Svartsjuke og andre ord

Svartsjuke heter det på svensk om sjalusi, jeg husker at jeg la merke til det først en gang jeg leste om eller noe av Sara Stridsberg, hennes litterære univers er full av svartsjuke, kvinner som gjør ting de ikke bør, aksepterer ting de ikke bør, ut av en uro, sannsynligvis også en følelse av å være mindreverdig de man er sjalu på, eller de man er sjalu over. Svartsjuke, tenkte jeg, for et bra ord, beskriver det mer treffende enn sjalusi, som bare er et eget ord. Svartsjuke, man blir helt svart, sjalusien bare tærer på, får en til å gjøre lite hyggelige ting, ondsinnede ting. Ondsinnede, et ord nettbanken min bruker om datavirus som gjør ting man ikke vil, som om det har et sinn, en vilje, et ønske om å være ond. Ondartet er bedre, selv om ordet ond i det hele tatt tyder på en evne til å gjøre etiske vurderinger, noe kreftceller ikke kan, de har bare en stoppmekanisme som har gått feil, slutter å begå apoptose, en slags cellenes selvmord, kunne man si, men heller ikke cellene har vilje. Samtidig legger jeg merke til at New Scientist spør sine lesere på fjesboka: hvordan kan det ha seg at øgler på forskjellige øyer utvikler de samme trekkene, er det slik at evolusjonen når de samme målene alltid?, som også er helt feil, evolusjonen har ikke noe mål, det er en serie med tilfeldigheter, er foranderlig hele tiden, det er ikke slik at den ønsker å oppnå noe absolutt, lik en idé i Platons ånd, eller kanskje nettopp kunne man tenke seg Platons idéverden, det finnes en hest som er helt perfekt, men ingen av hestene i denne verden er den hesten. Det finnes en øgle som er helt perfekt, men ingen av øglene på noen av øyene er denne øgla, men de utvikler seg, utvikler seg hele tiden til å bli denne øglen. Samtidig kan man jo ikke unngå det faktum at de kanskje en dag kommer til å være så forskjellige fra det vi tenker på som en øgle i dag, at de kanskje ikke lenger kan kalles øgler, om en million år, og da vil de jo ikke lenger gå mot det som er Platons øgle, nei, de vil være forbi Platons øgle, være i en ny orden kanskje. Men dette går selvfølgelig bare an å tenke på, det er ikke heller sikkert at det da vil være mennesker på jorden. Skal jeg gjette sier jeg nei, sånn som vi holder på. Kanskje vil det finnes andre arter med store hjerner, som tenker, med helt andre idéer og en helt annen virkelighetsforståelse, intelligent liv uten å være som oss, kanskje det som i dag er kråker da vil være noe annet, flygende herskere over jorden, hvem vet, ingen.

En gang da klassen min på barneskolen var på sykkeltur til Danmark var jeg så svartsjuk at jeg siste dagen, den dagen vi skulle sykle hjem, til ferja og så ta ferja over Skagerrak fra Hirtshals til Kristiansand, tok den uåpnede drikken til min daværende bestevenn fra kjøleskapet og gjemte den i et annet skap, slik at hun ikke skulle ha noe på sykkelturen. Da vi senere gikk rundt i feriehuset og gjorde oss klare til å dra og hun spurte om noen hadde sett drikken hennes, sa jeg ingenting, trakk på skuldrene, visste ikke hvor den var blitt av. Det høres kanskje ut som en liten historie, men er noe jeg husker ennå og som ofte kommer til meg, minner meg på min hevngjerrighet og manglende evne til å akseptere sjalusi, la ting fare og å være the bigger person. Jeg tenker av og til på at flasken står der i det skapet ennå, femten år etterpå, og at min daværende bestevenn ikke en gang vet at dette skjedde, for da sommeren kom flyttet hun til Danmark og vi har ikke sett hverandre siden.

