Québec

Sitter på Grand og venter på reinsdyrstekene våre, drikker eplemost med et hint av sur ettersmak, presset i Askim, ser av og til på dem som sitter på bordet ved oss, langt nok vekk til at jeg blir usikker på om de snakker norsk eller et språk jeg ikke kan, tenker på at det er romjul og på at de kanskje har dratt fra der de kommer fra for å feire jul et helt annet sted, som er her. Kanskje bor de på dette hotellet, eller kanskje de bor på et annet, men har tatt en spasertur bort hit, kan ikke se det på yttertøyet. for ingen her har yttertøy hengende på stolene, alle har lagt det i garderoben, hos garderobedamen som gav meg feil kortnummer, prøver derfor å gi meg en kåpe og et skjerf som ikke er mitt når jeg senere løser det inn, den er ikke min, min kåpe er blå, den blåfargen som man umiddelbart tenker på når man tenker på blå (ihvertfall jeg), blå som blålys, blå som blå legoklosser, med svart krave. Kanskje har de dratt fra Canada, helt fra Canada, landet med verdens lengste kystlinje, verdens lengste landegrense til et annet land (sammen med USA, naturligvis, sånt kan man bare være to om). Når jeg tar en titt på kartet ser det mye større ut enn jeg alltid har tenkt meg det, er mye, mye større enn USA, er faktisk verdens andre største land målt i samlet areal, grenser til den arktiske isen. Det minner meg litt om den gangen jeg så på kart og virkelig forstod hvor stort Grønland er, jeg som tidligere trodde det var kjempelite, kanskje på omtrentlig like stor størrelse som Island, hadde liksom alltid satt dem opp mot hverandre, men nei, jeg tok feil. Måtte se på mange kart da det skjedde, se på Grønland i alle mulige versjoner, var det virkelig sant, er Grønland virkelig så stort? Er dette landet av is og snø, omtrent bare is og snø, så stort? Og nå: Er virkelig Canada, dette landet av snø og skog, masse skog, så mye skog, så stort? Ser for mil for mil med skoger av grantrær, snø og elg, hjort, bjørn, elver fulle av laks, villmarken; tenker på at det er mye større enn i Norge og at jeg nettopp har lest at skogsbilveiene i Norge har gjort at det nesten ikke finnes noen steder i Norge som er mer enn fem kilometer unna menneskelig påvirkning. Tilbragte dagene i jula med å lese om vassdragene, skogsbilveiene, rørlegging av elver og bekker, rasering av Norges kystlinje og brudd på allmennretten, overdreven hyttebygging på fjellet på hver sin dag, noen ganger liggende på sofaen.

Tenk å ha det slik at man bare drar av sted til et fremmed land i ferien, noen dager fri og vi drar hit, til tolv minusgrader, drikker vin og spiser rakfisk, kanskje ikke kaldere enn hjemme, Québec forestiller jeg meg, for er det kanskje ikke fransk jeg hører. Det er nesten som et eget land inne i Canada, jeg så en film derfra en gang, jeg så den én gang, så flere ganger. Flere ganger uten tekst, det var fordi jeg likte den og fordi jeg prøvde å lære meg fransk. Kom ut av det med noen ord som jeg nå kan: Cheval, céleste, mille ville tranquille, myrtille; hest, himmelsk, tusen små landsbyer, blåbær. De drar før vi får desserten vår, brunostparfait med pærekompott. Jeg husker jeg ble lei av filmen etterhvert, når jeg tenker på den nå tenker jeg alltid først på hovedpersonen, hun var helt ok, men kanskje litt for pretensiøs og hipster (til å være den gang, ikke nå). Det neste jeg tenker på er en annen som var med i filmen, en med briller og en markant nese, en nese som man la merke til, og på hvordan hun var, så irritert og sur, bitter, klagde bare over kjærligheten (filmen handlet om kjærligheten), men jeg kan ikke huske hva det var med kjærligheten som var så ille, kanskje var det bare en person hun var bitter på. Når jeg tenker på henne tenker jeg bare på at jeg ikke vil se filmen igjen. Husker en dansescene på en privat fest, hvor det lyser rødt, det er bare røde lys der inne, på hvordan de to hovedpersonene er forelsket i samme person og på hvordan de begge blir skuffet når de finner ut på likt at vedkommende er opptatt av noen andre, ingen av de to. Han som regisserte filmen var visst en wonderkid, han var visst bare atten eller noe. Jeg husker ikke hva han heter eller om han har laget noe igjen, har ikke hørt om noe fra Canada siden.

Kanskje de også har vært på Nasjonalgalleriet. Kanskje gikk de inn på Tronsmo først, kjøpte en bok. Hun kjøpte en bok, Lydia Davis samlede, en pocketbok, som hun leser i på senga på hotellrommet mens han står inne på badet og barberer seg, jeg vet ikke, jeg husker ikke hvordan han så ut, kanskje hadde han skjegg. Han satt med ryggen mot meg, men jeg tror ikke det var noe skjegg. Og hun hadde krøller, kanskje fikset hun håret og sparte boka til flyreisen hjem. Hjem til nyttår, eller kanskje til et annet land, til noen venner i Sverige, i Stockholm. Vi reiser rundt her, her hvor det er mørkt, sånn som hjemme, vi drar ikke til sydlige strøk, vi vil bort, men ha det som hjemme.

Oslo halvmaraton

Sitter på en benk i Vår Frelsers gravlund med hver vår takeaway-porsjon vegansk mat. J er på vei til Korea, jeg har løpt halvmaraton. Kjenner det i knærne, hoftene, hele kroppen er sliten. Er ikke helt frisk, men løp likevel, var lei av å vente på at snufsingen skulle ta slutt, en rest etter en helg med snyting, feber og tv-serier på sofaen helt for meg selv, gikk likevel på butikken og lagde middag, fiskegrateng med kokte poteter og gulrøtter, kunne egentlig vært det samme, smakte ingenting, men var varmt og mettende. J forteller meg at jeg er så annerledes de andre vennene hennes, som går rundt og er triste og holder på med ting de egentlig ikke vil holde på med, jeg sier: Men sånn hadde jo jeg det også. Når var siste gang vi møttes, jeg husker det klart, vi traff hverandre i Oslo da også, også da var J på vei et sted. Vi skiltes ved et lyskryss, hun skulle rekke flytoget. Jeg var på besøk hos han jeg var sammen med, og slo følge med K opp mot Grünerløkka. Det var vår og skitten asfalt. K hadde på seg en Star Wars-t-skjorte. Vi hadde drukket kaffe alle tre. Jeg sa hadet til K rett før broa over Akerselva. Gikk oppover Thorvald Meyers gate, forbi grønne fruktkasser og tenkte at sånn som livet er nå, sånn kan det ikke være. 

Jeg har ikke truffet J mange ganger de siste årene. Er alltid på hver vår kant, men skriver til hverandre. Jeg husker den gangen vi traff hverandre før dét igjen. Det var vinter, jeg tror det var før jul. Vi spiste på et utested på Grünerløkka, kanskje fordi jeg ikke ville gå langt. Gå langt og fryse, hadde ikke særlig mye kroppsfett. Jeg husker at H drakk milkshake, jeg drakk vann. Jeg spiste grønnsaker med dipp, H spiste hamburger, jeg husker ikke hva J spiste. Jeg sa jeg var mett. Sa jeg hadde spist på Ryes da jeg kom tilbake til leiligheten til han som var kjæresten min. Har spist. Ok, sa han. Det var før han begynte å mase og vi begynte å krangle om det. J husker den dagen, ja, det var da du syntes alt var meningsløst. Vel, det er det nå også, sier jeg, men det er ganske vanskelig å leve med det, så man må bare lage seg en mening likevel. Selv om den er falsk og vi uansett skal dø, sier jeg, blant gravene i skumringen, et stenkast unna ligger Edvard Munch. Vi har vært på Munch-museet sammen, J og jeg, for lenge, lenge siden. Jeg var bakfull og kjente angsten og livet, har siden den gang alltid vært bakfull når jeg er på utstillinger med Munch. Ikke med intensjon, det bare blir slik.

