Grytidlig førstkommende torsdag morgen setter jeg meg på toget til Trondheim, hvor jeg ankommer over 12 timer og 3 togbytter senere. "At du gidder", tenker noen, "hvorfor ikke fly?". Jeg kan være så edel og si at jeg gjør det for miljøets skyld. Noen ganger er det det jeg sier til folk, men det er ikke sannheten. Ikke først og fremst. Greit nok at det er billig også (-Men til Trondheim da?, -Hundreognittini kroner, -Men til Stavanger da? -Jo, det koster ógså hundreognittini kroner.), men det er ikke det heller.
Jeg liker nemlig selve reisen. Å sitte 12 timer på buss eller tog gjør meg slettes ingenting. Jeg elsker det faktisk! Det er så digg å bare sitte der med god matpakke (mine matpakker er fantastiske, om jeg må få si det selv), lesetoff i forskjellige vanskelighetsgrader (blader og bøker), skrive ting (brev, dagbok, whatevvs), høre på musikk, tenke, ikke tenke, bare se ut. Jeg slapper av når jeg reiser med buss eller tog. Også blir jeg ekstra glad når jeg endelig er kommet frem.
Tidssparingen av å reise med fly fatter jeg alldeles ikke. Den veier ikke opp for hvor stressende flyplasser er. Jeg blir helt gal av flyplasser. Innsjekking og køer. Nivået på hvor stressende det er overgår selv kjøpesentre. Masse støy. Og man er jo ikke fremme når du hopper av flyet heller. Først må du vente på bagasjen, deretter drasse den med ut. Da er det enten å avtale med noen som kan hente deg, ta taxi eller ta bussen.
Og nei, det er ikke noen kamuflasjeforklaring på at jeg egentlig er dødsredd for å fly, for det er jeg ikke. Jeg synes take-off er riktig så gøy. Tivoli-gøy.
Å, og en jævla kjip ting til med å fly: propper i ørene. Det er vooondt!
tirsdag 28. oktober 2008
lørdag 25. oktober 2008
"Hvor gammel er du egentlig?"
I går innså jeg at jeg -i en alder av 19 år- har blitt så gammel at det ikke er noe kult å se eldre ut lenger. Jeg skulle inn på et utested-hvis-navn-jeg-ikke-vil-nevne-fordi-det-er-så-flaut og treffe Vilde. Til tross for min veldig voksne ankledning (helt svart, ikke gother) ble jeg spurt om legg. Jeg tror det kan ha noe med at jeg stod utenfor en stund med mobilen og så fryktelig ukomfortabel ut, noe som er naturlig når man er på et sted man ikke hører hjemme (ja, Harveys Sportsbar for faen, I said it).
Uansett, jeg viste vakten legget mitt, og han sa jeg ikke var gammel nok, for det var 20-årsgrense. Greit nok, ikke noe big loss. Så var det en fyr ved siden av som sa: "HÆ? Er ikke DU gammel nok??? Hvor gammel er du egentlig?". Jeg svarte: "Nitten", og da sa han: "Nitten??? Seriøst? Du ser jo ut som du er GODT over tjue!".
Uæææææh, det hadde vært fett å høre da jeg var seksten, men jeg vil ikke se ut som jeg er "GODT over tjue" (som jeg selvfølgelig tolket som Hva? Ser jeg ut som jeg er tretti? Neineineineineinei.) nå som jeg er nitten-snart-tjue.
Uansett, jeg viste vakten legget mitt, og han sa jeg ikke var gammel nok, for det var 20-årsgrense. Greit nok, ikke noe big loss. Så var det en fyr ved siden av som sa: "HÆ? Er ikke DU gammel nok??? Hvor gammel er du egentlig?". Jeg svarte: "Nitten", og da sa han: "Nitten??? Seriøst? Du ser jo ut som du er GODT over tjue!".
Uæææææh, det hadde vært fett å høre da jeg var seksten, men jeg vil ikke se ut som jeg er "GODT over tjue" (som jeg selvfølgelig tolket som Hva? Ser jeg ut som jeg er tretti? Neineineineineinei.) nå som jeg er nitten-snart-tjue.
torsdag 23. oktober 2008
Hjelp til hukommelsen
I går lå jeg slengt i senga og hørte på Regina Spektor. Plutselig tenkte jeg på høsten for to år siden. Det er sånn med masse musikk, jeg begynner å tenke på hendelser på den tiden jeg pleide å høre på de og de sangene. Man trenger nesten ikke noe dagbok da.
Jeg tenkte på da jeg var i Bergen med Sofia i høstferien 2006 og vi ikke var særlig glad i hverandre på bussturen hjem og iPoden min døde midt i en Regina Spektor-sang før vi ankom Stavanger (til info: det er nesten 5 timer igjen fra Stavanger til Kristiansand). Og selvfølgelig tenkte jeg på Bergen i seg selv. En ganske kortvarig forelskelse. Jeg har jo bodd der nå. Ikke misforstå meg, jeg likte Bergen. Jeg liker Bergen ennå, men jeg trenger ikke bo der igjen.
Nå er København neste. Jeg må bare finne ut av studier. Jeg har lyst til å bo der hvor syklene eier trafikken og man passer på seg selv (ikke loven). Også er det så koselig og fint der - og større! Dessuten synes jeg dansk er fint, i motsetning til hva de fleste andre nordmenn synes.
Det var egentlig ikke byer jeg skulle skrive om nå. Jeg skulle skrive om sanger. Albumet til Fiona Apple som har det sykt laaaaaaange navnet When the pawn hits the conflicts he thinks like a king / What he knows throws the blows when he goes to the fight / And he'll win the whole thing before he enters the ring / There's no body to batter when your mind is your might / So when you go solo, you hold your own hand / And remember that depth is the greatest of heights / And if you know where you stand, then you know where to land / And if you fall it won't matter, cuz you'll know that you're right får meg til å tenke på da Sofia og jeg ble kjent. Noen Gang of Four-sanger får meg til å tenke på tequilashots jeg ikke drikker lenger (rart med tanke på at jeg var THE Tequila Queen og kunne ta knekken på helflasker uten å få så mye som et snev av skallebank dagen derpå) og da jeg ble 18 år og ødela en lyspære på Challa. Manu Chao får meg til å tenke på da vi kjørte rundt i hvite vans med
dumme portugisere sommeren 2006. Ja, det var faktisk i Portugal, og det er en av de gøyeste feriene jeg noensinne har vært med på. Keane, faktisk, minner meg om sommeren da jeg var 15 og var på Quart for første gang i mitt liv, selv om jeg faktisk ikke så Keane som spilte der det året. Det var sommeren før jeg begynte på vgs, og jeg var dritlei meg for at jeg ikke kom inn på linja jeg hadde som førstevalg, men siden jeg stod som nr.1 på ventelista, kom jeg inn to dager etter skolestart likevel. Beaten til Queens' Another One Bites the Dust får meg til å tenke på i fjor sommer. Beiruts album The Flying Club Cup kommer for alltid til å minne meg om peisstua på Fana Folkehøyskole og at folk ble utvist fra skolen grunnet alkohol på skolens område og den gangen jeg var på Hulen og så 1990s, et helt annet band. Jokke & Valentinerne bør du helst ikke sette på, for det får meg til å tenke på kjipe folk, men ok da, også litt om et veldig hyggelig vors i Oslo hvor jeg reiv ned hele medisinskapet og senere hoppet inn vinduet på Spasibar fordi jeg hadde dritet meg ut for vakten (Vakt: "Ja, når er du født da?" Jeg, veldig skråsikker: "1968!" Vakt: "Ok, du slipper ikke inn" Jeg: "Å. Nei! Jeg mente 1986! Nitten-ÅTTI-seks!!! Du skjønner, jeg tenker bare på sex hele tiden, det var derfor jeg sa nitten-SEKSti-åtte først!"). Også har vi alle de veldig veldig veldig flaue bandene jeg hørte på da jeg gikk på ungdomsskolen som jeg ikke tørr å nevne ennå fordi jeg faktisk fortsatt er tenåring. 2 months to go. Nesten.
Jeg holder forresten en knapp på at M.I.A.s Jimmy kommer til å få meg til å tenke på sommeren 2008 - selv om jeg for lengst har blitt gammel og grå.
Jeg tenkte på da jeg var i Bergen med Sofia i høstferien 2006 og vi ikke var særlig glad i hverandre på bussturen hjem og iPoden min døde midt i en Regina Spektor-sang før vi ankom Stavanger (til info: det er nesten 5 timer igjen fra Stavanger til Kristiansand). Og selvfølgelig tenkte jeg på Bergen i seg selv. En ganske kortvarig forelskelse. Jeg har jo bodd der nå. Ikke misforstå meg, jeg likte Bergen. Jeg liker Bergen ennå, men jeg trenger ikke bo der igjen.
Nå er København neste. Jeg må bare finne ut av studier. Jeg har lyst til å bo der hvor syklene eier trafikken og man passer på seg selv (ikke loven). Også er det så koselig og fint der - og større! Dessuten synes jeg dansk er fint, i motsetning til hva de fleste andre nordmenn synes.
Det var egentlig ikke byer jeg skulle skrive om nå. Jeg skulle skrive om sanger. Albumet til Fiona Apple som har det sykt laaaaaaange navnet When the pawn hits the conflicts he thinks like a king / What he knows throws the blows when he goes to the fight / And he'll win the whole thing before he enters the ring / There's no body to batter when your mind is your might / So when you go solo, you hold your own hand / And remember that depth is the greatest of heights / And if you know where you stand, then you know where to land / And if you fall it won't matter, cuz you'll know that you're right får meg til å tenke på da Sofia og jeg ble kjent. Noen Gang of Four-sanger får meg til å tenke på tequilashots jeg ikke drikker lenger (rart med tanke på at jeg var THE Tequila Queen og kunne ta knekken på helflasker uten å få så mye som et snev av skallebank dagen derpå) og da jeg ble 18 år og ødela en lyspære på Challa. Manu Chao får meg til å tenke på da vi kjørte rundt i hvite vans med
dumme portugisere sommeren 2006. Ja, det var faktisk i Portugal, og det er en av de gøyeste feriene jeg noensinne har vært med på. Keane, faktisk, minner meg om sommeren da jeg var 15 og var på Quart for første gang i mitt liv, selv om jeg faktisk ikke så Keane som spilte der det året. Det var sommeren før jeg begynte på vgs, og jeg var dritlei meg for at jeg ikke kom inn på linja jeg hadde som førstevalg, men siden jeg stod som nr.1 på ventelista, kom jeg inn to dager etter skolestart likevel. Beaten til Queens' Another One Bites the Dust får meg til å tenke på i fjor sommer. Beiruts album The Flying Club Cup kommer for alltid til å minne meg om peisstua på Fana Folkehøyskole og at folk ble utvist fra skolen grunnet alkohol på skolens område og den gangen jeg var på Hulen og så 1990s, et helt annet band. Jokke & Valentinerne bør du helst ikke sette på, for det får meg til å tenke på kjipe folk, men ok da, også litt om et veldig hyggelig vors i Oslo hvor jeg reiv ned hele medisinskapet og senere hoppet inn vinduet på Spasibar fordi jeg hadde dritet meg ut for vakten (Vakt: "Ja, når er du født da?" Jeg, veldig skråsikker: "1968!" Vakt: "Ok, du slipper ikke inn" Jeg: "Å. Nei! Jeg mente 1986! Nitten-ÅTTI-seks!!! Du skjønner, jeg tenker bare på sex hele tiden, det var derfor jeg sa nitten-SEKSti-åtte først!"). Også har vi alle de veldig veldig veldig flaue bandene jeg hørte på da jeg gikk på ungdomsskolen som jeg ikke tørr å nevne ennå fordi jeg faktisk fortsatt er tenåring. 2 months to go. Nesten.Jeg holder forresten en knapp på at M.I.A.s Jimmy kommer til å få meg til å tenke på sommeren 2008 - selv om jeg for lengst har blitt gammel og grå.
onsdag 22. oktober 2008
Jenteklisjéen
Jeg skal nå se om jeg fyller jenteklisjéen eller ikke (egentlig vet jeg svaret, jeg bare liker å drøfte). Det som brakte meg på idéen var en tekst om jentemagasiner som Kjersti skrev og ba meg lese.
