Bøker lest i juli: Klassereiser og sjøen

Bortkastet tid?

Her setter Kjartan Fløgstad, i forbindelse med en artikkel
 om J.D. Vances Hillbilly Elegy, ord på noe jeg har tenkt mye
på. Han plasserer nemlig Vances bok i samme kategori
som Annie Ernaux og Édouard Louis' bøker. Jeg har lenge
 følt aversjon mot det jeg kaller "bøker om fransk klassereise",
og her beskriver Fløgstad nettopp hvorfor. Jeg ble
så glad da jeg leste det, for jeg trodde jeg var den eneste
som ikke skjønte greia med Annie Ernaux. 

Utsikt fra en av kystledhyttene til
Oslofjorden Friluftsråd. 

Bilde av en veldig spennende bok og en sklie jeg
omsider turte å prøve, og som, når jeg først hadde
begynt å skli i, bare ville skli enda en gang og så
enda en gang osv.

Krabbefiske på Borøya, hvor jeg forøvrig
ikke fikk lest noe annet enn barnebøker.

En bok jeg leste i like før et bad på
Tjuvholmen. 

PROSA

1. ONE DAY av David Nicholls 
2. ELOISE av Kay Thompson 
3. HALVT av Marjam Idriss 

4. NATTSKOLEN av Karl Ove Knausgård 
5. IGGY av Edy Poppy 
6. SIGNOR HOFFMAN av Eduardo Halfon

SAKPROSA

7. ÅRET MED TRETTEN MÅNEDER av Åsa Linderborg

Juli var vann, vann, vann. Vi dro på stranda nesten hver solskinnsdag, og på overskyede dager også. Vi dro på hyttetur til en øy på Sørlandet og til en kystledhytte i Son. Vi fisket krabbe og bånnfisk, reker og sjøstjerner. Vi tok ferja til Oscarsborg, og vi rodde i båt og jeg fikk, som håpet, badet masse i havet. Morgenbad og sene kveldsbad, midt-i-mellom-bad, tærne i tanga. Jeg løp kilometer på kilometer, noen på kyststien og mange av dem i regn. Til tross for regnet fikk jeg malt nesten hele gjerdet, og for et par dager siden (riktignok i august, og ikke i juli) plukket vi blåbær og bringebær i skogen som vi lagde smuldrepai av. Eldstemann lærte å sykle og jeg leste et par bøker. 

Helt fra jeg i våres leste at det kom en ny bok fra Edy Poppy, gledet jeg meg til å lese den, men den viste seg å være en skuffelse. Jeg skjønte ikke hvorfor sexlivet til hovedpersonen, som det er nærliggende å anta er forfatteren selv, skulle være interessant for verken meg eller noen annen leser, for den saks skyld? Selv om tematikken i seg selv, å lengte etter barn man aldri får, er interessant, og romanen riktignok hadde sine øyeblikk av sårhet. Alt i alt likevel ikke en roman verdt å bruke tid på, og som fikk meg til å lure på om de tidligere bøkene til Poppy likevel er så bra som jeg husker dem, for denne gav meg virkelig lite. 

Etter noen sider av Åsa Linderborgs Året med tretten måneder, med sine ytterst kjedelige beskrivelser av ting i dagliglivet, tenkte jeg det samme: "Hvorfor skal jeg lese dette?". Jeg var på nippet til å legge boka bort, men fortsatte likevel, og jeg angrer ikke. De kjedelige beskrivelsene av dagliglivet ble ikke så kjedelige lenger når jeg i det store og hele skjønte at de var der for å gi et bilde av forfatterens klassereise til en tilværelse i den kulturelle middelklassen i Stockholm. Men i motsetning til bøkene i den kategorien som Kjartan Fløgstad så fint kaller nyliberalismens skjønnlitterære spydspisser, vender ikke Linderborgs bok ryggen mot klassen dagbokskriveren en gang forlot, akkurat som jeg husker at Meg eier ingen heller ikke gjorde det. I tillegg synes jeg det var fint og forfriskende og about time å lese en bok som hadde et såpass kritisk blikk til #metoo. (Kanskje, ja, antagelig, er det allerede blitt publisert flere kritiske røster og jeg er bare late to the party; denne boka er fra 2020.) 

Det beste jeg leste var imidlertid Nattskolen av Knausgård. Da jeg holdt på med den leste jeg hvert sekund jeg var ledig. Gleder meg til Arendal, ass. Forøvrig er jeg fortsatt et godt stykke unna fra å nå mitt mål om å lese minst 44 bøker skrevet av menn i år, men jeg leser i det minste både Jan Kjærstad og Kevin Kwan for øyeblikket. Snart Fløgstad også, håper jeg. 

God bokhøst venter jeg med å si; sommeren er her ennå. 

Dagbok fra Finland, del 1

Linnéa studerer matematikk, hun er den eneste som ikke hovedsaklig studerer enten språk eller litteratur, men hun har tatt noen fag i nordisk, bare for gøy, tror jeg, og hun er faktisk født i Finland sier hun, men de flyttet herfra da hun var to år, nå bor hun i Uppsala, en mye finere by enn Stockholm, i grunnen synes hun ikke Stockholm er noe tess, og jeg vet ikke jeg, men hver gang jeg tenker på Stockholm tenker jeg på Stureplan, folk som popper sjampagne og heller det i vasken, motebloggere og generelt på menneskene i Snabba cash av Jens Lapidus og tenker at mitt inntrykk av byen heller ikke er noe å skryte av, men hva vet jeg, jeg har ikke vært der siden jeg var en bitteliten kid og gikk rundt med et rosa og oransj dinosaurtøydyr som jeg var så glad i at den ble helt slitt, nesten ødelagt, jeg tror kanskje den måtte sys, og jeg tenker det er rart hvorfor jeg ble så glad i akkurat dét kosedyret, en kosedyr som en i familien vant på Tusenfryd, og jeg husker at vi stod og ventet på trikken i Stockholm, mens jeg hadde dette kosedyret under armen, men på en annen side, er dette noe jeg husker på ordentlig, eller vet jeg bare at det har skjedd fordi jeg har sett et bilde av det? Jeg vet ikke.

Vi snakker litt om byer i Norden, det blir sånn, man finner en felles plattform; jeg sier jeg studerer i Bergen, eller leser eller pluggar som også sies der vi sitter ute på balkongen til danskene om kvelden, en finsk sommerkveld; men at jeg ikke er derfra, jeg er fra Kristiansand, men så må jeg si at jeg ikke er derfra heller når det merkes at jeg ikke snakker sørlandsdialekt, ingen bløte konsonanter, jeg er kanskje litt fra overalt jeg også, det er mange som er litt fra overalt, men kanskje det er fordi alle er studenter, det blir kanskje sånn da? Det blir mye jeg har vært her og der, og språk, og jeg føler meg bakom, jeg har jo ikke studert lingvistikk, det har tydeligvis alle de andre gjort, men det gjør ikke noe, jeg liker tematikken, og en gang begynner jeg å le, jeg begynner å le fordi noen sier noe som er som tatt ut av en av bøkene til Helene Uri (hun skriver jo gjerne om akademiske lingvistikkmiljø); jeg bryter ut i en latter jeg ikke kan forklare og håper at det bare drukner i det at vi ikke alltid skjønner hva de andre sier, dansk, svensk, norsk, det er ikke alltid lett (men stort sett).

