Mer mann i monitor 2.0

Obs: Dette innlegget inneholder spoilere for Jordisk av Theis Ørntoft. 

Kommer jeg til å klare å lese flere menn hvis jeg endrer litt på holdningen min, hvis jeg forskyver den litt, hvis jeg ikke er ute etter å lese slik djevelen leser Bibelen, kanskje?

Jeg har tilbragt de tre ukene siden året startet med Theis Ørntofts Jordisk, og det har vært fint. Spesielt elsket jeg delen om Julia, om Julia som reiser fra Los Angeles til Aspen for å lære seg å stå på snowboard, som har lysende fremtidsutsikter, men som i en fallulykke nesten dør, og som ender med å bli forfatter i stedet, og i kraft av å ha skrevet to bestselgere blir invitert til å reise til månen. Hvordan hun kommer ned fra månen og tenker på en meteoritt hun så på et museum en gang, utstilt for at folk skulle få ta på den, kjenne på et objekt i rommet, og hvordan hun ikke forstår fascinasjonen, for vi kjenner jo alle på et objekt som befinner seg i rommet hele tiden, jorden under oss, og hun vet at nei, hun kommer aldri til å skrive et eneste ord om månen. For nysnø og puddersnø og snowboard og fjell og skoger fulle av store grantrær finnes ikke på månen, de finnes her, og samtidig som jeg leste romanen, falt snøen også her, vi akte, vi lagde akebakke i hagen, hvor vi har hengt opp hjemmelaget fuglemat til spurvefuglene i syrinbuskene og pæretreet, jeg tok barna med ut på ski for første gang, og om kvelden suste jeg avgårde på perfekt smurte ski i lyset av stjernehimmelen og en nesten full måne. Hva skal vi ute i rommet å gjøre, er et spørsmål jeg ofte har stilt meg. Hva skal vi der ute, hvor nesten alt er dødt og vann ikke finnes. 

Innimellom malte og tapetserte jeg et rom rosa og fullt av blomster, mens jeg hørte på podcaster om litteratur, bl.a. en interessant samtale mellom Theis Ørntoft og Bjørn Vatne. Så du kan si at mitt Mer mann i monitor 2.0-prosjekt har fått en god start. Håper det fortsetter i samme bane. 

Bøkene jeg leste i februar

PROSA
1. NEW YORK-HEMMELIGHETER av Emma Chase
2. DE GRUNNLEGGENDE BESTANDDELER av Michel Houllebecq
3. ØYA av Amund Hestsveen og Torborg Igland
4. SVÆRMERE av Knut Hamsun

Var på Ski-VM i Falun. Skaffet meg en gammel svensk utgave av Granta med en
 novelle av Sara Stridsberg som jeg ikke tidligere har lest. 

DEN BESTE BOKA

De grunnleggende bestanddeler av Houellebecq. 

DEN KJIPESTE BOKA

New York-hemmeligheter, og hvorfor kan dere lese her:

Rettelse

En bloggleser fortalte meg at Grunnlovens miljøparagraf ikke lenger er paragraf 110 b, men 112, og at den er kommet i ny språkdrakt:

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. 

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. 

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Det burde jeg ha sjekket ut, så mye som jeg har vært inne på lovdata.no de siste tre ukene. Jeg har nemlig tatt kurset Vern og forvaltning av norsk natur. I dag var siste forelesning, med Dag O. Hessen som snakket om biologi og klima. På mandag er det eksamen. Tvi, tvi til meg selv og mine medstudenter, måtte vi bli gode naturforvaltere, mer fornuftige enn  dagens regjering som er helt på trynet hva angår oljeutvinninga i Arktis. Kanskje er det de driver med et brudd på nettopp Grunnlovens paragraf 112? Sprø logikk, ihvertfall. I det minste er det masse snø for tiden, det roer ned nervene/sjela.*




*Og da snakker jeg ikke om eksamensnerver, for det har jeg ikke. Jeg tenker mer på tre ukers forelesninger om ødeleggelser av biologisk mangfold, klima, økosystemer, bestander, samt nevnte regjerings klimapolitikk. 

2014

Etter noen ganske kjipe år, kanskje livets aller kjipeste år (ja, definitivt livets kjipeste årrekke), ble 2014 et svært godt år. Heldigvis. Jeg har sikkert skrevet masse om det her på bloggen fra før av. Essensen av det er at jeg endelig gjør det jeg alltid har villet gjøre. Og det er ikke bare bare. Føler jeg har gått rundt i over et tiår med en konstant lengsel etter noe, og nå er det over. Det er en enorm lettelse.

Jeg skal forsøke å oppsummere året litt.

I 2014 lærte jeg meg å lappe dekk. Og den lærdommen fikk jeg bruk for mange ganger. Jeg tror ikke jeg har syklet så mye som jeg har gjort i 2014. Jeg syklet, syklet og syklet helt til sykkelen gikk i stykker. Var tilogmed med på sykkelritt. Nå ligger den der i boden, ubrukelig. Også jeg som hadde tenkt til å kjøpe vinterdekk og sykle hele vinteren gjennom. Nå må jeg kjøpe en helt ny sykkel istedet.

Andre ting jeg lærte meg dette året: Forskjellen på thiedemanntøyler og glidetøyler, hvordan man setter opp et stillas, hvordan man skiller steinsopp fra annen sopp, hvordan man partiellderiverer funksjoner, grunnleggende atomfysikk, hva adenintrifosfat er, hvordan man systematiserer dyreriket - by heart, om de ulike stjernelivene, hvordan man lager neslesuppe, hvordan man sager trær ved å bruke minst mulig krefter og hvordan man dissekerer høne.

Ting jeg ikke lærte meg i år: Hvordan man smører helt perfekte ski til ethvert føre, hvordan man passer på planter slik at de ikke dør(!*), hvordan man skriver en roman, at 'boklov' ikke er et ord på wordfeud, hvordan holde hælen nede under ridning, å skjule at jeg ikke liker noen, at jeg ikke trenger å ytre absolutt alt jeg mener, og konversere for konversasjonens skyld.

I 2014 ble jeg reddet ned fra vinterfjellet av en snøscooter.

I 2014 så jeg masse på sport på TV. Til å være meg. Svært mye i forhold til tidligere i livet. Fulgte med på vinter-OL, så finalekampen i VM fotball(!) og stort sett alt av World Equestrian Games.

Den beste filmen jeg så var Lars von Triers Nymphomaniac. Etterpå hørte jeg masse på Rammstein mens jeg løp i snøen. Så fikk jeg beinhinnebetennelse fordi jeg løp for mye.

Alle de beste romanene jeg leste i år er skrevet for mange, mange, mange tiår siden. Like etter siste eksamen i år fikk jeg et litteraturmagasin i posten. Bladde i det og denne tanken kom til meg: Jøss, skriver dere om det der ennå? Det er så mange ting jeg som kommer på nytt og på nytt. Resirkulering av idéer og tanker. Da jeg var barn ble jeg skikkelig provosert en gang da noen sa at hadde man lest én bok, hadde man lest alle. Nå, derimot, har jeg begynt å tenke at det faktisk er litt sånn.

I 2014 flyttet jeg til Ås, i min egen leilighet. Begynte å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Spiste sopp til middag hele høsten, ble hjem for fosterkatter fra FOD, og ble økonomiansvarlig i en forening.

Dette skjer i 2015: Jeg skal bli enda bedre til å ri og delta på sprangstevne(r), lære meg kjemi og botanikk, dra på flere ekskursjoner (skal faktisk være på ekskursjon i over halve juni, ute i skogen og ved kysten, det blir gøy!), se den nye Star Wars-filmen og dra til Falun og se ski-VM  og Petter Northugs comeback (haha).

Dette var en av hestene jeg traff i 2014. 

*Jeg kan sykt mye om fotosyntese og planteceller, sannsynligvis mer enn folk flest, men å passe på mine egne planter klarer jeg ikke. Oh, the irony!

Peter Wessel Zapffe

Det siste døgnet har jeg endelig fått lest Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel av Zapffe og nå lurer jeg på hvor Zapffe har vært i hele mitt liv. Mannen som mente at livet er meningsløst, at naturen ikke er til for oss og at det å få barn er så galt at han faktisk lot være å få det selv. Etter å ha lest siste setning av min versjon av Barske glæder, som er fra 2012 og i tillegg til Zapffes egne tekster inneholder fire essays om Zapffe, bl.a. et av Dag O. Hessen og et av Henrik Sinding-Larsen som jeg likte veldig, veldig godt, spurtet jeg til pc-en for å finne ut hvor jeg kunne bestille resten av bøkene til denne mannen som jeg for første gang hørte om på universitetet i en forelesning om... Schiller? Jeg husker ikke helt. Uansett, til min STORE forferdelse er ikke noen av bøkene hans (bortsett fra Barske glæder) til salgs i noen av nettbutikkene, ei heller fra forlag som tidligere har solgt bøker av ham. Heldigvis fikk jeg et tips om nasjonalbiblioteket.no, hvor man kan laste ned verkene hans på PDF og legge på lesebrettet (som jeg nå har gjort), men jeg skulle gjerne hatt bøkene hans i innbundet form, sånn at jeg kan skrive notater, pennestreker og brette eselører. Mistenker nemlig at det kan oppstå behov for det ved flere anledninger. Dette er derfor en request: Hvis noen vet hvor jeg kan få tak i bøker av Zapffe eller har bøker av Zapffe som de ikke lenger vil ha, er jeg interessert.

