Hanna Resvoll-Holmsen

For et par dager siden overvar jeg en samtale om Hanna Resvoll-Holmsen på Nasjonalbiblioteket. Det er en del år siden jeg oppdaget henne og ble så begeistret at jeg tegnet en tegneseriestripe om "Norges første grønnstrømpe". Den gang hadde jeg så lyst til å lese mer av og om henne, men jeg fikk ikke tak i noe, heller ikke biografien til Bredo Berntsen. Jeg nevnte også Resvoll-Holmsen såvidt i debutromanen min, men så glemte jeg henne litt bort – på den tiden hadde jeg ennå ikke oppdaget hvor mye moro man kan finne i Nasjonalbibliotekets samlinger. (Til nå har jeg for det meste lest tekster relatert til Sigrid Undset). 

Men så – takket være Facebooks algoritmer – oppdaget jeg dette arrangementet i tide, hurra for det, for der, på scenen i Målstova, satt fire andre minst like begeistra personer. Det var både interessant og gjenkjennelig å høre panelet prate om Resvoll-Holmsens reiser til Svalbard. F.eks. det at geologene lurer på om de skal ha med en botaniker til Svalbard. Nei, det hadde de egentlig ikke tenkt, men ok da. Jeg har selv opplevd en og annen geologstudent lure på hva det er å studere av planter på Svalbard. Hvor er plantene, liksom? Helt nede på bakken finnes de, for den som gidder å se etter. Og det hadde panelet et fint sitat for, av Virginia Woolf: La oss ikke ta for gitt at livet er fyldigere til stede i det som vanligvis anses som stort enn i det som vanligvis anses som lite.

Foranledningen til arrangementet var at det i år er 150 år siden Hanna Resvoll-Holmsen ble født, og i i forbindelse med det har Nasjonalbiblioteket trykket en fotobok med noen av Resvoll-Holmsens bilder. Hun var jo en pioner i den henseende. På et tidspunkt ble det stilt et spørsmål om bilder er av betydning for forskning nå til dags, og inni meg tenkte jeg på min samling av et firesifret antall bilder av rødsildre på Spitsbergen. Svaret på spørsmålet er altså JA. 

Og som om ikke en fotobok var nok, så har litteraturprofessor Anka Ryall, som var med i panelet, skrevet en bok om Hanna Resvoll-Holmsen. Den gleder jeg meg til å lese! Å, for en fryd alt dette er!

Litteratur i mars

Mars var en begivenhetsrik måned litterært sett. Fikk både lest og skrevet mye, bokbada Sara Sølberg i Kristiansand, dro på flere litterære arrangementer selv, bl.a. London Book Fair.

Grunnen til at jeg dro dit, var at Indonesia var årets hovedland. Lenge trodde jeg at årsaken til at jeg ikke hadde lest så mye indonesisk litteratur, var at jeg var dårlig på å lete det fram, men det viser seg at det ikke stemmer. Det er nemlig ikke så rart at jeg lite finner, når landets litteratur knapt er oversatt til engelsk (og da enda mindre til norsk). Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg noen uker senere ble kjent med to tyskere som hadde lært seg indonesisk, hvorav den ene sa at han ofte syntes oversettelsene var dårlige. Det vet ikke jeg noe om, siden jeg ikke kan indonesisk godt nok (ennå). Men jeg tror kanskje det er et nytt livsprosjekt: en dag skal jeg kunne bahasa Indonesia godt nok til å oversette bøker til norsk. Noen bør jo gjøre det, og hvorfor ikke jeg. I mellomtiden har jeg nå fått mange gode tips til oversatte bøker som jeg skal undersøke nærmere.

Til uka går Cambridge Literary Festival av stabelen, og det gleder jeg meg til. Dit kommer nemlig bl.a Ali Smith og Caroline Criado-Perez. Sistnevnte skrev en av de mest interessante bøkene jeg leste denne måneden.

Jesper og Marte Hukes Naturhistorie. 

Indonesias to-etasjers "bod" under London Book Fair. 

Indonesiske bøker på rekke og rad under
London Book Fair. 

Ektemann leser Invisible Women i en nabolagspark
mens hundene chiller. 

The Orchard Tea Garden i Grantchester, hvor
Virgina Woolf pleide å frekventere. Der kan
man sitte i fluktstoler under frukttrærne og f.eks. spise
scones og lese. 

Leste Florida ute i sola. 

En helt grei novellesamling. 

Lisa Appignanesi er en av forfatterne som kommer
 til Cambridge Literary festival neste uke. Jeg vet
ikke helt om jeg liker boka så godt (til nå), men
 kanskje den tar seg opp etterhvert. 

Andre høydepunkter denne måneden: Jeg oppdaget Eve Babitz, og det at jeg tilfeldigvis kom over The World's Wife av Carol Ann Duffy for to pund i en bruktboksjappe. Den diktsamlingen er nemlig både morsom og god! Anbefales.

Ting som var dritt: Friendship av Emily Gould. Plukket med meg denne fra biblioteket fordi jeg husket navnet fra forordet til en roman av Barbara Comyns. Leste dessverre hele, fordi jeg er altfor dårlig til å avbryte bøker. Følte faktisk at jeg kastet bort tid. All den tiden jeg brukte på å lese denne ræva romanen hadde vært bedre å bruke på scrolle gjennom Instagram, jeg tuller ikke.

PROSA
1. SÅ MYE HADDE JEG av Trude Marstein 
2. PARADISE av Toni Morrison
3. NATURHISTORIE av Marte Huke 
4. PURE HOLLYWOOD av Christine Schutt
5. PERMISSION av Saskia Vogel 
6. SLOW DAYS, FAST COMPANY av Eve Babitz
7. THE END WE START FROM av Megan Hunter
8. FRIENDSHIP av Emily Gould
9. FLORIDA av Lauren Groff
10. FOR OPE HJARTE av Anna Gavalda

SAKPROSA
11. INVISIBLE WOMEN: EXPOSING DATA BIAS IN A WORLD DESIGNED FOR MEN av Caroline Criado-Perez

POESI
12. THE WORLD'S WIFE av Carol Ann Duffy

PS: Legger dere merke til noe spesielt med månedens liste? 

Fritillaria meleagris

Bilde lånt fra Wikipedia. 

Fritillaria meleagris, eller rutelilje på norsk, blomsten som Vita Sackville-West skal ha kalt "a sinister little flower, in the mournful colour of decay." Selv synes jeg bare den er fin, og mønsteret fascinerende. I Sverige heter den kungsängslilja og er Upplands symbolblomst. Ikke alle er rutete, noen er helt hvite. På den svenske Wikipedia-siden for blomsten kan man lese myter om blomsten. Her er den som en innført plante, en rømt hageplante, men utgjør heldigvis ingen trussel for våre hjemlige arter. Selv har jeg aldri sett den, verken i hager eller ute i det fri, men det hadde vært gøy om jeg så den en dag. Vita Sackville-West så den nok oftere, den er mye vanligere i England. Der er de forøvrig meget uenige i om den er vill eller innført.

