Jordens dag

Det er jordens dag og vi sitter på toget hjem fra Ipswich. Pappaen din plukket med seg en avis fra butikken i Orford. I den står det at det har vært rekordtemperatur flere steder i Storbritannia i påsken. Den varmeste påskedagen i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det er ikke så ille som det høres ut som når jeg leser at påsken er svært sen i år. Det er over ti år til påsken kommer til å være så sen igjen. Det er bare litt mindre enn antall år FN sier vi har på oss til å minske følgene av oppvarmingen. Det er ikke lenger snakk om å stanse oppvarmingen, det er for sent til det. Jeg husker at det var det vi snakket om før, da jeg var yngre, at vi måtte forhindre at gjennomsnittstemperaturen steg. Nå snakker vi bare om å forhindre at den stiger for mye.

I heiene i nærheten av der hvor en av oldemødrene dine bor, har det vært brann i påsken. Det står i nyhetene at området er et spesielt terrengdekkende myrhabitat med mange hekkende fugler. Det står i nyhetene at brannen ble startet av en grill. Da må det ha vært tørt der i utgangspunktet. 

I fjor vår og sommer var det hetebølge over store deler av Europa. Det var tørt og varmt i månedsvis. Jeg badet i havet i mai, og det var komfortabelt. Jeg svømte rundt lenge sammen med Biffy under kveldssolen, før vi gikk opp på land hvor pappaen din satt og leste og Lady gikk rundt og snuste blant steinene. Det var ikke kaldt å stå og tørke seg, som det vanligvis er når man bader i midten av mai. Flere ettermiddager og kvelder den våren dro vi med bussen til havet. Andre kvelder gikk jeg tur med hundene i skogen. Det luktet så godt, det luktet sommer. Tørt og varmt. Det luktet som juli, men det var mai. I nabolaget blomstret syrinene. En ettermiddag pappaen din jobbet, tok jeg med hundene til huset til noen venner hvor vi spiste middag lagd av ville vekster: brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, rundstykker med ramsløksmør, mjødurt-te, og salat av skvallerkål og marikåpe. 

Det ble juni og varmen fortsatte. I noen dager yrte det, men aldri noe særlig lenge. Jeg fikk en melding fra kommunen om at det var vanningsforbud. Plenen ble gul. Syrinene ble ferdige med å blomstre. Kronbladene falt ned på asfalten.

I juli brøt det ut hundrevis av skogbranner over hele Skandinavia. Verst var det i Sverige. Over åtte hundre skogbranner brøt ut i Norge, men det var ingenting i forhold til skogbrannene i nabolandet. Norske helikoptere og brannmannskap dro over for å hjelpe. Det ble tordenvær, og lynene som slo ned i trestammene forverret brannene. Det var frykt for at brannene skulle nå et militærområde med sprengstoff. Sverige måtte be NATO om hjelp. Helikoptere fra sør i Europa fløy nordover for å hjelpe. Temperaturer på over tretti grader ble registrert nord for polarsirkelen, og det begynte å brenne. Der hvor det knapt finnes trær, ble det skogbrann. Skogbrann i Arktis! 

Ikke bare plenen i nabolaget ble gul, men også det ville gresset i skogen, og bladene på trærne ble gule. Når jeg så på dem, tenkte jeg at de så ut som trærne gjør om høsten, men lukten sa noe annet: det luktet tørt og brannfarlig. Det var så varmt at det beste var å være inne, hvor det var svalere. Vi holdt hundene inne. Bare om morgenen og om kvelden kunne vi gå lengre turer med dem, for bakken brant. Asfalten vi måtte gå på for å komme oss til skogen var glovarm. Jeg tenkte flere ganger på at jeg ville prøve å steke et egg på asfalten, men det ble med tanken. Det var så varmt, jeg orket nesten ingenting. Det gjorde ikke hundene heller. 

I slutten av juli måtte en reaktor i Sverige stenges fordi sjøvannet fra Kattegat var for varmt til å kjøle det ned. Skogbrannene fortsatte. Bøndene måtte slakte kyrne sine lenge før tiden fordi det ikke var nok grovfôr til dyrene. Selv hester ble slaktet fordi høy ble verdt sin vekt i gull. Meterologisk institutt erklærte sommeren for den varmeste og tørreste sommeren som noensinne hadde blitt registrert. Mediene var schizofrene. De vekslet mellom å bringe nyheter om skogbranner og desperate bønder, til overskrifter om tidenes beste sommer. 

Det var vanskelig å sove om nettene. Vi lå og kastet oss i varmen. 

I slutten av juli begynte det å brenne i Hellas. Mennesker ble fanget i husene sine og brent inne. Brannene var så voldsomme at folk døde selv bare noen meter fra stranden. Til sammen ble over hundre mennesker drept. Enda flere ble sendt til sykehus. I mediene ble det sagt at brannene var påtent, og noen påstod dermed at de som hevdet brannene skyldtes global oppvarming tok feil. Skogbrannene i Attica ble regnet som en av de verste og største skogbrannene i nyere tid. Ingen brann blir så stor og voldsom av at noen tenner på en fyrstikk uten at skogen på forhånd er blitt knusktørr. 

Det tenker jeg på når jeg leser om brannen i myra. Det skal ganske mye til for å få en myr til å brenne. En myr er per definisjon et område med mye vann, et område hvor grunnvannet ligger høyt. 

Det er noen måneder siden vi besøkte denne oldemoren din, hun som bor i nærheten av myra som brant. Hun er din pappas farmor. Sist gang vi besøkte henne var også den gangen hun først fikk høre om deg. Hun fortalte at da hun hadde vært gravid (med farfaren din) og var på vei til sykehuset for å føde, hadde de truffet naboen som hadde blitt sjokkert over at hun skulle føde, fordi det ikke så ut som om hun var gravid. Sånn er det med meg også. Det var ingen som reiste seg for å gi meg en plass å sitte på toget fra Orford til Ipswich. Se gravid ut, sa pappaen din med hendene fulle: en koffert, en ryggsekk, en stor jakke, og båndet til den store hunden. Nei, det går bra, sa jeg, det er bare et stopp. Jeg ble stående i midtgangen med lunsjen vår i en pose i den ene hånden, og båndet til Lady i den andre. 

