Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

Årssummering 2013: September

I september fullførte jeg bare tre bøker. Sykt. Men var, akkurat som i august, mye ute i skogen og på jobben; og i hagen plukket jeg epler og lagde eplemost og eplechips. Drakk mye smoothies og hadde for lengst funnet ut at matematikk jo er kjempegøy.

Månedens beste bok: En bok med Hamsuns artikler.
Månedens kjipeste bok: De usynlige av Roy Jacobsen.

I september hadde jeg forlengst flyttet tilbake til Kristiansand igjen. 

Lagde eplechips av epler fra hagen. 

Etter en sommer med partipolitiske studier, gledet jeg meg skikkelig til valgdagen. Etter mye om men klarte jeg å bestemme meg for hvilket parti jeg skulle stemme på. Bestemte meg faktisk så mye for det at jeg meldte meg inn. Og på valgdagen tok jeg på meg blå skjorte i anledning dagen. 

(Ja, jeg har stemt tre ganger før. For fire år siden stemte jeg Rødt. Craaazy.)

Drakk den beste americanoen man kan få i Kristiansand. 

Sendte en E-post til Mills og spurte om de kunne gjøre livet mitt lettere. (Peanøttsmør på tube.)

Var på fjelltur igjen.

Var også i Oslo. 

Gikk tur i Ekeberg med Tine, Rockit og Frida.

Gikk unna hundene da vi skulle ta en sigg.

Var på Nasjonalgalleriet og så Munch. 

Var også i Freia-kantina og så Munch. 

Da jeg dro hjem fra Oslo tok jeg med meg globusen min som en lang stund hospiterte hjemme hos han som før var kjæresten/samboeren min, men som nå var blitt en eks med en ny dame. Han fulgte meg til stasjonen og jeg ba ham ta et bilde av den søndagsstusselige og fyllesyke eksen sin (meg).

Jeg tenker ikke så ofte på det, sier jeg når jeg knytter skoene i gangen hans, bare nå som jeg er her, egentlig

Vi går av trikken, jeg har med meg globusen. Den fikk jeg av ham en gang jeg hadde bursdag, jeg tror det var den dagen jeg fylte tjueto. Det begynte ikke så bra, vi kranglet og jeg gråt, så fikk jeg globusen. Jeg hadde fri fra jobb og satt hjemme hele dagen og leste i en bok om en gammel, ensom enke som blant annet gikk på lotteri på eldresenteret, og da jakka hennes, som hun hadde lagt på gavebordet ved en misforståelse ble loddet ut, turte hun ikke å si noe, for hun turte aldri å si noe. Hun gikk hjem uten jakka si. Så kom han hjem, jeg hadde lest boka ferdig og vi gikk på bursdagsmiddag hos familien min (pinnekjøtt, jeg har bursdag rundt juletider). Etterpå drakk vi Nøgne Ø Wit ute på byen, og så tok han bussen hjem for han skulle på jobb dagen etter, jeg ble igjen ute. Det var den dagen jeg fikk globusen, en lampeglobus med all verdens dyr på; når man tenner den på lyser dyrene i havet opp, ellers, når lyset er av, vises de ikke. Jeg har skikkelig lyst til å tenke og skrive noe metaforisk om det, noe om at det ikke er lett å se i havdypene, men vet jo at det der er en klisjé.

Det blir også ofte klisjé når man skal skrive om noe fint, det har jeg aldri helt fått til. Jeg klarer bare å skrive om ting som er trist og kjipt, om det å tenke så mye på døden, å være ensom og forknytt i brystet, om det å gå alene rundt i byen, om å snakke med folk, men likevel ikke nå ut; om umuligheten av å kjenne noen andre fullt og helt, og om det å være redd og engstelig. Tror jeg. Det er ikke sikkert jeg får til dét en gang, kanskje tror jeg bare det, siden det er det jeg skriver mest om.

Ikke at jeg tror på lykken, den finnes ikke. Ikke som en vedvarende tilstand over lengre tid, men jeg tror at det finnes noen øyeblikk som er bedre enn andre, hvor man er glad, veldig glad. Og jeg prøvde skikkelig mange ganger å skrive om det, men fikk det aldri til. Så gav jeg opp. Og kanskje var det samtidig at jeg ikke kjente så mye på de øyeblikkene heller. Tok de slutt, de kom ikke ofte ihvertfall.