Å, jeg er helt forelska. Har ikke vært så forelska siden jeg leste "Moralens genealogi" av Nietzsche for første gang.

Forfatterne skriver og polene fortsetter å smelte: Om hvorfor litteraturen ikke forandrer verden

En gang i høst, da jeg nylig hadde tatt fatt på veien mot å bli biolog, var jeg en tur oppe på Grønt senter (i Kristiansand) for å høre forfatter Brit Bildøen snakke om klima og litteratur. Våren før hadde jeg gjort meg ferdig med et studium i litteraturvitenskap, fått grad og greier, flyttet fra byen jeg studerte i, og endelig bestemt meg for å gjøre det jeg så lenge hadde tenkt å gjøre, helt fra barnsben av, nemlig å bli biolog. Nå skulle jeg altså på et slags foredrag som handlet om begge deler, de to tingene som jeg er så glad i, natur og litteratur, to ting som ligger i nærheten av hjertet mitt og som jeg i grunnen finner igjen i alle de andre tingene jeg er opptatt av, f.eks. ski, som innebærer at jeg lengter etter snø, som også innebærer at jeg tenker mye på hvorfor det ikke er snø og prøver å huske tilbake til barndommen, på hvor mye vi lekte med snø da, eller om vi ikke gjorde det, tenker på votter og kalde isklumper som satt seg fast akkurat der i åpningen, mellom votten og mellom jakkeermet, eller kjeledressermet, kanskje, og som så smeltet, kom ned i en glipe, et mellomrom, ned der på huden; kaldt, over årene, en av livsårene, der hvor vi kan måle pulsen og som jeg lenge hadde problemer med å ta på fordi jeg følte meg så skjør der, og som jeg har lest så mye om i litteraturen, folk som kutter pulsårene fordi de ikke vil leve mer, folk har gjort det så mange ganger i fortellingene nå at det er en klisjé, men noen ganger funker det, ikke fordi selve bortgangen er så viktig, men fordi de vi leser om, de som er igjen, er farget av det som har skjedd, jeg kan med en gang komme på en novelle som handler om det, hvordan det er å miste noen slik, en novelle jeg har lest mange ganger. 

Men der sitter jeg, det er kveld, vi er ikke så mange, det kostet egentlig penger å komme inn, det visste jeg ikke og tømte lommeboka på bordet foran han som satt med vekselen, uhm, dette er alle pengene jeg har, sa jeg og visste at det var langt til nærmeste minibank, kom ikke til å rekke det før foredraget begynte; Det går så bra, så, sa han, vi arrangerer ikke dette for pengenes skyld! Vil du ha kaffe?, melk? sukker? Ja, takk, sa jeg, og kommer altså til å sitte der med en kaffe, bena i kryss, det kommer ikke så mange flere, er det bare vi, i underkant av tjue stykker, flere av dem har jeg sett før, under andre foredrag som jeg har vært på, som ikke handlet om litteratur og som ikke var i regi av Norsk forfattersentrum, men i regi av Naturvernforbundet eller lignende; det er nok ikke litteraturen de er her for, tenker jeg, selvsagt alltid med forbehold, jeg kan være forutinntatt. 

Og Brit Bildøen leser, hun leser fra boka si Adam Hiorths veg som handler om miljøverneren Jon Utskott som legger ut på sin årlige sykkelreise fra øst til vest, bare at denne gangen blir turen litt spesiell, noe annet enn de andre gangene; han har sagt ja til at en dokumentarfilmskaper får bli med. Og det er morsomt, for miljøverneren er sta og arrogant, eksentrisk, vet best, er eldst; dette er egentlig hans greie, denne sykkelturen, og Adam Hiorth er bare en liten jypling med kamera, hva vet han om å lage mat på stormkjøkken? Folk ler, trekker på smilebånd (det er mer min greie), og etterpå snakker Brit Bildøen om forfatternes klimaaksjon, som hun er med i, og hva er egentlig det, en haug med folk som skriver som synes det er dumt dette som skjer med klimaet?

For de spør, publikum spør, hva mener Brit Bildøen egentlig, og hva gjør forfatterne i denne aksjonen egentlig, hva er egentlig poenget? Hun svarte vagt, synes jeg, det var ikke noe spesifikt, nei, det var en slags bevisstgjøring da, av at det er klimaproblemer, men vet vi ikke det da? Er ikke det noe alle vet? Fra før av? Trenger vi en forfatternes klimaaksjon for å skjønne det? Og etter spørsmålene som kom fra salen (rommet med stoler) å dømme, var det ikke bare jeg som tenkte de tankene, var det ikke bare jeg som stilte meg de spørsmålene, bevisstgjøring, så verden skal reddes ved at litteraturglade mennesker skal få lese om hvor kjipt den globale oppvarmingen er, er det det forfatternes klimaaksjon er? That's it, liksom?

Så går det noen måneder, det blir vinter, jeg lengter etter snø, jeg lengter etter snø bare mer og mer, holder på å gå på veggene før den endelig kommer og jeg kaster meg ut i den nesten hver dag, ved enhver anledning, før den igjen smelter bort, noen uker etterpå og det blir vår og jeg går inn i verktøys- og utstyrsrommet i kjelleren for å finne fram sykkelen min, ser skiene på arbeidsbenken og kjenner et savn, gikk det over så fort, hvem vet når de skal ut igjen neste gang. Vinteren er over, nå er det vår, jeg hjelper min mamma med hagearbeid, raker løv under solen mens jeg hører på Kulturbanken på P2, hvor det bl.a. er en reportasje om noen kunstnere som har laget instrumenter av is, og også de snakker om miljøet, bevisstgjøring, ja, de spiller på instrumentene på skoler, isen, hva skjer med den mens de spiller, jo, den smelter, er et symbol på vår klodes is, smelter vekk fra oss, det blir bare varmere og varmere, og P2 spør barna som har sett konserten om dette med isen og de svarer at det er noe med miljøet, de er ganske små, barna, og kunstneren sier at dette er bidraget hans, det er kunst og musikk han driver med, ikke klima. Og igjen tenker jeg: Ok, bevisstgjøring; bevisstgjøring bevisstgjøring bevisstgjøring opp i mente. Samtidig er jeg klar over at publikum her var barn, de er små, er mye de ennå ikke vet, og at joda, ok, de har kanskje utbytte av dette, lærer kanskje noe, men å forholde seg til is i et konsertrom er ikke natur. Det er unaturlig. Naturen kommer inn i rommet som noe fremmed, det kan være spennende det, men det viktigste er jo å vite at naturen er noe ekte, noe som vi ikke har kontroll over, at det faktisk er den som former over oss, ikke motsatt. 

Men selvsagt, vi trenger kunst og litteratur. Det er ikke det. Jeg har bare problemer med tro at litteratur kan forandre verden. 

Ja, litteratur kan forandre enkeltmennesker, og enkeltmennesker kan gjøre noe; litteratur kan farge oss, lære oss, gjøre oss mer reflekterte, si oss noe om livet, virkelig ta ting på kornet og avsløre sannheter, lette på sløret, absolutt gi oss noe, men litteraturen alene holder ikke. Jeg kan lese om kjærlighet i all verdens bøker, men det er ikke derfra jeg får den. Jeg kan lese om all verdens ulike mennesker i bøkene inne på rommet mitt for meg selv, men jeg kan ikke forbli der, jeg må ut og treffe ekte mennesker. 

Og det samme gjelder for naturen. 