Men det var ikke først og fremst sjalusi som nylig fikk meg til å tenke på henne, det var en samtale på et vorspiel eller noe om hva man drev med som barn, og noen begynte å snakke om pokemonkort, som min daværende bestevenn og jeg hadde en hel isboks av sammen. Vi spilte og spilte og vant og vant, hadde en samling sammen som vi splittet i to da hun dro, og ikke bare det, men hun fikk med seg en hårlokk av mitt hår som hun selv klipte av etter at jeg sa ja, selvfølgelig skulle hun få med seg det. Selv etterlot hun seg ingenting hos meg, annet en en litt vag tristhet, vi hadde ikke vært så nærme hverandre i det siste, det hele hadde begynt å gå over, det som var mellom oss. Var ikke sånn som et år tidligere, da vi dro på leirskole med klassen og veltet i kano sammen, tråkket rundt på jordene og i sauemøkk og så på hoggorm og padder mens de andre var igjen på leirskolen og bare hang, da vi siste natten sov på reinsdyrskinn i en lavvo ute på en eng mens alle de andre heller ville sove i de utdelte hengekøyene sine og kanskje snike seg til å være i soverom med representanter fra det motsatte kjønn, noe som vi ennå ikke brydde oss så veldig mye om. Det var kanskje da det begynte å bli så viktig at det oppstod et gap mellom oss, at de tidlige ettermiddagene hjemme hos henne mens vi så på tv og spiste iskrem opphørte. Kanskje var det fordi jeg ikke var så opptatt av verken merkeklær eller gutter, jeg tenkte mer på hester og bøker og klarte på den måten ikke å holde følge med henne, gutter var noe sekundært, har alltid vært noe sekundært, også siden når de ble til menn, noe man kan tenke litt på når alt det viktigste allerede er tenkt på, eller som man plutselig kommer på eksisterer når det er for sent og noen andre har snappet til seg den man hadde et øye for, og det ikke hjelper å si til seg selv at man selvsagt ikke har eierett på noen, markedet er fritt, man skulle vært litt tidligere ute, investert i flere aksjer da det var tid, nå er det for sent. 

