Om mål som involverer blåbær og lønnesirup

Dere vet en sånn "Ting å gjøre før jeg dør"-liste? Jeg har en sånn en, men jeg har aldri skrevet den ned til tross for at jeg elsker å skrive lister. Den ligger i stedet i hodet mitt, flyter rundt der og legger på seg flere imaginære bokser å hukke av med imaginære penner ettersom jeg tenker mer og mer på hva jeg vil bruke livet mitt til. Som om det i det hele tatt er noe man bestemmer selv. Livet altså. Jeg tror selvfølgelig ikke på skjebne, horoskop (selv om jeg leser Fe'vennen-horoskopet hver dag) og livslinjer i håndflaten (men likevel: livslinjen min er en brøkdel av hva som er normalt og jeg er sikker på at jeg kommer til å dø før jeg blir førti). Det jeg snakker om er alt det andre: helt normale (men ikke uviktige) ting som dukker opp. Mennesker for eksempel. (Eller eventuelt ting som ikke dukker opp. 100.000 NOK x 3 på skrapelodd for å nevne noe.) Og andre ting man ikke forutser.

Men tilbake til min imaginære liste: jeg må innrømme at det ikke står så veldig mye spesielt på den. Jeg har aldri skjønt fascinasjonen av strikkhopping og fallskjermer. Jeg forstår derimot hvis noen ønsker å ha avhukkingsfirkanter med steder de må besøke før de dør, men jeg tror ikke jeg har så mange av dem selv. Jeg tror faktisk ikke jeg har noen i det hele tatt. Det kan kanskje skyldes at jeg har vært veldig mange plasser fra før av, eller at det ikke er så viktig for meg hvor jeg er i verden (eller en kombinasjon av de to). Jeg brukte mange år av livet mitt på å tro det motsatte. At hvis jeg bare var der og der, så kom alt til å bli bra. Jeg kom til å oppnå ditt og datt. Men nei, sånn er det ikke.

Så hva er det jeg har på listen? Jeg hadde heldigvis ikke Gå på konsert med Michael Jackson på den. Nei, jeg hadde noe jeg nylig faktisk kunne hukke over slik at det ble en ting mindre å gjøre før jeg dør (egentlig ikke, jeg kjenner meg selv rett, det kommer flere ting inn på listen hele tiden). Det er noe jeg har prøvd å lære meg lenge. Etter utallige mange feilinger, ja, totale fiaskoer og desiliter med mel, så kan jeg, Kathleen Rani Hagen, tyve år, endelig se for meg den imaginære grønne tusjen hukke av avhukkingsboksen foran Lære å lage pannekaker! Kunsten å snu pannekakene akkurat når man skal snu dem - og hvordan. Og ikke nok med det, så var pannekakene jeg til slutt klarte det med veganske! Uten melk og bindingsmiddelet egg. Jeg har prøvd det før, men de pannekakene ble stygge og så lite gode at de nesten var uspiselige (selv ikke den hjemmelagde pestoen klarte å kamuflere det). Disse derimot var supergode, med banan og blåbær (som vi hadde plukket selv) i røra, og med lønnesirup, melis og enda flere (rørte) blåbær oppå. Et velfortjent måltid, for det er ikke hver dag i livet man oppnår et av sine mål!

Jeg er her likevel

De siste ukene har jeg tilbragt med en altfor vakker gallerist, en anorektisk poet og hennes feite, alltid-postive venninne, maratonløpere, en tjukk dikter (forestill deg han i Fatso-filmen), en fantastisk forfatter, en ekkel wannabefranskmann, en kunstkritiker, en kunstprofessor, en entrepenør, et par forhenværende ballerinaner (hun ene er nå lam), en androgyn fotograf, en ulykkelig mann hvis historie ennå ikke er fortalt meg, en tenåring kalt Snoopy, gutter som spiser egg og bacon og bønner til frokost, en rampete ponni, den peneste jenta i klassen (hun var!), en amerikansk og en engelsk arkitekt, et romvesen, en grafisk designer, en trommeslager i knallgul kjole og ynglinger. I London, Stockholm, Paris, København, Tokyo, New York, Hawaii, den engelske landsbygd og et småsted ett eller annet sted i Sverige og enda et i Japan. Skrøner jeg? Vel, på sett og vis gjør jeg det. Jeg har lest altfor mange bøker på altfor kort tidsrom. Samtidig som jeg har skrevet altfor mye selv. Gått inn i andres hoder. Det er litt slitsomt. Jeg får urgen til å drikke meg drita og si hadet til sammenkoplede tankestrømmer, men nei, kan jo ikke det heller. Jeg er nødt til å skrive ned alt sammen nå, før det blir borte igjen (og jeg har no clue om når det skjer). Sannheten er at det ikke er agurktid, slik jeg ymtet frempå om her på bloggen forrige uke. Eller kanskje det er det her på bloggen, men inni hodet mitt: nei. Jeg har tilogmed fått meg en skrivebok jeg har med meg i vesken overalt til alle døgnets tider - og en penn. Ingenting skal slippe unna (men jeg så i den en gang dagen etter en kveld med altfor mange vodkadrinker og noko attåt, og æsj, jeg var så emosjonell at jeg ikke orket det i edru tilstand, jeg måtte bare klusse ut med en tusj). Dessuten sparer jeg penger. Jeg har tilogmed kuttet ned på røyken (og hvis jeg kjøper blir det Paramount. Ikke noe mer First Cut-luksusrøyk nå), uten å egentlig tenke noe særlig på det. Jeg sparer énkroninger og andre mynter i en gjennomsiktig plastboks det har vært q-tips i før, men ikke nå lenger, den ligger gjemt et sted jeg ikke vil si. Ikke en gang katten min vet hvor.

