Lørdag, fine anmeldelser og gode nyheter

Våknet opp på en lørdag, av meg selv. Jeg er blitt ganske flink til det i det siste, slutte å ha på vekkeklokka i helgen. Man trenger ikke å være helt fascist heller (mot seg selv). Men jeg våknet altså, til sol på verandaen og tenkte: Skulle hatt Klassekampen nå. Til frokosten.

Jeg leste det nyeste nummeret av Vinduet i stedet, om Tomas Espedal og en fin reiseskildring fra Balkan og Hellas. Spesielt gøy var det siden det ikke er så lenge siden jeg selv besøkte mange av stedene som var beskrevet. Bitola, Skopje, Athen.

Så fikk jeg vite at det var en anmeldelse av Evig barnefri i dagens Klassekampen (i Bokmagasinet), og da måtte jeg jo bare skaffe meg dagens avis. For å få tak i den måtte jeg sykle til nabokommunen. I Ås er det bare abonnementer som får lese Klassekampen.

Jeg kjøpte en is, en avis og satte meg på en benk utenfor kjøpesenteret. Jeg ble glad over at anmeldelsen var fin, og tenkte på hva jeg skulle si til folka som stod på partistands dersom noen av dem skulle komme og gi meg noe. En rose for eksempel. Da skulle jeg ha svart: Nei, takk, jeg vet allerede hva jeg skal stemme på. For er det noe som også gjør meg glad, så er det at Miljøpartiet De Grønne stiger på meningsmålingene og at de får velgere fra alle mulige andre partier. Det forbauset meg litt hvor glad det faktisk gjorde meg. Som oftest er jeg ganske oppgitt og pessimistisk, trist og sint, men det finnes altså gode nyheter også!

Institutt for plantevitenskap

Våkner opp tidlig en mandag morgen, spiser opprevet brød i mangel på brødkniv, smører på peanøttsmør med lommekniven som jeg kjøpte under en mellomlanding i Sveits, visste den skulle komme til nytte når jeg en dag skulle flytte til Ås og bli biolog, innerst inne på flyplassen på vei hjem fra Athen i desember totusenogtolv da jeg ennå studerte litteraturvitenskap visste jeg det kanskje, at jeg en gang skulle få en tilværelse hvor ting var mer praktisk enn bare tenkende, selv om det kanskje ikke var akkurat slik jeg tenkte det, sveitserkniven som smørekniv på et shabby kjøkken hos Studentsamkipnaden, i påvente på å flytte inn et annet sted.

På kjøkkenet snakker jeg med en spanjol som er biolog, nå skal hun ta master, hun har sett at jeg har et klistremerke fra Sea Shepherd på pc-en og hun sier at hun en dag vil jobbe for Sea Shepherd og jeg sier at det skal jeg også og at litt av grunnen til at jeg bestemte meg for å bli biolog var Sea Shepherd. Jeg forteller at jeg studerte litteraturvitenskap og hadde en eksistensiell krise, følte meg nytteløs og at livet ikke hadde noen mening, bestemte meg for å bli biolog og faktisk gjøre noe, og har bare vært her i ti dager, men føles allerede som jeg gjør noe, har telt kronblader, gjort fire forsøk, hatt på meg hvit frakk med penn på ytterlomma på brystet og laget gele til gelektroforesekar som man bruker når man skal studere DNA og som jeg tidligere bare har lest om, snakket om på videregående muntlig eksamen i våres, men ikke gjort på ordentlig, i virkeligheten, ikke før nå. Og mange ganger snakker vi om det, ei annen jeg snakker med, som er fra samme by som jeg, sier at hun studerte til å bli ingeniør i Stavanger, oljebyen, men hun kunne ikke gjøre det likevel, hun måtte heller gjøre noe for miljøet, så hun flyttet hit i stedet, begynte på miljøfysikk og fornybar energi, og jeg blir glad, synes det er fint at det er slik, at det er så mange som bryr seg om det som er viktigst. Hvis ikke her (jorda), hvor ellers?

