Stedet

Med nytt hjem kommer nytt kontor, eller arbeidssted, en pult, en benk; med rullende stol. Noen sier kjøkken er det viktigste stedet i et hjem, spise må man jo, og helst skal man spise sunt, hjemmelaga; ting laga fra bunnen av, noe jeg er ganske god på faktisk; jeg har laga alle mulige supper fra bunnen av; tomatsuppe (med skålda tomater, det er kjempegøy å skålde tomater), neslesuppe, gulrotsuppe, borsj (med og uten vodka), grønnsakssuppe (har tilogmed laga buljong fra bunnen av), maissuppe, potet- og aspargessuppe, hvit bønnesuppe med bakt hvitløk, flere forskjellige typer fiskesupper (trenger minst to hender for å telle), reke - og mangosuppe etc. Og det var bare suppene. Andre ting jeg har laga fra bunnen av: jeg trenger hender og føtter til å telle alle typer vegetarburgere jeg har laga, noen med spinat, andre av havregryn, noen av bønner; jeg har laga veganske bananpannekaker, gulrotpannekaker, eplemos fra epler jeg har plukka selv, gnocchi (selv om jeg i utgangspunktet ikke liker gnocchi så godt, det bare virket så morsomt å gjøre det), pesto med basilikum som hovedingrediens, pesto med soltørka tomater som hovedingrediens, femti ulike hummuser, samosaer med ertefyll, vegansk sushi, etc. etc. etc. Sitter og spiser rødbeteburgere med stekt løk as we speak. Skjønner det med mat, liker å lage mat, liker å spise god mat, liker å se hvordan enkeltdeler blander seg sammen og blir til et stort hele, se alle ingrediensene gå sammen og bli til noe. Andre sier soverommet er det viktigste. Jeg trenger bare en stor seng, hvite laken og leselampe. Etter en barndom hvor jeg delte rom med min søster, et folkehøyskoleår hvor jeg delte rom med en annen og fire år som samboer med en kjæreste har jeg knapt hatt mitt eget soverom. Men det er aldri for sent. Likevel, det er et sted som er viktigere. Arbeidsstedet. I mitt tilfelle akkurat nå er det på soverommet, en benk, en benk som bare er min, har ikke vært sånn alltid, husker jeg bodde sammen med noen som jeg delte arbeidspult med, vi kranglet om det, jeg ville ha en helt for meg selv, han ville heller ha mer stueplass, jeg kunne ikke forstå hva som var viktig med det, er det et rom som er uviktig må det være stua, man kan leve uten stue, ikke uten egen pult hvor man kan ha alle sine papirer og bøker spredt rundt til enhver tid, la alt som ser ut som rot for andre være i et system som du kjenner til, vite hvor alt er hele tiden; et sted som man kan få fred og ro. Det stedet hvor man skriver skriver skriver, og regner regner regner, hvor blyanter spisses og rutebøker brukes opp i takt med en stadig voksende beherskelse over tall; der man leser, tar notater, skriver brev, av og til betaler man kanskje regningene mens man hører på musikk, og man vet alltid hvor kodebrikken er, for det er jo bare din pult. Det er ingen som flytter på noe, som roter, som tror de rydder, men bare lager kaos. Man kan klistre hvilke post-it-lapper man vil overalt, husk det og husk det, torsdag: flaggermus-tur (med radar!), timeplanen klistret på veggen foran, kan bare se på den og vite at tirsdag i morgen er det zoologi klokken tolv, vi skal se på insekter og edderkoppdyr, senere dissekere fugl og frosk. Pulten og stolen som er i akkurat riktig høyde, til meg, mine hundreåtti centimeter (som det står i passet, men er lenge siden jeg har målt selv og har hatt passet siden jeg var seksten, kanskje jeg snart må ha nytt?), ingen andres centimetere på sokkelesten. Sender en tanke til Virginia Woolf, hvem (i den vestlige verden) kan leve uten egen pult. Det er ikke det at den er så stor, er ikke i et eget rom, men rett ved senga (har hørt man ikke skal ta med arbeid inn i soverom, men man hører så mye rart og jeg får uansett alltid sove); bøkene mine er ikke der, de er i stua, i ganga, men pulten er min, bare min, det er bare mine ting på den, bortsett fra bøker jeg har lånt, men det er jeg som har lånt dem. Tegninger jeg har tegna, av soppsporer og gjær, kopper med te som jeg har laga til meg selv, blyantholder av hermetikkboks som det har vært bønner i (laga salat og pasta), skrivebøker. Her skal jeg lære ting, noe av alt jeg trenger å vite. Mangler en papirkurv, mangler en ekstra lampe, men det kommer.