Jeg kjenner meg litt syk, har ryggsekken full av svette klær og vått håndkle. Dusjet på Ruseløkka skole etter løpet. Stappet i meg to bananer og en pappkopp med sportdrikke som jeg trodde var vann, men det var ok, for den smakte sitron. Var ikke tjukk som melk, som sist gang jeg tok i mot en sportdrikke i et løp, eller var det et skirenn. Det husker jeg ikke. Jeg har fortalt J om det mislykka skirennet jeg var med på, neste vinter skal jeg ta revansj. Jeg gleder meg til vinteren, det begynner å bli kjølig om morgenene og på kvelden. Kjenner det der vi sitter på benken. Kjenner det når jeg sykler avgårde til forelesninger og matematikkøvinger om morgenene, hendene som fryser, jeg må blåse på dem etter sykkelturen. Tenker hver gang: I morgen må jeg ta på meg hansker. Vet ikke en gang om jeg har det her, ble hansker med på flyttelasset?

Vi tar trikken ned til Oslo S, vi skal hjemover. Jeg skal ta toget til Ås, lengter etter å slenge meg på sofaen. Skal spise godteri og se Game of Thrones. Vi klemmer hverandre to ganger før vi går fra hverandre og jeg går til plattform 9, setter meg på toget, spiller Wordfeud, men mest fordi jeg føler meg ille berørt av paret ved siden av meg. Vil ikke at de skal tro at jeg hører alt de sier, selv om de må skjønne at jeg hører alt de sier. De snakker om at hun var sjalu på en fest og at hun ikke trengte å være det, jeg er ikke en sånn gutt, sier han. Jeg er ikke en sånn gutt. Utenfor er det mørkt og jeg ser bare refleksjonene av togkupéen i vinduet. Hun er gravid. Han sier moren hans allerede har begynt å se på babyting. Hun er overrasket. Sier hun ikke gidder det selv, det er så kjedelig. Barnevogner. Så. Kjedelig. Hun sier hun synes det er rart at moren hans skal bli bestemor, hun som ser ut som en barbiedukke. Hun skal være en bestemor, tenk det. Jeg fortsetter å spille Wordfeud, men snart skrur mobilen seg av, det er bare tjue prosent strøm igjen. Holdt den i hånda under hele løpet, hadde glemt den dingsen man har rundt overarmen som man har telefonen i. Prøvde å kjøpe en ny, men fant ingen til iPhone 4 tidsnok. Jeg tipper kjæresteparet er nitten-tjue år, uten å snu meg og se på dem. Gjetter det ut av samtalen. Og han, han som spør henne om han er god i senga, skulle hun ikke heller ønske at han var en partygutt? Nei, svarer hun. Hvorfor ikke, sier han, da hadde jeg vært bedre i senga, tror du ikke? Hun sier at han skal slutte, de sitter på toget. Det synes jeg også at han skal. Men han gir seg ikke, ikke med en gang. Jeg fortsetter å spille Wordfeud og det blir Kolbotn. Neste stopp er Kolbotn, avstigning på høyre side. Ti prosent strøm igjen. Det blir stille, jeg legger ord vertikalt og horisontalt. Jeg får ikke mange poeng, taper nesten alle brettene jeg spiller. Neste stopp er Ski. Etter det kommer mitt stopp. Tenk at vi skal ha en unge, sier jenta etter stillheten. For det er det som er livet liksom, man vokser opp, får barn og så dør man. Ja, svarer han.

Fotball-VM

Sykler til butikken for å kjøpe en boks med vaniljeis, vi skal ha pannestekt banan og is til dessert. Stiller meg bak en guttegjeng i kø mens jeg kikker ut av butikken på sykkelen som jeg har lånt og ikke låst, man vet jo ikke, kanskje noen tar den, det hadde vært synd, den er helt ny. Guttene i guttegjengen teller kroner, de er kanskje ti-åringer, plukker kjærligheter-på-pinner og sjokolade, du vet den kampen mellom Chile og Brasil, pappa var på den, sier en av dem. Å, sier en annen. Ja, pappa er i Brasil for han jobber og kan se alle VM-kampene, sier han, er storveis fornøyd. Jeg har tippet kampresultater og lagt hundre kroner i en pott, men har ikke sett en eneste kamp. Fotball, fotball; har aldri fått til å interessere meg, eller, kanskje en gang, i 1998, da jeg var ti år og gikk i fjerde klasse, vi snakket om fotball på skolen og jeg så alle kampene som Norge var med i. Norge vant 2-1 over Brasil, det ble full ståhei og vi skjøt tilogmed opp en rakett, en salutt. Ufrivillig får jeg likevel med meg noe, folk på Twitter som ellers skriver om andre ting, skriver om fotball; noen heier på Mexico, andre på Nederland; de diskuterer og diskuterer, siterer sportskommentatorer og linker til Knausgårds tekst om den argentinske fotballspilleren Ángel di María; og ropene fra stua når noen scorer, eller diskusjonen, blir det straffekonkurranse, mon tro; å nei, å nei, JAAAAAAAAAAAA!!!!!!; et for meg uforståelig engasjement, likevel er det så mange som holder på med dette. Ser og ser, følger med på kampene, spillerne, jeg vet ikke en gang hvor mange det er av dem, elleve på hvert lag?; spillerne som løper fram og tilbake på en grønn firkant, bare det, det skjer jo nesten aldri noe; lyden av publikum, massen; og jeg ser for meg kaoset i Brasil og de som står utenfor stadionene og selger mat, ser for meg gatene, byene, bilene, at det er varmt og at de snakker portugisisk og at folk hoier i gatene, kanskje med flagg og i fotballklær. Men bare i et øyeblikk eller to tenker jeg på det, glimt av et kart over Sør-Amerika dukker opp på netthinnen, Brasil ligger der og breier seg, stor og strakt, og sydspissen der nede, som ikke er Brasil, men Chile og hvor man må dra hvis man skal ta en av turistbåtene til Antarktis; og Argentina, som alltid får meg til å tenke på nazister på flukt, det er det først jeg tenker på, deretter, som nummer to, tenker jeg på Evita-filmen med Madonna i som jeg så da jeg var liten, litt amputert fordi mamma sa lukk øynene hver gang det kom en sexscene, og jeg kan egentlig ikke huske noe av den, bortsett fra sangen Don't cry for me Argentina, det er alt. Videre: Colombia, som får meg til å tenke på Gabriel García Marquez, som er død, døde mens jeg var på hytta i påskeferien og leste gamle pennyklubbøker. Bolivia, som får meg til å tenke på en venn som oppholdt seg der en lang periode og jobbet på et bordell, sier han, og jeg vet ikke med ham, jeg vet ikke alltid om det han sier er tøys eller sant, og jungelen, som han forteller er så fuktig at en gang han våknet i teltet og hadde hengt sokkene sine utenfor til tørk, hadde det begynt å vokse sopp på dem, som muggen som stortrivdes i bunnen av ranslene våre i 1998, da vi var ti år og glemte matpakker og most frukt i sekken og lot papirene bli fuktskadede før vi kom på å gi dem til foreldrene våre. Og lille Ecuador i det ene hjørnet, som jeg lenge, lenge, da jeg gikk i femteklasse, trodde lå i Afrika fordi en i klassen var adoptert derfra og hun var så mørk og hadde afrohår. Jeg husker hun fortalte at hun hadde vært der og spist marsvin, til så mange av jentene i klassens forstyrrelse, de hadde all slags små gnagere i bur på rommene sine, noe jeg aldri helt forstod greia med, hva skulle man med sånne gnagere, jeg syntes ikke det var noe søte, satt jo bare der i burene sine med sine vibrerende neser, gjorde ingenting, var like kjedelige som fotballkamper. Jentene, som alle skrev dyrlege eller frisør i minnebøkene under drømmeyrke. Bortsett fra hun fra Ecuador, hun skulle bli kjendis eller noe, kanskje skuespiller eller popstjerne, jeg husker ikke, men jeg husker at hun alltid skulle synge og danse hver gang det var en forestilling, gjerne til Britney, kanskje FN-dagen eller talentshowet, i gymsalen. I gymsalen hvor vi spilte hjørnefotball ved andre anledninger, som jeg faktisk syntes var ganske gøy, noe helt annet enn fotballen i friminuttene, som nesten ingen jenter var med på, bare gutter. Skrekken for å bli taklet i bakken av voldsomme gutter med vinnerinstinkt, kanskje tilogmed syvendeklassegutter, nei takk. (Mens jeg etter skoletid, velvillig, med jevne mellomrom satte meg på sta hester som kastet meg av på bakken, eller ble trampet av en hest på foten eller ved uhell sparket og bitt, alt det der gikk helt greit.) Da var stikkball mye gøyere, hvis man først skulle spille noe. Eller slåball, som det hendte at vi spilte på på fritiden også, hos S som bodde nede på myra og hadde høner og trampoline i hagen, stor hage med busker rundt og Grimsbekken like ved. Jeg så henne en gang i en trapp på vei ned fra Fløien, hun var på vei opp. Forsvunnet ut av livet for lenge siden, ikke en gang i periferien.