Hun sier hvis jeg vil ha mat, bare ta, hun har så mye og hun flytter om to dager, endelig. Jeg sier takk, men nei, jeg skal også flytte om to dager og jeg var på dumpsterdiving i går, har nok av naanbrød, ferdiglasagne, tomater og nøtter. På andre siden av stasjonen forklarer jeg, ved den gule åkeren, i den bygningen som jeg har sett på fra bussen som jeg tok fram og tilbake fra Oslo, før jeg installerte meg på sovesal, der skal jeg bo. 

Jeg skal ha planter på balkongen, en jungel, inne også, veldig gjerne en kjøttetende plante, men har ennå ikke funnet ut hvordan den får mat innendørs, må kanskje sette den ved siden av en fruktkurv eller la en banan stå litt for lenge rett ved siden av. Vil så gjerne ha et sitrontre, fordi det er så fint. (Og fordi gin fizz er en god drink.) Vil så gjerne ha planter som slynger seg oppover stolpene på balkongen, i taket over, hvorfor ikke alt dette, balkongen er sydvendt, sol lenge. Potter med urter; basilikum, gressløk, oregano, timian. Avokadoplante, sukkulenter, blomster. Vet ikke en gang om jeg har grønne fingre, men tror man kan bestemme seg for det hvis man vil, hvis man begynner å tenke på planter som de levende organismene de faktisk er og ikke bare noe som vokser som ikke angår oss, litt sånn som meg før, da jeg var yngre, klarte ikke en gang å holde en kaktus i live. Husker en gang vi hadde vært på lang sommerferie og mamma var helt hysterisk da vi kom hjem fordi det ikke hadde regnet og ingen hadde vannet plantene i hagen og halvparten var døde, gule, uttørkede; jeg tror hun gråt, og hun ble sint, skulle aldri på sommerferie igjen i sitt liv, ville jo bare være sammen med plantene sine. Og vi andre, som ikke tok det alvorlig, "det er bare planter!", men som jeg forstår bedre nå, kanskje fordi jeg skjønner bedre hva som ligger bak, hva de består av, hva de lever av og hvordan, at maskineriet deres er like flott som dyrenes, minst, nei, egentlig flottere, fordi uten dem hadde det ikke vært noe oss. Som jeg selvsagt alltid har visst, men som jeg ikke før (ganske) nylig virkelig har tenkt på, all variasjonen, hva de går gjennom og hvordan ulike planter tilpasser seg det som er rundt dem, det er så mye mer enn det vi får vite bare ved å kaste et blikk på dem. 

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?

Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?

Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?

Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 

beste snackset?

Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?

Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?

EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?

ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?

Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?

Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?

Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?

Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?

Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:

Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!

Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

25!

For ett år siden befant jeg meg i Athen sammen med kjæresten og feiret bursdagen min med baklava og gresk bordvin mens jeg okket meg over at mitt uetablerte liv.

I dag blir jeg tjuefem, er singel, har sikkert lagt på meg femten kilo og bor (midlertidig) på gjesterommet hos mamma og pappa. Kvartlivskrise! Men samma det, jeg er glad. Jeg har en bachelorgrad, får lønn for å skrive om litteratur og er godt over det norske PISA-gjennomsnittet god i matematikk. Ingen av de tingene var/hadde jeg sist gang.

Tjohei! Skal feire dagen med Nøgne Ø, gode venner og kanskje et fenalår.

Fyller tjuefire år i Aten. På toppen av Lykabetoshøyden.