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

Årssummering 2013: Desember

I desember var jeg mye på fest, men ikke bare det, jeg skrev også veldig mye. Veldig bra måned altså. 

Månedens beste bok: HVER MORGEN KRYPER JEG OPP FRA HAVET av Frøydis Sollid Simonsen

Månedens kjipeste bok: LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block

I desember var jeg på en kunstutstilling som jeg likte veldig godt. Har sagt det før, men sier det igjen: Hvis du befinner deg i Kristiansand før 19.januar, ta turen til Kristiansand Kunsthall. Utstillingen varer til da. 

Fylte 25 år i desember.  En av gavene jeg fikk var en personalized notatbok. Det hører forresten med til fortellingen at alle gangene jeg har vært på polet og kjøpt vin etter at jeg fylte tjuefem (tre ganger), har jeg blitt spurt om å vise legitimasjon. Blir like glad hver gang. 

Var på julebord og det var kjempehyggelig.

Red på tur i mørket. (Slapp av, både hesten og jeg hadde på oss reflekser. Det er viktig.) 

Var på tur med Stanley.

Hadde tilfeldigvis på meg samme kjole på nyttårsaften som på nyttårsaften i fjor. 

Nyttårsfestens buffebord. Jeg hadde egentlig tenkt til å lage en fancy vegansk rett, men måtte droppe det etter å ha lett forgjeves etter silketofu i alle byens asiabutikker. Lagde hummus og en paprikapeanøttesaus i stedet. 

Fikk ski til bursdagen og gleder meg noe helt vanvittig til å stå på de, men det ser ikke ut til at det blir snø med det første. Og på Facebook poster folk bilder av blomster som har begynt å gro i bedet. Jeg synes det er trist og får helt vondt i brystet av å tenke på det. 

Nå er det januar og nytt år. Det skjedde mange bra ting i 2013, men også mye dumt, leit og vanskelig. Det var nok mest av det siste der når jeg ser året samlet, men det ble bedre mot slutten og desember var en bra måned. I dag så jeg nyttårstalen til Erna og jeg synes det var veldig fint at hun snakket om psykisk helse. I går var jeg på nyttårsfest og vi snakket om hva vi gledet oss til i 2014. Akkurat nå gleder jeg meg mest til å begynne på skolen igjen neste uke, etter en lang juleferie. Ellers har jeg en del planer jeg gleder meg til, skal bl.a. reise til Palestina og Israel, men kanskje viktigst av alt er alt jeg har tenkt til skrive. Tror 2014 blir et bra år. Det er vel sånt "alle" lirer av seg første januar, men ihvertfall så tror jeg 2014 blir bedre enn det forrige, og det er jo noe. I går sa jeg godt nyttår, i dag sier jeg godt nytt år!

Midt på kvelden

Sist jeg satt på dette stedet var nøyaktig fire år siden, jeg drakk øl og spiste økologisk rød grønnsakssuppe med hjemmelaga brød og fetaost på en MDG-fest og krangla med den daværende kjæresten min om politikk, det var like før stortingsvalget, tidlig høst og fortsatt varmt, mange satt ute. Til tross for at maten var god, gratis og dyrevennlig, endte jeg opp med å stemme Rødt noen dager etterpå.

Denne kvelden drikker jeg også øl, fra før av drita på rom & cola med lime og isbiter; jeg sitter på en stubbe og prøver å si noe om at grunnen til at jeg i år skal stemme på høyresiden ikke har noe med lommeboka mi å gjøre, jeg stemmer ikke blått fordi jeg er gnien på pengeboka, nei, jeg elsker skatt, jeg betaler min skatt med glede, hånden på hjertet, gjerne mer skatt; nei, jeg har ideologiske grunner, mennesket har ansvar for seg selv, vet selv best hvordan livet skal leves osv, og går det ad undas, så går det ad undas, sorry, sånn er livet, livet skal være litt hardt og vanskelig, og kanskje er det noen som bare seiler gjennom, så bra for dem da, men alle kan ikke kreve at det skal være slik, eller satse på at staten skal redde en til slutt. Selvgjort er velgjort.