Etterhvert trekker vi inn, denne kvelden blir for kjølig, vi hører på musikk og drikker søt hvitvin, jeg legger merke til en fugl på etiketten, det husker jeg dagen etterpå, og da tenker jeg det er rart hva jeg husker, jeg lurer på om det er mye jeg ikke husker, på bekostning av alt det jeg husker, og jeg lurer på om det kanskje er viktigere ting som burde festet seg i hukommelsen, som f.eks. forfatteren den ene dansken anbefalte, og ikke bare var det han som likte denne forfatteren, men også Rilke, Rilke digget han, og derfor går det sikkert an å søke det opp, men jeg gjør det ikke fordi jeg ikke er helt betatt av Rilke, jeg har lest noen av diktene hans og jeg har lest hans eneste roman, Malte Laurids Brigges opptegnelser, men jeg merket ikke at litteraturhjertet mitt svulmet, jeg merker ikke at jeg føler at jeg må lese mer av Rilke, jeg tenker mer: nå har jeg lest Rilke og trenger det ikke igjen (med mindre jeg får ham på pensum igjen). Sånn er dét.

Men jeg kan ikke en gang huske hvilke dikt jeg har lest.

Jeg tenker at det må jeg ikke si høyt.

Jeg tenker at av og til husker man jo ikke sånne ting.

Jeg husker derimot hvor mange bananer som lå igjen etter lunsjen i går, og på hvilke smaker det var på alle kjeksene og hvor mange baguetter som ble spist. Jeg tenker at sånne ting skal man ikke huske.

Jeg glemte min brors bursdag, trodde den var en dag senere enn det den var, så jeg ringte ikke før det ble kveld og mamma hadde minnet meg på det.

På en annen side glemmer jeg stadigvekk bursdager, jeg har aldri vært en person som tar bursdager særlig høytidelig. Jeg gir jo aldri gaver uansett, muligens plukker jeg med meg en bok fra bokhylla og gir den i bursdagsgave hvis jeg vet at vedkommende er en leser og virkelig tror at denne boka kan være interessant/givende for dette mennesket å lese. Men sjeldent noe annet enn det. Det er forresten noe som ikke går i balanse hos meg, med tanke på hvor gøy jeg synes det selv er å ha bursdag. (Selv om jeg av og til får gaver som gjør meg ille berørt og jeg tenker at jeg skulle ønske vedkommende ikke hadde gitt meg det.)

Jeg tror jeg kan huske hver eneste bursdag jeg har hatt og hva jeg fikk i gaver hvert enkelt år og hvordan hver eneste bursdag ble feiret og hva jeg følte de dagene. Noen av bursdagene var desidert bedre enn andre. Favorittbursdagene mine er de gangene jeg fylte: syv, tolv og atten. Den kjipeste var da jeg fylte søtten.

En gang en nær venninne fylte tyve dukket jeg opp for drita og lagde skikkelig dårlig stemning, og det var definitivt en veldig dårlig side av meg. Så traff jeg en person jeg ville være kjæreste med og fortalte det til ham, som en historie bare, jeg vet ikke i hvilken sammenheng, og da sa han: Hvorfor forteller du meg dette? Det får deg jo ikke til å fremstille som en veldig grei person.

Nei, men så er jeg ikke alltid så veldig grei da.

Så gikk vi til Fiskebrygga og spiste blåbærsorbé med softis på toppen, noe jeg aldri ville funnet på selv. Hadde jeg bestemt hadde jeg valgt pistasjeis, eller noe med sjokolade eller nøtter, muligens strukket meg til mangosorbé, men bare hvis det var en annen kule ved siden av som ikke var sorbé, men denne dagen var jeg sammen med en person jeg gjerne ville bli kjæreste med.

Det husker jeg. Og det er fem år siden.

Omtrent fem år etterpå dreier det seg også om is; dagen etter den søte hvitvinen står jeg opp og pakker nettet med en bok og et pledd fra en nattreise med NSB og går rundt i Helsinki, en by jeg ikke kjenner, et sted kommer jeg over en kafé ved et vann hvor det bare jobber søte seksten år gamle jenter med hårsløyfer og blomstrete skjørt; jeg kjøper en kopp kaffe og salmiakk-iskrem i en skål, setter meg i skyggen under trærne og skriver.

Bokfrokost xc

tirsdag.

smoothie av banan, eple, røde druer og agurk.
kaffe.
Den amerikanska flickan av Monika Fagerholm. (Snart skal jeg til Finland!)
en artikkel i DN Magasinet som jeg ikke rakk å lese i helga. (Jeg sparer ofte artikler til siden).

Bøkene jeg leste i august

Jeg leste ikke så mange færre bøker i august enn jeg gjorde i juli, selv om jeg i august begynte på studiene igjen. Jeg tror det henger sammen med et mellomrom der, en uke mellom sommerjobben og studiene som var helt tom; jeg hadde akkurat ankommet Bergen, men her hadde jeg ikke noe å gjøre (ennå). Og så var det utrolig fint vær i en hel uke og alt jeg gjorde var å sykle til parken og lese bøker og vente på penger. Jeg tror over halvparten av bøkene jeg leste denne måneden ble lest i løpet av den uka.

Her er et bilde over det nye arbeidshjørnet mitt. I fjor delte jeg skrivepult med kjæresten min, og det var katastrofe. Det var siste og eneste gang jeg deler pult med noen. Uansett, på bildet er også nesten alle bøkene jeg planlegger å lese i høst.

























PROSA
1. OG ALT SKAL VÆRE KJÆRLIGHET av Kristian Lundberg
2. EKSIL av Jakob Ejersbo
3. FILOSOFI PÅ KAMMERSET av Marquis de Sade
4. GRAND MAL av Linda Boström Knausgård
5. HVORDAN SKRIVE OM SEG SELV UTEN Å KRENKE DEM MAN HAR RUNDT SEG av Kristian Lundberg
6. NOKTURNER av Kazuo Ishiguro
7. PÅ HØYE HÆLER OVER GRØNLAND av Siri Østli
8. PIPPA LEES HEMMELIGE LIV av Rebecca Miller
9. SELVPORTRETT av Édouard Levé
10. TRAMPOLINELAND av Vidar Kvalshaug
11. TREKKET MOT NORD av Tayeb Salih
12. UTVIDELSE AF KAMPZONEN av Michel Houellebecq
13. UTRO av Håkan Östlundh
14. VILLE VEIER av Annie Proulx

POESI
15. KÅTE DIKT av Christian Refsum
16. VEIEN BLIR TIL MENS DU GÅR DEG VILL av Dag Evjenth

ANTOLOGI
17. BRØDTEKST - FORTELLINGER OM MAT av Mattis Øybo (red.)