Årssummering 2013: Januar

Elsker å summere opp året, hvert år. Året 2013 var det første hele året jeg hadde en smarttelefon, og også det året jeg klarte å eie den samme telefonen i mer enn ett år! Før jeg fikk smarttelefon ble jeg alltid frastjålet mobilen, eller jeg glemte den, eller jeg ødela den, sølte vann/øl over, mista den i do eller glemte å ta den ut av lomma før jeg slang buksa i vaskemaskinen (jeg tuller ikke, jeg har opplevd alt dette). Dette er beviset på at jo dyrere ting man eier, jo bedre tar man vare på dem, og jo bedre man tar vare på ting, jo lengre varer dem, og jo lengre ting varer, jo bedre er det for miljøet. Men det jeg egentlig mente å si, var at med smarttelefon fulgte konto på instagram, og årsoppsummeringen vil derfor innebære en del bilder derfra.

Månedens beste bok: Jerusalem. Chronicles from the Holy City av Guy Delisle.
Månedens kjipeste bok: En norsk spion av Aslak Nore.

Da 2013 startet befant jeg meg i Kristiansand. 

Besøkte han som var kjæresten min i Oslo. Vi hadde nylig vært i Hellas og hadde Hellas night in med gresk salat og baklava til dessert. 

Besøkte reptilparken. 

Dro tilbake til leiligheten i Bergen som jeg ikke hadde vært i på over en måned. Fant en plante på badet og en ny samboer som spilte opera og Disney-sanger i dusjen. Ellers bestod livet av kaffe.
melk

Tok selfies mens jeg venta på at vannet til presskanna skulle koke seg.
stua

Så en hel sesong med Californication. Hank Moody og Karen er det mest romantiske paret jeg vet om. Hank Moody har ei ny dame hele tiden og Karen er møkklei og de krangler og sårer hverandre hele tiden, men uansett hva som skjer kommer de alltid tilbake til hverandre. Uansett om den ene gifter seg på nytt med en redaktør med livet på stell, eller den andre må hanskes med den suicidiale kjæresten mens en eller annen filmregissør skriver bestselgerboka dennes til en dårlig blockbusterfilm, så er det de to. Dessuten beveger de seg i Los Angeles, og jeg elsker Los Angeles. Det er min litterære favorittby.

Apropos Los Angeles, i januar leste jeg Bright Shiny Morning av James Frey. Handlingen var lagt til Los Angeles. En underholdende bok som jeg likte å lese, men som jeg i ettertid tenker var en dårlig bok full av klisjéer.



Var på bursdagsfest hos en som hadde førsteversjonen av Min kamp i leiligheten sin. (Altså ikke Karl Oves Min kamp, men en annen.) Vi måtte bla litt i den. Snakket ellers om Knausgård med ei søt jente, spiste elgpølse, drakk sjampis og røyka sigaretter i bakgården mens det snødde. Tok en selfie på badet fordi jeg var så fornøyd med den mintgrønne genseren som sikkert ikke passer meg lenger. 

Drakk opp den siste diet cherry coken jeg tok med hjem fra Hellas i desember året før. 

Alltid er det en samtale, eller flere

Han trenger en morsom tv-serie å se på, sier han mens han legger spekemat pent på en tallerken og har asparges kokende på komfyren, jeg spør om han har sett Girls, hvis ikke må han se på det, for det er morsomt og for å si noe mer sier jeg også at jeg kjenner meg sånn igjen i den, og etterpå lurer jeg på om han kommer til å tenke på det når han ser den, hva er det hun kjenner seg igjen i her og kan det fortelle meg noe om henne? Jeg koker tevann og venter på at isen i isboksen jeg tar ut av frysen skal bli myk nok, peanøtt- og karamelliskrem, jeg klipper opp en ny pose med kaffe og heller den oppi en blikkboks mens jeg venter og sier at How I Met Your Mother var morsomt nok én sesong, før jeg begynte å tenke sånn over at de alltid var en gjeng på fem mennesker og at jeg hater tanken på en gjeng som alltid består av de samme menneskene, for sånn er det jo ikke i virkeligheten, man er aldri gjengen, ikke for alltid, bare en periode, og så må den forandre seg, bryte opp, påvirkes av noe utenfra; nye mennesker, at noen faller fra, flytter, at noen blir sammen med noen og så er dét viktigere enn vennene var, og det er det ikke noe galt i, for sånn er det, ting forandrer seg, ut med det gamle, inn med det nye, og bare sånn kan det fortsette.