WHERE'D YOU GO, BERNADETTE av Maria Semple

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence. 

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here. 

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Uffda

People say Seattle is one of the toughest cities in which to make friends. They even have a name for it, the 'Seattle freeze'. I've never experienced it myself, but coworkers claim it's real and has to do with all the Scandinavian blood up here. 
- Fra Where'd You Go, Bernadette av Maria Semple

Bøkene jeg leste i april; biologi, hester og togreiser

I april har jeg visst bare lest én eneste skjønnlitterær bok. Og om den er helt skjønnlitterær kan jo diskuteres, det er Hamsuns reiseskildringer fra Kaukasus. En herlig bok! 

Jeg har egentlig lest mer, jeg har en haug med halvleste bøker på pulten. Ingen bøker som ikke er ferdig lest får havne på listene mine, skjønner dere. Og så har jeg lest en del til biologieksamen, som var i går; jeg fikk en sekser og er kjempeglad ennå! Eksamenslesningen har også preget det andre jeg har lest denne måneden. Bortsett fra I æventyrland kan alt på lista (sakprosa) relateres til biologi.

Jo, også var jeg på hytta i påska og leste gamle Pennyklubb-bøker om unge jockeyspirer og fullblodshester i Sørstatene. Litt gøy da!

Nå er fysikkeksamen neste. 

Ha en fin mai måned!

---

SAKPROSA
1. DET TAPTE PARADIS av Dag O. Hessen
2. EN YTTERST INTERESSANT BOK OM DYRENES VERDEN av John Lloyd og John Mitchinson
3. THE GREATEST SHOW ON EARTH: THE EVIDENCE FOR EVOLUTION av Richard Dawkins
4. VERDEN UTEN OSS av Alan Weisman

PROSA
5. I ÆVENTYRLAND av Knut Hamsun

---

DEN BESTE BOKA
I æventyrland og The Greatest Show on Earth. (Elsker tittelen.) Dyreboka var også morsom å lese. 

DEN KJIPESTE BOKA
Ingen av bøkene var kjipe. Det er sånn det skal være! 

I Æventyrland

Leste en fornøyelig bok i påska, nemlig I Æventyrland av Hamsun, hans reiseskildringer fra Kaukasus og Persia. Han skriver bl.a. om hvor gode druene er, om hester og kameler, lurendreiere og svindlere; om hva som skjer på toget, om teppehandlere, fjell og russisk litteratur, i en absolutt herlig blanding! Her er noen utdrag:


Hamsun om hestekjørere:
De smaa finske Hester som likner vore Fjordinger iler som Vinden gjennom Gaterne og omkring Gatehjørnerne har jeg mere end en Gang svævet paa ett Hjul. Finnen forer godt, men kjører hardt; naar jeg undertiden bad for Hesten blev jeg smilende kaldt en Hästgråtare. Jeg har en Gang i mit Liv mældt en Mand til Politiet og denne Mand var en finsk Hyrekusk...

Hamsun om å reise:
En Gang jeg vaaknet sat min Reisefelle og læste i en Bok ved Lampen. Jeg var for søvnig og elendig av Feber til at skaffe mig Rede paa hva denne Ekstravagance skulde tjene til. Var det desuten i Smug medbragt Bøker mens jeg hele Tiden vansmægtet med et gammelt Numer av "Nya Prässen"? En skulde aldrig ha Følge paa Reise, ens Følge tænker bare paa sig selv og putter i sig de bedste Mundfulde!

Hamsun om russisk litteratur:
Den russiske Diktning i det hele tat er saa stor og saa vanskelig at naa. Litt bred, -- det kommer av det russiske Lands og det russiske Livs Vidde. Det er Grænseløsheter ut til Siderne. Jeg rangerer litt tilside Ivan Turgenjev. Han blev Europæer, Franskmand minst like saa meget som Russer. Hans Mennesker regjeres ikke av den Umiddelbarhet, det Anlæg til Avsporing, til "Urimeligheter" som Ruslands Folk er alene om. Kunde man i noget andet Land se en Drukkenbolt som skal arresteres slippe fri ved at slaa Armene om Politikonstablen midt på Gaten og kysse ham og be for sig? 

Hamsun om hester:
Jeg fortalte vor Kusk med klare Tegn at Hestene var vore Medskapninger, at de efter de nyeste Undersøkelser endog hadde Sjæl og altsaa næsten var Mennesker; men den djævelske Perser lo mig ut for mine vesterlandske Teorier og vedblev at jage avsted og bringe os til den Sorte Stad snart paa et Hjul, snart paa et andet. Saa stanset vi Manden, betalte ham og blev staaende at bie paa Dampsporvognen. 

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?

Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?

Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?

Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 

beste snackset?

Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?

Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?

EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?

ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?

Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?

Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?

Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?

Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?

Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:

Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!

Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

En verden uten oss

Nylig avsluttet jeg sakprosaboka Verden uten oss av Alan Weisman. Den er ganske gammel egentlig, utgitt for første gang i 2007, jeg husker jeg leste en anmeldelse av den og at jeg noterte den ned bak øret, men hadde glemt den helt til jeg så den norske utgaven på biblioteket for et par måneder siden. Og nå har jeg altså lest den.

Boka er et forsøk på å beskrive hvordan verden ville ha sett om vi mennesker skulle forsvunnet fra kloden, hva hadde skjedd da? Hva hadde skjedd med atomreaktorene? (For tiden tar jeg et fysikkfag og har lest masse om kjerneenergi og blir helt svimmel hver gang jeg tenker på at uran har en halveringstid på 4,5 milliarder år.) Hva hadde skjedd med skyskraperne? (Manhattan er bygd på en sump, så de ville sunket ned.) Hva hadde skjedd med husdyra våre? (Katten ville klart seg best, den er vant til å jakte og drepe selv om den bor i hus sammen med oss og krøller seg i fotenden av senga og vil ha kos.) Hva ville ha skjedd med all plasten som vi har laget? (Allerede nå er havet fullt av bittesmå plastpartikler som evolusjonen ennå ikke har klart å skaffe mikrober til å bryte ned.)

Noen ting visste jeg godt fra før, mens andre ting var mer nytt for meg. F.eks. at den demilitariserte sonen mellom Sør-og Nord-Korea er grunnen til at noen arter fortsatt finnes, for der er det ingen mennesker som forstyrrer dem. Eller at Dartmoor-heiene i England ikke er naturlige, men blitt sånn etter at folk brant ned skogen for å gi plass til husdyr. Og at Panamakanalen er laget ved at to kontinentalplater er skjøvet vekk fra hverandre(!). (Etter at jeg leste dette følte jeg at det var allmennkunnskap som jeg burde ha visst.)

