Bøkene jeg leste i november, del 1

November er langt i fra over, men jeg tar det litt om gangen. Allerede nå kan jeg si at jeg har lest en haug med bra bøker denne måneden, og der er bra. Å lese dårlige bøker får meg bare til å føle meg snytt. Her er en tegneserieroman, en klassiker og to halvveise diktbøker.

1. LOST AT SEA av Bryan Lee O'Malley ¤ ¤ ¤ ¤
Lost at Sea er en tegneserieroman som handler om å være et sted mellom barn og voksen, om å være på et mellomsted og ikke vite hva som skjer eller hvem man er. Hovedpersonen blir med på en roadtrip og en av tingene hun sier er at kjolen hun har på seg er den eneste grunnen til at hun stod opp den morgenen, tanken på å ha den på fikk henne opp, og det høres så jævla trivielt ut, og tenker tenåringen litt dypere og lenger, så er det nok ikke sant, men det er det likevel når man er tenåring og lost. Jeg gjenkjenner den samme følelsen som jeg får hver gang jeg ser Ghost World, da jeg leste tegneserien av Daniel Clowes som filmen er basert på, samt det samme som da jeg var femten år. Forskjellen var at jeg visste hvorfor jeg fikk denne følelsen nå, jeg satt og leste Lost at Sea i sofaen, jeg satt ikke på en stappa buss i rushtiden med regnet piskende mot vinduet en dag i november og gikk på videregående. Forøvrig kan boken presentere seg selv med dette utdraget: Everything beautiful is far away, or maybe everything far away is beautiful.

2. SLOTTET av Franz Kafka ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Mystisk, mystisk, mystisk!
Jeg leste Kafka da jeg var femten eller noe og jeg forstod ikke greia. Likevel har jeg referert til ham et utall ganger siden, så noe har det jo vært. Nå har jeg lest Slottet og jeg skjønner det. Eventuelt har jeg skjønt at man ikke nødvendigvis må skjønne det. Det var svevende, gitt! Dog ikke like gåtefult som det er å lese Slottet. Hvem er K.? Hva er egentlig opplegget i landsbyen? Hvem er disse menneskene? Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker. Der lurer jeg veldig på hvem hovedpersonen er, selv om det på en måte er et svar der og man befinner seg inni hovedpersonens hode - eller: hvorfor? Hvordan? Hva er det som skjer egentlig?

OG... dette er litt off-topic, men siden vi snakker om Kafka, så leste jeg en artikkel om musikk hos Kafka i nyeste Vinduet hvor Max Richters plate The Blue Notebooks ble presentert, en plate hvor Tilda Swinton leser fragmenter av Kafka på, hvilket jeg hørte på etterpå og anbefaler på det sterkeste.

3. HJARTEMEKANIKK av Kristina Leganger Iversen ¤ ¤ ¤
Jeg var på en debutantkveld på Norli tidligere i høst, hvor bl.a. Kristina Leganger Iversen leste opp fra debutboka si, noe hun gjorde fint. Men det var ikke hovedårsaken til at jeg fikk lyst til å lese denne boka. det hadde jeg nemlig tenkt til lenge før debutantkvelden. Jeg leste nemlig en anmeldelse av boken om at den handlet om hjertet i medisinsk forstand sammensnirklet med hjertet i hjertesmerterisk kjærlighetsforstand. (Pluss at det var bilde av et anatomisk hjerte på omslaget. Og som den realisten jeg er, til tross for at jeg besvimer når jeg ser blod og var nødt til å gå ut av biologiklassen den gangen vi hadde om hjertets kretsløp, så synes jeg hjertetorganestetikk er meget vakkert. Av og til lokker utseende.) Angående det, her er et utdrag:

i møte med medinsinen søkte eg det kliniske
eg ville sjå hjartet
utan metaforar fri for forteljingane

Og dette er det fineste utdraget:

roleg par, medisin - og musikkstudent
søkjer 2-roms sentralt i oslo
leige maks. 8000
ikkje-røyk. gode ref. Tlf. 92063487

Men når jeg ser på det her, er dette utdraget så mye finere i selve konteksten. Å, så mye finere akkurat dette er når man leser hele boken. Likevel synes jeg ikke Hjartemekanikk er det helt store, jeg føler vi har hørt det der om å høre på trikken i Oslo før. Det er med på å få meg til å tenke at jeg kanskje synes boka er litt for... ung.

4. DEN STORA GÅTAN av Tomas Tranströmer ¤ ¤ (¤)
Nei, hadde ikke hørt om ham før han fikk Nobels litteraturpris i år, men jeg ble simpelthen henrykt over at en poet vant prisen. Så jeg skyndtet meg å lese ham. Først da jeg åpnet boka og så de svenske diktene ble jeg redd fordi jeg begynte å tenke på den siste svenske diktsamlinga jeg leste, Göran Sonnevis Oceanen, som var et helt hav av ord jeg ikke forstod, så jævla kjedelig og umulig for en uerfaren diktleser som jeg er, at jeg brukte tre måneder på den (hallo, vi snakker dikt) og tok meg selv i å høytopplese diktene på svensk bare for å i hvertfall underholde meg selv på en måte mens jeg leste den. Nå ja, Den stora gåtan var riktignok ikke slik, men likevel ikke noe for meg. (Selv om dette var fint, jeg må si det:

Stor och långsam vind
från havets bibliotek. 
Här får jag vila.

)