SAKPROSA
18. VEST FOR EDEN av Sindre Kartvedt
19. ICH BIN EIN AMERIKANER av Herman Willis

--

DEN BESTE BOKA
Eksil av Jakob Ejersbo var minst like bra som sin forgjenger Liberty. Jeg synes Aschehoug burde få oversatt den tredje boka i trilogien også. Kom igjen a'! (Dvs. jeg kan godt lese på dansk, bare se, jeg leste jo Utvidelse af kampzonen på dansk), men oversettes den til norsk kan jeg låne den på biblioteket (gratis). Ellers er jeg fornøyd med at all norsk litteratur før 2000 legges ut på nett. Gratis pensum til lesebrettet! Hurra! Ok, men den beste boka denne måneden: det må bli novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx.

DEN KJIPESTE BOKA
Trampolineland av Vidar Kvalshaug synes jeg var dritkjedelig. Alle novellene gikk i ett. Og Utro av Håkan Östlundh var heller ikke noe særlig. Et dritkjedelig klisjéfylt utroskapsdrama. Godt gift kvinne får seg et forhold på si som tar henne med storm. Så finner hun siden ut at hun elsker jo egentlig han hun er gift med mest. De har jo bygget et liv sammen bla bla, og det er jo viktigste. Det er jo det som er kjærlighet, det traurige, uspennende, men stabile livsverket. Mulig det (javisst!), men det er jævlig kjedelig å lese om. Har lest hundre bøker som handler om det. Denne boka prøvde å lage en vri på dette standardplottet ved å plassere tredjeparten (som er politimann) i en drabantby utenfor Stockholm. Det gjorde det ikke noe mer spennende. Hvis man skal lese om en skitten drabantby i Sverige, les heller Jens Lapidus' Snabba cash. Der er det hardbaka narkodealere, ikke bare noen kids som bytter lommekniver for hundrelapper.

Bokryggpoesi

Jeg var inne på Leselyst-bloggen her en dag, leste bokryggpoesi og ble inspirert til å lage litt bokryggpoesi selv.

Bøkene jeg leste i januar, del 2

5. ALDRIG GODNATT av Coco Moodysson ¤ ¤ ¤ ¤
Selvbiografisk tegneserieroman av kona til Lukas Moodysson. Ja. Jeg trenger ikke å late som noe annet, som om jeg hadde interessert meg for Coco Moodysson om hun ikke var kona til Lukas. For det var nettopp det jeg gjorde. Jeg leste om Coco Moodysson på bokmerker.org og tenkte kona til Lukas, jeg må lese henne.

Aldrig godnatt handler om Coco og de to venninnene hennes som vokser opp i Stockholm på åttitallet. De starter et punkband og jeg gjenkjenner meg, ikke fordi jeg er eller har vært noe særlig punk, men fordi jeg også har vært rastløs tenåring, flashet musikkunnskapen min for å imponere en gutt i band-T-skjorte, gjort oppfinnsomme ting for å tjene penger til trommesett, og blitt mobbet av de eldre musikkguttene som vi delte øverom med. Haha. Jeg rett og slett humret og koste meg gjennom Aldrig godnatt!

6. LJUBLJU av Odd Klippenvåg ¤ ¤
Denne romanen nevnte jeg i dette innlegget. En middelmådig roman altså. I tillegg var den småklein, selv om den hadde sin sjarm. Jeg synes det ble for mye styr på slutten der, da «alle» plutselig skulle røpe at de var homo. Og med «alle» denne gangen, så mener jeg faktisk flere enn to. Tre, nemlig! (Og så så jeg filmen Sykt lykkelig et par dager etterpå.) Jeg leste et uttrykk i en bokanmeldelse en gang som lød slik: «Altfor mange bøker er skrevet av mennesker i små rom.» Jeg synes dette slående beskrivende uttrykket passer godt til Ljublju.

7. SNART, KANSKJE av Lev Rubinstein, gjendiktet av Hege Susanne Børgan ¤ ¤
En diktsamlingen jeg ikke likte. Gav meg ikke noe.

8. DET TAPTE SYMBOL av Dan Brown ¤ ¤ ¤ (¤)
Ja, le dere. Jeg synes faktisk Dan Brown er superspennende! Alle leser jo litt i Se & Hør av og til (selv om ingen vil innrømme det). Anyways, jeg ble på et tidspunkt nysgjerrig på noetikken og det var da jeg plukket opp denne. Jeg lærte forresten masse av den. Jeg lærte for eksempel noe om en slags pistol som skyter ut guffe som stivner, så istedet for å skyte noen som rømmer, så kan man heller skyte guffe på dem som gjør at de ikke kan løpe videre. Fet sant? Jeg visste ikke at det fantes, det vet jeg nå. Husker ikke hva det heter da. Også lærte jeg meg dette:















9. DEN GAMLE, LANGSOMME HISTORIEN OM VESTEN av Tom Clark, gjendiktet av Terje Thorsen ¤ ¤ ¤ ¤
En boksingel med dikt av Tom Clark med etterord og biografi. Fin introduksjon til Tom Clark, jeg fikk lyst til å lese mer! Jeg skal lese mer! Jeg likte den kjempegodt. Her er et utdrag:

Det eneste jeg har lyst til
er å dra
tilbake til
Pueblo
og la vinden blåse
rett gjennom meg
på parkeringsplassen
ved bussterminalen.

Bøkene jeg leste i september, del 1

Denne måneden har jeg lest "bare" tolv bøker. Jeg kan jo unnskylde meg med at mange av bøkene jeg leste var litt av noen tjukkaser.

1. JOSEPH ANDREWS av Henry Fielding ¤ ¤ ¤ ¤
Denne leste jeg pga. pensum på skolen. Skolen. Man sier ikke vel ikke det når man studerer på universitetet, men gamle vaner er vonde å vende. Gamle vaner. Liksom. Jeg har jo ikke gått på skolen på fire år. Og jeg har jo faktisk studert før jeg kom til Bergen. Anyways. Dette er den første romanen jeg har lest i min litteraturvitenskapelige karriere (jada, jeg føler meg litt som Jarle Klepp i Charlotte Isabel Hansen), og jeg synes faktisk ikke den var så verst som folk skulle ha det til. Ok, den var kanskje en smule langdryg, men jeg synes den var morsom og underholdende også. Jeg humret meg i gjennom den!

2. DEEP SHIT, ARKANSAS av Victoria Durnak ¤ ¤ ¤
Digget diktsamlingen Stockholm sier, så jeg måtte jo lese Durnaks første roman også. Den handler om Victoria som drar og besøker noen slektninger i USA, og så er den proppfull av popkultur; tittelen er jo hentet fra Bonnie & Clyde (eller var det Thelma & Louise?). Og jeg elsker popkultur - når den er skrevet om på en raffinert måte. Det synes jeg ikke den er her, jeg synes det blir litt platt. Hele romanen er litt intetsigende egentlig. Det eneste jeg husker er når Victoria møter ei jente som snakker og snakker på en eller annen butikk et eller annet sted i USA, om et norsk band, og ber om en vennedate (genialt konsept egentlig, hvorfor gjør man ikke sånt?), hvorpå Victoria forteller om det til slektningen sin som synes det er en dårlig idé, men Victoria går for å møte jenta på vennedate likevel, en date som den andre jenta ikke møter opp på. Det var det. Neida, jeg skal ikke være så negativ: jeg elsket coveret. (Men ikke en gang hva angår coveret kan denne konkurrere med Stockholm sier, for coveret til Stockholm sier er et av de fineste bokcoverne jeg vet om, tror jeg.) Og jeg gir absolutt ikke Durnak opp. Jeg skal jo lese Så Berlin.

