The chief enemy of creativity is good sense.
-Pablo Picasso

Om døgnrytmer og sannheten om påsken

Det blir ingen påskeferie på meg i år, den eneste dagen jeg har fri fra jobb er andre påskedag og den aktes å brukes på å være fyllesyk fra Søndagssnurren dagen før. Jeg som hadde gledet meg til å ta toget og produsere skriblerier i haugevis og spise macademianøtter med sjokoladeskall på i bøtter og spann. Det blir ikke en gang noen bypåske med bål i naturen hundre meter vekk fra asfalten og utepils. Hele påsken blir en vampyrtilværelse, rett og slett. Det føles som en waste å bruke våren slik, derfor er jeg litt glad for at det er overskyet i dag, selv om det godt kan snu, klokken er bare såvidt passert 9 om morgenen. Du hørte riktig, klokken er bare såvidt passert 9 om morgenen, jeg har allerede spist frokost og gjort alt slikt, enda jeg ikke skal på jobb før langt på ettermiddagen. Jeg har rett og slett blitt et A-menneske. Og godt er det, for det er mye mer produktivt. Da jeg gikk på ungdomsskolen og var gotherisk og wannabe-bohemsk og alt det der, var jeg fast bestemt på at kvelden og natten var den beste tiden på døgnet å skrive på, men det er bare bull-shit. (Jeg må likevel få dra frem at det muligens lå noe i det, for på den tiden bodde jeg jo med mamma og pappa og tre søsken og det var nok stillest i huset midt på natten. Men det hadde altså ikke noe med kroppens naturlige døgnrytme å gjøre.) Jeg tror at det å være B-menneske ikke lå naturlig i meg, men heller var et produkt av samfunnet rundt: selvfølgelig vil de fleste heller bli under dyna enn å gå ut i kulda for å ta bussen til skolen klokken 7 om morgenen. For når jeg er fri fra alt rundt meg, hvilket ikke hender så ofte, men dog har skjedd, som da jeg bodde på en hytte i skogen alene i to uker: da stod jeg naturlig opp i 6-tiden, helt opplagt, uten et spor etter trøtthet, klar for dagens dont.

Det kan nok hende at det er A-mennesker som har bestemt åpningstidene i butikkene, bankene og på de offentlige kontorene, og når vi skal gå på skolen, men i så fall er det sikkert og visst B-menneskene som har bestemt når utestedene skal stenge og normene om når vorspiel og nachspiel begynner og slutter. Å gå rett fra nachspiel til skolen da jeg var videregående skole-elev og fortsatt B-menneske var easypeasy, nå dør jeg nesten når klokken er halv 3 og den siste slurken fatøl er drukket opp. For jeg skal nemlig innrømme at jeg er superletta for at skjenketiden i denne byen ble innskrenket til klokken 2. Unntaket er om sommeren når det er lyst hele tiden, for da sover jeg ikke, og man kan jo ikke være verken A-eller B-menneske når man ikke sover. Hvilket fører til teorien om at det verken er samfunnet eller den indre naturlige rytmen som bestemmer om man er A- eller B-menneske, men lyset. Men jeg tror nok heller det er en kombinasjon av alle disse tre. På mange andre steder i verden betyr jo ikke lyset noe riktignok, der er det jo, om ikke helt, så i hvertfall mer jevnt mellom dag og natt hele tiden. Jeg synes derimot det er verdt å leve gjennom vinterdager med bare to-tre timer sol om dagen når man har somre hvor det bare er et par timers mørke om natten, et mørke som egentlig ikke er et mørke en gang, for solen forsvinner liksom aldri helt bak der, og man er uansett for travel med å bedrive en sommernattsaktivitet til at man i det hele tatt tar notis av det.

Og det er det påsken er egentlig, den er ikke annet enn et eneste stort sommervorspiel. Sommertiden er stilt, det er lysere senere på kvelden. Jeg går kanskje glipp av utepils og timelange turer i skogen, men påsketradisjoner som sjokoladeegg, tv-krim (jeg har nemlig funnet ut at selv om krim i bokform er dritkjedelig, så er krim på skjerm slettes ikke så verst) og Dynamight (i morgen!!!) får jeg jo med meg. Dessuten vet vel alle at tiden mellom påske og sommer går fortere enn resten av tiden, det er rart og jeg skjønner ikke hvorfor (mulig Einsten hadde noe lurt å si om det), men slik er det nå bare: vips, før man vet ordet av det er det sommer. Enn så lenge; god påske, og hold dere i nærheten av internett!

