Moteblogging #1: Mitt favorittskjerf

Dette er mitt favorittskjerf. Jeg la merke til at det er det fordi jeg for noen dager siden så gjennom hundrevis av bilder på Facebook og skjerfet var avbildet sykt mange ganger. Pluss at mamma kommenterte her en dag at jeg aldri går med noe annet skjerf, hvilket er delvis sant, for jeg går med svarte skjerf av og til, for eksempel one piece-en, men altså, når det gjelder skjerf med farger går jeg bare med dette. Hvordan jeg fikk det var så enkelt som at mamma tok det med seg hjem fra Indonesia en gang for lenge siden.

Det tidligste bildet av det tror jeg er disse. Her gikk jeg på folkehøyskolen og hadde grått hår. På bildet bare, for jeg kan ikke huske at håret mitt noensinne så sånn ut i virkeligheten. Men det kan vel forklarers, for jeg hadde bleika hår og så farga jeg det brunt og tydeligvis funket ikke fargen så godt. Og ps, jakka er ikke mi, men lillebroren til H sin. Nesten ingenting av det jeg i kler meg kommer helt nytt fra butikken.
vi

Så var det med til Dublin våren 2008. Her står jeg på flyplassen der borte. Med skjerfet.



Denne jakka er heller ikke min, det er min søster sin. Vi byttelånte noe, tror jeg. Og senere mistet jeg den i en bar og fant den ikke igjen, så jeg måtte avgårde på nach med bare en tynn bomullskjole, men det gjorde ikke noe, for det var sommer og varmt.

Veska er forresten Kamilla sin den også. Hun brukte den ikke lenger, så jeg fikk ta den. Den finnes ikke nå lenger, for sommeren etterpå, eller kanskje sommeren etter det igjen, jeg husker ikke, ble Vilde og jeg stengt inne på Festninga i Kristiansand og mens vi prøvde å måle avstanden fra muren til et tre for å se om vi klarte å hoppe over til det for så å klatre ned, lå veska i det fuktige gresset, og da jeg skulle fiske noe opp fra den - sikkert mobilen- fisket jeg opp en gigasnegle, og snegler er det verste jeg vet og jeg hylte, og da jeg var hjemme igjen var hele veska full av snegleguffe og jeg tenkte at det ikke var noen vits å vaske veska, for den var uansett blitt ganske stygg og slitt, så jeg bare kasta den.

Her er skjerfet med i en pub i Dublin og drikker Guiness.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Deretter går det en lang stund til det er avbildet igjen. I hvertfall når det gjelder av bilder som jeg har. Her er det nemlig med på Club Dynamight på Charlies jula 2008. Jeg kan ikke huske om det var første eller andre juledag.
vi                                                                                                                                                        

Pluss enda flere romjulsturer ut på byen.

Her titter det fram helt til venstre - på vinkveld. Toppen jeg har på er Kamilla sin - igjen.



Det har også vært med på et forsøk med en vakuumpumpe.

Og det er med på bussen.

Selv om det er et stort skjerf som varmer veldig godt, er det tydeligvis også kaldt nok til at det fikk bli med på Hovefestivalen i 2009.

Denne genseren er også Kamilla sin. Nå virker det nesten som om alt jeg har på meg er hennes.

Noen måneder etter er skjerfet med til London. 

Jakka jeg har på meg fant Ea hos Roger etter et nachspiel og ingen savna den, så jeg fikk den.

Og her er skjerfet med på overraskelsesfesten til Sara.

Det har også vært med til Barcelona.

Og her er det den dag i dag - for ti minutter siden.



Jeg vet i hvertfall hvorfor jeg er veganer

I dag er det akkurat et halvt år siden jeg ble veganer. Jeg satt på flyet på vei hjem til Bergen fra Dublin med en avisartikkel om overdreven kjøttkonsum i Vesten, i tillegg til at jeg hadde tilbragt 8 dager i vi-spiser-bare-kjøtt,-gjerne-tre-ganger-om-dagen-land. Det siste kjøttet jeg spiste var en overpriset kyllingsandwich på flyplassen. Med egg- og melkeprodukter gikk det gradvis (jeg kjøpte fudge på flyplassen, den måtte jo spises opp først!), og det skjer ennå at jeg av og til får i meg sånt når jeg ikke tenker meg om.

Ok, selvfølgelig var det ikke en avisartikkel alene som klarte å omvende meg. Jeg visste jo alt som stod der fra før av. Det var jo grunnen til at jeg ble pescetarianer julen 2006*. Man kan på en måte si at jeg hadde helt glemt det og fikk en reminder. Jeg hadde og tenkt på å bli veganer en stund før. Lenge da jeg var pescetarianer tenkte jeg på at det var veldig halvveis å være både det og vegetarianer.