Mennesker som hater dyr

Når jeg sier at jeg hater barn blir jeg ofte møtt med ansiktsyttrykk som sier Herregud, er det noe galt med deg? etterfulgt av nedlatende setninger om at de håper jeg aldri får barn selv. At de mener det nedlatende kan jeg ikke forstå, for takk skal du ha for at du vil meg vel: jeg håper inderlig jeg aldri får barn. Hvorfor synes jeg ikke er så interessant å gå inn på. Det jeg heller vil inn på er at jeg selv havner på den andre siden når det er snakk om dyr. Jeg forstår meg virkelig ikke på folk som sier de hater dyr. Jeg har aldri vært noe spesielt glad i dyr, min kontakt med dyr i løpet av barndommen begrenset seg til bestemors djevelkatt (jeg har fortsatt ett arr etter vår nærkontankt på midten av 90-tallet), fisker (både i akvarium og på kroken) og klapping av hester i innhengninger ved veien (før fylte 10, da begynte jeg på ridekurs, siden hadde jeg fôrhest og deretter min egen), og min interesse for vegetarianisme/veganisme bunner hovedsaklig i andre ting enn å, det er så synd på dyra. Jeg går heller ikke rundt og mener at de er smartere enn oss, selv om det uten tvil er relativt; de starter tross alt ikke kriger, burer ikke sine artsfrender inn i fengsel, samler ikke på penger, forurenser ikke hjemmet sitt, avler ikke andre dyr* og dreper ikke under navn av noen religion (unnskyld, jeg mener: de har ikke religioner i det hele tatt), jeg tror nesten det bunner litt i en beundring av at de har det så enkelt og så greit. Ikke noe vissvass og unødvendig tullball, som f.eks. å drikke alkohol for å (med viten og vilje) bli noe de egentlig ikke er (det samme med alle de andre rusmidlene også, lovlige og ikke-lovlige) og sminke seg for å se ut som noe de ikke er. Stort sett spiser og sover de, av og til må de tenke på at genene skal videre (for de vil gjerne det, i motsetning til visse av oss mennesker som har bestemt oss for aldri å sette unger til verden). Forskjellen på barn og dyreunger er at dyreunger ikke vokser opp til å bli griske, bortskjemte, tankeløse konsumenter/miljøsvin. Likevel utryddes de og får mindre og mindre plass, når vi egentlig burde gå litt tilbake til våre røtter og lære av dem (til syvende og sist er også vi dyr). Å respektere dyr ser jeg på som det samme som å respektere naturen og alle andre enn oss selv som også lever på samme klode (å, så filosofisk av meg) (hvor respekt for dem ikke er det samme som å være "glad i dyr" og kle opp hunden sin i barbietøy mens man slår til mygg), og "jeg hater dyr" får derfor (satt på spissen) samme betydning for meg som "jeg hater alt som ikke ødelegger og forråtner verden". Derfor blir jeg sjokkert. For som Mahatma Ghandi faktisk sa: En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.



*Men maurene har staller med grønne lus i tuene sine fordi de (eller mulig bare dronningen) drikker melken deres.