Denne uken lå det nyeste nummeret av Bokvennen i postkassen, og temaet for det var nettopp dette: Kan litteraturen forandre verden? Over halvparten av artiklene i nummeret var viet "Klima, økologi og vårt felles ansvar." I lederen blir Forfatternes klimaaksjon nevnt. Jeg kjenner at dette orker jeg ikke å lese, blir litt irritert, alt dette rabalderet omkring Forfatternes klimaaksjon, er ikke dette bare en masse styr for ingenting, et tomt skall, jeg tror ikke noe på dette. Jeg tror ikke litteratur kan redde miljøet på noen som helst måte, hele opplegget får meg til å tenke på politikeres tomprat, de sier så mye, men gjør ingenting. Forfatterne også, de skriver så mye, men hva har de egentlig gjort? De har bare skrevet noe. Ord på papir, på en skjerm. Noen dager senere er det lørdag og jeg får Bokmagasinet i postkassen, også der handler det om litteratur og natur, i kommentaren skriver Silje Bekeng om temaet i Bokvennen, hun nevner spesielt en artikkel skrevet av Trond Arnesen. Jeg har ikke lest den, men jeg leser den da. Trond Arnesen er dr. scient, førsteamansuensis og lærerutdannet i botanikk og miljøfag. Han skriver om at vi vet hva som skjer med naturen, vi vet det, intellektuelt. Vi er fullstendig klar over at vi trenger blomster og dyr, at vi dør uten plantene, vi er jo ikke dumme. Så stiller han spørsmålet: Er dette nok? Er det nok at vi vet? Ligger ikke engasjement i følelsene? Jo, det er jeg enig i, men jeg tror ikke nære følelser til naturen kommer gjennom litteratur, som han mener, skriver videre om. Jeg kan føle mange ting når jeg leser, men jeg kan ikke lese meg opp til den følelsen det er å stå på toppen av et fjell og se ut over vidda, kanskje blåser det litt i håret. Trond Arnesen skriver at litteratur er viktig for at vi skal få følelser for hvor viktig naturen, miljøet, er for oss, hvor dyrebar den er, alle artene, alt som vokser og gror; at det vil skje så lenge noen klarer å skrive godt om den. At det er derfor initiativ som Forfatternes klimaaksjon er viktige. Arnesen nevner også nettstedet Harvest som et eksempel på et godt initiativ, et nettsted hvor (hovedsaklig mannlige) skribenter skriver om friluftsliv og natur. Fra omtrent første stund, da nettsiden ble lansert for circa ett år siden, syntes jeg den var klein. En gjeng med byfolk skriver om naturopplevelser, hvor tøffe, men samtidig myke de er; at de egentlig helst vil gå over vidda på ski, men må passe på unger og gå rundt et vann med barnevogn istedet. Jeg får flashback til da Ari Behn fikk sitt første barn og sa at han helst ville ut i skogen og skyte en bjørn. Jeg må bare le, det er som om naturinteressen er noe de kler på seg, noe de trer over seg, noe de liksom har funnet fram til, noe unaturlig som de nå holder på å lære seg, som om de egentlig ikke er sånn, bevares, egentlig er de kulturelle mennesker, det er egentlig det de er, det holder ikke å bare gå ut i naturen, de må skrive og mene noe om den også, bare for å vise at de har sine gamle kulturelle jeg i behold. Som om naturen ikke er verdt noe i seg selv. 

Det får meg til å tenke på Friedrich Schillers litterære(!) teori om naiv vs. sentimental diktning. Om hvordan grekerne diktet naivt, de skrev ikke om naturen fordi de var en del av naturen, mens alle dikterne siden skrev sentimentalt, de skrev om naturen fordi de hadde fjernet seg fra den, sivilisasjonen og kulturen hadde skapt en avstand.

Det er lenge siden Schiller levde og det er lenge siden han skrev dette, lenge før global oppvarming og bil ble allemannseie, men jeg nevner det likevel, alt dette som skrives om naturen, jo mer vi skriver og leser om den, jo mer fjerner vi oss fra den. Vi kan lese om hvor mektig den er, men man skjønner det ikke det før man står på fjellet og det blåser snø overalt, er helt hvitt og man ser ikke en meter foran seg; at det begynner å gjøre vondt i fingrene fordi det er vanskelig å komme seg fram, vanskelig å bevege seg, så vanskelig at man nesten stopper opp, skia klistrer seg til den nye snøen, og man blir kald og man faktisk lurer på om det er nå man skal grave seg ned, for det det man har lært man skal når man har gått seg vill i vinterfjellet. Vi kan lese nyheter om tsunamier andre steder på kloden, steder de fleste av oss ikke har vært, og tenke: Tenk at vann kan være så mektig!, men ikke virkelig forstå det før vi bader i bølgene og det kommer en bølge som er litt større enn de andre, som man kaster seg uti, fordi det er gøy, men som man kaster seg uti feil og bli skubbet inn på stranda av, så hardt at det begynner å blø fra knærne, og det var bare den lille bølga der, nærmest ingenting, og skrubbsår på knærne, det tåler alle, men likevel er det en smakebit på hva naturen kan gjøre med oss ved en annen anledning. 

I Bokvennen skrives det også om at mye av det som er skrevet om miljø, natur og klimaproblemer er moralistisk og skremmende, dommedagsprofetier, at det motvirker saken, at vi ikke burde skremmes til å handle, men handle fordi vi har følelser for naturen, fordi vi er knyttet til den. Jeg ser ikke hvordan det første utelukker det andre; når det som skrives er skremmende og moralistisk, er det ikke for å skape dårlig stemning, det er fordi noen faktisk tror at verden kommer til å gå under hvis folk fortsetter på den samme måten. Det kan minne litt om kristne misjonærer. Hvis man går rundt og virkelig tror at folk som ikke tror på Gud og Jesus kommer til å havne i helvetet, er det da så rart at de går ut i verden og prøver å få folk til å tro, forsøke å redde de andre, selv om det er dødsirriterende? Noen tenker så mye på arters undergang og problemene som klimaendringene kommer til å medføre, at de bare ikke klarer å holde kjeft, de må si noe, så får det bare virke skremmende og moralistisk, de prøver bare å si: En dag kommer vi til å miste alt dette hvis vi ikke gjør noe.

Men i motsetning til tro, er ikke global oppvarming noe vi ikke vet. Det er et faktum. Vi vet dette nå, vi trenger ikke å bli fortalt det mer nå, vi er bevisstgjorte for lenge siden. Folk skriver og polene fortsetter å smelte. Å tro at litteraturen kan forandre verden er rett og slett naivt. Spar snakket, spar papir, plant et tre, gjør noe.

Under lysekronene i en av de ærverdige hotellfoajeene ser jeg surfebrett i tre utstilt, og igjen må jeg tenke på snø, på den vinterverdenen jeg kommer fra. Jeg må tenke på treskiene, å ta seg fram over vann, ta seg fram over snø, med ønske om best mulig fart, best mulig glid. Denne aktiviteten i vann, med vann, at den kan gi innhold til et liv. 
- Fra "American Gangster. Første reisebrev" av Tor Eystein Øverås i Vinduet 1/2014

HELIOSKATASTROFEN av Linda Boström Knausgård

I den siste Min kamp-boka er det en beskrivelse av Karl-Oves kones depresjon, hvordan hun en dag bare må ligge over på et psykiatrisk sykehus uten at han egentlig skjønner hvor alvorlig det er; han tror hun bare trenger litt hvile og han passer på barna deres i mens, men så blir hun bare der, hun er ikke klar til å komme hjem og det går opp for ham hvor alvorlig det er at hun er der. Hun, Linda, er virkelig på bunnen. Siden kommer det en beskrivelse av hvordan hun har det når hun er der, etterpå, og når jeg leser andre del av Helioskatastrofen, som handler om når hovedpersonen Anna har havnet på et psykiatrisk sykehus, er det som om jeg har lest det før, i Min kamp. Og JA, jeg vet det, man skal passe seg for å koble karakterer i romaner med forfattere og ekte mennesker, men hvem kan med hånden på hjerte si at de leser Linda Boström Knausgård uten å tenke på Karl-Ove Knausgård, det går bare ikke.

Men likevel, at jeg føler jeg har lest om Anna før er ikke nødvendigvis negativt. Mens den deprimerte Linda i Min kamp er en karakter i en annen persons historie, har Anna sin helt egne historie i Helioskatastrofen. Første del handler om Anna som blir funnet og plassert i et fosterhjem. Fosterfamilien er veldig kristne, henger i bedehusmiljøet; jeg begynner straks å tenke på sørvestlandet i Norge, men Sverige har vel et tilsvarende bibelbelte. Anna lærer seg å stå på ski, det er det eneste hun virkelig liker. I menigheten tror pastoren at hun snakker i tungetale. Nabomenigheter kommer langveisfra for å høre henne. Hun blir sett på som spesiell. Men dette slår ikke ut som noe positivt for Anna. Skildringen av Anna er skildringen av et svært ensomt menneske.

Andre del av romanen handler om oppholdet på et psykiatrisk sykehus. Anna er fortsatt et ensomt og deprimert menneske. Boström Knausgård klarer å beskrive dette uten overdrevne vendinger, uten unødvendig staffasje. Det er ingenting som er tragisk og spesielt, for Anna er det bare slik, så utrolig tomt.

Her er et utdrag jeg likte godt:
Faren til Artan var død, og jeg levde. Artan levde og Urban. Faren min levde. Jeg telte de levende og samlet dem inni meg og selv om jeg ikke ville det så ble alt liv jeg hadde inne i meg omfavnet av lyset som brøt fram: Det er ikke mye man kan gjøre med lyset og mørket. Det finnes der og tar den plass det får seg tildelt. Man kan ikke styre over lyset og mørket. 

Jeg har likevel ting å utsi på boka. Anna blir funnet og plassert i fosterhjem i en alder av tolv år, plutselig er hun bare der og det som har hendt før er uvesentlig, vi får ikke vite. Faren hennes er forsvunnet, men ganske snart får vi vite at han ble innlagt på sykehuset med akutt schizofreni. Dette skal være en slags henspilling på myten om Atene som ble født voksen og i full rustning ut fra Zevs' panne. Jeg har problemer med å forstå hva forfatteren mener med det. Det er heller ikke noe hun utdyper noe særlig godt, det virker nesten som om hun har hatt en idé som hun ikke har jobbet videre med. Jeg tenker først og fremst på Atene som gudinne for krig og kunnskap, en veldig sterk gudinne som aldri roter seg inn i noe tull, i motsetning til så veldig mange andre skikkelser fra gresk mytologi. Atene er ikke på søken etter noe, ingen bestemmer over henne og hun styrer med en stødig hånd; hun er en veldig stabil skikkelse. Atene har alt på stell, og det kan man trygt si at Anna ikke har. Det eneste de har til felles er en helt fraværende mor. Vi får ikke høre et knyst om moren til Anna. Det er som om hun ikke eksisterer. Det får meg til å tenke at faren er enda viktigere, og jo viktigere han er, jo verre er det at han plutselig er borte. Savner hun noen er det ham.