Stedet

Med nytt hjem kommer nytt kontor, eller arbeidssted, en pult, en benk; med rullende stol. Noen sier kjøkken er det viktigste stedet i et hjem, spise må man jo, og helst skal man spise sunt, hjemmelaga; ting laga fra bunnen av, noe jeg er ganske god på faktisk; jeg har laga alle mulige supper fra bunnen av; tomatsuppe (med skålda tomater, det er kjempegøy å skålde tomater), neslesuppe, gulrotsuppe, borsj (med og uten vodka), grønnsakssuppe (har tilogmed laga buljong fra bunnen av), maissuppe, potet- og aspargessuppe, hvit bønnesuppe med bakt hvitløk, flere forskjellige typer fiskesupper (trenger minst to hender for å telle), reke - og mangosuppe etc. Og det var bare suppene. Andre ting jeg har laga fra bunnen av: jeg trenger hender og føtter til å telle alle typer vegetarburgere jeg har laga, noen med spinat, andre av havregryn, noen av bønner; jeg har laga veganske bananpannekaker, gulrotpannekaker, eplemos fra epler jeg har plukka selv, gnocchi (selv om jeg i utgangspunktet ikke liker gnocchi så godt, det bare virket så morsomt å gjøre det), pesto med basilikum som hovedingrediens, pesto med soltørka tomater som hovedingrediens, femti ulike hummuser, samosaer med ertefyll, vegansk sushi, etc. etc. etc. Sitter og spiser rødbeteburgere med stekt løk as we speak. Skjønner det med mat, liker å lage mat, liker å spise god mat, liker å se hvordan enkeltdeler blander seg sammen og blir til et stort hele, se alle ingrediensene gå sammen og bli til noe. Andre sier soverommet er det viktigste. Jeg trenger bare en stor seng, hvite laken og leselampe. Etter en barndom hvor jeg delte rom med min søster, et folkehøyskoleår hvor jeg delte rom med en annen og fire år som samboer med en kjæreste har jeg knapt hatt mitt eget soverom. Men det er aldri for sent. Likevel, det er et sted som er viktigere. Arbeidsstedet. I mitt tilfelle akkurat nå er det på soverommet, en benk, en benk som bare er min, har ikke vært sånn alltid, husker jeg bodde sammen med noen som jeg delte arbeidspult med, vi kranglet om det, jeg ville ha en helt for meg selv, han ville heller ha mer stueplass, jeg kunne ikke forstå hva som var viktig med det, er det et rom som er uviktig må det være stua, man kan leve uten stue, ikke uten egen pult hvor man kan ha alle sine papirer og bøker spredt rundt til enhver tid, la alt som ser ut som rot for andre være i et system som du kjenner til, vite hvor alt er hele tiden; et sted som man kan få fred og ro. Det stedet hvor man skriver skriver skriver, og regner regner regner, hvor blyanter spisses og rutebøker brukes opp i takt med en stadig voksende beherskelse over tall; der man leser, tar notater, skriver brev, av og til betaler man kanskje regningene mens man hører på musikk, og man vet alltid hvor kodebrikken er, for det er jo bare din pult. Det er ingen som flytter på noe, som roter, som tror de rydder, men bare lager kaos. Man kan klistre hvilke post-it-lapper man vil overalt, husk det og husk det, torsdag: flaggermus-tur (med radar!), timeplanen klistret på veggen foran, kan bare se på den og vite at tirsdag i morgen er det zoologi klokken tolv, vi skal se på insekter og edderkoppdyr, senere dissekere fugl og frosk. Pulten og stolen som er i akkurat riktig høyde, til meg, mine hundreåtti centimeter (som det står i passet, men er lenge siden jeg har målt selv og har hatt passet siden jeg var seksten, kanskje jeg snart må ha nytt?), ingen andres centimetere på sokkelesten. Sender en tanke til Virginia Woolf, hvem (i den vestlige verden) kan leve uten egen pult. Det er ikke det at den er så stor, er ikke i et eget rom, men rett ved senga (har hørt man ikke skal ta med arbeid inn i soverom, men man hører så mye rart og jeg får uansett alltid sove); bøkene mine er ikke der, de er i stua, i ganga, men pulten er min, bare min, det er bare mine ting på den, bortsett fra bøker jeg har lånt, men det er jeg som har lånt dem. Tegninger jeg har tegna, av soppsporer og gjær, kopper med te som jeg har laga til meg selv, blyantholder av hermetikkboks som det har vært bønner i (laga salat og pasta), skrivebøker. Her skal jeg lære ting, noe av alt jeg trenger å vite. Mangler en papirkurv, mangler en ekstra lampe, men det kommer.

FRYD OG FARE av Vigdis Hjorth

En gang i begynnelsen av januar satt jeg og gjennomgikk noen av tekstene mine for å velge ut noen til en opplesning jeg skulle være med på senere i måneden. Fem sider hadde jeg blitt bedt om å sende inn slik at initiativstakeren kunne sette sammen et hefte med tekster av oppleserne. Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive noe helt nytt noe, men akkurat da, som var i begynnelsen av året, klarte jeg ikke å tenke på å skrive noe nytt, kanskje jeg var sliten etter alle julefestene og nyttårsaften (jeg kom ikke hjem før åtte om morgenen), dessuten tenkte jeg bare på at jeg om noen dager endelig skulle begynne på skolen igjen etter en altfor lang juleferie (siste eksamen var i november) og begynne med biologi, noe jeg gledet meg til. Istedet fant jeg tre tekster jeg allerede hadde skrevet og sendte dem inn. Siden jeg ikke har opplest så mye i mitt liv, og ihvertfall ikke mine egne tekster, tenkte jeg at jeg ikke skulle tenke så mye på den kommende opplesningen; jeg tenkte at hvis jeg gjorde det, kom jeg bare til å grue meg, så jeg bestemte meg for å benytte taktikken å ikke tenke på det i det hele tatt. Helt til dagen kom og jeg så over tekstene jeg hadde sendt og tenkte at jeg ikke hadde lyst til å lese noen av dem. Jeg måtte dermed finne en ny tekst ganske fort, en tekst som ikke ville komme til å stå i heftet som skulle gis bort på arrangementet. Jeg valgte dermed en tekst som jeg en gang valgte å kalle Forsøk på anstendighet. Den ble til etter at jeg hadde lest et intervju med Vigdis Hjorth i Klassekampen i høst, jeg tror det må ha vært i anledning en essaysamling hun nylig hadde utgitt, nemlig Fryd og fare. Uansett så snakket hun om det å leve et anstendig liv og det førte til at jeg også skrev noe om å leve et anstendig liv i teksten, samtidig som jeg skrev om Vigdis Hjorth, hun ble nevnt med navn i teksten, og følgelig, der jeg stod på scenen og skulle til å lese teksten min, tenkte jeg på Vigdis Hjorth og de gangene jeg har hørt henne lese og på alle bøkene hennes, jeg tenkte så mye på det, kanskje ikke bevisst, men ubevisst tenkte jeg så mye på det at jeg begynte å lese sånn som jeg har hørt henne lese, ganske fort, lange setninger, jeg klarer ikke helt å beskrive det, klarte det nok ikke heller, men jeg forsøkte ihvertfall.

Hvilket bringer meg til det ene essayet i samlingen, "Bedrag eller bidrag?", hvor Vigdis Hjorth skriver om den gangen hun ble beskyldt for plagiat. Jeg har verken lest boka hun skrev eller boka som det ble påstått at hun plagierte. Og forresten var det ikke hele boka, bare et avsnitt. Hun skriver i essayet om hvordan alle som skriver lener seg på alt vi har lest, alt vi liker, umuligheten av å skrive noe uten å ha lest. Lesningen kommer før skrivingen. Litteraturen er full av referanser og lån, den oppstår ikke av ingenting. Hun skriver om at da hun en gang skulle skrive noe, prøvde å la være å lese noe som helst. Hun skulle skrive uten å bli påvirket av noe. Det viste seg å være umulig. Det gikk ikke. En gang jeg hadde et større skriveprosjekt, prøvde jeg meg på det samme, jeg skulle ikke lese noe som helst mens jeg skrev det jeg skulle skrive. Det gikk ikke. Eller, det gikk, men så stagnerte jeg på et tidspunkt. Det kom ikke noe nytt inn i hodet mitt. Senere har jeg erfart at jo mer jeg leser og har lest, jo lettere er det å skrive. Man må holde på med begge tingene samtidig. Vigdis Hjorth skriver: 

Mine læremestre står bak skulderen min og kommenterer, kritiserer, oppmuntrer, og jeg lytter til stemmene deres med respekt og andakt, aldri utlært, alltid elev, av Ditlevsen, Duras, Ekelöf, Brecht med flere. Men grunnmuren murer jeg selv, solid og nær kilden, på hvilken prosjektet skal vokse. Tusen tekster knyttet til tematikken på bordet som stillas og stige, sikkerhetsnett og sparringspartnere når jeg står fast. Men visjonen er min, det er mitt som står på spill, mitt dilemma i bunnen, min tamp som brenner, jeg er byggmester, sjef og ansvarlig, for struktur temperatur og tempo, vekslingen mellom tyngde og letthet, humor og alvor, tanke og bilde, slik ingeniøren må ha kunnskap om vannrør og elektriske ledninger før han spikrer det første bord; det er ikke for amatører! Ingen har rene hender i bransjen, men vi tar sjansen! 

Under opplesningen, og ellers, hadde jeg Vigdis Hjorth bak min skulder. Etter min mening er hun en av landets smarteste forfattere. 

Fryd og fare, som har undertittelen Essay om diktning og eksistens, er en fryd å lese. Gjennom et knippe essays skriver Vigdis Hjorth om forfattere som har betydd mye for henne, i både skrivingen og livet, om lesning og skriving. Mange av forfatterne hun skriver om er også for meg forfattere jeg bryr meg veldig om, som Hamsun, Woolf, Solstad og Brecht. Sistnevnte var forresten også med i teksten jeg leste opp på opplesningen, jeg skriver om at V og jeg snakker om Brecht, eller at vi ihvertfall prøver å snakke om Brecht, det er vanskelig fordi vi er på et sted med mye lyd. Uansett, Brecht betyr mye for Vigdis Hjorth, hun skrev særemne om ham på videregående, det var ikke så populært at han var kommunist, skriver hun. Jeg skrev om noe så kjedelig som sensur av norsk litteratur på mitt særemne, bl.a. Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, jeg var ganske opptatt av Agnar Mykle da jeg var seksten, som om jeg var en eller annen ung gutt, nå er det sjeldent jeg bryr meg så veldig om ham, men det gjør Vigdis Hjorth i et annet essay igjen, ikke det om Brecht, men i det essayet hvor hun skriver om sin egen bok Tredje person entall, "Driften mot skriften", hun nevner ham ihvertfall såvidt. På slutten av samme essay skriver hun: 

I den sistnevnte står det tidlig noe sånt som at man kan merke sin evne til lidenskap før man opplever lidenskapen. Da mener jeg nok evnen til å falle, in love, gi seg over, eller kanskje snarere behovet for det, lengselen etter den totale symbiose som jo innebærer at man frivillig mister seg til den andre, eller sagt på annet vis; det er en måte å slippe unna seg selv på, komme vekk. Og antyder vel at det vi kaller lidenskap, ikke først og fremst utløses av et møte med et annet menneske, men er en disposisjon. Og at denne i enkelte tilfeller er skapt av en skade som den skadede forsøker å reparere, men kan komme til å gjøre på en måte som i stedet river skaden opp igjen?