Jeg leste at ikke en gang Solstad klarte å skrive om lykken, og det gledet meg, for kunne ikke han, så var det vel ikke rart jeg ikke kunne det heller. Jeg skrev ned sitatet i en av kladdebøkene mine, har mange av dem, begynte å skrive ned sitater fra bøker og av poeter og forfattere den sommeren vi var i København. Jeg skrev, og det var melankolsk uten at jeg ville det, og jeg begynte å lese igjen, lese masse, det var en stor leseglede; da vi kom hjem bestemte jeg meg for at jeg ville studere litteraturvitenskap. Det er tre år siden. Det er tre år og en bachelorgrad siden, det er høst igjen og lesegleden har minket, eller, gleden av å lese i en god roman er like stor som den alltid har vært, men det er så sjeldent jeg finner en. Det virker nesten som om det er blitt så mange færre av dem, som om det har blitt mindre av det gode.

Jeg leser Hamsun på toget på vei til Oslo en helg i slutten av september. Det er en glede. Både det å sitte på toget og det å lese Hamsun. Med meg har jeg en termokopp med kaffe og knekkebrød og brunostskiver. Det er lenge siden jeg har kjørt toget, og det er fint, jeg titter av og til opp fra boka og ser ut på høstlandskapet. Den siste timen hører jeg på musikk mens toget kommer nærmere endestoppet, jeg hører på den samme musikken som jeg gjorde for mange år siden, husker ikke hvem det var jeg skulle besøke, men var på vei til Oslo med toget, kanskje var det O som bodde der da. Nå bor hun her og er ikke lenger sammen med han hun var sammen med da, sånn som jeg. Kanskje var det forresten senere på høsten, kan huske at det var grått og byen ikke like fin, kaldere; jeg skrev meldinger midt på natten til han jeg var sammen med. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, og de handler om det samme.

Han skal komme til å lese dem høyt for meg sånn at jeg får lyst til å holde meg for ørene av angst og skam. Men før leste ham dem dagen etter, vi møttes jo der vi bodde, vi delte hjem. Kanskje gjemte jeg meg under en av dynene da. Denne gangen kommer han til å lese dem opp for meg ikke før to dager etterpå. Vi møtes ikke i mellom, i stedet våkner jeg i leiligheten hans for meg selv, han har ikke vært her, han er hos den nye, eller hva hun er, jeg vet ikke, liker ikke bruke det ordet han bruker, synes det sier for lite og kan han ikke bare si sannheten i stedet for å liksom halvveis skjule det, som om jeg liksom er skjør, var mye skjørere før; forresten: i vinduskarmen ligger frokostskålen med katter på som var min og som jeg var så glad i, og som han kastet i gulvet en dag vi ble sinte på hverandre. Han har forsøkt å lime den sammen igjen, men det går ikke an å spise frokost fra den nå. Hva skal han med den, hva ligger den i vinduet der for.

Han har av og til sagt at han skulle finne den samme skåla på nett og kjøpe en ny en til meg. Jeg har svart: men jeg vil ikke ha noen ny "lik" skål, jeg vil ha akkurat denne, det var denne skåla jeg kjøpte i Little Tokyo i Los Angeles like før nyttår, det var et tre der hvor folk hadde skrevet nyttårsønsker på fargerike lapper og hengt opp, skåla var en av de få tingene jeg kjøpte på turen; jeg kjøpte tre ting: den skåla og to bøker på et antikvariat i New Orleans. Det var alt. Jeg tar den med hjem og spiser tyrkisk yoghurt, bær og müsli fra den til frokost mens jeg leser Linn Ullmann, det husker jeg. Jeg spiser vaniljeiskrem med glaserte kirsebær til av den mens jeg fortsatt er en kvinne som går med strømpebukser og kjole (jeg husker det fordi jeg har et bilde av det, der jeg sitter med skåla). Nå går jeg bare med bukser, det er jo mye lettere.

En gang passerte jeg tyve og jeg sa til meg selv: jeg skal aldri gå i hettegensere mer, det er skikkelig barnslig. Og så gjorde jeg ikke det, før inntil nylig, tjuefire, det var plutselig lov igjen. Også det er mye lettere, dessuten begynte jeg å fryse mer og de var så store, kunne gjemme meg inni dem. Nå trenger jeg kanskje ikke å gjemme meg lenger, men det er blitt en vane å ha dem på. Jeg orker heller ikke å bry meg, det er som med buksene.

