Et våsete blogginnlegg

Hva er det som feiler meg? Hvorfor må jeg alltid ut? Lenge har jeg trodd at det er fordi alkohol er en så fantastisk ting, og det skal jeg ikke si noe på at det ikke er, for det er det. Men er det grunnen til at jeg blir helt gal av å tilbringe for mange kvelder hjemme? Nei.

Jeg har alltid trodd at jeg ikke var et så sosialt menneske, for jeg har ikke sååå mange venner at det er noe å skryte av. Bortsett fra på Facer'n. Jeg har 178 venner på Facebook, men alle vet jo at man egentlig ikke er venner med så mange av dem. Hva er definisjonen på en venn? Må det være slik at man er villig til å ringe dem? For jeg hater å ringe folk, jeg hater hater hater telefoner, jeg unngår det så godt jeg kan. Jeg er ikke noe fan av å ringe mine aller beste venner en gang. Det er mongoteit, men det har ikke noe med dem å gjøre, det har noe med min telefonskrekk å gjøre.

Så det kan ikke være definisjonen.

Kan definisjonen være at jeg har hatt en lengre samtale med personen? En interessant samtale med mål og mening? For da er det jo faktisk en grunn til å være Facebook-venn, eller?

Ok, det var egentlig ikke det jeg hadde tenkt til å rable om, jeg skulle jo forklare hvorfor jeg alltid må ut. Jeg må nemlig treffe folk hele tiden. Etter én dag bare med katta og familien blir jeg fryktelig rastløs. Jeg takler det ikke. Det er ikke alltid slik at jeg må ut på byen, men bare det å treffe folk. Det kan godt være hjemme hos noen. Snakker vi om enda en avhengighet jeg kanskje "lider" av? I kombinasjon med at jeg synes TV-titting er det verste i verden. Jeg har et inntrykk av at det er en del som driver med det. Hva ellers? Er det ikke enten det eller å gå ut? Trene? Kanskje jeg burde begynne med det snart (jeg har vært syk, derfor har jeg ikke begynt ennå) for å glede loppene jeg har i blodet. Lese? Ja, jeg elsker det, men jeg klarer ikke å bli sittende så lenge om gangen. Ikke en hel kveld.

Ikke lider jeg av munndiaré heller, det er ikke det at jeg må prate prate prate med folk hele tiden.

Men hvis dette stemmer, hvordan taklet jeg de to ukene alene på hytta i ødemarka i juni? Jeg så ikke annet enn skogens dyr på to uker - og jeg har telefonskrekk. Og hva med folkehøyskolen? Der var det jo masse folk rundt meg hele tiden, men jeg ble rastløs der og. Ofte måtte jeg bare hive meg på bussen ned til byen i siste liten. Uten noe mål og mening.

Egentlig burde jeg være mer glad i kjedsomheten, det er jo den som hjelper meg til å skrive. Men egentlig, forstår du, så er det så kjedelig å skrive at jeg heller vil gjøre noe annet. Og det er her vi finner svaret på hvorfor jeg klarte meg så lett på hytta. Der hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte skrive. Det visste jeg jo, det var jo derfor jeg dro dit.

Du hørte riktig, det er jævlig kjedelig å skrive, og dette er så fryktelig klisjé, men det stemmer: skrive, jeg bare må. Sånn er det bare. Jeg har ikke noe valg.

Dette ble fryktelig mye vås. Her er jo ingen struktur. Jeg bare skriver ettersom tankene kommer fortløpende. Jeg skal slutte nå og heller ta på meg noen andre klær og stikke ut snart istedet. God torsdagskveld til alle!