3. FAUST I av Johann Wolfgang von Goethe ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Denne hadde også noe med skolen og gjøre, og... hva skal man si egentlig. Det er vel ikke så mye å si om så kjente bøker. Uansett hva jeg skriver så er det jo ingen som bryr seg, for den står liksom der uansett. Støtt som en bautastein. Et geniverk. Jeg fikk lyst til å dra til Leipzig asap etter denne. (Herregud, jeg er Jarle Klepp.)

4. HARDBOILED & HARD LUCK av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤
Opprinnelig skrev jeg ned Banana Yoshimotos Kitchen på lista mi over bøker jeg skal lese, men kom tilfeldigvis over Hardboiled & Hard Luck på biblioteket, så det ble min første Banana Yoshimoto-bok i stedet. Boka består av to lengre noveller (eller to korte bøker). Hardboiled handler om ei jente som er ute på tur og tenker på et menneske som stod henne nær som døde for ikke så lenge siden, og noe her fikk meg til å tenke på Kazuo Ishiguros Never let me go, men ikke mye, bare litt. Hard Luck handler også om enda ei jente som mister et menneske som står henne nær, men det betyr ikke at disse to historiene mister seg selv i hverandre. De er to helt separate historier, de står begge to godt alene. Jeg likte begge to veldig godt; etter at jeg hadde lest begge to prøvde jeg å reflektere over om jeg likte Hardboiled eller Hard Luck best, men hver gang jeg hadde bestemt meg for én av dem, kom jeg på alt jeg likte ved den andre og ombestemte meg. Hele tiden var det slik frem og tilbake. (Ikke at det sier så mye egentlig, jeg som ikke klarer å velge tomater på butikken en gang.) Ser i hvertfall fram til å lese Kitchen. Og ps: ELSKER at forfatteren heter Banana.

Bøkene jeg leste i august, del 3

Som jeg skrev, denne måneden leste jeg mange diktbøker.

11. HARENS ÅR av Arto Paasilinna ¤ ¤ ¤
Arto Paasilinna er så sykt random. Og lol. Men jeg er usikker på om dette er min greie, om jeg vil lese mer av ham. Jeg tror ikke det. Jeg synes forresten Den elskelige giftblandersken var bedre (dette sier jeg fordi det er så mange som har sagt til meg at likte jeg den, så burde jeg lese Harens år også). Forresten er det skadelig å lese å Arto Paasilinna, for jeg får så mange fordommer om Finland. Han legger jo bare mer ved på bålet.

12. ELLEVTE ROMAN, BOK ATTEN av Dag Solstad ¤ ¤ ¤ ¤
Dag Solstads karakterer er så vanlige og tilsynelatende dølle, men så er de ikke det likevel, og det vi får vite om dem er så... trivielt. Bjørn Hansen f.eks., hovedpersonen i Ellevte roman, bok atten, er med i en amatørteatergruppe liksom. Også. Så skjer det noe som jeg nesten får hakeslepp av. Jeg er spent på 17.roman, den skal jeg lese så fort flyttelasset mitt kommer med alle bøkene mine. (Jeg fikk 17.roman av min bestemor, hun hadde kjøpt den på tilbud, tror jeg, og både hun og pappa leste den ferdig på en hyttetur vi var på i påskeferien, så da kunne jeg få den, men jeg kunne ikke begynne å lese den der og da, for pappa sa at den var en fortsettelse på en annen bok av Dag Solstad, men han kunne ikke huske hvilken, noe jeg fant ut på internett senere altså var Ellevte roman, bok atten.)

13. HELHJERTET PÅ EN ANNEN MÅTE av Stig Larsson ¤ ¤ ¤
Stig Larsson er ikke krimforfatteren Stien Larsson, men en svensk poet. Som jeg plukket opp i Knausgårds Min kamp 2, hvor Knausgård skriver om at han går på kaféer i Stockholm og får øye på en masse kjente forfattere/poeter, og en av de han ser er Stig Larsson, og Knausgård skriver om Natta de mina, som visstnok er fantastisk, og jeg, som elsker Knausgård, stoler på Knausgård og skriver ned navnet Stig Larsson i min skal lese-liste, og siden leter jeg etter Stig Larsson på biblioteket og finner ikke akkuart Natta de mina, men en samling av utdrag fra flere av hans bøker, Helhjertet på en annen måte, oversatt til norsk, det er det eneste jeg finner, men jeg er sugen på å finne ut hva Knausgård synes er bra, så jeg låner den, jeg, det får holde, og så ligger den lenge på skatollet mitt, jeg glemmer den helt bort, før jeg begynner å lese i den og tenker at noe må være galt med meg, for jeg synes ikke den er fantantisk, jeg forstår den faktisk ikke helt, det er som om den ikke helt trenger gjennom til meg, hjelp, men kanskje er det fordi jeg leser den på norsk, kanskje det er fordi jeg ikke leser akkurat Natta de mina.

14. JEG ELSKER DEG av Sam Pink ¤ ¤ ¤
Dette er en skikkelig liten flis av en bok. Faktisk er det jo ikke en bok, men en boksingel. Denne leser man ferdig gjennom en kopp kaffe. F.eks. cappucino macademia (det nevner jeg bare fordi jeg drakk det i går, og det var godt, men jeg leste ikke noen diktsingel da, jeg leste et avisbilag). Anyways, Jeg elsker deg er en fin tittel, og resten er ikke så verst. Her er et utdrag:
Jeg kan gjengi mange ting om meg selv som er sant, blant
annet adresse, navn og telefonnummer.
Iblant gjengir jeg disse tingene for å være sikker på at jeg ikke
er blitt til en annen person.

15. AALIYAH av Audun Mortensen ¤ ¤ ¤ (¤)
En diktbok med mange referanser til populærkulturen. Akkurat som i hans forrige diktbok Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, som jeg forresten likte bedre (og ikke bare det, jeg likte den veldig godt!). Aaliyah er for tett innpå, for lik. Her er utdrag:
jeg vurderer å si noe fordi jeg aldri sier noe
hater alle meg fordi jeg aldri sier noe
og
no one belongs here more than yotube, som er tittel på et av diktene, og:
vurderte å kalle meg poet
akkurat som svarte bruker n-ordet

16. CLOWN TOWN av Pedro Carmona-Alvarez ¤ ¤ ¤
Denne diktboka minner meg om Pedro Carmona-Alvarez' roman Rust, men det er vel mer i hva som blir skrevet om enn selve språket. I motsetning til Rust, som jeg likte veldig godt, gir ikke denne meg så mye. 

