A SUPERMARKET IN CALIFORNIA
av Allen Ginsberg


     What thoughts I have of you tonight, Walt Whitman, for I walked down the sidestreets
under the trees with a headache self-concious looking at the full moon.
     In my hungry fatigue, and shopping for images, I went into the neon fruit supermarket,
dreaming of your enumerations!
     What peaches and what penumbras! Whole families shopping at night! Aisles full of
husbands! Wives in the avocadoes, babies in the tomatoes!-and you, Garcia Lorca, what
were you doing down by the watermelons?


     I saw you, Walt Whitman, childless, lonely old grubber, poking among the meats in the
refrigerator and eyeing the grocery boys.
     I heard you asking questions of each: Who killed the pork chops? What price bananas?
Are you my Angel?
     I wandered in and out of the brilliant stacks of cans following you, and followed in my
imagination by the store detective.
     We strode down the open corridors together in our solitary fancy tasting antichokes,
possessing every frozen delicacy, and never passing the cashier.


     Where are we going, Walt Whitman? The doors close in an hour. Which way does your
beard point tonight?
     (I touch your book and dream of our odyssey in the supermarket and feel absurd.)
     Will we walk all night through solitary streets? The trees add shade to shade,
lights out in the houses, we'll both be lonely..
     Will we stroll dreaming of the lost America of love past blue automobiles in driveways,
home to our silent cottage?
     Ah, dear father, graybeard, lonely old courage-teacher, what America did you have
when Charon quit poling his ferry and you got out on a smoking bank and stood watching
the boat disappear on the black waters of Lethe?

Bøkene jeg leste i februar, del 1: En banan, kongeriket Danmark og et supermarked i California

Denne måneden har jeg lest nesten bare pensum. Godt over halvparten av alle bøkene jeg har lest har faktisk vært pensum. Og en god del av dem igjen har vært dramastykker.

1. HAMLET av William Shakespeare ¤ ¤ ¤
Jeg liker å si at jeg hater Shakespeare, og når jeg sier det så er jeg faktisk i godt selskap, sammen med bla. Hamsun, Voltaire, T.S. Eliot og Tolstoj (elsker at jeg alltid er enig med Hamsun i alt som handler om litteratur). Og forsåvidt gjør jeg det ennå, men å lese Hamlet var faktisk interessant. Jeg har aldri lest noe drama av Shakespeare før, bare sett flere av stykkene hans satt opp. (Jeg gikk på musikk-, dans-, dramalinja på videregående. Vi var på teater hele tiden.) Og så sonettene da. Selvsagt sonettene. I engelsktimene. Som jeg heller ikke liker. Sonettene til Shakespeare var lenge det jeg trodde at poesi var. Jeg trodde poesi var kleine, skjematiske rim om den urealistiske kjærligheten. Det trodde jeg dødslenge takket være Shakespeare. Mennesker som elsker og dør for hverandre rett etter at de har møtt hverandre. Yeah, right. Den må du lenger ut på landet med, Bill.

Jeg leste i hvertfall Hamlet og jeg syntes det var interessant, stykket er jo fullt av sarkasme, og til tider synes jeg tilogmed at stykket er vittig. Jøss. Jeg ble overrasket. Og nå skal jeg tilogmed holde et innlegg om den på en kollokvie. Men slapp av likevel, jeg har ikke gått til å digge Shakespeare. Det er fortsatt for mye tragedie, jeg tror ikke på det, og når stykkets handling er lagt til Danmark, hvorfor ikke ta bryet med å gi karakterene danske navn, i stedet for Claudius og Polonius?

2. KJØKKEN av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Kjøkken består av to kortromaner, Kjøkken og Moonlight Shadow. Jeg likte begge to veldig godt, men mest tittelromanen. Og hva er det jeg liker? Hva er det jeg liker med Banana Yoshimoto? Jo, det er det enkle og nøkterne språket, nesten smånaivt er det; man skulle nesten tro at det ikke var mulig å fange noen stemning med det, men så gjør hun det likevel, Banana Yoshimoto, og jeg tenker jeg vil også det, jeg vil også det, jeg vil også skrive sånn som du. Og så tenker jeg at det er rart at hun får meg til å tenke det, for boka er jo en oversettelse fra japansk, for alt jeg vet så skriver hun kanskje, og trolig, annerledes enn det jeg leser på norsk - egentlig.

Nå har jeg lest fire kortromaner av Banana Yoshimoto. Foruten disse to som er nevnt også Hardboiled og Hard Luck, og de handler alle sammen om mennesker som opplever at noen dør, og dette at noen dør forstyrrer livene deres. De huler seg ikke inne i hjemmene sine i sorg. De blir kjent med nye mennesker, de lager nye relasjoner. Og like mye, om ikke mer, handler det om disse relasjonene som selve sorgen over tapene. Det handler også mye om det å flytte, om å bevege seg fra rom til rom. Kjøkken handler, som tittelen sier, mye om rommet kjøkken. Hovedpersonen beveger seg fra kjøkken til kjøkken samtidig som relasjonene forandrer seg. Og selv om alle kortromanene (som jeg har lest) tar utgangspunkt i døden til et menneske, er alle historiene Yoshimoto skriver forskjellige fra hverandre. De er så grunnleggende like, det er det samme utgangspunktet, men historiene blir forskjellige. Det er som om Yoshimoto er nødt til å fortelle akkurat dette, grunnoppskriften, men hun gjør det alltid annerledes fra den ene gangen til den neste. Retten blir forskjellig fra gang til gang, og jeg blir ikke lei, kan spise den neste mandag også, jeg, i motsetning til Yuichi i Kjøkken som får servert så mye tofu at han til slutt ikke vil spise i det hele tatt hvis han ikke får noe annet snart.

3. HOWL AND OTHER POEMS av Allen Ginsberg ¤ ¤ ¤ ¤
Diktsamlingen hvor et av mine yndlingsdikt i hele verden befinner seg i: A Supermarket in California.