Bøkene som ble liggende, del 3/10

Bare dødt gress ute nå, men snart er det vår.

Jeg har endelig kommet meg gjennom Walt Whitmans Leaves of Grass, som jeg begynte på sommeren 2015, da jeg var på botanikkfeltkurs, hadde hjertesorg og skrev førsteutkastet til debutromanen min. Det er nesten ti år siden. Jeg var veldig begeistret på den tiden, husker jeg, og siterte Whitman i Grunnleggende plantediversitet. 

Når jeg de senere år har plukket opp boka og lest litt, også i år, de tretti siste sidene eller så, har jeg vært mindre begeistret. Ikke sånn at jeg har vært negativ, bare mindre engasjert. Jeg tror jeg kom til et punkt i boka hvor jeg følte at Whitman bare gjentok seg selv, jeg tenkte ok, I get it, du trenger ikke å forklare mer, jeg skjønner hva du vil. Kanskje det er hundre sider siden, eller til og med mer. (Boka er nesten fire hundre sider lang.) Nå er jeg i hvert fall ferdig, mens han jeg hadde hjertesorg over nettopp har reist til USA (vi er faktisk gift nå, så det endte jo godt), og det døde gresset er i ferd med å bli synlig under snøen som tiner, i likhet med alle hundebæsjene som hundeeierne har unnlatt å ta opp i vinter. Ugh, er det ekstra mye av det i år, eller er det bare jeg som husker feil? 

Apropos Amerika og Whitman, her kan dere lese et dikt om begge deler av Allen Ginsberg. 

Mer mann i monitor 2.0

Obs: Dette innlegget inneholder spoilere for Jordisk av Theis Ørntoft. 

Kommer jeg til å klare å lese flere menn hvis jeg endrer litt på holdningen min, hvis jeg forskyver den litt, hvis jeg ikke er ute etter å lese slik djevelen leser Bibelen, kanskje?

Jeg har tilbragt de tre ukene siden året startet med Theis Ørntofts Jordisk, og det har vært fint. Spesielt elsket jeg delen om Julia, om Julia som reiser fra Los Angeles til Aspen for å lære seg å stå på snowboard, som har lysende fremtidsutsikter, men som i en fallulykke nesten dør, og som ender med å bli forfatter i stedet, og i kraft av å ha skrevet to bestselgere blir invitert til å reise til månen. Hvordan hun kommer ned fra månen og tenker på en meteoritt hun så på et museum en gang, utstilt for at folk skulle få ta på den, kjenne på et objekt i rommet, og hvordan hun ikke forstår fascinasjonen, for vi kjenner jo alle på et objekt som befinner seg i rommet hele tiden, jorden under oss, og hun vet at nei, hun kommer aldri til å skrive et eneste ord om månen. For nysnø og puddersnø og snowboard og fjell og skoger fulle av store grantrær finnes ikke på månen, de finnes her, og samtidig som jeg leste romanen, falt snøen også her, vi akte, vi lagde akebakke i hagen, hvor vi har hengt opp hjemmelaget fuglemat til spurvefuglene i syrinbuskene og pæretreet, jeg tok barna med ut på ski for første gang, og om kvelden suste jeg avgårde på perfekt smurte ski i lyset av stjernehimmelen og en nesten full måne. Hva skal vi ute i rommet å gjøre, er et spørsmål jeg ofte har stilt meg. Hva skal vi der ute, hvor nesten alt er dødt og vann ikke finnes. 

Innimellom malte og tapetserte jeg et rom rosa og fullt av blomster, mens jeg hørte på podcaster om litteratur, bl.a. en interessant samtale mellom Theis Ørntoft og Bjørn Vatne. Så du kan si at mitt Mer mann i monitor 2.0-prosjekt har fått en god start. Håper det fortsetter i samme bane. 

Litteratur i desember: Biologer og dødsfall

PROSA
1. STONER av John Williams 
2. SARABANDE av Sara Sølberg 
3. ULVENE FRA EVIGHETENS SKOG av Karl Ove Knausgård

SAKPROSA
4. THE GOODNESS PARADOX av Richard Wrangham 

POESI
5. PROTOSJEL av Maria Dorothea Schrattenholz 

Mann og barn leser en av de tjuetalls brukte 
bøkene T fikk til jul. 

Det er fortsatt én og en halv dag igjen av desember, men jeg kommer ikke til å lese ferdig Spor av Louise Erdrich innen året er over, så jeg kan like godt oppsummere måneden nå, før jeg går videre og oppsummerer året. Den beste boka jeg leste i desember var Sarabande. Jeg leste ikke noen spesielt dårlige bøker, men må innrømme at Ulvene fra evighetens skog ikke klarte å holde på interessen min hele veien gjennom. Den første, lange delen om Syvert gikk nesten i ett, men da jeg kom til Alevtina kjedet jeg meg, til tross for at hun er en biolog. Eller kanskje nettopp derfor: Hun la i vei om evolusjonen på en forelesning hun holdt, og det var liksom ikke noe nytt for meg å hente der. Da var det mer interessant å lese The Goodness Paradox, om evolusjonen av menneskenes (mangel på) aggresjon (selv om jeg var litt skeptisk til noen av metodene). 

Apropos evolusjon og biologi, Edward O. Wilson døde nå i romjula. Hvil i fred, Wilson og elvemuslingene. Han var forøvrig ikke den eneste forfatteren som døde i desember, det gjorde også både Joan Didion og Eve Babitz. Didions Play it as it lays nådde til topps i fjorårets kåring av årets bøker. Vi får snart se hvilke bøker som når opp i år. 

Gledelig romjul så lenge!

Litteratur i juli

Under pæretreet med en sovende baby leste jeg Isakstuens Rase.

I juli fødte jeg en baby, så jeg fikk ikke lest så mye. Over halvparten av bøkene ble lest før. Etterpå brukte jeg flere uker på å lese Se på oss nå. 

