Mer mann i monitor 2.1

Jeg skriver en roman om Svalbard, og leser i den anledning Uten nåde av Birger Amundsen. Boka handler om forholdet mellom isbjørn og mennesker opp i gjennom tidene, primært jakt i nyere tid. Her beskrives metoder og hytter, steder i isødet, historier og menneskers liv utbroderes, forfatteren snakker med pensjonerte jegere (ja, for det er faktisk ikke så lenge siden all jakt av isbjørn ble forbudt, det var i 1970) og siterer fra gamle dagbøker. Jakt- og fangstmetodene er helt groteske, f.eks. visste jeg ikke noe om den utstrakte bruken av både selvskudd og gift. Jeg leser om kjente fangstmenn, og iveren etter å skyte flest mulig isbjørner i løpet av en sesong gjør meg kvalm. Rekorden til et jaktlag er 144 isbjørner på én sesong! Jeg spyr. 

Rekker ikke fingeren til boka, som jeg synes både er interessant og velskrevet, men til det jævla bildet som fyller meg med forakt hver gang jeg ser på det. Her poserer en jeger med en isbjørnunge, skal det liksom være koselig, men hva er koselig med at han antagelig var med på å skyte bjørnungens mor, derav blodet på hendene? Det er helt grotesk. 

Denne boka er full av menn, barske menn, men fæle menn. De konkurrerer om å skyte flest mulig dyr, ja, alt som beveger seg må skytes. De gjør narr av folk som aldri har vært i isødet, som sitter på et kontor og liksom skal bestemme over hva som skjer der ute. De mener at å skyte isbjørn er bedre enn å bedøve en isbjørn for å forske på den, å bli skutt og dø momentant er bedre enn å bli undersøkt. De mener at deres egen jakt er bedre en turistjakten som de "rike amerikanerne" driver med. De lurer godtroende turister, og har ingen dårlig samvittighet for det, for det de driver med selv er liksom høyerestående? De snakker hånende om folk som driver med mindre voldelige aktiviteter, å være botaniker er f.eks. ikke like kult som å være jeger. 

Innimellom er boka fylt av bilder av avkappede isbjørnhoder, flådde isbjørnkropper, revepelser og isbjørnpelser, isbjørnunger som holdes i bånd og mates med kondensert melk fra en tom ketsjupflaske, som tas med på tur i Tromsø før de selges til en eller annen dyrehage i Amerika eller Europa. Jeg kjenner jeg blir helt rasende, men også glad og takknemlig for at isbjørnjakten på Svalbard er et avsluttet kapittel. Et sted i boka fortelles det om en sysselmann som, hvis det hadde vært opptil ham (og jeg parafraserer), ville ha fjernet hver eneste påle på øyriket som har med fangst og jakt å gjøre. Og det tenker jeg også, vekk med det drittet, hyttene som står der som minnesmerker over en forgangen tid, som om de står der som minnesmerker for å hedre og ære det menneskene holdt på med den gang? Nei, de fortjener ingen ære. 

Her skal dere få noen utdrag: 

Herregud. "Svensk blomsterplukker?" Hvor nedlatende går det an å bli? Carl og Jacob Agardh, far og sønn, var botanikere som arbeidet med alger. 

Jakt med snøscooter som turist? Ikke greit. Jakt med snøscooter som lokalboende? Ok. Fatt det den som kan. 

Tegning av en selvskuddanretning. 

Barbari. 

Her er det tøffe-tøffe-tøff-fangstmann Per Johnsen som intervjues. (Ja, det er samme fyr som sa det med "blomsterplukkeren"). Sykt selvgod type. Det er bare løgn og fanteri at miljøvern ikke fantes i Norge på den tiden han var fangstmann. 

HATER når ville dyr behandles som underholdning for mennesker. 

