Viser innlegg sortert etter relevans for søket ukas. Sorter etter dato Vis alle innlegg
Viser innlegg sortert etter relevans for søket ukas. Sorter etter dato Vis alle innlegg

søndag 18. april 2010

Aprilspørreskjema nr.3

Ukas Mary-Kate:


Ukas blogg: Learn Something Every Day. Jeg elsker trivia. Visste dere at det ligger et Playboy-magasin på månen?

Ukas bok: Det blir en Francoise Sagan-bok igjen. Drivende skyer. Rett og slett fordi det er den eneste boka jeg har lest denne uka, så jeg har ikke noe valg. Den er ok, men jeg er litt lei av Sagan nå ass.

Ukas guilty pleasure: Å utsette alt jeg kan gjøre i dag til i morgen.

Ukas undervurderte: Chevre. Hvorfor spise brie-ost når man kan spise chevre laget av økologisk geitemelk fra Dovre?

Ukas overvurderte: Sokker. Et eneste snev av vår og ballerinaskoene er på. (Det er bare det at jeg glemmer at selv om det er sol og varmt og deilig når jeg går ut midt på dagen, så betyr ikke det at det ikke kan være bare 5 grader på kvelden, hvilket resulterer i alien-tær*.)

Ukas godis: Dette er kanskje å dra betydningen av ordet 'godis' for langt, men jeg har rett og slett ikke noe annet å kåre til ukas godis enn melke- og glutenfrie vaffler med lettrømme og jordbærsyltetøy. Jeg mener, epler er for drøyt å karakteriseres som godis, eller?

Ukas grønnsak: Mais. Fordi det er så godt at jeg spiser det med skje rett fra hermetikkboksen.

Ukas repriseinnlegg fra min egen blogg: Blogg vs. dagbok. Bare for å vise dere at jeg faktisk kan skrive noe litt mer serri.

Ukas hval: Belugahval. Av ingen annen grunn enn at jeg vil at den skal være ukas hval. Den er av sjøfolk kalt havets kanarifugl fordi det er den mest vokale av alle hvalene.


Ukas ord: Squid. Som betyr blekksprut. Noe jeg ikke skjønte da jeg denne uka leste om hvaler og at de spiste 'fish and squid'. Bråkjekk tenkte jeg at det betydde 'fisk og krill', men da jeg litt senere leste setningen '[...] Architeuthis dux - the giant squid, mythical enemy of the sperm whale.' forstod jeg at jeg hadde tatt feil (forvokste gigantkrill finnes bare i District 9) og at det hadde vært svært blondt av meg å anta at squid betydde krill i første omgang, hvalene jeg jo satt og leste om var SPERMHVALER, og ikke BLÅHVALER, og spermhvalen har jo ikke en gang barder, men tenner**! Selvfølgelig livnærer de seg ikke på krill da.



*Jeg er det eneste mennesket jeg vet om som har lilla/blå tær uten å være død.

**Ok, fakta på bordet: Det er bare hanndyrene som får tenner. Og dessuten bare i underkjeven, og ingen av tennene er like. Jeg lurer på hvordan det ikke kan være vondt? Det høres veldig vondt ut, men kanskje de har sånne hulrom i overkjeven som er så store at tennene nede ikke toucher? Uansett, de trenger ikke tygge så veldig mye, for de svelger gjerne blekkspruter, fisker og haier HELE. En gang ble det tilogmed funnet to LEVENDE haier inni en spermhval. Den myten om å kunne bo inni en hval er altså ikke bare sprøyt!

søndag 4. april 2010

Aprilspørreskjema nr.1

Siden dette er min blogg og jeg elsker spørreskjemaer, har jeg besluttet at april skal være en spørreskjemamåned! Så here we go.

Ukas Mary-Kate:


Ukas blogg: Lisa's Likes. Ikke fordi den er så sykt interessant, for den kan ikke sies å være det, men fordi Lisa er såå søt, ikke sånn ekkel wannabe-søt, men ordentlig søt! Pluss hun er sykt pen. (Kanskje det er dette som kalles girlcrush.)

Ukas bok: Nederlagets time av Françoise Sagan. La Chamade på originalspråket. Siste del av boka, Høsten, handler om meg. Bortsett fra at jeg ikke er Anna Anka, men that's about it. (Dette er sikkert helt uforståelig hvis du ikke har lest boka, så hvorfor skriver jeg det? Jo, fordi min intensjon er å prøve å få deg til å lese den!)

Ukas guilty pleasure: Cava, for helvete. Jeg våknet opp som en rockestjerne dagen derpå: i mitt eget spy.