Strender

Jeg rablet om drømmevillaen min i går, og visste ikke at jeg glemte å nevne at kjøkkenet på hotellet i den japanske filmen Briller (jeg gleda meg sykt lenge til å se den, den handler jo om en masse gulinger med briller!!!) er drømmekjøkkenet mitt. Det er et sånt kjøkken hvor man ikke helt skjønner om man er inne eller ute, og jeg elsker alle sånne typer rom. Indirekte betyr dette at jeg blir nødt til å anskaffe meg drømmehuset mitt i et land hvor det ikke er så veldig kaldt om vinteren, eller hva vet jeg, kanskje dette miniatyrhotellet var på et sted med kalde vintre og at de hadde et innekjøkken også, bare at jeg aldri så det fordi de aldri filmet der fordi det bare var vår i filmen? Anyways, de tilbragte mye tid med å å skumre på stranden og det skal vi også i helgen. Vi busser til Lista i morgen og sover i et gammelt ateliér (skrev jeg det riktig? Jeg pleier alltid å si det ordet som har noe med skyting i gamle dager å gjøre) og satser på å finne én kilo coke på stranden som har drevet vekk fra en av båtene i Nordsjøen eller Skagerak (jeg er ikke helt sikker på dette med strømmene i havet), sånn at vi kan selge den litt etter litt og tjene noen hundretusen (eller mer?) og jeg kan kjøpe sykkel for penga og dra til Japan og spise alle mine måltider fra mange skåler på likt og virkelig lære meg å spise med pinner. Eller vi finner ikke noe coke, men en kasse som flyter i strandkanten og er full av frø fra eksotiske steder i verden som vi kan plante. Og så, når vi våkner dagen etter er det blitt en hel jungel rundt oss og vi kan klatre i trærne og spise røde bananer (dere vet at røde bananer faktisk finnes og kommer til å bli fremtidens dagligdagse bananer fordi dagens gule bananer as we know them trues av en spesiell sopp?) og guava og mango og frukter vi ikke en gang vet navnet på. Det blir gøy! Ihvertfall så lenge det ikke vokser noen sinnsykt store kjøttetende planter der. Eller jo, vi kunne jo bare fora dem med hvalfangere, gale israelere og denne byens nynazister, dem er det jo nok av. Vel, vi får se. Dere hører i hvertfall ikke noe fra meg før neste uke. Ha en god helg enn så lenge!

