Femtende april og samordna opptak

I går var det 15. april. Det var dagen hvor fristen til å søke på høyere utdanning gikk ut. Og jeg? Jeg tok endelig til fornuften og lot være å søke. Jeg fraskrevet meg tanken på å studere. Jeg skal ikke gå på forelesninger, jeg skal ikke spise billig kantinemat, jeg skal ikke få rabatt på alt mulig, jeg skal ikke omgås en rekke psudointellektuelle, jeg skal ikke bruke penger jeg ikke har tjent, jeg skal ikke ha noen ubrukelig bachelor-, master-, whatever-grader på cv-en. Nei. I stedet for å høre på hva en mengde voksne mennesker mener jeg burde gjøre, har jeg hørt på en 6 år gammel jente som ikke en gang finnes i fysisk form lenger. Hun gjorde det da jeg var 6 år, men det er jo en liten stund siden, tatt i betraktning at jeg 21 år nå. Anyways, kall henne min indre stemme om du heller vil det. Å høre på henne føles i hvertfall svært riktig. Ikke bare har jeg fraskrevet meg studietanker, forstår du, jeg har nemlig denne uken også sagt opp jobben. Jeg skal nemlig skrive igjen nå (vel, etter at oppsigelsestiden er over). Og min kjæreste og jeg drar til København i slutten av juni og blir der et par måneder. Der skal vi trekke inn den deilige lukten av asfalt, sykle (selv om jeg nesten ikke tørr det der, de er gale!), kjøpe øl i kiosker midt på natten og spise morgenmad hver dag. Tenk det, et land med morgenmad og brusebad!

Etter det har jeg selvfølgelig fått svar fra forlaget om at de vil gi ut boka mi, den selger litt og jeg får en anstendig lønn, tar meg en ferietur til Påskeøya, og skriver på en ny en som blir bestselger. Den innbringer meg så mange penger at jeg kan kjøpe et kråkeslott ved havet (og en leilighet i en hvilkensomhelst by min kjæreste måtte lyste, fordi han ikke vil bo på landet, og mest sannsynlig så har han jo helt rett; mine tanker om landet er nok svært romantiserende og idylliserende, jeg hadde nok blitt gal etter én måned jeg også), en falabellahest og tusen mål med bambusskog i Kina som pandaene kan få leve i. (De få som er igjen. De er sykt rare og jeg leste en gang i et troverdig tidsskrift (A-magasinet, hm) at mange av pandaene ikke vet hvordan de skal parre seg, så de må få se film av andre pandaer som gjør det. Tenk, seksualundervisning for pandabjørner! Ved første tanke: det strider jo mot all natur at dyr ikke vet sånt, men ved andre tanke: vi mennesker er også dyr og vi har jo flere uker med seksualundervisning på skolen. (En meget moraliserende sådan, og til tider løgnaktig, men uansett, den er nå der.)) Blir ikke det gøy, så vet ikke jeg!