[...] 

Om den tidligere nevnte anstendigheten skriver hun også, i essayet "Ja og nei", som egentlig ikke er et essay, men et intervju Vigdis Hjorth gjorde med Dag Solstad i anledning hans 70-årsdag i 2011. Essay eller ikke, det er en av favorittene mine i Fryd og fare. "Vet ikke folk at de er ulykkelige?," spør Hjorth med en referanse til Solstads Et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, hvor så Solstad svarer: "Det ville være arrogant å si. Jeg har noen arrogante tanker om dette, men vil ikke uttrykke dem. Du kan si det slik at jeg skriver bøker mot tidsånden. Jeg tror faktisk folk opplever en genuin trivsel. Jeg slår fast at det finnes mye lykkefølelse i dette samfunnet, og det vil jeg ikke kimse av, men jeg deler den ikke." Etterpå får jeg lyst til å lese Armand V., som er Solstad sin, men ikke minst så mange av bøkene til Hjorth som jeg ennå ikke har lest, jeg gleder meg til det. 

En annen favoritt er essayet "Fordeler og ulemper ved å reise i gruppe", hvor Hjorth drar til Cuba, hun har tatt på seg jobb som reiseguide for lesere, hun har vært mye på Cuba og kjenner landet godt, men hun er ikke helt tilstede, hadde helt glemt at hun skulle reise, hun har med seg en ennå uutgitt oversettelse av dagbøkene til Witold Gombrowicz fordi det er meningen at hun skal skrive forord til den, også dét noe hun hadde glemt før en eller annen, var det redaktøren, oversetteren?, minner henne på det, og plutselig kommer forordet og reisen til Cuba på likt, hun må gjøre begge deler, og hele essayet handler om det, hvordan hun setter seg på bussen sammen gruppa hun skal guide, kald og kjølig uttrykker hun ikke sitt her med meg, jeg skal lese, hun drikker seg full og lyver på seg kunnskap om Hemingway fordi hun ikke vil tape ansikt, vise at det er noe om Hemingway hun ikke vet, og samtidig som hun graver seg ned i dagbøkene til G (som hun kaller ham), observerer hun gruppa, hun hører etter, er tilstede og fjern på samme tid, det er kløktig og essayet er ærlig, skarpt, fornøyelig, alt på likt, om diktning og eksistens, flettet sammen, de hører til. Her er et utdrag: 

Gikk rett opp på rommet i går. Så på fjernsynet og lurte på om jeg skulle sette det på, men gjorde det ikke av redsel for å komme over episoder av Sex and the City og se flere etter hverandre, og så måtte gi Gombrowicz rett i at vi på dypet er evige grønnskollinger som ikke er på høyde med høykulturen, som hyller sublime verdier, mens vårt virkelige liv forgår i skjul i en skitten og umoden sfære, porno og amerikansk såpe på hvert vårt hotellrom bak nedrullede gardiner. 

Hvis det er noe negativt å si, må det være at det essayet jeg gledet meg mest til, det siste, "Kvinner og diktning", om Virginia Woolf, kanskje er det essayet jeg liker minst, uten at det behøver å bety så mye egentlig; Hjorth kommer med gode poenger også der, det bare treffer meg ikke like mye som mange av de andre tekstene gjør, men til tross for at det er det siste essayet i samlingen, blir jeg likevel sittende og ønske at det var mer! Et sted skriver Hjorth "Men jeg føler meg ikke alene, har alltid et intensivt åndelig samvær i hånden, [...]" om når hun sitter og leser Gombrowicz alene på bar, hun legger merke til at noen kanskje synes synd på henne der hun sitter alene, er hun alene, men hun er ikke det, hun leser jo; og sånn har det også vært de dagene da jeg har lest denne, tatt den med på skolen, lest i friminuttene; meg, noen brødskiver, denne boka. 

Dette fikk jeg i posten i dag

A man who can destroy illusions is both beast and flood. Illusions are to the soul what atmosphere is to the earth. Roll up that tender air and the plant dies, the colour fades. The earth we walk on is a parched cinder. It is marl we tread and fiery cobbles scorch our feet. By the truth we are undone. Life is a dream. 'Tis walking that kills us. He who robs us of our dreams robs us of life -- (and so on for six pages if you will, but the style is tedious and may well be dropped).
- Fra Orlando av Virginia Woolf

Brick Lane

Yo, i dag stikker jeg til London. Vi har leid en leilighet i Brick Lane og akter å drikke skikkelig engelsk cider og steike i storbyen. Skal nok få avkjølt meg på vitenskapsmuseet en dag. Ellers er det noen litterære sightseeinger jeg kunne tenke meg, bl.a. kikke på steder hvor Bloomsbury-kretsen hang. En av de kuleste litterære gjengene noensinne!

(Men nei, jeg har ikke med Virginia Woolf i kofferten. Jeg har med en annen brite: Zadie Smith, NW.)

Det blir bra!

Her er et bilde av meg i Brick Lane jula 2006.

books

I den anledning, her er en lister over

5 BRA BØKER OM LONDON

1. MRS. DALLOWAY av Virginia Woolf
Første gang jeg prøvde meg på denne gav jeg opp etter to sider. Andre gang var jeg syv år eldre og klarte det, men ikke nok med det, jeg syntes og synes fortsatt det er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Virginia Woolf havner i den kategorien av litteratur som for meg er grunnen til at jeg leser i det hele tatt. 

2. A CONCISE CHINESE-ENGLISH DICTIONARY FOR LOVERS av Xiaolu Guo
Tjuetre år gamle Z drar fra en bygd i Kina til London for å studere engelsk og treffer en mye eldre engelskmann, en som er så erke-engelsk at han drikker te og spiser scones. En av de første dagene de treffer hverandre og hun besøker ham i huset hans, sier han at hun bare skal føle seg som hjemme. Ukjent i det engelske språket som hun er, tolker hun det som at han faktisk mener at hun kan bo der og dagen etterpå forlater hun det lusne hostellrommet sitt og flytter inn hos ham. Denne boka er kanskje noe av det fineste jeg har lest om kjærligheten. 

3. WHITE TEETH av Zadie Smith
Innrømmer at jeg selv leste denne i norsk oversettelse, av den tilfeldige grunn at jeg kom over den på et loppis for fem kroner. Det var også mitt første møte med Zadie Smith, en tilfeldighet. Husker jeg tenkte etterpå at jeg ikke kunne fatte at jeg ikke hadde lest henne før, for jeg absolutt digget boka. Jeg liker hvordan Zadie Smith utbroderer historien til alle de ulike menneskene som er med i romanen, så langt som til hvordan foreldrene deres traff hverandre, hvordan de endte opp der hvor de er nå; drivet og humoren.
mellomrom

4. PÅ STEDET MIL av Ali Smith 
Også denne har jeg lest i norsk oversettelse. Antagelig litt dumt siden jeg har hørt at Ali Smith leker mye med ord og uttrykk, selv om oversettelsen visstnok var svært god (noe jeg forsåvidt også synes, men jeg har ikke lest originalen, så jeg har ikke noe å sammenligne med). Boka handler om Miles som stenger seg inne på toalettet under et middagsselskap og hans relasjon til de ulike gjestene i selskapet.
mellom

5. LONDONSTANER av Gautam Malkani
Denne boka handler om gangsterkids i et av forstedene til London, i nærheten av Heathrow. Underholdende med en overraskende slutt, men NB: Du må bære over med at den er skrevet på slang. (At noe er skrevet på noe annet enn korrekt skriftspråk er ikke noe jeg er særlig fan av, men jeg kom meg fort inn i Londonstaner.)

[...] it cannot be denied that the most successful practioners of the art of life, often unknown people by the way, somehow contrive to synchronize the sixty or seventy different times which beat simultaneously in every normal human system so that when eleven strikes, all the rest chime in unison, and the present is neither a violent disruption nor completely forgotten in the past. Of them we can justly say that they live precisely the sixty-eight or seventy-two years allotted them on the tombstone. Of the rest some  we know to be dead though they walk among us; some are not yet born though they go through the forms of life; others are hundreds of years old though they call themselves thirty-six. The true length of a person's life, whatever the Dictionary of National Biography* may say, is always a matter of dispute. For it is a difficult business--this time-keeping; [...]

- Fra Virginia Woolfs Orlando

EN REKKE AVBRUTTE FORSØK av Selma Lønning Aarø

I En rekke avbrutte forsøk tematiserer Selma Lønning Aarø forholdet mellom litteratur og virkelighet, hvordan det som er ment å være biografisk kan være verdt å stille seg spørsmål ved. For hvem er det som husker? Ulike mennesker husker forskjellig. Jeg skal ikke ta opp temaet i en stor skala her, det har nok av ganger blitt diskutert i kjølvannet av f.eks. (jada) Knausgård. Jeg har dessuten nettopp levert inn en bacheloroppgave om det (om harseleringen med biografisjangeren i Woolfs Orlando). Jeg skal nøye meg med å si at boka er bygd opp slik at henholdsvis annethvert kapittel er en episode fra forfatterens barndom, en rekke forsøk på biografisk skildring, mens de andre kapitlene beskriver hvordan menneskene rundt henne reagerer når de får lese det hun har skrevet om oppveksten. Hun sørger nemlig for at de får lese denne boken hun skriver på, mens hun skriver den (skriver på den hjemme på ferie hos mor og far). I begynnelsen er det mest morens reaksjoner vi får høre noe om, faren er nokså likegyldig, han ligger i en hengekøye i hagen og gjemmer seg bak en teoribok om båtregler (han skal ta båtførerprøven). Etterhvert får vi brødrenss reaksjoner også, og en tidligere barndomsvenninnes, og også forfatterens mann, før hele prosjektet oppløses i at også forfatterens sønner har noe å si om forfatterens barndomsminner.