Ingenting av det jeg leste i juli var spesielt dårlig. Best likte jeg Echo Mountain og Rase. Sistnevnte var enda bedre enn Vær snill med dyrene, som jeg forøvrig også likte godt.

Nå hygger jeg meg med barselbølgen i norsk samtidslitteratur. Har nettopp lest Velkommen til dyrehagen av Silje Bekeng-Flemmen, men det får jeg fortelle mer om ved en senere anledning, når babyen ikke er sulten.


PROSA
1. SE PÅ OSS NÅ av Geir Gulliksen
2. FERDIG MED TING av Prableen Kaur 
3. SMILEFJES. TOMMEL OPP. REGNBUE. av Victoria Durnak
4. RASE av Monica Isakstuen

SAKPROSA
5. ECHO MOUNTAIN av Anna Kleiva

Litteratur i juni

I juni har jeg stort sett hatt permisjon og bare ventet på at babyen skal komme, så jeg har lest en del bøker (fødebaggen har jeg derimot ennå ikke pakket...).

Den aller beste skjønnlitterære boka jeg leste var The Mars Room av Rachel Kushner. Tips til sommerferien, sier jeg bare! The Great Derangement av Amitav Ghosh var den aller beste sakprosaboka. Meget interessant om det å skrive under den økologiske krisa, og nå har jeg den nyeste romanen til Ghosh klar på lesebrettet (Gun Island). Kanskje jeg får lest den før babyen kommer, kanskje ikke.

Den dølleste boka jeg leste var Nickel-guttene av Colson Whitehead. Jeg fatter ikke hvorfor det er så stor begeistring rundt ham, jeg synes romanene hans er fryktelig platte. Karakterene hans har jo ikke noe liv. Styr unna.

Det hender jeg tenker på å skrive et eget innlegg med tips til sommerlektyre, men så går tiden til andre ting. For eksempel svømming og lesing. Men jeg tipser jo om bøker hver måned, og det man leser til andre tider i året kan man vel lese om sommeren også. (For eksempel bøkene jeg skrev om i februar.)

God sommer!

Leste (et utvalg av) talene til Thunberg samlet,
men hadde lest/hørt dem før alle sammen. 

Har skrevet et essay om cli-fi i sommerens utgave av BLA.
Essayet kan også leses på nett her. 

Den beste boka jeg leste i juni! Les den!

Ektemann leste The Vegetarian, jeg leste Den ærlige
bedrageren. Vegetarianeren leste jeg på norsk i fjor,
og jeg tenker på den ennå. Det er en bok som bare blir bedre
med tiden. Apropos er det en fin artikkel om Han Kang i
nyeste nummer av BLA, i anledning hennes besøk på årets
litteraturfestival i Lillehammer. 

Leste en bok av Vigdis Hjorth. Ikke en av hennes beste. 

Hoppet i taket da jeg leste at Nørholm åpnes for
publikum i august! Her kan man kjøpe billetter. 

Badet i havet og begynte på Echo Mountain av Anna
Kleiva. 

PROSA
1. CIRCE av Madeline Miller
2. HOTELL MONTEBELLO av Rebecca Wexelsen
3. TAKK, GANSKE BRA av Vigdis Hjorth
4. DU ER MEG FOR SØVNIG av Caroline Kaspara Palonen
5. CITY OF GIRLS av Elizabeth Gilbert
6. NICKEL-GUTTENE av Colson Whitehead
7. DEN ÆRLIGE BEDRAGEREN av Tove Jansson 
8. HERR LEONARD LEONARD av Kjell Askildsen
9. THE MARS ROOM av Rachel Kushner

SAKPROSA
10. THE GREAT DERANGEMENT av Amitav Ghosh
11. SMÅEN BLIR FØDT av Gro Nylander
12. SMÅEN 0-2 ÅR av Gro Nylander
13. MIRAKLENES TID av Hedvig Montgomery
14. THIS IS NOT A DRILL av Exctinction Rebellion
15. NO ONE IS TOO SMALL TO MAKE A DIFFERENCE av Greta Thunberg 

POESI
16. ØY, ØY av Caroline Kaspara Palonen

Butternut squash

Jordmødrene spør om du beveger deg. Ja, sier jeg, det gjør du. Når du gjør det, dytter jeg (eller pappaen din) litt på magen som er i mellom oss, sånn at du skal vite at vi er her. Så spør jordmødrene om jeg prater til deg, og jeg sier jeg har lest høyt fra en bok. Jeg leste høyt fra en roman av Toni Morrison, og jeg tenker at jeg kanskje burde lese noe annet, si deg noe annet, siden bøkene hennes ikke er av den muntreste sorten. Det er ganske fint her, skjønner du. I dag leste jeg en novelle av Lauren Groff mens jeg spiste skyr og müsli til frokost, den het 'Snake Stories' og handlet om en kvinne i Florida som var bekymret for alt. Dette kunne jeg ha lest til deg:

   When I came out of the bathroom, the birds were singing in the magnolia out the window and my husband was snoring. I put my wet head on his chest, and he woke up, and because he is a kind man, he hugged it and stroked my nape. My eyes were closed and I was almost asleep when I said, Tell me. You think there are still good people in the world? 

   Oh, yes, he said. Billions. It's just that the bad ones make so much more noise. 

Men dette stod selvsagt i sammenheng med noe annet. Kvinnen hadde to unge sønner, og hun hatet at de var så opptatt av slanger. Slanger som det er så mye av i Florida. Noen av dem ufarlige, andre ikke. Hun var lei seg fordi en som ikke brydde seg om miljøet hadde tatt over som leder i landet, hun lurte på hvordan det skulle gå med miljøet. Hun traff på en forslått kvinne som hun prøvde å hjelpe, men kvinnen nektet å ha noe med verken politiet eller helsevesen å gjøre, hun var trolig en illegal immigrant. 

Det var en god novelle, kanskje den beste i samlingen (Florida).

(Bøker er forresten noe av det beste i denne verden. Jeg gleder meg til å lese høyt for deg.)

