borte, har svart på det spørsmålet mer enn en gang, det er en liten stund siden jeg kjøpte boka og vi møttes på Flesland og tok taxi hjem i snøstormen en dag i januar. Jeg var sint fordi han hadde tatt flyet, hadde han ikke tatt toget, miljøsvin kalte jeg ham, men hadde tatt flyet selv. Rettferdiggjorde meg selv med at jeg kom fra et annet kontinent, han bare fra en annen landsdel. Dette kan sikkert diskuteres hvem hadde rett, eller om jeg var fryktelig urimelig, jeg kan godt innrømme at jeg tok feil, hvis jeg tok feil.

Tok med katteskåla fra Bergen til Kristiansand i flyttelasset, der ble den knust. Nå ligger den i Oslo. Det gjorde globusen min også, men nå tar jeg den med meg hjem. Jeg har den i den ene hånda og i den andre triller jeg en liten trillekoffert; jeg har med mitt eget håndkle; litteratur- og kulturmagasiner jeg kjøpte brukt på Deichmanske på Grünerløkka for lenge siden og som bare har vært i hylla hjemme hos ham; en glasskrukke med tørka kantareller som vi en gang tørka på kjøkkenbordet vårt etter at jeg hadde vært på hyttetur; klær som lukter fest fordi jeg har vært ute på byen hver dag, datamaskinen min som jeg har skrevet på hver morgen når jeg har våknet alene og han ikke har vært der, hvorfor skulle han det; og matematikkbøkene mine, holdt nesten på å glemme kalkulatoren min, men han så den og sa: ikke glem denne; å krise hvis jeg gjør det! sa jeg. Jeg ber ham holde globusen mens jeg tenner på en røyk utenfor Oslo S, det rekker jeg før toget går. Jeg rekker det, sier jeg. Det rekker du. Han har slutta å røyke, jeg husker ikke når han slutta med det. Har ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke har lagt merke til. Det er også mye jeg har lagt merke til. Går du på tur på Sognsvann lørdag kveld, sier jeg, det ville du aldri da vi var sammen, enda jeg foreslo det mange ganger. Du ville bare ut på byen og drikke øl. Ja, sier han, men kanskje alle de tingene jeg gjør nå som du skulle ønske jeg gjorde da vi var sammen var umulig å gjøre med deg. Dust, sier jeg og må se opp i sekken om jeg har tatt med alt. Banan, vann, termokopp med espresso som han har lagd. Vet du at jeg skal bli forfatter en dag, sier jeg. Det vet jeg, sier han. Vi går nedover mot plattformen. Skal du ha med deg et blad og lese om Cecilia Brækhus. Nei, sier jeg, jeg er ikke interessert i henne, jeg skal lese Hamsun. Vi går på plattformen. Kanskje jeg flytter til Oslo, sier jeg. Ja, sier han. Jeg har allerede fortalt alt om hva jeg holder på med og hva jeg skal i livet, det har jeg alltid gjort. Av og til blir det noe av, andre ganger ikke. Jeg tror det har plaget ham. Men vet du hva, noen ting tenker jeg på i mange år før jeg gjør noe med det. Så skjer det, hvem vet. Festina lente, som romerne sa, skynd  deg  langsomt.

Før, cappucino & scones

Neste vår er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, noe jeg aldri ville husket på selv, eller; tenkt, reflektert over, hadde det ikke vært for at jeg ble invitert til en gruppe på facebook, Reunion 2014. Der var det en liste over godt over halvparten av dem jeg gikk i klasse med, jeg har knapt truffet noen av dem siden den gang; C traff jeg en gang på videregående, en venninne av en venninne var på date med ham, vi traff dem tilfeldig på en kafé; N og E har jeg truffet en del ganger, vi har felles venner, en av mine beste venninner jobbet sammen med E en stund, de serverte øl og pizza, kanskje cæsarsalat, og vin, klart vin, gjerne hvit ser jeg for meg siden det for min venns del var en sommerjobb. Egentlig kjenner jeg mange flere som har jobbet på den kaféen, jeg trenger mer enn én hånd for å telle dem; V jobber der nå, jeg har av og til lurt på om jeg skal drikke kaffe der mens hun er på jobb før jeg kommer på at jeg har sluttet å drikke kaffe på kafé, ser ikke poenget i det når man heller kan drikke kaffe ved sitt eget kjøkkenbord (eller i hagen) eller helle kaffe over på en termos og gå ut i skogen. Man hører sjeldent noe interessant på kaféer, folk snakker om barn og folk de kjenner som gjør ditt og datt, hva har man gjort siden sist, jeg har fått ny jobb jeg sa det skulle være lettmelk, se hva jeg har handlet i disse posene forbruksmenneske som jeg er og det er så koselig atte føler skikkelig jeg lever storbylivet nå, det er sånn de har det der skjønner du. 

Kaffen er uansett best svart.

