Noen meninger om dikt

Jeg skjønner meg ikke på dikt. Jeg vet jeg nettopp postet et, men jevnt over skjønner jeg meg ikke på det. André Bjerke er fint. Hvorfor det? Fordi jeg forstår hva han prøver å si, i motsetning til så mange andre poeter? Jeg har ikke noe til overs for analyse av litterære verk, men analyse av dikt er garantert det verste. Jiisuz kraist, så mange sammensurringer av ord kan jo tolkes på hvilkensomhelst måte man vil. Det blir som horoskop for dem som så gjerne vil tro på det. "I dag skal du treffe en gammel kjenning", "Å, joda, jeg hørte på en plate jeg ikke har hørt på på ti år, og da var jeg dødsforelska i vokalisten altså!" Eller som å se filmen Nummer 23 og plutselig se tallet 23 overalt etterpå. "Øøøy, jeg har bursdag 20.12.1988, hvis jeg plusser 2+0+1+2+1+9+8+8 er det lik 31, og hvis jeg svitsjer på dem, sånn at det blir 13 og plusser på 10, så blir det 23!!!!!!!".

Jeg skjønner ikke hva som gjør et dikt bra eller hva som gjør det dårlig. Jeg kan ikke fordra de greiene til Shakespeare, og å lese lange epos i diktform - nei takk! Derimot elsker jeg mange av poetene i musikkbransjen. Men jeg skjønner jo ikke alt der heller, og hvis jeg forstår ting som noe, forstår jeg det ut av mine forutsetninger. Det kan hende de mente noe annet. Uansett, det er de store ord og det pompøse jeg ikke liker, tror jeg.

Av og til når jeg venter på noen nede i byen og jeg er litt tidlig ute, går jeg opp i diktavdelinga og leser tilfeldige dikt (enten det eller så leser jeg en novelle i Francesca Lia Blocks Drager på Manhattan. Jeg tror jeg har lest alle novellene fem ganger hver - minst). Jeg synes jeg leser tull hele tiden. Jeg vil heller at tiden skal gå litt fortere sånn at jeg slipper å lese dem.

Unnskyld, kall meg lavkulturell, men det hjelper meg ikke til å like flere dikt.

PS: Apropos, her er et av mine yndlingsdikt (ja, jeg sa jo ikke jeg mislikte alt):


If I Can Stop One Heart From Breaking
av Emily Dickinson

If I can stop one heart from breaking,
I shall not live in vain;
If I can ease one life the aching,
Or cool one pain,
Or help one fainting robin
Unto his nest again,
I shall not live in vain.

Tegneseriekonkurranse

Jeg er med i denne tegneseriekonkurransen og tenkte derfor at jeg i den anledning skulle tegne en tegneserie av meg selv, men jeg er visst altfor utålmodig til sånt. Jeg liker å tegne (av og til), men å tegne meg selv med samme klær og samme bakgrunn om igjen i flere ruter gikk ikke. Det ble for langvarig og for kjedelig. Så dere får nøye dere med et selvportrett (jeg har ikke så mye hårspray i håret i virkeligheten. Ikke emoluggen heller), en hest (hallo, jeg elsker jo hester!) og Jesper Pusekatten.

Mjau.

Foruten Jesper Pusekatten og en hest burde jeg ha tegnet dette inn på selvportrettet: Matusalemrom (verdens beste rom! Nei, verdens beste alkoholholdige drikk!), stabler med Rocky-tegneserier (jeg er verken særlig kred eller sær på tegneseriefronten), bøker (sammen med hesten! Hva blir det? Lesehest! Høhø. Nei, herregud, så teit jeg er), skrivesaker (data, skrivemaskin, notatbøker, papir og blyant? Whatever, bare jeg får skrive), trolig også mobiltelefonen hvis det skulle vært et ærlig selvportrett, og jeg skulle egentlig ha sittet i en svær seng (dobbel med hvite laken) på et kjøkken fylt av de dyreste matoljer (jeg ønsket meg det til bursdagen min nå nylig, og fikk det!), all verdens krydder, veganerkokebøker, nøtter av alle sorter, lønnesirup, spinat og brokkoli (yndlingsgrønnsakene mine!), tonnevis av avocaodo og fancy kjøkkenutstyr. Ja, for kjøkken (og soverom) er de beste stedene i et hus, til tross for at jeg er den verste kløna jeg vet om. Litt sånn som Donald faktisk, men det gjør ingenting, for til tross av å være gjeldsslave, klønete, ofte arbeidsløs og ulykkesfugl, har han det jo ganske greit likevel. Og siden vi har så mye til felles, burde jeg også få en tegneserie om meg. :)

Skriveøvelser #4

Romjul

Jeg sitter på en av kaféene i sentrum og drikker kaffe med Morten (endelig! Jeg har ikke truffet ham siden i mai). Han forteller om hvordan det er å bo der i Paris (han flyttet dit i sommer) og jeg skulle ønske jeg også bodde der. Istedet bor jeg i dette hølet hvor alle kjenner alle, jeg kan ikke gjemme meg bort, jeg kan ikke gå på kaféer og spise croissanter uten at jeg møter noen jeg kjenner. Det er spesielt irriterende nå i jula hvor gamle kjente som ikke lenger bor her er hjemme til jul. "Å, hei, hvordan går det? Ja, hva driver du med for tiden?", og jeg må dikte opp noe fordi jeg er lei av å si at jeg jobber i en bokbutikk, for det har jeg allerede sagt i tre juler, og at jeg bor i en leilighet på feil kant av byen. Morten snakker og om studiet sitt, han går på en fotoskole, og selv om jeg er glad på hans vegne, dør jeg litt inni meg fordi han er på vei mot noe, mens jeg fortsatt er her og ikke en gang vet hva jeg vil. Hvis jeg hadde vært fornøyd med det, hadde det ikke gjort meg noe, jeg kjenner flere folk som er fornøyd med å bo her og sånt, men jeg har en konstant følelse av at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Det er derfor jeg aldri får møblert leilighetene jeg bor i før jeg flytter inn i en ny en. Jeg gjør det aldri fordi jeg vil være klar til å flytte meg med en gang om det skulle dukke opp noe annet.