17. HENDER OG HUKOMMELSE av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤
En av de tidligste diktbøkene hans, hvor diktene er ganske forskjellig fra i f.eks. 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring og Enkelte dikt, hvor jeg først ble kjent med dem. Jeg elsker jo begge de sistnevnte, det var med dem jeg begynte å lese Haagensen, og Hender og hukommelse er jo noe annet, jeg får ikke den samme følelsen - det går kanskje ikke ann å be om det heller - men jeg likte disse også på et vis. Utdrag:
jeg er blitt gitt fri entré
(det er ikke noe særlig)
jeg vet bare avstanden mellom
to mennesker er uoverkommelig
som når noen gir deg et forsprang
og siden ikke setter etter

TURBULENS 
Opp i mørket
 av Cecilie Løveid

Turen til Stockholm var turbulent, det vare verre enn å sitte i buss over Tokagjeldet i 1955. Heldigvis satt jeg ved siden av en velkledd herre med knebelsbart og gresk profil. Han lot meg holde hånden, han lot meg klamre, han lot meg lene meg helt over til hans sete til det var ingenting mellom oss som kunne kalles luft bare diktning.
Han var en fjellklatrer. Han var tindebestiger. Han var vant til å henge i en hakke.
Han hadde en forestilling om hvordan det ville være å falle ned. Han pleide ikke å fly lavpris. Han hadde brukt pengene på en gave til kameraten sin, et besøk på luksusbordell i København, selv hadde han drukket kaffe i baren, sa han. Han var som en poet, en som lot seg falle ytterligere når en først har falt, falle inn i uendeligheten.
Vi kom oss ned på bakken. Vi fortsatte omklamringen, hele veien ut.
Dørene gled til side. Vi stod der overrasket. Jeg klamret meg til en vilt fremmed. Det var det ene, det andre var at jeg sluttet ikke å klamre, aldri aldri aldri ville jeg miste ham, da ville jeg heller falle.
Nå lurer jeg på om han alltid kommer til å sitte i setet ved siden av meg, på vei opp i mørket.

Skriveøvelser #13

[...] I en blokkleilighet hvor det bor to mennesker som elsker hverandre er jeg på besøk, sittende på en stol på kjøkkenet mens jeg trekker inn luften av vaffler og tygger på en bit brunost. Raisa står ved vaffelhjernet og steker vaffel på vaffel til det ligger en stabel på en tallerken. Vi snakker om smått, snakker om bringebærsyltetøy og sist vi spiste vaffler, som for oss begge var på et loppemarked: hun i en kirke full av gale, middelaldrende damer, jeg i en bakgård i København, i det det ringer på. Ring ring ring. Tar du den, sier hun og jeg går ut i ganga og løfter av røret: hallo, hallo, det er oss, trykker på knappen slik at de kommer seg inn de der nede. Etterhvert som det kommer flere folk inn i leiligheten blir lukten av vaffler mindre markant. Det er som om den forsvinner blant alle kroppsluktene og parfymeluktene og lukten av røyk som sitter på noens jakker og gensere, vitnende om timer og samtaler under en varmelampe. Noen har med seg en rømmeboks og legger den på kjøkkenbenken ved siden av syltetøyglass og brunost, noen har med seg en krukke syltetøy av en eller annen sort og legger den på benken ved siden av rømmeboksen, syltetøyglassene som allerede står der og brunosten, noen har med seg øl og legger fem stykk inn i kjøleskapet og åpner den sjette og jeg får med meg den karakteristiske lyden av en ølboks som åpnes blant mylderet og praten. Noen finner frem tallerkener og legger dem på bordet i stua. Svupp og klirr klirr. Noen forteller meg om en konsert de var på i helgen som jeg burde ha vært på og jeg sier at det hadde jeg, hadde det bare ikke vært for at jeg var i Oslo da. Vel, du må bli med neste gang. Ja, sier jeg, det skal jeg absolutt. Og så spør de om det går fint med Martine, om det går fint med Suzanne og om jeg hadde det fint, og jeg sier ja, alle har det fint.

 

Noen kysser, noen ler og noen tar med seg rømmeboksen og brunosten inn i stua. Noen tar fram en boks vin og noen klirrer med vinglass og spør om også jeg vil ha et glass vin. Rødvin. Noen sier at til vaffler må man drikke enten saft eller melk, men jeg sier ja, jeg vil gjerne ha litt vin. Det har jeg ikke drukket på lenge, og det smaker av så mye jeg egentlig ikke orker å tenke på akkurat nå, så jeg sier til Torill hvor har du kjøpt kjolen din, så fin der er, og hun sier hun kjøpte den for noen uker siden da hun var i Stockholm, og jeg sier har du vært der, var det fint ellers? Og hun forteller om Stockholm og jeg nikker og tenker litt på da jeg var i Stokholm sist, da var jeg barn, og jeg sier at kanskje burde jeg ta meg en tur dit, og så spør noen andre om Torill har vært der og der og jeg drikker mere rødvin og hører på to mennesker som snakker om Stockholm og jeg husker ikke lenger hva det var jeg ikke orket å tenke på, og nå ligger det også syltetøyglass på stuebordet og jeg hører lyden av bestikk fra kjøkkenet; av kniver, av at noen samler dem i en bukett i hånda og tar dem med i stua. Noen tar med seg skjeer og alle forsyner seg av vaffler og rømme og syltetøy og brunost og tilogmed strøsukker og vi gumler og gumler og gumler og snakker om en som flere av oss kjenner som er blitt portrettert i avisen og noen spør om Pål har avisen fra den dagen for noen har ikke sett det, men vil se det, og ja, den har han, han har selvfølgelig spart på den, den ligger mellom skolebøker i en bladkurv på gulvet ved siden av peisen hvor noen sitter og har det varmere enn oss andre, ikke mye, men litt, og noen sier noe jeg ler av og jeg tenker at nå er sikkert leppene mine lilla.
    

Jeg spiser det siste vaffelhjertet på tallerken min og går inn på badet og speiler meg for å se. Slikker meg der hvor vinen har satt sine spor.
    

 Jeg går ut i gangen og tar på meg kåpen min, sjekker lommene om pakken med sigaretter ligger der, om lighteren ligger der. Noen spør meg om jeg skal ut og ta en røyk, jeg sier ja og noen spør om de kan bli med. Ja, selvfølgelig, svarer jeg.
 

Vi står ute på verandaen, det snør litt, men det er ly. Glassvegger helt rundt oss.

Bøkene jeg leste i januar

Denne måneden ble jeg omsider student, etter mye om og men, som den Vingle-Petteren jeg er, og jeg har derfor brukt mye av min lesetid på pensum. Likegreit å få inn gode vaner med en gang. Jeg skulle derfor til å skrive at det er grunnen til at jeg ikke har lest så mye skjønnlitteratur denne måneden, men teller så bøkene og kommer fram til at det bare er tull. Jeg har ikke lest særlig færre bøker i januar enn de foregående månedene.