Jeg bekymrer meg også, akkurat som kvinnen i 'Snake Stories.' Jeg er tretti år, og ikke i et eneste av mine leveår har gjennomsnittstemperaturen vært under normalen. Når du er voksen må du leve med konsekvensene av dagens mennesker. Økende tørke, flom, ekstremvær. Jeg leste et sted at et mulig scenario noen steder i verden vil være at temperaturen er så høy at folk vil dø om de beveger seg utendørs. Det skjer neppe i vår del av verden, hvilket betyr at de som bor i rammede områder vil komme hit. Hva skjer da, når det er så mange av oss, både her og der? Jeg kan ikke tenke meg at det blir noe annet enn kaotisk, at det kommer til å føre til vanskelige konflikter. Jeg leste en annen bok her en dag, romanen The End We Start From av Megan Hunter. Den handlet om en kvinne i London som nettopp hadde født et barn og som måtte flykte fordi byen ble rammet av en stor flom. I løpet av romanen tilbragte de tid i flere flyktningleire. Romanen ble beskrevet som 'climate fiction' i en panelsamtale jeg var på forrige uke, men i realiteten er jo dette virkeligheten til mange mennesker allerede. 

Enda skumlere er tanken på økologisk kollaps. Insektene dør ut i hopetall akkurat nå. Jeg kan ikke komme på noe skumlere. Jeg bekymrer meg kanskje mer for det, og konsekvensene det vil ha for både deg og de andre på din alder, enn for hvordan hundene kommer til å motta deg (selv om jeg bekymrer meg for det også). Den ene bekymringen er langsiktig, den andre kortsiktig. I løpet av noen år kommer du til å bli så stor at hundene ikke er potensielle trusler lenger. (De er snille, men man vet aldri med dyr.)

Vet du at jeg har tatt deg med på demonstrasjoner? Har du hørt slagordene som blir ropt, klappingen, jubelen når en taler har sagt noe fornuftig? Vi vil at de som har makt skal gjøre mer for å hindre at de menneskeskapte klimaendringene blir verre enn de allerede er. Kanskje vokser du opp og synes at vi er litt irriterende, som bryr oss så mye om miljøet, kanskje kommer du til å ønske at du hadde litt mer normale foreldre som tar med barna sine på tur til andre kontinenter i feriene? Kanskje kommer du til å få greie på at foreldrene dine tok fly både til California og til Hong Kong før du ble til, og så kommer du til å tenke at det er urettferdig, du vil også ut og se verden, eller kanskje du vil tenke at vi er noen hyklere. Eller så tenker du at gjort er gjort og at det ikke er enkeltmenneskes ansvar. 

Akkurat nå vet jeg nesten ingenting om deg, og du vet ingenting om oss. Ingenting om den verden du kommer inn i, eller kanskje vet du litt, i underbevisstheten? Du har kanskje hørt hundene bjeffe, og at pappaen din og jeg i blant krangler, men om hva? For det meste kjedelige ting som handler om skittentøy, oppvask og hvem som skal ut med hundene. Andre ting krangler vi nesten aldri om. Mest snakker vi sammen, det hører du, eller vi snakker ikke sammen, vi bare går og går. Kanskje du sover når jeg går, til vuggingen fra stegene. Her en dag gikk vi langs elven Cam med hundene, til Grantchester hvor vi spiste lunsj og leste ute. Det var så fint vær. Deretter gikk vi tilbake, men da blåste det litt. Vi ble kalde og tok oss et varmt bad da vi kom hjem. Pappaen din lurte på hvordan man vasker babyer dersom man ikke har badekar. Hjemme i Norge har vi nemlig ikke badekar. Jeg sa at vi kunne kjøpe en badebalje. 

Det er så mange ting å tenke på før du kommer. Jeg tenker ikke bare på de tingene som bekymrer meg, jeg tenker også på alt som er gøy. Jeg skal skaffe meg en liten vogn til å ha bakpå sykkelen, der kan du sitte, så kan vi sykle for å se på geiter og hester. Det er veldig moro med geiter, særlig geitekillinger! Jeg skal ta deg med til svømmehallen sånn at vi kan bade, og senere kan vi også bade i havet. Å bade i havet er nemlig noe av det beste i verden. (Det er ikke sikkert du kommer til å synes det, men kanskje?) Vi kan dra og se oss rundt selv om vi ikke skal fly så mye, det går tog over hele Europa. Det er ganske hyggelig å sitte i en kupé. Vi kan lese, snakke, spille et spill, eller bare se ut. Vi kan også dra ut i skogen og tenne bål og høre på uglene. Det finnes så mange forskjellige ugler, og de høres helt forskjellige ut - alle har sine ul. 

I graviditetsappen står det at du kan smake, og at du derfor kommer til å vende deg til det jeg spiser. Det er ikke sikkert at det er sant, men det skader jo ikke å spise sunt. Jeg tenker alltid på deg når jeg avgjør hva jeg skal spise. I dag lagde jeg wok med ris til middag. Før pappaen din dro til Canada, handlet vi masse frukt og grønt i en gårdsbutikk som befinner seg ikke langt fra der vi bor, bare et steinkast unna jordmødrene. Vi handlet paprika, neper, brokkoli, tomater, fiken, avokadoer, spirer, epler, en artisjokk. Jeg har aldri tilberedt en artisjokk før, men det finner jeg ut av. Kanskje blir du ikke noe særlig til en kjøtteter, siden jeg nesten ikke spiser kjøtt.

Graviditetsappen sier også at du er like stor som en butternut squash nå. Et flaskegresskar. Du kan også se nå, det står at du reagerer på lys. Det står at du er blitt gammel nok til å ha en sjanse til å overleve i verden dersom du mot all formodning skulle bli født nå, men jeg håper du venter med det. 

3 bøker om California

Denne uka leste jeg tre bøker om California: Pure Hollywood av Christine Schutt, Permission av Saskia Vogel og Slow Days, Fast Company av Eve Babitz.