Jeg nikker og smiler og later som jeg hører godt etter på hva Morten har gjort på skolen (og jeg må komme og se på noe av det han har fotografert, sier han), men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Tankene mine er et annet sted og jeg ser mer på ham enn jeg hører. Jeg legger merke til at han kaster litt på hodet hver gang panneluggen faller over øynene hans - jeg hadde helt glemt det. Ubevisst strekker jeg hånda mi etter røykpakken min på bordet, og han spør "Skal du ha en?" og rekker sin røykpakke til meg før jeg selv rekker å ta notis av at min pakke er tom. Jeg ser på han og det er som tiden står stille i noen deler av et sekund (det føles lengre!) før jeg sier "Ja, takk!" og fisker ut en røyk av pakken han rekker meg.

"Det kommer nok", sier Morten bare når jeg har fortalt at jeg ikke vet ennå hva jeg skal (det var jeg som sa hva jeg holdt på med for tiden - uten at han spurte meg først). Servitøren dukker opp ved bordet vårt og spør om vi skal ha noe mer og jeg bestiller en kaffe latte med hasselnøttsirup, mens Morten bare skal ha påfyll av kaffen, men jeg angrer i det hun går sin vei og det er for sent å rope etter henne der hun (og den blonde hestehalen hennes) spretter inn i kaféen (Morten og jeg sitter ute selv om det er desember, og vi fryser ikke, det er som om våren kom med en gang solen snudde), jeg vil be om en meny for jeg er sulten. Jeg pleier sjeldent å spise ute, jeg har ikke råd til det, men jeg synes det er hyggelig å sitter her med Morten og jeg vil nødig dra hjem allerede for å spise.

Jeg spør ham når han skal tilbake til Paris, kanskje han vil være med på nyttårsfesten til Silje, men han sier at han skal tilbake til Paris før det, faktisk sier han at han skal hjem til Paris. "Å", sier jeg, "Ja, da så" og det kommer en meldingslyd på mobiltelefonen hans som ligger på bordet. Han tar den opp og begynner å lese. Jeg ser ut på gaten og ser folk gå og gå, jeg synes ikke folk ser mindre stresset ut nå i romjula enn før. Kanskje de har fått gavekort de vil bruke opp, kanskje de skal bytte noe de fikk som de enten absolutt ikke vil ha eller i noe de vil ha mer.

Han legger fra seg mobiltelefonen på bordet igjen og tar seg en ny røyk. Jeg snur ansiktet vekk fra gaten og ser på han. "Nyttårsaften i Paris, så gøy", sier jeg og nikker, jeg vet ikke hva annet jeg skal si.

I anledning solsnu som var på søndag

På jorden et sted
av André Bjerke

Tro ikke frosten
som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det
på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket
når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det
på jorden et sted
soloppgang.

Et lite innlegg om livet (hvor jeg ikke klarer å ytre de ord det rettmessig fortjener)

Hallo, alle lesere (men mest dere som liker det jeg skriver og er innom fast), jeg har fått et lite snev av prestasjonsangst (mest pga. dere som liker det jeg skriver og er innom fast). Det, kombinert med selvsensur, kunne jo vært grunnen til at jeg har vært så slapp med bloggen nå i det siste. MEN nei, mest av alt er det fordi: om ikke alle hjerter gleder seg, så gjør ihvertfall mitt det, og det gjør at jeg ikke klarer å sette meg ned å skrive. Jeg har rett og slett ikke konsentrasjon nok. Jeg tenker på andre ting! Eller, jeg tenker ikke så mye, jeg bare flyter rundt i den verden som er min og synes at alt er godt og fint (det mangler bare at det begynner å regne glitter) og jeg er sikker på at når enda tyve år har gått (jeg fyller tyve på lørdag) at jeg kommer til å se tilbake på tenårene og tenke "Tenårene, ja... Ikke hadde jeg jobb, ikke hadde jeg studiekompetanse i boks, ikke tok jeg ansvar for noen ting, og sist, men ikke minst: maken til urealistiske drømmer! Men akk og å, så deilig likevel. Den som kunne være nitten år igjen!".

Fremmede mennesker

Dette er innlegg nr. 100 og jeg tenkte det skulle dreie seg om det stedet hvor jeg oftest legger merke til andre mennesker. Nemlig på busstopp og på bussen.

Senest i går, da jeg ventet på bussen selvfølgelig, så jeg ei jente som var dødspen. Hun var så pen at jeg ble helt paff. Kanskje var hun så pen fordi hun hadde lagt sminken sin så fin som sminkørene backstage på moteshow gjør det, det er godt mulig det, men uansett så spiller det ingen rolle hva som gjør noen pene, for ser man pen ut er man jo pen (selv om det finnes dem som riktignok blir mindre pene når de åpner kjeften). Hun her var nemlig så pen at jeg måtte smugtitte, men det er jo ikke så lett når man står rett ved siden av noen som sitter og man ikke kjenner dem.