Eisbär

Høst i Berlin

I fjor på denne tiden av året var kjæresten min og jeg i Berlin. Jeg postet noen innlegg om turen i ettertid, men i fare for at det skulle bli too much, lot jeg være å poste det siste bildeinnlegget jeg lagde. Nå er det lenge siden jeg har snakket om Berlin, så jeg tenkte jeg skulle poste det innlegget. Her er det:

Etter at vi hadde vært på DDR-museet satte vi oss i en elvebåt på Spree. Der drakk vi Glühwein mit Schuss. Det er varm rødvin med krydder og sprit. Serveringsmannen spurte meg på tysk hvilken Schuss jeg ville ha og gav meg flere alternativer, men det eneste alternativet jeg skjønte hva han sa var rom, så jeg sa bare Rom, bitte! (Ikke at det gjør noe, jeg elsker rom, det er jo favorittspriten min.) Jeg tror kanskje det er litt gløgg med vin-ish, men jeg vet ikke for jeg har aldri smakt gløgg med vin. I hvertfall, så drakk vi Glühwein mit Schuss og kikket på neue und alte Berlin mens vi hørte guiden snakke på tysk.

Vi tok noen bilder.

Her er Humboldt Box.

Vi tok bilde av noen heisekraner. Heisekraner er noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av høsten. Høsten er også noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av en togstasjon. Store, tyske togstasjoner er også noe av det fineste jeg vet.

Under en bro på Spree.

Vi tok bilde av piletrær.

Og en vegg hvor det så ut som plantene ikke vokste oppover dem, men var malt på.

Vi møtte en annen elvebåt. Den vi satt på hadde bare én etasje.

Vi så en ugle!

Og vi så en helt svart trailer med påmalt, rød arabisk skrift og lurte veldig på hva for en trailer det var.

Vi så en mann i en liten båt.

Vi så en isbjørn på en båt.

Gjett hvilken by! Aten? Nei, Berlin!

Gjett hvilken by! Paris? Nei, Berlin!
kako

En annen dag var vi på det tyrkiske markedet og spiste tyrkiske pannekaker og nylagde børek (vi så på når de lagde dem). Etterpå spiste jeg hjemmelaget Pfefferminze und Banane-eis. Peppermynte er det beste jeg vet!

Vi så en kuppel.

Og tok bilde av oss selv fordi jeg mente det var synd at vi nesten ikke hadde noen bilder av oss sammen.

Vi så på tog og trikk.

Her er jeg på Humboldt Universität på kvelden.

Vi så en politibil fra Los Angeles, som så litt malplassert ut i et høstdekket Kurfürstendamm sammen med en haug tyske biler. Det er jo sommer hele tiden i LA, og ingen kjører vel Mercedeser og BMW-er der.

Husky + isbjørn = sant

 

Mathilda, Marikken, Dan, Florence og Marius

Ti favoritter
farge: svart, rosa, denne turkisfargen:

mat: stekt makrell med rømme og persillesalat, reker & loff & øl, gado gado bl.a.
dyr: hester! Og hvaler, katter, sauer, pingviner, isbjørner, huskyhunder og andre polardyr!



møbel: senga.
bok: Drit i døden, her er Dan Turéll!
te: pepperpyntete og grønn te.
smak på is: peppermynte, kirsebær & sjokolade, limefudge, pistasje.



dag i uka: fredag ettermiddag.
årstid: vinter! Å, jeg gleder meg til verden svøpes i hvitt og stillhet og jeg skal høre skoene mine knirke der nede på bakken mens jeg går. Å, men jeg elsker de andre årstidene også, spesielt våren. Og høsten nå.

Ni akkurat nå
humør: fornøyd.
smak: Sørlandschips creme fraiché.
klær: Marius-genser og cordfløyelsbukser.
lyd: Florence and the Machine.
neglelakk: bruker ikke det.
tid: kveld.
omgivelser: stua vår.
irritasjonsobjekt: at jeg er sulten enda jeg spiste en haug av en pastarett for en time siden. Pasta er som luft for meg.

Seks har du noen gang
vært forelska i en nær venn: jeg er det nå.
brytt loven: ja, men ikke moralen.
blitt arrestert: nei.
bada naken: nei.
vært på tv: i glimt.
kysset noken du ikke kjenner: ja.

Tre valg
kaffe eller te: kaffe. Jeg trodde jeg ikke var avhengig av noesomhelst, men det er umulig å lese pensum uten kaffe. Hvis jeg ikke har med kaffe på termos og ikke har slanter til å kjøpe en kopp, er det bare å dra hjem fra lesesalen med en gang. Det er ingen vits.
vår eller høst: begge deler!
fjell eller sjø: begge deler, men mest sjø.

To personer
du liker: Marikken og Matilda.
du ikke liker: Thomas Espedal (hjelp, nå får jeg hele Bergen på nakken!) og Berlusconi (ok, det var skikkelig kjedelig og opplagt).

eitt ønske
å være frisk og klar i toppen helt til jeg dør.