Jeg feilstaver og søker på 'lizzard' på google, får opp et treff på urban dictionary om at det visstnok betyr: "A girl that seems sweet and nice, but turns out to be a complete bitch determined to screw up her life as well as the lives of others." Jeg har aldri hørt det brukt før, ihvertfall aldri lagt merke til det. Det er egentlig øglene jeg er ute etter. Lizard er også den engelske tittelen på en novellesamling av Banana Yoshimoto som jeg ikke har lest. Den er dedikert til Kurt Cobain, og jeg kan ikke la være å tenke at det er litt kleint. Var det ingen som stod en nærmere som var verdt en dedikasjon? Kanskje betyr det så mye, de menneskene som lager noe for oss et helt annet sted, mennesker som vi aldri treffer. Mennesker som skriver bøker, som døde lenge før jeg ble født; skriver bøker som jeg nå leser og som treffer meg, får meg til å se på livet fra en litt annen vinkel, eller bare bekrefter det jeg allerede har tenkt på, men som jeg ikke har klart å formulere; ikke nødvendigvis i tekst, noe håndfast, men for meg selv. Det er derfor en venn klarer å redde meg, fordi jeg har tenkt så mye på hva verdighet innebærer og viktigheten av det, kunne hun bare si til meg en kveld jeg ble opprørt, verdigheten, og så navnet mitt, og det holdt for meg, jeg beholdt roen fordi ordet innebærer så mye, jeg kunne ikke komme på noe som ville være viktigere enn alt jeg legger i dette ordet og som jeg jobber med hele tiden, ikke fordi det alltid er så vanskelig, men fordi ingen er perfekte og av og til er det som om noe annet truer med å ta over, noe menneskelig. Hevngjerrigheten, sjalusien, sinnet, småligheten, alt det man egentlig ønsker å være fri fra, men som trenger seg på, ødelegger og bringer skam og anger med seg. Og faren ved det, ønsket om å unngå disse sinnstilstandene kan føre en på ville veier, det verste av alt: Et desperat ønske om å unngå å føle noe som helst, som i verste fall er livsfarlig, spiser en sakte opp innenfra. Som den gangen jeg satt på benken i gangen i det gule bygget til humanistisk fakultet i Bergen og spiste lunsj for meg selv og bestemte meg for at disse rundstykkene skulle være det siste brødet jeg spiste, før jeg gikk inn på lesesalen igjen og fortsatte å skrive på en oppgave om Strindberg. Hvordan alt annet enn det å få A på eksamen og bli tynn, tynnere sluttet å bety noe. Hvordan folk kunne si hva som helst uten at jeg brydde meg, alt jeg følte var bare en vag irritasjon i blant, og en glede hver gang jeg gikk på vekta og så at tallet hadde sunket, noe som skjedde på et fast tidspunkt hver uke. Jeg tenker på det når jeg en lørdag går rundt i Oslo sammen med venner og vi passerer kioskene som det går tretten på dusinet av, hvordan det var da jeg bodde i Bergen og besøkte han som var kjæresten min i Oslo annenhver helg, og på at jeg ikke kan huske at noen noengang var frekk mot meg på den tiden, ingen sa noe som gjorde vondt, og jeg tenker på at det kanskje var fordi folk var redde for å si noe til meg, eller om det var noen som faktisk ikke var så greie, bare at jeg ikke la merke til det fordi jeg helt hadde sluttet å bry meg? Og så, når man har lagt det bak seg, er det igjen slik at man bryr seg så mye, om alt, om hva folk sier og kan tenkes å si, hva de mener med det de har sagt, alt er så åpent for tolkning. Jeg husker at en dame på stasjonen en gang kjeftet på meg fordi jeg ikke stod i den riktige køen, og at jeg ble skikkelig lei meg, noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, hvordan det satte meg ut og ble liggende i meg en altfor lang stund i forhold til rimelighetens grenser. Jeg bet det likevel i meg, gjorde alt det jeg skulle gjøre, og det var det. Men når det siden har skjedd større ting som får meg helt i ubalanse, tenker jeg på hvor deilig det hadde vært om ting kunne være som før, da jeg gikk rundt i Bergen og ikke tenkte på så mye annet enn de to nevnte tingene, hvordan livet på den måten var veldig enkelt og lett håndterlig og jeg leker med tanken igjen og igjen, men i dialog med meg selv, og jeg tenker at det er rart at jeg kan være så rasjonell på mange måter, og likevel settes ut av spill og tenke på slike irrasjonelle løsninger på problemer, som egentlig ikke er løsninger, det vet jeg jo. Det er rart hvordan hjernen kan være så splittet, oppføre seg så dialektisk. Også når det gjelder andre ting. I en hel uke forbereder jeg meg febrilsk til en deleksamen i kjemi, samtidig som jeg etter å ha vært bortreist en ukes tid har så mye å ta igjen, og det er tungt. Jeg føler tiden bare går fra meg og at jeg bruker altfor lang tid på hver oppgave, og at jeg egentlig ikke helt skjønner hva jeg har gjort når jeg har gjort dem, eller og at jeg glemmer hvordan jeg løste en oppgave til neste dag og jeg må lære meg det på nytt igjen, og det går trått og trått, og en studievenn foreslår at jeg skal komme på en konsert hun skal spille på og drikke øl, men jeg sier nei og holder meg hjemme fordi jeg skal lese kjemi mens solen skinner utenfor og alle er glade, smiler, sitter utenfor naturforvalterbygget og koser seg, og jeg får lyst til å gjøre mange ting som ikke er kjemi, men sliter meg igjennom det likevel, og når dagen for deleksamen er der er jeg likevel helt sikker på at det kommer til å gå rett i dass, at jeg ikke har skjønt noe, før jeg sitter der med en penn i hånden og kalkulatoren klar. Da er det akkurat som om jeg går ut av meg selv og lar hjernen klare seg på egenhånd, helt kald og rolig regner den seg gjennom alt sammen, likesom jeg sitter ved siden av og ser på at dette er noe som skjer som jeg ikke helt har kontroll over, og etterpå er jeg selvsagt glad fordi det gikk bra, og jeg er i det hele tatt fascinert over det hele. Funderer over det fra en biologisk synsvinkel, det er selvsagt at hjernen min bare gidder å bruke energi når det gjelder, den kan ikke være så konsentrert og effektiv hele tiden. Samtidig hadde den neppe klart seg særlig bra hvis jeg ikke hadde øvd så mye, da ville den jo ikke hatt noe å konsentrere seg om. Jeg må stole litt mer på meg selv, tenker jeg der jeg går med jakka åpen og skjerfet i ryggsekken. Jeg planlegger å løpe når jeg kommer hjem, tar på meg kortbukser og løper fem kilometer så fort som jeg aldri før har løpt denne distansen, i ren våryrhet, uten å en gang prøve. På vei hjem, når jeg har fått pusten igjen, går jeg på butikken og kjøper øl, tillater meg en feiring av disse to små begivenhetene, i tillegg til våren. For det er en tillatelse, hvis det ikke er en tillatelse, men bare noe jeg gjør, risikerer jeg at alt flyter over og går over i kaos, man må passe på. Det er en hårfin grense, tenker jeg og tenker på hårstrå, for omtrent et år siden klippet jeg av meg alt håret og nå kan jeg endelig ha det i hestehale igjen. Jeg tenker at jeg aldri skal klippe av meg alt håret igjen, fordi jeg ikke er spesielt vakker og kan ikke bare gjøre ting som om alt kler den smukke, det gjelder ikke meg. Jeg gjorde det like før eksamen, hadde ikke noe hår å dra hånden gjennom i frustrasjon eller nervøsitet. Kanskje var det da jeg begynte å trekke pusten i stedet, i et ekstra stort innpust, så utpust. 

Bøkene jeg leste i mars, del 4: Kokain og kjærlighet

De fire siste bøkene jeg leste i mars.

15. ROMAN MED KOKAIN av M. Agejev ¤ ¤ ¤ ¤
M. Agejev er et pseudonym, men til hvem? Roman med kokain var i trykk første gang i en avis i Paris på begynnelsen av 30-tallet. Det ryktedes at Vladimir Nabokov stod bak pseudonymet, men familien hans (nærmere bestemt hans forlagsmannsnevø) avkreftet dette og jeg synes, etter å ha lest boka, heller ikke at boken er i hans stil. Jeg synes derimot boka minner meg om Dostojevskjij, selvsagt uten at jeg trenger å mene at jeg tror han står bak det mystiske manuskriptet. Da tenker jeg først og fremst på Dostojevskijs kjellermenneske, som vandrer rundt i St.Petersburg med dårlige tanker, akkurat som jeg-personen i Roman med kokain. En annen bok som springer opp i hodet mitt er John Fantes The Road to Los Angeles, men det er nok fordi jeg nettopp har lest den. Det de har til felles er at de handler om to unge menn som ikke er spesielt snille mot sine mødre, men Arturo i The Road to Los Angeles fortoner seg som et søndagsskolebarn i forhold til Vadim. Vadim er jo råtten tvers gjennom. Skikkelig råtten.