Ukas undervurderte: Pæreisen! Den er kommet tilbake! Endelig har Diplom-is trukket tilbake sin undervurdering. (Ok, jeg ble plutselig i tvil om jeg brukte ordet 'undervurdering' riktig nå, kan det brukes på denne måten også?)

Ukas overvurderte: Flexi-kort på bussen. Dvs. klippekort med 10 turer for 200 kr. Sykt teit av meg å skaffe meg det. Jeg orker ikke å tenke på at hvis jeg tar bussen 14.17, så må jeg ta neste buss innen 15.17 for at det bare skal være ett klipp og ikke to. Det er en frihetsberøvelse. Og jeg kan tenke det så mye jeg vil, men det kommer ikke til å skje at jeg sykler 60 km til jobb og hjem igjen hver dag. Nei, når jeg får min neste lønning skal jeg ha månedskort og kjøre så sykt mye buss jeg vil i en måned for 750 kr. Jeg driter i at det er dyrt.

Ukas godis: Påskeeggene fra Freia. De som kommer i lilla boks og med oransje skjéer.

Ukas grønnsak: Avocado. Rett og slett fordi jeg ikke har spist det på dritlenge (!!!).

Ukas repriseinnlegg fra min egen blogg: Dag Solstad, tog og en liten bit av Europa. Fordi jeg ikke fikk en eneste kommentar og ble skikkelig skuffa. Jeg skrev jo om skikkelig masse fint, var det ingen som var enige??? (Hint-hint)

Ukas hval: Spekkhogger. Denne uka fant jeg ut hva den heter på engelsk; den heter killer whale!!! Uæh!!! Dessuten er Free Willy en av de filmene i hele verden jeg har sett flest ganger.


Ukas Myspace-survey:

Latest you stayed up in the past week?
Husker ikke, men det var på et nachspiel. Jeg sovna på sofaen mens alle de andre hang på chatrullett.

How long can you go without your phone?
Et par timer før abstinensene tar overhånd.

Who was the last person you talked to on the phone and what did you talk about?
Jeg ringte til kjøreskolen min for å bestille kjøretimer.

Does your phone ring in the middle of the night often?
Nei.

What is your current annoyance?
At blogspot ikke funker på min data når jeg bruker bibliotekets internett.

Are you afraid of roller coasters?
Nei.

Who made you mad yesterday?
Ingen.

What's your ringtone?
Ring-ring.

Favorite color(s)?
Svart og havgrønn.

Have you ever gotten up early the next morning to do homework or study?
Ja, hver dag da jeg gikk på ungdomsskolen.

Do you honestly believe that good things come to those who wait?
Nei, du må gjøre noe for det.

Would you go back in time if you were given the chance?
Nei.

Where were you at 8 am this morning?
I senga.

What was the last song you listened to?
Husker ikke. Bare en random sang på radioen.

What was the last movie you saw?
Coco avant Chanel.

Ukas ord: Bamapapayabananasalad. Annenhver bokstav er bokstaven a.

søndag 2. mai 2010

Aprilspørreskejma nr.5

Jeg er fullstendig klar over at det er mai nå, men mesteparten av denne uka var april, så det blir et aprilspørreskjema til. Det siste btw. Det siste av alle spørreskjemaer.

Ukas Mary-Kate:



Ukas blogg: Jeg vet ikke, jeg har ikke pløyd igjennom noen blogger denne uka, så jeg har ikke noe å vise dere.

Ukas bok: Zadie Smiths Hvite tenner. Den siste boka jeg har tenkt til å lese på flere måneder, for folkens, nå slutter jeg i jobben om én måned for å gjemme meg på et hemmelig bestemmelsessted og skrive, og jeg kan ikke besudle mitt sinn med andre bøker (selv om det er fristende: det ligger en haug med uleste bøker i skatollet) når jeg skal det. Jeg må være CLEAN.

Ukas guilty pleasure: Ingen. Jeg har bare vært på jobb, jobb, jobb og skrevet så sykt mye, jeg har ikke hatt tid for slike ubrukelige fornøyelser.

Ukas undervurderte: Min egen selvdisiplin. Den er ikke så ille som først antatt. Jeg har tatt oppvasken så jævla mange ganger, jeg har skrevet så jævla mange sider, og jeg har stått opp så jævla tidlig HVER dag, sånn circa 6-ish for å rekke alt sammen.

Ukas overvurderte: Feminisme. Les heller hva mannsgruppen Blottar har å si i intervju med Gateavisa.

Ukas godis: Softis.

Ukas grønnsak: Poteter. Vi spiser det sånn ca. aldri, men denne uka har vi det. Stekte poteter til laks, kokte poteter til laks, potetbiter i woken sammen med artisjokkhjerter, tofu og squash, poteter, poteter, poteter.