Jeg er treig med å skjønne ting i varmen og blodtrykket mitt heves et hakk fordi jeg tenker på legemiddelindustrien

I én uke sitter jeg på verandaen i Depok før jeg legger merke til hva taggene på toppen av muren på andre siden av gaten er for noe. Det er tagger lagd av knust glass og speil, murt inn i muren. Og jeg lurer på hva er det de eier?, og det er sikkert en vaktbikje på andre siden, men så tenker jeg at jeg ikke har hørt bjeffing og at folk i Indonesia generelt ikke har kjæledyr med mindre de er bønder. Eventuelt har de et akvarium eller en kakadue i hagen (har jeg sett). I hvertfall ikke katter og hunder.

Det går også én uke før jeg skjønner at hvis jeg begynner å gå rett etter frokost (banan og en kopp indonesisk kaffe), så kan jeg faktisk klare en spasertur av anstendig lengde før det blir for varmt til å oppholde seg utendørs (og enda mindre bedrive fysisk aktivitet). I det jeg går og kikker på smijernsporter i alle farger - havgrønne, elektrisk blå, turkise, påskegule, lilla, svarte, azurblå, trafikklysgrønne, lyserosa, barbierosa, brune, rustrøde - merker jeg at jeg nesten blir litt sur på meg selv for at jeg ikke har tenkt på det før nå. Akkurat som Quinn i Paul Austers City of Glass elsker jeg å gå.

Jeg går og går i en labyrint av et nabolag og ser på på husene, tråkker nesten på en katt jeg ikke ser, tråkker i rød, vulkansk jord, ser på hva de selger i de små kioskene, ser en bensinpumpe i noens hage, en råtten mango og en råtten stjernefrukt som har falt ned fra et tre i noens hage, betcaer og fire mennesker på én moped som suser forbi – før jeg vender nesen hjemover før det blir for varmt og den verste myggen kommer frem og jeg begynner å tenke på malaria, selv om det ikke er malariamygg her (har min tante sagt), og så begynner jeg å tenke på diverse andre sykdommer og tenker at da jeg var liten og vi var i Indonesia, tok vi vaksiner før vi dro, men ikke denne gangen, og så tenker jeg at det er likegreit, for jeg ble vaksineskeptisk etter svineinfluensahysteriet (ikke noe tamifuckingsflu i min kropp) og jeg hater jo legemiddelindustrien anyways. Den skal ikke tjene én krone mer enn nødvendig på meg (og med nødvendig mener jeg tolv paracet i året). Jeg hater den så intenst at jeg heller vil dø enn å ta sjansen på å ta en pille for mye. Og så tenker jeg at det er kanskje ikke er emnet overbefolkning som får blodtrykket mitt til å stige mest, men emnet legemiddelindustrien, så jeg går hjem og åpner en mappe på dataen ved navn 'Isbjørner' i håp om at det skal senke trykket tilbake på naturlig nivå.