Én fun fact til om boka: Roman s kokainom heter den på russisk, og 'roman' på russisk kan bety både 'roman' og 'romanse.' Fiffig, hm?

16. LATTERLIGE KJÆRLIGHETSHISTORIER av Milan Kundera ¤ ¤ ¤ ¤
En samling med noveller om kjærligheten (og forviklinger som følger med). Tidligere har jeg lest novellen 'The Hitchhiking Game', og her leste jeg den på nytt på norsk ('Haiking som spill'). 'The Hitchhiking Game' er en av mine favorittnoveller, og jeg likte den bedre oversatt til engelsk enn til norsk. Det var som om noe var borte i den norske versjonen som var i den engelske (hva som er i novellen på originalspårket vet jeg jo ikke, jeg kan ikke tjekkisk). Novellene jeg likte best i Latterlige kjærlighetshistorier var derfor noen andre: 'Ingen vil le' (om en akademiker som nekter å godkjenne en annen akademikers tekst fordi den ikke er vitenskapelig, men han tør ikke si sannheten og bestemmer seg for å gjemme seg for ham i stedet), 'Edvard og Gud' (om Edvard som er forelsket i Alice som er kristen i et kommuniststyrt land) og 'Dr. Havel tyve år etter' (om Dr.Havel og hans opphold på kurbad). Det er to noveller om Dr. Havel i samlingen, og det vil derfor være annerledes å lese 'Dr. Havel tyve år etter' uten å ha lest den første om ham, så hvem vet om jeg hadde likt den så godt hadde jeg ikke lest den første novella om ham først? En fin samling noveller er det i hvertfall.

17. N.P. av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har tidligere skrevet at alle romanene til Banana Yoshimoto (dette er den sjette jeg har lest) handler om mennesker som blir kjent med hverandre etter at noen dør, og det handler denne om også. Denne romanen handler om fire mennesker som forholder seg til hverandre etter en forfatters selvmord. N.P. handler om de tre barna hans (en av dem er en halvsøster av de to andre) og Kazami som tidligere var kjæresten av en oversetter av denne forfatterens bøker. De forholder seg til hverandre en sommer i Tokyo (det er viktig at det er sommer, for Kazami elsker sommeren). Som i Yoshimotos andre romaner, er rom også viktig i N.P. Bl.a. er det en beskrivelse av leiligheten til Sui, halvsøsteren, som knytter den til havet og til halvbroren hennes.

Når jeg leser det jeg har skrevet om Kjøkken, så tenker jeg at det er ikke så mye nytt å skrive om N.P., som om alt jeg har skrevet om Kjøkken passer til også N.P. Folk som dør, relasjoner, forflyttelser og om avslutninger, jeg finner ikke noe nytt om N.P., men likevel er den en bok for seg selv, likevel er alle bøkene til Yoshimoto bøker for seg selv, de glir ikke over i hverandre, jeg blir ikke lei fra den ene til den andre. Men så er det likevel noe å si, når jeg tenker meg om, for dette er den beste boka av Yoshimoto jeg har lest til nå. Stemingen her er bare enda mer ekstrem, det er noe med den stemningen, i samtalene, atmosfæren, så mye blir sagt uten å bli skrevet, det er så mye mellom linjene. Hvordan får hun det til, hvordan får hun det til. Jeg vil bare sluke meg i enda en ny bok av Yoshimoto, men nå vet jeg ikke om det finnes flere en gang, vel, da får jeg bare lese henne på nytt igjen, da.

18. BONSAI av Alejandro Zambra ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Miniroman av en av Chiles nye talenter, som Pedro Armona-Calvarez anbefalte under en samtale på Victoria i Bergen om Amerika i litteraturen tidligere denne måneden. En miniroman er den sannelig, jeg leste den i løpet av en tur med bybanen på vei til forelesning og tilbake igjen. Faktisk var jeg ferdig med Bonsai da det fortsatt var seks stopp igjen og jeg bare Å, faen, hva skal jeg gjøre nå da? Stirre ut i lufta? (Jeg hadde Bonsai på lesebrettet og kunne derfor egentlig begynne på The Corrections av Jonathan Franzen som jeg også hadde på lesebrettet, men jeg liker ikke å begynne på en ny bok rett etter at jeg har lest en ferdig, jeg må liksom fordøye den forrige først). Jeg måtte stirre ut i lufta.