Senest i går så jeg Sex and the City -filmen. Det var første gangen jeg så den. Jeg "oppdaget" ikke serien før i vinter faktisk. Du ser, jeg trodde alltid det var noe teite greier, men jeg tok feil, for det er moro-moro! Det samme er alle disse lette high school-filmene, spesielt Mean Girls og New York Minute. Jeg må ha sett dem tuuusen ganger og det er like moro hver gang! Første gangen jeg så den førstnevnte syntes jeg den var dritteit, men da var jeg ennå i uuuuæh-jeg-ser-ikke-andre-filmer-enn-de-som-er-listet-opp-i-den-boka-med-Jack-Nicholson-på-forsiden-alderen.
Ikke så lenge etterpå endte jeg med Mary-Kate Olsen som stilikon og jeg fulgte med s
om faen på hva som var hipt og kult. Jeg la nøye flid i hvert antrekk. Jeg kjøpte minst ett plagg i uka. Jeg var litt sånn som jeg ser på alle disse mote-bloggene nå til dags (å, disse ungdommene!). Nå synes jeg det er gørrkjedelig og målet mitt er at alle plagg i garderoben skal være svarte, slik at jeg bare kan grabbe tak i hva som helst som ligger nærmest meg og det kommer til å se ok ut uansett. For svart passer svart, det vet jo enhver (eks-)(wannabe?-)fashionista. Nå kjøper jeg klær ol. ca. 2-3 ganger i året. Ja, jeg synes det er G-R-U-S-O-M-T å shoppe. Det er noe av det verste jeg vet, jeg kan ikke fordra det! Hvilket har resultert i at jeg må gå i bikinitopper istedet for bh-er fordi jeg ikke har så mange av sistnevnte som er brukelige lenger og jeg kvier meg fra å handle nytt. For ikke å snakke om alle de opprevne skoene jeg har holdt ut i! Heller det enn å shoppe nye. Jeg blir helt tullerusk i hodet av denne torturaktiviteten.
Mens vi snakker om sko: Jeg har heller ikke skjønt det. Hva er greia med sko? Er det ikke nok med et par Vans/Converse/Nike/Adidas/whatever, et par stiletthæler og noen ballerinasko? I svart eller hvitt selvfølgelig. Kan noen fortelle meg hvorfor så mange jenter har skodilla??? Også vesker da. Samme greie. Er det ikke nok med én? Man går da ikke rundt med flere om gangen heller.
Også dette med sjokolade og bøtter med iskrem. Det verste er at jeg kjenner mange jenter som eeeelsker sjokolade. Det står ikke bare i bladene, det er sant. Jo, det er vel godt det, men jeg skjønner ikke avhengigheten. Og hadde jeg hatt kjærlighetssorg hadde jeg heller handla på polet enn på nærmeste kiosk.
Det som og plager meg litt er denne jeg-elsker-sjokolade-men-klager-stadig-vekk-over-at-jeg-ikke-er-tynn-nok-mentaliteten. Hold kjeft, du har deg selv å takke. Hvorfor tenker jenter så mye på det uansett? Og hallo, alle vet jo at lett-produkter smaker kjeeedelig i forhold til ekte vare. Og btw, karbohydrater er IKKE FIENDEN. Hvorfor tror de på Atkins og ikke det de selv leste i naturfag? Og hva skjer med å få dårlig samvittighet hvis man dropper treninga én dag? Øh. Generelt virker det som om jenter, i følge jenteklisjéen, går rundt med kjempedårlig samvittighet og lav selvtillit hele tiden. Og trang etter konstant bekreftelse. Også overanalyserer de alt, og det er her jeg føler meg truffet. Jeg overanalyserer absolutt aaaaaallt. Det er helt vilt! Det er skikkelig klisjé, men det er sant, og jeg vet at jeg ikke burde det. Jeg holder faktisk på å bli flinkere til å la være.
Og bryllupsdrømmen? Det er noe av det mest absurde jeg vet om. Blødkagekjoler og 276 gjester, for noe sprøyt! Se-alle-andre-kvinner-jeg-har-funnet-mannen-i-mitt-liv-og-det-skal-jeg-SKRYTE-av-fest burde det heller hete. Å, de er nå rare.
Ikke kan de noe om tekniske saker og duppeditter heller, og der rekker jeg opp hånda igjen. Jeg er helt blank på det. Til tross for at jeg var med i den tekniske komitéen på folkehøyskolen. Jeg tror øynene mine var tallerkenrunde den gangen jeg ble satt foran et lydbord for første gang og skulle ha styringa for hele første akt av en teateroppsetning. Jeg kjente angeren (og jeg angrer sjeldent!) bre seg, hvorfor meldte jeg meg på dette?
Senest i går så jeg Sex and the City -filmen. Det var første gangen jeg så den. Jeg "oppdaget" ikke serien før i vinter faktisk. Du ser, jeg trodde alltid det var noe teite greier, men jeg tok feil, for det er moro-moro! Det samme er alle disse lette high school-filmene, spesielt Mean Girls og New York Minute. Jeg må ha sett dem tuuusen ganger og det er like moro hver gang! Første gangen jeg så den førstnevnte syntes jeg den var dritteit, men da var jeg ennå i uuuuæh-jeg-ser-ikke-andre-filmer-enn-de-som-er-listet-opp-i-den-boka-med-Jack-Nicholson-på-forsiden-alderen.
Ikke så lenge etterpå endte jeg med Mary-Kate Olsen som stilikon og jeg fulgte med s
om faen på hva som var hipt og kult. Jeg la nøye flid i hvert antrekk. Jeg kjøpte minst ett plagg i uka. Jeg var litt sånn som jeg ser på alle disse mote-bloggene nå til dags (å, disse ungdommene!). Nå synes jeg det er gørrkjedelig og målet mitt er at alle plagg i garderoben skal være svarte, slik at jeg bare kan grabbe tak i hva som helst som ligger nærmest meg og det kommer til å se ok ut uansett. For svart passer svart, det vet jo enhver (eks-)(wannabe?-)fashionista. Nå kjøper jeg klær ol. ca. 2-3 ganger i året. Ja, jeg synes det er G-R-U-S-O-M-T å shoppe. Det er noe av det verste jeg vet, jeg kan ikke fordra det! Hvilket har resultert i at jeg må gå i bikinitopper istedet for bh-er fordi jeg ikke har så mange av sistnevnte som er brukelige lenger og jeg kvier meg fra å handle nytt. For ikke å snakke om alle de opprevne skoene jeg har holdt ut i! Heller det enn å shoppe nye. Jeg blir helt tullerusk i hodet av denne torturaktiviteten. Mens vi snakker om sko: Jeg har heller ikke skjønt det. Hva er greia med sko? Er det ikke nok med et par Vans/Converse/Nike/Adidas/whatever, et par stiletthæler og noen ballerinasko? I svart eller hvitt selvfølgelig. Kan noen fortelle meg hvorfor så mange jenter har skodilla??? Også vesker da. Samme greie. Er det ikke nok med én? Man går da ikke rundt med flere om gangen heller.
Også dette med sjokolade og bøtter med iskrem. Det verste er at jeg kjenner mange jenter som eeeelsker sjokolade. Det står ikke bare i bladene, det er sant. Jo, det er vel godt det, men jeg skjønner ikke avhengigheten. Og hadde jeg hatt kjærlighetssorg hadde jeg heller handla på polet enn på nærmeste kiosk.
Det som og plager meg litt er denne jeg-elsker-sjokolade-men-klager-stadig-vekk-over-at-jeg-ikke-er-tynn-nok-mentaliteten. Hold kjeft, du har deg selv å takke. Hvorfor tenker jenter så mye på det uansett? Og hallo, alle vet jo at lett-produkter smaker kjeeedelig i forhold til ekte vare. Og btw, karbohydrater er IKKE FIENDEN. Hvorfor tror de på Atkins og ikke det de selv leste i naturfag? Og hva skjer med å få dårlig samvittighet hvis man dropper treninga én dag? Øh. Generelt virker det som om jenter, i følge jenteklisjéen, går rundt med kjempedårlig samvittighet og lav selvtillit hele tiden. Og trang etter konstant bekreftelse. Også overanalyserer de alt, og det er her jeg føler meg truffet. Jeg overanalyserer absolutt aaaaaallt. Det er helt vilt! Det er skikkelig klisjé, men det er sant, og jeg vet at jeg ikke burde det. Jeg holder faktisk på å bli flinkere til å la være.
Og bryllupsdrømmen? Det er noe av det mest absurde jeg vet om. Blødkagekjoler og 276 gjester, for noe sprøyt! Se-alle-andre-kvinner-jeg-har-funnet-mannen-i-mitt-liv-og-det-skal-jeg-SKRYTE-av-fest burde det heller hete. Å, de er nå rare.
Ikke kan de noe om tekniske saker og duppeditter heller, og der rekker jeg opp hånda igjen. Jeg er helt blank på det. Til tross for at jeg var med i den tekniske komitéen på folkehøyskolen. Jeg tror øynene mine var tallerkenrunde den gangen jeg ble satt foran et lydbord for første gang og skulle ha styringa for hele første akt av en teateroppsetning. Jeg kjente angeren (og jeg angrer sjeldent!) bre seg, hvorfor meldte jeg meg på dette?
Jeg har forresten aldri vært på en skikkelig jentekveld, tror jeg. Så jeg kan forresten ikke svare på om jentene driver med putekrig eller ikke. Jeg var heller aldri en sånn jente som måtte gå på do sammen med veninnene mine på skolen, men jeg lurer på om jeg ikke har blitt litt skyldig i den i mine eldre dager... Men til tross for det tror jeg (som jeg tenkte) at jeg trygt kan konkludere at jeg grunnet bl.a. ikke-eksisterende behov for shopping, bryllupsavsky og minimal garderobe ikke passer særlig inn i klisjéen, og det gjør heldigvis ikke så mange andre jenter jeg kjenner heller.
tirsdag 21. oktober 2008
Glimt fra barndommen
Jeg tenkte jeg skulle gjøre sånt som "alle" gjør på Facebook: vise bilder av da jeg var liten. For jeg synes faktisk det er ganske morsomt å se bilder av vennene mine da de var små. Jeg tenker litt sånn "Oi, de har også vært barn!" (bortsett fra de vennene jeg har kjent siden jeg var liten da, men dem er det få av). Det er litt rart å tenke på, for det har jo skjedd så mye mellom da og nå.