Sist jeg ble helt paff over noen jeg så var på togstasjonen i København i august. Midt oppi ståheien med null penger og en forsvunnet lommebok, gikk jeg rundt og lette etter en australier (nei, ikke hvilkensomhelst, det var en vi hadde blitt kjent med) mens Sofia satt ved en utleid datamaskin med internett og prøvde å fikse ting, så jeg pluteselig enda ei dødspen en. Hun hadde akkurat det håret jeg alltid har ønsket at jeg hadde (noe alá Jane Birkin på yngre dager), akkurat de svarte støvlettene jeg skulle ønske jeg hadde (jeg har dem nå), akkurat de klærne som passet henne (det var egentlig ikke så veldig spesielt, men de bare så spesielle ut på henne), en holdning og måte å gå på som sikkert ville virket bare arrogant og stygt på andre, akkurat passe slank og høy, og mens hun jeg så i går var pen på en type russisk modell-måte så var hun her i København penere enn selveste Jane Birkin (ja, hun er på min fem på topp-liste over peneste damer noensinne)! Jeg ble nesten litt forelsket der og da (eller kanskje jeg er det litt ennå, for hun har jo tydeligvis svidd seg fast i hjernen min).

Av og til lurer jeg på hva disse menneskene hadde tenkt om jeg sa til dem at de var så utrolig pene. Er de vant til å høre det, kanskje? Eller tenk om de ikke vet det selv, kanskje de tilogmed går rundt og ønsker at de hadde sett annerledes ut (tror jeg egentlig faen meg ikke på) og hadde blitt kjempeglade hvis noen sa det til dem?

Off-topic, jeg vet. Jeg skulle jo skrive om folk jeg ser på busstopp og på bussen. Jeg legger ikke bare merke til pene folk, altså. Jeg legger merke til andre også. Jeg tenker ofte på hvor folk er på vei til og hva de skal (når jeg tar M1 - Sørlandsparken skjønner jeg jo etterhvert som bussen kjører forbi Hånes at de fleste skal svi av penger de neste timene). Skal de besøke noen de gleder seg til å se etter en stressa dag på skolen? Hva har de i handleposen, er det til middagen når de kommer hjem? Skal de spise sammen med noen? Alene? Er det mandag kan jeg for eksempel lure på om de til tross for det klarte å gjøre dagen fin likevel (jeg er ram på det)? Eller skal de bare se på TV i kveld? Pleier de å ta bussen eller tar de bussen akkurat i dag fordi bilen er på verkstedet?

Ofte hender det og at jeg kjenner folk igjen, folk jeg bare har sett på bussen. Å, det er hun, tenker jeg, hun som kjeftet på bussjåføren sist uke fordi han begynte å kjøre før hun hadde satt på bremsene på barnevogna. Å, eller han som stinker så jævlig fra håret (han kan umulig vite hva en dusj er) at folk flytter seg når han setter seg i nærheten av dem. Han tar bussen ned til byen fra samme busstopp som meg når jeg er på vei hjemmefra. Han kommer nesten alltid løpende til bussen, enten med en sportsbag eller en skinnbag. Han har grønn jakke, jeg tror det er cordfløyel.

På bussen i dag satt to kjempesøte unger foran meg (jeg hater jo egentlig barn, jeg har jo vært det selv og vet hva de driver med, men jeg har tydeligvis ikke et hjerte av is heller), den minste pelte seg litt i nesa, men han var så søt likevel, han hadde trillrunde, brune øyne, og da vi kom til byen holdt de på å gå ut av bussen, men mora, som gikk i hijab og var kjempetynn, spurte bussjåføren om ikke bussen kjørte videre, joda, den gjorde det, så de ble i bussen, og nå skjønner jeg ikke noe av hva jeg prøver å si ved å fortelle dette. Jeg la ihvertfall merke til det.

En annen jeg la merke til for ca. en måneds tid siden var ei jente som kikket på bussplanen og ropte til vennene sine. Jeg husker hvordan hun så ut og at hun hadde på seg en knæsjgul jakke (eller var det hettegenser?), men det som var så spesielt var at hun hadde en dødsrå stemme.

Da jeg ventet på bussen hjem i dag sa hun som satt på busstoppet fra før av at jeg kunne sette meg ned på benken, det var ikke vått altså, og at boken hun holdt på å lese i en gang hadde kostet 2,25 kr, så den måtte være kjempegammel, og så plutselig i et kvarter sitter jeg og venter på bussen mens vi har en hyggelig samtale om hvor teit NAV er, at rullings er stygt (selv om hun røyker det selv, men bare fordi det er billig), hvor i byen man kan kjøpe bra bruktbøker, om katter og grevlinger og piggsvin og hun gratulerer meg på forskudd fordi jeg har bursdag på lørdag, og jeg legger merke til at jeg faktisk ikke er skeptisk (jeg er som nordmenn flest, jeg synes som regel at fremmede som plutselig snakker til meg må være sprø), men bare synes det er hyggelig (i motsetning til sist gang jeg hadde vært ute på byen og var ca. 150 meter fra hjemme da en full fyr plutselig løper over veien, prater med meg og begynner å gå samme vei som meg og jeg tenker Æææh, dette var jo ikke den veien han gikk mot i sted, jeg må si noe og sier "Du, jeg bor sammen med noen", og han snur på rappen, ja, på femøringen, og jeg får gå i fred hjem mens jeg tenker Herregud, hva er det enkelte folk tror, tror de at de kan få være med meg hjem bare fordi jeg er en jente som går alene hjem fra byen midt på natten?).

