Bøkene jeg leste i mars, del 4: Kokain og kjærlighet

De fire siste bøkene jeg leste i mars.

15. ROMAN MED KOKAIN av M. Agejev ¤ ¤ ¤ ¤
M. Agejev er et pseudonym, men til hvem? Roman med kokain var i trykk første gang i en avis i Paris på begynnelsen av 30-tallet. Det ryktedes at Vladimir Nabokov stod bak pseudonymet, men familien hans (nærmere bestemt hans forlagsmannsnevø) avkreftet dette og jeg synes, etter å ha lest boka, heller ikke at boken er i hans stil. Jeg synes derimot boka minner meg om Dostojevskjij, selvsagt uten at jeg trenger å mene at jeg tror han står bak det mystiske manuskriptet. Da tenker jeg først og fremst på Dostojevskijs kjellermenneske, som vandrer rundt i St.Petersburg med dårlige tanker, akkurat som jeg-personen i Roman med kokain. En annen bok som springer opp i hodet mitt er John Fantes The Road to Los Angeles, men det er nok fordi jeg nettopp har lest den. Det de har til felles er at de handler om to unge menn som ikke er spesielt snille mot sine mødre, men Arturo i The Road to Los Angeles fortoner seg som et søndagsskolebarn i forhold til Vadim. Vadim er jo råtten tvers gjennom. Skikkelig råtten.

Én fun fact til om boka: Roman s kokainom heter den på russisk, og 'roman' på russisk kan bety både 'roman' og 'romanse.' Fiffig, hm?

16. LATTERLIGE KJÆRLIGHETSHISTORIER av Milan Kundera ¤ ¤ ¤ ¤
En samling med noveller om kjærligheten (og forviklinger som følger med). Tidligere har jeg lest novellen 'The Hitchhiking Game', og her leste jeg den på nytt på norsk ('Haiking som spill'). 'The Hitchhiking Game' er en av mine favorittnoveller, og jeg likte den bedre oversatt til engelsk enn til norsk. Det var som om noe var borte i den norske versjonen som var i den engelske (hva som er i novellen på originalspårket vet jeg jo ikke, jeg kan ikke tjekkisk). Novellene jeg likte best i Latterlige kjærlighetshistorier var derfor noen andre: 'Ingen vil le' (om en akademiker som nekter å godkjenne en annen akademikers tekst fordi den ikke er vitenskapelig, men han tør ikke si sannheten og bestemmer seg for å gjemme seg for ham i stedet), 'Edvard og Gud' (om Edvard som er forelsket i Alice som er kristen i et kommuniststyrt land) og 'Dr. Havel tyve år etter' (om Dr.Havel og hans opphold på kurbad). Det er to noveller om Dr. Havel i samlingen, og det vil derfor være annerledes å lese 'Dr. Havel tyve år etter' uten å ha lest den første om ham, så hvem vet om jeg hadde likt den så godt hadde jeg ikke lest den første novella om ham først? En fin samling noveller er det i hvertfall.

17. N.P. av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har tidligere skrevet at alle romanene til Banana Yoshimoto (dette er den sjette jeg har lest) handler om mennesker som blir kjent med hverandre etter at noen dør, og det handler denne om også. Denne romanen handler om fire mennesker som forholder seg til hverandre etter en forfatters selvmord. N.P. handler om de tre barna hans (en av dem er en halvsøster av de to andre) og Kazami som tidligere var kjæresten av en oversetter av denne forfatterens bøker. De forholder seg til hverandre en sommer i Tokyo (det er viktig at det er sommer, for Kazami elsker sommeren). Som i Yoshimotos andre romaner, er rom også viktig i N.P. Bl.a. er det en beskrivelse av leiligheten til Sui, halvsøsteren, som knytter den til havet og til halvbroren hennes.