Det er mulig det jeg plukker på bare er pirk, for alt i alt er Helioskatastrofen en god og interessant leseopplevelse og jeg setter pris på at Boström Knausgård skriver om et alvorlig tema på en så lite pompøs måte som hun gjør. Dog er jeg ikke sikker på om hun har blitt bedre i romanform enn siden sist vi fikk noe fra henne, som var novellesamlingen Grand mal, men ta opp tråden, det gjør hun.

Jeg hadde lært meg å gå på ski i løypene som gikk i skogen, og det var som å fly. Som å fly var det. Snøen, skiene, smurningen, og ut i løypa. Man kunne sagt at jeg levde for skiene. At de var mine beste venner, at vi hørte sammen og at det var selvsagt at det var slik det var med oss. 
- Fra Helioskatastrofen av Linda Boström Knausgård

Når ting ikke skjer sånn som man vil, det skjer nesten aldri

Plutselig en dag tar jeg halvparten av alle bøkene som ligger på kommoden på soverommet mitt i sekken; det er et slags sinne, faen, disse bøkene er sikkert DÅRLIGE og jeg gidder ikke. Den ene har jeg hatt der siden oktober. Jeg planla å lese den, leste først en anmeldelse, så en masse andre skriblerier som gjorde at den interesserte meg mer, jeg tenkte at jeg ville lese den. Så skaffet jeg meg den, den ble liggende, kanskje fordi den ble liggende under mange andre bøker som jeg leste først, og så noen ganger når jeg skal begynne på en ny bok har jeg ikke lyst til å lese noen av de som ligger i stabelen, den stabelen jeg planlegger å lese, fordi lesing ikke alltid følger den planen jeg legger, jeg går heller til biblioteket kanskje, låner en helt ny bok, eller bestiller en bok fra en av de norske nettbokhandlerne som leverer bøker slik at de kommer dagen etterpå og jeg ennå har det ferskt i hodet at jeg vil lese dem. Det skjer den ene dagen jeg er lei meg for at bøker er sånn, en av de dagene jeg tenker herregud, har jeg en universitetsgrad om litteratur, tenk at jeg har det, liksom forundret, alltid denne lille dårlige samvittigheten jeg har over at jeg leser så mange bøker, bryr meg sånn om litteratur og har lyst til å være et menneske som skriver, alltid denne litt nagende dårlige samvittigheten som knirker bak der, at jeg ikke er noe nyttig, den dagen skjer det at jeg stapper disse bøkene i sekken og tenker at jeg ikke skal lese dem likevel, og ikke egentlig orker å lese noen av de andre bøkene heller, de som jeg tenker kanskje er bra, men som jeg ikke orker å begynne på likevel. Disse romanene. Jeg prøver å tenke på hva jeg har lest i det siste og det fortoner seg som om alle menneskene jeg leser om gjør det samme, det er som om alt handler om det samme, hvorfor fortsetter jeg? Jeg husker en gang ei jente som skrev et leserbrev i et blad jeg leste da jeg var liten, hun skrev at hun ikke leste bøker, for har du lest én, har du lest alle, og jeg skjønte ikke at de en gang gadd å trykke det, for noe vås, jeg ble provosert, det går ikke an, men en dag tenker jeg det samme, alt handler om det samme. En av romanene på kommoden har jeg fått av en venn, hun har skrevet en hilsen på omslaget. Det er en bok hun har snakket mye om, jeg har lovet henne å lese den. Ikke bare har hun snakket om den, men også en jeg bodde sammen med en gang, hun sa hun ikke hadde lest så mye i det siste, men den hadde hun lest, den var veldig bra. Jeg tror hun sa det fordi hun fikk greie på at jeg leste, var en leser, leste kjempemasse og at grunnen til at vi nå bodde i samme hus var at jeg hadde drasset med meg en mann til denne byen, denne nye byen, nettopp for å lese. I ens ærend.

Etter at jeg har ryddet i stabelen får jeg lyst til å lese, men hva. Romaner er uaktuelt. Tilogmed den lille romanen som sikkert bare tar en kveld å lese og som sikkert ikke gjør hodet mitt noe verre enn en episode av en dårlig, norsk krim-serie gjør. Nei. Ikke den. Så kommer jeg på at jeg hentet en pakke med bøker på butikken tidligere den dagen, hentet en pakke fra hun som alltid står i postskranken i butikken når jeg kommer dit, ei jente i hijab som denne dagen ikke spurte meg hvor pakken kom fra, noe hun ellers pleier å gjøre; kommer alle pakkene mine fra samme sted eller var det bare tilfeldig at hun ikke spurte denne dagen; jeg stod der med vått hår, hadde akkurat dusjet etter å ha løpt pyramideintervall og gjentatt for meg selv mens jeg løp, som et mantra: Det skal være jævlig, det skal være jævlig, det skal være jævlig. Det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt. Den pakken kommer jeg på og en av bøkene i den er utgitt av New Scientist, den vil jeg lese, den vil jeg virkelig lese kjenner jeg, og jeg setter meg ned i senga med ullteppe rundt beina som en gammel dame og leser om verdens tilblivelse fra intet og kjenner at alt er meningsløst på en trygg måte, ikke på en vaklende hvem er jeg? og individuell måte og alt jeg har lært på litteraturstudiet om modernismen, om reaksjonen mot moderniteten, bare faller, som om det var uviktig og alt jeg ville var å lese om hvordan verden ble til på 0,00000000000000000000000000000000000000000000001 sekund, som er like uvirkelig og vanskelig å tenke på som veldig mange andre ting, men likevel på en helt annen måte, det har liksom ikke noe med meg å gjøre (men likevel alt meg med meg å gjøre).

Noen dager tidligere sitter jeg i stua hos en venn og forteller om noe jeg har tenkt om livet. Jeg forteller henne om den gangen jeg ikke hadde det så bra og hadde invitert to venninner på middag fredag kveld, noe jeg hadde gjort først, men siden ombestemt meg om da dagen kom, jeg sende dem meldinger om at vi ikke kunne spise middag likevel fordi det var så rotete på kjøkkenet og jeg hadde ingen penger og hele kjøkkenet var fullt av frukt som jeg holdt på å tørke til chips, hvilket var løgn alt sammen; jeg hadde penger, jeg synes ikke rot er sjenerende og jeg hadde ihvertfall ikke brukt dagen på å skjære frukt i tynne skiver og lagt dem på brett over hele kjøkkenbenken og kjøkkenbordet for å lage fruktchips, jeg hadde bare lest og løpt. Hele dagen. Lest og løpt. Grudd meg for hele opplegget, fått prestasjonsangst. De kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk. Det går ikke. De kommer sikkert til å ta med seg vin og så kommer vi til å drikke og jeg kan ikke drikke for da kommer jeg ikke til å orke å løpe i morra og jeg må løpe i morra og siden jeg skal lage middag må jeg spise den selv, men jeg vil jo ikke spise den, det er bedre at jeg avlyser, for da slipper jeg. Jeg hadde ikke sett noen av dem på kjempelenge. H bet ikke på, hun sa jeg ikke trengte å lage noe, kunne vi ikke bare kjøpe noe mat og henge sammen likevel. Hun maste så mye at jeg ikke orket å sette meg til motverge mer. Hun kom med vin og seg selv. K kom også. De så selvsagt at det ikke lå en masse frukt til tørk på kjøkkenet og at det heller ikke var rotete fordi jeg liker å ta oppvasken, lar den aldri stå.

Etter middag stod vi ute og røyka, det var vinter og kaldt, og H sa til meg at mine livsanskuelser gjorde henne trist, du er deprimert, sa hun, det du sier nå hadde du aldri sagt hvis du ikke var deprimert. Nei, sa jeg, dette er sannheten, det er sånn livet er. Nei, sa H, jeg kjenner deg jo, du har ikke vært sånn hele tiden. 

Og så en dag mye senere, hvor jeg garantert ikke lenger var deprimert og tenkte på mange vanlige ting, som f.eks. fysikkforsøk, ski, Petter Northug, en episode av House of Cards, lapske vallhunder, Ukraina eller Putin; alle de tingene som hodet mitt hadde åpnet seg for, hele verden som igjen fikk lov til å komme inn der hvor det tidligere bare hadde vært plass til meg; en av de dagene det hadde blitt slik igjen for lenge siden, begynte jeg å tenke på det samme som jeg sa til H den dagen jeg hadde tenkt til å kjøpe torsk på butikken og lage middag til vennene mine, og det slo meg at jeg i dag mener akkurat det samme, at hun tok feil, at mine livsanskuelser er de samme, bare med et annet fortegn, at det jeg sa var sannheten den gang fortsatt er det som er sannhet for meg i dag, at det jeg mente om livet den gang fortsatt er det jeg mener om livet nå, med den eneste forskjellen at jeg nå har blitt i stand til å holde det i sjakk, at jeg ikke tenker på det hele tiden, ikke lar det overskygge alt og la meg dra løgner på sms; og det sier jeg i denne stua, en helt annen stue, et år etterpå, nesten akkurat, for ute ligger det snø og det gjorde det den gangen også.