Akebakken på Lund. Meg til venstre, min søster Kamilla til høyre. Jeg kan huske den taggen bak der. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke visste hvem Karl Marx var, men jeg visste at Carl Barks var den beste Donald-tegneren noensinne (jeg kunne ikke fordra Don Rosa da jeg var liten).
Min ene bror, Adrian, og jeg. Jeg tror vi spiller dataspill, for jeg kan ikke huske at internett var noe særlig på den tiden (det var bare for å finne informasjon, gørrkjedelig).
På hytta.
Jeg tror dette er i Sverige, men jeg er ikke sikker.
Kameraet funka ikke, jeg bare lekte med det.
Ca. nyfødte Kamilla og jeg på sykehuset. Rart å tenke på at jeg var enebarn i et par år før det.
Da vi fortsatt hadde vegg-til-vegg-teppe i stua. Ugh! 
Her er jeg mye eldre. 11-12 år? I sovekupéen på toget.
Hva jeg har på hodet? Jeg aner ikke. 
Mamma (med Kamilla i magen) og jeg.
Jeg var visst like glad i vatere da som nå. 
På sykehuset. lørdag 18. oktober 2008
Når en som tenker for mye tar bussen
Har du noen gang tenk på hvor mange akwarde situasjoner du kan havne opp i når du tar bussen?
F.eks., du vet alle de folka du kjenner bittelitt, eller, du kjenner dem egentlig ikke, de er bare venner av venner av venner? Du går inn på en buss med ikke for mange folk på og ser denne bekjente. Hva gjør du da? Jeg pleier å tenke noe sånt som dette: "Shit, skal jeg sette meg ved siden av ham eller ikke? Hvis jeg setter meg der blir det sikkert en pinlig stillhet for vi har ikke noe å si hverandre, men hvis jeg ikke setter meg der er jeg uhøflig? Kjenner jeg ham godt nok til å sette meg der? Vil han ha selskap? Vil han ikke? Skal jeg late som jeg ikke ser ham? Å, nei, han ser at jeg har sett ham!" . Det er uansett no chance på at jeg ikke skulle ha sett ham, for det er altfor få folk på bussen til det. For meg bli utfallet forskjellig. Noen ganger setter jeg meg ved siden av og som oftest må jeg lide meg gjennom en anstrengt samtale, eller jeg setter meg lengre bak for meg selv - etter å ha gått forbi den bekjente og sagt et 'hei!' eller gitt et smil eller et nikk.
Men når bussen er full og den bekjente sitter på sete nærmest midtgangen og du må stå eller sette deg ved siden av noen andre, da kan du trygt bare si 'hei' eller noe sånt. Og hvis det er fullt på bussen, men likevel skulle være et sete ved siden av den bekjente, da kan du faktisk late som du ikke har sett ham. Da jeg hadde en iPod som fortsatt levde var det enda lettere. Da kunne jeg og late som om jeg var i min helt egen verden. Eller, nei, jeg trengte ikke å late som en gang.
"Kjenner jeg ham godt nok?" er en setning som går igjen og igjen når man akkurat har begynt på ny skole eller i ny klasse og havner på en buss med bare ukjente bortsett fra den ene personen. Noen er jo slik at de kjenner mange på den nye skolen og da er man jo reddet fra slike situasjoner, for som oftest når man tar bussen til og fra skolen er det flere kjente på den, men det har aldri jeg gjort. Altså, jeg har aldri begynt på en skole hvor jeg kjenner folk veldig godt fra før av (og til tross for akwarde bussituasjoner, takk gud for det!).
La oss snu situasjonene. Nå er det du som sitter i en ganske tom buss og det kommer en bekjent inn. "Uæh! Han? Skal jeg flytte bagen min for å gjøre plass her? Eller skal jeg la den være? Å, jeg kan stirre stivt ut av vinduet sånn at han tror jeg ikke har sett ham!". Sistnevnte går lettere med musikk på øret, men egentlig kan du jo bare la den andre personen bestemme. Hvis han setter seg ved siden av deg og dere må ha en anstrengt samtale, er det jo ikke din skyld. Det er hans skyld. Altså føles det litt bedre, selv om det ikke er noe gøy heller. Men hør nå: Daniel hadde løsningen på dette! Sett deg på setet RETT BAK BUSSJÅFØREN. Det blir dritvanskelig for de som kommer inn på bussen å se deg. De ser deg ikke før de allerede har satt seg. Smart, hva?
Men jeg har ennå ikke sagt noe om hvordan det er å avslutte slike samtaler. Hvis dere skal av på samme busstopp er jo det greit, men hvis samtalen har gått i stå og dere er stille og så skal du av først, hva sier du da? "Nå skal jeg av, hyggelig å snakke med deg! Hadet!". Det var jo ikke noe hyggelig, det var bare pinlig!!!
Vi dropper de bekjente nå. Du sitter på bussen. Den er stappfull og det er bare ståplasser igjen. Det kommer en middelaldrende dame inn. Skal du reise deg og gi henne plassen? Skal du bli sittende og se om noen andre gjør det? Normal høflighet er å reise seg opp, sier du det? Det er bare det at du IKKE VET OM HUN ER GAMMEL NOK!!! Tenk om hun er en spreking og blir DØDSFORNÆRMA av at du vil gi henne plassen din! Hadde jeg vært en litt eldre, sprek dame som noen hadde tilbudt setet sitt for, da hadde jeg syntes det var ganske frekt. Hallo, jeg er ikke så gammel! Ser jeg sånn ut?! Å, skrekk og gru! Men tenk om dama er skrøpelig og vil sitte og du reiser deg ikke opp og alle synes du er skikkelig uhøflig? Dilemma!
Ok, nytt scenario: Du sitter ved siden av en fremmed fordi bussen var stappfull, men nå er den ikke full lenger og du sitter fortsatt ved siden av den fremmede. Skal du flytte deg til et setepar som er ledig? Hvis du gjør det tenker den andre personen kanskje "Lukter jeg ekkelt? Er det derfor hun flytter seg?" eller blir han bare letta? Eller tenk om du ikke flytter deg og den andre personen tenker "Herregud, her er plenty av ledige seter, kan hun ikke bare flytte seg?".
Eller når du sitter nærmest vinduet og du skal av og den fremmede ved siden av ikke skjønner at du skal av. Jeg pleier å sørge for at det er JEG som trykker på stoppknappen før det busstoppet, så skjønner den fremmede at jeg skal av der. Men det er ikke alltid du rekker det før noen andre kommer deg i forkjøpet. Eller, å, det kan hende du ikke har en stoppknapp tilgjengelig!!! Og det er ingen andre som trykker på stoppknappen. Da må jeg satse på at det er noen som skal på på det busstoppet. Det skjer ikke alltid, hvilket fører til at jeg noen ganger bare sitter der og kjører forbi det busstoppet jeg egentlig skal av på, sitter rett og slett på til noen skal av fordi jeg ikke tør å be den fremmede ved siden av meg om å trykke på stoppknappen for meg.
Også de gangene jeg trykker på stoppknappen, men bussjåføren glemmer seg bort og bare kjører forbi!!! Da må jeg rope ut over hele bussen "Du må stoppe her, jeg skal aaaav!". Å, flaut ass. Men det er enda flauere å ikke si noe, for alle ser jo at du var på vei ut for du står der jo, rett ved døra klar for å hoppe av bussen.
Og en ubehagelighet: Folk som tror de bare kan breie seg med beina. "Hvorfor MÅ du ha låret ditt så nærme mitt?! Merker du det ikke? Merker du ikke at du sitter så nær meg at du kan føle pulsen min, du randomme menneske på bussen?". Det er nemlig noe annet når veldig feite folk setter seg ved siden av deg, men det er akward det og. I say no more!
Andre stressmomenter:
-hylebabyer.
-bråkeunger.
-stressa, sinna mammaer.
-folk som er dødstreige på å betale når du har det jævla travelt.
-folk som går på et busstopp og hopper av det neste. DERE KASTER BORT TIDEN MIN JÆVLA LATSABBER!!! HÅPER DERE BLIR SÅ FEITE AT DERE IKKE KLARER Å GÅ NOENSINNE!!! "#¤#&/pu)pt%/e&u¤es
-når Metro-bussen har begynt å kjøre og det kommer noen løpende og banker på ruta. Hallo, neste buss går om 5 minutt for faen! Ta den!!! (Øh, jeg innrømmer det, jeg er skyldig i denne selv, men du vet, man ser bare splinten i andres øyne, aldri bjelken i sine egne eller noe sånt).
-når jeg er den eneste på bussen bortsett fra bussjåføren (hender som oftest sent på kvelden på hverdagene). Det er bare... rart.
-folk som stinker som sitter rett ved meg.
-når noen jeg ikke er god venn med setter seg ved siden av meg på det setet som er str. 1 og 1/2 menneske (finnes i en del Kristiansands-busser).
-å få giga-hosteanfall på bussen som jeg ikke klarer å stoppe fordi jeg ikke har noe vann med meg.
-sure mennesker som klager på bussjåføren når det ikke er han/hun sin skyld i det hele tatt.
Til tross for alt dette elsker jeg å ta bussen. Ja, jeg tar den jo tilogmed for gøy noen ganger! Selv om det etter å ha skrevet dette virker helt uforståelig.
F.eks., du vet alle de folka du kjenner bittelitt, eller, du kjenner dem egentlig ikke, de er bare venner av venner av venner? Du går inn på en buss med ikke for mange folk på og ser denne bekjente. Hva gjør du da? Jeg pleier å tenke noe sånt som dette: "Shit, skal jeg sette meg ved siden av ham eller ikke? Hvis jeg setter meg der blir det sikkert en pinlig stillhet for vi har ikke noe å si hverandre, men hvis jeg ikke setter meg der er jeg uhøflig? Kjenner jeg ham godt nok til å sette meg der? Vil han ha selskap? Vil han ikke? Skal jeg late som jeg ikke ser ham? Å, nei, han ser at jeg har sett ham!" . Det er uansett no chance på at jeg ikke skulle ha sett ham, for det er altfor få folk på bussen til det. For meg bli utfallet forskjellig. Noen ganger setter jeg meg ved siden av og som oftest må jeg lide meg gjennom en anstrengt samtale, eller jeg setter meg lengre bak for meg selv - etter å ha gått forbi den bekjente og sagt et 'hei!' eller gitt et smil eller et nikk.
Men når bussen er full og den bekjente sitter på sete nærmest midtgangen og du må stå eller sette deg ved siden av noen andre, da kan du trygt bare si 'hei' eller noe sånt. Og hvis det er fullt på bussen, men likevel skulle være et sete ved siden av den bekjente, da kan du faktisk late som du ikke har sett ham. Da jeg hadde en iPod som fortsatt levde var det enda lettere. Da kunne jeg og late som om jeg var i min helt egen verden. Eller, nei, jeg trengte ikke å late som en gang.