Og dessuten er ikke sitcoms noe for meg, sier jeg, og tenker på min bror som lo av meg da jeg en gang sa: nå trekker jeg meg tilbake for å se på tv. Hva da? spurte han og jeg svarte Modern Family, hahaha, lo han, er ikke det sitcom, lillebroren min lo av meg, gjorde narr av meg, og jeg sa det er helt ok for jeg orker ikke noe annet nå, så stakk jeg ned i kjelleren og på gjesterommet hvor jeg noen ganger bor når jeg er hjemme hos familien, enten der eller på det soverommet som var mitt og min søsters da vi vokste opp, som nå er pusset opp og ser helt annerledes ut og av en eller annen grunn blitt min søster sitt, bare hennes, det er ingenting igjen av meg der, eller, som om den grunnen er tilfeldig, nei, det er jo fordi jeg var den første som flyttet ut, selv om det var en prossess som skjedde en smule umerkelig. Det var ikke sånn at jeg sa at nå flytter jeg og så pakket jeg sammen alle tingene mine i kasser og ble kjørt avgårde til en togstasjon og tok toget til en ny plass hvor jeg innredet meg og hang postkort og plakater på veggene for å gjøre det nye stedet til mitt, før jeg tok gratisbussen til IKEA og handlet kopper og skåler til kjøkkenet hvor jeg skulle spise frokoster og skjenke vin til meg selv før jeg dro ut på fest, nei; jeg forlot barndomshjemmet umerkelig da jeg ble sammen med E; først bodde han i et mintgrønt hus hvor det var høyt opp til taket og det var sommer og vinduene var åpne, og når vi våknet spiste vi brødskiver med avokado og snøfrisk og rødløk med stor appetitt mens vi hørte på soft elektronika fra en boomblaster på stuegulvet i det ellers spartansk møblerte hjemmet, før det ble høst og han flyttet til en leilighet og jeg var sjeldnere og sjeldnere hjemme, heller her. Han kjøpte en tannbørste til meg som fikk være der og leste et kapittel fra en bok, høyt, mens jeg lå på sofaen og spiste spinatstuing med pinjekjerner og drakk eplecider, et fornøyelig kapittel av en bok, før han sa at jeg kunne lese resten mens jeg var her, jeg kunne komme dit og lese resten av boka på egenhånd, i min sofa, selv om det ikke fungerte sånn, for da jeg gikk igjen tok jeg med boka og leste den ferdig hjemme. Men likevel, etterhvert, umerkelig var jeg oftere og oftere her enn der, jeg handlet matvarer og tok dem med, vi spiste frokoster; blåbærmysli, soyamelk og banan; jeg kjøpte et skatoll i en bruktbutikk og tok det med på  bussen og fylte det med stjernekart og penner og bøker, av og til satt jeg der og skrev, eller jeg leste til eksamen og begeistret meg for Sartre; snart vasket jeg gulv og lagde middager på egenhånd, jeg kom av og til hjem til ingen, for jeg hadde mine egne nøkler nå, jeg kunne komme småbrisen hjem sent og lage tomatsaus på kjøkkenet med et hemmelig triks: ha en teskje sukker i, og chili, la den koke lenge nok så den blir tykk, og mens jeg ventet kanskje røyke en sigarett eller drikke en øl fra kjøleskapet, som kanskje jeg hadde kjøpt inn, eller som kanskje han hadde kjøpt inn, det spilte ingen rolle for nå var det vi to som bodde der, jeg var ikke lenger en gjest, jeg hadde flyttet ut hjemmefra.