Ukas repriseinnlegg fra min egen blogg: Siden det ikke en gang er to måneder til vi drar vår kos til København og Danmark generelt, pluss vi antagelig også skal på Roskilde, så kan dere få lese om forrige gang jeg var på Roski.

Ukas hval: Blåhvalen. Det er sykt fascinerende hvor stort dette dyret er (jeg antar at dere alle har allmennkunnskapene i boks og vet at dette er det største dyret, MEN visste dere at det er det største dyret som NOENSINNE har levd på denne planeten? Du trodde dinosaurene var store? Tro igjen!)!


Ukas ord: Hvilket. Som i "han stakk tærne i isvannet, hvilket gjorde dem lilla".

søndag 25. april 2010

Aprilspørreskjema nr.4

Ukas Mary-Kate:


Ukas blogg: Veggie in Norway. Jeg har funnet mange bra oppskrifter der, blant annet veganske blåbærpannekaker og løksuppe med timian, nam.

Ukas bok: The Whale - In Search of the Giants of the Sea av Philip Hoare.

Ukas guilty pleasure: Å kjøpe. Jeg vil jo helst ikke eie noe særlig, men akkurat når det gjelder bøker så kjøper jeg det hele tiden. Noen er splitter nye (fordi hvis jeg ikke kjøper dem fra nett så får jeg aldri sjansen til å lese dem), men de fleste er fra loppemarkeder, bruktsjapper og antikvariater. Det går knapt en uke uten at jeg kjøper en bok. Denne uken var jeg på loppemarked og på bibliotekets utgåtte bøker-salg og fant Kjell Askildsens Ingenting for ingenting (han fikk denne uka forresten Sørlandets litteraturshederspris, woho!) og Zadie Smiths debutroman Hvite tenner.

Ukas undervurderte: Macademianøttolje. Det burde alle prøve å ha på salaten.

Ukas overvurderte: Andre bilister. Hvorfor skal jeg gidde å blinke når ingen andre gidder?

Ukas godis: Sånn appelsinsjokolade som ser og oppfører seg som en appelsin med båter.

Ukas grønnsak: Spinat. Fordi det er altfor lenge siden jeg har spist det, og hvorfor det??? Aner ikke, det er jo kjempegodt! Spesielt sammen med sopp. M-hm.

Ukas repriseinnlegg fra min egen blogg: I begynnelsen av september. Det er det eneste innlegget på bloggen min som er tagget med 'squash', til nå. For nå står det jo squash på dette innlegget også. Hoho.

Ukas hval: Spermhvalen.


Ukas ord: Ad undas. Veldig mye brukt denne uka i sammenheng med mine dommedagsprofetier. "Når jordkloden går ad undas, har vi ikke lenger bruk for....", "Det spiller ingen rolle, for når verden går ad undas...", "Vi kan likegodt bare gjøre det, det kommer til å gå ad undas likevel...". Nei, jeg er ikke destruktiv, jeg er bare realist.

søndag 11. april 2010

Aprilspørreskjema nr.2

Ukas Mary-Kate:


Ukas blogg: Art by Caitlin Shearer. Fordi tegningene hennes er sykt fine. (Jeg har fortalt det til dere før, men sier det altså igjen.)

Ukas bok: Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Jeg har nesten ikke klart å få øynene vekk fra denne, det står så mye gøy i den! Jeg er snart ferdig med den nå og det er kjipt! Jaja, da får jeg begynne på Foers mye omtalte Eating Animals.

Ukas guilty pleasure: Utepils på formiddagen som aldri slutter. (Ihvertfall ikke før 5 om morgenen.)

Ukas undervurderte: Rødvin. Det er faktisk veldig godt så lenge man holder seg til et par glass og ikke et par bokser.

Ukas overvurderte: Paradise Hotell. Jeg så min første (og siste) episode ever, og jeg fatter det ikke. Jeg er veldig glad for at jeg lever uten tv.

Ukas godis: Valnøttkake.

Ukas grønnsak: Brønnkarse. Vi dyrket det alltid i barnehagen/småskolen, men jeg spiste det jo aldri. Jeg har ikke smakt det før nå nylig og jeg syntes det smakte plastikk. Lukter plastikk gjør det også. Men nå har jeg vendt meg mer til det og på grädosten er den ikke så verst.

Ukas repriseinnlegg fra min egen blogg: Denne gangen er det et nesten rent bildeinnlegg, så du trenger ikke anstrenge deg så veldig. Innlegget heter Pandaer er emo, men denne er mest.

Ukas hval: Delfin. Fordi de er fine og er yndlingsdyret mitt. De er tilogmed mere yndlingsdyret mitt enn hester. Men jeg må innrømme at jeg tenkte spesielt på dem denne uken forde det ikke var før denne uken at jeg hørte "nyheten" om delfinen som drepte treneren sin i lek.