Lenge før du fantes, mente jeg at gravide ikke skulle tas så mye hensyn til. Det er ingen samfunnstjeneste å bære fram barn, tenkte jeg. De får stå, sa jeg, ha det ukomfortabelt og slitsomt, slik at de kanskje velger å ikke få flere barn siden. Det var sånt som jeg kunne si til folk, samtidig som jeg alltid holdt døren åpen for gravide kvinner og folk med barnevogner. Jeg ville sikkert også ha reist meg om jeg så en gravid kvinne på et fullt tog (men det skjedde aldri). Kanskje sa jeg de tingene jeg sa mest for å provosere, sette ting på spissen. Det var sant det jeg mente om at det å få barn ikke er en samfunnstjeneste. Det mener jeg ennå. Mennesker setter store økologiske fotavtrykk på jorden. Jeg gjør det, pappaen din gjør det, du kommer til å gjøre det. Selv hundene gjør det. De spiser mat, de og, og vi har dem med på bussen, på toget, og i bilen pappaen din og jeg i blant leier når vi drar på hytta. Det er mange hunder i verden, over tre hundre millioner hunder holdes som kjæledyr. Alle disse hundene finnes på grunn av oss, menneskene. Til sammenligning finnes det bare omtrent tre hundre tusen gråulv i verden. At de i det hele tatt finnes, er mer på tross av oss. 

Det var tungt å stå med deg i midtgangen. Om det hadde vært mer enn ett stopp før vi skulle av, hadde jeg kanskje spurt noen om å få sitte. Selv om du ikke er så synlig under klærne, er du like stor som en ananas nå, i følge graviditetsappen. Pappaen din foreslo at jeg skulle bruke litt strammere klær, men jeg liker ikke stramme klær.

Etter et stopp var vi framme på stasjonen i Ipswich. Jeg satt på en benk på en av plattformene og passet Lady og tingene våre mens pappaen din gikk ut av stasjonen for å ta en røyk og la Biffy gå på do. 

I toget på vei hjem fra Ipswich varmer solen gjennom vinduet. Det var varmt i går, og det er varmt i dag. Pappaen din døser mens han hører på en podcast. Vi har drukket opp alt vannet vi tok med, og appelsinjuicen også. Jeg håper det ikke blir hetebølge denne sommeren, når du kommer. At den blir vanlig, alminnelig (i den grad det går an å kalle noe alminnelig lenger, det gjør jo egentlig ikke det). 

Det gamle året og det nye

2018 var året jeg endelig romandebuterte, noe som var en lettelse, men som også føltes selvsagt - selvsagt skulle det skje en gang. Det var heller ikke slik som jeg i blant har trodd, at om jeg bare endelig debuterte, så skulle alt ordne seg. Det gjør jo ikke det. Angsten som følger med det å skrive begynner jo bare på nytt; hva med denne gangen, får jeg det til nå? Og ikke bare det, men det må være bedre, bedre denne gangen, eller så er det ingen vits. I sommer begynte jeg å skrive på noe nytt, men det ble ikke noe lettere av å ha skrevet en roman før, kanskje blir det aldri det?

På tampen av 2018, dagen etter at jeg forlot tjueårene og fylte tretti, flyttet vi til England. Vi har brukt de siste dagene på å gjøre den nye leiligheten vår i Cambridge hjemlig. Vi har handlet møbler (brukt, selvsagt) og feiret nyttårsaften, gått rundt i nabolaget og sett. Dagen før nyttårsaften hilste vi på en av naboene, han gav oss to rødhøns som hadde blitt skutt dagen før. Så lærte vi enda noe nytt før året var over: å ribbe fugl. En venninne som jeg ikke har sett på halvannet år var dessuten på besøk i noen dager, vi lagde vasilopita, en gresk nyttårskake med appelsin, honning og mandler. I kaken la vi en mynt (pakket inn i aluminiumsfolie), den som får den får et år med hell og lykke, men det var ingen som tok kakestykket med mynten i. 

Jeg har bare ett nyttårsforsett, og det er for moro skyld: å bake en ny kake hver måned. 

Det blir nok av andre ting å gjøre. 

2018 var også året jeg giftet meg, noe som i motsetning til det å debutere, aldri var noe jeg hadde regnet med skulle skje i livet. Eller for å være mer nøyaktig: jeg hadde aldri trodd at jeg noensinne skulle være så heldig å oppleve kjærlighet på den måten (jeg klarer ikke å beskrive det på noen måte som yter det rettferdighet, det er liksom for stort og fantastisk - det er jo som i fortellingene, i mytene, i romanene, eller til og med bedre). 

For omtrent ett år siden tenkte jeg at året som nettopp hadde gått, hadde vært et godt år, og det samme om året før det igjen, og det var også dette. Livet er så bra, det er ikke bare noe jeg tenker på når årstallet skifter, men året gjennom, noen ganger tror jeg nesten ikke på det, noen ganger er jeg så bekymret for at det skal gå over: at han ikke skal følge med i trafikken og bli påkjørt og at jeg skal miste ham, eller tusen andre fæle ting som kan skje, fiktive hendelser som spiller av i tankene mine. Jeg er så glad, og derfor i blant også redd. 

Ikke at det aldri skjer kjipe ting, det gjør det jo, men livet er grunnleggende godt. 

Godt nytt år!

Jeder sei auf seine Art ein Grieche! Aber er sei's!

(Enhver får være greker på sin måte, bare han er det!)

- Goethe

Lørdag, fine anmeldelser og gode nyheter

Våknet opp på en lørdag, av meg selv. Jeg er blitt ganske flink til det i det siste, slutte å ha på vekkeklokka i helgen. Man trenger ikke å være helt fascist heller (mot seg selv). Men jeg våknet altså, til sol på verandaen og tenkte: Skulle hatt Klassekampen nå. Til frokosten.

Jeg leste det nyeste nummeret av Vinduet i stedet, om Tomas Espedal og en fin reiseskildring fra Balkan og Hellas. Spesielt gøy var det siden det ikke er så lenge siden jeg selv besøkte mange av stedene som var beskrevet. Bitola, Skopje, Athen.