Bøker om California har en tendens til å være rosa.

Pure Hollywood er en novellesamling. Riktignok var ikke alle novellene satt til California, men det er i hvert fall tittelnovellen, som jeg også likte best, ved siden av novellen 'The Hedges.' Førstnevnte inneholdt slikt som historier om LA ofte inneholder: unge, vakre mennesker, rike mennesker i filmbransjen, en del rusmidler, store hus, at folk kjører bil. Denne handlet om noen-og-tjue år gamle Mimi, enke etter en eldre komiker, og broren hennes, og moren deres som døde for lenge siden. En ulykkelig mor og en far som er borte, som av en eller annen grunn også er en gjenganger i historier om LA. Dette var nemlig også utgangspunktet i romanen Permission.

'If Joan Didion had written about the BDSM community in LA it may have felt a bit like Permission,' står det på omslaget til romanen at Literary Hub har beskrevet den som. Eh, nei. Jeg syntes heller den minnet om en døll, voksen BDSM-versjon av Francesca Lia Blocks Echo (som forøvrig er en bok jeg elsker, så det er egentlig altfor snilt av meg å si det.) Derimot kunne Slow Days, Fast Company kanskje minne litt om Joan Didion: beskrivelsene av menneskene de treffer og omgås, de treffende beskrivelsene av California og det mundane. Dog er en stor forskjell at Babitz er mye mer entusiastisk i sin beskrivelse av LA og omegn. Hun elsker Los Angeles (og til dels områdene rundt, som f.eks. Bakersfield og gården hun besøker der, hvor de dyrker druer, et sted hun vier et helt kapittel om). Didion elsker California på et vis, stedet beskrives som hjemme. Hennes South and West ender jo slik: Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places, men hun er nok likevel mer kritisk til sitt hjemsted enn det Babitz er. Babitz skriver rett ut at hun elsker Los Angeles, og hun er lei av alle som omtaler byen hennes som "this town", som alltid gjøres i negative vendinger: This actress "works." She's one of the one percent in "this town" in the Screen Actors Guild who can support themselves. The other ninety-nine percent presumably live half-lives of expectation. Because she has always worked, she never refers to Hollywood as "this town." "This town" is a phrase to be spoken in tones of bitterness as proof of corruption (e.g. "The only way to get anywhere in 'this town' is to sell your ass"). The minute I hear those words spoken earnestly, I grow uneasy and bored. 

Hos både Babitz og Didion dukker kjente mennesker opp i fortellingene, uten at det gjøres et stort nummer ut av det hos noen av dem. Om noe er det kanskje enda mindre av et nummer hos Babitz (som selv hadde et forhold med bl.a. Jim Morrison), selv om det er om andre hun skriver. Hun skriver om sitt eget miljø i Los Angeles, som inneholder mye av det samme som tidligere nevnte novelle 'Pure Hollywood'. Det kunne blitt navlebeskuende, men Slow Days, Fast Company er langt i fra det. Boka (som består av flere løst sammensatte stykker fra ulike steder i Sør-California) er interessant fordi Babitz er en god (og sympatisk) observatør, det handler mer om de andre enn henne selv. (Eller så handler det også om henne, men ikke uten de andre, og slettes ikke gjennom de andre på den måten at de andre bare er midler - nei, de er også der for seg selv.) Jeg liker Slow Days, Fast Company svært godt, og synes det er rart at jeg ikke har lest Babitz før, sucker som jeg er for kalifornisk litteratur/fiksjon (eller California generelt). Babitz' språk er stilsikkert, jeg kunne formelig kjenne det sterke solskinnet og skimte den fascinerende galskapen i LA.

(Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg tok med meg min pocketversjon av Slow Days, Fast Company i bomullsnettet mitt denne uka. Flaks for freden mellom mannen i mitt liv og meg da han brukte en evighet på å bestille noe i baren (i tillegg til å gå ut for å røyke). Dette leste jeg nemlig litt senere hos Babitz, og det er helt sant: There are a lot of people who don't grow limp with hatred when they're kept waiting. I know a whole bunch of people who don't consider the concept of fifteen minutes time at all. So if they say they'll meet you at 11:00 and they show up at 11:25, they apologize (if they remember) for being ten minutes late--the other fifteen minutes never existed and there is some sort of common understanding among most people that those fifteen minutes are a grace period. Since I've started carrying a book everywhere, even to something like the Academy Awards, I've had a much easier time of it, and the bitterness that shortens your life has been headed off at the pass by the wonderful Paperback. Light, fitting easily into most purses, the humble paperback has saved a lot of relationships for me that would have ended in bloodshed.)

Så, hvis 'Pure Hollywood' inneholdt mye av det samme som Slow Days, Fast Company, hvorfor likte jeg ikke den? Novellesamlingen hadde sine overraskelsesmomenter, både i språk og handling, og det hendte flere ganger at jeg ble perpleks ('hjelp, dette hadde jeg ikke ventet meg!'), men samtidig var det litt for mange klisjeer, og dermed ble ikke Pure Hollywood til noe annet enn en helt ok novellesamling, og hva skal man egentlig med helt ok novellesamlinger? Nei, jeg leser neppe verken Schutt eller Vogel igjen. Babitz derimot, må jeg lese mer av!