Forfatteren er født på søttitallet, hun vokser opp på Stord på åttitallet; jeg har aldri sett Dirty Dancing og jeg vet ikke hva Selma-kjeks er, men morsomt er det. Jeg begynner å humre høyt på en benk ved gangveien. Både barndomsminnene og diskusjonene forfatteren har med sine nærmeste om det hun har skrevet og hva som er sant og hva som ikke er sant (du husker feil! det var ikke sånn! det har aldri skjedd!) er fornøyelig lesning. Fofatteren ironiserer over det hele, men ikke uten en varm humor. Det er ikke meningen at noen skal henges ut, hun vil bare få fram slik ting virkelig var, men hvordan var nå det igjen? Slik kan det fortone seg:

- Det var jeg som lagde den maurdrepemaskinen, erklærer forfatterens storebror.

   Han er tilbake fra bridgeturnering og er den første som leser kapittel nummer tre.

   - Var det?

   -Ser du virkelig for deg at du skulle hatt teknisk innsikt nok til å lage noe sånt i en alder av seks år?

   - Det kan jeg absolutt se for meg. 

   Forfatteren er dypt indignert. Broren hennes reiser seg uten et ord fra hagestolen. Da han på nytt dukker opp, sleper han på sen gammel barnevogn. Han plasserer den foran forfatteren og sier: - Lag en maurdrepemaskin!

   Forfatteren må innrømme at hun har glemt hvordan hun gjorde det.

- Ha! Fordi du aldri har gjort det!

Broren triumferer. 

- Det er 28 år siden. Er det så rart at man glemmer ting?

- Å lage maurdrepemaskiner er som å sykle. Man glemmer det aldri når man først har laget en. 

   I mellomtiden har forfatterens mor kastet seg over forfatterens PC.

   - Det er hårreisende! roper hun. 

   - Hva da? undrer forfatteren som tross alt er glad for avbrekket. Hun kan nemlig ikke for sitt bare liv huske hvordan hun laget den maurdrepemaskinen. 

   - Du ble ikke født i et lyskryss. 

   - Det vet jeg selvfølgelig, men det er jo sant at jeg spratt ut?

   - Spratt og spratt . . . 

   - Det høres uansett kjedelig ut at man spretter ut på et sykehus. Jeg foretrekker å bli født i en bil slik som Fred i Lars Saabye Chrstensens Halvbroren. 

   Forfatterens mor sukker tungt. 

   - Det var uansett ikke dette med lyskrysset jeg siktet til når jeg sa: Hårreisende.

   - Hva tenkte du på da?

   - Jeg tenkte selvfølgelig på det med denne Terje og det faktum at jeg liksom skal ha glemt alt sammen. Hvis du hadde fortalt meg noe slikt så ville jeg selvfølgelig ha ordnet opp i det.

   - Ordnet opp?

   - Ja, jeg ville ha snakket med foreldrene til denne Terje. 

   - Vel, du gjorde ikke det.

   - Også den ordbruken da. F . . .  Ja, jeg har ikke engang tenkt å si det høyt. Kan du ikke finne et annet ord?

   - Jeg må jo nesten bruke de ordene Terje brukte. Det er min plikt som biograf. 

   - Uff da! Det var vel ikke så enkelt for denne Terje...

   - Det var det sikkert ikke. 

   - Du kommer til å ta nattesøvnen fra oss alle sammen. Ottar! Kom og ta en kikk på det datteren din skriver. 

   -Jeg . . .  forsøker forfatterens far.

   - Akkurat ja. Du akter bare å sitte der. Som alltid. 

Ja, hvem var det som lagde den maurdrepemaskinen egentlig? Hvem var det egentlig av forfatteren og forfatterens bror som likte jordbær-Krone-Is best? Og er det virkelig sant at foreldrene glemte forfatteren igjen på ferja? Ja, sier forfatterens bror. Nei, sier forfatterens mor. Slikt kan nok mang en familie kjenne seg igjen i. Sikkert og visst er at jeg lar meg sjarmere. Det er en liten, fornøyelig bok, dette, samtidig som den tar for seg en viktig problemstilling; hva er egentlig sant, og ikke minst, hvem kan påberope seg å vite noe mer om hva som er sant eller ikke sant enn andre?

Kjærlighetens språk

Neste uke skal jeg ta eksamen i et retorikkemne. Jeg har lest Derrida, jeg har lest Albert Camus, jeg har lest The Merchant of Venice, jeg har lest Nietzsche; og jeg har lest Roland Barthes. (Bl.a.)

Jeg har, kanskje ikke overraskende, lest Barthes Den gamle retorikken.

Ikke at det er noe veldig spennende ved det.




Men i fjor vår, på omtrent denne tiden, satt jeg i  en park og leste ferdig Jeffrey Eugenides The Marriage Plot. Hovedpersonen, en ung kvinne ved navn Madeleine, litteraturstudent, er snart ferdig med college (Brown) og forelsker seg i en gutt som er manisk-depressiv eller nei, det heter bipolar nå. Hun vet ikke hva hun skal videre med livet sitt, søke videre på Columbia University kanskje, hun liker jo å studere litteratur. Hun har ikke ordnet seg med internships i New York City som alle de andre tydeligvis har gjort. Men hun forelsker seg altså i denne gutten. Leonard. (Han heter forresten det samme som Virginia Woolfs ektemann, det har jeg ikke tenkt på før nå.) Og de innleder et (jeg synes virkelig jeg kan bruke ordet) stormende forhold. Jeg husker ikke rekkefølgen, men de gifter seg, flytter til en kystby på østkysten hvor Leonard jobber på en bio-lab, farter rundt i Europa, har mye sex, spiser mye mat, leser mange bøker, krangler, stikker av fra hverandre osv. Veldig Jonathan Franzen, egentlig. (Men jeg har lest Jeffrey Eugenides mye lengre enn jeg har lest Jonathan Franzen, og det er jo ikke sikkert alle kjenner til Franzen så godt heller.)

Boka er full av litterære referanser, noe jeg liker veldig godt, og herved videre til poenget: Mens Madeleine forelsker seg i Leonard og alt skjer, leser hun Barthes A Lover's Discourse: Fragments. (På fransk: Fragments d’un discours amoureux.) Hun har den, om ikke hele tiden, men ofte, med seg. Hun understreker og siterer, tenker over hva som står i den. Selv noterte jeg meg selvsagt ned selve boken. Fragmenter av kjærlighetens språk på norsk. Etter en kikk i en av notatbøkene mine så jeg at jeg allerede hadde notert den ned for lenge siden, under Skal leses-lista. Men altså, ikke da jeg noterte meg den ned for andre gang, fikk jeg gjort noe med det da heller.

Så var det noen som sendte meg en link til en youtube-video:




(Ikke at jeg fikk lest den da heller.)

Det var ikke før jeg hadde lest Den gamle retorikken (i vinter) at jeg kom på Fragmenter av kjærlighetens språk, som tar for seg nettopp retorikken slik den foregår mellom to mennesker. Eller rettere sagt mellom den ene som er forelsket (subjektet) og den andre som er den man (subjektet) er forelsket i (objektet).

Ok, det høres uromantisk ut, men jeg er ingen romantiker, jeg studerer litteraturvitenskap, jeg skal ta en eksamen i retorikk og jeg digger The Marriage Plot. (Da jeg akkurat hadde lest den var jeg ikke så sikker, men i ettertid har jeg ofte tenkt på den, og spesielt nå når jeg har lest Barthes.) Jeg skal også røpe en ting (jeg har ingen problemer med det) og det er at jeg langt i fra skjønte alt Barthes skrev, og at jeg av og til også tenkte: ...men hva har dette med retorikk å gjøre?

Jeg skal fra nå av nøye meg med å sitere fra boken:

Om en asketisk tilværelse:
1. Ettersom jeg er skyldig i det ene eller det andre (jeg har og jeg gir meg selv tusen grunner til å være det), vil jeg straffe meg selv, kaste min kropp i avgrunnen: klippe håret meget kort, gjemme blikket mitt bak mørke briller (en måte å gå i kloster på), hengi meg til studier i en seriøs og abstrakt vitenskap. Jeg planlegger å stå tidig opp for å jobbe mens det ennå er natt, akkurat som en munk. Jeg skal være tålmodig, litt trist, kost sagt, verdig, slik det sømmer seg et bittert menneske. Jeg vil hysterisk markere min sorg (sorgen som jeg antar jeg kjenner) gjennom min klesdrakt, frisyre, mine regelmessige vaner. Det kommer til å bli en mild tilbaketrekning, akkurat denne lille tilbakentrukkenhet som er nødvendig for å skape en diskret og velfungerende patos. 

