onsdag 15. oktober 2008

Jeg vet i hvertfall hvorfor jeg er veganer

I dag er det akkurat et halvt år siden jeg ble veganer. Jeg satt på flyet på vei hjem til Bergen fra Dublin med en avisartikkel om overdreven kjøttkonsum i Vesten, i tillegg til at jeg hadde tilbragt 8 dager i vi-spiser-bare-kjøtt,-gjerne-tre-ganger-om-dagen-land. Det siste kjøttet jeg spiste var en overpriset kyllingsandwich på flyplassen. Med egg- og melkeprodukter gikk det gradvis (jeg kjøpte fudge på flyplassen, den måtte jo spises opp først!), og det skjer ennå at jeg av og til får i meg sånt når jeg ikke tenker meg om.

Ok, selvfølgelig var det ikke en avisartikkel alene som klarte å omvende meg. Jeg visste jo alt som stod der fra før av. Det var jo grunnen til at jeg ble pescetarianer julen 2006*. Man kan på en måte si at jeg hadde helt glemt det og fikk en reminder. Jeg hadde og tenkt på å bli veganer en stund før. Lenge da jeg var pescetarianer tenkte jeg på at det var veldig halvveis å være både det og vegetarianer.

Det som stod var altså miljøargumentene til å ikke spise kjøtt. I starten var det hovedgrunnen til at jeg ble pescetarianer og veganer. Sa jeg, i hvertfall. Kanskje fordi det var den minste du-er-så-bløt-i-hjerte-grunnen. Når folk spør nå har jeg vendt meg litt fra å fortelle om denne, selv om den er veldig aktuell. Fordi, unnskyld meg liksom, det er ikke noe galt i at jeg skal synes at det er uetisk å lage industri på levende vesener. I prinsippet synes jeg jo ikke at det å spise kjøtt er noe galt. Hadde vi vært huleboere og jaktet på villdyr, hadde alt vært fryd og gammen. At vi nå avler dyra, setter dem i bås og bur, forer dem til de brekker sine egne bein, stjeler deres "varer" (egg og melk) for deretter å slakte dem og selge kjøttstykker for 10kr på McDonalds synes jeg er skrekkelig galt og viser en totalt mangel på respekt for hva naturen tilbyr oss (jeg høres ut som en hippie-faen, men det driter jeg i). Kjøtt burde være dyrt og vanskelig å få tak i, slik at man lærer å sette pris på det hvis man først skal spise det.

Jeg må og få si at jeg aldri i mitt liv har likt kjøtt noe særlig. Jeg ble alltid sittende og pirke i kjøttstykkene til slutt. Bein og knokler på tallerkenen har aldri vært noe tiltalende**, og i heimkunnskapstimene gjorde jeg alt for å unngå å måtte skjære i kjøtt. Altså har det ikke vært noe stort offer. Jeg har nevnt det før, men jeg sier det igjen: jeg savner ingenting. Ikke iskrem, ikke vaniljefudge, ikke Thousand Island-dressing, ikke sveitserost, ingenting. Jeg innrømmer at litt fisk nå og da hadde vært noe, men savnet er såpass lite at jeg likegodt kan la være.

Over til noe annet. I dag er det også nøyaktig 5 måneder siden folkehøyskolen slutta og jeg satt på bussen hjem til Kristiansand med matpakke, diverse lesetoff, bl.a. Fana Folkehøgskule Årbok 07/08. I den anledning har jeg tenkt til å fortelle dere hva som ble trykket om meg:
Kathleen
En fyllefant og en hobbyalkis, som sjeldent går glipp av Bunnpris-fester og vet å lage liv der. Kathleen er veldig glad i folk når hun er beruset, og selv om hun kan virke stille ellers, er det vanskelig å ikke legge merke til henne når hun har drukket. Hun er alltid i godt humør, bortsett fra de dagene da alt er gæærnt.
Det var Anette og jeg som skrev om hverandre, og siden hun ikke var så snill med meg, kan jeg likegodt fortelle dere hva jeg skrev om henne:
Anette
Anettes rom egnet seg godt som pub før hun bestemte seg for å ta bilde av stamgjestene. Hun er den som hater å få klemmer, men antageligvis den som får flest. Første gang jeg så Anette trodde jeg at hun var emo, og mange gjør det enda, men egentlig er hun bare en gamling som røyker Prince og vil bli trailersjåfør.

Her ser dere hvor glade Anette og jeg var i hverandre.