Jeg ønsker meg en sykkel og en hest og en villa ved Rivieraen

Denne morgenen gumlet jeg på knekkebrød (dessverre Wasa husman som egentlig ikke er noe godt, men jeg forvekslet pakningen med Wasa havre som er kjempegodt) med peanøttsmør og bananskiver fordi jeg glemte å kjøpe ny müsli, og på radioen hørte jeg at Kåre Willoch mente at kredittkort burde forbys og jeg var helt enig, eller, jeg hadde aldri tenkt på det før at det burde forbys, men jeg har aldri skjønt helt hvorfor folk bruker penger de ikke har i hytt og pine, er det ikke bedre å spare dem først? Det er kanskje ok med et hus, men noe annet? Jeg synes tilogmed billån er drøyt. Det tar jo ikke så lang tid å spare til en bil vel. Dessuten er det de færreste som må ha en bil. Det er et u-must. Det er en luksusting. Akkurat som et basseng i hagen, den eneste forskjellen er at "alle" har bil, mens (nesten) ingen har basseng i hagen (nesten i parantes fordi jeg plutselig kom på at jeg kjenner noen med basseng i hagen). Ikke en gang småbarnsfamilier må ha bil. Det går ann å ta bussen. Alle kan ta bussen (eller trikk og bane for de som bor i de delene av landet hvor det går ann). Eller sykle. Jeg skal sykle hele tiden straks det blir april, jeg skal ikke ta bussen en eneste gang. Om jeg bare hadde hatt sykkel. Jeg har nemlig ikke eid min egen sykkel siden sommeren totusenogseks. Det hendte under Quartfestivalen at jeg parkerte sykkelen ved enden av Kvadraturen (altså sentrum for dere lesere som aldri har satt deres fot i Kristiansand), en ende hvor det skjer ytterst lite og kanskje akkurat dét var grunnen til at den ble borte, den forsvant, tyvene hadde få øyenvitner og god tid, for det var ikke slik at jeg dro dit for å hente sykkelen etter siste konsert (som forøvrig var Damian Marley), nei, jeg dro på nachspiel, og på enda et etter det igjen, og plutselig var det midt på dagen dagen etter før jeg dro for å hente sykkelen min, bare at den ikke var der lenger. Og dette er snart fire år siden - uæh! -, hvordan har jeg klart meg uten sykkel så lenge? Det er kanskje på tide å kjøpe seg en ny en. Det er bare det at jeg er helt sikker på at den også kommer til å bli stjelt etter en liten stund, jeg bare vet det fordi jeg alltid har uflaks og det hadde vært så typisk. Derfor kvier jeg meg for å kjøpe meg en ny sykkel. Dessuten tenkte jeg å kanskje kjøpe en billigsykkel av den sort man monterer selv, men lucky me, jeg som sjeldent leser dagspressen fikk likevel med meg advarselnyheten om at billigsykler man monterer selv er livsfarlige (og dette stod ikke på forsiden av verken VG eller Dagbladet, men midt inni Aftenposten!!!), og det er også typisk meg at om jeg hadde kjøpt en sånn en, så hadde setet OG styret sikkert løst seg på likt når jeg de få gangene ikke har noen sykkelsti å sykle på, men må sykle ute på veien med bilene. Sånn er uflaksen min. Heldigvis har jeg veldig mye hell i uhell, så jeg hadde sikkert blitt påkjørt av en kjendismillionær som ville ha kjøpt en helt splitterny bra sykkel til meg som jeg kunne ha syklet på når mine armer og ben igjen hadde blitt helet (og slik kunne vi ha blitt gjenstander for en gladnyhet i Se & Hør). Hvor fint hadde ikke det vært? Da hadde jeg syklet den gamle postveien til Songdalen, syklet videre forbi alle hestejordene til Søgne (men strøket hestene på mulen først), kjøpt is i butikken på Høllen og lagt meg på en benk ved Årossanden hver eneste dag. Serr. Jeg må ha en sykkel. Å, nå vet jeg hva jeg gjør: jeg finner ut av når politiet arrangerer sin neste sykkelauksjon. Kanskje jeg får en sånn hybridsykkel for en tusenlapp? Nei, jeg vil ikke ha en hybridsykkel, jeg vil bare ha en vanlig sykkel med litt gir sånn at jeg ikke dauer i oppoverbakkene (jeg har nemlig av og til lånt min mammas gamle sykkel fra et tiår langt tilbake med tre gir, men det er det samme som ingen gir, dessuten er den helt rusten og det er egentlig ikke en sykkel lenger). Helst med bagasjebrett bak, selv om jeg er livredd for å ha noen bakpå (likegreit, det er jo ulovlig), jeg må jo legge veska en plass. For i kurven foran skal jo matvarene ligge, og den kan godt være i stål. Jeg er nemlig en praktisk sykler, jeg har ikke behov for en hipsteraktig sykkel i en fin farge som f.eks. eplegrønn uten noen logoer på fordi den er DIY spraylakkert og med en kurv alá the 50s foran på den, sånn som sykkelen til lærerinnen i filmene om Pippi Langstrømpe som jeg veldig ofte tenker på når jeg er på jobb. Pippi altså. Jeg forstår ikke hvorfor, hun har ingenting med det stedet å gjøre, men likevel tenker jeg veldig ofte på Pippi og huset hennes og hesten som også bor inni huset og pannekaker og fletter og flasker med saft som henger i trærne (jeg er helt sikker på at de inneholder hylleblomstsaft og kirsebærsaft) når jeg er på jobb. VilleVilleKulla er drømmehuset mitt og jeg vil også ha en hest og gjøre akkurat som jeg vil hele dagen lang. Og hvis ikke det går vil jeg ha villaen ved Rivieraen som hovedpersonene i Françoise Sagans Bonjour Tristesse bor i, og der skal jeg drikke kaffe og spise appelsiner på trappen til verandaen hver morgen. Jeg tenker alltid på dette når jeg putter penger inn i BSU-en, det er nemlig tre ting jeg bare MÅ gjøre her i livet: 1. skrive en bok (og deretter flere), 2. se nordlyset, 3. kjøpe meg en villa. (Tidligere var det en nr. 4: lære å steke pannekaker, men det kan jeg nå, så den er ikke lenger noe punkt.) Jeg er altså svært ansvarlig voksen samtidig som jeg ikke er det. Det går ann å være rød og blå på likt, uten at det blir lilla. Forstår dere? Det er også litt som at jeg i begynnelsen av dette innlegget virket veldig i mot bil, samtidig som jeg selv øvelseskjører masse og snart tar lappen. Jeg tror i hvertfall at jeg er i nærheten av lappen hver gang jeg øvelseskjører med mamma og pappa, men sammen med kjørelæreren er det en lang vei å gå. Det er ihvertfall et tegn på at jeg får mye for pengene når han retter på alt jeg gjør. Jeg har kjørt på veien i tre måneder, men ikke før denne uka lærte jeg hva akselerasjonsfelt var for noe. Haha. Typisk kjerring, sa min kjæreste som ellers aldri bruker slike ord. Men det er ikke flauere enn at jeg kjørte bil på veien i to og en halv måned før jeg forstod at det var et speil nesten rett foran trynet mitt som jeg kan se i for å se om det er noen biler bak eller ei! Det er som mora til bestekompisen til Pondus i tegneserien med samme navn (jeg kan ikke huske hva han heter, men det er han som bare hører på AC/DC). Hun er kjerring, hun. Jeg eier ikke en egen morgenkåpe en gang.