PSYCHE IN A DRESS av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤
Dette er gresk mytologi med en vri, skrevet på en lyrisk måte. Den handler om Psyche som har en far som er filmregissør, en stemor ved navn Aphrodite og en mor som dro sin vei for lenge siden, og Eros som Psyche elsker, men som blir borte fra henne når hun ser på ham i lyset, så hun blir sammen med Hades i stedet og gjennom hele boken føler jeg at vi er konstant på rømmen. Psyche leter etter noe i noen, men finner det ikke; blir kjent med nye mennesker som hun etter en stund igjen skilles fra, og på denne måten ligner Psyche in a Dress litt på FLBs Echo, men i enda sterkere grad i denne boken. Og jeg lurer på: hva er det vi løper fra, eller; hva er det vi løper etter?

STOCKHOLM SIER av Victoria Durnak ¤ ¤ ¤ ¤
Diktbok. Dikteren drar til Stockholm, skriver om at hvis det var Malmø hun skulle til kunne hun ha truffet den personen som flytter til København litt oftere, jeg har glemt hvem denne personen er, om han/hun i det hele tatt nevnes med navn, det er godt mulig, det er mange navn i denne boken: Vilde, Silje, Niklas, Linn, Mari, bare bl.a., og dessuten en som flytter til Australia, en golden retriever, ei på fest, en som lager kaffe og en bokhandler, også dette bare blant andre, og det er en søt bok, aldri for mye av verken det ene eller det andre, og det hele pakket inn i et cover jeg vanskelig ikke kunne hatt i bokhylla, om jeg så ikke likte boka, så fint er det nemlig. (Men det er jo en irrelevant tanke, for jeg likte jo denne boka.)

SAMTALER MED EN SAUEBONDE av Terje Thorsen ¤ ¤
Diktbok. Kan ikke si at den gav meg så mye; jeg står igjen med en ganske likegyldig holdning, bortsett fra til diktet en sauedrømmers geografi - et samtaledikt; etter at det sluttet lurte jeg på hvordan samtalen ville gått videre hvis det hadde vært noe videre.

EN DÅRE FRI av Beate Grimsrud ¤ ¤ ¤
Med denne boken er Beate Grimsrud nominert til årets Nordisk Råds Litteraturpris, ikke bare én gang, men to ganger, en nominasjon fra Norge og en fra Sverige. Dette er en pris som sykt mange kule forfattere (etter min mening) vinner/blir nominert til, og i tillegg leste jeg før jul veldig mange bokbloggeres positive omtale av En dåre fri. Terningene trillet og trillet og landet på bare seksere. Er det rart jeg måtte lese denne? Imidlertid ble jeg skuffet. Boka handler om ei jente ved navn Elins nesten livslange forhold til psykiatrien, og det er ikke akkurat lagt skjul på at Elin bare er et dekknavn for Grimsrud selv. Når folk skriver på den måten kan jeg ikke la være å tenke at de er fantasiløse; eller i hvertfall gjorde jeg det da jeg leste denne. Temaet er interessant, det, hvor vanskelig psykiatrien kan være, men jeg føler av og til at den er for spesielt interesserte (f.eks. all denne oppramsingen av medikamenter uten å gå videre inn på hva det dreier seg om, er det allmennkunnskap å vite hva som blir gitt en person som lider av schizofreni?) og jeg føler ikke at jeg kommer noe særlig inn på henne; jeg får vite hva hun tenker, men ikke hva hun føler. Videre synes jeg boka er langdryg, flere ganger kjedelig, og at språket ikke er noe særlig god litteratur; den er rett og slett middelmådig, eller faktisk tilogmed under det på skalaen. Jeg tror suksséen til denne boka ligger i forfatterens kjipe liv, ikke i at boka er bra (for det er den ikke, sorry). Tross alt dette var det likevel ting ved boka jeg likte, jeg likte f.eks. det hun skrev om å skrive, men alt i alt kan jeg ikke forstå hypen.

Og til sist: off topic: Denne boka har det styggeste omslaget (og layouten) jeg noensinne har sett, jeg blir pinlig berørt av å se på det. Omslaget sier "Jeg er en så dårlig bok at jeg ble utgitt av forfatterens eget forlag og hun fikk en arbeidsløs bekjent til å pynte meg!", til tross for at den er utgitt på Cappelen Damm (!), men helt feil tar jeg ikke - tror jeg - for inne i omslaget står det at forsideillustrasjonen er laget av en annen Grimsrud, og de er sikkert i slekt.

DEN LILLE PIKEN SOM ELSKET FYRSTIKKER av Gaétan Soucy ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
I høst en gang satt jeg på biblioteket og leste et portrett av Gaétan Soucy i Vinduet, og straks jeg var ferdig med artikkelen gikk jeg til hylla på S og begynte å lete etter bøkene hans og fant denne, men har ikke lest den før denne måneden. I begynnelsen skjønte jeg ingenting, jeg tenkte Hva er dette for noe? og deretter begynte jeg å tenke på William S.Burrougs (noe som ikke er første gang jeg har tenkt), men etterhvert, ganske snart, begynte jeg å forstå ting, og da ble jeg forskrekket, og det ble jeg igjen og igjen etterhvert som jeg-personen fikk skrevet ned tankene sine, liksom fortløpende, og jeg skjønte enda mer. Boken både sjokkerte og frastøtet meg, og sist, men ikke minst, så likte jeg det til tider merkelige språket kjempegodt.

ROMAN av Audun Mortensen ¤ ¤
Jeg har tidligere lest en diktbok av Audun Mortensen, en diktbok jeg likte veldig godt, men hovedgrunnen til at jeg leste denne boka var fordi den rett og slett er Nabokovs Lolita baklengs, og Lo/Lolita/Dolores er byttet ut med Ro/Roman/Raymond, og jeg-personen er ikke en mann, men en dame, og boka kan være interessant, men det redder den ikke fra å være dønn kjedelig og forferdelig rotete og stort sett meningsløs. Jeg måtte skikkelig tvinge meg selv gjennom den allerede før jeg var halvveis inn i boka.

UTSIKTEN FRA CASTLE ROCK av Alice Munro ¤ ¤ ¤ ¤
For omtrent et år siden leste jeg novellen The Bear Came Over The Mountain, det var mitt første møte med Alice Munro, og det var i overkant en fin leseropplevelse og jeg sa til meg selv at jeg måtte lese mer av henne, noe jeg ikke gjorde før Utsikten fra Castle Rock. Boka er en novellesamling i to deler; i den første delen handler novellene om forfedrene til forfatteren, i den andre delen handler novellene om hennes egen oppvekst og også om livet senere. Alle novellene er selvstendige, men de handler om de samme menneskene og er sortert i kronologisk rekkefølge, så jeg tenker at Utsikten fra Castle Rock er mer romanaktig enn en novellesamling. Uansett, novellene er fine og jeg liker ikke Munro noe mindre enn jeg gjorde.