Så fikk jeg vite at det var en anmeldelse av Evig barnefri i dagens Klassekampen (i Bokmagasinet), og da måtte jeg jo bare skaffe meg dagens avis. For å få tak i den måtte jeg sykle til nabokommunen. I Ås er det bare abonnementer som får lese Klassekampen.

Jeg kjøpte en is, en avis og satte meg på en benk utenfor kjøpesenteret. Jeg ble glad over at anmeldelsen var fin, og tenkte på hva jeg skulle si til folka som stod på partistands dersom noen av dem skulle komme og gi meg noe. En rose for eksempel. Da skulle jeg ha svart: Nei, takk, jeg vet allerede hva jeg skal stemme på. For er det noe som også gjør meg glad, så er det at Miljøpartiet De Grønne stiger på meningsmålingene og at de får velgere fra alle mulige andre partier. Det forbauset meg litt hvor glad det faktisk gjorde meg. Som oftest er jeg ganske oppgitt og pessimistisk, trist og sint, men det finnes altså gode nyheter også!

Hellas

På toget hjem etter å ha deltatt på gresk valgvake på Tøyen, tenker jeg på andre somre enn denne. Jeg tenker på de vi omgikk oss med, menn i slutten av tyveårene, på at jeg nå er blitt så gammel som de var da. Jeg tenker spesielt på en av dem, som da vi satt i bilen hans etter en kjøretur til butikken for å kjøpe oss frokost etter et nachspiel, og da vi kjørte forbi en gammel venninne av ham med barnevogn, sa: Se så trist det der er, og på at han nå selv er gift og har barn. Jeg tenker på at slikt kunne aldri jeg ha sagt, selv om jeg ikke har lyst på det samme selv. Folk lever livene sine slik de vil, gjør de ikke? Gjør jeg det?, tenker jeg på.

På en øy i Hellas lurer jeg på det samme og skriver et manifest til meg selv. Jeg er trist, sint, forsmådd og har hjertesorg, men skjønner etterhvert at det ikke bare handler om ham. Det handler også litt om at det ble slutt med en eks etter fem år og at jeg etter det ble ganske bitter og bestemte meg for å aldri bli sammen med noen igjen. Jeg bestemte meg også for å gjøre en masse ting som jeg aldri fikk gjort da vi var sammen, uten at det er sikkert at det egentlig er det jeg vil og har lyst til. Kanskje har jeg bare gjort en masse ting i protest, bare for å gjøre absolutt alt det motsatte av alt som var oss, som et trassig barn. Jeg forteller S på valgvake at jeg kan huske da Norge skulle stemme nei eller ja til å bli med i EU, at jeg da gikk i barnehagen og at pappa hadde stemt nei og at de voksne snakket om at de trodde det kom til å bli nei, og at jeg derfor gikk rundt og sa JA! Det var et tidlig frampek på det jeg senere skulle bli: En irriterende kranglefant som ofte er uenig bare for å lage bråk.

Jeg forteller til S ved en annen anledning at P må ha trodd jeg var i mot velferdsstaten, helsevesen og gratis utdannelse til alle, så mye liberalistisk preik jeg lirte av meg bare for å være uenig (han var selv en sosialist). Joda, sier jeg, jeg er liberal, men jeg er fortsatt for velferdsstaten. Men jeg har en tendens til å overdrive meningene mine, sette dem på spissen. Det vet hun, for vi har kjent hverandre i godt over et tiår. Innerst inne vil jeg jo at staten skal passe på innbyggerne sine. Jeg sier at jeg kanskje er en norsk liberaler, men at jeg i verdenssammenheng kanskje er mer på venstresiden. Folk som klager i Norge kan faktisk bare skjerpe seg litt. Her er alle muligheter åpne. Tar man ikke dem, kan man faktisk bare skylde på seg. Det kan ikke veldig mange andre mennesker i verden. 

Det er det som er så farlig med å melde seg inn i et parti, mener min bror. Det er så irriterende med folk som blir spurt hva de mener om noe, men som ikke vet det før de går inn i partiprogrammet og sjekker hva de skal mene. Både jeg og min andre bror, som selv nettopp har meldt seg inn i et parti, er enige i det. Det er en fare for at folk slutter å tenke selv, og det er ganske skummelt. Eksen min var anarkist og la sin stolthet i å aldri ha vært medlem i noe parti, mens jeg gjennom ungdommen var borti både Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom, siden Venstre som voksen, og nå Miljøpartiet De Grønne. Pappa bruker det som et bevis på at han ikke er så bekymret for at jeg ikke kommer til å få noen barn, siden jeg har en meget god evne til å ombestemme meg. Jeg sier ikke noe i mot det, for jeg vet veldig godt selv at hele livet er en evig dialog med meg selv, og jeg synes ikke det er noe å skamme seg over i det hele tatt. Det viser bare at det hele tiden kommer ny informasjon som hele tiden kan påvirke det jeg allerede mener. Det ville vært tåpelig å bare avfeie alt nytt man erfarer og lærer bare for å holde på noe man allerede har. 

Det er altså det som har skjedd. P dumpet meg for en annen kvinne. Det kom rett og slett noe bedre på hans vei, han ombestemte seg. Han er en dust, sier vennene mine gang på gang og uavhengige av hverandre, men jeg sier at jeg selv heller aldri hadde nølt med å forlate noen dersom jeg hadde funnet noen andre som var bedre. Ikke for å forsvare ham, men rett og slett fordi det er sant. Og det gjør det kanskje enda mer trist, for det at han gjør nettopp det gjør ham til en mann etter min hjerte. En som tenker på sin egen lykke først. Bare sånn har man fullstendig respekt for sitt eget liv. Og jeg har kanskje hjertesorg, men også jeg har, ironisk nok, ombestemt meg: Det er faktisk ganske hyggelig å være sammen med noen (selv om vi aldri ble kjærester og det bare varte i én måned). 

Derfor er det jeg skriver til meg selv i Hellas, for å huske meg selv og alt det jeg faktisk vil. 

Bokfrokost cxviii

Feirer gresk NEI med litt fetaost på brødskiven.

Eller også litt fordi jeg ikke har handlet inn mat på godt over én måned og det var det jeg hadde. (Egentlig ikke dét en gang, jeg måtte inn i min samboers hyller.) I dag skal jeg imidlertid endelig get my shit together og handle. Gulrøtter, ris, havremelk og yoghurt. Man kan faktisk ikke leve på rødvin og pistasjenøtter fra Hellas.