Betaler du husleie? spurte søsteren min en gang vi satt i bilen til et sted, ja, sa jeg. Men det er jo hans leilighet, sa hun, jeg sa: men nå bor jo jeg også der. Jaja, sa hun og jeg husker ikke mer, kanskje kjørte hun meg dit, kanskje var det derfor hun kom på å spørre. Senere flyttet vi sammen til nye steder, E og jeg, vi flyttet tilogmed sammen til en ny by, inn i et blått hus med hage og kaniner, men det var selvsagt mye senere, og det skjedde ikke umerkelig, det skjedde som noe vi planla, nå drar vi hit og bor.

Men nå, på kjøkkenet, rasper T parmesanost på raspen, til spekematen, og vi har snakket mange ganger om når vi skal flytte. Etter eksamen i midten av juni, sier han, han har okkupert hele stuen med tingene sine; arkitekttegninger og plater og pappruller og kommoder og et arbeidsbord han har tatt ut av rommet sitt, det er mye bedre lys i stuen, han trenger lyset, det er åpnere her. Også jeg trenger lyset i stuen, jeg vil ikke sitte inne på rommet mitt og spise maten min, det var helt okei da det var vinter, det kunne minne meg om en hule jeg bodde i, her bor jeg når det er kaldt ute, jeg bjørnen, men ikke nå, nå er det vår, sommer, første juni, jeg vil også være i stuen. Jeg våkner hver dag og dekker på det ene stuebordet; et glass vann, en skål mysli og kulturmelk, en kaffekopp, en presskanne med kaffe, en avis kanskje, en bok. Så spiser jeg frokost og hilser på S når han kommer forbi og skal koke kaffe han også, jeg vet når han dukker opp, sånn noenlunde, men vi snakker ikke så mye sammen. Jeg tror vi bare har diskutert internettregninger og om hvem som skulle ringe huseieren da døra gikk i stykker, eller om den mystiske forbrente pizzaen, eller når han blir utålmodig på meg når jeg skyller ting i vasken, kan jeg ikke bare få noe vann først, sier han, som om det tar så lang tid for meg å skylle resten av det jeg skal skylle. Straks, sier jeg og skyller ferdig; presskanna, frokostskålen, smoothiemaskinen, hva det enn måtte være.

Du må gjerne komme på eksamensutstillingen, sier han, på Haukeland, etter at han har fortalt om den. Når er den, spør jeg. Helga neste, sier han, nei, ikke den, etter det igjen. Å, da er jeg i Finland, sier jeg og ler litt av meg selv fordi jeg gleder meg sånn til å dra dit og hver gang jeg snakker om Finland er det med en slik entusiasme i stemmen, eller i hele kroppen, at jeg må le litt av meg selv og min opprømthet. Finland, det er bare muligens jeg selv som forstår at jeg gleder meg sånn. Det er vanskelig å beskrive til andre hvorfor jeg skulle glede meg sånn til å dra til Finland. Helsingfors er jo ikke akkurat New York. Åjaa, du skulle jo til Finland, du, sier han, for jeg har jo fortalt det før. Jeg skal til Finland, jeg skal til Finland. Jeg har allerede pakket kofferten, en stor koffert, har pakket den uten å sjekke hvordan været blir, jeg ser bare for meg at det ikke skal regne, at det er relativt varmt men kan bli kjølig om kveldene, har derfor tatt med sommerkjoler og gensere, ingen bukser, den jeansen jeg planlegger å ha på meg på selve reisen for holde. Jeg har også pakket med meg et svensk litteraturtidsskrift, men ellers ikke så mye annet lesestoff ennå, jeg har ikke bestemt meg for det ennå, er også redd for at det skal bli for tungt, og pensumet, som jeg har på pc-en, kanskje det er nok i seg selv? Kanskje kommer jeg til å bruke mest tid på å gå rundt i Finland og se på ting, skrive i skriveboka, jeg har alltid med en helt ny skrivebok hver gang jeg drar til et nytt sted. Av og til når jeg drar hjem igjen kan den være helt fylt opp, side ned og side opp; andre ganger ikke fullt like mye.