Når jeg leser det jeg har skrevet om Kjøkken, så tenker jeg at det er ikke så mye nytt å skrive om N.P., som om alt jeg har skrevet om Kjøkken passer til også N.P. Folk som dør, relasjoner, forflyttelser og om avslutninger, jeg finner ikke noe nytt om N.P., men likevel er den en bok for seg selv, likevel er alle bøkene til Yoshimoto bøker for seg selv, de glir ikke over i hverandre, jeg blir ikke lei fra den ene til den andre. Men så er det likevel noe å si, når jeg tenker meg om, for dette er den beste boka av Yoshimoto jeg har lest til nå. Stemingen her er bare enda mer ekstrem, det er noe med den stemningen, i samtalene, atmosfæren, så mye blir sagt uten å bli skrevet, det er så mye mellom linjene. Hvordan får hun det til, hvordan får hun det til. Jeg vil bare sluke meg i enda en ny bok av Yoshimoto, men nå vet jeg ikke om det finnes flere en gang, vel, da får jeg bare lese henne på nytt igjen, da.

18. BONSAI av Alejandro Zambra ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Miniroman av en av Chiles nye talenter, som Pedro Armona-Calvarez anbefalte under en samtale på Victoria i Bergen om Amerika i litteraturen tidligere denne måneden. En miniroman er den sannelig, jeg leste den i løpet av en tur med bybanen på vei til forelesning og tilbake igjen. Faktisk var jeg ferdig med Bonsai da det fortsatt var seks stopp igjen og jeg bare Å, faen, hva skal jeg gjøre nå da? Stirre ut i lufta? (Jeg hadde Bonsai på lesebrettet og kunne derfor egentlig begynne på The Corrections av Jonathan Franzen som jeg også hadde på lesebrettet, men jeg liker ikke å begynne på en ny bok rett etter at jeg har lest en ferdig, jeg må liksom fordøye den forrige først). Jeg måtte stirre ut i lufta.

Men ikke bare var det kjipt at romanen var ferdig fordi jeg hadde seks stopp igjen på banen, men fordi Bonsai sluttet så brått. Jeg kunne ikke skjønne at den sluttet. Var det ikke mer? Ikke at jeg følte at boken var kort, det visste jeg jo, men at den sluttet så brått. Den sluttet like brått som jeg kom inn i den etter det første setningene. Jeg var helt bergtatt. De to første kapitlene er fantastiske. Jeg glemte nesten å gå av der jeg skulle av, så inni boka var jeg. Og når forelesningen om Horats og Pindar og Petrarca begynner, tenker jeg på Julio og Emilia i Bonsai, det unge paret som ligger i senga og leser dikt og romaner og noveller mens de røyker marihuana og lyver for hverandre at de har lest Marcel Proust, ja, visst har de lest Marcel Proust, uten at noen av dem vet at den andre også lyver. Ingen av dem har lest På sporet av den tapte tid.

Gleder meg til å lese flere av Zambras miniromaner, faktisk kjøper jeg meg The Privat Lives of Trees omgående.

Der. Ja. Et trykk på amazon.com.

The Private Lives of Trees er min.

Kveld i Los Angeles og nyttårsønsker i Little Tokyo

Los Angeles! Den magiske byen til Francesca Lia Block og og jentene hun skriver om: Blue, La, Rave, Charlotte,Tweetie Sweet Pea, Pixie & Pony, Echo, Barbie og Sylvie; byen som ødelegger livet til den fiktive Hank Moody; byen til Sofia Coppola og Bukowski; byen hvor jacarandatrærne blomstrer to ganger i året. Eller, som mannen på høytaleren på toget sa: Welcome to the city of movie stars and swimming pools!

Selvportrett i Los Angeles. Jeg er kjempeglad! Jeg har drømt om denne byen siden jeg var seksten (i syv år altså).
flb

Fint gatenavn.
oliven

sø

mellom

Downtown Los Angeles.
by

Kaffe og coconut cremé brûlée med bær på

En gate oppkalt etter en astronaut!
astro

Vi beveger oss inn i Little Tokyo.

japan

I Little Tokyo hadde de et tre hvor man kunne henge opp lapper med nyttårsønsker for det nye året. (Jeg skrev ønsket mitt på norsk og det var hemmelig.)
nyttår

En kjempefin butikk i Little Tokyo hvor de hadde masse fine og gøye ting.

å se på ikke kjøpe

kitty

pi

Little Tokyo.

bb

Her er enda et bail bond-firma.