Men først skal jeg skrive ferdig en anmeldelse av Andy Jones Sammen. 

Bøkene jeg leste i juni

Sitter på et slitt makedonsk tog og leser om tog. 

Har kommet hjem fra Balkan og Hellas og fikk ikke lest noe østeuropeisk litteratur. Alle mine gode intensjoner som det ikke blir noe av. Jeg får ha det til gode. Leste i Atlas Shrugged og The Secret History av Donna Tartt istedet, uten å ha lest noen av dem ferdig. Har derimot lest sykt mye om den økonomiske krisen i Hellas. Og funnet ut at Kosovos første president, Ibrahim Rugova, var litteraturviter. 

(Om jeg noen gang hadde en tvil om bruksnytten til humaniora*, så har jeg det ikke nå lenger - av flere grunner og etter to år med realfagsstudier. Humaniora er livsviktig, og det mener jeg til tross for å ha blitt kalt Dagny Taggart.)

PROSA
1. FEMTE AKT av Hilde Sophie Plau
2. THE BRIEF WONDROUS LIFE OF OSCAR WAO av Junot Díaz

SAKPROSA
3. F-ORDET. 155 GRUNNER TIL Å VÆRE FEMINIST av Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordahl
4. PÅKLEDD I DUSJEN av Wenche Bjørnebekk

---

DEN KJIPESTE BOKA
Femte akt. Et makkverk. 

DEN BESTE BOKA
F-ordet. Som sagt: Hadde jeg vært millionær skulle jeg ha gitt den i gave til alle nye videregående skole-elever. Det trengs! 



*Who am I kidding, det er helt klart at jeg hadde en krise angående dette da jeg selv studerte humaniora og ble ferdig med bachelorgraden i litteraturvitenskap. Men det er over nå. Hva i helvete hadde vi mennesker vært uten litteratur, filosofi og kultur? Dannelse er et hederstegn!

Når jeg kommer hjem

Etter ti dager på Balkan og i Hellas:

Har jeg fortsatt hjertesorg.

Har grusveien hjem blitt asfaltert - endelig. (Og jeg kjenner at jeg er byjente i hjerte for alltid.)

Har samboeren min fortsatt ikke vaska, og gulvet er fortsatt fullt av potespor.

Har jeg fått velkomstbrev fra Norsk Botanisk Forening.

Har jeg skrevet et manifest til meg selv.

Har jeg forsatt ikke lest ferdig verken The Secret History eller Atlas Shrugged.

Har jeg blitt brun.

Har jeg kjøkkenbenken full av taxfreevarer.

Står gresset jeg plukket med meg hjem før jeg dro fortsatt rak og frisk i ølflaska i soveromsvinduet mitt.

Befinner tannbørsten, snusen og sokkene til han som ikke lenger vil ha meg i leiligheten min ennå. (Som om noen liksom skulle ha ryddet det bort. Det er bare det at jeg nesten ikke har vært hjemme siden det tok slutt.)

Er eplene jeg kjøpte i begynnelsen av mai ennå ikke råtnet i kjøleskapet.

Må jeg konstatere at dette er mitt dårligste semester siden jeg begynte å studere for fem år siden.

Men:
Jeg har ikke blitt arbeidsløs.
Jeg har ikke sluttet å skrive.
Jeg er ikke blitt blakk.
Jeg bor ikke i et land som skylder EU et halvt oljefond.

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?

Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?

Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?

Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 

beste snackset?

Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?

Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?

EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?

ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?

Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?

Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?

Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?

Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?

Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:

Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!

Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

HELIOSKATASTROFEN av Linda Boström Knausgård

I den siste Min kamp-boka er det en beskrivelse av Karl-Oves kones depresjon, hvordan hun en dag bare må ligge over på et psykiatrisk sykehus uten at han egentlig skjønner hvor alvorlig det er; han tror hun bare trenger litt hvile og han passer på barna deres i mens, men så blir hun bare der, hun er ikke klar til å komme hjem og det går opp for ham hvor alvorlig det er at hun er der. Hun, Linda, er virkelig på bunnen. Siden kommer det en beskrivelse av hvordan hun har det når hun er der, etterpå, og når jeg leser andre del av Helioskatastrofen, som handler om når hovedpersonen Anna har havnet på et psykiatrisk sykehus, er det som om jeg har lest det før, i Min kamp. Og JA, jeg vet det, man skal passe seg for å koble karakterer i romaner med forfattere og ekte mennesker, men hvem kan med hånden på hjerte si at de leser Linda Boström Knausgård uten å tenke på Karl-Ove Knausgård, det går bare ikke.

Men likevel, at jeg føler jeg har lest om Anna før er ikke nødvendigvis negativt. Mens den deprimerte Linda i Min kamp er en karakter i en annen persons historie, har Anna sin helt egne historie i Helioskatastrofen. Første del handler om Anna som blir funnet og plassert i et fosterhjem. Fosterfamilien er veldig kristne, henger i bedehusmiljøet; jeg begynner straks å tenke på sørvestlandet i Norge, men Sverige har vel et tilsvarende bibelbelte. Anna lærer seg å stå på ski, det er det eneste hun virkelig liker. I menigheten tror pastoren at hun snakker i tungetale. Nabomenigheter kommer langveisfra for å høre henne. Hun blir sett på som spesiell. Men dette slår ikke ut som noe positivt for Anna. Skildringen av Anna er skildringen av et svært ensomt menneske.

Andre del av romanen handler om oppholdet på et psykiatrisk sykehus. Anna er fortsatt et ensomt og deprimert menneske. Boström Knausgård klarer å beskrive dette uten overdrevne vendinger, uten unødvendig staffasje. Det er ingenting som er tragisk og spesielt, for Anna er det bare slik, så utrolig tomt.

Her er et utdrag jeg likte godt:
Faren til Artan var død, og jeg levde. Artan levde og Urban. Faren min levde. Jeg telte de levende og samlet dem inni meg og selv om jeg ikke ville det så ble alt liv jeg hadde inne i meg omfavnet av lyset som brøt fram: Det er ikke mye man kan gjøre med lyset og mørket. Det finnes der og tar den plass det får seg tildelt. Man kan ikke styre over lyset og mørket. 