Men ikke bare var det kjipt at romanen var ferdig fordi jeg hadde seks stopp igjen på banen, men fordi Bonsai sluttet så brått. Jeg kunne ikke skjønne at den sluttet. Var det ikke mer? Ikke at jeg følte at boken var kort, det visste jeg jo, men at den sluttet så brått. Den sluttet like brått som jeg kom inn i den etter det første setningene. Jeg var helt bergtatt. De to første kapitlene er fantastiske. Jeg glemte nesten å gå av der jeg skulle av, så inni boka var jeg. Og når forelesningen om Horats og Pindar og Petrarca begynner, tenker jeg på Julio og Emilia i Bonsai, det unge paret som ligger i senga og leser dikt og romaner og noveller mens de røyker marihuana og lyver for hverandre at de har lest Marcel Proust, ja, visst har de lest Marcel Proust, uten at noen av dem vet at den andre også lyver. Ingen av dem har lest På sporet av den tapte tid.

Gleder meg til å lese flere av Zambras miniromaner, faktisk kjøper jeg meg The Privat Lives of Trees omgående.

Der. Ja. Et trykk på amazon.com.

The Private Lives of Trees er min.

Bøkene jeg leste i februar, del 1: En banan, kongeriket Danmark og et supermarked i California

Denne måneden har jeg lest nesten bare pensum. Godt over halvparten av alle bøkene jeg har lest har faktisk vært pensum. Og en god del av dem igjen har vært dramastykker.

1. HAMLET av William Shakespeare ¤ ¤ ¤
Jeg liker å si at jeg hater Shakespeare, og når jeg sier det så er jeg faktisk i godt selskap, sammen med bla. Hamsun, Voltaire, T.S. Eliot og Tolstoj (elsker at jeg alltid er enig med Hamsun i alt som handler om litteratur). Og forsåvidt gjør jeg det ennå, men å lese Hamlet var faktisk interessant. Jeg har aldri lest noe drama av Shakespeare før, bare sett flere av stykkene hans satt opp. (Jeg gikk på musikk-, dans-, dramalinja på videregående. Vi var på teater hele tiden.) Og så sonettene da. Selvsagt sonettene. I engelsktimene. Som jeg heller ikke liker. Sonettene til Shakespeare var lenge det jeg trodde at poesi var. Jeg trodde poesi var kleine, skjematiske rim om den urealistiske kjærligheten. Det trodde jeg dødslenge takket være Shakespeare. Mennesker som elsker og dør for hverandre rett etter at de har møtt hverandre. Yeah, right. Den må du lenger ut på landet med, Bill.

Jeg leste i hvertfall Hamlet og jeg syntes det var interessant, stykket er jo fullt av sarkasme, og til tider synes jeg tilogmed at stykket er vittig. Jøss. Jeg ble overrasket. Og nå skal jeg tilogmed holde et innlegg om den på en kollokvie. Men slapp av likevel, jeg har ikke gått til å digge Shakespeare. Det er fortsatt for mye tragedie, jeg tror ikke på det, og når stykkets handling er lagt til Danmark, hvorfor ikke ta bryet med å gi karakterene danske navn, i stedet for Claudius og Polonius?

2. KJØKKEN av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Kjøkken består av to kortromaner, Kjøkken og Moonlight Shadow. Jeg likte begge to veldig godt, men mest tittelromanen. Og hva er det jeg liker? Hva er det jeg liker med Banana Yoshimoto? Jo, det er det enkle og nøkterne språket, nesten smånaivt er det; man skulle nesten tro at det ikke var mulig å fange noen stemning med det, men så gjør hun det likevel, Banana Yoshimoto, og jeg tenker jeg vil også det, jeg vil også det, jeg vil også skrive sånn som du. Og så tenker jeg at det er rart at hun får meg til å tenke det, for boka er jo en oversettelse fra japansk, for alt jeg vet så skriver hun kanskje, og trolig, annerledes enn det jeg leser på norsk - egentlig.

Nå har jeg lest fire kortromaner av Banana Yoshimoto. Foruten disse to som er nevnt også Hardboiled og Hard Luck, og de handler alle sammen om mennesker som opplever at noen dør, og dette at noen dør forstyrrer livene deres. De huler seg ikke inne i hjemmene sine i sorg. De blir kjent med nye mennesker, de lager nye relasjoner. Og like mye, om ikke mer, handler det om disse relasjonene som selve sorgen over tapene. Det handler også mye om det å flytte, om å bevege seg fra rom til rom. Kjøkken handler, som tittelen sier, mye om rommet kjøkken. Hovedpersonen beveger seg fra kjøkken til kjøkken samtidig som relasjonene forandrer seg. Og selv om alle kortromanene (som jeg har lest) tar utgangspunkt i døden til et menneske, er alle historiene Yoshimoto skriver forskjellige fra hverandre. De er så grunnleggende like, det er det samme utgangspunktet, men historiene blir forskjellige. Det er som om Yoshimoto er nødt til å fortelle akkurat dette, grunnoppskriften, men hun gjør det alltid annerledes fra den ene gangen til den neste. Retten blir forskjellig fra gang til gang, og jeg blir ikke lei, kan spise den neste mandag også, jeg, i motsetning til Yuichi i Kjøkken som får servert så mye tofu at han til slutt ikke vil spise i det hele tatt hvis han ikke får noe annet snart.

