In a city that was partly paradise...

Jeg besøkte to venninner her en dag, kom og avbrøt dem midt i filmen Hangover og jeg sa at den var overvurdert, men de syntes ikke de, det var tydeligvis ikke den første gangen de hadde sett den. Jeg spratt opp en liten øl og vi begynte å snakke om Las Vegas; jeg sa at jeg aldri hadde turt å dra dit med K, hun som alltid forsvinner i fylla og våkner opp på steder hun ikke husker hvordan hun havnet, akkurat som Bukowski og alle karakterene hans, og jeg lurer på om det kanskje bare er noe hun sier, det at hun ikke husker hvordan, mer enn at hun faktisk ikke vet det, for liksom å fremstå litt som en Bukowski-karakter, og i det jeg tenker det, tenker jeg, fy faen, jeg er ikke bedre enn Jarle Klepp i boka 'Charlotte Isabel Hansen', hvor han drar paralleller fra livet til litteraturen hele tiden, helt til mora hans Sara sier at nå er det nok med det, kan ikke livet bare være livet uten at det skal tolkes på noen måte, og klart det, jo, vi snakker om Las Vegas, og jeg sier at det å gifte seg i Las Vegas må være det mest romantiske bryllupet som tenkes kan, bare de to som elsker hverandre i et Elvis-kapell sent på natten, kanskje det allerede er blitt morgen, med en åpen cadillac ventende utenfor, sånn vil jeg gifte meg, men det kommer aldri til å skje, sier jeg, for kjæresten min er så tradisjonell, og A sier er du gal, det er så trash, og jeg sier at jeg elsker trash, trash kan være bra det, dessuten skal jeg gifte meg i en Chanel-kjole, og dét er ikke trash. Ikke en Chanel-brudekjole, men en vanlig Chanel-kjole i all sin alminnelighet, for dere skjønner, er det én ting jeg er nødt til å eie en gang her i livet, så er det en Chanel-kjole; jeg bruker heller tjue grand på en Chanel-kjole enn en stygg, hvit puffkjole som bare kan brukes en gang. Også, hvis man gifter seg i Las Vegas, så slipper man å invitere til en fest, man slipper å invitere en masse folk som man egentlig ikke liker, men som krever å få komme; man slipper å gjøre samvittigheten til lags, for hvis ingen får komme, så kan ingen klage på urettferdighet; og dessuten er det ikke riktig å kreve bryllupsgaver, hvorfor skal noen få gaver fordi noen er så heldige at de har hverandre? I så fall, hvis noen insisterer, ønsker jeg meg penger til Sea Shepherds konto. Og dette snakker vi om mens Hangover går på tv-en og jeg popper min andre øl, sier apropos Las Vegas, så skal jeg til California neste vår, og K sier at det er i California de produserer yndlingsvinen hennes, rødvin, hvithvin eller pingvin? I en av yndlingsbøkene mine er det ei som heter Ping og hun eier en butikk i Los Angeles, jeg tror faktisk den ligger i Hollywood Boulevard, der selger de vintage Chanel-kjoler, men jeg tror nok ikke den finnes på ordentlig. Apropos Chanel, sier jeg, jeg prater tydeligvis som en foss, så skal jeg til Paris neste uke og jeg vet ikke hvor jeg skal bo. Du må sofasurfe, sier K, og jeg sier ja, jeg har en konto på couchsurfing, men har ikke sjekket mye rundt ennå. Dessuten er det skummelt, for jeg er jo ikke særlig flink til å snakke med fremmede, tenk om det blir kleint, og så tenker jeg whatever, jeg må bare ta sjansen, dessuten har jeg ikke råd til å bo på verken Ritz eller noe annet hotell, så noen dager senere surfer jeg rundt på couchsurfing.com og nå har jeg funnet steder å bo, gratis, kanskje jeg skal ta med meg noe fra Norge til vertene, som takk, jeg kan ta med Vågsbygd Handys Undervannsmusikk, for den ligger det jo tusen stykk av her i leiligheten, eller kanskje jeg skal ta med en bok eller to fra bokkassa mi? Jeg elsker å gi bort bøker, det er skikkelig fint det. Og så tenker jeg at jeg gleder meg, gleder meg til å høre fransk rundt meg og til å kikke på mennesker på Metroen og til å gå rundt på Sorbonne, for det skal jeg, nerden, gå rundt på Sorbonne og tenke litt på Simone og Jean-Paul som var kjærester hele tiden, de som aldri giftet seg, men likevel ligger begravd sammen på den berømte kirkegården. Simone som forresten elsket New York, like mye som jeg elsker California enda jeg ikke har vært der ennå, og så tenker jeg på da jeg gikk på ungdomsskolen og L sa at hun måtte bo i USA når hun ble stor og jeg tenkte hæ, hvorfor det? Hva er greia med USA, det er kjempeteit, og nå er jeg selv helt besatt av California og Los Angeles og San Francisco og Santa Barbara og San Fernando Valley og San Diego, jeg kan sitte i en hel time og kikke på kartet til California, vet dere for eksempel at det et sted i California som heter Bagdad? Og et annet som heter Honeydew? Honeydew! Honningmelon! For det er sånne navn stedene i California heter. Det er nesten som et My Little Pony-drømmeland. Jeg er helt sikker på at hele California ser litt ut som Only Girl-musikkvideoen til Rihanna. Hot pink og full av ballonger og blomster og lykter i trærne og fine damer i fine klær og med rosa krøller, og fyrverkeri på hver eneste nattehimmel! Det fineste jeg vet! For som Francesca Lia Block begynner et av kapitlene i 'Necklace of Kisses', hvor hun skriver om LA: In a city that was partly paradise [...]