Bokfrokost cxiii

m

aviser.
kaffe.
vann.
mysli og hjemmelaga eplemos.
kiwi.
Du er meg for søvning av Caroline Kaspara Palonen.

Jeg har vinterferie fra skolen denne uka. Skulle ønske jeg kunne være på fjellet hele tiden, men befinner meg i byen hvor jeg tegner avkrysningsskjemaer over genetisk arv, regner fysikkoppgaver og går på jobb for å tjene penger til rulleski. Forestiller meg svett sommerferie på fire hjul oppover fjellet med påfølgende avkjøling i en kulp og en pocketbok i sekken som jeg river sider ut av etterhvert som jeg leser for å få mindre vekt å drasse på. Har faktisk avlyst en utenlandsferie for å gjøre dét istedet. YOLO liksom.

Bøkene jeg leste i februar

Denne månedsoppsummeringen kom litt sent. Det skyldes at jeg har vært i Lillehammer og stått på ski og spist hjemmelaga pizza med pære, blåmuggost og honning. Jeg har endelig lært meg dobbeltak og fristil. Anyways, jeg ser en tendens i lesingen min. Når jeg tenker på de siste månedene ser jeg at jeg bare leser mer og mer sakprosa. Jeg har faktisk lest flere sakprosabøker enn romaner de siste fire månedene. Hvorfor? Er jeg blitt en lettvekter som bare orker det sensasjonelle i "dette her har faktisk skjedd"? Nei, gud forby. Også sakprosa er skrevet av mennesker, og altså like subjektiv som skjønnlitteratur. Dessuten inkluderer sakprosa essays, og det er jo egentlig i gråsonen mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Forøvrig en undervurdert sjanger.

Men igjen: Hvorfor? Jeg husker en av foreleserne på Universitetet i Bergen åpnet en forelesning om Rilke med å fortelle om en av professorene (kan ikke huske hvilken) som hadde pensjonert seg og sagt at han ikke orket å lese skjønnlitteratur lenger, han skulle slutte å lese all litteratur bortsett fra Rilke. Rilke var det eneste han skulle lese. Jeg tenker om ikke noe like drastisk, så ihvertfall noe liknende. Av og til tenker jeg at jeg ikke gidder å lese skjønnlitteratur mer. Jeg synes at det meste jeg leser er dritt. Middelmådig dritt. Jeg føler at så mye av det jeg leser, har jeg lest før. At det er oppgulp. Jeg tenker: Dette gidder jeg ikke mer, for en bortkastet tid. Kanskje det er derfor jeg har lest mest sakprosa. Underbevisstheten sier: Skjønnlitteratur, njæh; samtidslitteratur UGH.

Her er et sitat fra De håpefulle av Nicolai Houm:
Joachim lukker igjen døren. Han tenker at litteraturen er blitt som en stor, gammel hund man er glad i. Man er vant til å ha den der, vant med det subbende, prompende selskapet, men en dag står den og gneldrer til kjøleskapet og hoftene er så stive at de må masseres daglig, og til slutt er det en lettelse å være på vei hjem fra dyrlegen med tom bil. 

Jeg håper dette bare er en fase. På togturen hjem fra Lillehammer leste jeg ihvertfall Dostojevskij. Forhåpentligvis skal det gi meg troa tilbake.

SAKPROSA
1. COLUMBINE av Dave Cullen
2. FORFATTERNE MØTER KIRKEGAARD av (red.) Thor Arvid Dyrerud og Marius Timmann Mjaaland
3. HOW TO DISAPPEAR COMPLETELY. ON MODERN ANOREXIA av Kelsey Osgood
4. GENENES GÅTE av Dag O. Hessen og Thore Lie

PROSA
5. DET FINNES EN STOR ÅPEN PLASS I BORDEAUX av Hanne Ørstavik
6. LITEN av Nils-Øivind Haagensen
7. CAMILLAS LANGE NETTER av Mona Høvring
8. DE HÅPEFULLE av Nicolai Houm

--

DEN BESTE BOKA
How to Disappear Completely hvor Kelsey Osgood plukker fra hverandre litteratur som omhandler (les: forskjønner) spiseforstyrrelser, bl.a Francesca Lia Block som jeg elsker; men har jo innerst inne alltid egentlig vært enig med Osgood, har bare nektet å si det høyt. En virkelig interessant bok som faktisk ikke undergraver seg selv, noe jeg var redd for at den skulle gjøre siden den jo er skrevet av noen med førstehåndskunnskap. Det er så typisk, og hvorfor er det det? Jo, det klarer Kelsey Osgood å svare på i denne boka. Veldig smart. For øvrig finnes det en bra artikkel om boka og det den tar opp på The New Yorker her.

DEN KJIPESTE BOKA
Camillas lange netter var en ganske kjedelig leseopplevelse. Likeså med Liten.

Kvantesprang (Sotsji 5)

Fysikklæreren synes folk bruker uttrykket kvantesprang feil, de sier det som om noe stort har skjedd, sier han, men kvantefysikk er jo så lite, det handler om elektroner i atomer, noe av det minste vi kjenner til og vi har egentlig aldri sett dem, men snakker om dem likevel. Etterpå tenker jeg på at jeg ikke synes folk bruker ordet kvantesprang feil, for et kvantesprang er jo et hopp, et hopp fra et energinivå til et annet energinivå, når et elektron spretter fra et skall til det neste, fremfor å liksom gå hele avstanden i mellom. Det går liksom i trappetrinn istedenfor bakke. Når folk bruker ordet kvantesprang handler det ikke om størrelse, men måten man beveger seg på. Når noen gjør et et kvantesprang har de liksom gjort revolusjon fremfor evolusjon, stupt ut i havet istedenfor å gå ned i vannet fra stranden. Det er sånt vi står og diskuterer om sommeren, skal vi bade eller ikke, skal vi bade eller ikke, og innerst i sjela vet vi jo at vi vil bade fordi vi elsker å bade, og vi vet vi kommer til å gjøre det, men blir likevel stående en stund på land og se på havet, er det varmt nok, er det ikke sykt kaldt, ser du noen brennmaneter, er det tang der?, uæh, tør jeg, tør jeg ikke, ok, en to tre og så hopper vi, lover du å hoppe samtidig? Ja, lover. Noen ganger bruker vi dritlang tid på å gå ned i vannet, først leggene, så låra, rompa; blir stående der med høye skuldre og armene over brystet, brr, å, nei, ikke noe mer nå, jo, går litt til, litt til, og så: overkroppen, endelig i vannet, dukker under, blir våte i håret også, får saltvann i øynene. Men å komme syklende, rive av seg klærne og bare løpe rett ut, det er kvantespranget.

Eller, som jeg hører etterpå, det er som om jeg hører ordet kvantesprang hele tiden etter fysikktimen. Plutselig bruker alle det. Bjørn Dæhlie sier i en episode av Sirkus Northug at Petter Northug brakte langrennsporten et kvantesprang frem. Før var folk gode på ski og så spiste de grøt. Men Petter, han er så mye mer enn det. 

Og snart skal han gå femmila og jeg sier nei til å jobbe på lørdag for jeg skal se tremila, men det er ikke helt sant, for jeg skal studere kvantefysikk også, regne hvor mye energi det er i fotonene som atomene sender ut når elektronene gjør kvantesprang; har en innleveringsoppgave som skal leveres før jeg setter meg på toget med skiene og tar vinterferie.

En dag sitter jeg på biblioteket, de har fått nye pulter og stoler der, en av de ansatte spør meg hva jeg synes om de nye bordene; smale, oransje bord langs vinduene, utsikt mot domkirka og nedre torv, synes jeg ikke de er litt små, jeg kan jo ikke strø bøkene utover sånn som på de store pultene, og jeg sier ja, nettopp, er akkurat det jeg synes også, men greit hvis man bare sitter der med pc da. Ja, nettopp, sier hun. Jeg har fysikkbøkene oppslått, titter av og til ut på snøen som daler, snøen har kommet tilbake for en dag og jeg er glad, de siste dagene med vårfølelse har ikke vært velkomne, jeg er kanskje den eneste i verden som synes vårfølelsen er trist, får en følelse av at nå har hele verden det fantastisk bortsett fra meg, sånn er det vårfølelsen føles; den får meg til å føle meg utenfor, som å være ungdom og vite at "alle" andre er på en fest som ikke jeg er på, selv om jeg vet at festen sikkert er dritkjedelig og jeg ikke en gang liker halvparten av folka som er der, men likevel liksom. Tenk om. Jeg går sikkert ikke glipp av noe, men tenk om jeg gjør det. Sånn er vårfølelsen og sånn har det alltid vært. Noen ganger klarer jeg å holde den i sjakk, andre ganger er det verre. 