Jeg har likevel ting å utsi på boka. Anna blir funnet og plassert i fosterhjem i en alder av tolv år, plutselig er hun bare der og det som har hendt før er uvesentlig, vi får ikke vite. Faren hennes er forsvunnet, men ganske snart får vi vite at han ble innlagt på sykehuset med akutt schizofreni. Dette skal være en slags henspilling på myten om Atene som ble født voksen og i full rustning ut fra Zevs' panne. Jeg har problemer med å forstå hva forfatteren mener med det. Det er heller ikke noe hun utdyper noe særlig godt, det virker nesten som om hun har hatt en idé som hun ikke har jobbet videre med. Jeg tenker først og fremst på Atene som gudinne for krig og kunnskap, en veldig sterk gudinne som aldri roter seg inn i noe tull, i motsetning til så veldig mange andre skikkelser fra gresk mytologi. Atene er ikke på søken etter noe, ingen bestemmer over henne og hun styrer med en stødig hånd; hun er en veldig stabil skikkelse. Atene har alt på stell, og det kan man trygt si at Anna ikke har. Det eneste de har til felles er en helt fraværende mor. Vi får ikke høre et knyst om moren til Anna. Det er som om hun ikke eksisterer. Det får meg til å tenke at faren er enda viktigere, og jo viktigere han er, jo verre er det at han plutselig er borte. Savner hun noen er det ham.

Det er mulig det jeg plukker på bare er pirk, for alt i alt er Helioskatastrofen en god og interessant leseopplevelse og jeg setter pris på at Boström Knausgård skriver om et alvorlig tema på en så lite pompøs måte som hun gjør. Dog er jeg ikke sikker på om hun har blitt bedre i romanform enn siden sist vi fikk noe fra henne, som var novellesamlingen Grand mal, men ta opp tråden, det gjør hun.

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

25!

For ett år siden befant jeg meg i Athen sammen med kjæresten og feiret bursdagen min med baklava og gresk bordvin mens jeg okket meg over at mitt uetablerte liv.

I dag blir jeg tjuefem, er singel, har sikkert lagt på meg femten kilo og bor (midlertidig) på gjesterommet hos mamma og pappa. Kvartlivskrise! Men samma det, jeg er glad. Jeg har en bachelorgrad, får lønn for å skrive om litteratur og er godt over det norske PISA-gjennomsnittet god i matematikk. Ingen av de tingene var/hadde jeg sist gang.

Tjohei! Skal feire dagen med Nøgne Ø, gode venner og kanskje et fenalår.

Fyller tjuefire år i Aten. På toppen av Lykabetoshøyden.

Årssummering 2013: Januar

Elsker å summere opp året, hvert år. Året 2013 var det første hele året jeg hadde en smarttelefon, og også det året jeg klarte å eie den samme telefonen i mer enn ett år! Før jeg fikk smarttelefon ble jeg alltid frastjålet mobilen, eller jeg glemte den, eller jeg ødela den, sølte vann/øl over, mista den i do eller glemte å ta den ut av lomma før jeg slang buksa i vaskemaskinen (jeg tuller ikke, jeg har opplevd alt dette). Dette er beviset på at jo dyrere ting man eier, jo bedre tar man vare på dem, og jo bedre man tar vare på ting, jo lengre varer dem, og jo lengre ting varer, jo bedre er det for miljøet. Men det jeg egentlig mente å si, var at med smarttelefon fulgte konto på instagram, og årsoppsummeringen vil derfor innebære en del bilder derfra.

Månedens beste bok: Jerusalem. Chronicles from the Holy City av Guy Delisle.
Månedens kjipeste bok: En norsk spion av Aslak Nore.

Da 2013 startet befant jeg meg i Kristiansand. 

Besøkte han som var kjæresten min i Oslo. Vi hadde nylig vært i Hellas og hadde Hellas night in med gresk salat og baklava til dessert. 

Besøkte reptilparken. 

Dro tilbake til leiligheten i Bergen som jeg ikke hadde vært i på over en måned. Fant en plante på badet og en ny samboer som spilte opera og Disney-sanger i dusjen. Ellers bestod livet av kaffe.
melk

Tok selfies mens jeg venta på at vannet til presskanna skulle koke seg.
stua

Så en hel sesong med Californication. Hank Moody og Karen er det mest romantiske paret jeg vet om. Hank Moody har ei ny dame hele tiden og Karen er møkklei og de krangler og sårer hverandre hele tiden, men uansett hva som skjer kommer de alltid tilbake til hverandre. Uansett om den ene gifter seg på nytt med en redaktør med livet på stell, eller den andre må hanskes med den suicidiale kjæresten mens en eller annen filmregissør skriver bestselgerboka dennes til en dårlig blockbusterfilm, så er det de to. Dessuten beveger de seg i Los Angeles, og jeg elsker Los Angeles. Det er min litterære favorittby.

Apropos Los Angeles, i januar leste jeg Bright Shiny Morning av James Frey. Handlingen var lagt til Los Angeles. En underholdende bok som jeg likte å lese, men som jeg i ettertid tenker var en dårlig bok full av klisjéer.



Var på bursdagsfest hos en som hadde førsteversjonen av Min kamp i leiligheten sin. (Altså ikke Karl Oves Min kamp, men en annen.) Vi måtte bla litt i den. Snakket ellers om Knausgård med ei søt jente, spiste elgpølse, drakk sjampis og røyka sigaretter i bakgården mens det snødde. Tok en selfie på badet fordi jeg var så fornøyd med den mintgrønne genseren som sikkert ikke passer meg lenger. 

Drakk opp den siste diet cherry coken jeg tok med hjem fra Hellas i desember året før. 