Men det som begeistret meg mest, var noe jeg leste nærmere slutten av boka. Forfatteren hadde intervjuet en Les Knight, grunnleggeren av en bevegelse kalt Voluntary Human Extinction Movement. Som jeg aldri hadde hørt om før, noe som er ganske rart, i og med hvor opptatt jeg er av apokalypsen, verdens undergang, overbefolkning, miljøvern og andre arters ve og vel.

VHEMT (gruppens forkotelse) er nemlig en bevegelse med slagordet "May we live long and die out". Det er en haug av folk som synes at folk må slutte å lage barn. Før eller siden kommer naturen til å ta knekken på oss, tror de, og det er også jeg helt sikker på, sånn som vi holder på og tror at vi eier verden og er bedre enn alle andre arter. Vi bare turer frem og tror at alle andre og alt annet i verden eksisterer for oss. VHEMT mener at siden vi uansett kommer til å dø ut, kan vi jo likegodt dø ut på en god måte. Det er ikke snakk om å drepe noesomhelst, bevegelsen er ikke for krig, sykdom, sult etc., men rett og slett bare for at vi slutter å reprodusere oss. Vi skal leve, men ikke skape liv. Jeg er også veldig for det, og har tenkt mye på det, snakket mye om hvor kjipt jeg synes det er at staten betaler fødselspermisjon og at alt legges til rette for å få barn, når det å få barn er så miljøfiendtlig som det er, noe som, har jeg fått erfare, er ganske upopulært å mene. Tingen er at jeg ikke synes det er noe flott at folk blir gravide, jeg synes ikke det er noen bra samfunnstjeneste å føde unger; jeg synes faktisk det er det mest egoistiske i hele verden. Enda et menneske som skal forbruke, ta plass, kreve sitt av det som egentlig er alles. Ofte blir jeg møtt av kommentarer som at hvis folk skal respektere mitt valg om å aldri få barn, så må jeg respektere at andre velger å få barn. Nja, sier jeg. Jeg respekterer ikke at folk dreper, lyver og gjør andre uetiske handlinger, og det å få barn setter jeg inn under den samme kategorien.

Jeg kan ikke gjøre noe med at folk gjør slike ting, men jeg kan mene at det ikke er noe greit. Og hittil har jeg følt meg ganske ensom med disse meningene mine, blir stort sett sett på som ganske usympatisk, tror jeg, men så har jeg altså funnet ut at det er mange som tenker sånn som jeg. Og det gjorde meg ganske glad.

Her, fra Wikipedia:

The Voluntary Human Extinction Movement (VHEMT^[A]) is an environmental movement that calls for all people to abstain from reproduction to cause the gradual voluntary extinction of humankind. VHEMT supports human extinction primarily because, in the group's view, it would prevent environmental degradation. The group states that a decrease in the human population would prevent a significant amount of man-made human suffering. The extinctions of non-human species and the scarcity of resources required by humans are frequently cited by the group as evidence of the harm caused by human overpopulation.

Fra VHEMTs egen side:

Q: What will the world be like when our population starts getting smaller?Everyone and every living thing on this planet will benefit from an improved human population density. The promise of abundant living will once again be more than wishful thinking.
Shortages of resources are caused by longages of consumers, so the fewer we number, the greater our material wealth could be. Social justice demands a more equal opportunity to exploit Earth’s resources. A dubious goal, more easily achieved when there are fewer people to redistribute resources to.
Conflicts arise primarily out of resource shortages, so peace becomes more likely with fewer people occupying the same lands and drawing from the same wells.
Children will be more respected and better cared for as there are fewer of them. The appalling numbers of children dying today could be reduced to an ugly page in the history books.
Housing will become plentiful without building more houses. A sustainable civilization will be possible when we stop taking more than is being regenerated by Nature.
Naturally, Nature stands to gain even more in the long run by a phase-out of the human species. As fewer people inhabit an area, less damage is done to wildlife’s habitat. Restoration will be possible when cities shrink and green spaces are expanded. Eventually, extinctions will become less common as habitat is restored and preserved for wildlife.
The sooner we stop increasing the demands we make on Earth’s biosphere, the greater the diversity of species of plants and animals we will leave, and the healthier Gaia will be.
All of us can join in the fun of imagining for ourselves what our world will be like when our numbers are shrinking instead of growing. What would it be like to be among the last people on Earth?

A few of us alive today might see the day our density peaks, but, barring a tragic dieoff, none of us will be around to see fewer than seven billion again. We can only dream. 

Her kan man lese mer.

Noen vil kanskje si at det er misantropi, men jeg sier heller altruisme.

En dag kommer jeg til å dø, og tanken på at det er natur, snø og dyr igjen føles definitivt bedre enn at jeg skal ha noen etterkommere. Etter to generasjoner hadde jeg blitt glemt uansett.

Det er tilogmed slik at jeg tenker på dette når jeg tenker på hva jeg skal studere til høsten. Jeg vurderer nemlig bioteknologi, men er klar over at jeg da kanskje ender opp som en som hjelper folk med kunstig befruktning, og det kan jeg jo ikke, det strider mot mitt etiske syn. Det finnes allerede nok mennesker på jorda.

Jonathan Franzen skriver forresten mye om temaet overbefolkning i Frihet. Glemmer aldri når den unge dama Walter Berglund har en affære med sier at hun har sterilisert seg for den gode sak. (Også fordi at påfølgende sexscene er blitt kåret til verdens kleineste litterære sexscene, eller noe sånt.) I tillegg skriver Franzen i Freedom, fugleinteressert som han er, om sangfugler som er truet av huskatter. I Verden uten oss står det også om det, noe om at hvert tredje hus i verden har en katt. (Usikre tall, muligens jeg husker feil, men det var mange!)

Og mens vi snakker om natur, helt til slutt, dette leste jeg i D2 i dag og ble skikkelig misunnelig:

Sotsji

Står opp tidlig en lørdag morgen og gjør ferdig en innleveringsoppgave i fysikk, den skal leveres på tirsdag men jeg har ikke tid til å gjøre den på mandag for da skal jeg noe annet, gjør det i dag, er en person som helst vil bli ferdig med ting først som sist, ikke utsette det til siste liten; det som er vanskelig først, deretter det som er lett og bare en fornøyelse, som f.eks. å se på femtenkilometeren kvinner i OL; ser på Marit Bjørgen som vinner gull på skjermen, har egentlig ikke interessert meg så veldig for skisport før jeg i eldre alder begynte å stå på ski igjen selv, nå skjønner jeg hva de snakker om, hvordan bakglatte ski føles, hvordan dårlig smøring føles, eller hvordan det er å suse nedover i sporet og forskjellen på klassisk og skøyting, samtidig som jeg tenker litt på fysikken, på glidefriksjon og hvilefriksjon, på fart og vinkler, ser det i bakkene, og også fordi det ikke er før de siste par årene jeg selv har begynt å trene, ikke lenger så sporadisk, mindre og mindre av det og heller mer målrettet slik at jeg ser hva som skjer med kroppen, den forandrer seg og det er fascinerende og jeg tenker at det er fascinerende generelt hvordan man kan få kroppen til å gjøre og å bli så lenge man har vilje og tålmodighet, det er fascinerende hvordan man kan presse den, øve den opp og derfor er det også fascinerende å se på sport, for det som jeg før bare tenkte på som mennesker som beveger seg, hva var så interessant med det?, er jo slettes ikke bare det, men viljestyrke og hardt arbeid, og heller ikke bare det, men naturfag i praksis, for hva er det egentlig som skjer med kroppen når man gjør sånn og sånn, hva skjer med oksygenet og hvorfor blir det melkesyre, hva skjer med musklene og mitokondriene og akkurat hvordan er det egentlig  kroppen lager energi helt ned til cellenivå, det er fryktelig interessant, det fine maskineriet som kroppen er. Og dagen før sitter jeg og ser på åpningsseremonien i Sotsji og kjenner på mine egne muskler, spesielt overarmene og leggene, som føles vonde for jeg har trent styrke tre ganger på fire dager samt løpt og syklet flere mil og jeg kjenner på armmusklene og ser at de har blitt tydeligere enn de var da jeg begynte med styrketreningen, jeg kjenner at jeg er fornøyd, at jeg har klart noe, for før klarte jeg ikke å ta armhevinger og stå i planke, det kan jeg nå, det er en glede over at jeg har klart å få noe til å forandre seg til noe (litt) annet. Og selvsagt, det gjelder mange andre ting også, f.eks. når man blir flink i noe, tilegner seg kunnskap, også da forandrer man seg jo, man får hjernen fra å kunne noe til å kunne noe mer. Eller man skriver en setning, så et avsnitt, og hvis man har vilje og tålmodighet nok og ikke lar seg henlede til ting som er irrelevant eller mister troa, evner til å se det store høydepunktet et sted langt der framme, å aldri glemme det, så kanskje blir det en hel roman til slutt.