"Kjenner jeg ham godt nok?" er en setning som går igjen og igjen når man akkurat har begynt på ny skole eller i ny klasse og havner på en buss med bare ukjente bortsett fra den ene personen. Noen er jo slik at de kjenner mange på den nye skolen og da er man jo reddet fra slike situasjoner, for som oftest når man tar bussen til og fra skolen er det flere kjente på den, men det har aldri jeg gjort. Altså, jeg har aldri begynt på en skole hvor jeg kjenner folk veldig godt fra før av (og til tross for akwarde bussituasjoner, takk gud for det!).
La oss snu situasjonene. Nå er det du som sitter i en ganske tom buss og det kommer en bekjent inn. "Uæh! Han? Skal jeg flytte bagen min for å gjøre plass her? Eller skal jeg la den være? Å, jeg kan stirre stivt ut av vinduet sånn at han tror jeg ikke har sett ham!". Sistnevnte går lettere med musikk på øret, men egentlig kan du jo bare la den andre personen bestemme. Hvis han setter seg ved siden av deg og dere må ha en anstrengt samtale, er det jo ikke din skyld. Det er hans skyld. Altså føles det litt bedre, selv om det ikke er noe gøy heller. Men hør nå: Daniel hadde løsningen på dette! Sett deg på setet RETT BAK BUSSJÅFØREN. Det blir dritvanskelig for de som kommer inn på bussen å se deg. De ser deg ikke før de allerede har satt seg. Smart, hva?
Men jeg har ennå ikke sagt noe om hvordan det er å avslutte slike samtaler. Hvis dere skal av på samme busstopp er jo det greit, men hvis samtalen har gått i stå og dere er stille og så skal du av først, hva sier du da? "Nå skal jeg av, hyggelig å snakke med deg! Hadet!". Det var jo ikke noe hyggelig, det var bare pinlig!!!
Vi dropper de bekjente nå. Du sitter på bussen. Den er stappfull og det er bare ståplasser igjen. Det kommer en middelaldrende dame inn. Skal du reise deg og gi henne plassen? Skal du bli sittende og se om noen andre gjør det? Normal høflighet er å reise seg opp, sier du det? Det er bare det at du IKKE VET OM HUN ER GAMMEL NOK!!! Tenk om hun er en spreking og blir DØDSFORNÆRMA av at du vil gi henne plassen din! Hadde jeg vært en litt eldre, sprek dame som noen hadde tilbudt setet sitt for, da hadde jeg syntes det var ganske frekt. Hallo, jeg er ikke så gammel! Ser jeg sånn ut?! Å, skrekk og gru! Men tenk om dama er skrøpelig og vil sitte og du reiser deg ikke opp og alle synes du er skikkelig uhøflig? Dilemma!
Ok, nytt scenario: Du sitter ved siden av en fremmed fordi bussen var stappfull, men nå er den ikke full lenger og du sitter fortsatt ved siden av den fremmede. Skal du flytte deg til et setepar som er ledig? Hvis du gjør det tenker den andre personen kanskje "Lukter jeg ekkelt? Er det derfor hun flytter seg?" eller blir han bare letta? Eller tenk om du ikke flytter deg og den andre personen tenker "Herregud, her er plenty av ledige seter, kan hun ikke bare flytte seg?".
Eller når du sitter nærmest vinduet og du skal av og den fremmede ved siden av ikke skjønner at du skal av. Jeg pleier å sørge for at det er JEG som trykker på stoppknappen før det busstoppet, så skjønner den fremmede at jeg skal av der. Men det er ikke alltid du rekker det før noen andre kommer deg i forkjøpet. Eller, å, det kan hende du ikke har en stoppknapp tilgjengelig!!! Og det er ingen andre som trykker på stoppknappen. Da må jeg satse på at det er noen som skal på på det busstoppet. Det skjer ikke alltid, hvilket fører til at jeg noen ganger bare sitter der og kjører forbi det busstoppet jeg egentlig skal av på, sitter rett og slett på til noen skal av fordi jeg ikke tør å be den fremmede ved siden av meg om å trykke på stoppknappen for meg.
Også de gangene jeg trykker på stoppknappen, men bussjåføren glemmer seg bort og bare kjører forbi!!! Da må jeg rope ut over hele bussen "Du må stoppe her, jeg skal aaaav!". Å, flaut ass. Men det er enda flauere å ikke si noe, for alle ser jo at du var på vei ut for du står der jo, rett ved døra klar for å hoppe av bussen.
Og en ubehagelighet: Folk som tror de bare kan breie seg med beina. "Hvorfor MÅ du ha låret ditt så nærme mitt?! Merker du det ikke? Merker du ikke at du sitter så nær meg at du kan føle pulsen min, du randomme menneske på bussen?". Det er nemlig noe annet når veldig feite folk setter seg ved siden av deg, men det er akward det og. I say no more!
Andre stressmomenter:
-hylebabyer.
-bråkeunger.
-stressa, sinna mammaer.
-folk som er dødstreige på å betale når du har det jævla travelt.
-folk som går på et busstopp og hopper av det neste. DERE KASTER BORT TIDEN MIN JÆVLA LATSABBER!!! HÅPER DERE BLIR SÅ FEITE AT DERE IKKE KLARER Å GÅ NOENSINNE!!! "#¤#&/pu)pt%/e&u¤es
-når Metro-bussen har begynt å kjøre og det kommer noen løpende og banker på ruta. Hallo, neste buss går om 5 minutt for faen! Ta den!!! (Øh, jeg innrømmer det, jeg er skyldig i denne selv, men du vet, man ser bare splinten i andres øyne, aldri bjelken i sine egne eller noe sånt).
-når jeg er den eneste på bussen bortsett fra bussjåføren (hender som oftest sent på kvelden på hverdagene). Det er bare... rart.
-folk som stinker som sitter rett ved meg.
-når noen jeg ikke er god venn med setter seg ved siden av meg på det setet som er str. 1 og 1/2 menneske (finnes i en del Kristiansands-busser).
-å få giga-hosteanfall på bussen som jeg ikke klarer å stoppe fordi jeg ikke har noe vann med meg.
-sure mennesker som klager på bussjåføren når det ikke er han/hun sin skyld i det hele tatt.
Til tross for alt dette elsker jeg å ta bussen. Ja, jeg tar den jo tilogmed for gøy noen ganger! Selv om det etter å ha skrevet dette virker helt uforståelig.
fredag 17. oktober 2008
onsdag 15. oktober 2008
Jeg vet i hvertfall hvorfor jeg er veganer
I dag er det akkurat et halvt år siden jeg ble veganer. Jeg satt på flyet på vei hjem til Bergen fra Dublin med en avisartikkel om overdreven kjøttkonsum i Vesten, i tillegg til at jeg hadde tilbragt 8 dager i vi-spiser-bare-kjøtt,-gjerne-tre-ganger-om-dagen-land. Det siste kjøttet jeg spiste var en overpriset kyllingsandwich på flyplassen. Med egg- og melkeprodukter gikk det gradvis (jeg kjøpte fudge på flyplassen, den måtte jo spises opp først!), og det skjer ennå at jeg av og til får i meg sånt når jeg ikke tenker meg om.
Ok, selvfølgelig var det ikke en avisartikkel alene som klarte å omvende meg. Jeg visste jo alt som stod der fra før av. Det var jo grunnen til at jeg ble pescetarianer julen 2006*. Man kan på en måte si at jeg hadde helt glemt det og fikk en reminder. Jeg hadde og tenkt på å bli veganer en stund før. Lenge da jeg var pescetarianer tenkte jeg på at det var veldig halvveis å være både det og vegetarianer.
Det som stod var altså miljøargumentene til å ikke spise kjøtt. I starten var det hovedgrunnen til at jeg ble pescetarianer og veganer. Sa jeg, i hvertfall. Kanskje fordi det var den minste du-er-så-bløt-i-hjerte-grunnen. Når folk spør nå har jeg vendt meg litt fra å fortelle om denne, selv om den er veldig aktuell. Fordi, unnskyld meg liksom, det er ikke noe galt i at jeg skal synes at det er uetisk å lage industri på levende vesener. I prinsippet synes jeg jo ikke at det å spise kjøtt er noe galt. Hadde vi vært huleboere og jaktet på villdyr, hadde alt vært fryd og gammen. At vi nå avler dyra, setter dem i bås og bur, forer dem til de brekker sine egne bein, stjeler deres "varer" (egg og melk) for deretter å slakte dem og selge kjøttstykker for 10kr på McDonalds synes jeg er skrekkelig galt og viser en totalt mangel på respekt for hva naturen tilbyr oss (jeg høres ut som en hippie-faen, men det driter jeg i). Kjøtt burde være dyrt og vanskelig å få tak i, slik at man lærer å sette pris på det hvis man først skal spise det.
Jeg må og få si at jeg aldri i mitt liv har likt kjøtt noe særlig. Jeg ble alltid sittende og pirke i kjøttstykkene til slutt. Bein og knokler på tallerkenen har aldri vært noe tiltalende**, og i heimkunnskapstimene gjorde jeg alt for å unngå å måtte skjære i kjøtt. Altså har det ikke vært noe stort offer. Jeg har nevnt det før, men jeg sier det igjen: jeg savner ingenting. Ikke iskrem, ikke vaniljefudge, ikke Thousand Island-dressing, ikke sveitserost, ingenting. Jeg innrømmer at litt fisk nå og da hadde vært noe, men savnet er såpass lite at jeg likegodt kan la være.
Over til noe annet. I dag er det også nøyaktig 5 måneder siden folkehøyskolen slutta og jeg satt på bussen hjem til Kristiansand med matpakke, diverse lesetoff, bl.a. Fana Folkehøgskule Årbok 07/08. I den anledning har jeg tenkt til å fortelle dere hva som ble trykket om meg:
KathleenDet var Anette og jeg som skrev om hverandre, og siden hun ikke var så snill med meg, kan jeg likegodt fortelle dere hva jeg skrev om henne:
En fyllefant og en hobbyalkis, som sjeldent går glipp av Bunnpris-fester og vet å lage liv der. Kathleen er veldig glad i folk når hun er beruset, og selv om hun kan virke stille ellers, er det vanskelig å ikke legge merke til henne når hun har drukket. Hun er alltid i godt humør, bortsett fra de dagene da alt er gæærnt.
Anette
Anettes rom egnet seg godt som pub før hun bestemte seg for å ta bilde av stamgjestene. Hun er den som hater å få klemmer, men antageligvis den som får flest. Første gang jeg så Anette trodde jeg at hun var emo, og mange gjør det enda, men egentlig er hun bare en gamling som røyker Prince og vil bli trailersjåfør.