2. Askesen (den vaklende lysten til askese) retter seg mot den andre: Snu deg, se på meg, se hva du gjør med meg. Det er en utpressing: Overfor den andre stiller jeg opp muligheten av min egen forsvinning, slik den sikkert finner sted, med mindre den andre gir etter (for hva?).

[...]

Om avgrunnen:
4. Forelsket i døden? Det er å ta for hardt i om noe som kun er halvt; half in love with easeful death (Keats): Døden befridd for det å dø. Så jeg fanatserer om en form for mild blødning som ikke utgår fra noe bestemt sted på kroppen min, en nesten øyeblikkelig tilintetgjørelse, som finberegnes slik at jeg får tid til å "avlide" før jeg er borte. Flyktig knytter jeg meg til en falsk tanke om døden (falsk som en forfalsket nøkkel): Jeg tenker meg døden som noe forkjært: Jeg forestiller meg den ut fra en utenkt logikk, jeg driver vekk fra det skjebnesvangre par hvor døden og livet knyttes sammen som motsetninger. 

5. Er det å gå til grunne kun en komfortabel tilintetgjørelse? Det ville ikke være vanskelig for meg å tolke tilintetgjørelsen som en følelse, og ikke som hvile. Jeg skjuler min sorg bak en flukt, jeg sprer meg selv utover, jeg besvimer for å slippe unna denne tettheten og denne tilstoppetheten som gjør meg til et ansvarlig subjekt: Jeg trekker meg ut: Ekstase. 

[...]

Om fraværet:
6. Frustrasjonens figur kunne være Nærværet (jeg treffer den andre hver dag, men allikevel blir jeg ikke lykkelig av det: Objektet er der, i virkeligheten, men jeg fortsetter å savne det imaginært). 

[...]

Om identifisering(!):
Det forelskede subjektet identifiserer seg med et hvilket som helst menneske (eller en hvilken som helst fiktiv person) som inntar en tilsvarende posisjon i kjærlighetsstrukturen.
[...]

Om lengsel:
(Begjæret er overalt; men i forelskelsen blir det til dette spesielle: Lengselen.)
[...]

Om overveldelse:
Jeg fullbyrder (og overveldes), jeg mottar, men jeg nøyer meg ikke med det som fyller mangelen: Jeg skaper et for mye, og det er i dette for mye at overveldelsen oppstår (for mye er det Imaginæres betingelse: Så snart jeg ikke får altfor mye føler jeg meg frustrert; for meg betyr tilstrekkelig bare altfor lite): [...]

[...]

Om å skjule:
4. La oss tenke oss at jeg har grått, på grunn av noe den andre ikke engang har lagt merke til (å gråte utgjør jo en normal del av den elskendes kroppslige aktiviteter), og at jeg for at det ikke skal synes skjuler mine tårevåte øyne under mørke briller (et vakkert eksempel på fornektelse: Å formørke sitt syn for ikke å bli sett). 

[...]

Om å skrive:
4. Det å ville skrive kjærligheten er å utsette seg for språkets pludring, denne forrykte region hvor språket på en gang er for mye og for lite, der det er overveldende (på grunn av den ubegrensede utvidelsen av jeg'et, gjennom uendeligheten av følelser) og fattigslig (på grunn av kodene som kjærligheten benytter for å ydmyke det, forflate det). [...]
5. Å vite at man ikke skriver for den andre, vite at de ting jeg vil komme til å skrive aldri gjør meg elsket av den jeg elsker, vite at skriften ikke kompenserer for noe, ikke sublimerer noe, at den nettopp er der hvor du ikke er -- det er skriftens begynnelse. 

[...]

Om sådan:
1. Sneversyn: I virkeligheten tar jeg ikke imot noe som helst fra den andre, jeg forstår ingenting. Alt det hos den andre som ikke angår meg, forekommer meg fremmed, fiendtlig, og da kjenner jeg en blanding av redsel og strenghet overfor den elskede: Jeg frykter og irettesetter det elskede vesenet straks det ikke lenger "kleber" seg til sitt bilde. 

---

Nei, jeg har et PS. Da jeg søkte opp boka på engelsk Wikipedia, så jeg at boka har blitt filmatisert (oi, hvordan?). På kantonesisk og med handlingen lagt til Hong Kong. Da kom jeg på en annen film om kjærlighet som er lagt til Hong Kong, nemlig Wong Kar-wais 2046. Kjempefin.

(En historie til knyttet til dette: Jeg så 2046 for første gang da jeg gikk på folkehøyskole, og da hadde jeg fått utdelt et kopi- og datakort med en kode, og denne koden var nettopp 2046. Dette måtte jeg selvsagt si til alle de tilstedeværende. Ikke at det var så mange, kanskje fire stykk, inkludert meg selv. Jeg tror ikke jeg noen gang brukte kopimaskinen heller. PC hadde jeg selv, men brukte den utelukkende til å se på episoder av Sex & the City.)




Sitatene er hentet fra Knut Stene-Johansens oversettelse på Spartacus Forlag, Oslo 2000. 

Samtale på stille lesesal

Jeg sitter på lesesalen på folkebiblioteket nede i sentrum og jobber med bacheloroppgaven i det en eldre fyr, pensjonist, begynner å spørre meg om hva det er jeg driver med, han ser at jeg nærleser Orlando av Virginia Woolf (ikke bare i ordets rette betydning, men også bokstavelig; jeg klør meg i hodet med den), tror først jeg studerer engelsk; nei, jeg studerer litteratur, sier jeg, litt ukomfortabel med at han snakker til meg, prøver å ha en samtale med meg på STILLE lesesal, ser han ikke at det er mange andre her som leser, som jobber, som skriver? Videre sier han at han en gang i tiden studerte tysk, da leste han Faust, hadde jeg forresten hørt om den?, først tror jeg han mener det, så skjønner jeg jo at han må være ironisk, men jeg sier uansett: Den har jeg lest. Han viser bøkene han holder på å pakke ned, en norsk-italiensk/italiensk-norsk ordbok; nå er jeg pensjonist og har mye å gjøre, så jeg holder på å lære meg italiensk. Jajaja pensjonist, kanskje han ikke treffer så mange folk i løpet av en dag (det gjør ikke jeg heller, som regel, men jeg har valgt det slik, jeg liker det sånn), jeg sier at det er jo flott da, og jeg har jo observert dem, de som kommer på biblioteket og tilbringer formiddagene med å oversette bøker med ordbøker som et ledd i læreprosessen til å kunne et nytt språk, det har også jeg gjort; det var en gang et halvår hvor jeg prøvde å lære meg fransk, da satt jeg ofte på biblioteket med en norsk-fransk/fransk-norsk ordbok og prøvde å lese Françoise Sagan på originalspråket (det var hardere enn jeg trodde), så gikk det over. Nå har jeg ikke lest fransk på kjempelenge.

Pensjonisten spør: Er det master du skriver? Nei, sier jeg, bare bachelor. Jaha. Pensjonisten sier: Skal du ta master etterpå da? Jeg sier njaaa og trekker unnskyldende på skuldrene, akkurat som da jeg traff veilederen min og han spurte om det samme ("Du skal vel ta master, det håper jeg"), som om det er noe jeg vet jeg burde, og det er ikke det at jeg ikke har lyst. Jeg har lyst, men samtidig tenker jeg på det unevenyttige ved en master i litteraturvitenskap, og at jeg har lyst på en jobb, og at jeg har lyst til å studere realfag også, og man kan jo ikke gjøre alt på en gang. Kanskje siden en gang, tenker jeg for meg selv, når jeg har fått meg fast jobb som bio-teknolog i matvarebransjen og bil og gård og hest og trenger nye fritidssysler.

Pensjonisten spør: Hva kan du bli da? Jeg vet aldri hva jeg skal svare på det, trekker på skuldrene, jeg vet ikke. Han foreslår lærer. Alle gjør det. Joda, sier jeg. Man kan jo absolutt bli lærer, men det er ikke noe jeg vil. Det kommer aldri til å skje, men jeg lar pensjonisten tro at jeg ser på det som en mulighet, så slipper jeg å si noe mer.

Pensjonisten spør: Hvor mange bøker må dere legge opp til bacheloroppgaven? Jeg sier seks-syv stykker, men senere, når jeg ser tilbake vet jeg jo at det er mer enn det, men det kom jeg ikke på der og da, på STILLE LESESAL, og Orlando ville ha oppmerksomheten og det lå en stabel med andre bøker på pulten som jeg, før jeg satte meg ned, hadde plukket med meg for å låne med meg før jeg dro derfra, den ene var Zadie Smiths nyeste, NW, men på norsk, og så kom jeg på at det var en jo en masse tull med den norske oversettelsen av NW, så jeg ombestemte meg, lot den bli igjen på biblioteket da jeg dro, da jeg stod utenfor biblioteket og spiste et eple mens jeg ventet på at mamma og broren min skulle komme og hente meg med bilen siden kneet mitt var skadet, er skadet fortsatt i det jeg kommer på hvor mange tekster som er på pensum, i ettertid. Og da jeg stod der, begynte det å yre -- vårregn.