Et sted jeg også legger merke til folk på er i køen i dagligvarebutikken. Jeg ser på hva de foran meg legger på rullebåndet og maker up livet til vedkommende bare utifra hva de handler - helt til det er min tur til å betale for røyk, øl og Sørlandschips. Men det emnet får jeg utbrodere om en annen gang.

Hallo, Paranoia

Jeg ser at jeg egentlig ikke har skrevet noen særlig personlige innlegg i det siste. Jeg fikk plutselig noia over at folk skal få vite too much. Hvorfor det? Det bor jo en fryktelig oppmerksomhetshore inni meg. Hun har riktignok tonet seg en god del ned siden den gangen hun spilte luftgitar på bordene i kantina på videregående og satt i et halvt døgn i kø inne på et Thon-hotell for å få drite seg ut foran Idol-dommerne (jeg kom til køen rett fra en hard natt, hadde grorudpalme på hodet, cowboyboots og en t-skjorte med en kjærlighetserklæring til en fyr jeg slettes ikke likte, nynnet en Crazy Frog-sang mens jeg danset fugledansen, og da jeg hadde blitt dømt nord og ned dro jeg av meg cardiganen, snudde meg og synliggjorde teksten "FUCK OFF" på baksiden av t-skjorta). Nå har jeg istedet begynt å skrive igjen, men man må jo ikke være oppmerksomhetssyk for å gjøre det. Når man skriver med fullt navn så er man kanskje litt det. Det kan jo være litt skummelt, synes sikkert noen, men det er ikke det jeg ikke liker. Det jeg ikke liker er at... jeg vet ikke helt. Kanskje det at folk skal tro de kjenner meg bedre enn de egentlig gjør (en gang holdt jeg på å dø av at en jeg akkurat hadde truffet sa at han kunne se på meg at jeg var sånn og sånn, som stemte såpass passe (verken for mye eller for lite) at jeg ble helt frika ut, men så viste det seg at han hadde snakka med vår felles kompis, den slasken). At folk som kjenner meg godt skal få vite ting om meg her på bloggen FØR jeg har fortalt dem det selv. Det har sikkert skjedd et par ganger, men jeg fant ut at jeg ikke liker det. Stort sett har det vel vært uviktige ting, men... tenk om jeg ikke tenker meg om en gang! Hm. Jeg er faktisk mer bekymret for det enn at potensielle arbeidsgivere skulle finne denne bloggen.

Fra nå av skal jeg bli mystisk.

Trivia om peanøtten som du kanskje får bruk for (men bare kanskje) når du deltar i en spørrekonkurranse og er på vei til å vinne to millioner kroner

Har du noen gang lurt på hvordan peanøtter vokser? Det har jeg og her er svaret: Planten vokser opp av jorda og når peanøttknoppene begynner å komme på grenene, blir grenene så lange at planta stikker dem ned i jorda hvor peanøttknoppene får fortsette å vokse - derifra ordet "jordnøtt" på veldig mange andre språk. Og hvis du trodde at en peanøtt er en nøtt i den biologiske termen, så er det ikke det. Det er mer en bønne, faktisk. Akkurat som at bananen egentlig er et bær. Mm-hm. En ting til: mesteparten av peanøtter som dyrkes i verden blir til peanøttsmør og peanøttolje.

Nathan Sawaya

... har lagd bl.a. disse skulpturene av det fortsatt geniale leketøyet Lego-klosser. Se mer her, eller rett og slett gå fra pc-en og lek selv (det gjør jeg)!

Kjære julenisse

Jeg er i mot julegaver og vi feirer uansett ikke jul hjemme hos oss, så du får ikke noen ønskeliste av meg. Jeg har derimot bursdag fire dager før julaften, så jeg kan fortsatt følge hva som er hipt i bloggverdenen. Dette ønsker jeg meg:

-abonnement på Morgenbladet, Illustrert Vitenskap, Aftenposten og hm, kanskje Klassekampen
-blekkbånd til skrivemaskinen
-boka Taler som forandret verden
-en pc jeg kan putte i veska eller en pc som er større, men bedre å skrive på (jeg vet ikke ennå, men certainly ikke en Mac)
-en leilighet i København, Berlin og/eller Tokyo (hvis du gir meg en bungalow i LA i stedet blir jeg ikke sur altså)
-skarpe killer-kjøkkenkniver (nei, egentlig ikke, jeg sparer det ønsket til jeg gifter meg - for det eneste formål å få masse fine kjøkkenting og skille meg rett etterpå)
-kaktus-te

Bare en liten notis om bloggverdenen

Jeg har lagt merke til at den store delen av "synsebloggere" (som jeg kaller dem) klager over at motebloggerne er uoriginale og at alle er prikk like hverandre. Jaha? Så det er uoriginalt at "alle" bloggene i den kategorien poster bilder av seg selv med den samme fuskepelsjakka kjøpt på H&M alle sammen, mens det er schjeeeempeoriginalt når "alle" synsebloggerne skriver lange innlegg om Mads Larsens uttalelser om forbud mot sexkjøp (hvor de alle som én er enige i at vedkommende er en dust) - på likt?

Jeg får lyst til å si "skjerp dere."

I <3 skrivemaskinen

I går svitsja jeg rundt på tv-en, og guess what? Jeg svitsja gjennom to filmer hvor skrivemaskiner hadde en sentral rolle, ihvertfall i de scenene jeg så. Det var ett eller annet med noen forfattere i gamle dager.

