Én av mine forelskelser

Etter å ha forbannet bussjåfør, et stort antall busspassasjerer for at de absolutt MÅ stille seg på alle busstoppene og Bergen kommune for manglende brøyting i mitt stille sinn, ble jeg i bedre humør da jeg ankom Hulen og det viste seg at Buck 65 ikke hadde entret scenen ennå. Dette burde jeg i utgangspunktet ikke ha bekymret meg en døyt om, da jeg har vært på nok konserter til å vite at det er en naturlov at band aldri begynner å spille presist, men så er jo jeg født under samme stjerne som Donald Duck og det er jo ikke alltid like lett.

Så hvorfor dro jeg ikke tidligere til byen da, som jeg bruker å gjøre før konserter, sånn at jeg får drukket masse øl også? Jo, det har seg sånn at jeg var lydkvinne under en teaterproduksjon som absolutt måtte ha premiere den kvelden, og jeg tenkte jeg kunne ha rukket den bussen som gikk en time før, men det gjorde jeg altså ikke, for jeg mistet den med 1 minutt.

Uansett, jeg får nå kjøpt en god, kald øl til å kjøle med ned med etter å ha sprunget som faen fra busstoppet (som jeg holdt på å glemme helt bort at jeg skulle av på der jeg satt og talte alle sekundene over halv elleve) til Hulen samtidig som jeg snakket i telefonen for å si fra til Karoline at jeg snart var der (det viste seg at hun hadde helt glemt konserten, hun satt og drakk øl et helt annet sted).

Og jeg får drukket flere øl.

Også begynte konserten og jeg smilte fra øre til øre. Ja, for jeg ble skikkelig forelsket i mister Buck 65 slash Richard Terfry. For jeg vil gjerne ha en mann som lager fin hip-hop og kaster glitter som han har i baklommene på buksa rundt i lufta, som danser morsomt uten at det blir teit, bruker store, svarte nerdebriller uten at det ser anstrengt hipster ut, og som er søt og kjekk på en gang.

Etter konserten tok jeg noen øl til uten å sjenke bussjåføren, det store antallet busspassasjerer og Bergen kommune en tanke lenger (heller ikke det at jeg nettopp hadde brukt pengene jeg skulle bruke til transport hjem til Kristiansand før påske på noe helt annet) og ruslet til slutt til en taxiholdeplass med en drrrritingsfull Karoline på slep og en svær Buck 65-plakat (som nå pryder mitt ene skap) sammenrulla i veska.