Ukas ord: Yolk. Det er eggeplomme på engelsk. Sykt rart ord.

tirsdag 13. august 2013

DAILY RITUALS av Mason Currey

[R]outine is a condition of survival, har forfatteren Flannery O'Connor sagt, i følge Daily Rituals. Og det er noe i det altså. Hverdagsritualene holder oss liksom i gang her i verden, uten dem risikerer man en svevende og rotete tilværelse. Det er noe med at når man vet circa når middagen skal være hver dag, går det greit å jobbe de timene før da, for ja, kanskje er det tungt, slitsomt, hardt, men det går greit, for etterpå er det middag og det skal gjøre godt. Eller som jeg da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og gjorde leksene for hele uka på mandag ettermiddag sånn at hele resten av ukas ettermiddager var fri, det klarte jeg fordi belønningen alltid var to visse tv-program på TV3 klokken tjueen til elleve. Hver mandag. Noe jeg kom til å tenke på her en dag da jeg opprettet konto på Netflix, etter å ha vurdert lenge om det var en god idé å gjøre det akkurat nå, nå som jeg skal i gang med å ta realfagskompetanse, altså matematikk; jeg tenkte: Kommer jeg til å bare se på en masse serier og filmer, eller kommer jeg til å jobbe veldig hardt når belønningen er å se en episode av en gøy ikke-krevende TV-serie etterpå? Det endte med at jeg gikk for det siste alternativet. Algebra og geometri i to timer først, deretter Orange is the New Black og House of Cards.

Et slikt belønningssystem, eller rutine, siden det er det vi egentlig snakker om, trengte jeg ikke da jeg "bare" studerte litteraturvitenskap på universitetet. Litteratur er ikke ordnet i noe system i mitt liv, den er der hele tiden. Jeg kan lese nårsomhelst og hvorsomhelst, det finnes ingen grenser, den må aldri over noen kneik (og om det er noe jeg ikke forstår, så er det bare å lese videre så kommer forståelsen av seg selv etterhvert), det er sjeldent et ork (hvis ikke boka er kjedelig, men da er det fordi boka er kjedelig, det er ikke min feil). (Men det er likevel knyttet vaner til det å lese. F.eks. trenger jeg ikke å slutte av lesningen når et kapittel er over og et nytt begynner, men det må i det minste være et avsnitt som er på øverste halvdel av venstre side. Alltid. Slik finner jeg lett igjen det stedet jeg sluttet å lese når jeg skal begynne å lese igjen.) Det kunne altså ved første syn se ut til at det å lese ikke er spesielt håndfast og til hjelp for overlevelsen gjennom å være knyttet til rutiner gjennom dagen, men det er den. Jeg leser jo faktisk hver dag. Dét er selve rutinen. Og selv om det å lese langt i fra ofte gjør meg glad, så er det ihvertfall det jeg gjør, og det er der selve overlevelsen ligger. Man står opp og gjør det man skal. 


En annen rutine som er svært viktig for meg er frokosten. Jeg kan ikke leve en dag uten den. Det blir en mening i å stå opp når jeg tenker på frokosten. Det er så mye mening i å gå på kjøkkenet om morgenen, drikke to glass med vann, ta to spiseskjeer udo's choice, lage kaffe, spise müsli med frukt, ta inn avisen og lese den mens jeg spiser og det er stille rundt meg, at jeg ofte gleder meg til det når jeg legger meg dagen før. Nihilist som jeg er ser jeg egentlig ikke mening i noe som helst her i verden, derfor må jeg bare prøve å lage mening selv ut av slike banale gjøremål. Og hvorfor? Jo, det er nettopp for overlevelsen. Jeg kan ikke leve et liv hvis jeg hele tiden skal være bevisst på at ingenting betyr noe for vi skal alle dø til slutt uansett, det går ikke, da kunne jeg jo likegodt legge meg ned og dø med en gang. Altså er botemiddelet å sette min lit til vanen. Ja, livet har ingen mening, men i morgen kan jeg spise frokost igjen, jeg kan ihvertfall klare meg til det, jeg kan ihvertfall spise frokost mens jeg venter på døden. Vanen holder oss i gang, fra den ene til den neste. Som Flannery O'Connor også sier: I go to bed at nine and am always glad to get there. 