Som en isbjørn i zoo/En lørdag i Depok, Indonesia

Jeg sitter på verandaen og kikker ut på nabolaget, ser hus med bølgeblikktak og tenker litt på tegningene til Joe Sacco. Ser også et stjernefrukttre med gul sternefrukt og oransje blomster og tenker at det ser ut som et tre med lanterner i, får lyst til å gå bort til hagen det befinner seg i, kanskje banke på døren og spørre om jeg kan kjøpe en av stjernefruktene, enda jeg synes stjernefrukter er oppskrytte frukter, de smaker nesten ingenting, ser bare fine ut (som stjerner!), gjør det selvfølgelig ikke fordi jeg i såfall måtte ha spurt på indonesisk og det kan jeg ikke (selv om det viste seg at jeg kunne mange flere ord enn jeg hadde trodd på forhånd, før vi kom hit), å spørre på engelsk er ikke et alternativ, kan ikke bruke engelsk her, det er out of question, og jeg blir derfor sittende på verandaen og høre på kattegnål og lyden av alle selgerne med vognene sine som kommer forbi, fylt med frukt, plastting, krupuk, suppe og friterte tofuballer med bønnespirefyll, og lese Paul Auster, som jeg leser nesten to bøker av i en setting før jeg begynner på den tredje og tenker shit, dette er den siste boken min, hva gjør jeg når jeg blir ferdig med denne, det er ikke akkurat bare bare å komme seg til en bokhandel på egenhånd, bussene går ikke etter noen rutetabell, de går når de er fylt opp og man må slenge seg på og hoppe av i fart (fordomsfull og sykelig stukturert som jeg er, tenker jeg: sykt Afrika*), og jeg aner ikke hvor jeg skal uansett, kan som sagt ikke spørre meg fram siden vi ikke snakker noe felles språk, er med andre ord stuck i dette huset med mindre tanten min kan kjøre meg. Tenker jaja, hvis jeg ikke får kjøpt noen ny bok på noen dager, før tirsdag, så har jeg i hvertfall ingen grunn til å ikke skrive, og så ligger det jo noen Asterix-tegneserier og slenger, og denne varmen gjør meg ikke akkurat rastløs; jeg som hater å kaste bort tid kan finne meg selv liggende å slenge på senga ved siden av en elektrisk vifte uten å gjøre noe i et par timer midt på dagen; jeg tør nesten ikke si det høyt, jeg tør i hvertfall ikke skrive hjem om det til min kjæreste, jeg som alltid kommer med sarkastiske bemerkninger hver gang han henger på sofaen eller skal ta en ettermiddagslur, gamle mannen som han er (eventuelt den jævla bitcha av en samboer jeg er, av og til skjønner jeg ikke at han holder ut); jeg, jeg ligger og later meg midt på dagen, det skjer aldri, bortsett fra her, her skjer det, jeg ligger og slenger midt på dagen, for så jævla varmt er det, jeg orker det ikke, varme er oppskrytt, jeg mener det, jeg ønsker meg vind og to lag med gensere, jeg føler meg som en isbjørn i zoo.

*Jeg blir helt mo i knærne når jeg tenker på undergrunnen i Tokyo og Singapore – visstnok alltid på sekundet presist. Elsker det.

Arroganse eller kamuflert bitterhet?

Jeg kom ikke inn på Skrivekunstakademiet i Hordaland; jeg åpnet brevet i bilen og leste nei-et og var skuffet i fem minutter, og i stedet for å kanskje vurdere å bli litt mer ydmyk hva angår skrivingen min, i stedet for å kanskje jekke meg litt ned et par hakk, begynte jeg å tenke på Knausgård som mislikte å gå der og at de fleste forfatterne jeg elsker, de som gir meg sommerfugler i magen lik avstandsforelskelser, ikke har gått på noen skriveskole i det hele tatt. Deretter begynte jeg å tenke på alle de som har gått der uten å få gitt ut noe, og at i fjor, da de skulle gi ut en novellesantologi, ville ikke innkjøpsordningen ta den inn fordi den var altfor dårlig (eller var det at forlaget som pleier å gi den ut ikke ville gi den ut?), og så tenkte jeg at nå slipper kjæresten min å bli med til et sted han ikke liker særlig godt; nå blir det Oslo eller Trondheim eller Tromsø (isbjørner og nordlys!); nå slår vi oss ned for tre år i stedet for ett; nå blir det litteraturvitenskap og Jacques Derrida og utveksling i San Francisco, noe jeg uansett hadde tenkt til å begynne på etter et eventuelt år i Bergen, så nå slipper jeg et ekstra år i studielån fordi jeg ikke kom inn. Jeg kan nesten ikke tro at jeg ikke er mer lei meg for det enn jeg er, det er nesten så jeg faktisk er litt glad. Glad for at når jeg får gitt ut min første bok, så kommer det ikke til å stå "Kathleen Rani Hagen er født i 1988 og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland" på omslaget, nei, jeg kommer bare til å være et navn, for det er nok, og dét folkens, det tar jeg en øl for.

I bokbyen Tvedestrand

Etter å ha snakket om det i flere år, var vi forrige helg på biltur til Tvedestrand. På veien dit tok vi turen innom Hove på Tromøya utenfor Arendal. Der var det merkelig å være, jeg som bare har vært der før når det har vært festival. Vi gikk litt rundt i skogen og på rullesteinsstranden hvor horisonten er så stor at man kan se at jorden er rund.

PS, det er forresten der Knausgård er fra.