Selvfølgelig snakker folka i bail bond-firmaet spansk.
down

h

   

Sykkelstativ i bilbyen over alle bilbyer.

Bøkene jeg leste i januar, del 1

Blandingen av bøkene jeg leste (og leser) i januar er en god miks av litt av hvert.

1. HUMLEFANGEREN av Janne S. Drangsholt ¤ ¤ ¤ (¤)
En gang i høst satt jeg på Norli i Galleriet og drakk rødvin og hørte et knippe av årets debutanter høytopplese. En av dem var Janne S. Drangsholt. Utdraget hun leste opp handlet om hovedpersonen Rakel som skulle på jobbintervju, og selve jobbintervjuet, men jeg skjønte ikke hva slags jobb det kunne være. Noe fishy, tenkte jeg, eller kanskje ikke. Det ante meg at det kanskje var en jobb som lignet jobben Julie tar i Charlotte Glaser Munchs Nødinngang. Jeg ble nysgjerrig og endte derfor opp med å plukke med meg Humlefangeren under en tur på biblioteket.

Humlefangeren handler om Rakel som drar til Japan for å studere og få sitt gamle liv på avstand. Der møter hun Saeki som har forbindelser til giftgassangrepet i Tokyos undergrunnsbane. Etter at jeg hadde lest boken, leste jeg sikkert fire-fem wikipedia-artikler om terrorhandlingen og sekten som stod bak og tenkte no way om jeg drar til Japan noensinne.

Altså, en spennende og interessant bok med overraskende (og kanskje litt usannsynlige) vendinger, men enkel. En kosebok hadde jeg sagt, hvis det ikke hadde vært for at temaet ikke er så hyggelig. 

2. VOKSNE DIKT av Geir Gulliksen ¤ ¤ ¤ ¤
En fin diktsamling. Ikke like fin som Se på meg nå, men finere enn Et ansikt som minner om norsk politikk. Noen av linjene er så utrolig slående, gjenkjennende og fine at de bare kan være for seg selv. Se:

vi skulle alltid på kino og se en film om noe du hadde opplevd

og

[...]
jeg husker jeg var nitten. Nå er jeg femogtredve
over alt har jeg møtt par som ligner deg og meg

3. ALABAMA? av Helge Torvund ¤ ¤
timeglasset er poesi
sand mine ord

Dette utdraget var det eneste jeg likte fra denne diktsamlingen som ellers gikk meg hus forbi. Det hjalp ikke at et av diktene handlet om Baudelaire.

4. WOOD NYMPH SEEKS CENTAUR av Francesca Lia Block ¤ ¤
Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad er riktignok den første e-boka jeg kjøpte, men Wood Nymph Seeks Centaur er den første boka jeg leste på lesebrett. En bok som kanskje er den kjipeste FLB-boka jeg har lest (eller kanskje jeg holder på å vokse fra FLB?). Pinlig nok er det en slags datingbok hvor FLB beskriver de forskjellige mennesketypene i verden som mytiske figurer. Jeg er jo på en livslang egotrip (det er vi alle som én, vi mennesker flest liker bare ikke å innrømme det), så jeg kjedet meg etter at jeg hadde funnet min karakteristikk. Gå glipp av denne boka.