Sånn kan det være å skrive på heldige dager

Står opp før klokken ringer fordi jeg var så utmattet dagen før og bare sovnet med boka oppslått, fikk såvidt i meg den siste brødskiva med hjemmelaga peanøttsmør og selvplukka blåbær på før jeg sovnet. Jeg spiser frokostblanding med havremelk og banan og blåbær, leser avisen, noe som går betydelig raskere på mandager enn fredager og lørdager når det kommer tredobbelt opp med aviser i postkassa + helgebilager og man blir sittende i timesvis og lese i avisen, drikker mer enn én kopp kaffe, men ikke på en mandag, da holder det med én. Skjenker igårsgammel traktekaffe i en kopp med mummitroll på og varmer den i mikroovnen, noe jeg med et utenforblikk tenker er ganske ekkelt, men det smaker ikke så verst, godt nok, skal jo bare ha noe kaffe til frokosten, lese avisen, så skal jeg gå og skrive, noe jeg gjør i timesvis, får en flow, uten å være helt sikker på om jeg liker det jeg skriver, men maser på meg videre, beskriver perioder av et liv og et rom som er helt hvitt, lett, det er jo helt hvitt; beskriver så et annet rom hvor veggene er blå og sengetøyet grønt, hvor det ligger stabler av kasser og en skrivepult som får mennesket i teksten til å føle seg klaustrofobisk, bare fordi det ligger i dette rommet, det er meningen hun skal arbeide der, men hun foretrekker kjøkkenet hvor hun kan se ut på menneskene på vei til busstoppet. Hun skal legge merke til en mann med en skulderveske hengende på skulderen, en mann som ofte går forbi, på de samme tidspunktene, men det har jeg ikke skrevet ennå, det er bare noe jeg tenker på mens jeg står og lager lunsj, bestående av hummus som jeg lager selv i blenderen; åpner en boks hermetiserte kikerter som jeg skyller i springen og legger oppi blenderen sammen med sesamfrø, vann, sitronsaft, noen skiver tomater (tomathummus), persille jeg henter fra en potte i hagen, salt og pepper, paprikapulver; to brødskiver, en grov vegansk blåbærmuffin jeg bakte for noen dager siden, etter en annen blåbærtur, hvor mange blåbærturer har jeg ikke vært på i det siste, begitt meg inn i skogen med flasker og bokser, fylt dem opp, glemt å se på klokken, vært i skogen hele dagen, fått slitne ben og blå hender, stupt til sengs, hver dag jeg ikke er på jobb. Det slo meg en morgen jeg leste ferdig en bok at dette var den første boka jeg hadde lest ferdig på veldig lenge, og at jeg i grunnen nesten ikke hadde lest noe i det siste, sommeren er ikke en god sesong for lesning, tok meg i å glede meg til høsten, regnvær og lesning under ulltepper, samtidig så jeg for meg kantareller i skogen og at lukten av våt grunn, lukten av en annen type hummus på bakken, våte røtter med sklifare og meg selv i regnjakke i skogen, så deilig det er å være ute, alltid.

Funderte også på hvem hun skulle møte nå som hun hadde dratt sin vei til en ny by, forestilte meg at hun skulle møte en mann som leste flere bøker enn henne selv, og at de skulle bli venner og snakke mye sammen på et soverom, men aldri bli sammen som kjærester, det var viktigst at hun skulle bli seg selv. Hun kunne forresten ikke møte ham riktig ennå, jeg ville at hun skulle møte noen andre først, kom jeg fram til mens jeg tygget brødskiver med tomathummus og lurte på om de to skivene skulle telle som én av de fem om dagen; først skal hun møte noen som ikke betyr for mye, hun kan godt møte en av dem på biblioteket, kanskje noen synes det høres ulogisk ut, man blir ikke kjent med noen på biblioteket, kan de komme til å tenke, de som skal lese denne teksten, men jo, det gjør man. Jeg har opplevd å bli kjent med noen på biblioteket. Og uansett om jeg har opplevd noe selv eller ikke, jeg burde være i stand til å skrive om ting som ikke har skjedd slik at folk likevel tror at det kunne ha skjedd, alt skal ikke være helt sant så lenge det virker sant. 

Først skal hun treffe noen på biblioteket og lese Helle Helle og ikke like det i det hele tatt fordi det ikke sier noe om henne. Så skal hun lese Helle Helle igjen og like det mye bedre den neste gangen fordi hun har innsett noe om livet som hun ikke gjorde sist. Sånn som meg selv. 

Deretter skal hun få en større verden. 

Jeg skal tenke på henne hele tiden, jeg skal ikke slippe henne, jeg skal tvinge meg selv til å skrive om henne hver dag, ikke alltid så mye kanskje, jeg har jo en jobb og neste uke setter jeg meg på skolebenken igjen, men litt. 

Etterpå skriver jeg et brev, ikke et håndskrevet, men en lang e-post hvor jeg skriver om noe jeg har lest og mine tanker om det. Jeg skriver også litt om sommeren og noe så trivielt som hva jeg gjorde i går og hva jeg hører på akkurat nå (Hole). Jeg skriver at jeg har vært på utendørs opera, at jeg muligens må gi opp det der med å like opera, jeg kommer aldri til å like opera. Jeg setter pris på teater & ballett, men opera, nei, det går ikke. Men jeg liker at jeg har vært på et utendørs amfi og sett en forestilling, for det får meg til å tenke på Dionysos, som jeg ofte tenker på, når jeg tenker meg om. En morgen var jeg i hagen og plukket solbær til frokosten, skulle ha det oppi frokostblandingen, da jeg begynte å tenke på Dionysos. Koblingen var slik: Da jeg var liten forestilte jeg meg at vin kom til å smake som solbær, jeg begynte derfor å tenke på dem som vinbær, og det gjør jeg fortsatt. Varmt var det også, tørt. Skogbrannfare, leste jeg i avisen. Kanskje fikk det meg også til å tenke på Hellas. 

Jeg tenker generelt mye på Hellas og det gamle Grekenland.

Deretter sender jeg brevet avgårde og snart blir det lest på en helt annen side av kloden, i Sør-Korea. 

Går og lager veganske blåbærbananpannekaker og lurer på om det er noe hun jeg skriver om også skal kunne, men er egentlig ikke up for at hun skal være veganer, for det betyr at hun tenker for mye på egenhånd og det tror jeg ikke at hun gjør, på en annen side har jeg allerede skrevet at hun lager peruansk quinoagryte til middag, og hvor mange gjør egentlig det, hun er jo oppvokst med en mor som bare varmer opp fiskegrateng i ovnen. Dette må jeg tenke mer på. 