3. HOWL AND OTHER POEMS av Allen Ginsberg ¤ ¤ ¤ ¤
Diktsamlingen hvor et av mine yndlingsdikt i hele verden befinner seg i: A Supermarket in California.

Matporno #8: 'Kjøkken' av Banana Yoshimoto

For det første har forfatteren tatt Banana som fornavn. For det andre heter romanen Kjøkken. For det tredje liker jeg boka kjempegodt. Her er noen fine utdrag som handler om mat fra denne bittelille japnske romanen:

Mens jeg pugget oppskriften, laget jeg gulrotkake som inneholdt litt av min sjel. På supermarkedet kunne jeg stirre på en knallrød tomat og elske den helhjertet. På denne måten lærte jeg hva det er å ha det hyggelig, og jeg ville ikke kunne vende tilbake til slik det var før.

   "Det å se så vakkert måneskinn påvirker sikkert hvordan man lager mat. Ikke i betydningen Se-månen-nudler, altså."
   Heisen stoppet brått. Da han sa det, kjente jeg meg hul i hjertet, som om han kunne lese meg. 
   "På en mer fundamental måte?"
   "Ja, nettopp. På en mer menneskelig måte. Forstår du?"
   "Ja. Og det er en forbindelse. Helt sikkert."
   Jeg sa meg enig med en gang. Om man hadde spurt folk i spørreprogrammet "Vi spør 100 mennesker" hadde sikkert alle stemmene stemt i med "det er en forbindelse!" i gjallende enighet. 
   "Nettopp. Jeg tenker på deg som en kunstner. Når det dreier seg om matlaging... Ja. Du elsker virkelig å arbeide på kjøkkenet, ikke sant? Det er kjempefint." Yuichi gikk og nikket, enig med seg selv. Han gikk og hadde en samtale med seg selv. [...]

I det gjennomsiktige kveldslyset begynte vi å spise det overdådige måltidet jeg hadde laget. Salat, pai, stuing, kroketter, frityrstekt tofu, kokt spinat med bonito-flak, bønnesalat med kylling (alt med egne sauser og dips), kylling Kiev, eddikmarinert svinekjøtt, dampede kinesiske shumai... mat fra mange forskjellige land. Vi spiste i timevis og drakk vin til. Vi endte med å spise opp alt, og ble stappmette. [...]

   "Hva har du spist? Det høres interessant ut."
   "Jaså, du blir profesjonelt interessert? Tja, det er altså tofu hele veien. Tofu og intet annet enn tofu. Det er godt, det er ikke det, men det er fortsatt bare tofu... Dampet egg med tofu, bakt og grillet tofu i misosaus, frityrstekt tofu, tofu med sitrusfrukt, tofu med sesamfrø - alt er tofu. Og gjett hva som var i en klare suppen? Bingo! Egg-tofu. [...]

(Men jeg digger tofu da!)

Bøkene jeg leste i september, del 1

Denne måneden har jeg lest "bare" tolv bøker. Jeg kan jo unnskylde meg med at mange av bøkene jeg leste var litt av noen tjukkaser.

1. JOSEPH ANDREWS av Henry Fielding ¤ ¤ ¤ ¤
Denne leste jeg pga. pensum på skolen. Skolen. Man sier ikke vel ikke det når man studerer på universitetet, men gamle vaner er vonde å vende. Gamle vaner. Liksom. Jeg har jo ikke gått på skolen på fire år. Og jeg har jo faktisk studert før jeg kom til Bergen. Anyways. Dette er den første romanen jeg har lest i min litteraturvitenskapelige karriere (jada, jeg føler meg litt som Jarle Klepp i Charlotte Isabel Hansen), og jeg synes faktisk ikke den var så verst som folk skulle ha det til. Ok, den var kanskje en smule langdryg, men jeg synes den var morsom og underholdende også. Jeg humret meg i gjennom den!