Vi dro til Athen og der skrev jeg nesten ikke i boka jeg tok med meg. Jeg kan nesten ikke en gang huske at jeg noensinne tok opp den rosa skriveboken, bortsett fra enkelte notater om steder som var verdt å huske, for eksempel den ene restauranten hvor vi spiste kypriotisk mat; lam, poteter, aubergine, mynte, geitost, bordvin. Det var mer som ble sagt enn skrevet. Vi sa det i heisen, vi sa det over måltider, over bloody mary på bar, vandrende rundt søyler, i parkene, opp trapper, på museer, i bokhandelen, sittende ved fontener, på trikken, i dagligvarebutikken, overalt sa vi det så det ikke trengte å bli skrevet.

Sånn som i Berlin, hvor jeg skrev. Jeg skrev i en svart notatbok med myke skinnpermer mens han spiste noe på den andre siden, drakk kanskje en øl, på flyet leste jeg Dostojevskij. I en av bøkene jeg dekker på med til frokost, den om et mysterium med en amerikansk flicka (jeg leser den på svensk, jeg skal jo snart til Finland), er det et kjærestepar som snakker sammen om Dostojevskij, de er svært unge. Sexton år. Ihvertfall er hun det. Doris. Han leser Idioten, hun leser Brott og straff. Han ser på henne som en slags frelsende Sonja, Sonja som blir med Raskolnikov til fangeleiren i Sibir og på den måten frelser ham, for hun har troa. Doris tenker kjæresten er en idiot. Ingen kan frelse noen. Jeg tenker på noe K sa til meg en gang; kanskje hun ble tiltrukket av menn med problemer fordi hun trodde hun kunne løse dem for dem. Jeg sa til henne at du kan ikke ta andres problemer, eller: jeg skjønner ikke at du gidder å redde noen, blir det ikke bare et problem for deg selv til slutt? Det kommer ikke til å gå bra. Du vil ikke være sammen med han psykisk ustabile.

Det er ikke idioten som trenger å reddes, kjæresten til Doris. Det er Doris selv, men fra hva vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke lest boka ferdig. Den ligger på senga og venter mens jeg står på kjøkkenet og venter på kokevann og is, snakker om fremtiden med T, en konkret framtid, en framtid vi har kontroll over. Ingenting om tåpelige drømmer og hvordan vi helst vil leve, ingenting om det huset jeg ser for meg at jeg vil bo i, om hvilken hund jeg skal ha og hva datteren min skal hete; ingenting om det jeg skriver, ingenting om at jeg tenker på å ta meg en tur til Praha simpelthen fordi jeg har lyst, eller til Island, også det simpelthen fordi jeg har lyst, der skal jeg ri på islandshester over det golde landskapet. Bare om jobber, skoler, eksamener, utdanninger. Og jeg leter i skuffen etter en iskje, jeg ser for meg en jeg pleier å bruke, men kommer på at den ikke er min, har aldri vært her, i denne leiligheten, enda folk spiser is rett som det er, det har jeg sett i fryseren (eller på meg selv). Jeg tar en vanlig skje i stedet, en av billigste sort, fra IKEA, graver i isen, forsyner meg i en skål, fløteis med karamell og peanøtter med et tynt lag av sjokolade omkring seg, lukten av mynte fra tekoppen; aspargesen er ferdig, han slår ut vannet over et dørslag i vasken, han sier han skal laste ned Girls og gi det en sjanse, men håper han ikke blir hekta, det har han ikke tid til nå. Neste gang jeg ser ham sier han: nå har jeg sett seks episoder, takk for tipset.

ATEN

Jeg ligger på den hvite sengen min og skriver i den svarte notatboken min.

Det er ikke nok å skrive, men det er det eneste jeg kan. 

Og det er bedre enn å gråte (som Brodsky sier). 

