Også jeg snakker om november

Av og til, midt oppi stabler med bøker jeg skal (og hva angår noen av dem tilogmed må) lese og de jeg for øyeblikket holder på å lese, uavhengig om de er bra eller ikke, ja, faktisk har jeg lest stort sett veldig bra bøker i det siste, men likevel, likevel dukker det plutselig, nesten opp fra ingensteds, et savn etter å lese en viss forfatter. En av disse forfatterne som denne typen savn gjelder er Knut Hamsun. Med jevne mellomrom dukker det opp i tankene mine Nå er det på tide å lese Hamsun. Det har, som sagt, ikke noe med at jeg leser en haug med dårlige bøker og bare er nødt til å lese noe bra noe og at jeg da er helt sikker på at Hamsun er bra og derfor tenker at jeg må lese ham. Nei.

Kanskje kommer ikke denne tanken helt fra ingensteds heller. En av dagene spurte jeg kjæresten min om han likte seg i Bergen. Hva han svarte er ikke av betydning her, det som betyr noe i denne sammenheng er at jeg sa Jeg føler meg her i Bergen som hovedpersonen i Sult følte det i Oslo. Hvorvidt dette var fryktelig pretensiøst eller ei, er heller ikke så viktig. Poenget er at det var noen dager etter dette jeg tenkte Nå er det på tide å lese Hamsun.

Kanskje var det ikke denne hendelsen heller, men en skikkelse som beveger seg rundt i denne byen. Jeg så ham nede ved Vågen en av de første ukene etter at vi kom hit. Jeg så denne høye skikkelsen med opphevde skuldre, ikledd en loslitt, brun frakk og hatt gå sakte foran meg. Jeg la merke til ham allerede da. Så gikk jeg forbi ham, og i det jeg var kommet foran ham på fortauskanten hørte jeg at han med en hes og skranten stemme spurte om jeg hadde noen mynter å avse. Det første jeg tenkte på da var Oi, han er som tatt rett ut av en Hamsun-roman! Siden har jeg av og til sett ham et par ganger, de som har bodd her lenger enn meg har sikkert sett ham mange ganger og sluttet å legge merke til ham (akkurat som alle de iøyenfallende menneskene i Kristiansand som jeg av og til overhørte studenter snakke om, på bussen, på holdeplassene; om mennesker de nylig hadde støtt borti, som jeg hadde sett og hørt alltid, av og til siden barndommen), men selv er det nå lenge siden jeg har sett ham siden jeg i grunnen ikke beveger meg særlig mye rundt i Bergen sentrum. Jeg føler at jeg for det meste beveger meg rundt på Høyden, mellom biblioteket for humaniora og Sydneshaugenskole for å gå på forelesninger. Jeg skiller ikke lenger mellom skoletid og fritid. Rett og slett fordi jeg elsker faget mitt og gladelig leser sekundærlitteratur. Jeg hører på venner som sier Bare jeg får bestått, så er jeg fornøyd ass og Jeg har ikke vært på en eneste forelesning siden august og lurer på hvorfor de går på alle disse studiene sine og bruker opp alle disse pengene som ikke en gang er deres hvis de ikke liker det de gjør? Og det samme sier jeg om alle som hater mandager for da må de på jobb igjen. Hvis det disse menneskene driver med er så ille, hvorfor gjør de ikke noe annet da? Det er helt uforståelig for meg at folk bygger tilværelsen sin på ting de egentlig ikke liker å gjøre, på ting som de bare klager over. Livet er jo ikke predestinert (ei heller lever vi i en totalitær stat). Det finns ingen skjebne. Vi kan jo bare gå over i båten ved kaia som hovedpersonen i Sult gjør, og dra av sted til nye steder. Se hva som skjer.