It's like, if you're an artist [...], you do it all the time, and you do it because you love it, and you don't know what else to do. You just have to.
-Terry Richardson

Et antikvariat og flere godteriposer

I helgen var jeg på Kallestads Antikvariat på Lund, like ved akebakken, hvordan det kan ha seg at jeg aldri har vært der før, er meg en gåte, for der var haugevis av bøker, både oppe, i trappa og i kjelleren - i flere rom! Jeg kunne godt ha vært der lenger enn vi var (og selv det var ganske lenge), men min kjæreste var skranten og ville sette seg ned og drikke kaffe. I hvertfall gikk jeg derfra med en papirklippbok fra syttitallet, den er full av påfugler og firfisler, knekter og dronninger (akkurat som i Alice in Wonderland!), fisker og abstraktheter, og barneboka Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett. Jeg leste den aldri selv som liten, men en lærer høytoppleste fra den i en tid hvor jeg for lengst hadde lært å lese selv, altså lyttet jeg stort sett bare halvveis etter mens jeg tenkte på andre ting, likevel fikk jeg med meg noe, og jeg så filmen en gang, såvidt jeg kan huske likte jeg den, og jeg har tenkt på det flere ganger i senere alder at jeg burde lese den, av og til har jeg vært på biblioteket og lett etter den, men ikke funnet den, og nå skjønner jeg hvorfor, jeg har stadig vekk lett etter den i voksenavdelingen, og igjen er det en gåte, hvordan kan jeg noen gang ha trodd at det var noe annet enn en barnebok? Men altså, nå eier jeg den; den har blitt lest til side tyve eller noe sånt, man kan kjenne det på arkene, hvordan de ligger når man blar i dem. Så etter de tyve sidene har vedkommende som leste den sluttet. Det har ikke personen som eide Jonathan Safran Foers Extremely Loud and Incredibly Close før meg gjort, denne vedkommende har bøyd og vendt på boka i alle vinkler og ringet inn ord og setninger med rød penn. Denne kjøpte jeg nemlig også i helga, for en tier på et loppemarked, sammen med et rosa skjerf, en svart kjole (som er lik nesten alle de andre hverdagskjolene mine) og en vaffel med jordbærsyltetøy. Jeg vet ingenting om den ellers, jeg har bare lest på baksiden, men jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle kjøpe en tilfeldig bok, jeg pleier nemlig sjeldent å kjøpe en bok av en forfatter jeg aldri har lest før eller som ikke står på "Skal leses"-listen min (de havner der av forskjellige grunner, kanskje noen jeg kjenner som har bra litteratursmak ellers har anbefalt en bok, eller jeg leste en bra anmeldelse), selv om boka bare koster en tier, men denne lørdagen gjorde jeg det altså. Svært rebelsk var det. I hvertfall åpensinnet. Det hjalp forresten at den hadde svært tiltrekkende cover i rødt, hvitt og svart, og dessuten en svært fin font, selv om jeg vet godt at bøker som ser ut som godteri (denne vil jeg si er en pose polkagriser og lakrisdrops) ikke må være bra. For eksempel kjøpte jeg i fjor høst John Greens Looking For Alaska fordi den var så fin (som lakrispenger og skumgummi som ser ut som speilegg) og jeg leste noen utdrag av den som også var fine, men så viste det seg at selve boka var døll og teenage uh, de få fine setningene jeg hadde lest på forhånd var de eneste fine setningen som var, og jeg hadde jo allerede lest dem da jeg satt der med boka! Det var svært skuffende, men det var et eksempel at at det ikke går ann å vite at jeg liker noe før jeg har prøvd det, akkurat som at det ikke går ann å mislike noe før jeg har prøvd det. Et eksempel på det siste der er at jeg nå elsker brunost, noe jeg ikke har spist siden jeg var så liten at jeg ikke kan huske det (det er bare mamma som sier at jeg elsket brunost da jeg var liten) fordi jeg bare har antatt at jeg ikke liker det, og som jeg nå spiser hele tiden fordi jeg antok helt feil, det er jo så godt! Som oftest på knekkebrød, men gjerne helst på vaffler sammen med blåbærsyltetøy. Mhm-mm. Kanskje det er det jeg skal ta utgangspunkt i når jeg skal lage omslag på min bok?