- Utdrag fra Tolv måneder i skygge av Lukas Moodysson

Athen, del 3/3

En av dagene vi var i Athen hadde jeg bursdag! Med et så stort ego som jeg har, er det selvsagt veldig gøy og stas med bursdag!
nars

Menneskestatuer på Bysantisk Museum.
fine

Kjæresten min henger seg i et stativ fordi han mener det er bra for å rette opp ryggen.
gymnastikk

Jeg fikk lov til å bestemme at vi skulle gå opp Lykabetos-høyden siden jeg hadde bursdag. (Who am I kidding, jeg hadde gått opp den høyden uansett om kjæresten min ville blitt med eller ikke. Skjønner ikke det der konseptet med å ta hensyn til hva andre vil.)
srr

På toppen.
utsikt

Vi så en kirke med solcellepanel på taket. Jeg måtte ta bilde av det fordi det alltid forfjamser meg at religiøse mennesker av og til tenker fornuftig. (Neida. Joda.)
tøys

Et fint sitrustre.
tre

En plakat med en fin tegning av et fint dyr inne i en fin leketøysbutikk.
rådyr

Kjæresten min kjøper noe i en gresk bokhandel som ikke er på gresk. Visste dere forresten at ordet 'barbar' kommer fra grekerne? De kalte alle som ikke var grekere for barbarer, for grekerne skjønte ikke hva de sa, de sa bare ba ba ba og var usiviliserte.
se

Fine farger i en grønthandel.
se

På bursdagen min gikk vi for å se ballett på Athens konserthus. 

Vi dummer oss mens vi venter på at forestillingen skal begynne.

Inne i salen. Jeg tør aldri å ta bilder i saler bortsett fra før alle andre er kommet, eller i pausen. Vi så forresten Tsjakovskijs Sleeping Beauty. (Herregud, ikke be meg om å skrive det på orginalspråket, jeg er jo tross alt en barbar.)
se

Pausevin. Noe vi aldri har råd til i Norge. 

Ingen bursdag uten kake! (Kake = baklava.) Og enda mer billig, gresk bordvin. (Og ikke nok med at jeg hadde bursdag, så fikk jeg enda en A på en annen eksamen. Woho! Følte meg som Superwoman.)

Jeg tar et bilde av at grønn er yndlingsfargen min mens jeg venter på kjæresten min.
se

En gang prøvde jeg meg på å kjøpe en kake som ikke var baklava. Det var skikkelig skuffende. (All kake smaker skuffende når man tenker på baklava.)
se

En dag begynte jeg å bli pjusk, så jeg måtte kjøpe noe gulrotjuice med antioksidanter.
se

Anarkistkjæresten. 

Et tak på et hus hadde bare falt sammen.
se

Enda mer baklava. Vet at ambrosia og nektar ble regnet som de greske gudenes føde, men jeg er helt sikker på at de spiste baklava også der oppe på Olympen.
se

En forlatt bygning i Athen. Dem var det mange av. :(
se

I love gresk bordvin, og jeg ble helt henrykt da det viste seg at man kunne kjøpe det i butikken, ikke bare på kafé/restaurant! (Her med en hvit versjon.)
se

Hjerne.
se

Juletre. Det beste med jul er alle lysene i mørket. (Og det er jo forresten det som er poenget med jul også, in the end.)
se

En dag gikk vi på veggisrestaurant. Det var skikkelig dårlig veggismat, for jeg ble ikke mett.
se

Måtte ha vegansk uncheesecake til dessert. Det var veldig godt (men jeg ble ikke mett av det heller).
se

Jeg ble derimot drita. (Kanskje det var nettopp derfor jeg ble drita.)
se

Kattegraffiti 1.
se

Kattegraffiti 2. Miao! 

Stengt kiosk. Ikke noe flaskeøl på oss (før neste kiosk 100 meter unna).

Oliven og fetaost.