To bord bortenfor sitter det to og prater lavmælt, jeg gjetter på at den ene er frivillig samtalevenn i Røde Kors eller noe lignende, mens den andre er ny i Norge og ikke kan norsk så godt ennå; de har på seg ytterjakker, har ikke giddet å ta dem av, snakker om trivielle ting, liksom mest bare for å si noe, og hun som er norsk, jeg gjetter at hun er student på universitetet, sier: Vi liker heller ikke at det er kaldt, det er fælt med vinter. Å, tenker jeg. Hvem er er vi. Mener hun nordmenn, tenker jeg. Eller kanskje hun og alle vennene hennes. Hun sier at alle klager over at de fryser, men selv om det er kaldt trenger man vel ikke å ha det kaldt, kan man ikke bare ta på seg klær, det er jo ikke femti minus vi snakker om, det er ikke så kaldt at vi ikke kan leve, ikke så kaldt at ikke ullundertøy kan fikse på det. Og hvor fin hadde egentlig sommeren vært uten vinter. (Det slår meg at det er kanskje er en vanskelig påstand, funker egentlig mest allegorisk, det er fryktelig mange mennesker i verden som lever uten vinter.) 

For ikke så lenge siden leste jeg en tekst om noen som delte verdens mennesker i to kategorier. De som gjør pliktene sine først og hviler etterpå vs. de som tar fornøyelsen først og tar det kjipe sist. De diskuterte hva som var mest fornuftig. Ville det ikke være best for selvfølelsen å ta pliktene først og belønningen etterpå? Men hva om man tok pliktene først, og så ville det ikke bli noen belønning etterpå, for den ville være borte, tatt vekk av en eller annen grunn, ikke lenger en mulighet, en mulighet som forsvant mens man brukte tid på pliktene. Jeg husker det vagt, kan ikke huske hvor jeg leste om det, var det i en novelle, kanskje. Når jeg tenker på det er det som om enda en brikke i puslespillet kommer på plass, det er som jeg vet hvorfor det gikk skeis med ekskjæresten, en av oss var den ene sorten menneske, den andre av oss den andre sorten, vi tilhørte hver vår kategori. Jeg så på det å skyve bort plikter til fordel for fornøyelser som latskap, dumhet, nærmest moralsk forkastelig; han så på min trang til å gjøre alt på listen før man endelig kunne gjøre noe gøy som streng, besteborgelig, nærmest fascistisk. Og jo mer han klagde, jo mer besatt ble jeg av å gjøre ting slik jeg mente var riktig, til det egentlig ikke var det jeg mente var riktig lenger, men en slags monstrøs versjon av det. Som en slags voksen trass. Ikke spesielt voksent, men følt av en voksen. 

Til slutt har jeg gjort alle fysikkoppgavene jeg på forhånd bestemte meg for å gjøre; leksene og ti ekstra oppgaver. Jeg har lagt en bok på bordet som jeg tok mens jeg stod ved kaffemaskinen, puttet på ti kroner og ventet på kaffe med melk, tok den med tilbake til pulten fordi jeg på et tidspunkt tidligere i livet tenkte at jeg ville lese den, men fikk aldri gjort det. Og så stod jeg der og så den, til låns, tenkte der er den jo, den må jeg lese, men etter å ha tenkt på andre ting noen timer og jeg igjen ser at boka ligger der og jeg pakker sekken og tar på skjerf, tenker jeg at jeg ikke har lyst til å lese den lenger; det der fra den gangen, det jeg tenkte den gangen, gjelder ikke lenger. 

Sotsji 4

Noen har bare Swix-app på iPhonen som smøreteam.

(Forøvrig begynte jeg på De håpefulle av Nicolai Houm etter skituren i går. Dette var første setning: "Så var det på tide å dra hjem og finne Fredrik i kjellerboden der han sikkert gjorde noe kjedelig med et par langrennsski [...]").

Fra avisa 2

Nå mens jeg allerede er i gang, her er også teksten jeg hadde i Fædrelandsvennen 21.1.2014.

--

Mer Darwin, mindre Freud
s

I høst etterlyste Jan Kjærstad mer Darwin, mindre Freud i norsk litteratur. Det er interessant i disse dager; endelig har vi fått snø, men den skulle kommet for lenge siden; forrige vinter lå det allerede et lag tidlig i desember, det er bare å bla seg tilbake på Intagram og se det. At det skjer en global oppvarming av kloden er det ingen tvil om, mindre opplagt er det at den er menneskeskapt. Uansett kommer den til å få følger for hvordan vi skal kunne leve på denne planeten, ikke bare et sted langt inn i fremtiden, men allerede nå. Ekstremvær gjør steder ubeboelige. At ting skjer andre steder enn her hjemme har også noe med oss å gjøre, egentlig er det jo bare ett sted vi bor på. Kjærstad ønsker mer litteratur om menneskets utvikling, vår utvikling i millioner av år. Altså mennesket fra et mer biologisk enn psykologisk synspunkt.

En av fjorårets debutanter treffer dette ønsket godt. Frøydis S. Simonsen skrev boka Hver morgen kryper jeg opp fra havet, om ei jente som studerer biologi og har hjertesorg. På kløktig vis beskrives noe så menneskelig som en kjærlighetssorg gjennom biologiske fakta og termer, f.eks. beskriver hun hvordan synet vårt fungerer, samtidig som hun sørgmodig får fram: Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om morgenen og kastes tilbake, til meg. Hun sammenligner oss med andre dyr i verden, bl.a. en grønn sjøsnegle, visstnok det eneste dyret i verden som lever av fotosyntese, hvordan ville vi vært hvis også vi gjorde det?

Et annet av fjorårets utgivelser har også klart å knytte mennesket her og nå med mennesket som natur, Teori om det eneste av Nils Chr. Moe Repstad. Gjennom to bøker, som støtter opp om hverandre som om de var i en symbiose, beskriver han mennesket som en mekanisk maskin bygget opp siden tidenes morgen knyttet sammen med et individ i dag. Begge verkene får fram hvordan vi henger sammen med resten av verden i en enhet. For noen kan det virke selvsagt, men i en verden hvor folk fortsetter å kjøpe SUV-er (selv om de bare skal bruke den i byen) og statsministeren ikke nevner ordet 'miljø' en eneste gang i nyttårstalen, trenger vi en påminnelse, og paradoksalt, men ikke merkelig, nok er det ofte skjønnlitteraturen fremfor sakprosaen som best er i stand til å beskrive en virkelighet vi kan relatere oss til.

Brødbaking (Sotsji 3)

Når ronsa først har begynt å svinge, sier fysikklæreren, og man fortsetter å dytte den i resonans, trenger man ikke bruke så mye energi på å få ronsa til å fortsette å svinge fram og tilbake, og på samme måte er det med klokker, legger han til og jeg tenker på en klokke jeg en gang hadde som jeg måtte trekke hele tiden, måtte trekke den hver kveld for at den skulle fortsette å gå, det var ganske slitsomt, så jeg gjorde det bare to ganger. Trakk den bare opp to ganger før jeg ikke gadd mer og den bare stod der, ble stående på hylla, var et dårlig kjøp, men den var jo så fin, var stor og rosa og lilla med store tall, som en gigantisk stor tegneserievekkerklokke, fant den på et loppemarked i en by i Sveits, jeg tror det var Basel, jeg fikk mamma til å kjøpe den til meg sammen med en LP-plate med John Lennon og Yoko Ono, som jeg heller aldri har brukt, aldri hørt på, tenkte bare det var kult med LP-plater og at jeg en dag kom til å ha en LP-spiller, tenkte det fordi jeg på den tiden likte gamle ting, det var før jeg ble praktisk anlagt.

Kanskje trodde jeg at LP-spilleren til foreldrene mine en dag ville bli brukt igjen, en dag ville fungere igjen, at jeg på et magisk vis ville klare å få den i stand igjen, som da jeg var liten, da fungerte den, jeg husker at det kom musikk fra den før vi fikk CD-spiller; men det var ikke det som skjedde, hadde for lite teknisk innsikt til å en gang prøve, LP-platen med Yoko Ono og John Lennon på ble stående i hylla til pynt sammen med en annen LP-plate, en ny en med The Gossip som jeg fikk fra en venninne som hadde vært i London for å se på universiteter før hun skulle velge en av dem, flytte dit, hun tok med plata tilbake til meg og en T-skjorte og så hadde jeg den på mens vi en dag grilla burgere og maiskolber og drakk øl, da hadde jeg bleika hår, akkurat som nå, bare mindre finere fordi jeg ikke hadde så god råd da, jeg fikk venner til å bleike det eller elever på frisørlinja, det var alt jeg hadde råd til, håret ble aldri som jeg ville ha det, til slutt gadd jeg ikke mer og farget det tilbake til brunt.

Så var det en mann som gav meg en LP-spiller, den fungerte heller ikke, men jeg tok den i mot, manglet bare en stift så kanskje ville den fungere igjen, skulle han ikke ha den selv da? Nei, han hadde en LP-spiller som fungerte allerede, ok, sa jeg, takk og var fornøyd, men egentlig mest fornøyd over at han hadde gitt meg noe fremfor LP-spilleren i seg selv, det var gesten som betydde noe og LP-spilleren ble liggende, jeg fikk selvsagt aldri tak i en stift, gjorde aldri noe for å få tak i en ny stift, nå ligger den i den samme hylla ennå, bak bøker i en bokhylle, jeg må få gjort noe med den, gi den bort, finne noen som vil ha den, hva skal den stå i hylla der å støve for.