Som en isbjørn i zoo/En lørdag i Depok, Indonesia

Jeg sitter på verandaen og kikker ut på nabolaget, ser hus med bølgeblikktak og tenker litt på tegningene til Joe Sacco. Ser også et stjernefrukttre med gul sternefrukt og oransje blomster og tenker at det ser ut som et tre med lanterner i, får lyst til å gå bort til hagen det befinner seg i, kanskje banke på døren og spørre om jeg kan kjøpe en av stjernefruktene, enda jeg synes stjernefrukter er oppskrytte frukter, de smaker nesten ingenting, ser bare fine ut (som stjerner!), gjør det selvfølgelig ikke fordi jeg i såfall måtte ha spurt på indonesisk og det kan jeg ikke (selv om det viste seg at jeg kunne mange flere ord enn jeg hadde trodd på forhånd, før vi kom hit), å spørre på engelsk er ikke et alternativ, kan ikke bruke engelsk her, det er out of question, og jeg blir derfor sittende på verandaen og høre på kattegnål og lyden av alle selgerne med vognene sine som kommer forbi, fylt med frukt, plastting, krupuk, suppe og friterte tofuballer med bønnespirefyll, og lese Paul Auster, som jeg leser nesten to bøker av i en setting før jeg begynner på den tredje og tenker shit, dette er den siste boken min, hva gjør jeg når jeg blir ferdig med denne, det er ikke akkurat bare bare å komme seg til en bokhandel på egenhånd, bussene går ikke etter noen rutetabell, de går når de er fylt opp og man må slenge seg på og hoppe av i fart (fordomsfull og sykelig stukturert som jeg er, tenker jeg: sykt Afrika*), og jeg aner ikke hvor jeg skal uansett, kan som sagt ikke spørre meg fram siden vi ikke snakker noe felles språk, er med andre ord stuck i dette huset med mindre tanten min kan kjøre meg. Tenker jaja, hvis jeg ikke får kjøpt noen ny bok på noen dager, før tirsdag, så har jeg i hvertfall ingen grunn til å ikke skrive, og så ligger det jo noen Asterix-tegneserier og slenger, og denne varmen gjør meg ikke akkurat rastløs; jeg som hater å kaste bort tid kan finne meg selv liggende å slenge på senga ved siden av en elektrisk vifte uten å gjøre noe i et par timer midt på dagen; jeg tør nesten ikke si det høyt, jeg tør i hvertfall ikke skrive hjem om det til min kjæreste, jeg som alltid kommer med sarkastiske bemerkninger hver gang han henger på sofaen eller skal ta en ettermiddagslur, gamle mannen som han er (eventuelt den jævla bitcha av en samboer jeg er, av og til skjønner jeg ikke at han holder ut); jeg, jeg ligger og later meg midt på dagen, det skjer aldri, bortsett fra her, her skjer det, jeg ligger og slenger midt på dagen, for så jævla varmt er det, jeg orker det ikke, varme er oppskrytt, jeg mener det, jeg ønsker meg vind og to lag med gensere, jeg føler meg som en isbjørn i zoo.

*Jeg blir helt mo i knærne når jeg tenker på undergrunnen i Tokyo og Singapore – visstnok alltid på sekundet presist. Elsker det.

Ting jeg skal gjøre i livet

For ikke så veldig lenge siden bestod denne listen min av to ting: 1. lære å lage pannekaker og 2. se nordlyset. Pannekaker har jeg lært å lage for lengst (tilogmed veganske banan- og blåbærpannekaker), og da jeg skulle skrive listen på nytt igjen nå nylig, var den blitt betydelig lenger. Først tenkte jeg uæh, hvordan skal jeg få tid til dette, deretter kom jeg på at jeg jo aldri skal ha barn og da gikk det bra. Så. Her:

• kjøre rundt med åpen bil i California
• studere i San Francisco (Berkeley, for der jobber Francesca Lia Block!!!)
• bo i Paris
• lære meg fransk
• besøke Arktis
• feriere i Ukraina og skyte med AK-47 og få omvisning i Tsjernobyl (dette leste jeg man kunne gjøre i en reiseartikkel i en avis som jeg seff rev ut og sparte på, for hvor sykt spennende er ikke det?!)
• tilbringe en hel sommer i nord-Norge (dette har jeg igrunnen tenkt på siden... vel, i mange år, så egentlig bestod ikke denne forrige listen min av bare to punkter, men tre)
• se nordlyset
• bo i telt en hel sommer
• bo i telt i Hardanger
• isbréklatre
• ri over en eller annen vidde i Norge
• lese alle bøkene i skal lese-lista mi
• danse voksenballett
• eie en Coco Chanel
• lese bøker på stranden og spasere på Riveriaen
• dra til Tokyo (ok, kanskje ikke akkurat nå)
• gi ut bok (dette punktet var ikke på lista mi før, det må ha vært fordi det var så opplagt at det var unødvendig å nevne det)
• gå opp Galdhøpiggen
• gå opp Prekestolen (det er nesten litt flaut at jeg ikke har gjort det ennå)
• drikke vodka i Russland
• dra til Wien med tog og feire nyttår der
• ta orientekspressen Paris - Istanbul (dette har jeg hatt lyst til å gjøre helt siden jeg så den reklamefilmen med Audrey Tautou for Chanel no.5 - forøvrig verdens fineste reklamefilm)
• ta den transsibirske banen
• ta master i litteraturvitenskap
• dra på hvalsafari

Og noen punkter som avhenger litt om jeg blir rik eller ei:

• eie en araberhest
• eie en villa med hage
  
  

Å, for et gøy liv, jeg gleder meg!