Kongo

Overtaler min bror til å bli med på skitur selv om han har et historieprosjekt om kolonier i Kongo, jeg sier jeg kan fortelle deg om Kongo mens vi går på ski, men det eneste jeg vet er det jeg har lest i Joseph Conrads Heart of Darkness; og det er lenge siden jeg har lest den, det var en eller annen mann som fikk innbyggerne til å tilbe ham som en slags gud, langt inne i jungelen, skogen, oppover elva, Congo River; boka handler om en mann som kommer fra England for å hente ham, fikse på dette, dette kan de ikke ha noe av at en av dem driver med dette langt inne i usivilisasjonen, men er ikke egentlig usivilisasjonen dere selv, koloniherrene; og jeg forteller om den, men blir usikker på handlingen fordi det ikke var handlingen som jeg brydde meg mest om da jeg leste den, på et tog fra Bergen til Lillehammer, omtrent på denne tiden av året, for to år siden. Det var stemningen, følelsen av noe rart, og etterpå, siden har den blandet seg sammen med Coppolas film Apokalypse nå, mørkets hjerte, amerikanernes hjerte, krigen i Vietnam, napalm. Basert på romanen av Joseph Conrad, bare lagt til et annet land, en annen tid.

På toget fra Bergen til Lillehammer leste jeg den mens jeg spiste kanskje blodappelsiner, for også det hører denne tiden til, januar/februar, sesong for blodappelsiner, jeg spiser det alltid når det er snø ute. Det frembringer et minne om en gang jeg var litt syk og hadde fri, krøp under dyna mens mannen var på jobb, lå der hele dagen og spiste blodappelsiner og leste Necklace of Kisses av Francesca Lia Block, det er lenge siden. En fin leseopplevelse. En annen vinter flere år etterpå lå jeg i senga en kveld og skulle ønske jeg hadde noe gdt å spise, klokken var kvart på elleve, jeg satt og leste Helene Uri, kastet på meg jakka og knytta på meg skoene, nesten løp til butikken, Kiwi, det er nesten bare de som holder åpent til så sent, jeg kjøpte en pose med sjokoladebiter fra Nidar, noen med myntekremfyll for myntesjokolade er det jeg liker best, og en pose blodappelsiner, som er ganske dyrt for en student, men jeg brukte neste ikke penger på noe annet enn mat, dessuten måtte jeg ha det, måtte måtte måtte ha en hel pose sjokolade og blodappelsiner på en helt vanlig kveld, var ikke en gang helg, men måtte måtte måtte ha disse tingene den kvelden, spiste hele posen med sjokolade og hele nettet med blodappelsiner, ble kvalm, sikkert usunt, så mye sukker og og så mye syre, mens jeg leste en roman av Helene Uri, det handlet om en kvinnelig professor, det gjør alltid det hos Helene Uri, fikk ikke sove.

Jeg kom til Lillehammer hvor min venn bor, bodde i et kollektiv med noen hun ikke likte så godt. Vi spiste taco og drakk øl, hun sa hun hadde fått seg kjæreste. Han skulle snart komme, før vi dro på fest. En eller annen gang så hun Heart of Darkness liggende, kanskje det var da jeg pakket sekken, tok ut boka for å få plass til øl, man leser ikke på fest (selv om det hender at jeg går på do og skriver notater). Hun fortalte at hun ikke hadde fått lov til å lese den av sin far da hun var yngre, den kom til å gjøre henne deprimert. Jeg fikk ikke lov av mamma til å lese Sylvia Plaths The Bell Jar, men gjorde det likevel, på do. Jeg har forøvrig lest den flere ganger siden. Er den bra, spurte hun, jeg sa jeg ikke forstod så mye. Forstod den bedre etter å ha vært på forelesning om den mange uker senere, på universitetet. En ung kvinne med rustblå Fjällräven-sekk snakket om den, fortalte om tid og rom langs elven på mørkets kontinent som de kalte Afrika på den tiden, fortsatt et kontinent som ligger i mørke for meg på den måten at det må være det kontinentet jeg vet minst om, har knapt lest en bok skrevet av en afrikaner, må i så fall være et knippe sør-afrikanere. Husker jeg innimellom tenkte på at hun var så pen, jenta som nettopp hadde skrevet master og også prøvde å fortelle oss om dekonstruksjonen på best mulig måte, noe som for meg en gang var et mysterium, men som jeg nå har trengt inni, skrev en eksamensoppgave om dekonstruksjon et år etterpå, det gikk bra. Noe som forble et mysterium var hvordan hun klarte å kle seg så fint i en by hvor det alltid regner, det fortoner seg fortsatt som et mysterium for meg, alle disse velkledde menneskene i dette været, klarte det aldri selv, så bare ut som en druknet katt og frøs bare, fikk vanndråper silende ned nakken, hvordan holdt de ut?

Det er alt jeg har å si om Kongo. Min bror forteller at de var kolonialisert av Belgia. Jeg sier at Joseph Conrad var fra et eller annet land, men flytta til England og skrev på engelsk. Når jeg siden sitter ved pc-en må jeg sjekke hvilket land. Det er ikke Belgia, men Ukraina. Jeg ser for meg biler endevendt og flammer, kaos, opprør. Ukraina i dag. Joseph Conrad het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski. Polsk bakgrunn, dro til sjøs som søttenåring. Fikk britisk statsborgerskap i 1886. I 1899 ble Heart of Darkness utgitt. Leser også at foreldrene hans deltok i et opprør mot Russland og ble sendt til Sibir hvor de døde da Joseph Conrad var elleve. Den samme dagen leser jeg en anmeldelse av en bok om Pussy Riot som jeg har tenkt til å lese, litt pga. anmeldelsen, sånn sitter jeg og leser i litteraturtidsskrifter og famler meg fram til ting jeg bør lese, og ting jeg ikke bør lese, håper liksom å finne fram til det som er verdt tiden.

Jeg har ikke lest en eneste roman siden i fjor, og hvilken var det, det kan jeg ikke huske, men i fjor var ikke så lenge siden, bare en måned siden, trenger ikke svartmale.

Vi står på ski så langt at jeg nesten ikke rekker å treffe V til avtalt tid. Vi treffes, om mindre enn én uke drar hun til Thailand, hun skal reise rundt i Asia i tre måneder. En annen venninne jeg har holder for tiden med på det samme, hun sender bilder av insekter som hun smaker på, har bl.a. spist en skorpion, det var ikke så veldig godt. Hun sier at også hun vil se Nymphomaniac. En tredje venninne gjør det samme, hun poster bilder av strender på Facebook. Jeg sier til V at jeg aldri kunne tenke meg å reise rundt i tre måneder, synes helt ærlig at det virker som stress. Jeg er altfor glad i vaner, at hver dag er bygd opp rundt det samme, å sove i sin egen seng. Jeg er ganske kjedelig. V hater vaner, til høsten skal hun reise rundt i Sør-Amerika. Jeg sier jeg har tenkt litt på Sør-Amerika i det siste, at jeg ikke har vært der, og kanskje litt på Cuba, sikkert fordi jeg har lest noe om noe som skjedde på Cuba (Vigdis Hjorth), og fordi noen vi kjenner nettopp har vært der. Da jeg gikk på ungdomsskolen skrev jeg en samfunnsfagoppgave om Cuba.