Her ser dere hvor glade Anette og jeg var i hverandre.Også stod det en liste over alle på skolen om hvor de var å finne nå til høsten og hva de skulle gjøre. Ved mitt navn stod det: Veit ikkje kva ho skal. Og det slår meg at jeg liksom-vet ikke, vet ikke, vet ikke hele tiden. Da jeg skulle begynne på vanlig skole til 5.klasse (gikk på Steiner'n før det) og læreren spurte hva jeg het svarte jeg "Vet ikke". Å svare 'vet ikke' er så lett, du trenger ikke å si noe om deg selv (denne episoden var riktignok ekstrem) og dine planer. For da jeg svarte 'vet ikke' til årbok-komitéen så visste jeg jo egentlig hva jeg skulle. Jeg er bare så lei av å høre på råd jeg slettes ikke vil ha og som bare gjør at jeg virkelig mener 'vet ikke'.
Dessuten skjer det så mye overraskende på veien som tuller med planene uansett.
*Jeg begynte å spise kjøtt igjen november 2007. Hvorfor? Lørdagskveld: jeg har aldri vært så full, jeg gjorde mange jævla flaue ting, spydde ut alle involler --> Søndag ettermiddag: ei venninne jeg ikke skal nevne navn på søker tilflukt på rommet mitt, ingen av oss tør å gå i matsalen for å skaffe mat, vi har ikke penger til pizza på døra, det er 2,5 km til nærmeste butikk og det er snøstorm ute og vi har ingen krefter i kroppen (vi prøvde på å gå, men kom ikke langt). Den eneste muligheten vi har er å stjele en frossenpizza på elevkjøkkenet. Den er det selvfølgelig kjøtt på, men jeg spiser likevel. Etter det følte jeg at jeg likgodt kunne spise kjøtt.
**Det var noe annet med kjøttdeig og burgere.
fredag 10. oktober 2008
Blogg vs. dagbok
Dagbøker. Det har jeg skrevet i så lenge jeg kan huske. Selv da jeg knapt kunne skrive noe annet enn navnet mitt skrev jeg dagbok. Riktignok har jeg skrevet mest i perioder, mens andre perioder har jeg ikke skrevet noen ting.
Da jeg gikk på folkehøyskolen brukte jeg opp én dagbok pr. måned. Siden jeg flyttet tilbake til Kristiansand har jeg skrevet svært lite dagbok. Enda mindre etter at jeg begynte å blogge så mye som jeg har gjort den siste måneden. Siden jeg blogger ganske mye om meg selv, orker jeg ikke å skrive dagbok i tillegg. Det er jo egentlig litt dumt, for blogg og dagbok er jo to helt forskjellige sjangre med hver sine fordeler og ulemper.
Blogg
Når jeg blogger må jeg tenke meg mer om om hva jeg skriver. Det er mye som ikke passer seg for offentligheten. Jeg er allerede på tynn is hvis eventuelle arbeidsgivere skulle finne på å google navnet mitt og havner her og ser at jeg har en egen etikett som heter "fyll" og at det er den det er flest innlegg under. Men det finnes "verre" ting enn å drikke alkohol. Det er og flere ting jeg selv ikke vil at hele verden skal vite. Tro det eller ei. Det dreier seg ikke nødvendigvis om dype hemmeligheter langt ned i sjela, men om ting som betyr noe på den måten at det føles best å ikke blotte det. Og kjenner jeg deg, er det stor sannsynlighet for at du vet det uansett.
Jeg gjorde en tabbe en gang og skrev noe i et blogginnlegg uten å tenke meg om. Heldigvis var det bare Julie som rakk å lese det (håper og tror jeg) før hun sa i fra og jeg fikk fjernet akkurat den setninga.
En annen grunn til å tenke meg mer om før jeg skriver noe er om dette er såpass interessant at folk gidder å lese. Hva er vitsen med å skrive blogg hvis det ikke er det? Hvis noe er litt interessant ser jeg på det som en bra øvelse å prøve å skrive om det på en måte som gjør det underholdende å lese om. Det er ihvertfall det jeg prøver på, jeg med en forfatter i magen.
Jeg må også tenke mye mer på oppbygninga av teksten når jeg skriver blogg. Når jeg skriver dagbok skriver jeg bare det første som faller meg inn (noe alá det blogginnlegget jeg skrev i går). Ofte blir det setninger som norsklærere hadde ristet målløse på hodet over. Lange setninger som aldri slutter, for mange like ord, grammatiske feil, ord som mangler osv. Dessuten hopper jeg hele tiden frem og tilbake i historien hvis det er noe jeg har glemt å skrive. For det går da ikke ann å skrive dagbok på pc-en må vite!
Dagbok
Når jeg skriver dagbok kan jeg få lov til å være så mye emo-kid som jeg vil, for ingen skal jo noensinne lese det (med mindre jeg blir superkjendis, dør ung av for mye dop og fansen trenger materiale til å lage konspirasjonsteorier om min egentlige veldig mystiske død). Det er befriende i tillegg til at det er nyttig å dra frem gamle dagbøker når jeg skal skrive skjønnlitterære tekster, hvis det er en spesiell stemning eller følelse jeg trenger hjelp til å beskrive.
Ikke nok med at emo-Kat (og jeg mener emo som i emosjonell, altså ikke bare at ting er kjipt, men også fint) får utfolde seg, men jeg kan og skrive meningsløs svada, og selv det er nyttig for fremtidige tekster. Jeg skriver og ned småting som skjer, småting som virker uviktig, men som er viktig i min verden. Jeg skriver samtaler, tabber osv. For når jeg blir gammel og grå vil jeg gjerne huske sånt like mye som de litt større begivenhetene. Og for alt jeg vet nå kan det jo hende jeg får bruk for det i fremtidige bøker. Sannsynligvis ikke akkurat sånn som det var, men inspirert av det. Så dagbøkene mine funker altså også som notatbøker.
Jeg kladder også ned hvordan det er på nye steder. Hva lukter det i Essen? Hva hører jeg i Paris? Og om folk rundt meg, min versjon. Oi. Der følte jeg at jeg skrev noe privat, men hallo, det ville jo vært helt absurd å ikke gjøre det. Folk rundt meg har jo ganske mye å si for meg selv. Ganske? Nei, jeg mente veldig mye mye mye.
Kort oppsummert: blogg er strukturert og følelsesløst, dagbok er tull og tøys.
PS: Blæda, alle dere som maser om hva boka mi handler om, den handler ikke om meg selv selv om jeg har fått hjelp av dagbøkene mine. Trodde dere fikk vite noe nå, hva?
Da jeg gikk på folkehøyskolen brukte jeg opp én dagbok pr. måned. Siden jeg flyttet tilbake til Kristiansand har jeg skrevet svært lite dagbok. Enda mindre etter at jeg begynte å blogge så mye som jeg har gjort den siste måneden. Siden jeg blogger ganske mye om meg selv, orker jeg ikke å skrive dagbok i tillegg. Det er jo egentlig litt dumt, for blogg og dagbok er jo to helt forskjellige sjangre med hver sine fordeler og ulemper.
Blogg
Når jeg blogger må jeg tenke meg mer om om hva jeg skriver. Det er mye som ikke passer seg for offentligheten. Jeg er allerede på tynn is hvis eventuelle arbeidsgivere skulle finne på å google navnet mitt og havner her og ser at jeg har en egen etikett som heter "fyll" og at det er den det er flest innlegg under. Men det finnes "verre" ting enn å drikke alkohol. Det er og flere ting jeg selv ikke vil at hele verden skal vite. Tro det eller ei. Det dreier seg ikke nødvendigvis om dype hemmeligheter langt ned i sjela, men om ting som betyr noe på den måten at det føles best å ikke blotte det. Og kjenner jeg deg, er det stor sannsynlighet for at du vet det uansett.
Jeg gjorde en tabbe en gang og skrev noe i et blogginnlegg uten å tenke meg om. Heldigvis var det bare Julie som rakk å lese det (håper og tror jeg) før hun sa i fra og jeg fikk fjernet akkurat den setninga.
En annen grunn til å tenke meg mer om før jeg skriver noe er om dette er såpass interessant at folk gidder å lese. Hva er vitsen med å skrive blogg hvis det ikke er det? Hvis noe er litt interessant ser jeg på det som en bra øvelse å prøve å skrive om det på en måte som gjør det underholdende å lese om. Det er ihvertfall det jeg prøver på, jeg med en forfatter i magen.
Jeg må også tenke mye mer på oppbygninga av teksten når jeg skriver blogg. Når jeg skriver dagbok skriver jeg bare det første som faller meg inn (noe alá det blogginnlegget jeg skrev i går). Ofte blir det setninger som norsklærere hadde ristet målløse på hodet over. Lange setninger som aldri slutter, for mange like ord, grammatiske feil, ord som mangler osv. Dessuten hopper jeg hele tiden frem og tilbake i historien hvis det er noe jeg har glemt å skrive. For det går da ikke ann å skrive dagbok på pc-en må vite!
Dagbok
Når jeg skriver dagbok kan jeg få lov til å være så mye emo-kid som jeg vil, for ingen skal jo noensinne lese det (med mindre jeg blir superkjendis, dør ung av for mye dop og fansen trenger materiale til å lage konspirasjonsteorier om min egentlige veldig mystiske død). Det er befriende i tillegg til at det er nyttig å dra frem gamle dagbøker når jeg skal skrive skjønnlitterære tekster, hvis det er en spesiell stemning eller følelse jeg trenger hjelp til å beskrive.
Ikke nok med at emo-Kat (og jeg mener emo som i emosjonell, altså ikke bare at ting er kjipt, men også fint) får utfolde seg, men jeg kan og skrive meningsløs svada, og selv det er nyttig for fremtidige tekster. Jeg skriver og ned småting som skjer, småting som virker uviktig, men som er viktig i min verden. Jeg skriver samtaler, tabber osv. For når jeg blir gammel og grå vil jeg gjerne huske sånt like mye som de litt større begivenhetene. Og for alt jeg vet nå kan det jo hende jeg får bruk for det i fremtidige bøker. Sannsynligvis ikke akkurat sånn som det var, men inspirert av det. Så dagbøkene mine funker altså også som notatbøker.
Jeg kladder også ned hvordan det er på nye steder. Hva lukter det i Essen? Hva hører jeg i Paris? Og om folk rundt meg, min versjon. Oi. Der følte jeg at jeg skrev noe privat, men hallo, det ville jo vært helt absurd å ikke gjøre det. Folk rundt meg har jo ganske mye å si for meg selv. Ganske? Nei, jeg mente veldig mye mye mye.
Kort oppsummert: blogg er strukturert og følelsesløst, dagbok er tull og tøys.
PS: Blæda, alle dere som maser om hva boka mi handler om, den handler ikke om meg selv selv om jeg har fått hjelp av dagbøkene mine. Trodde dere fikk vite noe nå, hva?
torsdag 9. oktober 2008
Et våsete blogginnlegg
Hva er det som feiler meg? Hvorfor må jeg alltid ut? Lenge har jeg trodd at det er fordi alkohol er en så fantastisk ting, og det skal jeg ikke si noe på at det ikke er, for det er det. Men er det grunnen til at jeg blir helt gal av å tilbringe for mange kvelder hjemme? Nei.
