Blogg vs. dagbok

Dagbøker. Det har jeg skrevet i så lenge jeg kan huske. Selv da jeg knapt kunne skrive noe annet enn navnet mitt skrev jeg dagbok. Riktignok har jeg skrevet mest i perioder, mens andre perioder har jeg ikke skrevet noen ting.

Da jeg gikk på folkehøyskolen brukte jeg opp én dagbok pr. måned. Siden jeg flyttet tilbake til Kristiansand har jeg skrevet svært lite dagbok. Enda mindre etter at jeg begynte å blogge så mye som jeg har gjort den siste måneden. Siden jeg blogger ganske mye om meg selv, orker jeg ikke å skrive dagbok i tillegg. Det er jo egentlig litt dumt, for blogg og dagbok er jo to helt forskjellige sjangre med hver sine fordeler og ulemper.


Blogg

Når jeg blogger må jeg tenke meg mer om om hva jeg skriver. Det er mye som ikke passer seg for offentligheten. Jeg er allerede på tynn is hvis eventuelle arbeidsgivere skulle finne på å google navnet mitt og havner her og ser at jeg har en egen etikett som heter "fyll" og at det er den det er flest innlegg under. Men det finnes "verre" ting enn å drikke alkohol. Det er og flere ting jeg selv ikke vil at hele verden skal vite. Tro det eller ei. Det dreier seg ikke nødvendigvis om dype hemmeligheter langt ned i sjela, men om ting som betyr noe på den måten at det føles best å ikke blotte det. Og kjenner jeg deg, er det stor sannsynlighet for at du vet det uansett.

Jeg gjorde en tabbe en gang og skrev noe i et blogginnlegg uten å tenke meg om. Heldigvis var det bare Julie som rakk å lese det (håper og tror jeg) før hun sa i fra og jeg fikk fjernet akkurat den setninga.

En annen grunn til å tenke meg mer om før jeg skriver noe er om dette er såpass interessant at folk gidder å lese. Hva er vitsen med å skrive blogg hvis det ikke er det? Hvis noe er litt interessant ser jeg på det som en bra øvelse å prøve å skrive om det på en måte som gjør det underholdende å lese om. Det er ihvertfall det jeg prøver på, jeg med en forfatter i magen.

Jeg må også tenke mye mer på oppbygninga av teksten når jeg skriver blogg. Når jeg skriver dagbok skriver jeg bare det første som faller meg inn (noe alá det blogginnlegget jeg skrev i går). Ofte blir det setninger som norsklærere hadde ristet målløse på hodet over. Lange setninger som aldri slutter, for mange like ord, grammatiske feil, ord som mangler osv. Dessuten hopper jeg hele tiden frem og tilbake i historien hvis det er noe jeg har glemt å skrive. For det går da ikke ann å skrive dagbok på pc-en må vite!


Dagbok

Når jeg skriver dagbok kan jeg få lov til å være så mye emo-kid som jeg vil, for ingen skal jo noensinne lese det (med mindre jeg blir superkjendis, dør ung av for mye dop og fansen trenger materiale til å lage konspirasjonsteorier om min egentlige veldig mystiske død). Det er befriende i tillegg til at det er nyttig å dra frem gamle dagbøker når jeg skal skrive skjønnlitterære tekster, hvis det er en spesiell stemning eller følelse jeg trenger hjelp til å beskrive.

Ikke nok med at emo-Kat (og jeg mener emo som i emosjonell, altså ikke bare at ting er kjipt, men også fint) får utfolde seg, men jeg kan og skrive meningsløs svada, og selv det er nyttig for fremtidige tekster. Jeg skriver og ned småting som skjer, småting som virker uviktig, men som er viktig i min verden. Jeg skriver samtaler, tabber osv. For når jeg blir gammel og grå vil jeg gjerne huske sånt like mye som de litt større begivenhetene. Og for alt jeg vet nå kan det jo hende jeg får bruk for det i fremtidige bøker. Sannsynligvis ikke akkurat sånn som det var, men inspirert av det. Så dagbøkene mine funker altså også som notatbøker.

Jeg kladder også ned hvordan det er på nye steder. Hva lukter det i Essen? Hva hører jeg i Paris? Og om folk rundt meg, min versjon. Oi. Der følte jeg at jeg skrev noe privat, men hallo, det ville jo vært helt absurd å ikke gjøre det. Folk rundt meg har jo ganske mye å si for meg selv. Ganske? Nei, jeg mente veldig mye mye mye.

Kort oppsummert: blogg er strukturert og følelsesløst, dagbok er tull og tøys.

PS: Blæda, alle dere som maser om hva boka mi handler om, den handler ikke om meg selv selv om jeg har fått hjelp av dagbøkene mine. Trodde dere fikk vite noe nå, hva?