Litt senere så jeg Broken Flowers og der var skrivemaskinens rolle sentral gjennom hele filmen.


Også akkurat nå som jeg har fått låne en skrivemaskin og fått skrevet en masse på den. Dette må jo være et tegn (på hva vet jeg ikke). Litt sånn som i Final Destination, som jeg også så nå i helgen, bare at det ikke er noen døden-relaterte hensikter. Btw orket jeg ikke å se hele filmen denne gangen heller. Sist jeg så den var jeg liten og syntes den var dritskummel og det var derfor jeg ikke så slutten. Jeg måtte bare gi meg. Det var helt skrekkelig! Denne gangen gadd jeg ikke mer fordi den var så jævla kjedelig. Herregud så kjedelig.

Bokhylla mi

Dette er den beskjedne bokhylla mi. Som den boknerden jeg er, eier jeg selvfølgelig flere bøker enn dette, men de ligger på mitt gamle pikerom (som nå bare er min søster sitt). Eller, jo, jeg eier flere bøker enn dette, men ikke så mange egentlig. Biblioteket finnes jo av en grunn (når jeg ikke gjør sånt i stedet).

Uansett, jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om disse bøkene. Vi begynner fra venstre mot høyre.

Edie: American Girl av Jean Stein. Rett og slett en biografi av Edie Sedgwick, ei av musene til Andy Warhol. Kanskje hun er et stilikon, kanskje mange synes hun er så jævla pen og fantastisk (jeg synes ikke hun var noe særlig pen), men inntrykket jeg fikk av henne etter å ha lest boka var at hun bare var ei bortskjemt rikmannsunge som egentlig ikke gjorde noenting annet enn å posere for kamera hundre ganger om dagen og ta dop. Litt sånn som Cory Kennedy. En gang var det en på forumet på thefashionspot.com som skrev det, og da ble alle dritsure. Det gikk da ikke ann å sammenligne ikonet Edie Sedgwick med trashhipster Cory Kennedy!

Rubicon av Agnar Mykle. Denne boken er egentlig ikke min, jeg fant den i en annen bokhylle hjemme. Agnar Mykle er en av mine norske favorittforfattere, men jeg likte de to andre bøkene om Ask bedre. Kanskje den egentlig ikke handler om Ask en gang.

I'm with the band: Confessions of a groupie av Pamela Des Barres. Denne boka er selvfølgelig fra den tiden av mitt liv hvor jeg skulle ønske jeg levde på 70-tallet og sånn som i filmen Almost Famous. Pamela Des Barres (som forøvrig var prikklik Victoria Winge på sine yngre dager ) røper at hun har stått i med både det ene og det andre av stygge, men akk så talentfulle rockestjerner (les: Jimmy Page og Mick Jagger bl.a.) og at hun selv spilte inn plate med sitt band - produsert av avholdsmannen Frank Zappa.

Og jammen meg ligger det ikke en del DVD-er imellom bøkene på hylla også. For det neste er Twin Peaks - Season One. Sykeste tv-serien noensinne. Noe av det jeg digger mest med David Lynch. Aller siste episode av hele serien ble sett i fjor sommer, mens Sofia og jeg spiste kirsebærpai (hvor vi hadde plukket kirsebærene fra et tre i Posebyen) og drakk damn good coffee.

Neste bok er More. Now. Again. av Elizabeth Wurtzel, og den har jeg nevnt før.

Parfymen av Patrick Süskind. Den var en av tingene jeg fikk i en svær kasse med ting da jeg fylte atten, sammen med bl.a. en XXXXL t-skjorte med påskriften "Bilen gjør deg feit" og rytmeegg (hehehehehehe). De fleste vet sikkert hva den handler om fra før av. Jeg har sett filmen også, men boka var mye bedre. Og syk. Herregud så syk.

Les Miserablés Volume 1 og 2 av Victor Hugo. Jeg kjøpte dem for 2£ eller noe i London romjulen 2006 og har ikke lest dem ennå. Kanskje fordi jeg ikke orker å lese Victor Hugo på engelsk. Forresten, jeg elsker Hugos Ringeren i Notre Dame. Det hører forresten med at jeg tilfeldigvis leste den rett før vi dro til Paris og gikk rundt i Notre Dame etter å ha stått lenge i kø mens det regnet, hvilket førte til at jeg alt jeg så av Brüssel dagen etterpå var toppen av høye hus og bygninger fordi jeg fikk spysyka og måtte ligge på den bakerste seteraden i minbussen.

The Goddess Guide av Gisele Scanlon. En bok jeg kjøpte i en liten bokbutikk (som faktisk var en bokbutikk) i Kirkwall på Orknøyene i våres, mest fordi jeg ble dødsforelska i bling-blinglayouten og fløyelsomslaget. Konseptet med boka virket ved første gjennomkikk utrolig kult, men tilbake over Norsdjøen og trygt i land i Bergen igjen, fant jeg ut at Helene hadde rett hele tiden: at den bare var crappy og tilogmed hadde REKLAME inni.

Deretter kommer to DVD-er igjen: Den sorte hingsten og Top Romace. Alle vet at jeg kan se på hester som løper på en strand hvor havet lyser azurblått i bakgrunnen ganske lenge før jeg blir lei, men i den førstnevnte filmen altså, så er det ikke det en gang. Den er bare kjedelig. Man ser rett og slett for lite til hesten og det skjer ingenting. Ingenting. Sistnevnte film har jeg ikke sett ennå. Deretter følger en rosa bok: en av mine utallige skrivebøker, bortsett fra at i akkurat denne skriver jeg ikke så mye, jeg klipper og limer nemlig diverse ting inn i den.