Jeg har alltid trodd at jeg ikke var et så sosialt menneske, for jeg har ikke sååå mange venner at det er noe å skryte av. Bortsett fra på Facer'n. Jeg har 178 venner på Facebook, men alle vet jo at man egentlig ikke er venner med så mange av dem. Hva er definisjonen på en venn? Må det være slik at man er villig til å ringe dem? For jeg hater å ringe folk, jeg hater hater hater telefoner, jeg unngår det så godt jeg kan. Jeg er ikke noe fan av å ringe mine aller beste venner en gang. Det er mongoteit, men det har ikke noe med dem å gjøre, det har noe med min telefonskrekk å gjøre.
Så det kan ikke være definisjonen.
Kan definisjonen være at jeg har hatt en lengre samtale med personen? En interessant samtale med mål og mening? For da er det jo faktisk en grunn til å være Facebook-venn, eller?
Ok, det var egentlig ikke det jeg hadde tenkt til å rable om, jeg skulle jo forklare hvorfor jeg alltid må ut. Jeg må nemlig treffe folk hele tiden. Etter én dag bare med katta og familien blir jeg fryktelig rastløs. Jeg takler det ikke. Det er ikke alltid slik at jeg må ut på byen, men bare det å treffe folk. Det kan godt være hjemme hos noen. Snakker vi om enda en avhengighet jeg kanskje "lider" av? I kombinasjon med at jeg synes TV-titting er det verste i verden. Jeg har et inntrykk av at det er en del som driver med det. Hva ellers? Er det ikke enten det eller å gå ut? Trene? Kanskje jeg burde begynne med det snart (jeg har vært syk, derfor har jeg ikke begynt ennå) for å glede loppene jeg har i blodet. Lese? Ja, jeg elsker det, men jeg klarer ikke å bli sittende så lenge om gangen. Ikke en hel kveld.
Ikke lider jeg av munndiaré heller, det er ikke det at jeg må prate prate prate med folk hele tiden.
Men hvis dette stemmer, hvordan taklet jeg de to ukene alene på hytta i ødemarka i juni? Jeg så ikke annet enn skogens dyr på to uker - og jeg har telefonskrekk. Og hva med folkehøyskolen? Der var det jo masse folk rundt meg hele tiden, men jeg ble rastløs der og. Ofte måtte jeg bare hive meg på bussen ned til byen i siste liten. Uten noe mål og mening.
Egentlig burde jeg være mer glad i kjedsomheten, det er jo den som hjelper meg til å skrive. Men egentlig, forstår du, så er det så kjedelig å skrive at jeg heller vil gjøre noe annet. Og det er her vi finner svaret på hvorfor jeg klarte meg så lett på hytta. Der hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte skrive. Det visste jeg jo, det var jo derfor jeg dro dit.
Du hørte riktig, det er jævlig kjedelig å skrive, og dette er så fryktelig klisjé, men det stemmer: skrive, jeg bare må. Sånn er det bare. Jeg har ikke noe valg.
Dette ble fryktelig mye vås. Her er jo ingen struktur. Jeg bare skriver ettersom tankene kommer fortløpende. Jeg skal slutte nå og heller ta på meg noen andre klær og stikke ut snart istedet. God torsdagskveld til alle!
Jeg har alltid trodd at jeg ikke var et så sosialt menneske, for jeg har ikke sååå mange venner at det er noe å skryte av. Bortsett fra på Facer'n. Jeg har 178 venner på Facebook, men alle vet jo at man egentlig ikke er venner med så mange av dem. Hva er definisjonen på en venn? Må det være slik at man er villig til å ringe dem? For jeg hater å ringe folk, jeg hater hater hater telefoner, jeg unngår det så godt jeg kan. Jeg er ikke noe fan av å ringe mine aller beste venner en gang. Det er mongoteit, men det har ikke noe med dem å gjøre, det har noe med min telefonskrekk å gjøre.
Så det kan ikke være definisjonen.
Kan definisjonen være at jeg har hatt en lengre samtale med personen? En interessant samtale med mål og mening? For da er det jo faktisk en grunn til å være Facebook-venn, eller?
Ok, det var egentlig ikke det jeg hadde tenkt til å rable om, jeg skulle jo forklare hvorfor jeg alltid må ut. Jeg må nemlig treffe folk hele tiden. Etter én dag bare med katta og familien blir jeg fryktelig rastløs. Jeg takler det ikke. Det er ikke alltid slik at jeg må ut på byen, men bare det å treffe folk. Det kan godt være hjemme hos noen. Snakker vi om enda en avhengighet jeg kanskje "lider" av? I kombinasjon med at jeg synes TV-titting er det verste i verden. Jeg har et inntrykk av at det er en del som driver med det. Hva ellers? Er det ikke enten det eller å gå ut? Trene? Kanskje jeg burde begynne med det snart (jeg har vært syk, derfor har jeg ikke begynt ennå) for å glede loppene jeg har i blodet. Lese? Ja, jeg elsker det, men jeg klarer ikke å bli sittende så lenge om gangen. Ikke en hel kveld.
Ikke lider jeg av munndiaré heller, det er ikke det at jeg må prate prate prate med folk hele tiden.
Men hvis dette stemmer, hvordan taklet jeg de to ukene alene på hytta i ødemarka i juni? Jeg så ikke annet enn skogens dyr på to uker - og jeg har telefonskrekk. Og hva med folkehøyskolen? Der var det jo masse folk rundt meg hele tiden, men jeg ble rastløs der og. Ofte måtte jeg bare hive meg på bussen ned til byen i siste liten. Uten noe mål og mening.
Egentlig burde jeg være mer glad i kjedsomheten, det er jo den som hjelper meg til å skrive. Men egentlig, forstår du, så er det så kjedelig å skrive at jeg heller vil gjøre noe annet. Og det er her vi finner svaret på hvorfor jeg klarte meg så lett på hytta. Der hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte skrive. Det visste jeg jo, det var jo derfor jeg dro dit.
Du hørte riktig, det er jævlig kjedelig å skrive, og dette er så fryktelig klisjé, men det stemmer: skrive, jeg bare må. Sånn er det bare. Jeg har ikke noe valg.
Dette ble fryktelig mye vås. Her er jo ingen struktur. Jeg bare skriver ettersom tankene kommer fortløpende. Jeg skal slutte nå og heller ta på meg noen andre klær og stikke ut snart istedet. God torsdagskveld til alle!
onsdag 8. oktober 2008
Knokler og dikt
Jeg prøver å være flink jente og lese på fagene jeg skal ha privatisteksamen i. Det er bare det at leser jeg noe som er interessant, men ganske ubetydelig i forhold til pensum, blir jeg distrahert av det. F.eks. i gymteorien skulle jeg lese kort om hvordan skjelettet og musklene funker før jeg skulle fortsette til neste kapittel om "hvordan trene disse musklene best mulig". Istedet begynner jeg å slå opp andre bøker med mer fakta om menneskekroppen og ender opp med å lese om benskjørhet. Et annet eksempel på distraksjon er at jeg leser om en dikter og har et av diktene hennes fremme. Meningen er at jeg skal fortsette forberedelsen til eksamen ved å tolke og analysere det. Istedenfor tenker jeg "Å, det var et fint dikt, jeg må lese flere dikt av henne". Dermed blir jeg sittende og lese tusenvis av dikt som ikke er på leselista. Jeg får en større kjennskap til dikteren, men på en annen måte enn jeg burde.
I tillegg er det ofte sånn at når jeg leser noe, bare spør jeg enda mer. Hvorfor? Hvordan? Hvilke? Når? Det har egentlig ikke så stor betydning å få svar på spørsmålene jeg stiller, for det er bare trivia og jeg kommer neppe til å få spørsmål om det på eksamen uansett, men jeg vil vite det. Så jeg bruker tid på å slå det opp.
Alt dette her gjør at jeg kommer meg gjennom pensum mye treigere enn planlagt.
mandag 6. oktober 2008
Elizabeth Wurtzel
Jeg nevnte henne i forrige innlegg, og jeg har nevnt henne før det og. Forfatteren av bl.a. Prozac Nation, Bitch - In Praise of Difficult Women og More, now, again.
Jeg leste Bitch da jeg var 16 år og jeg digget den. Jeg var overbegeistret, utnevnte den straks til min bibel og syntes ikke lenger ordet "feminist" hadde negativ klang. Men som jeg og har nevnt før, mye av det jeg sa som 16-åring kunne jeg aldri ha sagt nå. Så jeg burde lese den på nytt og se om det stemmer, selv om jeg slettes ikke har glemt inntrykket jeg fikk av boken. Og det er uansett en ting som er sikkert og visst uansett: Elizabeth Wurtzel er ei av de hotteste damene i verden (på alle måter), og uavhengig om jeg er enig i Bitch nå, et av mine forbilder - både litterært og... ikke-litterært.
Wurtzel skriver så direkte og ærlig som man kan få det, hun gir blaffen i hva folk måtte synes, og hele skrivestilen generelt er drivende. Ok, jeg eier ikke kunnskaper nok til å beskrive skrivestiler bedre enn dette, og uansett så burde alle lese henne og sjekke det ut på egenhånd, for jeg skulle bare fortelle dere at denne dama er så jævla smart og kul og flink og til tider fryktelig irriterende, og jeg elsker henne! Dessuten gjør hun akkurat som hun vil.
Hvis jeg hadde kunnet velge ut fem personer i verden jeg kunne få møtt, hadde Elizabeth Wurtzel garantert vært én av dem! (De fire andre må jeg tenke litt på).
søndag 5. oktober 2008
Den virkelige avhengigheten min
Jeg har alltid trodd at jeg har vært ganske uavhengig.
For eksempel røyker jeg. Noen ganger røyker jeg 20+ på en dag, mens jeg andre ganger kan gå dagesvis uten, tilogmed uten å tenke på det. Har jeg ikke penger eller noen i den umiddelbare nærhet som kan bomme bort til meg gjør ikke det noe. Noen ganger har jeg rett og slett ikke lyst på det i det hele tatt. Jeg kunne sluttet tvert, men jeg har ikke lyst. Akkurat som når noen velger å unne seg sjokolade, unner jeg meg røyk. Det er med andre ord ikke avhengighet.
Jeg har og avvent meg fra alt som er ikke-vegansk, og det gikk fint (med tanke på at jeg en stund spiste tolitersbokser med pistasjeis på én kveld).
Men nå har jeg skjønt at min avhengighet ikke ligger i fysisk konsum (vi sier det på den måten). For i går kveld mistet jeg mobilen, og det må være det at dette har skjedd tjue ganger før (enten mistet, blitt frastjålet eller ødelagt) som gjør at jeg klarer å holde meg så rolig som nå. Det er nesten teit hvor avhengig jeg føler meg av mobiltelefon. Ikke er jeg noen viktig person som alle må ha fatt i for at verden ikke skal kollapse. Jeg ringer så lite at jeg fortsatt bruker kontantkort, jeg hater å snakke i telefonen, jeg bruker Facebook til å fortelle folk om ting, ja, jeg sender ikke meldinger hver dag en gang. Hvorfor føler jeg meg så avhengig av mobilen? Det er jo ikke det at den er så dyr eller noe, jeg har aldri skjønt det med å ha en fancy mobil.