Alltid er det en samtale, eller flere

Han trenger en morsom tv-serie å se på, sier han mens han legger spekemat pent på en tallerken og har asparges kokende på komfyren, jeg spør om han har sett Girls, hvis ikke må han se på det, for det er morsomt og for å si noe mer sier jeg også at jeg kjenner meg sånn igjen i den, og etterpå lurer jeg på om han kommer til å tenke på det når han ser den, hva er det hun kjenner seg igjen i her og kan det fortelle meg noe om henne? Jeg koker tevann og venter på at isen i isboksen jeg tar ut av frysen skal bli myk nok, peanøtt- og karamelliskrem, jeg klipper opp en ny pose med kaffe og heller den oppi en blikkboks mens jeg venter og sier at How I Met Your Mother var morsomt nok én sesong, før jeg begynte å tenke sånn over at de alltid var en gjeng på fem mennesker og at jeg hater tanken på en gjeng som alltid består av de samme menneskene, for sånn er det jo ikke i virkeligheten, man er aldri gjengen, ikke for alltid, bare en periode, og så må den forandre seg, bryte opp, påvirkes av noe utenfra; nye mennesker, at noen faller fra, flytter, at noen blir sammen med noen og så er dét viktigere enn vennene var, og det er det ikke noe galt i, for sånn er det, ting forandrer seg, ut med det gamle, inn med det nye, og bare sånn kan det fortsette.

Og dessuten er ikke sitcoms noe for meg, sier jeg, og tenker på min bror som lo av meg da jeg en gang sa: nå trekker jeg meg tilbake for å se på tv. Hva da? spurte han og jeg svarte Modern Family, hahaha, lo han, er ikke det sitcom, lillebroren min lo av meg, gjorde narr av meg, og jeg sa det er helt ok for jeg orker ikke noe annet nå, så stakk jeg ned i kjelleren og på gjesterommet hvor jeg noen ganger bor når jeg er hjemme hos familien, enten der eller på det soverommet som var mitt og min søsters da vi vokste opp, som nå er pusset opp og ser helt annerledes ut og av en eller annen grunn blitt min søster sitt, bare hennes, det er ingenting igjen av meg der, eller, som om den grunnen er tilfeldig, nei, det er jo fordi jeg var den første som flyttet ut, selv om det var en prossess som skjedde en smule umerkelig. Det var ikke sånn at jeg sa at nå flytter jeg og så pakket jeg sammen alle tingene mine i kasser og ble kjørt avgårde til en togstasjon og tok toget til en ny plass hvor jeg innredet meg og hang postkort og plakater på veggene for å gjøre det nye stedet til mitt, før jeg tok gratisbussen til IKEA og handlet kopper og skåler til kjøkkenet hvor jeg skulle spise frokoster og skjenke vin til meg selv før jeg dro ut på fest, nei; jeg forlot barndomshjemmet umerkelig da jeg ble sammen med E; først bodde han i et mintgrønt hus hvor det var høyt opp til taket og det var sommer og vinduene var åpne, og når vi våknet spiste vi brødskiver med avokado og snøfrisk og rødløk med stor appetitt mens vi hørte på soft elektronika fra en boomblaster på stuegulvet i det ellers spartansk møblerte hjemmet, før det ble høst og han flyttet til en leilighet og jeg var sjeldnere og sjeldnere hjemme, heller her. Han kjøpte en tannbørste til meg som fikk være der og leste et kapittel fra en bok, høyt, mens jeg lå på sofaen og spiste spinatstuing med pinjekjerner og drakk eplecider, et fornøyelig kapittel av en bok, før han sa at jeg kunne lese resten mens jeg var her, jeg kunne komme dit og lese resten av boka på egenhånd, i min sofa, selv om det ikke fungerte sånn, for da jeg gikk igjen tok jeg med boka og leste den ferdig hjemme. Men likevel, etterhvert, umerkelig var jeg oftere og oftere her enn der, jeg handlet matvarer og tok dem med, vi spiste frokoster; blåbærmysli, soyamelk og banan; jeg kjøpte et skatoll i en bruktbutikk og tok det med på  bussen og fylte det med stjernekart og penner og bøker, av og til satt jeg der og skrev, eller jeg leste til eksamen og begeistret meg for Sartre; snart vasket jeg gulv og lagde middager på egenhånd, jeg kom av og til hjem til ingen, for jeg hadde mine egne nøkler nå, jeg kunne komme småbrisen hjem sent og lage tomatsaus på kjøkkenet med et hemmelig triks: ha en teskje sukker i, og chili, la den koke lenge nok så den blir tykk, og mens jeg ventet kanskje røyke en sigarett eller drikke en øl fra kjøleskapet, som kanskje jeg hadde kjøpt inn, eller som kanskje han hadde kjøpt inn, det spilte ingen rolle for nå var det vi to som bodde der, jeg var ikke lenger en gjest, jeg hadde flyttet ut hjemmefra.

Betaler du husleie? spurte søsteren min en gang vi satt i bilen til et sted, ja, sa jeg. Men det er jo hans leilighet, sa hun, jeg sa: men nå bor jo jeg også der. Jaja, sa hun og jeg husker ikke mer, kanskje kjørte hun meg dit, kanskje var det derfor hun kom på å spørre. Senere flyttet vi sammen til nye steder, E og jeg, vi flyttet tilogmed sammen til en ny by, inn i et blått hus med hage og kaniner, men det var selvsagt mye senere, og det skjedde ikke umerkelig, det skjedde som noe vi planla, nå drar vi hit og bor.