Og kanskje var det det, delvis, sammen med andre ting, f.eks. det faktum at det ble første mai, som fikk meg til å ville skrive noe om våren; noe jeg prøvde på daglig, men ikke fikk til. Jeg begynte en setning slik: Det går an å overse våren hvis man fordyper seg nok i noe, som jeg slettet. For hva skulle det bety som ikke allerede var opplagt. Dessuten leste jeg Vigdis Hjorths Leve posthornet! og der sa hun noe bedre om noe jeg ofte tenker på når det begynner å yre (jeg brettet selvsagt et eseløre, selv om det var en biblioteksbok), og da ville jeg ikke skrive noe om yret likevel. Jo mer (bra) jeg leser, jo mindre ønsker jeg å skrive selv (lenger). Jeg tenker: Det er ikke noen vits i å skrive når andre kan gjøre det så mye bedre. Det var også derfor jeg lot fristen til en skrivekonkurranse gå ut uten å gidde å forsøke å delta en gang (annet enn å plotte inn fristen på kalenderen på iPhonen slik at jeg skulle huske at konkurransen eksisterte). Jeg tenkte også på de menneskene som kom til å måtte lese teksten når de fikk den og at de kanskje ville føle at de kastet bort tid, for jeg vet jo svært godt hvor irriterende det er å bruke tid på å lese noe som er dårlig. Jeg tror ikke på noen livets mening og følgelig ikke på at tiden heller burde brukes på A heller enn B, men likevel: Å bruke tid på å lese noe dårlig føles ut som a waste of time.

Derfor lot jeg fristen passere.

Det ville uansett ikke bli jeg som vinner, tenkte jeg. Det er ikke jeg som kommer til å få noen novelle på trykk i et magasin og som kommer til å måtte lese den høyt for et publikum. Jeg vinner aldri noe.

(Ikke at det å skulle vinne noe betyr noe for om man skal skrive eller ikke, eller?)

(Skriver man, så skriver man jo.)

Det er forresten ikke helt sant, jeg vant nylig en pakke med ungdomssbøker i en instagram-konkurranse. Tre ungdomssbøker havnet i postkassa mi. Jeg har tilogmed lest den ene av dem. (Og etterpå la jeg den fra meg på en offentlig plass, og når jeg tenker på det tenker jeg at det var på toppen av Fløyen, men det var en annen bok i fjor vår jeg la der, jeg har ikke lagt fra meg noen bok der i år.)

Noen ganger må jeg spørre meg selv: Hvorfor skriver du/jeg? Noen ganger svarer jeg at det er for å få tiden til å gå.

IT CHOOSES YOU av Miranda Juny

Helt siden bestevenninna mi og jeg fikk noen gratisbilletter til førpremieren på en tilfeldig film da vi var tenåringer og (jeg) fortsatt gikk på kino én gang i uka, en tilfeldig film som het Me and You and Everyone We Know, har jeg vært fan av Miranda July. Jeg vet ikke om en film (bortsett fra de filmene som går på repeat i barndommen) jeg har sett flere ganger uten å bli lei. Jeg eier den tilogmed på dvd, jeg som kan telle på en hånd hvor mange dvd-er jeg har kjøpt i mitt liv (ikke fordi jeg ikke liker film, jeg gjør det, men akkurat som med bøker skjønner jeg ikke poenget med å eie en film/bok hvis man ikke har planer om å oppleve den mer enn én gang). Jeg gledet meg med andre ord veldig mye til The Future skulle komme.

Så så jeg The Future, på en dataskjerm, fordi den ikke ble distribuert på kino i Norge. Om katten Paw Paw som Jason og Sophie skal adoptere, og om de to, paret Jason og Sophie, som bestemmer seg for å koble av internettet hjemme hos seg for å heller bruke tid på det de egentlig har lyst til, som å koreografere dans og redde miljøet. Dette er nå en stund siden og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av filmen, bortsett fra at det der med den snakkende katten bare var obskurt og teit, og at jeg generelt bare var skuffet over filmen. Likevel fortsatte jeg å være fan, fordi Me and You and Everyone We Know er en slags den perfekte film, og fordi jeg ved andre gjennomlesning av novellesamlingen No One Belongs Here More Than You likte den mye bedre enn første gang (dét er en trait man ikke skal kimse av, ja, og det faktum at jeg gadd å lese en novellesamling for andre gang), og fordi kunstdugnadsprosjektboka Learning to Love Yourself More er noe av det fineste jeg har vært borti. Derfor bestemte jeg meg for å trykke på kjøpsknappen på amazon.com da den foreslo for meg at jeg skulle kjøpe It Chooses You (snakk for dere selv, jeg elsker amazon til tross for at det er kulturpolitisk ukorrekt), som kom ut allerede i 2011 uten at jeg hadde hørt om den! Før nå.

It Chooses You ble til etter at Miranda July prokrastinerte sånn da hun skulle lage sin andre film (sier man om andre-filmer som med med andre-bøker: "den vanskelige andreboka"?), altså The Future. En dag prokrastinerte hun sånn at hun leste hele PennySavers-magasinet, en slags analog e-bay-ish greie som alle i Los Angeles får i posten hver tirsdag, og det fikk henne til å lure på hvem disse menneskene bak tingene til salgs var. Hvem var så desp etter 10 dollar at vedkommene gadd å rykke inn en annonse for en skinnjakke med den prisen, som forøvrig, stod det i annonsen, ikke var urokkbar, en eventuell kjøper måtte gjerne prute? For å finne ut av det bestemte July seg for å ringe til denne mannen bak skinnjakka og be om å få komme og se på skinnjakka og kanskje gjøre et intervju. Dette sa han gladelig ja til og det ble en så interessant opplevelse at July bestemte seg for å gjøre dette med flere av menneskene bak PennySavers-annonsene, en prossess som til slutt ledet til både The Future og altså denne boken (som forøvrig hvis tekst er ledsaget av de flotte fotografiene til Brigitte Sire, som ble med Miranda July på alle besøkene).

Som sagt, jeg likte ikke The Future, men It Chooses You derimot. Slik leste jeg den: Det hadde blitt sent på kvelden for et A-menneske som meg, jeg skulle bare kikke litt i den, bla litt i den, før jeg la meg, men det endte med at jeg satt oppe til jeg hadde lest over halvparten, og morgenen etter leste jeg den ferdig før jeg forsvant inn i dagen med andre gjøremål, uten at boka forsvant fra meg, uten at menneskene i den forsvant fra meg og uten at jeg helt la fra meg boka; jeg kom tilbake til den, hadde den med meg, kikket litt på bildene igjen, leste noen sider igjen av den som jeg jo nettopp hadde lest, bare fordi det var så fint. Jeg elsker skildringer av all verdens mennesker, mennesker som setter inn annonser i PennySavers for eksempel, slike dagligdagse, bagatellmessige ting, yet: noe ikke alle gjør/gidder. Hvem gjør hva og hvorfor? (En gang prøvde jeg å selge en Nirvana-T-skjorte på e-bay for 5 dollar, det funka ikke, ingen ville ha den, det var noe jeg gjorde da jeg var seksten fordi mulighetene for ellers å tjene penger var begrenset.) Miranda July prøver å finne det ut. Og det er jammen meg mange forskjellige mennesker hun (og Brigitte) møter på sin vei. En av dem hun møter beskriver hun som en mann som gjør at hun tenker at hun "more than anything I wanted to grab the hand of myself at sixteen, and the hand of my future daughter, and run." Det er nemlig ikke bare en haug med eksentriske, søte hverdagshelter hun møter, som den gamle Joe med postkortene han lager for hånd (D.I.Y.!) og skriver til kona seks ganger i året (Valentinsdagen, morsdagen, jul, påske, bursdag, bryllupsdag), eller Dina med alle tatoveringene og den søte datteren som synger en Miley Cyrus-sang for gjestene. Det er langt fra den ene siden av skalaen til den andre, og når boka (eller Miranda July) befinner seg på den ene siden av skalaen, minner It Chooses You mye om Learning to Love Yourself More (som er en bok jeg stadig vekk blar i, og når jeg gjør det, blir jeg alltid på en merkelig måte oppmuntret av at livet stort sett består av trivialiteter).

Nå er det gått flere døgn siden jeg leste boken, jeg har forflyttet meg fra en by til en annen, og selv om jeg ferdigleste den før jeg dro, før jeg, som en annen gammel dame, tok flybussen til flyplassen på Flesland altfor tidlig (jeg engster meg sånn når jeg skal rekke et fly, et tog, en buss, jeg er alltid ute i god tid, i altfor god tid, men på en annen side, gjør det noe? jeg har jo alltid med meg noe å lese), tok jeg den likevel med meg i bagasjen. Som om jeg liksom skulle til å lese den, som om jeg ikke hadde lest den ennå, la jeg den i bagen sammen med jeans og en haug artikler om Virginia Woolf (jeg holder på med en bacheloroppgave); kanskje ville jeg komme til å bla mer i den, vise den til noen (har du ikke skjønt det ennå: jeg anbefaler den), eller om ikke annet, og dette sier jeg ikke ofte, anti-materialistisk anti-boksamler som jeg er: nyte selve boken som ting, som en gjenstand, for det må sies, coveret er det fineste jeg har vært borti siden jeg leste Philip Hoares The Whales - In Search of the Giants of the Sea for omtrent nøyaktig tre år siden; i ruflete og mykt plastaktig materiale ligger den der og ber om å bli tatt på, hjulpet av bilder av katter og tigre, ja, jeg synes simpelthen at boken som gjenstand, ikke bare som litteratur, er så digg, at jeg med fornøydhet, med tid og stunder, etter at den stormende forelskelsen har gått over, kan legge den i bokhyllen, ved siden av en av de fire dvd-ene jeg eier, Me and You and Everyone We Know, og siden, i fremtiden, ta den fram igjen og oppleve også den på nytt.