Vegan Freak: Being Vegan in a Non-Vegan World av Bob og Jenna Torres. Den kjøpte jeg ikke lenge etter at jeg ble veganer og her fant jeg ut hva 'bone char' er for noe. Jeg er forøvrig sterkt uenig med forfatterne i at det er riktig å gi vegansk mat til katta si. Katter må ha kjøtt.

Skinny Bitch in the Kitch av Rory Freedman og Kim Barnouin. Den har jeg nevnt før, og den er dødsteit. Det går ikke ann å lage noen av oppskriftene i den med mindre man bor i USA.

Violet & Claire av Francesca Lia Block. Det er en av yndlingsbøkene mine. Punktum.

Flere filmer: Me and You and Everyone We Know. En av mine favorittfilmer, en film jeg kan se om og om og om igjen uten å gå lei. Før soloppgang er langt fra så verst den heller, og ved siden av den igjen ligger boksen med de tre gamle Indiana Jones-filmene.

Victoria av Knut Hamsun. Den første boken av Hamsun jeg leste, etter først å ha lest et utdrag av den i norskboka. Jeg synes den er fiiin.

Skinny Bitch av Rory Freedman og Kim Barnouin. En propagandeveganerbok som ble bestselger etter at Victoria Beckham ble fotografert med den i hånda utenfor en bokbutikk. Too bad for alle de tusenvis som kjøpte den pga. det, at folk som var der senere sa at hun faktisk ikke kjøpte boka. Hun tok den bare opp og så på den.

Så kommer en brukt ordliste fra Lexi som jeg fikk av EA, etterfulgt av enda en bruktbok jeg ble kjempeglad for å finne fordi jeg leeeenge hadde hatt så lyst til å lese den (de hadde den ikke på biblioteket): Jomfrudød av Jeffrey Eugenides, bedre kjent som The Virgin Suicides (ja, den norske tittelen høres utrolig teit ut). Jeg digga Eugenides fra før av pga. Middlesex, og jeg digger han bare enda mer nå etter å ha lest denne.

Enda en film: Freaks fra 1932 hvor skuespillerne var splitter levende, ekte "freaks". Fascinerende fortsatt, synes jeg. Syk slutt på filmen btw. Ikke ekkelt-syk eller noe, bare syk. Jeg tror jeg hoppet i taket da jeg endelig fikk tak i den på den store HMV-storen i London. Gabba gabba hey!

Etterfølges av DVD-boksen med alle Brødrene Dahl-seriene (vi benket oss foran TV-en da det jeg var liten for å se på Brødrene Dahl, og det var dritskummelt), En langvarig forlovelse av Sébastien Japrisot (som jeg ikke har lest ennå, heller ikke sett filmen), The Bitch Rules av Elizabeth Wurtzel (som jeg mest kjøpte bare fordi jeg digger dama) og Pedro Almodóvars Dårlig oppdragelse.

Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl. Det var ikke så lenge siden jeg leste denne boken, som jeg fikk i velkomstgave til Bokklubben (som reklamerer med velkomstgavekort på 750kr - hurra! Inntil du finner ut at man bare kan bruke det på et lite utvalg av bøkene deres - hvor folkelige, "Bokklubbvenn" Anne B. Ragdes bøker dominerer halvparten-, og attpåtil kan du bare velge tre av dem, resten av gavekortet må du bruke på DVD-er og dingsebomser. Bøker er tydeligvis upopulært, det ser man ut i fra de fleste bokbutikker også). Spennende bok, men litt irriterende med alle parantesene som dukker opp imellom annenhver setning.

Apropos Bokklubben, Sex and the City-filmen på hylla kommer også derfra.

Goat Girls av den stadig eminente Francesca Lia Block. To-i-én: Goat Girls er fellesnavnet på de to bøkene Witch Baby og Cherokee Bat and the Goat Guys i Weetzie Bat-serien. De er fin-fine. En bok som derimot ikke er så fin, er den neste på hylla: No one belongs here more than you av Miranda July. Til tross for at July har lagd en av verdens beste filmer (nevnt tidligere i innlegget og her), synes jeg ikke denne novellesamlinga er noe særlig til tess. Eller så er det jeg som ikke skjønner noe. Etter den kommer enda en skrivebok, lyseblå, den hører sammen med den rosa, men jeg skriver faktisk i denne. Ja, det er faktisk dagboka mi. Siste boka er første del av Bob Dylans memoarer. Jeg begynte å lese i den for lenge siden, men kom meg aldri noe særlig langt og endte med å legge den fra meg. Til slutt ser dere at det ligger en haug med DVD-er der (under My Little Pony-en) som jeg har lånt, og jeg skal gi deg dem tilbake, EA.

Pandaer er emo, men akkurat denne er mest

Skriveøvelser #3

Regnbue

-Jeg synes kanskje du burde tenke over det, sier hun der hun sitter bak bordet med papirer og mapper foran seg og jeg lurer på hvordan hun kan tro at hun kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. Jeg forklarte alt til ei annen dame for noen uker siden (de lignet på hverandre), hun nikket og hmm-et og sa hun forstod meg, men jeg skjønte det etterpå at hun ikke gjorde det, hun bare lot som. Jeg synes av og til folk er så vanskelige, hvorfor later de som så mye? Kunne hun ikke bare si til meg at hun ikke trodde på meg, at hun syntes jeg var en skikkelig dramaqueen og at det var helt unødvendig av meg å komme tilbake? Jeg vet at det må ha vært noe sånt hun tenkte, for jeg er flink til å lyve samtidig som jeg ber om å bli trodd på. Jeg kan liksom aldri bestemme meg for om jeg vil forsvinne ut av tankene til folk eller om jeg vil være i midten av alles oppmerksomhet. Jeg løy og jeg var ærlig, men alt hun trodde på var løgnen, så jeg gikk aldri tilbake. Istedet bestemte jeg meg for å klare meg videre på egenhånd likevel, men jeg klarte ikke det heller og jeg falt og trengte en håndstrekning, nei, mer enn det, jeg var jo helt borte en liten stund før jeg havnet her.