THE HOUR OF LAND av Terry Tempest Williams

For et par dager siden leste jeg ut essaysamlingen The Hour of Land av Terry Tempest Williams. Essaysamling skriver jeg i mangelen av et bedre ord; i kapitlene beveger Tempest Williams seg fra et sted til et annet, ikke uten at kapitlene er forbundet med hverandre. Hvert kapittel/essay handler om et sted i USA; en nasjonalpark, et nasjonalmonument eller lignende. Bokas undertittel sier selv at det er en ”personal topography of America’s national parks”, men noen bok om et ensomt enkeltmenneskes forhold til villmarken er det (heldigvis) ikke.
     Helt tilfeldig var det jeg kjøpte med meg The Hour of Land i en bokhandel i San Francisco. Da hadde kjæresten min og jeg kjørt ned og opp California i en ukes tid. San Francisco var endestoppet, og dagen før vi nådde byen, kjørte vi gjennom Los Padres National Forest, etterfulgt av utsiden på den andre siden av parken: et goldt, sandete landskap fullt av oljerigger og oljepumper. 
     Olje handler det nettopp mye om i The Hour of Land. I kapittelet om Theodore Roosevelt National Park i Nord-Dakota, har Tempest Williams tatt med seg sin gamle far, en tidligere oljearbeider. Han har alltid ønsket å dra dit. I parken kjører de rundt med parkens inspektør som guide. Hun forteller Tempest Williams og faren om hvordan oppstykket land leies ut og hvor vanskelig det er å kjempe mot alle utbyggerne som bare er opptatt av lettjente penger. Har man klart å forhindre en oljebrønn, er det snart noen andre som prøver seg et annet sted i parken. Den forhenværende oljearbeideren kommenterer at datteren ikke kan få i både pose og sekk: hun kan ikke si at hun er i mot krigen i Irak samtidig som hun ikke ønsker oljeutvinning hjemme, hvor så parkens inspektør sier at det ikke er oljeutvinningen i seg selv som er problemet, men at det ikke finnes noen overordnet plan for utbygging. Det er som i ville vesten, ingen regler å forholde seg til, alle graver hvor de vil, og dette er et stort problem i naturvern: en liten utbygging kan virke som en bagatell, men når alle skal bygge ut litt, blir det ganske mange naturinngrep til slutt. 
     Senere besøker de den gamle hytta til Theodore Roosevelt, hytta han bygde etter at han stakk av fra politikken i øst da kona hans døde under en fødsel. I årevis bodde han i ødemarken før han dro østover igjen, tilbake til det han hadde forlatt, hvor han siden ble USAs tjuesjette president. 
     For her er det ikke bare naturhistorie å finne; Tempest Williams skriver også om amerikansk historie og kultur, og det gjør Hour of the Land interessant. Man kan jo også spørre seg - er det mulig å skrive om nasjonalparkene i USA uten å også skrive om menneskene? Nja. 
     Med et kritisk blikk beskriver Tempest Williams rekonstruksjonen av borgerkrigen i Gettysburg National Military Park i Pennsylvania. For å være guide her, må man vite alt om borgerkrigen, men Tempest Williams og ektemannen legger merke til at de stadig kommer med unnskyldninger i Sørstatenes favør, som om de hadde edlere grunner til å være i krig enn at de ikke ville avslutte slavehandelen. Her grenser det til å bli tragikomisk. Under en guidet tur på hesteryggen, blir ektemannen så irritert på apologeten av en guide at han rir avgårde. 
     I et annet kapittel om Sørstatene er det Deep Horizon-ulykken i Mexicogolfen i 2010 som står i fokus. Her setter Tempest Williams seg i fore å dokumentere ettervirkningene av oljesølet som tradisjonell media ikke rapporterte om. Dette gjør hun ved å snakke med innbyggere i Florida, Louisiana og Mississippi, og det er trist lesning. Cajuneren Margaret Curole forteller: ”Here’s the truth,” Margaret says, now emotional. ”Where are the animals? There is no ‘too-da-loos,’ the little one-armed fiddler crabs. Ya don’t hear birds. From Amelia to Alabama, Kevin never saw a fish jump, never heard a bird sing. This is their nestin’ season. Those babies, they’re not goin’ nowhere. We had a very small pod of sperm whales in the Gulf, nobody’s seen ‘em. Guys on the water say they died in the spill and their bodies were hacked up and taken away. BP and our government don’t want nobody to see the bodies of dead sea mammals. Dolphins are chocking on the surface. Fish are swimming in circles gasping. It’s ugly, I’m telling you. And nobody’s talking about it. You’re not hearing nothin’ about it. As far as the media is reportin’, everythin’s being cleaned up and it’s not a problem. But you know what, unless I know where my fish is coming from, I’m eatin’ nothing from here.”
     Det de andre har å meddele, er heller ikke noe særlig hyggelig. 

 To bear witness is not a passive act. This is what I saw. These are the stories that were told to me, skriver Tempest Williams før hun går i gang med å fortelle om møtene langs Gulfkysten, men utsagnet kan sies å beskrive også andre møter og andre steder i boka. Tempest Williams treffer mange ulike mennesker: miljøvernere, urbefolkning, biologer, politikere og kunstnere. En av kunstnerne hun treffer, er den kinesiske kunstneren Ai Weiwei som etter et fengselsopphold i Kina ble tilbudt å lage en utstilling i fengselsruinene på Alcatraz utenfor San Francisco. Tempest Williams skriver om kunstutstillingen på en slik måte at jeg skulle ønske jeg hadde hatt sjansen til å se den selv, men i det minste fikk jeg gleden av å lese om den gjennom Tempest Williams' ord.
     Tempest Williams skriver selv om viktigheten av ord. I et av de siste kapitlene forteller hun om alle ordene som er blitt tatt ut av den nye versjonen av The Oxford Junior Dictionary. I et avsnitt lister hun opp ordene, navn på planter og dyr og andre ting man finner i naturen. Her er et utvalg: bluebell, buttercup, heron, herring, magpie, mistletoe, panther, poppy, starling, sycamore, walnut, weasel. Etterpå lister hun opp nye ord som er tatt inn i ordboka, for det meste ord på ting vi mennesker har skapt, ting som bare tilhører menneskene: [...] broadband, bullet point [...] compulsory, conflict [...] database, debate, EU [...] export, vandalism, voicemail. Så skriver hun: If we can remove words from a dictionary that are so alive with meaning, and withhold them from our children, removing what is alive in the world becomes easy. Det minner meg om et av forslagene Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig kom opp med i boka Hva skal vi svare våre barn?: Hva med å ikke fortelle den oppvoksende generasjonen om det biologiske mangfoldet i det hele tatt? For dersom man ikke vet hva som er å miste, eller hva som nylig er blitt borte, kan man heller ikke føle tap. Ved å ikke fortelle barna om den økologiske krisen, kan de heller ikke rammes av økologisk sorg. En slags ekstrem versjon av det man ikke vet, har man ikke vondt av.  

Spør du meg skal man alltid fortelle sannheten med en gang. Sannheten kommer alltid for en dag. Verre blir det når den som blir løyet for, forstår at hen er blitt løyet for. Og det bringer oss til olja igjen: Tempest Williams skriver ikke bare om olja i forbindelse med oljesøl og arealtap, hun kommer også inn på de menneskeskapte klimaendringene. Sterkest blir det når hun skriver om Glacier National Park i Montana. I 1850 hadde parken 150 isbreer, sammenlignet med bare 25 i dag. 
     Det er unektelig trist å lese The Hour of Land, samtidig som det er fint. Som Terry Tempest Williams beskriver det: The world is not a safe place. Perhaps it has never been, but it is stilla beautiful place.

Bøker i april - sør og vest

PROSA

1. THE YEAR OF MAGICAL THINKING av Joan Didion
2. SOUTH AND WEST av Joan Didion
3. THE PLOT AGAINST AMERICA av Philip Roth

4. WINTER av Ali Smith 

5. GRATIS OG UFORPLIKTANDE VERDIVURDERING av Marit Eikemo
6. HUNDEN av Kerstin Ekman

POESI

7. MEADOWLANDS av Louise Glück 

POETIKK
8. KVA HENDER I ROMANEN? av Ingrid Z. Aanestad

ESSAYS

9. Å TALE OG Å TIE av Vigdis Hjorth

På en kafé i Mission District, San Franscisco. Skrivebok og bok. 

Måneden begynte i California og avsluttes i Gøteborg, hvor jeg nå altså befinner meg. Helt siden jeg flyttet til Ås, for snart fire år siden, har jeg tenkt at jeg skulle ta toget dit, det er jo ikke så langt unna. Nå nærmer det seg nesten slutten for livet på Ås (kanskje), jeg skal bo et halvt år i Longyearbyen, deretter et halvt år i Cambridge, og etter det er det ikke sikkert at det er noe som holder oss i Ås. 

Midt i eksamenstiden har jeg altså dratt til Gøteborg for å være litt alene og for å skrive litt. Jeg sitter på Stadsbiblioteket, det er fint bibliotek, veldig brukervennlig, masse folk. Jeg skriver litt, drikker litt kaffe, leser litt i The Rules Do Not Apply av Ariel Levy. Jeg har ikke kommet så langt i den, men langt nok til å ha lest dette: "I started keeping a diary in the third grade and, in solidarity with Anne Frank, I named it and perosnified it and made it my confidante. "The point that prompted me to keep a diary in the first place: I don't have a friend," Frank told Kitty, her journal. Writing is communicating with an unknown intimate who is always available, the way the faithful can turn to God. My lined notebooks were the only place I could say as much as I wanted, whenever I wanted. To this day I feel comforted and relieved of loneliness, no matter how foreign my surroundings, if I have a pad and a pen."

The Rules Do Not Apply handler om å miste, det gjorde også The Year of Magical Thinking av Joan Didion, som jeg leste denne måneden. Jeg leste den i løpet av en dag i San Francisco; på banen til Berkeley, stående i kø til kabeltrikken, på kafé, i parken. På banen gråt jeg nesten. Da jeg var ferdig med boka gikk jeg for å spise middag med kjæresten min, hummerravioli og rødvin. Dagen etter dro vi hjem. 

Jeg leste mye bra i april, ingenting å klage på. Eller, det er ikke helt sant, foruten Ariel Levy leser jeg også The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak. Den er fryktelig dårlig, men jeg fortsetter likevel å lese i den, personene i boka reiser rundt i Indonesia og spiser mat, det er vel nettopp i det jeg finner noe interessant, som får meg til å lese videre. 

Jeg leste Kva hender i romanen? på vei hit. Aanestad skriver: "Det er sant at eg skriver fordi eg elskar livet." (Tror jeg, i hvert fall noe lignende, jeg har ikke boka med meg på biblioteket.) 

Hundehår etc.

Vi går rundt Årungen i solskinnet og jeg forteller kjæresten min om boka jeg leser, Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo, om en kvinne som tror at livet kommer til å bli mye bedre når de endelig får flyttet inn i et hus. Om de bare får flyttet inn i dette huset, skal hun gjøre det ene og det andre, alle tingene hun ikke får gjort så lenge de bor i leiligheten, alt skal bli så bra bare de får flyttet inn i dette huset, sier jeg. Det er veldig gjenkjennelig, sier jeg og tenker på begynnelsen av tjueårene, da jeg til slutt måtte slette Facebook fordi jeg ikke lenger orket å være så misunnelig. Jeg slettet Facebook, ikke fordi storebror ser deg, ikke fordi jeg var redd for at data om meg selv skulle samles inn i et omfang jeg ikke var klar over og brukes utenfor min kontroll, nei, jeg slettet kontoen min fordi jeg ble sittende og se på bildene til folk og deres tilsynelatende perfekte liv. Jeg husker spesielt én kvinne jeg var veldig, veldig misunnelig på, det så ut som hun hadde det aller beste forholdet og dro på de aller fineste reisene, hun var også pen og fikk til alt, hun holdt på med en mastergrad og var i det hele tatt mye smartere enn meg (trodde jeg), jeg så og så og så og var så fryktelig misunnelig, dette orket jeg ikke, jeg sluttet å lese blogger og jeg slettet Facebook og var borte i fire år, før jeg opprettet ny konto, litt tryggere på meg selv, litt eldre og med flere meritter, hvis jeg kan si det slik, da jeg var blitt eldre og hadde fått til flere ting i livet, kunne jeg endelig logge meg på igjen. Jeg hadde ikke noen kjæreste, jeg hadde fullført en bachelorgrad, jeg hadde reist litt på de fire årene, jeg hadde flyttet litt rundt, jeg hadde levd litt, på godt og vondt, jeg var litt tryggere på meg selv. Da var jeg tjuefem år.

Hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering er i førtiårene, hun bor i en treroms med mann og to barn. Det er trangt. De gav bud på et hus, men i løpet av budrunden ble det for dyrt for dem, det ble ikke deres hus. Nå skal de by på et nytt hus. De fikk barn sent, mye senere enn alle vennene deres, de måtte vente på at mannen skulle få fast jobb i en avis, han skulle bli politisk redaktør, men så fikk noen annen jobben. Han måtte skaffe seg en annen jobb. Hele tiden venter hun. Hun venter alltid, på ham, på å få barn, det må skje snart, det må skje snart, alle andre har det. Nå er det huset det gjelder, nå må de snart komme seg unna denne trange leiligheten, alt skal bli så bra da. Alt skal bli så bra, bare det og det skjer, hvem har ikke tenkt det? Jeg har tenkt det fryktelig mange ganger. Blir du aldri misunnelig? spør jeg kjæresten min. Kanskje litt på andre akademikere, svarer han to meter foran meg, han går så fort. Ja, sier jeg, jeg blir for det meste misunnelig på andre som skriver, ikke på andre ting, ikke nå lenger, sier jeg. Jeg tenker på noen Instagram-kontoer som er fryktelige, Instagram-kontoer som jeg følger nå, men som jeg ikke burde ha fulgt da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Heldigvis hadde jeg ikke smart-telefon da jeg var i begynnelsen av tjueårene, da hadde det nok vært fryktelig mye verre. Jeg hadde en Nokia-telefon man bare kunne ringe og sende SMS med, man kunne ikke en gang ta bilder. Det hender jeg ønsker meg en slik en igjen, men det er ganske fint med et kamera i lomma. Vi sender hverandre bilder av hundene når den ene er langt unna. Man kan bruke en app til å leie biler og leiligheter. Man kan dra opp et kart når man er gått vill. Man kan søke opp ordet "janus-faced" når man lurer på hva det betyr, hvor kommer ordet fra? Fra den romerske guden Janus, guden av begynnelser, porter, overganger, tiden, dualiteten, døråpninger, passasjer og endinger.

Jeg håper jeg ikke blir som hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering når jeg kommer i førtiårene, selv om jeg er veldig sent ute med ting selv. Snart er jeg tretti og jeg holder fortsatt på med en masteroppgave, andre er ferdige med den for lengst. De har fått seg jobber, heltidsjobber. Jeg står sjeldent opp før åtte om morgenene, må sjeldent møte opp til noe. I begynnelsen av tjueårene jobbet jeg i en fastfood-restaurant, jeg likte ikke å tenke på at jeg var en som jobbet i en fastfood-restaurant, på samme måten som hovedpersonen i Therese Bohmans Den andra kvinnan ikke liker å se på seg selv som en ung kvinne som jobber i en kantine på sykehuset, der er et svært gjenkjennelig avsnitt hvor en kunde spør om ertesuppa er god, og hun svarer at det er den vel, men at hun ikke har laget den. Hun er nemlig ikke en kantinedame, selv om hun jobber i kantinen. Hun tar avstand fra ertesuppa for å vise kunden at hun ikke hører til der, ikke egentlig. Jeg hadde den samme følelsen da jeg jobbet i en fastfood-restaurant, men ikke først og fremst på grunn av kundene, mer på grunn av de sekstenårige deltidsansatte som jobbet der om helgene og på kveldene, hvordan de snakket til meg som om jeg var voksen og dette var livet mitt, en dame som jobber på en fastfood-restaurant, ikke noe annet. For de gikk jo på skolen og skulle bli noe, de hadde bare en liten jobb ved siden av, mens dette var i en periode heltidsjobben min. En heltidsjobb jeg ikke likte å snakke om, en heltidsjobb jeg ikke ville vedkjenne meg; når jeg ikke var der, tenkte jeg aldri på den, selv om sjefen ikke var noe grei og arbeidsforholdene dårlig, jeg skulle uansett ikke jobbe der for alltid, jeg brydde meg ikke om å gjøre noe med noen av tingene, når jeg ikke var på jobben, tenkte jeg ikke på jobben. Når jeg ikke var på jobben leste jeg bøker og syklet, gikk på konserter og drakk øl. Det aller beste med jobben, var å kunne betale for meg selv.

Jeg hadde en annen kjæreste da, vi bodde i en vertikal leilighet, i andreetasjen i et hus, uten veranda. Veggene på kjøkkenet var stygge og grønne, i følge ham gikk det ikke an å ha besøk der. Det går ikke an å ha besøk i leiligheten til hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering heller, men så fort de får flyttet inn i et hus skal de ha besøk hele tiden, det skal renne i dørene av gjester, barn og voksne, de skal spise fancy middager og drikke vin på kjøkkenet, ikke bare bestille kjapp sushi, som de gjør i leiligheten. Det var da jeg bodde i den stygge leiligheten at jeg var misunnelig på andre, på andres leiligheter, som de ikke nødvendigvis eide, men som de bodde i på en måte som han jeg var sammen med og jeg ikke gjorde i den leiligheten vi var i, og jeg ville også bo på en sånn måte at jeg trivdes, og jeg ville også ha et forhold hvor man var forelsket i hverandre, som man var fornøyd med, jeg ville også være sammen med en som var kjekk og smart, i stedet var alt så halvveis, ikke helt sånn jeg ville det skulle være, jeg ble veldig opptatt av disse tingene, i stedet for å bruke energi på det viktige, som å studere, skrive, det falt liksom bak. Derfor slettet jeg Facebook. Jeg slettet Facebook og flyttet til en annen by for å studere, jeg gjorde det slutt med mannen som jeg innerst inne hadde følt lenge ikke var den riktige mannen (han leste ikke bøker, det burde være et tegn alene), jeg sluttet å bry meg om andres tilsynelatende perfekte liv, og det var befriende. Det er fortsatt befriende.

Det er et godt tegn, sier kjæresten min når jeg sier at jeg ikke blir misunnelig på andres forhold lenger. Det gjør heller ikke noe at vi bor i en treroms, men det er kanskje ikke så rart, vi er bare rundt tretti og har ingen barn, hva skal man da med noe mer? Det hender vi snakker om et hus med et kontor til hver av oss, hvert vår kontor, et kontor med en skrivepult av massivt tre og hyller med bøker fra gulv til tak, men jeg skal selvfølgelig skrive mye før den tid, at vi bare har et kontor med en stusselig skrivepult fra Ikea gjør ingenting, det går an å skrive der også. Det går an å skrive overalt. Det går an å skrive på sofaen som er dekket av hundehår, hundehår som også det persiske teppet er fullt av til tider, det er ikke alltid vi får støvsugd så mye. En dag kommer det middagsgjester og vi rekker så vidt å støvsuge før de kommer, da har det ligget hybelkaniner i gangen helt siden vi kom hjem fra California for over en uke siden. Noen av plantene er visne, jeg har ikke kastet dem ut. Noen av plantene som lever har vokst seg ville og stygge, men jeg får meg ikke til å beskjære dem, stakkars plante, du som vokser, alle de nye bladene du har grodd, hvem er jeg til å plukke dem av, til å skjære av greiner? Jeg får det ikke til, og planten blir stående, stor og stygg, den ser helt vill ut.

Det lukter sikkert hund hjemme hos oss, det kunne sikkert vært ryddigere, renere. Det hender jeg i blant tenker herregud, for et høl av skitt, andre ganger lar jeg det fare, det er ikke så farlig, det er ikke verdt å la seg bli sint over. Det er ikke noen vits å risikere blodtrykket, eller hjertet, på noe som helst annet vis.

Det gjør ikke noe at spisebordet er fylt av papirer og tomme kaffekopper.

Det gjør ikke noe at hundene har revet lekene sine i fillebiter slik at bomullsdotter ligger strødd over hele gulvet. (Verre er det med alle kulepennene som de får tak i og biter i stykker, jeg skulle gjerne likt å ha dem intakt.)

Kanskje var det ikke så rart at jeg var så misunnelig den gangen, at jeg ønsket meg så mye annet enn det jeg hadde, kanskje var det nettopp det jeg burde være for å klare å komme meg ut av tingene, slik at jeg faktisk kunne få alt det jeg ville, jeg var jo tydeligvis ikke særlig fornøyd. (Selv om det jeg ville ha, ikke var det jeg så på andres blogger, men noe helt annet.) Det ligger bra ting i å ikke være helt fornøyd også. Men det handler om helt andre ting enn å være misfornøyd med en treroms.

Det kunne vært verre, kan man alltids si.

Jeg vet ikke hvordan det går med hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering, jeg har ikke lest den ferdig. Når vi kommer hjem fra turen, er det snart tid for middag, jeg lager grønnsakspai fra bunnen av, jeg bruker de tre eggene vi har igjen etter å ha lagd pasta carbonara, og fløten, fyller paien med brokkoli, selleri, paprika, løk, hvitløk, det vi har liggende i kjøleskapet mens jeg hører på soundtracket til Call Me By Your Name. (En fin film, bortsett fra en av de siste scenene, scenen hvor faren og sønnen sitter i sofaen og snakker, det er en forferdelig samtale, hvordan kan faren si det han sier, diskreditere familien på den måten? Litt i overkant lang var filmen også, kanskje. Vi så den på flyet hjem fra California mens vi drakk øl, hver gang vi gikk for å kjøpe øl var vi bekymret for at kortet ikke skulle virke, det hadde oppført seg rart hele dagen, noen ganger funket det, andre ganger ikke. Det fungerte hver gang, det fungerte da vi skulle kjøpe billetter og ta toget hjem, først til Oslo, så til Ås.)

Du er kanskje litt irriterende selv, sier kjæresten min. Hvordan da, sier jeg, jeg poster nesten aldri noe på Facebook. Ikke der, han mener Instagram. Jo, kanskje det, sier jeg. Men det finnes verre folk! (Det er alltid noe verre.) Det hender jeg har lyst til å slette Instagram også. Jeg slettet Twitter tidligere i uka, orket ikke lenger å lese alt dette politiske maset, all drittslengingen, de korte kommentarene til nyhetene, som om det liksom gir meg noe, det gjør jo ikke det, nå skal jeg holde meg til aviser, lese lange nyheter. Lese dem etterpå, når de har skjedd, ikke når de skjer. Hva skal jeg med alle disse fragmentene, tenkte jeg og slettet appen. Ikke kontoen, men appen. I stedet har jeg i uken som har gått tatt med Meadowloands av Louise Glück og The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak i sekken, i nettet. Den første fin, den andre dårlig. Blikket til hovedpersonen på de andre menneskene skal liksom være så smart, men er bare fryktelig irriterende. (Et sted beskriver hovedpersonen seg selv og en venn som champagne og popcorn: selv er hun popcorn, mens venninnen, som er veldig smart og vakker og rik, er champagne, She gives off bubbles-- and what are bubbles if not diamonds in water? Herregud, har dere hørt noe så dumt.) Man skulle tro været fikk en til å lese mindre, trekke en ut fra sofaen og hyllene, men nei, tvert i mot, været innbyr til å sitte på verandaen og lese, eller gå en tur og slå seg ned et sted hvor det selges iskrem og øl, hvor det bare er å sette seg ned og lese, mens hundene ligger i skyggen under benken.

(Sannheten er ikke helt slik, noen ganger er hundene utålmodige, de vil ikke ligge under benken, de vil heller snuse på en busk, bade i en dam, hilse på andre hunder. Det hender vi må legge fra oss bøkene, og noen ganger blåser det også, det er litt for kaldt, så vi går hjem.)