STORE STYGGE DIKT av Ruth Lillegraven ¤ ¤ ¤ ¤
Store likandes dikt, litt om kjærligheten, litt om savn, litt om det å skrive, litt om en forfatter på Litteraturhuset, litt om en ølkasse, litt om tivoli, litt om foreldre, litt om iskrem og karneval, litt om MILLER, MAO OG FLODBØLGJA, som ble favoritten min. Og nå for tiden er hun romandebutant, Ruth Lillegraven, med Mellom oss, og den romanen gleder jeg meg til å lese.

COSMOPOLIS av Don DeLillo ¤ ¤ (¤)
Den handler om en riking som kjører limo gjennom New York en dag presidenten er på besøk der, så det går sykt treigt og limoen beveger seg circa én meter i halvtimen, og mens han venter på at sjåføren skal kjøre limoen framover, spiser han måltider i restauranter gatelangs med sin kone som han egentlig ikke kjenner, men er gift med bare fordi også hun er rik og de har en eller annen god idé med å slå sammen formuene sine som jeg ikke skjønner. Faktisk føler jeg at det var mye jeg ikke fikk med meg; småting som ble borte for meg. Kanskje var jeg ikke mentalt innstilt på denne boken da jeg leste den. Jeg har i hvertfall en følelse av at jeg må lese mer Don DeLillo, selv om jeg ikke lot meg begeistre så veldig av denne.

FORENKLING av Geir Gulliksen ¤ ¤ ¤
Kristin og Kim blir sammen, faktisk het ikke Kim Kim før de blir sammen, hva han het før de traff hverandre i skolegården på videregående, får vi aldri vite. De lever et liv for seg selv, i en eller annen by de flytter til - de bryter tilogmed all kontakt med foreldrene sine - jeg forestiller meg at det er Oslo de flytter til, fordi det er et sted de kan blande seg i sammen med mengden, og først minner boka meg om Pål H. Christiansens Humle & Honning, men det er før Kim blir så opptatt av at deres kjærlighet er så spesiell, alt de gjør sammen skal ingen andre kjærester ha gjort før, og Kristin er ikke akkurat uenig. Kim ananlyserer selv de enkleste gester. Videre blir Kristin gravid, det hadde de ikke tenkt kunne skje, men ikke at det gjør noe heller; de flytter fra sentrumsleiligheten til en hel etasje i en villa litt utenfor byen. De bor i førsteetasjen, mens barneløse Anna og Per bor i andreetasje, og så skjer det ting, og datteren som blir født er mer en alien enn et menneske, og hvis jeg skulle brukt ett ord på å beskrive denne boka, så hadde jeg skrevet intens. For den er virkelig intens, det blir nesten for intenst av og til. Og til tross for alle følelsene - å, så mange det er av dem - klarer jeg ikke å få sympati nok med Kim, og selv om boken er tynn som en flis, blir den rett og slett altfor mye for meg.

IRL av Rannveig Revhaug ¤ ¤
Diktbok. Nokså meningsløs vil jeg selv påstå, men ikke helt uten interesse. Likte dog "dialogen" i diktet Warp Zone, jeg måtte tilogmed le litt. Kjente meg godt igjen fra forumene jeg hang i på tidlig 2000-tall.

ELSKAR, ELSKAR IKKJE av Johanne Algren, Jónina Leósdottir m.fl. (novelleantologi) ¤
Nå vet jeg hvordan det må være for en norsklærer på ungdomsskoletrinnet å lese gjennom en bunke skolestiler.

NEDE I HIMMELEN av Tove Nilsen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Hvis du har lest Tove Nilsens Skyskrapersommer, Skyskraperengler og G for Georg og likte dem, så må du lese denne. Til de som ikke har lest disse bøkene, så lar det seg godt gjøre å bare lese Nede i himmelen alene. Jeg elsker Skyskrapersommer spesielt og gledet meg til Nede i himmelen og jeg ble ikke skuffa. Jeg synes nesten denne var bedre enn Skyskrapersommer (men tør ikke si det helt sikkert, det er jo noen år siden jeg leste den)! Skjønner ikke at en bok (og tre bøker før det igjen) om ei jente oppvokst i en drabantby utenfor Oslo på 60-tallet kan være så utrolig gøy; jeg smålo og koste meg glugg med denne boka som jeg ikke ville legge fra meg; jeg liker alle de små detaljene forfatteren har med, alle enkelthistoriene innimellom, som f.eks. den gamle skipsrederenken som skal på Muchmuséet, men som blir fortumlet av at det er så glatt ute sånn at Tove og Kristian må hjelpe henne tilbake til leiligheten og hun gir dem en valgfri bok fra hylla som takk, og sjarmen og all hjertevarmen og denne forfriskende ærligheten som aldri føles påtrengende og masete, og også tristheten (for alt er ikke fryd og gammen), og Tove Nilsen balanserer alt dette lekende lett, det er en fryd å lese denne boka, og det kommer jeg til å gjøre igjen.

JEG TRENGER DEG MER ENN JEG ELSKER DEG OG JEG ELSKER DEG SÅ HIMLA HØYT av Gunnar Ardelus ¤ ¤ ¤ ¤
Ved første gjennomlesing av tittelen fenget den meg nok til at jeg ville lese boka, deretter tygget jeg litt på den og tenkte at den ikke er noe fin, jeg mener, man skal da heller elske noen enn trenge noen. Å trenge noen bringer assosiasjoner til needy jenter og kontantkort brukt opp i løpet av en natt. Likevel leste jeg boka, og jeg må si at tittelen er en smule misvisende, for personene i boka er aldri irriterende. Kanskje rekker de ikke å bli det fordi boken er så liten, alle kapitlene er bare små avsnitt på mindre enn en halv side og de består for det meste av samtaler mellom Betty og Morris. Noen av dem synes jeg er riktig fine, men boka i helhet kan kanskje være litt grunn. Og dessuten synes jeg det virker unødvendig at faren til Morris har en psykisk lidelse, det er som om forfatteren bare har latt ham få en slik far for å rettferdiggjøre at Morris har det vanskelig (fordi det er litt vanskelig på hjemmebane pga. faren). Morris er en tenåring og dét i seg selv er god nok grunn til at Morris oppfører seg som han gjør. Alt i alt: Boka er lettlest og søt, og hvis du leser den og ikke liker den, har du max. kastet bort én kort time av ditt liv.

HVORFOR ER JEG SÅ REDD? av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg elsket Adressebøkene og tenke følgelig jeg ville like denne godt også, men til tross for at de er skrevet i samme stil, likte jeg ikke denne på langt nær så godt som førstnevnte. Forfatteren virker liksom litt mindre til stede i diktene her enn i Adressebøkene. Det er en slags distanse her som jeg ikke har lest tidligere, på en måte.