-Jeg har tenkt over det før, svarer jeg og ser ned på skoene mine, hvite tøysko som har blitt grå av skitt og våte fordi jeg har gått ute i de små dammene og de ikke har rukket å tørke før jeg havnet på dette besøket. Jeg gnir skoene mot hverandre som en sjenert skolepike, mens jeg tenker på at jeg helst vil slippe å velge selv. Jeg skulle ønske noen andre kunne ta valgene for meg.

-Hva bestemte du deg for da?, spør hun meg og jeg sier at jeg har snakket med den andre damen et par ganger, men at jeg ikke ville snakke med henne mer etter det for jeg følte at hun bare nikket og smilte og skrev setninger på papirer til meg som om jeg var et lite barn. Fortsatt ser jeg ned på skoene mine, og jeg skjelver littegranne, for jeg føler at alt kan komme i reprise, damene likner jo tross alt på hverandre, og det har jeg ikke lyst til. Jeg skulle ønske jeg kunne spole fort frem, jeg vil bare hjem nå, hjem og legge meg under dyna på rommet mitt og ikke stå opp før ihvertfall i morgen. Men det er ikke sånn det foregår, jeg er såvidt til stede når hun nikker og sier jaha før hun tar en pause fra pratingen, likevel kjenner jeg at jeg blir klam på hendene og jeg ser opp på henne og venter på hva hun skal si nå. Det tar en evighet, og hadde dette vært en annen gang, et annet sted hadde jeg kanskje sagt noe mer fordi jeg hater slik stillhet, men denne gangen klarte jeg ikke å si noe, jeg tenkte plutselig på den lyseblå silkekjolen som hang på veggen min før, den jeg hadde kastet nå fordi jeg i et øyeblikk syntes den var stygg, og det var tull, selvfølgelig var den ikke det, jeg hadde jo latt den henge på veggen nettopp fordi den var så fin, det var den fineste kjolen min. Men da jeg skjønte hva jeg hadde gjort og skulle ut og hente den hadde jeg ikke funnet den igjen og nå hadde jeg ingen lyseblå silkekjole mer.

-Hører du etter, Lilli?, hører jeg henne si, og hun høres streng ut, - Tenkte du på noe annet?
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg tenkte jo på noe annet, hun har rett, men jeg kan jo ikke svare det. Jeg mumler at nei, jeg hører etter, men hun tester meg og jeg kan ikke svare på hva det var hun nettopp sa. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vil bare gå, og det er nettopp det jeg gjør. Jeg reiser meg opp, jeg sier at jeg vet faktisk ikke hva jeg vil, at jeg ikke vet noen ting og at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få vite det i morgen heller. Og når jeg kommer ut og tråkker med skoene på asfalten, ser jeg opp på himmelen før jeg går hjem.

Skrivemaskin, alkohol og flaue ting

Ofte når jeg drikker og er for meg selv (type stå i køen til dass) får jeg mange tanker og idéer om hva jeg kan skrive, men når jeg setter meg ved pc-en dagen etterpå tenker jeg bare: "Nei" eller det kan hende jeg prøver, men ikke får det til. Kanskje fordi jeg hadde den følelsen/tanken fordi det nettopp var alkohol i systemet og når jeg er edru dagen etter klarer jeg ikke å samle dem igjen så det høres like bra ut som det gjorde i hodet mitt kvelden før. Eller det kan være at jeg var mer påvirket enn jeg trodde jeg var og at alt jeg tenkte rett og slett bare var vrøvl. Men akkurat der og da, når jeg tenker de tankene og idéene, tror jeg at jeg har kommet på noe veldig interessant/kreativt/morsomt/osv og jeg gleder meg til å begynne å skrive på det dagen etter.

Det er ikke så lenge siden jeg startet denne bloggen og tilbragte uker alene på hytta for å skrive - etter en laaaaang tid uten å skrive noe særlig annet enn dagbok (men også det bare i perioder). Jeg hadde ikke skrevet noe skikkelig på årevis, tror jeg. Poenget er hva jeg sa om det tidligere i år (mye tidligere): "Det er fordi jeg bare drikker at jeg ikke får skrevet noe". Unnskyld meg selv, men jeg må fortelle deg, februar/mars/april 2008-Kathleen, at du var ganske dum. Jeg blir flau over deg og din jævla arroganse.

For det første: du drakk ikke så mye, og for det andre: jeg drikker mye mer nå etter at jeg flytta tilbake til Kristiansand, og det er var jo da jeg begynte å skrive igjen også. Kanskje idéer jeg får med promille i blodet ikke er noe å spare på, men det skal være sikkert og visst at mye av det jeg gjør, ser og hører i lystige lag ofte gir meg idéer i ettertid (idéer jeg har fått bruk for og satt på papiret).