---

PS: Jeg har forresten skrevet gjesteinnlegg hos Ask for Answers, gå og se, hm?

Skriveøvelser #11

[...]

Jeg var ikke noe trøtt, så selv om jeg skulle ta flyet tidlig neste morgen la jeg meg ikke. Jeg plasserte eplene jeg hadde kjøpt på rekke og rad på skrivepulten. Først prøvde jeg å stille dem etter hverandre etter hvor store de var, men de var så like i størrelsen at jeg ikke gadd det likevel. Jeg stilte dem bare på måfå etter hverandre.

[...]

Jeg tok opp tomatene og stilte også dem på rekke og rad, foran eplene. Så åpnet jeg vinduet og satt i vinduskarmen mens jeg prøvde så godt jeg kunne å blåse røyken ut i natteluften istedenfor inn i hybelen. Jeg lurte på om det var noen som så meg, om det var noen andre som leide hybel i samme bygning som meg som visste at det ikke var lov til å røyke her og så at jeg gjorde det. Eller om de og gjorde det samme, men at jeg aldri hadde sett det. Kanskje noen av dem til og med hadde kjæledyr inne på hybelen, og da tenkte jeg at det ikke kunne ha vært en hund, for en hund hadde hatt for lite plass og måtte ut og inn av bygningen hver gang eieren skulle gå på tur med den. Kanskje eieren gjorde det på nattestid, i så fall burde jeg ha sett det, og det hadde jeg jo ikke, så jeg slo tanken fra meg. Jeg tenkte at kanskje det var noen som hadde en katt, de var litt lettere å holde skjult. Jeg tenkte på en bok jeg hadde lest hvor hovedpersonen bodde i New York og hadde en innekatt som aldri fikk gått ut annet enn på terrassen. Jeg tenkte på hvor kjipt det var for den katten, eller på om den kanskje syntes det var helt ok.

Jeg lurte på om jeg hadde kunnet trives i en så stor by som New York. Jeg tenkte på hvor mye jeg hatet øde plasser uten mennesker rundt meg, og at det var et paradoks siden jeg stort sett ikke kan utstå de fleste mennesker og at jeg ofte er redd for dem også. Jeg tenkte at jeg sikkert ikke hadde trivdes bedre i New York enn der jeg var.

Jeg tok opp eplet som lå til høyre, nærmest vinduet, og spiste det, før jeg tok tomaten som også lå nærmest vinduet og spiste den også.

Mikroskopisk sammendrag av litteraturhistorie på mikroplan

Her en dag var jeg ute på byen og hadde en samtale om bøker med en perifer venn, hvorpå hun spør meg hvordan jeg kan like Haruki Murakamis Norwegian Wood så godt (dette fortalte jeg ikke vedkommende: men om jeg får en jenteunge en gang skal hun hete det samme som en av personene i denne boken), jeg som alltid er så glad og boka så dyster. Det er det jo selvsagt en naturlig forklaring på, like selvsagt som at om jeg hadde vært sur eller besatt av andre sinnstemninger som de fleste burde bli spart for, hadde jeg jo holdt meg hjemme. Jeg er da ikke emo.