Det som stod var altså miljøargumentene til å ikke spise kjøtt. I starten var det hovedgrunnen til at jeg ble pescetarianer og veganer. Sa jeg, i hvertfall. Kanskje fordi det var den minste du-er-så-bløt-i-hjerte-grunnen. Når folk spør nå har jeg vendt meg litt fra å fortelle om denne, selv om den er veldig aktuell. Fordi, unnskyld meg liksom, det er ikke noe galt i at jeg skal synes at det er uetisk å lage industri på levende vesener. I prinsippet synes jeg jo ikke at det å spise kjøtt er noe galt. Hadde vi vært huleboere og jaktet på villdyr, hadde alt vært fryd og gammen. At vi nå avler dyra, setter dem i bås og bur, forer dem til de brekker sine egne bein, stjeler deres "varer" (egg og melk) for deretter å slakte dem og selge kjøttstykker for 10kr på McDonalds synes jeg er skrekkelig galt og viser en totalt mangel på respekt for hva naturen tilbyr oss (jeg høres ut som en hippie-faen, men det driter jeg i). Kjøtt burde være dyrt og vanskelig å få tak i, slik at man lærer å sette pris på det hvis man først skal spise det.

Jeg må og få si at jeg aldri i mitt liv har likt kjøtt noe særlig. Jeg ble alltid sittende og pirke i kjøttstykkene til slutt. Bein og knokler på tallerkenen har aldri vært noe tiltalende**, og i heimkunnskapstimene gjorde jeg alt for å unngå å måtte skjære i kjøtt. Altså har det ikke vært noe stort offer. Jeg har nevnt det før, men jeg sier det igjen: jeg savner ingenting. Ikke iskrem, ikke vaniljefudge, ikke Thousand Island-dressing, ikke sveitserost, ingenting. Jeg innrømmer at litt fisk nå og da hadde vært noe, men savnet er såpass lite at jeg likegodt kan la være.

Over til noe annet. I dag er det også nøyaktig 5 måneder siden folkehøyskolen slutta og jeg satt på bussen hjem til Kristiansand med matpakke, diverse lesetoff, bl.a. Fana Folkehøgskule Årbok 07/08. I den anledning har jeg tenkt til å fortelle dere hva som ble trykket om meg:

Kathleen
En fyllefant og en hobbyalkis, som sjeldent går glipp av Bunnpris-fester og vet å lage liv der. Kathleen er veldig glad i folk når hun er beruset, og selv om hun kan virke stille ellers, er det vanskelig å ikke legge merke til henne når hun har drukket. Hun er alltid i godt humør, bortsett fra de dagene da alt er gæærnt.

Det var Anette og jeg som skrev om hverandre, og siden hun ikke var så snill med meg, kan jeg likegodt fortelle dere hva jeg skrev om henne:

Anette
Anettes rom egnet seg godt som pub før hun bestemte seg for å ta bilde av stamgjestene. Hun er den som hater å få klemmer, men antageligvis den som får flest. Første gang jeg så Anette trodde jeg at hun var emo, og mange gjør det enda, men egentlig er hun bare en gamling som røyker Prince og vil bli trailersjåfør.

Her ser dere hvor glade Anette og jeg var i hverandre.

Også stod det en liste over alle på skolen om hvor de var å finne nå til høsten og hva de skulle gjøre. Ved mitt navn stod det: Veit ikkje kva ho skal. Og det slår meg at jeg liksom-vet ikke, vet ikke, vet ikke hele tiden. Da jeg skulle begynne på vanlig skole til 5.klasse (gikk på Steiner'n før det) og læreren spurte hva jeg het svarte jeg "Vet ikke". Å svare 'vet ikke' er så lett, du trenger ikke å si noe om deg selv (denne episoden var riktignok ekstrem) og dine planer. For da jeg svarte 'vet ikke' til årbok-komitéen så visste jeg jo egentlig hva jeg skulle. Jeg er bare så lei av å høre på råd jeg slettes ikke vil ha og som bare gjør at jeg virkelig mener 'vet ikke'.
Dessuten skjer det så mye overraskende på veien som tuller med planene uansett.


*Jeg begynte å spise kjøtt igjen november 2007. Hvorfor? Lørdagskveld: jeg har aldri vært så full, jeg gjorde mange jævla flaue ting, spydde ut alle involler --> Søndag ettermiddag: ei venninne jeg ikke skal nevne navn på søker tilflukt på rommet mitt, ingen av oss tør å gå i matsalen for å skaffe mat, vi har ikke penger til pizza på døra, det er 2,5 km til nærmeste butikk og det er snøstorm ute og vi har ingen krefter i kroppen (vi prøvde på å gå, men kom ikke langt). Den eneste muligheten vi har er å stjele en frossenpizza på elevkjøkkenet. Den er det selvfølgelig kjøtt på, men jeg spiser likevel. Etter det følte jeg at jeg likgodt kunne spise kjøtt.
**Det var noe annet med kjøttdeig og burgere.