Jeg vet at jeg ofte på dagen derpå-er er ganske ukapabel til å gjøre særlig fornuftige ting, bortsett fra det å skrive. Jeg kan godt skrive dagen derpå, jeg gjør det svært ofte faktisk. Så der har vi enda en grunn til å eliminere den tåpelige påstanden. Og enda en fact: det var faktisk en del ganger i fjor at jeg kom inn på rommet mitt etter en fest/tur på byen og satte meg ned for å skrive. Jeg kan ikke påstå at det ble noe særlig, selv om noe av det var ganske morsomt å lese dagen derpå, men noe var også bare stygt og fælt. Jeg har alt sammen ennå, jeg sletter ikke noe, jeg kaster ikke noe, jeg bare venter til det skal ha gått så mye tid siden at jeg kan ta det opp igjen uten å bli flau. Og det tar tid. Først er det nemlig greit, så blir man flau over det, og en laaaaaang stund etterpå kommer det til at man ikke lenger er flau, men tenker "Å, det var lenge siden, jeg hadde aldri skrevet noe sånt nå". (Det gjelder ganske mye annet også når jeg tenker meg om...)

I dag har jeg fått låne med meg hjem en gammel skrivemaskin, og så fort jeg får tak i nye båndtinggreier til den (jeg husker ikke hva det heter) skal jeg prøve å skrive fine ting på den. Kanskje blir det sånn at siden jeg ikke kan rette på ting etter å ha skrevet noe, at jeg tenker mer over hver eneste setning, ja, hvert eneste ord jeg skriver på den? Sånn at det blir bra-bra? Kanskje? Vi får se.

Hindringer

Akkurat nå når jeg bestemte meg for å gjøre morsomme ting med kameraet mitt, viser det seg at minnekortet inni er 'locked' og bare så dere vet det, det var ikke det sist gang jeg brukte det. Jeg vil fjerne bildene der, jeg har dem på pc-en allerede og jeg vil ta nye bilder! Jeg har prøvd å fjerne skrivebeskyttelsen, men det går ikke. Hvorfor skal ting være så vanskelig, jeg hadde dødsmange kreative idéer akkurat NÅ.

Ikke rekker jeg å skrive søknadsfortelling til Aschehougs forfatterskole heller, for den skal sendes med posten innen fristen på fredag. Jeg kunne skrevet noe i kveld, men jeg har mer lyst til å se Rockettothesky på Challa, og jeg har jo ikke lyst til å gå på sånn skolekursting heller, det er mest for øvelsens skyld at jeg tenkte på å gjøre det.

Vel, jeg får heller gjøre noe annet da (aka lage mat. I dag skal jeg lage en avocadosuppe til middag, men først må jeg finne ut hvordan jeg skal veganisere den).

PS: Gjett hva jeg prøvde på mandag? En kullsyremaskin!!!

Skriveøvelser #2

Pause

Hun, jenta med den svære blå anorakken og bootsene, stod under det grønne busskuret (det var dekket av grafitti, så helt grønt var det jo ikke) i nesten tre kvarter mens det duskregnet. Det stod ingen andre der, for bussen hadde nettopp kjørt og det var søndag og lenge til neste buss. Hun stod ikke der fordi hun ikke hadde rukket den og heller ikke fordi det regnte (det var vår og ganske varmt, hun hadde lett tålt det). Hun visste faktisk ikke hvorfor.

Hun hadde sovet for lenge i dag. Hun hadde drømt og våknet med panikk og hurtig hjertebank og var lettet da hun våknet, men det varte ikke lenge før hun begynte å lure på det samme igjen. Kom det til å bli en bra dag eller en dårlig? Dagen før var en av de gode. Ja, god og god, det var ihvertfall det beste hun kunne få til. Det var rart det der, hun trodde at alt kom til å bli helt fantastisk, men det hadde blitt ganske mange ulemper også. Hun hadde tenkt at det kom til å bli verdt det, men nå som hun allerede hadde alt dette drittet hadde hun ikke så mye valg lenger.

Hadde hun ikke trukket opp en ny sigarett rett etter hver gang hun var ferdig med den forrige (det var nesten så hun ikke trengte noen lighter, hun kunne bare tenne den neste sigaretten med den hun allerede røyket på), hadde hun kanskje kjent at det luktet friskt av våt jord, gress og asfalt. Det var rolig rundt henne, ikke noe ordentlig støy. Kanskje noen fuglelyder av og til. Hun la ikke noen særlig notis av lydene rundt seg før hun hørte at det klikket og klakket i asfalten. Da så hun ut av busskuret, det var noen som red på en hest. En ganske liten hest var det, litt hvit, men mest grå.

Hun gikk inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet (noen hadde skrevet setningen "Ma er sulten" med bokstavmagnetene på døren). Hun var egentlig ikke noe sulten, hun bare gjorde det av vane. Kikket på hva som var der før hun lukket den og satte seg ved spisebordet og så ut av vinduet. Det var sol ute, kanskje hun skulle gå seg en tur. Det var mindre risikabelt på en søndag, bare hun ikke gikk for langt, men det var lite sannsynlig at hun kom til å gå langt i dag. Hun kjente seg slapp, hun kom ikke til å orke det, så hun kunne trygt gå en tur. Det kom til å bli en kort en.

Klikk-klakklydene av hestesko mot asfalt forsvant sakte, men sikkert, og det ble stille igjen. Hun trakk glidelåsen på anorakken høyere opp (sånn at hun ikke skulle kjenne luft mot halsen lenger) og så på klokken. Hun bestemte seg for å gå hjem igjen.

Ferdig med alle eksamener for denne gang!

hjhj