Nå handler ikke Daily Rituals hovedsaklig om vaner og rutiner på et så eksistensielt plan, men mer på hvilke ritualer en rekke kjente kreative mennesker har tilknyttet sitt virke. I Daily Rituals har Mason Curry lest og samlet en haug med daglige rutinner tilhørende suksessfulle skribenter, malere, komponister, koreografer, vitenskapsmenn, regissører, skulptører, poeter, forfattere og fotografer. Det hele startet som prokrastinering fra Mason Curreys side, også det er et slags rituale, noe mange må gjennom før de endelig gir seg i kast med arbeidet. Han skulle skrive en tekst til et magasin, men kviet seg sånn for å begynne på den at han ble sittende på internett å lese om forfatteres daglige rutiner i stedet, noe som var så interessant at han startet en blogg dedikert til temaet, noe som siden igjen, i år, ble denne boken. Det var faktisk gjennom en av mine daglige rutiner at jeg fikk vite om denne boken: Jeg leste om den på bloggen til The Paris Review, et nettsted jeg besøker daglig. Så interessert i emnet som jeg er, bestilte jeg sporenstreks boka, hvor så den ankom midt under eksamenstiden og derfor ble liggende i en stabel med bøker inne på mitt rom i kollektivet jeg forlot straks jeg ble ferdig med siste eksamen. Dit kom jeg ikke tilbake til før godt over en måned etterpå, til denne vanens rom; hvor mange ganger har jeg ikke observert andres vaner der. Ingeniøren som okkuperte badet hver dag klokken ti på åtte, da pusset han tennene før han dro på jobb en fem minutters gange unna. Eller arkitektstudenten som alltid hørte på enten opera eller Disney-slagere i dusjen. Og NHH-studenten som brukte hver søndag på å lage en stor gryte middag som hun porsjonerte ut til lunsjmatpakker for hele den neste kommende uka. For ikke å snakke om mine egne!

Charles Darwin ble høytopplest for av
kona hver dag. 
Men altså, jeg kom tilbake med en hel familie på slep som skulle hjelpe meg å flytte fra byen. Først brukte vi en dag som turister; etter å ha besøkt Grieg-museet (som jeg aldri, til tross for intensjoner om det, har rukket å gjøre i løpet av mine to år i Bergen, kanskje nettopp fordi det er så vanskelig å løsrive seg fra vanene), viste jeg familien steder som var vanlige i mine daglige tilværelse. Her er universitetet, sa jeg. Her er biblioteket, sa jeg. Her pleier jeg å spise suppe, sa jeg. Osv. Deretter slang vi oss alle på sofaer og senger i kollektivet og jeg plukket opp Daily Rituals og slukte nesten hele boka i en jafs. Boka er delt opp i kapitler som hver tar for seg de daglige ritualene til en kreativ sjel. Her beskrives ritualene til bl.a. Sylvia Plath, Knut Hamsun, Simone de Beauvoir, Gustave Flaubert, Albert Einstein, Igor Stravinskij, Thomas Mann, Gertrude Stein, William Faulkner, Haruki Murakami, Toni Morrison, Jonathan Franzen, Franz Kafka, Marcel Proust (selvsagt!), Immanuel Kant (kanskje verdens mest berømte vanemenneske), Woody Allen, David Lynch, Friedrich Schiller, Charles Darwin, Andy Warhol, Ayn Rand og David Foster Wallace. Og de er vidt forskjellige. Noen skriver om natten, mens andre står opp på faste tidspunkt og kan bare skrive om formiddagen; noen må ha et wienerbrød hver dag; noen skriver daglig, mens andre venter på at inspirasjonen skal komme dalende; noen må drikke for å kunne skrive, mens andre igjen skriver best når de er bakfulle; noen løper tre mil hver dag, mens andre kjører bil gjennom ørkenen for å lade opp. Og det er interessant, hvordan rutinene spiller inn på det kreative arbeidet. Som W. H. Auden siteres i boka: Routine, in an intelligent man, is a sign of ambition. Og det ligger noe i det, gjør det ikke, for det må være ytterst sjeldent at et verk bare kommer til en. Det er noen av forfatterne i Daily Rituals som påstår at de ikke har noen ritualer, at de bare skriver når det faller dem inn, men de aller fleste er avhengige av vaner og rutiner, spesielle mønstre som gjør at de klarer å fortsette arbeidet, som jo er det som ligger bak, talent gir ingenting alene. Flaubert siteres også: Be regular and orderly in your life like a Bourgeois so that you may be violent and original in your work.

James Joyce brukte kveldene på å synge irske folke-
viser på pub, men hadde også tid til å bruke 20,000
timer på å skrive Ulysses, regnet ut i følge ham selv. 
Selv merker jeg at jeg får gjort mer når jeg har orden på hva jeg skal gjøre til hvilke tidspunkter. Det nytter ikke å ha en hel dag til rådighet når man ikke stykker den opp og har en plan for den. Da ender man bare opp med å ikke gjøre noe som helst. Nylig skrev jeg en tekst om å stå opp halv syv, og jeg får nå og da høre at jeg er streng mot meg selv som alltid står opp mellom halv syv og syv, uansett hvor sent jeg legger meg, eller jeg får høre hvor flink jeg er. Men saken er den at jeg ikke føler meg flink. Å stå opp mellom halv syv og syv er blitt en vane så inkorporert i kroppen min at jeg ikke en gang trenger vekkerklokke. Jeg våkner rett og slett av meg selv innenfor denne halvtimen, alltid. Det er kanskje et eksempel på vanens makt, men det er greit, for jeg foretrekker det slik. Senest i går hørte jeg på radio flere si at de ikke likte å være på ferie, for ferie innebar et altfor stort fravær av vaner. En av dem sa at hun godt kunne ha fri, men ikke dra på ferie, noe som alltid til syvende og sist bare er stressende, noe jeg i grunnen er enig i. Sist jeg dro på ferie var en uke i London, etter at halve uka var gått var jeg lei av å spise middag på restaurant. Usikkerheten på hva middagen skal være og hvor den skal inntas, om det er plass og spørsmål om hva den kommer til å koste. Jeg liker å spise ute, men blir det for mye av det begynner jeg å savne hverdagens vaner. Gjennom vanene har man den kontrollen over de grunnleggende tingene, som det å spise middag, som må til for at hjernen (og kroppen) kan bruke energi på de større prosjektene, som det å skrive, lære seg matematikk, pugge tyske verb og lære seg forskjellen på det engelske vs. det norske valgsystemet. Hvis ikke det grunnleggende er der, går ikke det andre. Hvis ikke det grunnleggende nærmest går av seg selv i form av å være ritualer, vaner, som et maskineri som driver oss fram, så er det vanskelig å gjøre det andre. 
Marcel Proust hadde det av og til så
travelt med å skrive at han i noen perioder
bare levde på café au lait og to croissanter
om dagen.

Eller et enda bedre eksempel: Når jeg er i utlandet savner jeg alltid norsk grovbrød. Croissanter, baklava, fetaost, baguetter, brie, stekt ris, bananbrød, falafel, hummus, pannekaker, bagels, både grovt og lyst, kan være så godt som de vil, men ingenting slår norsk grovbrød. Og jeg er ikke en gang en person som er skeptisk til nye ting. Jeg spiser den maten jeg får i andre land, men jeg savner norsk grovbrød likevel. Ikke høylydt, men innerst inne. Akkurat som hverdagen. Jeg befinner meg ikke i Paris og proklamerer at jeg vil hjem, men innerst inne setter jeg mest pris på hverdagen. Men så er det kanskje slik, mest sannsynlig, at man må bryte med de daglige ritualene noen ganger for å forstå hvor gode de er, hvor høyt man egentlig verdsetter dem. Det er som Pippi Langstrømpe når hun sier at hun vil begynne på skolen, for også hun vil ha ferie. Bare motsatt. (For etterhvert slutter hun jo på skolen, fordi hun er en person som faktisk foretrekker ferie fremfor hverdag.) En person hvis daglige ritualer dessverre ikke er tatt med i denne boka, er Coco Chanel, en skikkelig arbeidshest, kvinnen som en gang ytret at hun ikke skjønte poenget med søndager. Hun trengte ikke en gang ferie og fri for å vite at hverdagens dont, med alle de vaner det innebærer, var det foretrukne. Hun ville nok sagt seg enig med Freud
I cannot imagine life without work as really comfortable. På en annen side er det en del av de kreative sjelene i Daily Rituals som beskriver sitt kreative arbeid som ikke-arbeid. De skriver, det er ikke arbeid, de bare gjør det. Det er dessuten ikke alle forunt å kunne leve på det kreative. Joseph Cornell f.eks. hadde en ni til fem-jobb i en møbelbutikk i flere år for å kunne klare å fø familien mens han skrev ved siden av. Til slutt ble han lei av levebrødet og sa opp, men da fant han ut at han hatet å ikke jobbe enda mer og tigget seg tilbake til jobben igjen. Selv synes jeg den jobben jeg har som ikke har noe med litteratur å gjøre i det hele tatt er en deilig avkobling, fra både skrivingen og lesingen. Dessuten ser jeg verdien av alt jeg gjør uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe - ingenting jeg gjør er urelevant, jeg kan alltids skrive om det etterpå. For som masterstudenten i litteraturvitenskap som jeg snakket med sa: Hvem gidder å lese bøker om folk som bare henger i litterære miljøer, det er gørrkjedelig. Deretter tente vi på to sigaretter til, ikke av vane, men fordi vi to hadde en samtale utenfor stuen hvor selve festen var, en samtale ingen av oss ville gjøre ende på ved å gå inn og blande oss med de flere riktig ennå. Det er forskjell også på dét. En ting man gjør kan se ut til å være det samme som man alltid gjør, tilsynelatende er det snakk om en vane, men intensjonen bak den er ikke den samme. En sigarett i en kaffepause er en vane. Bevisstheten om at man tar en sigarett til fordi man ikke vil gå inn riktig ennå, er ikke en vane, for hvor ofte skjer det? Ikke veldig ofte, ikke for meg i hvertfall, det er sjeldent jeg blir så betatt av noen. Eller noe, som f.eks. denne boka. Ikke bare var den interessant, men også inspirerende. Man får lyst til å skaffe seg noen fruktbare vaner selv, selv om vanene fra person til person som er beskrevet her er vidt forskjellige, det gjelder å finne det som passer en best. Å tilbringe tid i en likkiste eller bli avhengig av speed for å klare å skrive funker nok for de færreste, men underholdende å lese om, det er det absolutt!