En unnskyldning av kun egen interesse

Noen tror jeg skriver fordi jeg synes det er gøy. Det er bare tull. For det meste er det kjedelig. Andre ganger blir jeg nesten gal i hodet. Ja, av og til føles det ut som en besettelse. Sånn som i går f.eks., hvor jeg satt og skrev uten stopp i ni timer, la meg i senga en gang ved morgengry, men måtte gripe tak i en tusj og en skrivebok ved senga et par ganger før jeg endelig sovna. Det verste er at etter slike økter, sånn som i dag da jeg våknet og stormet til pc-en for å se gjennom det jeg hadde skrevet, sletter jeg mesteparten. Over halvparten av alle bokstavene, ordene, setningene, borte ved noen tastetrykk. For så å fortsette enda en gang, og jeg hater det meste jeg har skrevet i dag også. Det plager meg. Jeg har en slags følelse av at det er noe jeg vil skrive, men jeg får det ikke ned - ennå. Jeg skulle helst sett at det ikke var sånn i det hele tatt. En forfatter* (riktignok av science fiction) sa en gang at skriving er den eneste form for akseptert schizofreni, noen ganger føles det nesten litt sånn (i den grad jeg og de fleste andre forestiller oss hvordan det er), mens andre ganger skriver jeg for mye av meg selv. Jeg vil nesten si at det er litt kvalmende, og jeg begynner å lure på om det faktisk er noe jeg vil si, eller om skrivekløen bare ligger i fingrene - fysisk? Men det går jo ikke, for det forklarer ikke de tankestrømmene av tekster som er ferdigskrevet i hodet mitt lenge før jeg skriver dem ned (mange av blogginnleggene er eksempler på det, men jeg orker ikke å nevne noen eksempler, for i dag synes jeg alt er dårlig). Jeg kan ikke si til meg selv: stopp, du kan gjøre noe annet i livet, for det kan jeg faktisk ikke, det hadde vært som en amputasjon av største dimensjon, og ingen andre kan si det heller, for jeg kommer aldri til å høre etter.





*E.L. Doctorow

What no wife of a writer can ever understand is that a writer is working when he's staring out of the window.
-Burton Rascoe