Tidligere på dagen har jeg laget russisk rødbetesuppe (borsj) fra scratch, også den økologisk, av kortreiste grønnsaker, dessverre uten vodka fordi jeg ikke hadde det, jeg har ikke lenger et barskap, det hadde jeg da jeg bodde sammen med min tidligere kjæreste, vi hadde gin, vodka, rom i syv forskjellige varianter, gammeldansk, fernet branca etc.. Jeg husker en gang for fem år siden at jeg inviterte ei venninne hjem til middag hos meg, jeg skulle følge en oppskrift på en pastarett med spinat, parmesanost og pinjekjerner, det endte med at hun måtte lage retten, jeg var helt molbo, visste ikke en gang hvordan man skar løk. (Hvordan jeg klarte å finne fram til pinjekjerner i butikken, er også noe jeg lurer på.) Senere lagde jeg retten igjen, for da visste jeg jo hvordan man skulle lage den; bl.a. lagde jeg den til han jeg hadde så lyst til å bli sammen med (jeg ble litt overrasket over at han putta chilli i, men bar over med det, så forelska som jeg var).

Senere lagde jeg retten mange, mange ganger og jeg behøvde til slutt ikke å se i oppskriftsboken, og flere andre retter likeså.

Nå spiser jeg ikke en gang pasta. Jeg kan ikke fordra pasta.

Igrunnen er jeg ikke spesielt glad i middagsretter, varme retter. Bortsett fra havregrøt, og suppe.

Jeg inviterte den samme vennen til middag ved en senere anledning. Da serverte jeg potet- og vårløksuppe, på en varm sommerdag, vi inntok middagen ute i det fri.

En gang vant jeg tilogmed et gavekort fra en matvarekjede etter at en av suppene mine vant en suppekonkurranse i et matmagasin.

Jeg som hadde heimkunnskap som hatfag på barneskolen. Dét og sløyd.

Men jeg kan fortsatt ikke snekre eller lage fine ting i tre; her en dag skulle V og jeg spikre en planke på en sikringsbu oppe på fjellet; jeg hadde litt lyst til å spikre, tenkte det kunne være morsomt før jeg kom på en annen gang jeg spikret og slo tommelen slik at den ble blå, fikk dermed angst og ble helt ubrukelig, du er jammen meg ikke særlig praktisk anlagt, sa V; jeg er kanskje ikke det, sa jeg, men måtte føye til at jeg kan alt om å male. Jasså, sa V og var skeptisk. Jeg sa at jeg har malt husveggen på mine foreldres hus annethvert år siden tenårene. Jeg fortalte at jeg til min mors skrekk har stått på stige og vasket med såpevann, for så å vente på at det skal være sol tre dager på rad slik at veggen har kunnet tørke og blitt klar til å males. Og som om ikke dét er nok, så liker jeg det tilogmed!

Jeg har også malt garasjen i eggeskallgult og sprayet et Ivar Aasen-sitat på veggen ved hjelp av stenciler, selv om dette ikke er mitt verk i idé og teknikk; det var min pappa som ba om Ivar Aasen-sitatet og det var min daværende kjæreste som fortalte meg hvordan jeg skulle lage stencilene, han som gikk på tegning, form og farge-linje på videregående. Det måtte bare ta slutt.

Det må være det eneste, sa V. Jeg kom ikke på å si at jeg også er god på å lage suppe. Jeg kom senere på at jeg aldri har bedt henne på middag hjem til meg etter at vi ble voksne og begynte å lage slikt selv. Jeg kan huske at hun var hjemme hos meg da vi var barn og at vi spiste grandis.

V fortalte meg også at hun kunne huske en gang hun var med familien min på hyttetur da vi var små, at vi en av dagene på den hytteturen hadde spist tortillachips med salsasaus til middag og at hun hadde fortalt om det hjemme etterpå: Vet dere hva, hos Kathleen spiste vi chips med dip til middag! Det kunne ikke jeg huske, men tenkte at det hørtes ut som en middag etter min smak, nettopp fordi det ikke kan regnes som middag.