Deretter kjørte vi forbi et skilt som viste vei til et loppemarked, så vi kjørte dit og gikk inn i en idrettshall som var full av lopper. Der gikk det ann å kjøpe en pose full av klær for hundre kroner, så da jeg gikk bort til en av loppedamene og sa jeg ville ha denne svarte kjolen jeg hadde funnet, skjønte hun ikke det og ville heller gi meg en pose sånn at jeg kunne fylle den. Da jeg sa at jeg ikke skulle ha noen pose, jeg skulle bare ha den ene kjolen, ble hun sur og sa en pris på nesten hundre kroner. Det hjalp ikke. Jeg skulle bare ha den ene kjolen for det om. Dette tok toppen ti minutter og etter det orket jeg ikke mer og gikk ut for å ta en røyk.

Jeg har nemlig funnet ut nå at jeg hater loppemarkeder (nesten) like mye som jeg hater kjøpesentre og salg. Alle de ville menneskene gjøre meg stressa og denne kjøpegalskapen gjør meg kvalm - det spiller ingen rolle om det gjelder gamle og brukte ting eller nye ting. Jeg hater å eie ting, det finnes knapt noe verre enn det.

Så dro vi til Tvedestrand - bokbyen.

De har et tosiffra antall bokantikvariater og en kafé som heter Kafé Kafka. Kjæresten min poengterte på spøk om hvorfor jeg ville til bokbyen, jeg som hater å kjøpe ting, bøker også. Jeg sa så at det er fordi at selv om jeg ikke vil eie bøker, er det veldig fint å omgi seg med dem.

I Tvedestrand har de forresten en vei som heter Måneveien. Det er nesten like fint som Saturnveien.

Før vi kunne gå i alle bokantikvariatene måtte vi spise mat. Siden ingen utesteder var åpne, gikk vi på Kiwi og spiste rundstykker og røkelaks og italiensk salat og snøfrisk, oliven fylt med fetaost og orientalsk nøtteblanding på en benk. Her er et bilde av meg på den benken:

Jeg ser sur ut fordi vi snakker om det verste jeg vet om (nest etter forbrukersamfunnet): kunstig befruktning, abortmotstandere, folk som bare ops, jeg ble gravid, jeg og folk generelt som bare bidrar til at det kommer flere mennesker på denne allerede overbefolkede jorda. Æsj. Jeg blir kvalm. Jeg skal melde meg inn i Zero Growth Organization. Hvis den finnes på ordentlig. Jeg har nemlig bare lest om den i Jonathan Franzens Frihet.

Jeg merker at hjertet mitt banker fortere hver gang jeg tenker på dette emnet. Å, fy faen. Jeg kommer til å dø av for høyt blodtrykk neste gang jeg ser en artikkel om folk som absolutt må ha sin egen unge og ansetter fattige kvinner i India til å bære barnet deres. Har de ikke hørt om adopsjon?

Imidlertid vil jeg ikke dø, jeg må roe meg, kikker litt i mappen med alle isbjørnbildene mine.

Ok, så besøkte vi bokantikvariater.

Her finner jeg ut at krimforfatteren Stieg Larsson ikke er den samme som poeten Stig Larsson. Sykt flaut at jeg ikke skjønte det før.

I en av bokantikvariatene hadde de en gammel pengespillmaskin.

I det samme antikvariatet hadde de også en pop up-plakat av menneskekroppens organer og skjelett. Det lå rett ved siden av hylla med filosofibøker, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle fordype meg i først. Valgets kval.

Siden kjørte vi hjem mens vi hørte på Nirvana-platene som kjæresten min kjøpte på loppiset og jeg fikk flashbacks til da jeg var seksten år.

Og nei, jeg kjøpte ikke en eneste bok. Kjøpte bare softis og kaffe på bryggekanten.

Uansett, fin maidag i Tvedestrand. <3

5 på topp ting som holder meg fra å skrive et nytt, briljant, glimrende innlegg her på bloggen II

1. Jeg holder på å lage søknad til Skrivekunstakademiet i Bergen. Hvilket er ganske kjedelig, fordi jeg er et rodehode hva angår mapper og dokumeter på datamaskinen, så jeg må lete gjennom alt sammen for å finne de tekstene jeg vil ha med, deretter rette på dem, hvilket er enda mer kjedelig for når jeg har skrevet ferdig en tekst anser jeg vårt forhold aom avsluttet, jeg vil helst ikke se meg tilbake, jeg vil heller tenke på det neste jeg skal skrive.