2. DEEP SHIT, ARKANSAS av Victoria Durnak ¤ ¤ ¤
Digget diktsamlingen Stockholm sier, så jeg måtte jo lese Durnaks første roman også. Den handler om Victoria som drar og besøker noen slektninger i USA, og så er den proppfull av popkultur; tittelen er jo hentet fra Bonnie & Clyde (eller var det Thelma & Louise?). Og jeg elsker popkultur - når den er skrevet om på en raffinert måte. Det synes jeg ikke den er her, jeg synes det blir litt platt. Hele romanen er litt intetsigende egentlig. Det eneste jeg husker er når Victoria møter ei jente som snakker og snakker på en eller annen butikk et eller annet sted i USA, om et norsk band, og ber om en vennedate (genialt konsept egentlig, hvorfor gjør man ikke sånt?), hvorpå Victoria forteller om det til slektningen sin som synes det er en dårlig idé, men Victoria går for å møte jenta på vennedate likevel, en date som den andre jenta ikke møter opp på. Det var det. Neida, jeg skal ikke være så negativ: jeg elsket coveret. (Men ikke en gang hva angår coveret kan denne konkurrere med Stockholm sier, for coveret til Stockholm sier er et av de fineste bokcoverne jeg vet om, tror jeg.) Og jeg gir absolutt ikke Durnak opp. Jeg skal jo lese Så Berlin.

3. FAUST I av Johann Wolfgang von Goethe ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Denne hadde også noe med skolen og gjøre, og... hva skal man si egentlig. Det er vel ikke så mye å si om så kjente bøker. Uansett hva jeg skriver så er det jo ingen som bryr seg, for den står liksom der uansett. Støtt som en bautastein. Et geniverk. Jeg fikk lyst til å dra til Leipzig asap etter denne. (Herregud, jeg er Jarle Klepp.)

4. HARDBOILED & HARD LUCK av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤
Opprinnelig skrev jeg ned Banana Yoshimotos Kitchen på lista mi over bøker jeg skal lese, men kom tilfeldigvis over Hardboiled & Hard Luck på biblioteket, så det ble min første Banana Yoshimoto-bok i stedet. Boka består av to lengre noveller (eller to korte bøker). Hardboiled handler om ei jente som er ute på tur og tenker på et menneske som stod henne nær som døde for ikke så lenge siden, og noe her fikk meg til å tenke på Kazuo Ishiguros Never let me go, men ikke mye, bare litt. Hard Luck handler også om enda ei jente som mister et menneske som står henne nær, men det betyr ikke at disse to historiene mister seg selv i hverandre. De er to helt separate historier, de står begge to godt alene. Jeg likte begge to veldig godt; etter at jeg hadde lest begge to prøvde jeg å reflektere over om jeg likte Hardboiled eller Hard Luck best, men hver gang jeg hadde bestemt meg for én av dem, kom jeg på alt jeg likte ved den andre og ombestemte meg. Hele tiden var det slik frem og tilbake. (Ikke at det sier så mye egentlig, jeg som ikke klarer å velge tomater på butikken en gang.) Ser i hvertfall fram til å lese Kitchen. Og ps: ELSKER at forfatteren heter Banana.

Jeg hører verdens undergang i en garderobe (om enn noe indirekte)

I garderoben etter å ha trent yoga på et av studenttreningssentrene, overhører jeg noen godt voksne studenter snakke om boksirkelen de var på dagen før, og jeg hører at en av dem er opprørt over noe, hun har tydligvis vært sint, men roet seg nå, det handler om noe som har noe med tidsklemma å gjøre, noe om at man ikke kan si at man ikke har hatt tid til å lese boken innen boksirkelmøtet; at det er en dårlig unnskyldning å si at man har tre barn og en jobb, sier den opprørte, godt voksne studenten, for det har jeg også, og jeg studerer i tillegg, men jeg har lest boken for det om! Og forresten, det er greit at hun ikke har lest den, men hun kan ikke komme og klage på at hun ikke har tid. Og jeg tenker inni meg der jeg fester spenner i håret foran speilet at jeg er enig, selv om jeg ikke har tre barn og en fast jobb, men tenk å ha tre barn og en jobb og ikke finne tid til å lese, da kan man angre seg at man skaffet seg tre barn. For sånn tenker jeg, jeg tenker det er ikke synd på de som har barn når de klager over noe; over tidsklemma, over den stramme økonomien, over at sexlivet går dukken, for dette valgte de helt selv, jeg orker ikke at folk klager over lite penger og at økonomien ikke strekker og at de må ta ekstrajobber, og ååå, så synd på dem, for nei, det er det ikke. Dette burde de ha tenkt på før de anskaffet seg barn. For det er ingen god gjerning å anskaffe seg barn. Ingen har gjort samfunnet en stor tjeneste ved å lage barn. Studentforeldre, sosialklienter osv. som klager på manglende penger fra staten: hold kjeft. Ikke klag. Det var dere selv som anskaffet dere denne klampen om foten. Dere kunne ha utsatt det til dere var ferdige med studielivet, fått dere en jobb eller utsatt det inn til evigheten og aldri fått barn, noe som faktisk er en mulighet, det også altså, bare synd at det er så få som velger det. Til tross for alle fordelene ved dette valget; tiden ens er mye friere, egentlig alt er så mye friere; å, jeg tror jeg vil bruke alle sparepengene mine på å bo i Paris et halvt år, ja, la oss gjøre det (trenger ikke tenke på at barna ens går på skole hjemme i Norge og mye kjipt å ta fra dem alle vennene og tvinge dem til å gå på en fransk skole); man er fri til å dra hele tiden; barn er som alle tingene man eier, jo færre man har av dem, jo lettere er det å bare dra sin vei; og alle de trivielle tingene man må tenke på når man har barn (som jeg forestiller meg pga. fordommenne jeg har mot småbarnsforeldrene i vårt samfunn), ikke nødvendigvis diskusjoner blant mødre om hvilket barnevognsmerke som er best (det er selvfølgelig mødre som snakker om sånt, alle vet jo at kvinner er så mye mer trivielle enn menn, for å ta et annet eksempel: jeg har aldri sett menn bruke fritiden sin på å STRIKKE?), men om hva slags mat man kan gi ungen etter som hvor gammel den er og sånt (tror jeg, jeg vet ikke, jeg har ikke barn, men av og til får jeg fnatt bare av å tenke på det trivielle spørsmålet Hva skal vi spise til middag i dag? Av og til gir dette spørsmålet meg angst, det er som om livet er for stort til å tenke på et slikt trivielt spørsmål - og ikke nok med at det stilles, men det krever et nytt svar hver dag!); og sist, men ikke minst, så slipper man som barnløs å være så uendelig redd for et annet menneske enn deg selv, tenk så vondt det må være å miste barnet sitt (om det skulle skje), jeg kan ikke forestille meg det, men kan det liksom litt likevel; eller denne smerten som man får når noen man er glad i ikke har det så bra, denne følelsen må være tusen ganger verre når denne personen man er glad i som ikke har det bra er ditt eget barn, tenk at folk velger å risikere å kanskje måtte føle dette, det er helt vilt. Eller kanskje tenker ikke folk over dette før de anskaffer seg barn, kanskje er de ikke klar over at dette kan skje, de oppdager det ikke før det skjer. Uh-oh, too late.

