TURBULENS 
Opp i mørket
 av Cecilie Løveid

Turen til Stockholm var turbulent, det vare verre enn å sitte i buss over Tokagjeldet i 1955. Heldigvis satt jeg ved siden av en velkledd herre med knebelsbart og gresk profil. Han lot meg holde hånden, han lot meg klamre, han lot meg lene meg helt over til hans sete til det var ingenting mellom oss som kunne kalles luft bare diktning.
Han var en fjellklatrer. Han var tindebestiger. Han var vant til å henge i en hakke.
Han hadde en forestilling om hvordan det ville være å falle ned. Han pleide ikke å fly lavpris. Han hadde brukt pengene på en gave til kameraten sin, et besøk på luksusbordell i København, selv hadde han drukket kaffe i baren, sa han. Han var som en poet, en som lot seg falle ytterligere når en først har falt, falle inn i uendeligheten.
Vi kom oss ned på bakken. Vi fortsatte omklamringen, hele veien ut.
Dørene gled til side. Vi stod der overrasket. Jeg klamret meg til en vilt fremmed. Det var det ene, det andre var at jeg sluttet ikke å klamre, aldri aldri aldri ville jeg miste ham, da ville jeg heller falle.
Nå lurer jeg på om han alltid kommer til å sitte i setet ved siden av meg, på vei opp i mørket.