Bortsett fra på bokfronten. Jeg anbefalte Jeffrey Eugenides' Jomfrudød til vedkommende (hvis hun leser den kommer hun til å bli overrasket igjen,) og har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest Sylvia Plaths Glassklokken. Det er noe sykt fascinerende at Plath selv tar selvmord etter bokens utgivelse (trenger jeg å fortelle at boka handler om Esther som havner på sinnsykehus etter et selvmordsforsøk?), synes ikke du? Det er nå en stund siden jeg leste denne riktignok, og det er også en lang stund siden jeg leste Haruki Murakami (hans What I Talk About When I Talk About Running var den siste jeg leste, og den tells ikke en gang, det var mer som en selvbiografi), man trenger liksom en pause. Det blir for destruktivt. Man blir litt tullerusk i hodet og må lese noe annet. Døll realisme for eksempel. Noen fantasyleserne hadde sagt "Jeg orker ikke å lese om sånt, det er nok av det i virkeligheten fra før av". Fantasybøker er som en flukt fra virkeligheten, mens denne typen realisme jeg snakker om (unnskyld for min mangel på litteraturvitenskapelige termer, jeg kan ikke sånt) er virkeligheten beskrevet akkurat som den er, ned til det nøyaktige. Og jeg synes faktisk det er fint. Jeg liker å tenke "Akkurat sånn her er det, akkurat sånn"! Kanskje er det fordi jeg i underbevisstheten føler meg mindre alene, i den visshet at forfatteren av det jeg nettopp leste vet akkurat hvordan ting er. (Vi har noe til felles!) Som f.eks. i en Milan Kundera-novelle jeg for ikke så lenge siden leste (men jeg tør ikke si hvilken for da røper jeg jo hvordan jeg ser ting og det orker jeg ikke at alle vet). Jeg måtte tilogmed understreke visse avsnitt. Noe helt annet enn første gang jeg leste Kundera. Da var jeg seksten år og leste ikke bare en novelle, men en hel bok, og jeg forstod virkelig ikke oppstyret med ham, jeg syntes boka var døll og kjedelig på en meningsløs måte. Inntil jeg nylig ramlet over ham i form av en novelle og ble helst frelst og gikk hen i et bokantikvariat og kjøpte Tilværelsens ulidelige lethed (ja, dette hendte i Danmark). Tenk at det går ann å vokse slik. Man leser en forfatter og det gir ingenting, så venter man noen år og den samme forfatteren er helt fantastisk. Enten det eller så begynte man å lese på helt feil verk slik at førsteinntrykket ble så som så og man gir faen i resten for man regner med at det er like kjipt. I så fall er jeg glad for at jeg ikke startet med Xiaolou Guos 20 Fragments of a Ravenous Youth, for den var ganske lame, jeg må innrømme det, men med A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers, for jeg elsker elsker elsker den boka og jeg må snart lese den på nytt.

Men det var ikke meningen å disse fantasy heller. Jeg har jo faktisk lest Ringenes Herre-trilogien to ganger, det er sikkert veldig få ganger mindre enn hvor mange ganger blodfansen har lest bøkene, men likevel flere ganger enn de fleste. Jeg har dessuten lest det meste annet av J.R.R. Tolkien. Ufullendte fortellinger fikk meg til å sitte våken en hel natt da jeg gikk på ungdomsskolen, og vips, så var det morgen. Jeg har ikke lest noe særlig fantasy siden den gang, ungdomsskoletiden altså, bortsett fra Harry Potter (i likhet med millioner av andre har jeg lest hver og en av bøkene sånn ca. 10 ganger), men det er jo en helt annen type fantasy. Jeg sparte siste boka forferdelig lenge og jeg måtte gjemme meg hver gang noen snakket om den sånn at de ikke skulle spolere hele min kommende leseropplevelse. (Apropos det med å spolere, så befant jeg meg ved en annen anledning i en samtale om Harry Potter hvor en av samtalerne ikke hadde lest bøkene og sa "Ikke si noe da, da blir filmen ødelagt!", hvilket bare fikk meg til å snakke enda mer om hva som kom til å skje fordi jeg er superarrogant ovenfor bok vs. film; jeg har faktisk ikke giddet å se en eneste Harry Potter-film.)

Apropos bøker som både voksne og barn liker, leste jeg nettopp Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupérys, den er jo famous, men jeg forstod ikke hva som var så fantastisk og beste barnebok ever-aktig med den. Kanskje ville jeg ha syntest annerledes hvis jeg hadde lest den da jeg faktisk var barn. Eller kanhende ikke (det kan jo hende at det bare er nettopp voksne som har skrytt den så opp). Og så er det bøkene som kamuflerer seg og sier de er barnebøker når de egentlig ikke er det, som for eksempel Tove Janssons bøker om Mummitrollene. Filmene på barne-tv var så gøye, men bøkene forstod jeg lite av da jeg var liten. Jeg forstod ikke hvorfor Mummipappa måtte dra litt vekk fra familien sin for å få være alene, hva var det for en ting å gjøre, var han ikke glad i dem lenger? (Å være alene er jo helt eksistensielt for livskvaliteten, jeg blir gal av for lang tid uten en sjanse til å være det.)

Nå, nå leser jeg Herman Melvilles bok om den berømte hvalen Moby Dick (en av bokas hovedpersoners navn er det fineste guttenavnet jeg vet om, hvis jeg får en guttunge skal han hete det), det er litt av grunnen til at jeg er svært opptatt av hvaler for tiden og at det ligger en hvaltegning på gulvet fordi det å tegne hvaler på enklest mulig måte er min nye hobby (hvalen på gulvet er tegnet med tre farger og en fontene på ryggen, altså er det lang vei å gå, det burde ikke være nødvendig å tegne det for at folk skal skjønne at det er en hval), og i vinduskarmen ligger en haug med bøker jeg har kjøpt fra internettbutikker (Bonjour Tristesse av Françoise Sagan), på Tronsmo i Oslo (An Elegy for Easterly av Petina Gappah), på en random tur i en bokbutikk (UFO in her eyes av Xiaolou Guo) og i bruktsjapper (enda flere bøker av Françoise Sagan) og bare venter på at jeg skal lese dem. Å, akk, den som bare hadde mer tid, enda jeg leser på bussen og på busstoppet mens jeg venter på den, er det ikke tid nok. Det er det samme dilemmaet som gutten med brillene i Maria Gripes Fjerde etasje med heis har. (Forøvrig en av mine yndlingsforfattere da jeg var liten, jeg ville også være Lotten og bo i et stort herskapshus og ha en hemmelig kommode med lås. Sistnevnte har jeg nå, men jeg låser den aldri, det er ingen rikmannsjenter i samme hus som kan tenkes å rote oppi den, og uansett så ville de bare funnet en tom lommelerke, en haug med brukte kovolutter og en gammel sjette sans - oi, vent, det siste der er jo faktisk litt spennende, grunnen til at jeg har spart den er jo at den fungerer litt som en dagbok.) Han bare leser og leser, det er det eneste han gjør, for han må rekke gjennom alt før han dør. Jeg er heldigvis ikke så ekstrem, av og til går jeg faktisk ut i solskinn og snø. Når jeg skal til biblioteket.

Sparelysrør, pfft

Utdrag fra Mary-Kate Olsens intervju med moteshowprodusent Alexandre de Betak (leses i sin helhet i coffeetableboka deres).

AdB: [...]I'm going to Punta Cana for two days, well, for work actually. I'm doing environmental stuff.
MKO: You mean green, environmental events?
AdB: Yes, I'm very interested in helping to reverse some of the damage.
MKO: Do you drive a Prius?
AdB: Ha! No, I don't drive a Prius. I drive a Smart car or a Vespa. I'm actually going to Punta Cana to have a brainstorm; the idea is to basically use people like us to try and help. What I want to do is to use our skills - and that world we're in - to make green glamorous.
MKO: Yes, I think that can make the green movement glamorous. That would be a great thing. I started using green lightbulbs, but the color is very harsh. I would rather use candles than that lightbulb.
AdB: I know what you mean. If itwere a bad light, I wouldn't have been able to use it either. Light is very important to me.
MKO: Candles I love. The lightning is better, Or at least it's dimmer. Everything is better when dimmed!

Kannibaler? hvem er ikke kannibal? Sannelig sier jeg deg, det skal gå den fijivillmann tåleligere som har saltet ned en mager misjonær i kjelleren til hungersnøden som kommer, jeg sier, det skal gå den forutseende fijivilmannen tåleligere på dommens dag enn deg, du siviliserte og opplyste gourmand, som nagler gjess til marken og delikaterer deg med deres oppsvulmende lever i din pâté-de-foie-gras.
-Utrag fra Herman Melvilles Moby Dick