Det blir ingen påskeferie på meg i år, den eneste dagen jeg har fri fra jobb er andre påskedag og den aktes å brukes på å være fyllesyk fra Søndagssnurren dagen før. Jeg som hadde gledet meg til å ta toget og produsere skriblerier i haugevis og spise macademianøtter med sjokoladeskall på i bøtter og spann. Det blir ikke en gang noen bypåske med bål i naturen hundre meter vekk fra asfalten og utepils. Hele påsken blir en vampyrtilværelse, rett og slett. Det føles som en waste å bruke våren slik, derfor er jeg litt glad for at det er overskyet i dag, selv om det godt kan snu, klokken er bare såvidt passert 9 om morgenen. Du hørte riktig, klokken er bare såvidt passert 9 om morgenen, jeg har allerede spist frokost og gjort alt slikt, enda jeg ikke skal på jobb før langt på ettermiddagen. Jeg har rett og slett blitt et A-menneske. Og godt er det, for det er mye mer produktivt. Da jeg gikk på ungdomsskolen og var gotherisk og wannabe-bohemsk og alt det der, var jeg fast bestemt på at kvelden og natten var den beste tiden på døgnet å skrive på, men det er bare bull-shit. (Jeg må likevel få dra frem at det muligens lå noe i det, for på den tiden bodde jeg jo med mamma og pappa og tre søsken og det var nok stillest i huset midt på natten. Men det hadde altså ikke noe med kroppens naturlige døgnrytme å gjøre.) Jeg tror at det å være B-menneske ikke lå naturlig i meg, men heller var et produkt av samfunnet rundt: selvfølgelig vil de fleste heller bli under dyna enn å gå ut i kulda for å ta bussen til skolen klokken 7 om morgenen. For når jeg er fri fra alt rundt meg, hvilket ikke hender så ofte, men dog har skjedd, som da jeg bodde på en hytte i skogen alene i to uker: da stod jeg naturlig opp i 6-tiden, helt opplagt, uten et spor etter trøtthet, klar for dagens dont.
Det kan nok hende at det er A-mennesker som har bestemt åpningstidene i butikkene, bankene og på de offentlige kontorene, og når vi skal gå på skolen, men i så fall er det sikkert og visst B-menneskene som har bestemt når utestedene skal stenge og normene om når vorspiel og nachspiel begynner og slutter. Å gå rett fra nachspiel til skolen da jeg var videregående skole-elev og fortsatt B-menneske var easypeasy, nå dør jeg nesten når klokken er halv 3 og den siste slurken fatøl er drukket opp. For jeg skal nemlig innrømme at jeg er superletta for at skjenketiden i denne byen ble innskrenket til klokken 2. Unntaket er om sommeren når det er lyst hele tiden, for da sover jeg ikke, og man kan jo ikke være verken A-eller B-menneske når man ikke sover. Hvilket fører til teorien om at det verken er samfunnet eller den indre naturlige rytmen som bestemmer om man er A- eller B-menneske, men lyset. Men jeg tror nok heller det er en kombinasjon av alle disse tre. På mange andre steder i verden betyr jo ikke lyset noe riktignok, der er det jo, om ikke helt, så i hvertfall mer jevnt mellom dag og natt hele tiden. Jeg synes derimot det er verdt å leve gjennom vinterdager med bare to-tre timer sol om dagen når man har somre hvor det bare er et par timers mørke om natten, et mørke som egentlig ikke er et mørke en gang, for solen forsvinner liksom aldri helt bak der, og man er uansett for travel med å bedrive en sommernattsaktivitet til at man i det hele tatt tar notis av det.
Og det er det påsken er egentlig, den er ikke annet enn et eneste stort sommervorspiel. Sommertiden er stilt, det er lysere senere på kvelden. Jeg går kanskje glipp av utepils og timelange turer i skogen, men påsketradisjoner som sjokoladeegg, tv-krim (jeg har nemlig funnet ut at selv om krim i bokform er dritkjedelig, så er krim på skjerm slettes ikke så verst) og Dynamight (i morgen!!!) får jeg jo med meg. Dessuten vet vel alle at tiden mellom påske og sommer går fortere enn resten av tiden, det er rart og jeg skjønner ikke hvorfor (mulig Einsten hadde noe lurt å si om det), men slik er det nå bare: vips, før man vet ordet av det er det sommer. Enn så lenge; god påske, og hold dere i nærheten av internett!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar