tirsdag 29. november 2011

Bøkene jeg leste i november, del 3

Denne episoden i serien Bøkene jeg leste i november skal handle om Valerie Solanas, bittelitt Sara Stridsberg (min heltinne) og enda en svenske.

9. SCUM MANIFESTO av Valerie Solanas ¤ ¤ ¤ ¤ 
Fattet interesse for Valerie Solanas etter å ha lest Sara Stridbergs Drömfakulteten, som jo nå begynner å bli en liten stund siden. Drömfakultetens hovedperson er basert på den virkelige personen Valerie Solanas, som i sin tid skjøt Andy Warhol. (Uten at han døde av det.)

Jeg leste Drömfakulteten den sommeren jeg tilbragte i København, og ikke lenge etter at jeg hadde lest boken, som jeg vil si er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, var jeg på en litteraturfestival på Louisiana Museum for moderne kunst utenfor København. Mellom en samtale med Knausgård og en samtale med med Günter Grass satt jeg ute i hagen og spiste matpakken min, men det var ikke nok, for det var en lang pause, så jeg bestemte meg for å kikke på utstillingen deres, som rett og slett var en Warhol- utstilling. I det pop arten med sine spreke farger slo i mot meg, kjente jeg den samme avskyen som jeg hadde følt tidligere da jeg leste i Drömfakulteten. Før Drömfakulteten tenkte jeg at Warhol var vel kul han, men etter Drömfakulteten tok det slutt. Det var som om Valerie Solanas hat mot Andy Warhol smittet over til meg der jeg stod og kikket på poppede versjoner av Munchs Skrik og Madonna, potretter av Marilyn osv. Akkurat hat var det ikke jeg følte, så ille var det ikke, men jeg var i hvertfall lite blidt stemt mot Warhol. Jeg tenkte ikke på hans fabrikk som en drømmefabrikk full av kreativitet, men som et sted hvor han forhelliget vakre-men-narkomane kvinner ved å feste dem på lerretet, som f.eks. Edie Sedwick med sine tjukke eyelinere, nylonstrømpebukser og stripete minikjoler, som plutselig bare døde i senga en natt, noe alá Amy Winehouses død.

Senere fant jeg ut at jeg hadde samme følelse hva angikk Morissey, som også fremstilles som en drittsekk i Drömfakulteten. Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg plutselig mislikte Morissey sånn hver gang trynet hans dukket opp et eller annet sted, da jeg aldri hadde tenkt sånt før ved hans nærvær, før jeg forstod at også denne misbilligelsen skyldtes Drömfakulteten. For det gjør nemlig vondt å lese om Valerie Solanas i Drömfakultetet, det gjør vondt langt ned i sjela og jeg kjenner at jeg begynner å mislike de samme menneskene som hun gjør, de som er slemme mot henne, jeg lever meg rett og slett inn i sinnstilstanden hennes. Jeg liker heller ikke Warhol og Morissey nå. Er det rart jeg blir nysgjerrig på den ekte Valerie Solanas da, og manifestet hun skrev i 1967? Manifestet hun skrev midt i en amerikansk hete, hvor landet er mer opptatt av kampen for de svartes rettigheter, alle Kennedyene som blir skutt og Vietnam-krigen. Valerie Solanas feminisme glir bare forbi og hun dør alene på et motellrom i San Francisco i 1988.

Nåja, feminismen hennes er jo ganske ekstrem, jeg vet ikke om den kunne fått mange tilhengere om timingen var litt bedre. Det ville i så fall ikke vært mer ekstremt enn feministene i John Irvings Garps bok, hvor feministene klipper av seg tungen i solidaritet med den unge piken som fikk klippet av tungen etter en voldtekt sånn at hun ikke skulle kunne sladre om hvem som hadde forgrepet seg på henne (det forgriperne var dumme nok til ikke å huske på, var at den unge piken jo kunne skrive). Riktignok en fiksjonsfeminisme, men fiksjon/virkelighet går jo litt over i hverandre i min verden. Dessuten synes jeg kapittelet i SCUM Manifesto som heter PHILOSOPHY, RELIGION, AND MORALITY BASED ON SEX minner meg litt om Camille Paglias kapittel Sex and Violence, or Nature and Art i boken Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson.