2. Jeg hører på Nouvelle Vagues versjon av Grauzones Eisbär på repeat og tenker litt på isbjørnen Knut som er død.

3. Jeg har nettopp fått meg en ny mp3-spiller, noe jeg ikke har hatt på en lang stund, så når jeg hører på musikk og går og er kommet frem til dit jeg skal, må jeg bare gå ti runder til rundt i nabolaget. Eller når jeg sitter på bussen går jeg av ti busstopp før jeg egentlig skal av. Sånt tar tid.

4. Jeg leser pensumsammendrag for neste uke er det en ex.phil.-prøve og jeg tror egentlig jeg klarer meg, men det skader ikke å lese en gang til.

5. Jeg sitter ved en vegg i sola og drikker kaffe fra termos og leser Simone de Beauvoir og Peter Singer mens jeg hører vinden på alle kanter, men det går greit, for jeg har en god anorakk.

Jeg spør deg

Jeg har mista altfor mange lesere på Bloglovin' i det siste (+ én på Blogger); å, nei, det er sikkert fordi jeg ikke har blogget så mye i det siste, eller kanskje de ikke likte den forrige posten, jeg må si at den kanskje var litt rotete, eller kanskje likte de ikke at jeg har innlegg som ikke er rene tekst-innlegg, kanskje de ikke vil jeg skal poste bilder av pingviner og isbjørner, kanskje de synes det er uinteressant, kanskje de synes jeg poster for lite bilder, eller kanskje jeg skriver for mye om det samme, kanskje likte de ikke boklistene mine, kanskje jeg har slakta yndlingsboka deres, eller kanskje de synes bøkene jeg elsker er kjempeteite eller barnslige og følgelig må jeg (og min blogg) også være det (jeg identifiserer meg med bøkene jeg liker, klart jeg gjør), kanskje skriver jeg for mange 5 på topp-lister, kanskje jeg ikke har postet noen sitater på en liten stund, eller kanskje gjør jeg det altfor ofte, jeg vet ikke, jeg, har aldri spurt dere før, dere som følger meg; hvorfor leser dere bloggen min, hva er det dere liker med den? Og hva er det det dere ikke liker med den? Hva kan det være mer av? Hva kan det være mindre av? Skal jeg skrive mer om bøker? Skal jeg skrive mer om sjøstjerner og anemoner og korallatoller? Skal jeg skrive mer om sjokoladescones og fiskesuppe? Skal jeg skrive om hva jeg tenker når jeg er på forelesning og ikke klarer å følge med? Skal jeg skrive om hvor fint det er å gå, hvor fint biblioteket er eller skal jeg skrive om stygge ting; skal jeg skrive om å verken ville det ene eller det andre, skal jeg skrive om å vente på noe, skal jeg skrive om februar og slaps og at jeg ikke kan gå på NAS-konserten i Oslo i mars fordi jeg skal ha eksamen og kortspill og alle menneskene jeg er litt forelska i og at jeg ønsker meg en siberian husky og at jeg ikke vet hva det heter på godt norsk og brev jeg skal skrive, men ikke finner tid til å skrive, og raggsokker og nye laken og promenader og livet og turkish delight-konfekt og fine ting likevel, fordi i dag ikke er som i går, heldigvis, og nå spør jeg deg, hva er det med denne bloggen; kom igjen, gjør meg en tjeneste - gi meg kritikk.

Min nye skrivebordsbakgrunn

Moteblogging #4: Sånn kledde jeg meg da jeg var 16, lol, del 1

Vet dere hva jeg kom på her en dag? Jeg kom på at da jeg var sånn circa 16 år hadde jeg en konto hos MyStyleDiary.com, og da gikk jeg selvsagt inn for å se, og det var jammen meg LOL. Jeg tenkte derfor å vise dere at jeg har selvironi. (For det er bare 4-5 år siden jeg var 16 år, så det er litt pinlig ennå, men jeg gjør det likevel.)