Den samme mannen gav meg ved en annen anledning en stemmegaffel, han ryddet i huset sitt, det var så mange ting der og tilfeldigvis var jeg der da han fant stemmegaffelen, ikke bare én, men to hadde han og hva skulle han med to stemmegafler, det var heller ikke sånn at han spilte noe instrument lenger, det var lenge siden han hadde tatt i en trombone sist, det var lenge siden han hadde spilt i korps. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle med en stemmegaffel heller, allerede på den tiden var det blitt år siden jeg spilte noe instrument selv, og instrumentene jeg spilte hadde vært trommer og piano, gav ikke akkurat behov for stemmegafler, hendte jo at jeg av og til sang, men det var ingen fare for at jeg skulle begynne med dét igjen. Hadde lagt musikken bak meg for lenge siden, men var fascinert over stemmegaffelen som en ting, hvordan den finner A, bare finner A, så jeg sa ja, takk og la stemmegaffelen i veska mi sammen med en masse andre rare ting som jeg pleide å se på av og til når jeg kjedet meg, kanskje på busstoppet når det ikke var mer batteri igjen på iPoden, ingen kiosk i nærheten, ingen mynter til å kjøpe sjokolade, noe for å få tiden til å gå, kikke på stemmegaffelen. Og også det snakker fysikklæreren om, forteller at den svinger med 440 Hz; hertz, definert som "en svingning per sekund", og der jeg sitter i klasserommet begynner tankene å vandre, eller assosiere, og jeg tenker på at jeg en gang var skikkelig god på å høre forskjell på tonene, kunne høre forskjell på C og A og H og cis og des og så videre, og intervallene også, tror ikke jeg kan det nå lenger, og ikke vet jeg hvor den stemmegaffelen er, akkurat som jeg heller ikke vet hvor den klokka er, bomkjøpet, kanskje på loftet?

I en eller annen veske jeg ikke bruker lenger, fordi jeg knapt bruker vesker lenger, bruker heller bare ryggsekken til vanlig, det er mye mer praktisk, jeg har blitt så praktisk og usentimental, sparer ikke på alt mulig lenger, senere spør jeg han som gav meg LP-spilleren om han kjenner noen som kunne tenke seg den, for jeg har ikke brukt den og kommer aldri til å bruke den heller, det er gått seks år siden jeg fikk den, han kan ikke huske den. Han spør om han er sikker på at det var han som gav den til meg, var det ikke en annen? Nei, det var du, sier jeg. Han sier han kjenner mange som kan tenke seg en LP-spiller, gidder jeg å sende ham et bilde av den, og jeg sier et øyeblikk, tar spilleren ut av bokhylla og tar et bilde, sender det avgårde, så stygg den er, spilleren, gjør ikke nytte for seg som pyntegjenstand heller, i den grad man kan snakke om nytte når man snakker om pyntegjenstander, ser ikke helt poenget med slikt og kommer på at selv globusen min, som mest er der fordi den er fin, kom til nytte da jeg skulle sjekke om det var sant at Kirkenes faktisk ligger lenger øst enn Istanbul.

Og klokken går, en annen klokke går, der på veggen i klasserommet, jeg ser på den oftere enn jeg pleier å gjøre denne tirsdagsformiddagen; det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men akkurat denne formiddagen vet jeg at sprintdistansen i langrenn akkurat har begynt, jeg har lastet ned en egen OL i Sotsji-app hvor man kan abonnere på utøvere og grener, få varsel om når de utøverne man har valgt skal konkurrere og når de grenene man har valgt skal foregå, tør nesten ikke si det høyt. Og i en av pausene sier en klassekamerat at faren hans hadde spurt om han kunne hente ham på sykehuset etter at han hadde vært der, noe med øyet, kunne ikke kjøre bil selv etterpå, og gutten sier at han sa nei, nei, kan ikke mamma hente deg for jeg skal se på OL, og jeg tenker at i det minste hadde ikke jeg sagt det hadde det vært min pappa som spurte, er ihvertfall ikke så besatt av de olympiske lekene, men skynder meg etter at timen er over, skynder meg så mye at jeg tar bussen istedet for å gå som jeg pleier å gjøre, uten at det er hele sannheten heller, for akkurat denne dagen har jeg tatt fram noen boots jeg holder på å gå inn; det er lenge siden jeg hadde dem på sist og av alle dager, av alle morgener, bestemte jeg meg for å prøve å gå dem inn igjen denne dagen. Tok dem på med mot, sikker på at det ikke kom til å bli like vondt å ha dem på denne gangen som sist, skrudde musikken på iPhonen og begynte å gå, kom halvveis før de begynte å gjøre vondt, etterhvert vondere, helt til smerten ble like stor som sist jeg hadde dem på, og også derfor måtte jeg ta bussen hjem.

Stod på bussen og spiste en banan mens jeg leste nyhetene på iPhonen og så at Petter Northug hadde kvalifisert seg til kvartfinalen, kom hjem med et bananskall i hånda og rakk å se at han ikke kvalifiserte seg til semifinalen, men at han muligens kunne bli med som lucky loser. Spiste gresk yoghurt med ferskensmak og brødskiver med brød jeg hadde bakt selv i helga, ble ikke helt vellykka, men spiselig, har aldri vært god på å bake brød. Noen mennesker er skikkelig gode på det, får helt perfekte brød, i både smak og form; ikke jeg, men vil gjerne være et sånt menneske, et menneske som kan bake brød, som har det i hendene, som bare vet hva som skal være oppi i deigen og det trenger ikke være det samme hver gang, det er ikke en memorert oppskrift, men en erfaring, en erfaring som er så stor at man nå bare kan bake brød av hva som enn måtte være i skapet, man bare vet hva som kan bli et brød.

For da jeg skulle bake brødet leste jeg feil i oppskriften, trodde det stod én liter men det stod en halv, og det var ikke mer mel igjen, kunne ikke redde deigen ved å doble oppskriften, måtte sette meg i bilen og kjøre til nærmeste søndagsåpne butikk og kjøpe en pakke mel, kom tilbake og prøvde å redde deigen, tenkte på at hvis dette hadde skjedd sammen med han jeg var sammen med hadde jeg fått høre at dette var så typisk meg, typisk meg å være så skjødesløs, som om mel og salt og olje og gjær ikke betyr noe for meg, at det bare er ingredienser man kan sløse med som sand i sandkassa, røre rundt, som om det egentlig er der jeg hører til, i sandkassa rørende i en bøtte med sand og vann, at det er det eneste jeg egentlig duger til, følelsen av at det var det han mente. Men nå er det ingen som sier noe, jeg baker brød i fred, redder deigen, baker det, lager et brød, min egen lunsj fra bunnen av. Tar lengre tid enn det oppskriften sier, men det blir brød.

Sotsji 2

Aldrig har jeg sæt så lyst stjærneskin som her, her i de kaukasiske berge. - Fra Knut Hamsuns I æventyrland.

Sotsji

Står opp tidlig en lørdag morgen og gjør ferdig en innleveringsoppgave i fysikk, den skal leveres på tirsdag men jeg har ikke tid til å gjøre den på mandag for da skal jeg noe annet, gjør det i dag, er en person som helst vil bli ferdig med ting først som sist, ikke utsette det til siste liten; det som er vanskelig først, deretter det som er lett og bare en fornøyelse, som f.eks. å se på femtenkilometeren kvinner i OL; ser på Marit Bjørgen som vinner gull på skjermen, har egentlig ikke interessert meg så veldig for skisport før jeg i eldre alder begynte å stå på ski igjen selv, nå skjønner jeg hva de snakker om, hvordan bakglatte ski føles, hvordan dårlig smøring føles, eller hvordan det er å suse nedover i sporet og forskjellen på klassisk og skøyting, samtidig som jeg tenker litt på fysikken, på glidefriksjon og hvilefriksjon, på fart og vinkler, ser det i bakkene, og også fordi det ikke er før de siste par årene jeg selv har begynt å trene, ikke lenger så sporadisk, mindre og mindre av det og heller mer målrettet slik at jeg ser hva som skjer med kroppen, den forandrer seg og det er fascinerende og jeg tenker at det er fascinerende generelt hvordan man kan få kroppen til å gjøre og å bli så lenge man har vilje og tålmodighet, det er fascinerende hvordan man kan presse den, øve den opp og derfor er det også fascinerende å se på sport, for det som jeg før bare tenkte på som mennesker som beveger seg, hva var så interessant med det?, er jo slettes ikke bare det, men viljestyrke og hardt arbeid, og heller ikke bare det, men naturfag i praksis, for hva er det egentlig som skjer med kroppen når man gjør sånn og sånn, hva skjer med oksygenet og hvorfor blir det melkesyre, hva skjer med musklene og mitokondriene og akkurat hvordan er det egentlig  kroppen lager energi helt ned til cellenivå, det er fryktelig interessant, det fine maskineriet som kroppen er. Og dagen før sitter jeg og ser på åpningsseremonien i Sotsji og kjenner på mine egne muskler, spesielt overarmene og leggene, som føles vonde for jeg har trent styrke tre ganger på fire dager samt løpt og syklet flere mil og jeg kjenner på armmusklene og ser at de har blitt tydeligere enn de var da jeg begynte med styrketreningen, jeg kjenner at jeg er fornøyd, at jeg har klart noe, for før klarte jeg ikke å ta armhevinger og stå i planke, det kan jeg nå, det er en glede over at jeg har klart å få noe til å forandre seg til noe (litt) annet. Og selvsagt, det gjelder mange andre ting også, f.eks. når man blir flink i noe, tilegner seg kunnskap, også da forandrer man seg jo, man får hjernen fra å kunne noe til å kunne noe mer. Eller man skriver en setning, så et avsnitt, og hvis man har vilje og tålmodighet nok og ikke lar seg henlede til ting som er irrelevant eller mister troa, evner til å se det store høydepunktet et sted langt der framme, å aldri glemme det, så kanskje blir det en hel roman til slutt.