Å, det var en ting til jeg tok med fra California, en skrivebok med et spørsmål for hver dag over en periode på fem år. På hver dato svarer man på det samme spørsmålet som for ett år siden. Husker jeg begynte å skrive i den og lurte på om jeg om fem år også kom til å skrive om E, f.eks. under spørsmål som 'Hva irriterte deg i dag?, 'Hva gleder du deg til for tiden?' og 'Hvem fikk deg til å le i dag?' Kommer jeg også da til å skrive at E får meg til å le hver dag, eller at han irriterer meg når han ikke hører og bare sitter foran mac-en og driver med sitt, som om jeg var luft; eller at jeg gleder meg til å treffe ham igjen når han er borte eller jeg er borte, har svart på det spørsmålet mer enn en gang, det er en liten stund siden jeg kjøpte boka og vi møttes på Flesland og tok taxi hjem i snøstormen en dag i januar. Jeg var sint fordi han hadde tatt flyet, hadde han ikke tatt toget, miljøsvin kalte jeg ham, men hadde tatt flyet selv. Rettferdiggjorde meg selv med at jeg kom fra et annet kontinent, han bare fra en annen landsdel. Dette kan sikkert diskuteres hvem hadde rett, eller om jeg var fryktelig urimelig, jeg kan godt innrømme at jeg tok feil, hvis jeg tok feil.

Tok med katteskåla fra Bergen til Kristiansand i flyttelasset, der ble den knust. Nå ligger den i Oslo. Det gjorde globusen min også, men nå tar jeg den med meg hjem. Jeg har den i den ene hånda og i den andre triller jeg en liten trillekoffert; jeg har med mitt eget håndkle; litteratur- og kulturmagasiner jeg kjøpte brukt på Deichmanske på Grünerløkka for lenge siden og som bare har vært i hylla hjemme hos ham; en glasskrukke med tørka kantareller som vi en gang tørka på kjøkkenbordet vårt etter at jeg hadde vært på hyttetur; klær som lukter fest fordi jeg har vært ute på byen hver dag, datamaskinen min som jeg har skrevet på hver morgen når jeg har våknet alene og han ikke har vært der, hvorfor skulle han det; og matematikkbøkene mine, holdt nesten på å glemme kalkulatoren min, men han så den og sa: ikke glem denne; å krise hvis jeg gjør det! sa jeg. Jeg ber ham holde globusen mens jeg tenner på en røyk utenfor Oslo S, det rekker jeg før toget går. Jeg rekker det, sier jeg. Det rekker du. Han har slutta å røyke, jeg husker ikke når han slutta med det. Har ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke har lagt merke til. Det er også mye jeg har lagt merke til. Går du på tur på Sognsvann lørdag kveld, sier jeg, det ville du aldri da vi var sammen, enda jeg foreslo det mange ganger. Du ville bare ut på byen og drikke øl. Ja, sier han, men kanskje alle de tingene jeg gjør nå som du skulle ønske jeg gjorde da vi var sammen var umulig å gjøre med deg. Dust, sier jeg og må se opp i sekken om jeg har tatt med alt. Banan, vann, termokopp med espresso som han har lagd. Vet du at jeg skal bli forfatter en dag, sier jeg. Det vet jeg, sier han. Vi går nedover mot plattformen. Skal du ha med deg et blad og lese om Cecilia Brækhus. Nei, sier jeg, jeg er ikke interessert i henne, jeg skal lese Hamsun. Vi går på plattformen. Kanskje jeg flytter til Oslo, sier jeg. Ja, sier han. Jeg har allerede fortalt alt om hva jeg holder på med og hva jeg skal i livet, det har jeg alltid gjort. Av og til blir det noe av, andre ganger ikke. Jeg tror det har plaget ham. Men vet du hva, noen ting tenker jeg på i mange år før jeg gjør noe med det. Så skjer det, hvem vet. Festina lente, som romerne sa, skynd  deg  langsomt.

Athen, del 2/3

Kjæresten min er en sånn person som sover til sent (det vil si alt senere enn halv åtte i mine øyne). Jeg er en sånn person som står opp før klokken 7, selv når jeg har ferie. Jeg måtte derfor spise frokost alene noen ganger. Ikke at det gjør noe, det er bare fint, for da kan jeg lese i fred. 