søndag 28. september 2014

Mens universet går mot uorden

Løper uten musikk i ørene, begynte med La Roux nyeste plate, som jeg ikke er så begeistret for, men som jeg nå har og hører på i mangel av noe annet, fordi jeg har hørt så mye på det andre jeg har, på det jeg som jeg liker, som jeg nå har blitt lei av; og jeg finner ut etter en sang, dette gidder jeg ikke. Tar av øreproppene, legger de i lomma på løpejakka (det er høst ute nå, endelig), løper til lyden av naturen rundt meg, løper på spor etter hestesko i gjørma, over røtter og små bekker, rir de her, tenker jeg, det er så uframkommelig, men hester kan mer enn det jeg tror når jeg sitter oppå og engster meg for balansen deres ute på tur (men noen hester er mer stødige enn andre); men mest av alt skrur jeg av musikken for å tenke, dagdrømme for å være nøyaktig; tenke gjør jeg godt nok fra før av hele tiden, jeg har styr på alt, har lest mer pensum enn det som er gjennomgått på forelesninger, gjort ferdig innleveringsoppgaver to uker før fristen, gjort ferdig alle ukas matematikkoppgaver allerede på mandag; økonomi, dagliglivets krav, alt det er i orden, nå vil jeg bare løpe og dagdrømme, husker det var noe jeg pleide å gjøre da jeg var barn og ung tenåring, å gi meg selv tid til å dagdrømme, ikke bare dagdrømme fordi jeg kjeder meg, men faktisk legge inn egen tid til å dagdrømme, og det er det jeg gjør når jeg skrur av musikken i skogen, under trærne, i mørket der under tretoppene, der hvor det er nesten bart på bakken. Kanskje løper jeg ikke så raskt, men det gjør ikke noe, tar det rolig, jeg løp halvmaraton forrige helg, løper bare langt og rolig, dagdrømmer om hva som hadde vært fint i livet, selv om ting er veldig fint nå også, men tenker det er en sunn lengsel etter noe, for hva skal man leve for hvis man ikke ser noe der i fremtiden som man skal oppnå; for hvorfor skal jeg holde orden på alt som skjer nå hvis det ikke er for å oppnå noe enda større og bedre i fremtiden, og jeg tenker, er det dette som er visualisering? Er det dette idrettsutøvere gjør når de skal vinne noe, de må se det som skal skje i fremtiden (å vinne) klart for seg, hvis ikke går det ikke. O spør meg en dag jeg går tidlig hjem fra universitetet, pakker ned sakene mine, nei, nå har jeg ikke mer her å gjøre, jeg er rett og slett ferdig med alt jeg skal gjøre: Hvor finner du motivasjonen? Jeg vil ha en god jobb, svarer jeg, tør ikke si den egentlige grunnen, som er at jeg vil verne naturen, den beste måten jeg kan hjelpe på er å kunne mest mulig; jeg skal se gjennom destruktiv retorikk og dårlig forskning, samle inn riktig informasjon, bedømme basert på kunnskap, ikke synsing; derfor er det jeg regner flittig, derfor er det jeg leser jevnlig, derfor er det også jeg løper, vil jo være i god form til jeg melder meg som frivillig på et skip og seiler ut på sjøen, eller til å gå i mil hvis det skulle bli nødvendig (og jeg tror det kommer til å bli nødvendig). Derfor er det også jeg skrur av musikken, lar hodet være i fred til å lage bildene, har ikke jeg skjønt det før, forrige gang det gikk så bra i livet var også sist jeg brukte tid på å se for meg fremtiden, det var da jeg satt og kikket ut av vinduet på bussen eller i klasserommet, så for meg ting som kunne skje, ville skje, var liksom noe å strekke seg etter, ikke bare noe jeg sa høyt, planer jeg la (i blinde), men noe jeg faktisk forestilte meg, alene, for meg selv. Det slo meg da jeg kom hjem, da jeg så på klokken på mobilen, gikk over dørstokken og ble møtt av kattene: Ikke før det var dagdrømming ble det orden.

torsdag 3. november 2016

Et forelsket menneske

Vi møtes på stasjonskaféen søndag kveld. Han er på vei hjem, har nettopp ankommet fra Oslo, jeg har vært på besøk hos en venn. Han sitter utenfor, enda han ikke røyker, ihvertfall ikke like ofte som før har jeg lagt merke til, men det er lenge siden før.