Jeg leste en gang en bok om ei dame som var irritert på mannen sin som skulle spise middag hver dag, kunne hun ikke bare få spise knekkebrød? Denne kvinnen og jeg hadde ellers ikke noe til felles, hun bodde på Frogner og var veldig opptatt av penger og tennis, og det var en ganske dårlig bok, men akkurat angående det der, var vi like. Kunne vi ikke bare få spise knekkebrød og kunne ikke den masete mannen bare spise middag for seg selv hvis det var så viktig? Jeg forteller det til V mens vi koker opp ertestuing og potetmos fra pose, og hun kan ikke tro sine egne ører, hvem liker ikke en god og varm middag? Jeg, sier jeg. Det er en av de positive tingene med å ikke bo sammen med en kjæreste, sier jeg, man slipper å lage og spise middag hver dag. Nei!, sier V, det er jo hyggelig, hun er kanskje et varmere menneske enn meg, muligens et bedre kjæresteemne. Jeg er ubrukelig, jeg liker jo ikke noen av de tingene som er vanlig at man gjør når man er sammen med noen, jeg ville bare sitte i min egen krok med nesa bak en bok, ja, selv mens vi kranglet innenfor våre egne fire vegger hendte det at jeg holdt en bok foran trynet, en femte vegg. Det hendte jeg siterte Nietzsche og foretok analyser på setningsnivå.

Dessuten er jeg ikke spesielt god på å verken lyve eller si ja til ting jeg ikke har lyst til, bare for å være grei. Som f.eks. å si "ja, gjerne" til å se på Sons of Anarchy når vi dagen før så noe jeg ville se på. Jeg forstår ikke poenget med å gjøre noe man egentlig ikke har lyst til bare for at det skal være hyggelig å gjøre_noe_sammen. Det er bedre å gjøre det man vil, alene. Sant, sant, sier jeg. Nei, da blir man jo ensom til slutt, sier V. Du tar feil, sier jeg. En: Det er bedre å være ensom for seg selv enn ensom sammen med noen andre, ensomheten føles mye verre ut da. (Her tenker jeg på Tove Ditlevsen, gift og skilt fire ganger.) To: Trenger man selskap av noen som bare er der, i samme hjem som deg, kan man jo bare ha en hund. Hvis alt man vil ha er en å se film med når man kommer hjem trøtt fra jobb, så kan man jo bare dét.

--

Men ingenting av dette sier jeg der jeg sitter på stubben og drikker fra mitt glass Nøgne Ø. Det er bare noe jeg har opplevd og tenkt. Ikke mer politikk nå, sier Chr. Nei, uff, sier K som er kjæresten hans.

Athen, del 3/3

En av dagene vi var i Athen hadde jeg bursdag! Med et så stort ego som jeg har, er det selvsagt veldig gøy og stas med bursdag!
nars

Menneskestatuer på Bysantisk Museum.
fine

Kjæresten min henger seg i et stativ fordi han mener det er bra for å rette opp ryggen.
gymnastikk

Jeg fikk lov til å bestemme at vi skulle gå opp Lykabetos-høyden siden jeg hadde bursdag. (Who am I kidding, jeg hadde gått opp den høyden uansett om kjæresten min ville blitt med eller ikke. Skjønner ikke det der konseptet med å ta hensyn til hva andre vil.)
srr

På toppen.
utsikt

Vi så en kirke med solcellepanel på taket. Jeg måtte ta bilde av det fordi det alltid forfjamser meg at religiøse mennesker av og til tenker fornuftig. (Neida. Joda.)
tøys

Et fint sitrustre.
tre

En plakat med en fin tegning av et fint dyr inne i en fin leketøysbutikk.
rådyr

Kjæresten min kjøper noe i en gresk bokhandel som ikke er på gresk. Visste dere forresten at ordet 'barbar' kommer fra grekerne? De kalte alle som ikke var grekere for barbarer, for grekerne skjønte ikke hva de sa, de sa bare ba ba ba og var usiviliserte.
se

Fine farger i en grønthandel.
se

På bursdagen min gikk vi for å se ballett på Athens konserthus. 

Vi dummer oss mens vi venter på at forestillingen skal begynne.

Inne i salen. Jeg tør aldri å ta bilder i saler bortsett fra før alle andre er kommet, eller i pausen. Vi så forresten Tsjakovskijs Sleeping Beauty. (Herregud, ikke be meg om å skrive det på orginalspråket, jeg er jo tross alt en barbar.)
se

Pausevin. Noe vi aldri har råd til i Norge. 

Ingen bursdag uten kake! (Kake = baklava.) Og enda mer billig, gresk bordvin. (Og ikke nok med at jeg hadde bursdag, så fikk jeg enda en A på en annen eksamen. Woho! Følte meg som Superwoman.)