Valerie Solanas, den ekte Valerie Solanas, er i hvertfall sint. Hun er så SINT. Hun hater menn. (SCUM = S.C.U.M. = Society for Cutting Up Men) Hun er så sint på menn at hun helst ikke vil at de skal eksistere. Det skal i hvertfall ikke være noen kontakt mellom kvinner og menn. Formeringen i hennes utopi skjer gjennom kunstig befruktning på et laboratorium. Og det skal heller ikke lenger være penger. For penger er noe menn har funnet på og det er noe dritt. Hun er så sint. Jeg regnte lenge meg selv som et veldig sint menneske, sikker på at min bane kommer til å bli et hjerteattakk, men ikke etter å ha lest SCUM Manifesto. Og så utrolig deilig det er at folk er sinte. At de vil noe. Selv om Solanas endte med et drapsforsøk på Warhol, som jeg ikke er for i det hele tatt (man skal selvsagt ikke drepe), for liksom å gå i forkjøpet på de leserne som skulle ville sette fingeren på meg; likevel, Valerie Solanas er sint og vil noe.

10. EIT DRAUMSPEL av August Strindberg ¤ ¤ ¤ ¤

Fra mannshateren Valerie Solanas til misogynisten August Strindberg, som sa at kvinner klagde så mye, var det ikke bare å gå ut i verden og kreve det de ville, noe jeg også sier om kvinnene og spesielt til de som proklamerer vesntresidefeminsimen. Hvorfor all denne fokuseringen på kvinner som noe under menn? Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen at noen engasjerte medungdommer delte ut løpesedler fra et et eller annet ungdomsparti som må ha vært enten SU eller RU, om at så og så mange prosent (en HØY prosent) jenter ble kløpet i rompa (eller andre kroppsdeler) eller fikk slengt etter seg sextrakasserende kommentarer av medelever i løpet av skoleddagen, hvor jeg så tenkte Ok? Og så? Trenger vi løpesedler for dét liksom, er det ikke bare å si kutt ut og gi gutten en på tryne? Rett og slett ikke finne seg i det der og da. Jeg tenkte at hvis gutter fortsetter å gjøre det, så må det jo være fordi jenta ikke har sagt i fra om at det ikke er ok. De bare hihihi fnis og så fortsetter gutta å slenge med kommentarene. Var det kanskje her min anti-feminisme begynte å spire og gro? Var det løpesedler fra SU eller RU som fikk meg til å ende opp med en nåværende misogynistholdning alá Strindberg og Hamsun?

UANSETT og JAOK og NOK-OM-DET. Dette skal handle om Strindbergs Eit draumspel. Pensumlitteratur på skolen i et forsøk på å få oss til å bli dannede litteraturvitere som kan se hvordan dramasjangeren endret seg. Dramastykket Eit draumspel var nemlig et forsøk på å skrive seg ut av det klassiske teaters formspråk. Og sånt. Stykket handler om guden Indras datter som reiser rundt i jorden for å se hvordan menneskene lever. Jeg likte stykket kjempegodt og akter å gå og se det neste gang en anledning byr seg, selv om jeg synes Unni Straumes filmatisering av stykket var dritboring og jeg er litt redd for at en oppføring av stykket vil gå like sakte som filmen gjorde. Ikke er jeg særlig glad i teater heller. Men det er sikkert fordi 90 % av alle teaterstykkene jeg har sett har vært Ibsen, og jeg hater Ibsen akkurat like mye som Hamsun hater Ibsen. Å, Knut og August og jeg, vi kunne vært venner vi.

3 kommentarer:

dypvannsfisk sa...

Åh, takk for misogyni-digresjonen. Jeg sitter og irriterer meg grønn over de samme tingene når jeg må lese Judith Butler. Er nesten så jeg lurer på om det eneste kvinnsa i denne retningen av feminisme ikke vil noe annet enn å syte over at de har en vagina.

Kathleen sa...

Jeg synes ikke Judith Butler er så ille da. Jeg kan være delvis enig i at kjønn ikke er noe vi er, men noe vi blir. Selv om hun riktignok går litt for langt når hun begynner å si at biologiske kjønn ikke har noe si. Javel.

(Nå skal jeg lese mer av henne. Kanskje liker jeg henne mindre, kanskje liker jeg henne mer.)

Kathleen sa...

UPDATE: Jeg liker henne mer! NED MED HETERONORMATIVITETEN!