Agurktid

Skriveøvelser # 7

dd
Viskebort

Alt jeg husker fra ungdomsskolen er klamme hender og bakerste rad, ved vinduet. Jeg skjønner ikke det med vinduet, jeg kan jo ikke huske utsikten. Jeg likte riktignok å betrakte, det gjorde jeg mye av på den alderen, men hva var det å se ut på der? En stygg, asfaltert skolegård og mennesker jeg bare hadde forakt for. Selv det store treet som stod der i midten og raga i den lille asfaltfrie flekken midt på så trist ut. Som en ensom gullfisk i en glassbolle med kun vann i, ingen andre fisker, ingen planter (godt de har den hukommelsen de har, sånn at de ikke husker om de faktisk var ensomme eller ikke for en halvtime siden). Jeg kan heller ikke huske hvordan klassekameratene mine så ut. Eller, det hender jeg av og til treffer på en av dem på gaten, men det er alltid de som kontakter meg først (og om jeg så hadde sett dem først, hadde jeg uansett ikke gått bort og sagt 'hei'). Jeg husker dem da. Jeg traff på en av dem forrige uke. Marlene. Hun så ut som seg selv, bare litt mer voksen. Og med begynnende rynker. Men det var vel ikke så rart, hun var også oransj, brukte sikkert mye tid solarium. Jeg lurer på om hun følte seg fin der hun smilte overblid i den tighte, svarte kjolen og med brune skinnsandaler, sånne som alle har akkurat nå. Ordvekslingen vår var ikke spesielt interresant, en av de vanlige jeg kunne utenatt slik at jeg bare kunne sette talen min på autopilot. Selv tenkte jeg på den gangen vi skulle tegne portrett av hverandre i kunst og håndverktimen på skolen og jeg måtte tegne henne. Vi hadde en lærer i det faget som var fryktelig nøye på at hun skulle bestemme hvem som skulle arbeide sammen, hun ville ikke ha vennegjenger og klikker, og jeg burde nesten sende henne et takkekort for det, for på den måten skånte hun meg fra å stå der alene etter at alle andre hadde samlet seg i grupper seg i mellom, eller i par, og jeg var den eneste som var igjen. Uansett, det var nå det med portrettet, jeg tegnte Marlene, jeg skalv på hendene lenge før jeg grep tak i den nyspissede blyanten. Marlene var irritert, hun ville ikke jobbe med meg (det var stupid og ulogisk tenkt av henne å la irritasjonen gå ut over meg, som om det liksom var en gave for meg å få jobbe med henne), ville bestemme selv hvem hun skulle jobbe med, alt skulle være fnising, hele tiden. Jeg skalv på hendene fordi jeg ikke kunne tegne, jeg var redd hun skulle bli fornærmet over den stygge tegningen jeg visste jeg kom til å tegne. Vi hadde tegnet portrett skoleåret før også, portrett i profil. Jeg tegnet en annen klassekamerat da. Ann/Ane/Anne/Anna/jeg vet ikke, jeg husker bare at jeg tegnet den profilen, og hun ble så sur etterpå, dette ligner ikke, sa hun, og jeg kunne lese tankene hennes: Hvis du er fornøyd med dette skal du få svi, for da betyr det at du synes det ligner, ergo jeg er stygg. Hva Marlene sa etter at hun så min tegning av henne husker jeg ikke, alt jeg husker er før. Hvordan jeg måtte viske og viske, jeg husker tilogmed viskelæret, en rektangelformet nikotinhvit firkant med bilde av eiffeltårnet på, og ordet PARIS nedenfor, hvordan S-en forsvant i løpet av timene jeg prøvde å skissere henne, hvordan det tykke tegnearket ble styggere og styggere, hullete, det ensomme treet bak henne (vi satt ute, det var tidlig på skoleåret), blyanten som ble buttere og buttere, at jeg ønsket meg en liten vind som kunne rive med seg arket i vinden - fortere enn jeg greide å løpe (og det var ikke å be om mye, jeg løp ikke særlig fort) og Marlene, hun kom ikke til å løpe, for hun gav vel faen i om jeg fikk 1-er fordi jeg ikke hadde noe å levere inn, det lange håret mitt som falt ned over øynene mine (jeg satte aldri håret opp). Brak. Hun hadde stilt meg et spørsmål jeg tydeligvis hadde svart ja eller nei til, et skikkelig H-spørsmål. Hun så rart på meg og jeg unnskyldte meg, si det igjen (med en falsk undertone av vær så snill), hvor jeg bor, egentlig? Jeg svarte hvor jeg bodde. Det ble kleint og stille noen sekunder for mye, jeg er så vant til det at jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg tror det stresset Marlene ut, for hun så plutselig på håndleddet sitt og måtte gå, hadde det travelt, sa hun. Vi sa hadet, sees vel en gang, og jeg så plutselig for meg at hun skulle hjem og hoppe på trampoline fordi jeg, i det jeg så henne forsvinne ut av butikken (vi var på et kjøpesenter), kom på at hun drev med turn da vi gikk på ungdomsskolen, hun skulle alltid vise hvor myk hun var i gymtimene hvor jeg som oftest satt på en benk fordi jeg liksom hadde glemt gymtøyet eller fått med meg en melding hjemmefra om at jeg var sånn type syk at jeg kunne gå på skolen, men ikke drive fysisk aktivitet, i stedet var jeg dømt til enda mer betraktning. Jeg hatet det (men ikke like mye som å faktisk gymme selv). Jeg var redd for ballene som ble kastet rundt, innebandykøller, den jævla tingen man tar løpefart mot, legger hendene på og hoppe over, bommer, ekle grønne matter, knall og fall, hoppende hestehaler, pubertetssvette, æsj. Nesten like ekkelt som de utallige syn av Marlene i bro, noe jeg husker klinkende klart. Det er alltid sånn hver gang jeg møter en av dem. Bryter seg inn i tankerekken min i ukesvis fremover. Jeg kan ikke fordra det, jeg vil helst ikke huske noen ting. Ønsker at jeg kunne stryke tre år ut.

The pages are still blank, but there is a miraculous feeling of the words being there, written in invisible ink and clamoring to become visible.
-Vladimir Nabakov

Bilde av bussen ettellerannet sted ved Otra

husker ikke heltg

There's no such thing as perfect writing, just like there's no such thing as perfect despair.
-Haruki Murakami

I <3 haflingere

fjellhest tyrol

Den siste uken:

Immortal Technique, nattbad, mojito, Champagne i isbøtte, Ludacris, strawberry daquiri, La Coka Nostra, Redman & Method Man, lekter, Quart, tropenetter, hvitvin, RZA & Stone Mecca, danse danse danse, strobelys, barfly, klubb, iskrem, beatboxing, ferskenvodka, strand, jordbær, nachspiel, Going in for the kill, cruise i bil, fine kjoler, båt, rom & cola, gourmémiddag, trylletriks, Supreme/MRTN, Vågsbygd Handy, Bob Sinclar, sol, Young Jeezy, piknik i parken, hjemmelagd hylleblomstsaft, kysse, kline, sykle, rapbattle, ananas, Jaa9 & Onkl P, øl, Atmosphere, verandafrokost, verandavors, jakten på den beste falafelen (som Kreml Kebab på Hove hadde, men Sofia og jeg prøver å lage den selv), smile, fnise, le, asfalt, bryggebalansere, Maskinen, gin & tonic, kirsebær, B.O.B., stekt makrell, altfor fete beats, frappucino, gode venner, tørt gress, Robins Hood, Caledonien, løpe, Jägermeistershots.