Jeg tar et bilde av at grønn er yndlingsfargen min mens jeg venter på kjæresten min.
se

En gang prøvde jeg meg på å kjøpe en kake som ikke var baklava. Det var skikkelig skuffende. (All kake smaker skuffende når man tenker på baklava.)
se

En dag begynte jeg å bli pjusk, så jeg måtte kjøpe noe gulrotjuice med antioksidanter.
se

Anarkistkjæresten. 

Et tak på et hus hadde bare falt sammen.
se

Enda mer baklava. Vet at ambrosia og nektar ble regnet som de greske gudenes føde, men jeg er helt sikker på at de spiste baklava også der oppe på Olympen.
se

En forlatt bygning i Athen. Dem var det mange av. :(
se

I love gresk bordvin, og jeg ble helt henrykt da det viste seg at man kunne kjøpe det i butikken, ikke bare på kafé/restaurant! (Her med en hvit versjon.)
se

Hjerne.
se

Juletre. Det beste med jul er alle lysene i mørket. (Og det er jo forresten det som er poenget med jul også, in the end.)
se

En dag gikk vi på veggisrestaurant. Det var skikkelig dårlig veggismat, for jeg ble ikke mett.
se

Måtte ha vegansk uncheesecake til dessert. Det var veldig godt (men jeg ble ikke mett av det heller).
se

Jeg ble derimot drita. (Kanskje det var nettopp derfor jeg ble drita.)
se

Kattegraffiti 1.
se

Kattegraffiti 2. Miao! 

Stengt kiosk. Ikke noe flaskeøl på oss (før neste kiosk 100 meter unna).

Oliven og fetaost. 

Engangskamera: Lillehammer og Bergen

Her en dag fremkalte jeg noen engangskameraer. Noen av dem har jeg hatt liggende en stund og jeg hadde glemt hva jeg hadde tatt bilde av, andre igjen hadde bilder fra ganske nylig. Her er noen av bildene.

antioksidanter

Smoothie fra Fruktbar og Sara Stridsbergs Darling River på en benk i Bergen.
park

Tro det eller ei, men dette bildet er tatt klokken ti på kvelden i Bergen en gang i mai. Det var nesten tropenatt.
 rød kjole

I Gamlehaugen-parken i Bergen en sykt varm dag i mai. Vi spiste druer og leste til eksamen.

narrasjon

Her prøvde jeg å ta bilde av sola midt på natta, men det gikk ikke så bra. Det var under en varm juninatt da vi satt ute hele natta og drakk cava og rom og hørte på musikk. Solen kunne hele tiden skimtes i horisonten, men tydeligvis ikke på film, som om norske sommernetter er for out of this world til å fanges på kamera, som spøkelser og andre overnaturlige ting. Kanskje det er litt sånn, for hvert år lar jeg meg begeistre av den, sola som aldri går ned, jeg går aldri lei av det.

vin

Vi venter på at forfatterne skal entre scenen på litteraturfestivalen i Lillehammer. Vi sitter nesten på første rad fordi Knausgård skal komme. 

speilsalen

Utenfor Café Stift i Lillehammer. Vi har nettopp sett og hørt på Knausgård. 
opera

Jeg, (nå forhenværende) pescetarianer/vegetarianer, våknet opp en dag i mai og sa: Jeg har så lyst på burger. Etter det har jeg spist burger med jevne mellomrom. Dette bildet er fra da vi gikk i en time til McDonalds i Lillehammer for å spise burger. Sist jeg spiste burger var på Café Generalen på søndag. Da spiste jeg BBQ-burger med smørstekt mais. Mm. Gleder meg allerede til neste gang jeg skal spise burger.
langt

Omtrent der jeg bodde da jeg var i Lillehammer på litteraturfestivalen.
gamle

Øl og lesning av magasinet Plot på Felix Pub i Lillehammer. 

stav

 Jeg feiret en god muntlig eksamenskarakter med nybakte scones med smør og blåbærsyltetøy på Krok & Krinkel Bokcafé i Bergen i begynnelsen av juni. De var sykt gode.
sko

Kaffe og søt bakst på en benk i Bergen.
etter noe

Et flyttelass.
nesttun

Pappa, kjæreste og bror på rastepause i Hardanger.
hj

Snø på sommerfjellet.
over

Rastepause ved Byglandsfjorden. Vi spiser brødskiver med avocado.