Jo, for selv om jeg ofte lager avtaler på Facebook, så er ikke det det samme. Det gjør meg ikke 24/7-tilgjengelig. Jeg vil være tilgjengelig! Jeg vil vite når det skjer noe gøy når det skjer noe gøy, ikke når jeg er hjemme fra handleturen og kanskje kunne rukket bussen hvis jeg hadde fått beskjed da, men siden jeg dro hjem først, måtte jeg vente i to timer til neste. Og man avtaler jo aldri møtested lenger, man ringer og spør "Hvor er du?". Hvis man ikke har gjort det på forhånd når man ikke har mobil, kan det hende jeg ikke får møtt de jeg skal møte likevel (nåja, det er som oftest 7-11 uansett)!!! Og tenk om det kommer invitasjoner jeg ikke får! "Elizabeth Wurtzel sniffa kokain på badet og Lars Burmeister lå naken på sofaen, ja, hvor var du forresten?". Og alle jobbsøknadene jeg har sendt rundt!!! Tenk om jeg går glipp av en jobb fordi de ikke har kunnet kontakte meg. Flaks at Toys'R'Us ringte meg tidligere på dagen i går for andregangsintervju.
Også motsatt vei. Jeg kan ikke kontakte noen, og hvordan skal jeg nå vite hvor mye klokka er? Og så glad jeg er for at ingen av utboksmeldingene mine lagrer seg automatisk. Det gjorde det på en mobil jeg hadde da jeg gikk i førsteklasse på vgs, og da jeg mistet den i løvens hule skal jeg si deg jeg fikk panikk! Og en ting til, som er så fjortis som det går ann å bli: jeg hadde så mange gøye og fine meldinger på mobilen!!! Uæh. Ja, faktisk. Det er som brev, det er jo ikke noe stas å miste gøye og fine brev i en husbrann. På toppen av kransekaka svidde jeg nettopp av penger til nytt kontantkort.
Hvis de ikke har funnet den på Challa (jeg skal dit i kveld og spørre), må jeg kjøpe meg ny mobil, få meg nytt nummer og sørge for at alle som betyr noe får det. Også må jeg få tak i en masse andre numre. Æsj. Jævla stress. Kunne ikke mobilen bare bli ødelagt, da hadde jeg i hvertfall hatt SIM-kortet.
Jeg DØR!
Bare én ting hadde vært verre å miste, og det er brillene mine. Som har skjedd før. I fylla. Jeg vil helst ikke gå inn på hvordan det skjedde, men jeg måtte altså klare meg uten dem i to dager før jeg fikk dem igjen, og med -6 i styrke på det ene øyet og -4,5 på det andre og skeive hornhinner i tillegg er det et handicap og jeg føler meg helt lost. Og det at blinde hører så mye bedre stemmer ikke på meg, når jeg ikke ser føler jeg meg døv også. Og derfor blir jeg ganske stum også, jeg kan jo ikke svare på noe jeg ikke har hørt. Å gå uten briller i to dager føles ut som om jeg setter livet på vent i to dager. Så ille er det.
Men bortsett fra denne tragiske adskillelsen (jeg forstår ikke hvordan det skjedde! Jeg hadde jo akkurat snakket med Helene på telefonen!), så føler jeg meg friskere nå enn jeg var i går før jeg svinset ut i kveldsmørket med kjole på og hvitvinsflaske i veska (jeg vet det er høst og at jeg vil bli forfatter, men helt siden min ente løp-ut-av-bussen-en-holdeplass-for-tidlig-for-jeg-må-spy-NÅ-hendelse i begynnelsen av min tid som myndig har jeg aldri drukket rødvin). Det hadde jeg ikke trodd, men det er nå facts.
Vi sees kanskje etter at jeg har tatt turen til Expert og fått orden på livet igjen.
For eksempel røyker jeg. Noen ganger røyker jeg 20+ på en dag, mens jeg andre ganger kan gå dagesvis uten, tilogmed uten å tenke på det. Har jeg ikke penger eller noen i den umiddelbare nærhet som kan bomme bort til meg gjør ikke det noe. Noen ganger har jeg rett og slett ikke lyst på det i det hele tatt. Jeg kunne sluttet tvert, men jeg har ikke lyst. Akkurat som når noen velger å unne seg sjokolade, unner jeg meg røyk. Det er med andre ord ikke avhengighet.
Jeg har og avvent meg fra alt som er ikke-vegansk, og det gikk fint (med tanke på at jeg en stund spiste tolitersbokser med pistasjeis på én kveld).
Men nå har jeg skjønt at min avhengighet ikke ligger i fysisk konsum (vi sier det på den måten). For i går kveld mistet jeg mobilen, og det må være det at dette har skjedd tjue ganger før (enten mistet, blitt frastjålet eller ødelagt) som gjør at jeg klarer å holde meg så rolig som nå. Det er nesten teit hvor avhengig jeg føler meg av mobiltelefon. Ikke er jeg noen viktig person som alle må ha fatt i for at verden ikke skal kollapse. Jeg ringer så lite at jeg fortsatt bruker kontantkort, jeg hater å snakke i telefonen, jeg bruker Facebook til å fortelle folk om ting, ja, jeg sender ikke meldinger hver dag en gang. Hvorfor føler jeg meg så avhengig av mobilen? Det er jo ikke det at den er så dyr eller noe, jeg har aldri skjønt det med å ha en fancy mobil.
Jo, for selv om jeg ofte lager avtaler på Facebook, så er ikke det det samme. Det gjør meg ikke 24/7-tilgjengelig. Jeg vil være tilgjengelig! Jeg vil vite når det skjer noe gøy når det skjer noe gøy, ikke når jeg er hjemme fra handleturen og kanskje kunne rukket bussen hvis jeg hadde fått beskjed da, men siden jeg dro hjem først, måtte jeg vente i to timer til neste. Og man avtaler jo aldri møtested lenger, man ringer og spør "Hvor er du?". Hvis man ikke har gjort det på forhånd når man ikke har mobil, kan det hende jeg ikke får møtt de jeg skal møte likevel (nåja, det er som oftest 7-11 uansett)!!! Og tenk om det kommer invitasjoner jeg ikke får! "Elizabeth Wurtzel sniffa kokain på badet og Lars Burmeister lå naken på sofaen, ja, hvor var du forresten?". Og alle jobbsøknadene jeg har sendt rundt!!! Tenk om jeg går glipp av en jobb fordi de ikke har kunnet kontakte meg. Flaks at Toys'R'Us ringte meg tidligere på dagen i går for andregangsintervju.
Også motsatt vei. Jeg kan ikke kontakte noen, og hvordan skal jeg nå vite hvor mye klokka er? Og så glad jeg er for at ingen av utboksmeldingene mine lagrer seg automatisk. Det gjorde det på en mobil jeg hadde da jeg gikk i førsteklasse på vgs, og da jeg mistet den i løvens hule skal jeg si deg jeg fikk panikk! Og en ting til, som er så fjortis som det går ann å bli: jeg hadde så mange gøye og fine meldinger på mobilen!!! Uæh. Ja, faktisk. Det er som brev, det er jo ikke noe stas å miste gøye og fine brev i en husbrann. På toppen av kransekaka svidde jeg nettopp av penger til nytt kontantkort.
Hvis de ikke har funnet den på Challa (jeg skal dit i kveld og spørre), må jeg kjøpe meg ny mobil, få meg nytt nummer og sørge for at alle som betyr noe får det. Også må jeg få tak i en masse andre numre. Æsj. Jævla stress. Kunne ikke mobilen bare bli ødelagt, da hadde jeg i hvertfall hatt SIM-kortet.
Jeg DØR!
Bare én ting hadde vært verre å miste, og det er brillene mine. Som har skjedd før. I fylla. Jeg vil helst ikke gå inn på hvordan det skjedde, men jeg måtte altså klare meg uten dem i to dager før jeg fikk dem igjen, og med -6 i styrke på det ene øyet og -4,5 på det andre og skeive hornhinner i tillegg er det et handicap og jeg føler meg helt lost. Og det at blinde hører så mye bedre stemmer ikke på meg, når jeg ikke ser føler jeg meg døv også. Og derfor blir jeg ganske stum også, jeg kan jo ikke svare på noe jeg ikke har hørt. Å gå uten briller i to dager føles ut som om jeg setter livet på vent i to dager. Så ille er det.
Men bortsett fra denne tragiske adskillelsen (jeg forstår ikke hvordan det skjedde! Jeg hadde jo akkurat snakket med Helene på telefonen!), så føler jeg meg friskere nå enn jeg var i går før jeg svinset ut i kveldsmørket med kjole på og hvitvinsflaske i veska (jeg vet det er høst og at jeg vil bli forfatter, men helt siden min ente løp-ut-av-bussen-en-holdeplass-for-tidlig-for-jeg-må-spy-NÅ-hendelse i begynnelsen av min tid som myndig har jeg aldri drukket rødvin). Det hadde jeg ikke trodd, men det er nå facts.
Vi sees kanskje etter at jeg har tatt turen til Expert og fått orden på livet igjen.
lørdag 4. oktober 2008
Lunger kaput!
Det ble ikke som jeg ville, i går gikk jeg ikke en gang ut for å hente avisen. Jeg tilbragte dagen med å se på masse Skins-episoder og gullrekka på NRK1. Ja, tro det eller ei, men Kathleen Rani Hagen så faktisk på TV!!! Noe som skjer ca. to-tre ganger i året. (Riktignok var Skins lasta ned fra nettet).
Men I DAG har jeg vært ute av døren. Etter en sykkeltur ned til sentrum på drøye 5 minutter (rett strekning og nedoverbakker only) føltes det ut som om lungene skulle kollapse. Det gjorde rett og slett vondt. Jaja, jeg fikk i hvertfall gjort det jeg skulle, og jeg klarte å komme meg tilbake igjen ved å trille sykkelen. Jeg skal ut igjen senere også, men jeg tror jeg satser på bussen denne gangen.
PS: Visste du at det finnes egne butikker for Crocs?
torsdag 2. oktober 2008
Te og tegneserier
Jeg har brukt de tre siste døgn i senga: sovet masse, lest hauger av tegneserier (i det nyeste Rocky-bladet har Ronja intervjuet Annie og laget det som en tegneserie), hørt på Kraftwerk for første gang i mitt liv (bedre sent enn aldri) og drukket koppevis med te. Dette er likevel jævla kjipt og jeg hater det ubrukelige immunforsvaret mitt. I morgen nekter jeg plent. Da skal jeg ut døren annet enn for å hente avisen. Jeg er møkkalei snytepapir og joggebukser (ja, det skjer faktisk av og til at jeg faktisk ikler meg sånt, selv om de fleste aldri har sett det).
Fra i morgen av erklærer jeg meg selv frisk.
(Godt jeg ikke har høstferie, for da hadde den vært ødelagt.)
Fra i morgen av erklærer jeg meg selv frisk.
(Godt jeg ikke har høstferie, for da hadde den vært ødelagt.)
For lav myndighetsalder?