God tur, sier jeg når vi skilles, hun skal ta bussen, jeg skal gå. Jeg ønsker henne en god tur, vi sees i mai. Jeg er så vant til å ikke se henne på månedsvis, hun er alltid et eller annet sted i verden som ikke er her. Når hun kommer igjen skal vi ri på hest sammen og jeg lover å lese Brave New World til hun kommer tilbake, den ligger på rommet mitt, hun har mast så lenge på at jeg må lese den uten at jeg har gjort det at hun til slutt gav meg den. Det er ikke det at jeg ikke har villet lese den, har bare glemt det helt bort.

LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block

En eller annen gang i januar/februar forhåndsbestilte jeg Love in the Time of Global Warming etter å ha lest bloggen til Francesca Lia Block som heter nettopp den tittelen i mange år. Og fordi jeg jo er fan og alltid gleder meg til å lese en bok av henne. Denne gangen gledet jeg meg kanskje ekstra mye fordi jeg hadde lest et sted at Love in the Time of Global Warming skulle være en litt mer voksen bok enn det hun vanligvis skriver. Vanligvis er det ungdomsbøker hun skriver, og å, så eminent hun er til det, men hvordan skulle en voksenbok bli? Vel, etter å ha lest Love in the Time of Global Warming er det bare å slå bort det med en gang. Denne føyer seg inn i rekken av ungdomsbøker hun har skrevet, jeg skjønner ikke hva som gjør dette til en mer "voksen" bok enn de andre. Men ok, det kan hende jeg har lest feil, eller at de som skrev det ikke var til å stole på (jeg kan nemlig ikke huske hvor det var).

Den andre grunnen til at jeg gledet meg eksepsjonelt mye, er tittelen. Jeg elsker tittelen, som henspiller til en av mine absolutte favorittbøker: Kjærlighet i koleraens tid. Men akk. Etter å ha lest boka må jeg dessverre si at tittelen er det beste med boka, og det er mildt sagt synd.

Tittelen er ikke den eneste referansen til verdenslitteraturen i denne lille romanen. Hele historien henspiller på Odysseen. Blocks forsøk på dette er rotete og, synd og si det: Billig. Hovedpersonen Penelope legger ut på en reise for å finne sin familie etter at det store jordskjelvet, Earth Shaker, har slått ut jordkloden. Tror de. Los Angeles er ihvertfall slått ut, alt ligger øde og smogen er lav over bakken, de ser ikke sola (som allerede er dagliglivet i mange asiatiske storbyer) og bilene har sluttet å kjøre. Det må ihvertfall være hele USA som er slått ut, men sikkert hele verden når de tenker seg om, for hvis det bare var USA, hvorfor er det ingen som har kommet og reddet dem ennå? Emnet formelig ber om noe episk, men hos Block skynder karakterene seg gjennom post-apokalypse-Los Angeles som om det ikke er snakk om en millionby, men heller noe på størrelse med Oslo. Og plutselig er de i Las Vegas. Hva skjer i mellom, hva er i ørkenen f.eks.? Her burde det være en masse muligheter for at ting skal skje! Og nettopp sånn føles hele boka: Hvorfor skjer det ikke noe mer?

En skulle også tro at ting skulle føles litt mer tragisk når det er slik at hele verden er ødelagt; savnet etter plantene, dyrene, himmelen, de andre menneskene, farger, friske grønnsaker, vann! Karakterene lever på hermetikk, sparer på vannet, kjører gjennom smog i en jeep, møter nesten ingen, og de eneste dyrene de ser er oransje sommerfugler. Hvor er sorgen etter det som er tapt? Hvor er smerten? Mens jeg leser tenker jeg på The Road av Cormac McCarthy, på at den har alt dette, den formelig gnir smerte inn i brystet på meg. Love in the Time of Global Warming har ingenting, den er tørr, intetsigende. Og det gjelder ikke bare tapet av jorda slik vi kjenner den, men også skildringene av kjærligheten. Penelope møter Hex og Ex møter Ash. Skildringen av kjærligheten mellom disse er likeså; tørr, intetsigende. Jeg tror ikke noe på det.

Nå er det ikke akkurat lett å komme seg inn i hodene på epos-karakterer heller, faktisk ikke mulig, men man kan likevel lese lengsel, kjærlighet, sorg, savn og store bragder i Odysseen. I Love in the Time of Global Warming kommer vi inn i tankene til karakterene, ikke minst Penelope, men det føles ikke ekte i det hele tatt, bare simpelt, rotete.

Rotete er forresten hele boka. Som om ikke Earth Shaker er kaosskapende nok, viser det seg at noen også har eksperimentert litt for mye med genmanipulering og altså lagd noen monstre av noen kjemper som vandrer rundt i California. Uh-oh. De mange litterære referansene virker også for tilfeldig og jeg har dessuten sett mange av dem i bruk hos Block tidligere. F.eks. heter Ez og tvillingbroren hans Eliot navnene sine fordi foreldrene deres er litteraturprofessorer og poeter og har oppkalt dem etter Ezra Pound og T.S. Eliot. I boka Necklace of Kisses fra 2005 (som jeg forøvrig elsker og har lest mange ganger) het to av karakterene Ezra og Hilda. Uoriginalt, finn på noe nytt 'a! Kunne de ikke heller hett William og Carlos. Haha. Neida.

Nei, jeg er skuffet. Svært, svært skuffet. Is this the end of a love story? Håper ikke det. Det er litt sånn med Francesca Lia Block. Noe av det hun skriver er så fint og fantastisk at jeg leser det igjen og igjen, mens noe er så dårlig at jeg føler meg snytt. Håper det går bedre neste gang.

Katter i Nevada

I Rogaland ligger Norges største ørken, sier han, og jeg er skeptisk tja, ørken, hva mener du, en veldig stor strand eller, og E bryter inn og sier hallo, nei, det er jo vått på stranda, dét kan ikke være en ørken, og klart jeg vet det, er bare skeptisk til at det finnes en ørken i Norge, og jeg er skeptisk med god grunn, for det viser seg at ørkenen han prater om er kunstig, bare avfall fra en fabrikk som lager et eller annet, og han tar opp telefonen og viser den og vi ser at den er grå, og jeg sier det var ikke en fin ørken, er kanskje litt gledesdreper, men hva annet kan jeg si, sier at jeg har vært i en ekte ørken i Arizona og han sier Las Vegas da?, og jeg sier nei, Las Vegas ligger i Nevada og der har jeg ikke vært, men hver gang jeg tenker på Nevada tenker jeg på en bok jeg leste da jeg var barn som jeg leste mange mange ganger, den handlet om katter og sjakkspill, det var noen som kidnappet katter for å drive forsøk med dem i Nevada, eller blander jeg sammen med alt jeg vet om prøvesprengning i Nevada, nei, det var en sammenheng, de kindnappet katter og gjorde forsøk med dem i Nevada, men hvorfor dro kidnapperne helt til Norge for å kidnappe katter, for noe stress, det må være noe jeg ikke husker helt her; men så langt tenker jeg ikke akkurat da, jeg finner heller ut at jeg skal si at i Finnmark ligger det sikkert en større ørken, eller nei, kanskje Svalbard, for er ikke definisjonen bare at det er sykt lite luftfuktighet og lite liv, og det er det jo når det er kaldt, mener å huske at jeg har lest noe om kalde ørkener, men er ikke sikker. Vet forresten at når man dør i kulda, så er det ikke først og fremst fordi det er kaldt, men fordi det er så tørt at lungene, som er avhengig av fukt ikke klarer å puste videre; det er dét man dør av, ikke kulden i seg selv. Lungene våre er nemlig fuktige. Vet også at munkelus har gjeller og ikke lunger, selv om de kravler rundt på land. De har et lite hulrom foran gjellene sine hvor det ligger vann, og så får de oksygen gjennom dette vannet som de bærer med seg i kroppen. Det er muligens derfor de trives i fuktige kjellere. Jeg vet også hvordan små munkelusbabyer ser ut, for det har jeg sett, jeg har sett det mange ganger hvordan tusen små munkelus blir født; samlet nemlig veldig mye på insekter da jeg var barn, av og til i en gjennomsiktig plastboks med pustehull, av og til i en gammel toliters isboks med hull, det var de insektene som vi bare så på littegranne, men ikke observerte i like stor grad, f.eks. larver; jeg og vennene mine den gang hadde alle en boks med larver i en periode, det var liksom kjæledyrene våre, lot vi som, kanskje fordi ingen av oss hadde ordentlige dyr hjemme, eller var det bare meg; alle andre hadde marsvin, hamstere, kaniner, katter, jeg hadde ingen dyr, bare insekter som jeg observerte og slapp løs igjen etterpå; det var før jeg fikk min egen hest og kanskje var litt heldigere enn de andre likevel. V er med meg i stallen en dag og spør om jeg kunne tenke meg en egen hest igjen, er ikke det mye ansvar, tenk om man en dag ikke orker å dra ut i stallen, man har virkelig virkelig ikke lyst? Jeg sier at det skjer aldri, det er bare uaktuelt rett og slett, jeg sier at det kanskje nesten er litt som å ha barn, man kan aldri melde seg ut, man har ansvar hele tiden, hestene bryr seg ikke om du var ute på byen i går, de skal ha frokost og slippes ut før klokken åtte hver dag uansett, og det er fint og jeg tenker på en mann som sa til meg at jeg aldri kunne ha hund noensinne for jeg visste ikke hva ansvar var og jeg ville aldri greie å gå på tur med den hver dag, og jeg sa alltid jo, for jeg har hatt hest, så jeg vet hva det betyr å ha ansvar for et dyr, men nei, han trodde ikke noe på det, men egentlig tror jeg det bare var hans unnskyldning til å ikke skaffe seg hund, ville ikke innrømme at det var han som ikke ville, for han skulle være romslig, han ville fremstå som romslig, eller at jeg kanskje skulle føle meg liten og ubetydelig, liksom umyndiggjort, du er ikke ansvarlig nok, noe som er det verste jeg vet, som om alt jeg sier og planlegger er useriøst, men det er det ikke, alt jeg sier er sant, men det er ikke alt jeg sier jeg skal som jeg får gjort øyeblikkelig. Forteller f.eks. E at jeg en dag akter å dra til Midtøsten, før jeg glemmer det, men kommer på det igjen og tenker why not, nå er det på tide å dra til Midtøsten, fikser det og nå skal jeg dra til Midtøsten førstkommende påske, har tenkt på det veldig lenge. Sier til den andre E at jeg skal til Midtøsten, hun sier jeg er gal, vil jeg bli bomba, jeg sier jeg kan jo dø hver gang jeg går ut av dusjen, hver gang jeg sykler og treffer en bil med en idiot bak rattet (det er jo mange idioter), hver gang jeg er i stallen og rir, hver gang jeg blir med fremmede hjem, men er ikke så veldig redd for det, hvorfor være redd for noe som en dag uansett kommer til å skje. Selv skal hun til Thailand, Vietnam og Japan, og det har jeg også lyst til, har lyst til å dra til Vietnam for Vietnam er alltid så vakker på film, det er det jeg vet (pluss alle jeg kjenner som har vært der sier det er så vannvittig fint der). Forestiller meg at det er skikkelig grønt; ekstremt grønt, den samme fargen som bare Vestlandet (i Norge) kan være i august, så ekstremt grønt, en grønnfarge jeg aldri har sett noen andre steder. Er fristet til å si smaragdgrønn, men vet egentlig ikke hva smaragdgrønn er siden smaragder ikke er noe jeg pleier å verken se eller røre, dessuten er en stein død, men planter lever, det hadde uansett ikke vært en fair sammenligning.

2 m.o.h.

Du må se Broen, sier jeg, enda jeg vet han har sett den. Kanskje er det derfor han spør: Mener du The Bridge? Nei, sier jeg, men skal du se den? Han vet ikke om det er noen vits siden det bare er en annen versjon av originalen, men at det sikkert er interessant for meg siden jeg er så glad i El Paso. Ikke El Paso, sier jeg, Southwest! Jeg er glad i Southwest. Æsj, Texas, var det en som sa på en tilstelning i sommer. Jeg sa: Hva snakker du om, hvor har du vært? Houston, sa han. Avfeier du hele Texas bare fordi du ikke liker Houston, en by, en by som det sikker finnes tretten av på dusinet? En by som sikkert ligner alle andre? Har du vært noen andre steder i sørveststatene enn bare Houston? Nei, det hadde han ikke. Han hadde ikke kjørt gjennom det golde landskapet som for folk flest kanskje er best kjent fra No Country for Old Men. Arrogant som jeg er ristet jeg på hodet av denne tåpelige forutinntattheten. I det hele tatt synes jeg folk flest er veldig fordomsfulle og forutinntatte når de snakker om Amerika. De fleste bryr seg bare om New York. Resten av USA er et høl.

Jeg synser litt om hvordan The Bridge kommer til å være. Hvis greia er at det skal skje en masse morbide mord i El Paso og Ciudad Juárez, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal fungere. Folk forsvinner sporløst og det skjer morbide mord i Ciudad Juárez hele tiden, de er vant til det. Hvordan skal det som er sjokkerende i Malmö og København klare å bli like sjokkerende i El Paso og Ciudad Juárez?, sier jeg. (Jeg vet ikke en gang om serien er kommet allerede, for alt jeg vet kan det hende.) Og forholdet Mexico og USA er helt annerledes forholdet Danmark og Sverige. Kanskje ikke i Southwest da, legger jeg til, for der er det flere som snakker spansk enn engelsk, og de som har engelsk som førstespråk snakker gjerne spansk også, dessuten spiser de mer salsa enn ketsjup. Det er nesten litt Mexico. En salig blanding.

Så kommer jeg på Breaking Bad og tenker at den serien også skildrer landskapet i sørveststatene godt. Ørken og enslige campingvogner.

Men bare så det er sagt, jeg har aldri sett en klarere stjernehimmel enn i southwest noen_sinne i mitt liv. Jeg følte jeg skulle ramle av jorda any second, så stor føltes himmelen rundt meg.

Jeg får av og til den samme følelsen når jeg ligger opp/ned med hodet og ser opp på himmelen mens blodet flyter til hodet. Jeg husker en sommer vi lå på brygga og så opp på den oransje kveldshimmelen og lot som vi gikk på skyene, vi hadde akkurat badet; vi skulle til å sykle og drikke øl, men måtte se på himmelen først.

Eller på planetarium når de viser film av stjernehimmelen før hovedfilmen begynner. Som oftest ser jeg filmer av dyr som bor i havet, det er min favoritt.

Til helgen skal jeg til fjells, 933 m.o.h.

Lesesperre, overgangsfelt

Blir du med og tar en kaffe, spør V. Det kan vi godt, sier jeg. Vi setter oss på et sted hvor det er sol. Hun forteller at hun skal ta den transsibirske banen, men ikke østover som de fleste gjør. Hun skal ta den vestover fra Beijing. Jeg sier at hver gang jeg har forestilt meg turen har den gått motsatt vei, fra Moskva, men at det ikke er noe hinder å ta den motsatt vei, hvorfor ikke, jeg har bare ikke tenkt på det. Det er best å ta den motsatt vei, sier V, for da kan jeg være i Moskva i april i stedet for februar. Først skal hun til Asia. Jeg sier jeg vil dra til Korea, jeg har tilogmed sett på flybilletter. Hun vet ikke helt hvor hun skal, kanskje til Australia også. Det er et land som ikke interesserer meg noe særlig, selv om de har en haug med dyrearter som ikke finnes noen andre steder i verden enn der. Man må også betale bot hvis man ikke stemmer under valget (men man kan godt stemme blankt). I syvende klasse hadde vi et prosjekt om et valgfritt land og jeg valgte Australia av alle land. På ungdomsskolen hadde vi et lignende prosjekt, da valgte jeg Cuba. Kanskje valgte jeg det fordi jeg var helt hekta på TV-serien Flipper da jeg var barn og de to yndlingsepisodene mine (som jeg hadde på video) handlet om smugling til/fra Florida og Cuba. Jeg så de om og om igjen. Kanskje valgte jeg Cuba fordi kommunisme interesserte meg, da som nå, men med et annet fortegn den gang. Nå leser jeg forresten mest om Sovjetunionen og Nord-Korea.