Den ubeskrivelige kjærligheten

'Shel, my darling,' she began, 'tell me . . .' and so they talked two hours or more, perhaps about Cape Horn, perhaps not, and really it would profit little to write down what they said, for they knew each other so well that they could say anything, which is tantamount to saying nothing, or saying such stupid, prosy things as how to cook and omelette, or where to buy the best boots in London, things which have no lustre taken from their setting, yet are positively of amazing beauty within it. For it has come about, by the wise economy of nature, that our modern spirit can almost dispense with language; the commonest expressions do, since no expressions do; hence the most ordinary conversation is often the most poetic, and the most poetic is precisely that which cannot be written down. For which reasons we leave a great blank here, which must be taken to indicate that the space is filled to repletion. 

- Fra Virginia Woolfs Orlando

They noticed that Orlando often sat for whole hours doing nothing whatever, except look here and then there; they would come upon her on some hill-top staring straight in front of her, no matter whether the goats were grazing or straying. They began to suspect that she had other beliefs than their own, and the older men and women thought it probable that she had fallen into the clutches of the vilest and cruellest among all the Gods, which is Nature. 
- Utdrag fra Orlando av Virginia Woolf

pust

ok ok ok jeg våkner spiser en skål frokostblanding med melk som har gått ut på dato for tre dager siden men sånt er ikke jeg redd for (man bruker sunn fornuft), leser nietzsche nietzsche nietzsche leser broch skriver om broch på en e-post: broch skrev i tretten timer hver dag hver dag hver eneste dag gjorde ingenting annet døde til slutt en dag av hjertestopp på vei fra sengen til skrivemaskinen, skriver litt om nietzsche hører på en sang tar en sigg snakker i telefonen med en kvinne som sier jeg kan ringe når jeg vil når som helst, jeg vil aldri legge på men vi legger på, en annen sender et bilde av øyeblikket sier husker du den gangen vi alltid sendte bilder til hverandre på telefonen, jeg husker det, det var sommer jeg satt på hytta og skrev sendte dølle bilder av skogen og riskaker med agurk og kopper med te og gjenstander inne i hytta som jeg plutselig måtte tenke på siden jeg tok bilde av dem, gav dem en historie slik at det hele skulle gi mening, det ble ikke noe av det jeg skrev, men jeg tenker av og til på det, kanskje jeg skal gjøre noe med det, men ikke nå, nå leser jeg nietszche, leser om sannhet og løgn i utenommoralsk forstand en gang to ganger tre ganger, leser virginia woolfs orlando en gang, to ganger, tre ganger, om mannen som en dag våkner opp som kvinne, streker under setninger med rød penn grå blyant blå tusj, snakker om det på kjøkkenet mens jeg heller nedpå cola light lager kaffe tar en sigg skriver enda mer blir helt stressa får panikk hjelp jeg rekker aldri dette har det travelt leser mer tenker på at jeg alltid overdriver mangelen på tid jeg har igjen, rekker jo alltid å bli ferdig ikke få panikk ikke få panikk, gir meg når teksten går i kryss sier det er helg for noen timer, ser på et tv-program jeg burde være lei av og blir så rørt at jeg nesten griner - to ganger

Bøkene jeg leste i mars

Mars var en helt ok lesemåned. På slutten av den kom påskeferien og om jeg ikke sank så dypt som til å lese krim*, så ble det likevel en del underholdningsromaner. Full av gode intensjoner tar jeg med meg pensum på toget, men når jeg sitter der vil jeg bare lese, uten å tenke så mye over det jeg leser. 

*Var en tur innom Kristiansand i påsken og leste Fædrelandsvennen:

PROSA
1. ALICE ADVENTURES IN WONDERLAND av Lewis Carroll
2. DU KAN IKKE SVIKTE DIN BESTE VENN OG BLI GOD TIL Å SYNGE SAMTIDIG av Kim Hirthøy
3. DEN FORTROLIGE av Hélène Grémillon
4. KONGEN av Kader Abdolah
5. REISEN TIL BELLA COOLA av Kari Nygaard
6. THE MAGIC MOUNTAIN av Thomas Mann
7. MONSTERMENNESKE av Kjersti Annesdatter Skomsvold
8. NATTEN DRØMMER OM DAGEN av Ingvar Ambjørnsen
9. VINDAUGA I MATSALEN VENDER MOT FJORDEN av Mette Karlsvik

POESI
10. DETTE ER DET VI GJØR MED HVERANDRE av Kristian Bergquist

BIOGRAFI
11. VIRGINIA WOOLF av Bjørg Vindsetmo

SAKPROSA
12. BAGDAD INDIGO av Geir Angell Øygarden
13. TEQUILADAGBØKENE av Morten A. Strøksnes

ANNET

14. THOR HEYERDAHL SOM TEGNER med fire forord

--

DEN BESTE BOKA

Det hendte mens jeg leste Thomas Manns The Magic Mountain, som handler om ingeniøren Hans Castorp som drar opp på et sanatorium oppe i Alpene for å besøke sin fetter en tre ukers tid, men ender opp med å bli der i syv år og filosofere og drive dank, at jeg fant ut at tre år på det historisk-filosofiske fakultet er nok. Jeg foretok meg med andre ord en slags motsatt reise enn den Hans Castorp tar i romanen, fra det nyttige til det unyttige, fra det unyttige til det nyttige, mine damer og herrer, jeg har nemlig bestemt meg for å satse på realfag i stedet, bank i bordet. På den måten kan man si at The Magic Mountain er en roman som kommer til å følge meg livet ut bare pga. det faktum, selv om det selvsagt er godt mulig at jeg ville kommet fram til denne fremtidsplanen uten å lese Thomas Mann også (men jeg må innrømme at jeg liker tanken på at det er bøkene jeg leser som bringer meg inn på ting, slik at det å lese ikke lenger bare er å lese, men noe som fører livet i retninger, nettopp noe av det jeg elsker ved litteraturen, at den gjør nettopp det).

Samtidig leste jeg også Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske. Endelig! Og den handler om Kjersti som slutter på dataingeniørstudiene sine på NTNU og blir forfatter i stedet.

Jeg skal la det bli med det hva angår den saken. Boken i seg selv var verdt ventetiden. Jeg likte den muligens enda bedre enn Skomsvolds debutroman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, og så godt som jeg liker den, sier ikke det rent lite. 

DEN KJIPESTE BOKA
Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen. En lang romantisering av (trashy) folk som lever på kanten av samfunnet. Ugh.

(Samtidig som jeg leste denne, snappet jeg også opp et nummer av Folk er folk, hvor det var en artikkel om romfolket som under holocaust-dagen fikk drikke kaffe og spise kaker på Grand Café, altså på samme sted som Christiania-bohemen en gang satt og drakk, som om det å bli sammenlignet med Christiania-bohemen er noe positivt, alksens drittlitteratur som de produserte, for ikke å snakke om den dekadente llivsstilen som det ikke ligger noesomhelst å trakte i etter, pføy!)

I anledning verdens poesidag

Jeg skrev noen stikkord på baksiden av ringpermen min (fordi den er stappfull og jeg har ennå ikke kjøpt nye) om noe jeg intenderte å skrive om i anledning verdens poesidag, som er i dag; jeg skrev noe om Odin, gud for diktekunst i den norrøne mytologien, ikke bare lederen til berserkene (da jeg fortalte opprinnelsen til ordet 'berserk' til min beste venn, for jeg forteller ham ofte om sånne ting, sa han at det visste han fra før, han som hadde gått på ungdomsskole med små nynazister, det var intet nytt for ham, og jeg følte meg snytt); og jeg skrev noe om den mystiske sangen, som jeg allerede har glemt hva heter, noe på 'g', sanger skrevet etter intrikate mønstre, en virkelig kunst, diktning.

Vagt.

Jeg våknet opp på poesidagen og tenkte det var lenge siden jeg hadde lest dikt, bortsett fra den eneste ene diktsamlingen jeg har lest på ukesvis: Dette er det vi gjør med hverandre av Kristian Bergquist, som jeg leste fordi jeg nettopp hadde lest den selvbiografiske Monstermennesker av Kjersti Annesdatter Skomsvold, hvor hun snakker med Kristian Bergquist selv, under en filmvisning i et forlag. Han er astrofysiker og poet. Han sier at han liker realfag fordi det hjelper han å forstå verden, akkurat som litteraturen også hjelper en, oss, meg, å forstå verden. Også poesien gjør det, men ikke alltid. Noen ganger, eller nei, kanskje som oftest, er den bare ord og uforståelig, og jeg tenker at det å lese poesi er så meningsløst, det er bare noen ord smurt rundt. Og kanskje er det av og til nettopp det, en kladd med ord som middelmådige wannabe-kunstnere har kladdet på en hvit flate. Andre ganger leser jeg poesi som åpner seg -- og jeg forstår.