Bokfrokost cxii

rugknekkebrød med gulost & brunost.
grapefrukt.
kaffe.
aviser + Bokmagasinet.

Tidlig frokost. Stod opp tidlig og gjorde ferdig en fysikkinnleveringsoppgave for å rekke å se 15-kilometeren med god samvittighet. Kan jo ikke gå på ski selv lenger, snøen har jo regna bort. Jaja, det var en lykkelig tid så lenge det varte. Anyways, hurra for Marit!

Kongo

Overtaler min bror til å bli med på skitur selv om han har et historieprosjekt om kolonier i Kongo, jeg sier jeg kan fortelle deg om Kongo mens vi går på ski, men det eneste jeg vet er det jeg har lest i Joseph Conrads Heart of Darkness; og det er lenge siden jeg har lest den, det var en eller annen mann som fikk innbyggerne til å tilbe ham som en slags gud, langt inne i jungelen, skogen, oppover elva, Congo River; boka handler om en mann som kommer fra England for å hente ham, fikse på dette, dette kan de ikke ha noe av at en av dem driver med dette langt inne i usivilisasjonen, men er ikke egentlig usivilisasjonen dere selv, koloniherrene; og jeg forteller om den, men blir usikker på handlingen fordi det ikke var handlingen som jeg brydde meg mest om da jeg leste den, på et tog fra Bergen til Lillehammer, omtrent på denne tiden av året, for to år siden. Det var stemningen, følelsen av noe rart, og etterpå, siden har den blandet seg sammen med Coppolas film Apokalypse nå, mørkets hjerte, amerikanernes hjerte, krigen i Vietnam, napalm. Basert på romanen av Joseph Conrad, bare lagt til et annet land, en annen tid.

På toget fra Bergen til Lillehammer leste jeg den mens jeg spiste kanskje blodappelsiner, for også det hører denne tiden til, januar/februar, sesong for blodappelsiner, jeg spiser det alltid når det er snø ute. Det frembringer et minne om en gang jeg var litt syk og hadde fri, krøp under dyna mens mannen var på jobb, lå der hele dagen og spiste blodappelsiner og leste Necklace of Kisses av Francesca Lia Block, det er lenge siden. En fin leseopplevelse. En annen vinter flere år etterpå lå jeg i senga en kveld og skulle ønske jeg hadde noe gdt å spise, klokken var kvart på elleve, jeg satt og leste Helene Uri, kastet på meg jakka og knytta på meg skoene, nesten løp til butikken, Kiwi, det er nesten bare de som holder åpent til så sent, jeg kjøpte en pose med sjokoladebiter fra Nidar, noen med myntekremfyll for myntesjokolade er det jeg liker best, og en pose blodappelsiner, som er ganske dyrt for en student, men jeg brukte neste ikke penger på noe annet enn mat, dessuten måtte jeg ha det, måtte måtte måtte ha en hel pose sjokolade og blodappelsiner på en helt vanlig kveld, var ikke en gang helg, men måtte måtte måtte ha disse tingene den kvelden, spiste hele posen med sjokolade og hele nettet med blodappelsiner, ble kvalm, sikkert usunt, så mye sukker og og så mye syre, mens jeg leste en roman av Helene Uri, det handlet om en kvinnelig professor, det gjør alltid det hos Helene Uri, fikk ikke sove.

Jeg kom til Lillehammer hvor min venn bor, bodde i et kollektiv med noen hun ikke likte så godt. Vi spiste taco og drakk øl, hun sa hun hadde fått seg kjæreste. Han skulle snart komme, før vi dro på fest. En eller annen gang så hun Heart of Darkness liggende, kanskje det var da jeg pakket sekken, tok ut boka for å få plass til øl, man leser ikke på fest (selv om det hender at jeg går på do og skriver notater). Hun fortalte at hun ikke hadde fått lov til å lese den av sin far da hun var yngre, den kom til å gjøre henne deprimert. Jeg fikk ikke lov av mamma til å lese Sylvia Plaths The Bell Jar, men gjorde det likevel, på do. Jeg har forøvrig lest den flere ganger siden. Er den bra, spurte hun, jeg sa jeg ikke forstod så mye. Forstod den bedre etter å ha vært på forelesning om den mange uker senere, på universitetet. En ung kvinne med rustblå Fjällräven-sekk snakket om den, fortalte om tid og rom langs elven på mørkets kontinent som de kalte Afrika på den tiden, fortsatt et kontinent som ligger i mørke for meg på den måten at det må være det kontinentet jeg vet minst om, har knapt lest en bok skrevet av en afrikaner, må i så fall være et knippe sør-afrikanere. Husker jeg innimellom tenkte på at hun var så pen, jenta som nettopp hadde skrevet master og også prøvde å fortelle oss om dekonstruksjonen på best mulig måte, noe som for meg en gang var et mysterium, men som jeg nå har trengt inni, skrev en eksamensoppgave om dekonstruksjon et år etterpå, det gikk bra. Noe som forble et mysterium var hvordan hun klarte å kle seg så fint i en by hvor det alltid regner, det fortoner seg fortsatt som et mysterium for meg, alle disse velkledde menneskene i dette været, klarte det aldri selv, så bare ut som en druknet katt og frøs bare, fikk vanndråper silende ned nakken, hvordan holdt de ut?

Det er alt jeg har å si om Kongo. Min bror forteller at de var kolonialisert av Belgia. Jeg sier at Joseph Conrad var fra et eller annet land, men flytta til England og skrev på engelsk. Når jeg siden sitter ved pc-en må jeg sjekke hvilket land. Det er ikke Belgia, men Ukraina. Jeg ser for meg biler endevendt og flammer, kaos, opprør. Ukraina i dag. Joseph Conrad het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski. Polsk bakgrunn, dro til sjøs som søttenåring. Fikk britisk statsborgerskap i 1886. I 1899 ble Heart of Darkness utgitt. Leser også at foreldrene hans deltok i et opprør mot Russland og ble sendt til Sibir hvor de døde da Joseph Conrad var elleve. Den samme dagen leser jeg en anmeldelse av en bok om Pussy Riot som jeg har tenkt til å lese, litt pga. anmeldelsen, sånn sitter jeg og leser i litteraturtidsskrifter og famler meg fram til ting jeg bør lese, og ting jeg ikke bør lese, håper liksom å finne fram til det som er verdt tiden.

Jeg har ikke lest en eneste roman siden i fjor, og hvilken var det, det kan jeg ikke huske, men i fjor var ikke så lenge siden, bare en måned siden, trenger ikke svartmale.

Vi står på ski så langt at jeg nesten ikke rekker å treffe V til avtalt tid. Vi treffes, om mindre enn én uke drar hun til Thailand, hun skal reise rundt i Asia i tre måneder. En annen venninne jeg har holder for tiden med på det samme, hun sender bilder av insekter som hun smaker på, har bl.a. spist en skorpion, det var ikke så veldig godt. Hun sier at også hun vil se Nymphomaniac. En tredje venninne gjør det samme, hun poster bilder av strender på Facebook. Jeg sier til V at jeg aldri kunne tenke meg å reise rundt i tre måneder, synes helt ærlig at det virker som stress. Jeg er altfor glad i vaner, at hver dag er bygd opp rundt det samme, å sove i sin egen seng. Jeg er ganske kjedelig. V hater vaner, til høsten skal hun reise rundt i Sør-Amerika. Jeg sier jeg har tenkt litt på Sør-Amerika i det siste, at jeg ikke har vært der, og kanskje litt på Cuba, sikkert fordi jeg har lest noe om noe som skjedde på Cuba (Vigdis Hjorth), og fordi noen vi kjenner nettopp har vært der. Da jeg gikk på ungdomsskolen skrev jeg en samfunnsfagoppgave om Cuba.

God tur, sier jeg når vi skilles, hun skal ta bussen, jeg skal gå. Jeg ønsker henne en god tur, vi sees i mai. Jeg er så vant til å ikke se henne på månedsvis, hun er alltid et eller annet sted i verden som ikke er her. Når hun kommer igjen skal vi ri på hest sammen og jeg lover å lese Brave New World til hun kommer tilbake, den ligger på rommet mitt, hun har mast så lenge på at jeg må lese den uten at jeg har gjort det at hun til slutt gav meg den. Det er ikke det at jeg ikke har villet lese den, har bare glemt det helt bort.