torsdag 23. juni 2011

Om å spille piano

Han tar på hendene mine og sier at med slike hender burde jeg spille piano, og jeg sier at jeg har faktisk spilt piano; jeg spilte piano i ti år, begynte tilogmed på musikklinja og spilte piano der, før jeg som søttenåring fant ut at nok var nok, nå skulle jeg ikke spille piano mer; jeg slutta, ville ikke lenger lese noter og telle til fire og fire og fire om og om igjen inni hodet mitt, ville ikke lenger spille Mozart og Chopin og alle de andre jeg ikke husker navnet på fordi jeg aldri har hørt noe særlig på klassisk musikk, har bare spilt det, og jeg husker disse regndråpene til Chopin, hvor vanskelige de var, disse dusterytmene, rytmene som er så fine å høre på, men så vanskelige å spille; og som den dramatikeren jeg er sier jeg at jeg ikke har rørt et piano siden, selv om det ikke er sant; her forleden spilte jeg noen traller på besøk hjemme hos foreldrene mine, men jeg sier det likevel; jeg har ikke rørt et piano siden, for liksom å gjøre meg mer mystisk; hva var det som skjedde, hvorfor bestemte du deg plutselig for at det måtte ta slutt, kom det som lyn fra klar himmel, hvorfor egentlig?, men han spør ikke, vi snakker ikke mer om det, kanskje sa jeg det så mystisk at det lå i luften at vi ikke skulle snakke mer om det, og jeg lurer på hva han tror, for det skjedde ikke noe spesielt, jeg bare ble lei, jeg var lei lenge, lenge; okket meg over å måtte øve på den samme melodien helt til den satt så fast i fingrene at jeg kunne begynne å tenke på piano og forte og slike ting, jeg ble bare lei, jeg tror kanskje jeg aldri var oppriktig inni det, ble aldri forført av det, bare gjorde det; jeg spilte aldri piano med sjela på samme måte som jeg alltid skriver med sjela; den er alltid med meg, selv når jeg ikke skriver så tenker jeg på å skrive, når ting i livet skjer har jeg en tanke i bakhodet som lurer på om dette er noe jeg kan skrive om, dette må jeg spare på sier noe inni hodet mitt, og noen ganger faller jeg tilogmed helt ut av samtaler fordi jeg tenker setninger inni hodet mitt og jeg forsvinner, og hva var det egentlig vi snakket om?

5 kommentarer:

Sandra Olsen sa...

Det er kanskje ikke så rart at du ikke var helt oppslukt i pianoet hvis du alltid måtte spille melodier andre har laget. Når du skriver, er det jo du som skaper setningene og det er du som vet hva som ligger bak det du skrev; det gir liksom en ekstra dimensjon til ordene, for da er de ikke bare ord lenger. :)

Frøydis sa...

Dette likte eg! Fullt av sjel :)

Maria sa...

eg har det på akkurat same måte berre med pianoet! hehe litt morsomt å lesa det då. Eg har aldri vorte pressa til å spela, eg berre gjorde det, det er ein del av meg. Akkurat no har eg skada den eine handa. og alt eg klarar å tenka på er kor lang tid det tar før eg kan spela igjen.

Ine S. sa...

Jeg gleder meg til du forhåpentligvis kommer med en publikasjon eller noe! Elsker å lese tekstene dine.

Solskinnsstråla sa...

Eg spelar piano. og går på musikklina. allikevel ser eg verkeleg you're side. berre fordi du skriv så utruleg nydeleg. takk.