Jeg både elsker og hater poesi.

Dette er det vi gjør med hverandre likte jeg. Jeg kjente den var intens og hadde vilje.

Jeg mangler ofte ordene til å beskrive hvorfor jeg liker noe. Mens haglordene sitter løst, mangler jeg ordene til det gode. Det er som med kjærligheten, man kan ikke beskrive den. Jeg kan ikke beskrive den, jeg kan ikke fortelle den, jeg kan ikke en gang si til noen at jeg er glad i dem.

En dag må jeg kanskje holde en tale til noen, hva skal jeg si da.

Mange leser andres dikt og dedikerer dem bort, tar dem til sine. Hvorfor finne opp kruttet på nytt? Noen gir bort sanger; spiller dem slik at vi alle skal tenke på det samme. (Men gjør vi det?)

Jeg ble nettopp ferdig med en bok som var i en sjanger langt vekk fra poesi. Jeg satt på biblioteket og leste de siste hundre sidene av (den godt over tusen sider lange) mastadonten Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden. En dokumentar fra krigen i Irak. I akkurat disse dager er det ti år siden USA gikk inn i Irak for å styrte Saddam Hussein og hans regime. Boken beskriver Geirs (for i hodet mitt, under perioden jeg har lest denne boken, har jeg alltid tenkt: Nå er det meg og Geir igjen hver gang jeg har satt meg ned med den) opphold i Bagdad før, under og etter krigen, hans samtaler (tatt opp på bånd) med The Human Shields, US Marine, journalister og irakere. Det handler mye om døden. Men når noe handler om døden, handler det også om livet.

Som jeg, uten intendert pretensiøsistet, og kanskje naivt, sa under en muntlig eksamen: Den [Mrs. Dalloway] handler om livet og døden, da eksaminator spurte meg hva romanen dypest sett handlet om. Det var kanskje opplagt, for til syvende og sist handler jo alt om det. (Og det sa han selv før jeg fikk gå ut til sommerferien som stod utenfor døren, mens han lo litt av/med meg bak smilet.)

Men noen tenker mer på det enn andre. Som den lille jenta med rød kåpe i restaurantvognen på toget som plutselig så opp fra tegnestiftene og tegnearket og spurte sin mor om hun også skulle dø en dag. Ja, sa moren. Tenker du mye på det?

Det var toget fra Fredrikstad til Oslo på andre juledag for mange år siden. Jeg satt på toget på vei hjem fra et familieselskap fordi jeg skulle på jobb dagen etter. Jeg husker ikke nå hva jeg spiste, men jeg må ha vært veldig mett. Jeg husker ikke hva jeg satt og leste heller, men det må ha vært noe, kanskje var det ikke en gang en roman, men bare et dameblad. Før jeg sluttet å lese dem.

Her en dag satt jeg på et venterom. Hver gang jeg sitter på venterom pleier jeg å ta opp en bok og lese, men denne dagen føltes Bagdad Indigo så stor og tung og alvorlig. Jeg skummet meg gjennom Elle, Costume og Woman i stedet. I Woman var det en mannespalte hvor et panel av fire gutter skulle sammenligne kjærestetid og kompistid. De sa at en av de gode tingene med å være sammen med kompiser var at man ikke trengte å si så mye, man kunne bare sitte i soafen en hel søndag og se på TV, eller ut i lufta. Med dama kunne man ikke det. Dama ville alltid gå på søndagstur og kjøpe kaffe latte for femti kroner og gå på spasertur i byen med leiede hender. Jeg tenkte at jeg var enig i at det er ganske slitsomt. Av og til vil kjæresten min bare spankulere rundt i byen og jeg blir med, jeg biter tennene sammen og må være med. Egentlig vil jeg bare fylle en termokanne med espresso og gå opp et fjell på fredag og ikke komme ned før søndag. (Eller, når jeg er der oppe: Her skulle jeg vært for evig.)

Det er selvfølgelig ikke så svart/hvitt. Jeg overdriver. Jeg er ikke et dameblad.

Men altså, det var det jeg leste på verdens poesidag; glossy dameblader og en dokumentarbok om krig.

It would be no exaggeration to say that he would go out after breakfast a man of thirty and come home to dinner a man of fifty-five at least. Some weeks added a century to his age, others no more than three seconds at most. 
- Fra Orlando av Virginia Woolf

Proust Questionnaire

Første gang jeg kom borti greia Proust Questionnaire var faktisk i coffeetableboka Influence til Mary-Kate og Ashley Olsen, som jeg fikk i bursdagsgave da jeg ble nitten.* Lenge før jeg leste en eneste bok av Proust.** Der hadde de altså svart på hvert sitt questionnaire. Jeg har jo alltid likt å svare på sånne (lignende) spørreskjemaer, så nå skal jeg svare på et av Prousts sine***.


*JA, jeg ønsket meg den, fordi: JA, har vært superfan av Mary-Kate Olsen siden jeg var femten.
**Dere som følger med på bloggen mit vet jo at jeg ikke leste Proust før i februar i år.
***Det finnes mange versjoner. Denne har jeg lånt fra Bokvennen.


Hvilken levende person beundrer du mest?
Forfattere som faktisk skriver litteratur.

Hva er din største ekstravaganse?
Jeg er i grunnen en meget nøktern og måteholden kvinne, men når jeg er drita kan det hende jeg kjøper tre flasker musserende ti minutter før stengetid. Attpåtil kan det tilogmed hende at jeg betaler for taxi etterpå! Generelt kan det kanskje sies at det er litt ekstravagant av en med mitt budsjett å alltid velge kvalitet fremfor kvantitet, men saken er altså den at jeg heller vil sulte enn å spise dårlig mat. Mat skal være dyrt. Det har vi jo alle fått banket inn med teskje den siste tiden.

Hva misliker du mest ved ditt utseende?
Det er ikke like mye utseendet mitt jeg misliker som jeg til tider misliker min ugrasiøse holdning og klønethet.

Hvilket ord eller uttrykk bruker du for ofte?
Ordene 'sykt' og 'teit' og forstavelsen 'drit-'. Det sømmer seg ikke. Jeg er faktisk tjuefire år. Jeg jobber med saken.

Hvilket talent skulle du ønske at du hadde?
Jeg skulle ønske jeg kunne plukke opp språk fortere.

Hvis du døde og kom tilbake, hva ville du ha likt å komme tilbake som?
Jeg har tre alternativ:
1) Et hvilketsomhelst dyr i havet som ikke selv blir spist, av verken mennesker eller andre dyr.
2) En (araber)hest. Et liv med havre. Og løping.
3) En huskatt. Jeg elsker å bli tatt i i håret. Jeg tror jeg kunne komme til å si ja til hva som helst hvis noen samtidig strøk meg i håret.

Hva er din mest skattede eiendel?
Jeg har et veldig usentimentalt forhold til eiendeler, så jeg tror svaret på dette må bli iPhonen. Rett og slett fordi det ville vært stress å miste den. Jeg bruker den jo som avtalebok.

Hva er din favorittbeskjeftigelse?
Å spise frokost. Jeg elsker det. Å spise frokost er et hellig ritual for meg. Jeg har ikke levd en eneste dag av mitt liv uten å spise frokost.**** Det å stå opp, gå på kjøkkenet, drikke et glass iskaldt vann, koke te/kaffe, gjøre i stand maten, spise maten i fred og ro, kanskje lese litt, drikke kaffe/te. Å gjøre dette før dagen egentlig begynner er helt essensielt. Hvis jeg skal noe tidlig, setter jeg bare klokka på enda tidligere for å rekke å spise frokost først. Jeg går ikke ut og gjør noe før frokost. Jeg kan godt leve uten lunsj, middag, kvelds, men ikke uten frokost. Jeg tror ikke på noen mening med livet, men det å spise frokost er det nærmeste jeg kommer.

Hvem er dine favorittforfattere?
Virginia Woolf, Knut Hamsun, Lorrie Moore, Sara Stridsberg, Sofi Oksanen, August Strindberg, Gabriel Garcia Marquez, Francesca Lia Block, Jeffrey Eugenides.

Hvem er dine litterære helter?
Faramir i Ringenes Herre, den edleste av de edle.

Hvem er dine helter i det virkelige livet?
Vanlige mennesker som tar seg sammen.

Hva angrer du mest på?
Det gir ingen mening å angre på noe som helst når jeg tenker på at jeg uansett skal dø til slutt.

Hvordan vil du helst dø?
Jeg vil helst dø uten smerte, altså momentant (hvem vil ikke det?). Men om det skjer i en bilulykke i morgen eller om seksti år bryr jeg meg ingenting om. (Eller jo, det gjør jeg faktisk, for jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal leve et langt liv, jeg tror ikke det ligger for meg - spesielt ikke siden sjela mi er 80 år gammel allerede og jeg ikke skal ha barn. Altså: jo før, jo bedre.)

Hva er ditt motto?
Alt går bra til slutt. (Det er en sannhet uten modifikasjoner.)


****Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har opplevd dager uten frokost. Når det skjer, er det fordi livet mitt har vært lagt i andres hender. Og når det skjer, så er dagen min ødelagt. Det er lenge siden dette har skjedd nå, og jeg håper jeg aldri opplever det igjen.