Fem notiser om hverdagen

1. Noen har skrevet ordet 'Edelweiss' med svart tusj på to busstopp på Lund, de to busstoppene nærmest Katedralskolen og Oddernes kirke, på glasset som busskurene er lagd av. Noen har tagget det tyske yndlingsordet mitt (ved siden av 'Mädchen'), jeg ser det fra bussen i det den stopper og videregåendeskoleelevene hopper på og jeg lurer på hvorfor noen har skrevet det ordet, hvorfor noen har tagget det ordet, er det fordi de også synes det er kjempefint? Eller er det fordi de liker den sangen som heter 'Edelweiss', og i så fall er det også fint, for jeg elsker den sangen. Jeg synes faktisk det er så kjempefint at jeg må skrive ned på sms hva jeg observerer og sende det til kjæresten min. Med utropstegn og <3.

2. Jeg leser i avisen om en mann som er 73 år gammel som snart skal pensjonere seg fra sin jobb som fyrvert på Lindesnes fyr. Jeg leser at han har utsatt pensjonisttilværelsen sin så lenge fordi det var en sånn fin jobb, han ville rett og slett ikke slutte, og jeg tenker at det er så fint med mennesker som elsker jobben sin og at jeg heller ikke ville ha sluttet hvis jeg hadde jobbet i et fyr. Nest etter forfatter er det fyrvokter som er drømmejobben min. Nå er ikke fyrvert nøyaktig det samme som fyrvokter, men det er vel det nærmeste man kan komme å få jobbe på et fyr i disse moderne dager hvor alle lys er blitt elektriske og automatiserte. Jeg tror ikke det finnes særlig mange fyrvoktere igjen i verden. Det er et utdøende yrke, tror jeg. Følger samme retning som telegrafistene, det siste telegrafbyrået i verden la ned i fjor. Eller var det i forfjor. Jeg husker det ikke, men jeg husker jeg leste det i avisen for ikke så altfor lenge siden.

3. Jeg går og går fordi jeg ikke har råd til bussen, hver eneste krone betyr noe, jeg går og går, om det så tar en time eller mer å nå fram dit jeg skal, så går jeg. Jeg går og hører på mp3-spilleren min, hører av en eller annen grunn på N.E.R.D. som jeg egentlig ikke hører på, det er liksom bare helt ok, selv om det er ganske sexy, og mens jeg går lurer jeg på hvordan en litterær tekst hadde vært hvis den var sexy på samme måte som en N.E.R.D.-låt og jeg tar meg selv i å ønske at det var noe jeg kunne, å skrive sexy altså. Så tenker jeg litt på at jeg nylig leste at Jonathan Franzen havnet på topplisten over en kåring av de dårligste sexbeskrivelsene i en bok med boka si Frihet og jeg tenker at det fortjente han, for akkurat det i Frihet var så innmari kleint. Jeg husker jeg tenkte det da jeg leste beskrivelsene av det første ligget til Walter og Lalitha, at jeg tenkte herregud, dette er så kleint.

4. Jeg går og går og det begynner å regne, jeg tar på meg regnjakka som ligger i ryggsekken min, glemmer hva annet jeg har oppi der. Når jeg kommer fram dit hvor jeg skal, ser jeg at mitt splitternye eksemplar av Bukowskis Notes of a dirty old man er helt ruglete av fukt.