Men nå, på kjøkkenet, rasper T parmesanost på raspen, til spekematen, og vi har snakket mange ganger om når vi skal flytte. Etter eksamen i midten av juni, sier han, han har okkupert hele stuen med tingene sine; arkitekttegninger og plater og pappruller og kommoder og et arbeidsbord han har tatt ut av rommet sitt, det er mye bedre lys i stuen, han trenger lyset, det er åpnere her. Også jeg trenger lyset i stuen, jeg vil ikke sitte inne på rommet mitt og spise maten min, det var helt okei da det var vinter, det kunne minne meg om en hule jeg bodde i, her bor jeg når det er kaldt ute, jeg bjørnen, men ikke nå, nå er det vår, sommer, første juni, jeg vil også være i stuen. Jeg våkner hver dag og dekker på det ene stuebordet; et glass vann, en skål mysli og kulturmelk, en kaffekopp, en presskanne med kaffe, en avis kanskje, en bok. Så spiser jeg frokost og hilser på S når han kommer forbi og skal koke kaffe han også, jeg vet når han dukker opp, sånn noenlunde, men vi snakker ikke så mye sammen. Jeg tror vi bare har diskutert internettregninger og om hvem som skulle ringe huseieren da døra gikk i stykker, eller om den mystiske forbrente pizzaen, eller når han blir utålmodig på meg når jeg skyller ting i vasken, kan jeg ikke bare få noe vann først, sier han, som om det tar så lang tid for meg å skylle resten av det jeg skal skylle. Straks, sier jeg og skyller ferdig; presskanna, frokostskålen, smoothiemaskinen, hva det enn måtte være.

Du må gjerne komme på eksamensutstillingen, sier han, på Haukeland, etter at han har fortalt om den. Når er den, spør jeg. Helga neste, sier han, nei, ikke den, etter det igjen. Å, da er jeg i Finland, sier jeg og ler litt av meg selv fordi jeg gleder meg sånn til å dra dit og hver gang jeg snakker om Finland er det med en slik entusiasme i stemmen, eller i hele kroppen, at jeg må le litt av meg selv og min opprømthet. Finland, det er bare muligens jeg selv som forstår at jeg gleder meg sånn. Det er vanskelig å beskrive til andre hvorfor jeg skulle glede meg sånn til å dra til Finland. Helsingfors er jo ikke akkurat New York. Åjaa, du skulle jo til Finland, du, sier han, for jeg har jo fortalt det før. Jeg skal til Finland, jeg skal til Finland. Jeg har allerede pakket kofferten, en stor koffert, har pakket den uten å sjekke hvordan været blir, jeg ser bare for meg at det ikke skal regne, at det er relativt varmt men kan bli kjølig om kveldene, har derfor tatt med sommerkjoler og gensere, ingen bukser, den jeansen jeg planlegger å ha på meg på selve reisen for holde. Jeg har også pakket med meg et svensk litteraturtidsskrift, men ellers ikke så mye annet lesestoff ennå, jeg har ikke bestemt meg for det ennå, er også redd for at det skal bli for tungt, og pensumet, som jeg har på pc-en, kanskje det er nok i seg selv? Kanskje kommer jeg til å bruke mest tid på å gå rundt i Finland og se på ting, skrive i skriveboka, jeg har alltid med en helt ny skrivebok hver gang jeg drar til et nytt sted. Av og til når jeg drar hjem igjen kan den være helt fylt opp, side ned og side opp; andre ganger ikke fullt like mye.

Vi dro til Athen og der skrev jeg nesten ikke i boka jeg tok med meg. Jeg kan nesten ikke en gang huske at jeg noensinne tok opp den rosa skriveboken, bortsett fra enkelte notater om steder som var verdt å huske, for eksempel den ene restauranten hvor vi spiste kypriotisk mat; lam, poteter, aubergine, mynte, geitost, bordvin. Det var mer som ble sagt enn skrevet. Vi sa det i heisen, vi sa det over måltider, over bloody mary på bar, vandrende rundt søyler, i parkene, opp trapper, på museer, i bokhandelen, sittende ved fontener, på trikken, i dagligvarebutikken, overalt sa vi det så det ikke trengte å bli skrevet.

Sånn som i Berlin, hvor jeg skrev. Jeg skrev i en svart notatbok med myke skinnpermer mens han spiste noe på den andre siden, drakk kanskje en øl, på flyet leste jeg Dostojevskij. I en av bøkene jeg dekker på med til frokost, den om et mysterium med en amerikansk flicka (jeg leser den på svensk, jeg skal jo snart til Finland), er det et kjærestepar som snakker sammen om Dostojevskij, de er svært unge. Sexton år. Ihvertfall er hun det. Doris. Han leser Idioten, hun leser Brott og straff. Han ser på henne som en slags frelsende Sonja, Sonja som blir med Raskolnikov til fangeleiren i Sibir og på den måten frelser ham, for hun har troa. Doris tenker kjæresten er en idiot. Ingen kan frelse noen. Jeg tenker på noe K sa til meg en gang; kanskje hun ble tiltrukket av menn med problemer fordi hun trodde hun kunne løse dem for dem. Jeg sa til henne at du kan ikke ta andres problemer, eller: jeg skjønner ikke at du gidder å redde noen, blir det ikke bare et problem for deg selv til slutt? Det kommer ikke til å gå bra. Du vil ikke være sammen med han psykisk ustabile.

Det er ikke idioten som trenger å reddes, kjæresten til Doris. Det er Doris selv, men fra hva vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke lest boka ferdig. Den ligger på senga og venter mens jeg står på kjøkkenet og venter på kokevann og is, snakker om fremtiden med T, en konkret framtid, en framtid vi har kontroll over. Ingenting om tåpelige drømmer og hvordan vi helst vil leve, ingenting om det huset jeg ser for meg at jeg vil bo i, om hvilken hund jeg skal ha og hva datteren min skal hete; ingenting om det jeg skriver, ingenting om at jeg tenker på å ta meg en tur til Praha simpelthen fordi jeg har lyst, eller til Island, også det simpelthen fordi jeg har lyst, der skal jeg ri på islandshester over det golde landskapet. Bare om jobber, skoler, eksamener, utdanninger. Og jeg leter i skuffen etter en iskje, jeg ser for meg en jeg pleier å bruke, men kommer på at den ikke er min, har aldri vært her, i denne leiligheten, enda folk spiser is rett som det er, det har jeg sett i fryseren (eller på meg selv). Jeg tar en vanlig skje i stedet, en av billigste sort, fra IKEA, graver i isen, forsyner meg i en skål, fløteis med karamell og peanøtter med et tynt lag av sjokolade omkring seg, lukten av mynte fra tekoppen; aspargesen er ferdig, han slår ut vannet over et dørslag i vasken, han sier han skal laste ned Girls og gi det en sjanse, men håper han ikke blir hekta, det har han ikke tid til nå. Neste gang jeg ser ham sier han: nå har jeg sett seks episoder, takk for tipset.

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!