Om å skrive dikt

På siste bussen hjem i går, med et par øl innabords, hadde jeg noen virkelig glimrende idéer til hva jeg kunne skrive, og jeg hadde intensjoner om å skrive på dem når jeg kom hjem, men jeg ble sittende å skrive i diktkladdeboka mi i stedet, med penn på papir i stedet for på tastatur. Jeg har nemlig begynt å eksperimentere med dikt, noe som, med unntak av noen sporadiske dikt i mine senere barneår/tidligere tenår, er helt nytt for meg. For mens jeg føler meg nokså stø i det å skrive fyldigere tekster, føler jeg at jeg balanserer på en slakk line hva angår det å skrive dikt. Jeg skriver dem ned og jeg lar dem ligger der, leser ikke på dem etterpå fordi jeg er redd jeg skal bli pinlig berørt på vegne av meg selv. For jeg blir stadig vekk pinlig berørt av andre ting jeg har skrevet, så hvor pinlig berørt kommer jeg ikke til å bli av diktene jeg har skrevet da? Så mye mer. Jeg tør ikke ennå.

Dessuten begynte jeg nettopp på universitetet og var på mitt livs første forelesning, med tidligere Norsk språkråd-sjef Sylfest Lomheim, og han sa at jo flere bøker en leser, jo bedre blir man til å skrive, og det visste jeg jo veldig godt, men det er alltid fint å få en bekreftelse av noen som kan en masse om språket, og selvfølgelig viderefortalte jeg det til min kjæreste som sier jeg leser for mange bøker, det er en evig drakamp mellom oss, dette med hvorvidt en skal lese mange bøker eller ikke, kanskje føler han seg snytt, for da vi ble kjent oppholdt jeg meg i en periode av livet hvor jeg var mer opptatt av å drikke øl og gå på konserter og hvor lenge jeg kunne bli på nachspiel før jeg måtte sykle avgårde til skolen, enn å sitte i sofaen og lese bøker, men uansett: tilbake til det Sylfest Lomheim sa, man blir flinkere til å skrive av å lese bøker, og det stemmer, det må være sant, jeg har enda flere eksempler på det enn bare min generelle lesning og skriving: f.eks. syntes jeg ikke det var så vanskelig med nynorsk på ungdomsskolen, lik en mengde av hva mine medelever syntes, og jeg er sikker på at grunnen til det var at jeg allerede hadde lest flere bøker på nynorsk, jeg er sikker på at på den måten snirklet det nynorske språket seg inn i mitt hode og ble der, av seg selv, uten at jeg merket noe, eller et annet eksempel: engelsk var (ved siden av gym) det dårligste faget mitt på barneskolen, og det holdt seg like dårlig til ungdomsskolen, men så begynte jeg å høre på listepop og lese bøker på engelsk, og da ble jeg mye flinkere i engelsk på skolen også. Og poenget mitt med å fortelle dette er at jeg skriver dikt, men at jeg sannsynligvis suger til det fordi jeg nesten ikke har lest dikt i mitt liv. Å lese dikt utgjør bare en promille av alt jeg har lest i mitt liv, hvordan kan diktene mine være noe særlig når min lyriske ballast er så liten? Klart jeg ikke leser dem etterpå. Jeg bare øver meg. Det var det jeg skulle si. I stedet for å brodere ut i det vide og brede om mine glimrende bussidéer, som sikkert hadde blitt noe vås likevel, siden jeg var en bitteliten smule beruset (og alle vet jo at rødvin for å fart på skrivingen og kreativiteten bare er en dum bohemermyte; beruselse får ikke fart på kreativiteten, beruselse dreper den), satt jeg ved skatollet og skrev i min diktkladdebok. Det er nesten blitt som en hobby; jeg skriver, men likevel er det ikke så alvorlig. For ellers skriver jeg ikke for å kose meg, jeg sitter ikke akkurat og pusler med skrivingen, jeg tar den tvert i mot dønn seriøst. Det er liksom befriende å skrive dikt, å skrive noe uten at jeg forventer at det skal være bra, uten dette presset jeg legger på meg selv, diktene bare flyter avgårde, straks jeg har skrevet en linje, fortsetter jeg på en ny, jeg dveler ikke ved hver eneste setning, jeg bare øver meg, jeg skal ikke prestere noe, og da gjør det heller ikke noe at jeg skriver etter å ha drukket to øl. Diktene får bare bli som de blir. Og jeg får nyte det så lenge det varer, for samtidig som jeg pusler med diktene, leser jeg også en mengde dikt for tiden; jeg leser om togreiser, om Trieste, Paris og Stockholm, om å ikke være i Malmø og hjertesmerte, å, så mye hjertesmerte!, poesi om poesi, om greske gudinner, elver og ensomme mennesker, og før jeg vet av ordet av det har jeg sikkert lest så mye lyrikk at også diktene i kladdeboka mi blir alvorlige, og da må jeg jo finne noe nytt å pusle med etter siste buss hjem.

Jeg er her likevel

De siste ukene har jeg tilbragt med en altfor vakker gallerist, en anorektisk poet og hennes feite, alltid-postive venninne, maratonløpere, en tjukk dikter (forestill deg han i Fatso-filmen), en fantastisk forfatter, en ekkel wannabefranskmann, en kunstkritiker, en kunstprofessor, en entrepenør, et par forhenværende ballerinaner (hun ene er nå lam), en androgyn fotograf, en ulykkelig mann hvis historie ennå ikke er fortalt meg, en tenåring kalt Snoopy, gutter som spiser egg og bacon og bønner til frokost, en rampete ponni, den peneste jenta i klassen (hun var!), en amerikansk og en engelsk arkitekt, et romvesen, en grafisk designer, en trommeslager i knallgul kjole og ynglinger. I London, Stockholm, Paris, København, Tokyo, New York, Hawaii, den engelske landsbygd og et småsted ett eller annet sted i Sverige og enda et i Japan. Skrøner jeg? Vel, på sett og vis gjør jeg det. Jeg har lest altfor mange bøker på altfor kort tidsrom. Samtidig som jeg har skrevet altfor mye selv. Gått inn i andres hoder. Det er litt slitsomt. Jeg får urgen til å drikke meg drita og si hadet til sammenkoplede tankestrømmer, men nei, kan jo ikke det heller. Jeg er nødt til å skrive ned alt sammen nå, før det blir borte igjen (og jeg har no clue om når det skjer). Sannheten er at det ikke er agurktid, slik jeg ymtet frempå om her på bloggen forrige uke. Eller kanskje det er det her på bloggen, men inni hodet mitt: nei. Jeg har tilogmed fått meg en skrivebok jeg har med meg i vesken overalt til alle døgnets tider - og en penn. Ingenting skal slippe unna (men jeg så i den en gang dagen etter en kveld med altfor mange vodkadrinker og noko attåt, og æsj, jeg var så emosjonell at jeg ikke orket det i edru tilstand, jeg måtte bare klusse ut med en tusj). Dessuten sparer jeg penger. Jeg har tilogmed kuttet ned på røyken (og hvis jeg kjøper blir det Paramount. Ikke noe mer First Cut-luksusrøyk nå), uten å egentlig tenke noe særlig på det. Jeg sparer énkroninger og andre mynter i en gjennomsiktig plastboks det har vært q-tips i før, men ikke nå lenger, den ligger gjemt et sted jeg ikke vil si. Ikke en gang katten min vet hvor.