Tenk å velge å lage barn inn i en verden som dette, inn i denne fryktelige verden som innen en genrasjon til sikkert er drept av den globale oppvarming og overforbruk/grådighet (den verste dødssynden), privatbilisme/flytrafikk/latskap (den nest verste dødssynden), krig, elendighet, mennesker som bryter kardemommeregelen ('Man skal ikke plage andre, man må være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil') og folk som har samvittighet til å drive med narkohandel. Da hjelper det ikke at det finnes pingviner, sitronmuffins med glasur og tutti-frutti-frø, bøker av Banana Yoshimoto og dikt, vannbakkels og jordbær, klikkelyden av delfiner (en av de fineste lydene jeg vet om) og fjell man kan bestige, hva hjelper alt dette fine når alt dette stygge er en mulighet, tenk om mitt forestilte barn blir spillavhengig og trenger noen raske penger å tjene og ender opp med å selge kokain, og så skjer det som i en narkofilm (f.eks. Løp, Lola, løp), all kokainen forsvinner, og pengene, og fy faen, så får han hele narkobanden etter seg og blir drept, men først etter å ha blitt torturert, å herregud faen ass. Eller tenk om mitt forestilte barn er ei jente og hun blir voldtatt i et smug på vei hjem fra nachspiel, herregud, jeg hadde sikkert ventet våken hjemme helt til morgengry hver gang hun var ute på en rangel. Eller tenk om hun hadde fått spiseforstyrrelser, å, nei, aldri i livet i hele verden skal jeg velge denne redselen (som jeg forestiller meg og egentlig ikke har noe grunnlag for å vite noe om) eller smerten.

Eller tenk om jeg blir en sånn mor som pusher barna på ballettimer og ridetimer fordi jeg selv skulle ønske jeg var superflink i begge deler, denne andre slags selvrealiseringen det snakkes om, og tenk om jeg blir en sånn mor som blir mutt når barna kommer hjem med firere og ikke seksere, eller tenk om de begynner å gå med joggebukser, slippers & heavy eyelinersminke til hverdags(!!!), eller tenk om jeg får sånne ufordragelige fotballkjekkaser som tar med seg dumme bloggejenter hjem på middag, eller tenk om jeg får tjukke og LATE unger (ok, jeg har vanskelig for å forestille meg at det kunne komme til å skje, vi som nesten bare spiser grønnsaker og jeg som trener syv ganger i uka og går skogstur hver lørdag), eller tenk om jeg får sånne unger som ikke liker å lese, omg, da kommer vi aldri til å ha noe å snakke om når de blir voksne, eller tenk om jeg får sånne barn som liker å kjøpe ting og som selv får barn når de er er seksten-sytten år, da har jeg i hvertfall ikke gjort jorden noen tjeneste, da har jeg virkelig bare peisa på jordens undergang.

(Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor jeg skriver om dette, jeg er jo slettes ikke gravid, jeg overhørte bare en samtale i en garderobe, det er alt.)