På msn.no så jeg denne nyheten:
Skifter navn og gifter seg på Facebook
Altså, 17 år gammel jente skal bytte navn og gifte seg med en ukjent person den dagen hun fyller 18 for å protestere mot en, etter hennes mening, altfor lav myndighetsalder. Hun er tydeligvis oppegående nok til å faktisk gjøre det på "kødd" som en ironisk protest, og viser ikke det at en 18-åring har vett? Det er vel ikke så mange norske 18-åringer som er så dumme at de gifter seg i den alderen? Og hvis de gjør det, kan de ikke bare likegreit ha det så godt? Giftemål er jo uansett en helt absurd greie uavhengig om man er 18 eller 48.
For ikke å snakke om navnebytte. Hvor mange 18-åringer skifter navn til Bunny Føkk e.l., bare fordi de kan?
Nåja, det kan jo hende hun bare kødder, men poenget er at jeg har hørt flere synes at myndighetsalderen er lav.
Det jeg stusser på er det faktum at vi har noe vi skulle ha sagt når det gjelder hvem som skal få styre landet vi bor i, enda det er minimalt med skatt 18- og 19-åringer betaler til staten, mens brennevin må vi vente til vi blir 20-åringer med å kjøpe. Nå er ikke FrP closest til hjertet mitt, jeg klarer å se lengre enn "sprit til alle!"-politikk, jeg ville bare si at det er litt absurd, er det ikke?
Jeg husker ikke hvilke partier det var som ville at 16-åringer skulle ha stemmerett, det er det samme i grunnen, men altså: dårlig idé. Jeg mente masse tull da jeg var 16 år som jeg aldri ville ha ment nå. Apropos 16 år, er det ikke så at man kan få tillatelse til å gifte seg da, selv om man er under myndighetsalder? Med tillatelse fra foresatte og fylkesmannen? Det viser jo at foresatte, som da må være godt over 18 år, er like mye idioter, for hva er en god grunn til at en 16-åring skal gifte seg? Jeg klarer bare ikke å komme opp med noe, fortell meg det du hvis du kan.
Jeg synes altså at denne Cathrine Lislerud (snart Bunny Føkk?), hvis hun er seriøs da, riktignok, undervurderer 18-åringer. Greit, jeg er 19, jeg er ikke så mye eldre selv, klart jeg må forsvare min egen alder. Fordi jeg synes ikke at vi er så uvitende. Jeg er ikke fornuften selv, men jeg vet at man skal tenke seg om før man bytter navn og jeg vet at halvparten av alle ekteskap rakner anyways.
Men det jeg gjerne ville ha endret på, er aldersgrensen på å ta billappen, flytt den opp til fylte 25 år! Ok, kanskje det var litt drøyt, la oss si 20 år da. PS: Jeg er seriøs.
Skifter navn og gifter seg på Facebook
Altså, 17 år gammel jente skal bytte navn og gifte seg med en ukjent person den dagen hun fyller 18 for å protestere mot en, etter hennes mening, altfor lav myndighetsalder. Hun er tydeligvis oppegående nok til å faktisk gjøre det på "kødd" som en ironisk protest, og viser ikke det at en 18-åring har vett? Det er vel ikke så mange norske 18-åringer som er så dumme at de gifter seg i den alderen? Og hvis de gjør det, kan de ikke bare likegreit ha det så godt? Giftemål er jo uansett en helt absurd greie uavhengig om man er 18 eller 48.
For ikke å snakke om navnebytte. Hvor mange 18-åringer skifter navn til Bunny Føkk e.l., bare fordi de kan?
Nåja, det kan jo hende hun bare kødder, men poenget er at jeg har hørt flere synes at myndighetsalderen er lav.
Det jeg stusser på er det faktum at vi har noe vi skulle ha sagt når det gjelder hvem som skal få styre landet vi bor i, enda det er minimalt med skatt 18- og 19-åringer betaler til staten, mens brennevin må vi vente til vi blir 20-åringer med å kjøpe. Nå er ikke FrP closest til hjertet mitt, jeg klarer å se lengre enn "sprit til alle!"-politikk, jeg ville bare si at det er litt absurd, er det ikke?
Jeg husker ikke hvilke partier det var som ville at 16-åringer skulle ha stemmerett, det er det samme i grunnen, men altså: dårlig idé. Jeg mente masse tull da jeg var 16 år som jeg aldri ville ha ment nå. Apropos 16 år, er det ikke så at man kan få tillatelse til å gifte seg da, selv om man er under myndighetsalder? Med tillatelse fra foresatte og fylkesmannen? Det viser jo at foresatte, som da må være godt over 18 år, er like mye idioter, for hva er en god grunn til at en 16-åring skal gifte seg? Jeg klarer bare ikke å komme opp med noe, fortell meg det du hvis du kan.
Jeg synes altså at denne Cathrine Lislerud (snart Bunny Føkk?), hvis hun er seriøs da, riktignok, undervurderer 18-åringer. Greit, jeg er 19, jeg er ikke så mye eldre selv, klart jeg må forsvare min egen alder. Fordi jeg synes ikke at vi er så uvitende. Jeg er ikke fornuften selv, men jeg vet at man skal tenke seg om før man bytter navn og jeg vet at halvparten av alle ekteskap rakner anyways.
Men det jeg gjerne ville ha endret på, er aldersgrensen på å ta billappen, flytt den opp til fylte 25 år! Ok, kanskje det var litt drøyt, la oss si 20 år da. PS: Jeg er seriøs.
onsdag 1. oktober 2008
Overvurdert og undervurdert
Jeg er syk. Igjen. Jeg er faen meg oftere syk enn jeg... ja, har mensen. Jeg som hadde planlagt å begynne å trene denne uka. Ikke si "as if", jeg gjør faktisk svært mye av det jeg sier jeg skal gjøre. Ihvertfall så begynte jeg faktisk å trene sist gang jeg bestemte meg for det - i ganske mange uker før det ble sommer, øl og lange netter...
Trening er noe jeg har undervurdert i ganske mange år. Jeg har tenkt at folk bare gjør det for å holde seg slanke (eller bli tynnere) eller for å få definerte muskler. Men etter i våres har jeg skjønt at man faktisk får ganske mye energi sånn ellers av å trene, at jeg faktisk orket mere og ikke følte meg så "tung" og slapp lengre. Ikke at jeg er den slappeste jeg kjenner, jeg går og sykler ganske mye, men det holder ikke i forhold til all ølla jeg har drukket (, drikker og kommer til å drikke).
Fra undervurderte ting til overvurderte. Jeg tenkte jeg skulle lage en liste over det jeg synes er overvurdert:
-Ost. Greit, jeg er veganer så jeg har på en måte tvunget meg selv vekk fra det, men nå savner jeg det ikke lenger i det hele tatt. Jeg får aldri cravings etter det.
Trening er noe jeg har undervurdert i ganske mange år. Jeg har tenkt at folk bare gjør det for å holde seg slanke (eller bli tynnere) eller for å få definerte muskler. Men etter i våres har jeg skjønt at man faktisk får ganske mye energi sånn ellers av å trene, at jeg faktisk orket mere og ikke følte meg så "tung" og slapp lengre. Ikke at jeg er den slappeste jeg kjenner, jeg går og sykler ganske mye, men det holder ikke i forhold til all ølla jeg har drukket (, drikker og kommer til å drikke).
Fra undervurderte ting til overvurderte. Jeg tenkte jeg skulle lage en liste over det jeg synes er overvurdert:
-Ost. Greit, jeg er veganer så jeg har på en måte tvunget meg selv vekk fra det, men nå savner jeg det ikke lenger i det hele tatt. Jeg får aldri cravings etter det.
-Sienna Miller. "Hei, jeg vil være Kate Moss!". Og er hun ikke bare kjent for å ha vært dama til Jude Law?
-Shakespeare.
-Shakespeare.
-Agyness Deyn. Hun er slettes ikke pen, og ja, jeg vet at modeller ikke skal være klassisk pene, men æææsj, hun her er jo bare irriterende. Stygt smil, stygt hår. Stygg stil har hun og.
-Kings Of Leon. Makan til møkkaband, det har de alltid vært. For ikke å snakke om vokalist Caleb Followill som IKKE er så hot som så mange jenter skal ha det til. Han har dessuten en stemme like irriterende som Agyness er stchøgg.
-Kings Of Leon. Makan til møkkaband, det har de alltid vært. For ikke å snakke om vokalist Caleb Followill som IKKE er så hot som så mange jenter skal ha det til. Han har dessuten en stemme like irriterende som Agyness er stchøgg.
-The Strokes. Speaking about overvurderte band og Agyness (som jo er sammen med en fyr i bandet).
Agyness og han ene fra The Strokes.
-Starbucks. C'mon, det er en kjede. Når begynte kjeder å lage de beste varene? Hvorfor ikke bare gå i en personlig kaffeshop i stede? Du vil ikke angre! Likevel, Starbucks er greit å ha på flyplasser.
-London. Selvfølgelig er London er koselig by med sin sjarm, men så utrolig mange andre byer som er enda finere og mer sjarmerende!
-Taco og pizza. Ja, det er godt, men slettes ikke det beste i verden.
-Johnny Depp. Det vet jo alle at jeg synes.
-Shopping. Fy. Faen. Det. Verste. Jeg. Vet.
-The Teenagers. Enda et overhypa møkkaband.
-Tokyo Police Club. Mens jeg er inne på overhypa møkkaband. Det verste er at jeg har sett dem to ganger (Hove '07: jeg hadde ikke noe bedre å gjøre, dessuten var det deilig å sitte i sola bare. Roskilde '08: plutselig begynte det å pøsregne, Helene og jeg måtte bare løpe inn i et konserttelt).
-Polaroidkamera. Fine bilder, men så upraktisk!
En ting som ihvertfall ikke er overvurdert er gulrotsuppe! Det er tvertimot undervurdert. Jeg tror jeg må ha laget alle mulige varianter av denne suppen. Nå skal jeg gå og lage meg den kremete gulrotsuppen fra Vegan with a Vengeance, det er den beste gulrotsuppeoppskriften hittil!
-London. Selvfølgelig er London er koselig by med sin sjarm, men så utrolig mange andre byer som er enda finere og mer sjarmerende!
-Taco og pizza. Ja, det er godt, men slettes ikke det beste i verden.
-Johnny Depp. Det vet jo alle at jeg synes.
-Shopping. Fy. Faen. Det. Verste. Jeg. Vet.
-The Teenagers. Enda et overhypa møkkaband.
-Tokyo Police Club. Mens jeg er inne på overhypa møkkaband. Det verste er at jeg har sett dem to ganger (Hove '07: jeg hadde ikke noe bedre å gjøre, dessuten var det deilig å sitte i sola bare. Roskilde '08: plutselig begynte det å pøsregne, Helene og jeg måtte bare løpe inn i et konserttelt).
-Polaroidkamera. Fine bilder, men så upraktisk!
En ting som ihvertfall ikke er overvurdert er gulrotsuppe! Det er tvertimot undervurdert. Jeg tror jeg må ha laget alle mulige varianter av denne suppen. Nå skal jeg gå og lage meg den kremete gulrotsuppen fra Vegan with a Vengeance, det er den beste gulrotsuppeoppskriften hittil!
Abonner på:
Innlegg (Atom)