Jeg fortalte det til S på chatten, jeg ble invitert til en reunion-gruppe på face, vi skal ha reunionsfest neste år. Hun skrev det måtte være forferdelig kjedelig. Kanskje gøy den første halvtimen, deretter kjedelig. Til slutt har ingen noe mer å si. Jeg sa: Jeg sa ingenting på ungdomsskolen, så det kan uansett ikke bli noe verre. Jaja, sa hun. Jaja, sa jeg og stalket meg inn på alle sammen i gruppa. Halvparten var gift, en tredjedel hadde fått barn. Mange av de som ikke var gift, var forlovet eller hadde profilbilde av seg selv sammen med kjæresten. En hadde studert på Cambridge. En bodde i Los Angeles og hadde skating som levebrød. Han som alle syntes var sykt kjekk var ikke lenger kjekk og hadde fått måne. Han som alle trodde var smartest og flinkest hadde bare fått en gjennomsnittlig jobb. Mens jeg så på dem (Amos Oz sier i det nyeste nummeret av Bokmagasinet at nysgjerrighet er en dyd, jeg er enig og jeg liker Amos Oz) kom jeg på en til som jeg hadde truffet flere ganger siden første del av tenårene, riktignok en stund siden sist nå, men det hadde vært hyggelig da vi møttes. Sist var vi på en veranda og drakk grappa og det var soloppgang, sommer, jeg hadde ikke en gang fått med meg at solen hadde gått ned i det hele tatt. Etter det hadde jeg lenge en forestilling om at grappa var kjempegodt, helt til vi en gang var i Berlin og billig som det alltid er for en nordmann i utlandet tenkte jeg at jeg skulle kjøpe noe jeg vanligvis ikke kjøper ute på byen, så jeg kjøpte et glass med pernod og et glass med grappa. Det siste var det såvidt jeg klarte å drikke opp. Grappa i et røykfylt, mørkt lokale i oktober, til tross for at det var i Berlin, var ikke det samme som grappa en norsk julinatt.

S fortalte om da hun hadde vært i hjembygda si nylig. Hun hadde truffet en gammel klassevenninne. Hun var gift og hadde barn og hadde vært ute med båten, som hun ikke hadde kunnet stoppe, men det hadde vært likegreit, for da hadde de sluppet å snakke. Det ble ikke pinlig, strømmen i elva sørget for at det ikke ble det. Jaja, sa jeg. Men du kommer fra en bygd, der kjøper folk hus og får barn når de er atten og that's it. Men en gang var jeg på reunionsfest for barneskolen og det må jeg innrømme var kjedelig. Og så var det en som tok overdose. Eller overdose og overdose, han hadde ihvertfall tatt litt mer av noe enn han burde, og så hadde han blitt helt rar og måtte følges hjem av de som kjente ham best. Det var kleint. 

Mimring er de åndsvakes favorittema var det en på radioen som sa forleden. Jeg var delvis enig, kom til å tenke på to venner jeg har som jeg treffer skikkelig, skikkelig sjeldent, selv da vi bodde i samme by, rett og slett fordi vi egentlig ikke hadde noe å si hverandre, de skulle alltid snakke om før før før. Kanskje fordi det som er meg nå kjeder dem, og det som er dem nå kjeder meg. Jeg liker ikke bøkene, filmene og musikken de snakker om, jeg synes de er lavmåls, jeg bryr meg ikke om at bensinprisene er blitt høye og jeg synes slettes ikke det er alfor mange utlendinger her i landet, mens de synes jeg er en streber som "alltid" er på skolen (fordi jeg aldri har skulket en forelesning) og helt skrullete fordi jeg leste Orwells 1984 uten at den var på pensum i engelsk og hadde flere ting å si om Three of Life enn "kjeeeeeeedeeeeeeliiiiiiig" (som vi forøvrig så sammen fordi vi hadde vunnet noen gratisbilletter på quiz). Når jeg putter det på den måten, skjønner jeg ikke hvorfor vi gadd å opprettholde kontakten i det hele tatt. Vi hadde vært venner før og tenkte kanskje at vi skyldte våre gamle jeg-er å fortsatt holde kontakten, men for ikke å støte hverandre helt måtte vi bare snakke om fortiden, et rom som kan tømmes, vårt felles rom ble ikke fylt med noe nytt. 

Når man er forelsket vil man vite alt om den andre, tenker jeg, eller er det en påstand jeg kaster ut uten å tenke meg om, er det kanskje bare noe jeg tror akkurat nå fordi jeg nettopp leste en novelle som handlet om en kvinne som var nettopp slik? Hun var hjemme hele tiden og trente den nye hunden deres, en valp, de hadde en dyr leilighet i New York City som de hadde kjøpt for han var real estate agent og hadde råd til den og hun ringte av og til til ham bare for å snakke og det syntes han var helt greit, men måtte en gang legge på fordi det regna og han var ute men kunne han ikke ringe henne senere? og hun var hjemme og spekulerte i banale ting som: om de var nærmere hverandre nå eller hva hvis han en gang fikk nervesammenbrudd og ikke kunne jobbe lenger, da måtte hun kanskje ta jobb i den kaféen, og likte han den profesjonelle hundetreneren som kom innom tre ganger i uka, hun var blond og hadde norske aner?

Kanskje var hun ikke forelska, men bare redd?

Ikke så lenge etterpå leste jeg en annen korttekst. Novellen stod i The Paris Review Summer 2013 Issue, jeg la det fra meg på en benk i hagen mens jeg gikk inn og hentet meg noe etter-middag-kaffe, så gikk jeg ut igjen (det er sommer ennå) og leste videre i magasinet, et essay av Kristin Dombek, "Letter from Williamsburg." Etterpå ville jeg at alle skulle lese det. Hovedpersonen i den nevnte novellen burde i hvertfall ha lest det. 

De bor tilogmed i samme by. 

Selv i denne lille byen jeg bor i nå er det mange jeg aldri ser eller støter borti. Jeg kommer på en til jeg har truffet siden ungdomsskolen, L, jeg har av og til truffet henne på en kaffebar hvor hun jobber; jeg har kjøpt cappucino og scones, hun har sagt værsågod og så navnet mitt.