The Lonely Mountain/Lycabetos-høyden.
oppe

En dag regnte og tordnet og lynte det i Athen. Akkurat da var vi på Athens høyeste punkt. Typisk.
uo

Vi måttte varme oss med kaffe etterpå.
vaa

Forsøk på kjærestebilde.
shadows

Zevs og Athene.
state

Prikkete gulv.
ball

Eks-kjæresten til Mary-Kate Olsen og eks-forloveden til Paris Hilton eier en maratonpokal fra 1896 som han har lånt ut til Akropolis-museet.
kjendis

Piknik på en benk i parken.
feta

Butikkdama jeg skulle kjøpe kokosgodteri av gav den bare til meg gratis. Snilt!

Anis-godteri! 

Eksamenssensuren kom da vi var i Athen. Her er et bilde av min seiersdans over A på eksamen.

Her er vi på vei ut for å feire A på eksamen. Vi var egentlig veldig glade, men ser sykt sure ut på bildet. 

Feiret A på eksamen med gresk bordvin (seff!) og 24-timersstekt geitekilling.
rest

Om ikke A på eksamen er verdt en dessert, hva er da verdt en dessert?
baanan

Etter maten-shots med mynte! Å, alt de spiser og drikker i Hellas er lagd av mine yndlingsting (mynte, anis, geit, oliven, tomat). 

Hemingway daquiri og en skål supergode macademianøtter.
grapefrukt

Vi gikk forbi noe kjæresten min mente jeg burde legge ut på instagram, men er det noe jeg misliker, så er det når folk prøver å si til meg hva jeg skal legge ut på instagram.
be

En dag dro vi til beachen. Der var det en katt som lå og solte seg.
katt

Jeg fant et steinhjerte.
heks

Fliser.
dass

Juletre.
jul

Trikken og palmer.
syden

Frappe. 

Geitost. <3 <3 <3 <3
riskjeks

Tilogmed den oppblåsbare nissen har løsskjegg.

Engangskamera: Lillehammer og Bergen

Her en dag fremkalte jeg noen engangskameraer. Noen av dem har jeg hatt liggende en stund og jeg hadde glemt hva jeg hadde tatt bilde av, andre igjen hadde bilder fra ganske nylig. Her er noen av bildene.

antioksidanter

Smoothie fra Fruktbar og Sara Stridsbergs Darling River på en benk i Bergen.
park

Tro det eller ei, men dette bildet er tatt klokken ti på kvelden i Bergen en gang i mai. Det var nesten tropenatt.
 rød kjole

I Gamlehaugen-parken i Bergen en sykt varm dag i mai. Vi spiste druer og leste til eksamen.

narrasjon

Her prøvde jeg å ta bilde av sola midt på natta, men det gikk ikke så bra. Det var under en varm juninatt da vi satt ute hele natta og drakk cava og rom og hørte på musikk. Solen kunne hele tiden skimtes i horisonten, men tydeligvis ikke på film, som om norske sommernetter er for out of this world til å fanges på kamera, som spøkelser og andre overnaturlige ting. Kanskje det er litt sånn, for hvert år lar jeg meg begeistre av den, sola som aldri går ned, jeg går aldri lei av det.

vin

Vi venter på at forfatterne skal entre scenen på litteraturfestivalen i Lillehammer. Vi sitter nesten på første rad fordi Knausgård skal komme. 

speilsalen

Utenfor Café Stift i Lillehammer. Vi har nettopp sett og hørt på Knausgård. 
opera

Jeg, (nå forhenværende) pescetarianer/vegetarianer, våknet opp en dag i mai og sa: Jeg har så lyst på burger. Etter det har jeg spist burger med jevne mellomrom. Dette bildet er fra da vi gikk i en time til McDonalds i Lillehammer for å spise burger. Sist jeg spiste burger var på Café Generalen på søndag. Da spiste jeg BBQ-burger med smørstekt mais. Mm. Gleder meg allerede til neste gang jeg skal spise burger.
langt

Omtrent der jeg bodde da jeg var i Lillehammer på litteraturfestivalen.
gamle

Øl og lesning av magasinet Plot på Felix Pub i Lillehammer. 

stav

 Jeg feiret en god muntlig eksamenskarakter med nybakte scones med smør og blåbærsyltetøy på Krok & Krinkel Bokcafé i Bergen i begynnelsen av juni. De var sykt gode.
sko

Kaffe og søt bakst på en benk i Bergen.
etter noe

Et flyttelass.
nesttun

Pappa, kjæreste og bror på rastepause i Hardanger.
hj

Snø på sommerfjellet.
over

Rastepause ved Byglandsfjorden. Vi spiser brødskiver med avocado.