Også stod det en liste over alle på skolen om hvor de var å finne nå til høsten og hva de skulle gjøre. Ved mitt navn stod det: Veit ikkje kva ho skal. Og det slår meg at jeg liksom-vet ikke, vet ikke, vet ikke hele tiden. Da jeg skulle begynne på vanlig skole til 5.klasse (gikk på Steiner'n før det) og læreren spurte hva jeg het svarte jeg "Vet ikke". Å svare 'vet ikke' er så lett, du trenger ikke å si noe om deg selv (denne episoden var riktignok ekstrem) og dine planer. For da jeg svarte 'vet ikke' til årbok-komitéen så visste jeg jo egentlig hva jeg skulle. Jeg er bare så lei av å høre på råd jeg slettes ikke vil ha og som bare gjør at jeg virkelig mener 'vet ikke'.
Dessuten skjer det så mye overraskende på veien som tuller med planene uansett.


*Jeg begynte å spise kjøtt igjen november 2007. Hvorfor? Lørdagskveld: jeg har aldri vært så full, jeg gjorde mange jævla flaue ting, spydde ut alle involler --> Søndag ettermiddag: ei venninne jeg ikke skal nevne navn på søker tilflukt på rommet mitt, ingen av oss tør å gå i matsalen for å skaffe mat, vi har ikke penger til pizza på døra, det er 2,5 km til nærmeste butikk og det er snøstorm ute og vi har ingen krefter i kroppen (vi prøvde på å gå, men kom ikke langt). Den eneste muligheten vi har er å stjele en frossenpizza på elevkjøkkenet. Den er det selvfølgelig kjøtt på, men jeg spiser likevel. Etter det følte jeg at jeg likgodt kunne spise kjøtt.
**Det var noe annet med kjøttdeig og burgere.

10 kommentarer:

rullerusk sa...

Veldig enig i dine argumenter for å slutte med kjøttspising. De er vel de samme jeg hadde da jeg ga opp kjøtt for 11 år siden. Men jeg er altså "bare" pescetarianer og kommer nok til å fortsette med det. Å spise sjømat gjør ting ofte mye lettere i et land hvor folk fortsatt ikke helt vet hva de skal servere folk som ikke synes biff er toppen. Egg- og melkeprodukter er jeg så glad i at veganisme aldri vil komme på tale. Et liv uten ost er ikke noe liv for meg. Men ja, jeg føler meg av og til litt sluskete og "halvveis" som ikke kutter ut fisken. Vi får se med tiden...

Anonym sa...

åååh koslig å lese om fana igjen :D :D æ dæ 5mnd sida?! damn!

Michaela

Anonym sa...

Haha. Hadde en sånn vet-ikke-periode jeg også. Det var ganske behagelig egentlig. Slippe å legge ut om saker som jeg egentlig ikke gidda å svare på. Vet ikke er i grunnen ganske fint å ha... Også hvis du vil ha perconer til å slutte å snakke med deg.

Julie

Heidi sa...

Jeg var blant de som elsket kjøtt, men så stod jeg en dag og lagde en thai-gryte med kylling og bare visste at jeg ikke kom til å klare å spise det, så var jeg vegetarianer. Etter en stund ble jeg kvalm av tanken på å spise og drikke morsmelk, men det skjedde litt mer gradvis. Jeg savner ikke kjøttsmaken lenger, men liker gode melkeprodukterstatninger.

Camilla sa...

Du skriver bra :)

dj_friksol sa...

hva skjedde med mobbeinnlegget? ble det for hard kost?

Kathleen sa...

Michaela: jeg kommer til Trondheim om to uker og holder veganer/E-stoff-foredrag, hahaha.

dj_friksol: jeg fjerna det fordi det var dritmeningsløst og jævla dårlig skrevet, jeg blir nesten flau.

Camilla: takktakk :)

dj_friksol sa...

Ja, jeg tenkte I grunnen at det var litt flaut, hehe. Du maa passe paa aa holde kvaliteten paa topp, men det gjoer du jo som regel ;-)

eirin sa...

åh, du er heldig! jeg skulle gjort så mye for min egen gamle lp-spiller.


også er jeg helt enig i det du skriver om veganisme. har så stor respekt for veganere. skulle ønske jeg klarte det og. å være veggis har jeg ingen problemer med, tanken på kjøtt gjør meg bare deprimert og kvalm. men tanken på å ikke kunne spise melkesjokolade er også ganske deprimerende...

Freddy sa...

jaaaa
og eg e så lei av at folk skal diskutere mine "spesielle" matvaner under middagen, gjerne 15 stk tilstades.