5. Nå har jeg vært Facebookfri ganske lenge. Jeg trodde kanskje jeg skulle bruke mindre tid på internett etter at jeg sletta meg, men nå bruker jeg bare Twitter enda mer, jeg har blitt helt vill på Twitter, det er mye mer interessant enn Facebook, har jeg funnet ut. På Facebook leser man bare kleine statuser og ser på feriebildene til vellykkede mennesker som har råd til å dra på helgetur til en storby eller en sør-europeisk liten landsby annenhver helg, mens de ser fryktelig lykkelige ut og neste uke skifter sivilstatus fra X is in a relationship with Y til X is engaged with Y og det får meg til å tenke at det må vi også, Ea!, enda jeg vet hvor fryktelig dumt det er; eller folk på min alder (pluss/minus) annonserer at de skal ha barn og jeg blir sur fordi jeg tenker på jordas overbefolkning. På Twitter, derimot, der følger jeg bare interessante mennesker, blant annet en forlagsdame fra Cappelen Damm som kunne informere om at det nyeste nummeret av Vagant har temaet Tokyo, og da måtte jeg jo bare anskaffe meg et abonnement på Vagant med en gang, noe jeg egentlig ikke har råd til, siden jeg abonnemerer på Vinduet allerede og nettopp betalte en strømregning, men hei, jeg har jo spart mange penger på å gå i stedenfor å ta bussen - og bortsett fra Haruki Murakami kan jeg nada om japansk litteratur og sånn kan jeg jo ikke ha det.

5 på topp tyskspråklige filmer

Siden jeg er så godt i gang med filmkåringer.


1. Goodbye, Lenin! (2003)
Dette er en av mine absolutte favorittfilmer, langt i fra bare av tyskspråklige, men generelt. Alex' mor får et hjerteattakk eller noe i den duren og havner i koma, og mens hun ligger i koma rives Berlinmuren, DDR finnes ikke lenger, og Alex tror moren kommer til å få sjokk hvis hun våkner opp til at DDR ikke lenger finnes og derfor dø, så når hun våkner prøver han å gjøre alt for at det fortsatt skal virke som om de bor i DDR; han lager egne tv-program og klistrer gamle sylteagurketikker oppå de nye, alt akkompagnert av musikken til Yann Tiersen, og Daniel Brühl som er Alex, er verdens søteste på film, og forresten er denne filmen i det hele sykt søt, uten å være teit, og jeg blir aldri lei av å se den.

 2. Kirschblüten (2008)
Dette er den tristeste filmen jeg noensinne har sett, i hvertfall målt i hvor mye jeg grein av den. For ikke bare grein jeg under filmen, men også etter at den var ferdig, og flere ganger dagen etterpå. Jeg ble helt knust av denne. Begynner nesten å grine bare jeg tenker på den nå. Denne filmen handler om et ektepar som drar til Berlin for å besøke barna (og barnebarna) sine, og de er verdens kjipeste mennesker, barna deres altså, og nå orker jeg ikke mer, tror ikke jeg skal se den flere ganger i mitt liv, men dere kan jo det. For den er ikke bare trist, men også veldig fin.











3. Knallhart (2006)
Michael og mora hans flytter til en shabby bydel i Berlin og der er det en haug med liksomgangstere som bare er kids egentlig, men også ekte gangstere som Michael blir kjent med hos barbereren og begynner å deale dop for, hvilket går helt greit det, før han er skyld i at sykt mye kokain forsvinner og jeg får helt i vondt i magen.












4. Lola rennt (1998)
Eller på norsk bedre kjent som Løp, Lola, løp. Og Lola løper. Hun løper og løper. For også i denne filmen er det en masse kokain som havner på avveier. Eller, jeg husker ikke om det er kokain, men noe drugs er det i hvertfall, og det skaper en masse problemer, naturlig nok, hvordan skal de løse dette problemet og leve lykkelig i alle sine dager etterpå? Anyways, filmen er sykt kul!












5. Auf der anderen Seite (2007)
Auf der anderen Seite foregår ikke bare i Tyskland, men også i Istanbul. Det er en sånn film hvor løse tråder spinner seg sammen til slutt og for å være ærlig husker jeg ikke så mye av den, selv om det ikke var så lenge siden jeg så den. Jeg husker derimot at den var bra og at det var en bokhandel med i filmen, og det er jo ikke så lite.











Boblere: Blikktrommen, Das Leben der Anderen