Før jeg gikk for å treffe henne gikk jeg innom biblioteket for å se om de hadde fått inn noen nye bøker i Nyheter-hylla. Det er en av tingene jeg savner fra Bergen. Nye bøker-hylla på biblioteket deres hadde et bedre utvalg. Bøkene i Nyheter-hylla på biblioteket i Kristiansand angår ikke meg. Som regel. Jeg lånte med meg en bok av en japansk forfatter jeg nylig hadde lest en god omtale av. Liten var den også, kom sikkert ikke til å være tung i ryggsekken på vei hjem. Noen ganger lar jeg være å låne tykke bøker fordi jeg ikke orker å gå hjem med dem, i dag var ryggsekken tung nok fra før.

Jeg hørte på M.I.A. på vei hjem mens jeg leste om SVs forslag til en ny overvåkingskommisjon på Aftenposten.no og var allerede lei av twitter-statuser om Olav Thons helsidersavisreklame for FrP. Vi hadde nettopp snakket om folk på kafé som bare nistirrer ned i iPhonen, hvorfor gidder de å treffes i det hele tatt? Folk ser altfor mye på telefonen, sa V. Jeg er på iPhonen hele tiden når jeg ikke drikker kaffe med deg, sa jeg. Det er ikke helt sant, men på vei hjem la jeg merke til at jeg så ned på den hele veien mens jeg gikk. Jeg satset på at en sjette sans ville fortelle meg det hvis en sykkel kom faretruende nær, men var egentlig ikke redd for det, syklistene i Kristiansand sykler bra. De går tilogmed av sykkelen når de skal over fotgjengerfeltet.

Hjemme spiste jeg ristede skiver med hjemmelaget oliventapenade på mens jeg leste en bok fra Sør-Korea og var glad for at at lesesperren jeg har hatt hele den siste måneden så ut til å være over. Jeg var så glad for det at jeg lot være å dra på spinningtime som jeg hadde planlagt. Den siste måneden har jeg begynt på en haug med bøker, lest et eller to kapitler før jeg har lagt dem vekk, glemt dem, ikke orket å lese videre, en av dem avbrøt jeg tilogmed uten å engang ha i tankene at jeg skulle lese videre, jeg tenkte: for noe dritt, denne leverer jeg tilbake. Jeg kan ikke huske sist det skjedde, at jeg avbrøt en bok, uansett hvor dårlig den var, men nå hendte det. Etterpå fikk jeg en følelse av at jeg hadde vist respekt for min egen tid. Jeg skal fortsette med det, tenkte jeg.

Boken fra Sør-Korea handler om en ung kvinne hvis mor nylig har dødd og nå har hun nettopp tatt opp igjen studiene sine ved universitetet. Der har hun blitt kjent med noen, endelig, før kjente hun ingen bortsett fra sin kusine. Nå kjenner hun tilogmed en tyrkisk angora som heter Emily Dickinson. Hun går timevis rundt i byen for å bli kjent med den, hun tar omveier til og fra universitetet. Hun ser ikke ned i noen iPhone mens hun går, dette er lenge før mobiltelefonens tid.

Hun leser en bok av Roland Barthes.

Hun sier man må lage suppe når det kommer folk på lunsjbesøk, for suppe er ikke noe å kimse av. Det er bra mat. Jeg er enig. Jeg har oppe et vindu på Google Chrome med en oppskrift på gazpacho. Det er fordi jeg har tenkt til å lage det til middag en dag, men har bare ikke gjort det ennå.

Jeg gikk forresten en omvei hjem fra skolen her en dag, gjennom skogen, med bærplukkeren, det er fortsatt bær der. Da jeg kom hjem laget jeg veganske blåbærpannekaker.

For tiden tenker jeg på at det vokser sopp i skogen, men at jeg ikke vet hvor jeg skal finne dem og den eneste soppen jeg vil kunne klare å kjenne igjen er kantarell, men sist jeg plukket den var i en høstferie for mange år siden og høstferier, er ikke de alltid i oktober og nå er det august, så det er vel ikke kantarell nå. Så fikk jeg en sms hvor noen spurte meg om jeg ville bli med på sopptur dagen etter, sammen med en huskyhund, og jeg ville bli med, men vi befant oss ikke i samme by, så jeg måtte si nei og følte at det var et tap.

Noen ganger føler jeg at jeg er på feil sted.

Men noen ganger er alle steder feil sted.

På Flamme Forlags blogg leser jeg om forfatteres favorittbokhandler og jeg lurer på hvilken bokhandel jeg kunne ha skrevet om som min favoritt. Nesten hver gang jeg er i Oslo stikker jeg innom Tronsmo, men det er et kjedelig valg, alle elsker Tronsmo. Hva kunne jeg ha svart? Jeg er jo ikke noe glad i å kjøpe bøker. Noen ganger må man kjøpe bøker, sa pappa, hva skal forfatterne ellers leve av? Stipend fra staten, sa jeg. Men det ser ille ut hvis det blir blå regjering, tenkte jeg, det har vi diskutert mange ganger. Jeg synes ikke det gjør noe, så mye skit som blir gitt ut. Kanskje blir det mindre av det.

Jeg tenker på en tid av livet hvor jeg frekventerte byens bruktbutikker og fant skjulte bokskatter mens min daværende kjæreste og jeg av og til kysset innimellom reolene, det var da han var helt ny. Nå er vi ikke sammen lenger og jeg kan ikke fordra bruktbutikker, jeg har helst lyst til å svare amazon.com.

På hyllen ligger bøker jeg har kjøpt på nett som jeg ennå ikke har lest. Å, så mange bøker jeg ennå ikke har lest.

Har du lest Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant nå?, spør pappa som skal levere den tilbake til bestemor til helgen. Nei, jeg har ikke lest noenting i det siste, sier jeg. Det er ikke helt sant, dagen før klarte jeg å lese flere noveller og et essay i The Paris Review Summer 2013 Issue. Det var ikke bare bare.

Et av novellene tenkte jeg mye på etterpå. Det handlet om en mann i NYC som var medlem i en coop-matvarekjede hvor alle medlemmene jobbet to timer i butikken hver måned. Det var et av kriteriene for å være medlem. Til gjengjeld fikk de handle til gunstige priser. Jeg tenkte det var et genialt konsept. Jeg tenkte at hvis jeg hadde hatt muligheten til å være med på noe sånt, så hadde jeg vært med. Jeg er glad i samvirkelag.

Ikke bare var det interessant at hovedpersonen jobbet på et slikt sted, men også samtalen han hadde med ei jente som også jobbet der mens han satte prislapper på mango. Det var en novelle som fenget meg fra første stund, selv om jeg er noe usikker på hvor godt jeg likte den, litt usikker på om jeg likte det den ville fortelle meg, kanskje jeg må tenke litt mer på den. Jeg har allerede tenkt på den i mange dager.

En annen av novellene har jeg allerede glemt, det eneste jeg husker er noen unge jenter som leser ved et basseng og tittelen. Ergo ikke like bra som den andre (som jeg ikke husker tittelen på).

Jeg har også skrevet en novelle, men etter at jeg skrev den har jeg ikke turt å lese den. Jeg er redd for at den skal være dårlig. Dokumentet ligger bare oppe på skjermen. Jeg måtte trykke den fort vekk da jeg tok opp pc-en på et offentlig sted. Jeg ble plutselig redd for at noen bak meg ville komme til å lese de første setningene på toppen og tenke at det der suger, hvorfor har hun skrevet det? Det er selvsagt helt irrasjonelt, noen ting er det. Dessuten veldig selvsentrerende, men noen ting er også dét.