Jeg begynner med selve profilbildet. Jeg hadde en voksesveis og spør du meg ligner jeg sykt på den ene broren min på akkurat dette bildet. T-skjorten er selvlagd; Sofia og jeg lagde to stykk til å ha på oss i anledning at vi skulle spille på Kjellerrock høsten 2005. Det var noen på skolen som hadde skrevet Kill Tea Party på en tavle i et av øvingsrommene og Tea Party var bandet vårt. Vi mente da at det de mente var at vi var idolene deres og det var jo fet og vi måtte seff skryte av det på konserten (det står KILL YOUR IDOLS på t-skjorta), at noen hadde oss til idoler. Haha. LOL.

På neste bilde har jeg på meg en Jimi Hendrix-t-skjorte som jeg kjøpte på e-bay. Jeg var sykt opptatt av å flashe credmusikere/-band på den tiden. Jeg gikk forresten på musikklinja, hvis dere lurte. Og buksene har jeg klippa korte selv.Og de mokkasin-skoene funker ikke lenger, så de ligger i en pose med en masse andre sko som jeg aldri får summet meg til en UFF-dunk med. Jeg lurer nemlig litt på om jeg heller skal spare dem til det fantastiske loppemarkedet jeg planlegger å ha til våren. Så får jeg noen spenn og slipper å jobbe.

Her har jeg på meg en annen band-t-skjorte. Den matcher min homemade tattis. (Ja, jeg har en Nirvana-smiley på håndleddet, maken til t-skjorta. Kult da jeg var 16, ikke så kult når man er 22 og liker NAS bedre enn Nirvana.) Ps, sykt stygg sveis.

Oi, dette antrekket var jo bare boring.

Og dette var ikke så verst, spør du meg. Litt vel mange farger kanskje, tatt i betraktning at jeg omtrent bare går i svart nå. Bildet er forresten tatt i Venezia og det var så varmt at selv om jeg drakk en flaske vann/iste i timen, tissa jeg bare en gang om dagen fordi resten bare ble svetta ut. Serri. Lurer forresten på hvor det ble av den grønne bikinien? Åja, den ble stjelt i Roma.

Jeg gikk sykt mye i striper og leggings på den tiden. Skjønner ikke det, for leggings får bena mine til å se rare ut. Legg merke til at genseren er den samme som for på to bilder siden, bare i en annen farge. Og de røde Converseskoene (som jeg seff hadde fordi Kurt Cobain også gikk med sånne) ble også stjelt i Roma, så jeg har dem ikke lenger.

Dette er en rosa kjole jeg aldri har gått rundt i offentligheten med, men bare tatt på for å ta bilde av og poste på MyStyleDiary.

I følge MyStyleDiary gikk jeg med dette da jeg skulle ha eksamen i tysk. Det er sykt lol og røper at jeg ikke var 16 år, men 17 år. Legg merke til t-skjorten som er en The Who-band-t-skjorte. Den gikk jeg ikke med fordi jeg digga The Who så sykt mye, men fordi en gutt jeg var forelska i digga The Who sykt mye. Herregud, så leimt. Også 17 år da!

Her hadde jeg på meg en sykt barnslig t-skjorte som jeg siden gav bort til lillesøstra mi.

Herregud, så mange t-skjorter med trykk. Det går jeg aldri med lenger. Bortsett fra den med isbjørner på, men den går jeg bare med hjemme og bare fordi det er isbjørner på. Og den eneste band-t-skjorta jeg går med er The Blow-t-skjorta for den er litt fin og man kan ikke se at det er en band-t-skjorte, og uansett så gjør ikke det noe, for det er et lite søtt band som det ikke er noe flaut å vise at man har kjøpt merchandise fra. Jeg kjøpte den etter konserten deres på Hulen i Bergen for noen år siden, på samme dag som jeg tok en privatisteksamen i nyere historie og kom opp i emnet 2.verdenskrig som alle de andre ble misunnelige på og som jeg burde fått femmer på fordi ALLE kan masse om det, og fordi jeg dagen etter dro til Polen og noen dager senere var i Autswitz, men neida, jeg fikk en treer, men jeg var glad og drakk øl og gikk på The Blow etterpå likevel, og så var det såvidt jeg rakk siste buss hjem, og det var flaks ass, for hvis ikke hadde jeg kanskje ikke rukket meg med på flyet til Krakow dagen etter. Anyways, sånn ser t-skjorta ut:

Nå har jeg lyst på ristet brød og brunost og smågodt, så jeg får vise resten av de stchøgge antrekkene en annen gang. Dere kan høre litt på The Blow i mens. Det er fint!