Jeg forteller ham om hva som har skjedd de siste dagene, han forteller om hva som har skjedd med ham de siste dagene. Det føles ut som mye, enda det ikke er mange morgener siden han spiste frokost hjemme hos meg før han måtte dra på jobb. Han skulle holde en slags forelesning, noe i mellom det og et seminar, studentene skulle lære seg å skrive bokanmeldelser, han spurte meg hva slags råd jeg ville gitt. Jeg ville lest boken, sa jeg, deretter gått en tur eller sovet på det, så ville resten gått av seg selv når man setter seg ned for å skrive. Et sånt råd kan jeg ikke gi, sa han og ristet bare på hodet av meg. Det er vanskelig å forklare noe som bare går av seg selv. Vi var ihvertfall begge enige om at mange har en tendens til å bare skrive en oppsummering av bokens handling, og at man for all del må unngå det. 

Mens jeg satt der følte jeg meg glad og utilstrekkelig på én gang. Jeg var glad for at han spiste frokost hos meg, samtidig kjente jeg på utilstrekkeligheten over at jeg følte han var så mye smartere enn meg. Det var en uvant følelse, det er sjeldent jeg føler at folk er smartere enn meg. Det pleier som regel å være en følelse som er forbeholdt mennesker jeg treffer på konferanser, forelesninger eller folk jeg bare korresponderer med over E-post. Det har aldri skjedd før at jeg har følt det overfor noen som har sovet i min seng. Det er ikke det at jeg ofte føler jeg selv er mye smartere enn andre heller, jeg har som oftest en følelse av å være på samme nivå med dem jeg omgir meg med til vanlig. Følelsen var sannsynligvis forsterket av at vi snakket sammen på et språk som ikke er mitt. Da jeg var yngre, og det hender fortsatt i enkelte situasjoner, snakket jeg mye mindre enn nå. Jeg var redd for å snakke, turte ikke. Å ta ordet var vanskelig. Så ble jeg likesom voksen, og det å snakke ble så mye lettere. Det løsnet. Men med ham faller jeg tilbake til et sted jeg var. Det går noen ganger for fort for meg, eller jeg klarer ikke helt å si det jeg egentlig mener på et språk som ikke er mitt. Det har ført til at jeg snakker mindre med ham enn jeg vanligvis pleier med folk som jeg treffer og inviterer inn i leiligheten. 

Man skulle tro at utilstrekkeligheten og følelsen av en barriere gjorde det vanskelig for meg å ha dette mennesket i min nærhet, at jeg skulle føle en slags lettelse hver gang vi skiltes, men det er ikke slik heller. Innen én uke har gått siden han blir med meg hjem den første gangen på halvannet år, sitter han i stua og jobber mens jeg sitter inne på rommet mitt og skriver. Innimellom kommer han inn på rommet mitt for å si noe. Han åpner skapene og tar seg bare noe å spise. Han går og dusjer. Han bruker tannbørsten min. Han etterlater seg hunden sin hos meg mens han er på universitetet og jeg er hjemme og leser. Både når han er hjemme hos meg og når han ikke er det, skriver jeg. Jeg skriver mer og oftere enn ellers. Jeg skriver og skriver. Jeg leser også mer.  

En av dagene står han opp klokken 4 for å lese noe ferdig før han skal på jobb. Klokken 7 ringer alarmen min, jeg skrur den av og ligger i sengen en halvtime til før han åpner døra inn og spør om jeg ikke skal stå opp. Jo, jeg kommer nå, sier jeg. På kjøkkenet har han gjort et halvveis forsøk på å lage kaffe, det er vann i trakteren og han har tømt den for gårsdagens filter. Jeg kunne ikke finne kaffen, sier han. Hvor er den? Jeg viser han hvor den er, til neste gang, og lager kaffe til oss. Hva skal du i dag?, spør han. Jeg forteller ham at jeg skal på en forelesning i genetikk. Ordentlig vitenskap, sier han. Han er ikke helt ferdig, skriver ennå på noe. Jeg spiser opp frokosten min, setter meg på rommet mitt og begynner å forberede meg til ukas øvingstimer. Før han går kommer han innom og kysser meg på pannen. Jeg går nå, sier han. Han forteller meg når han kommer tilbake. 

Når han ikke er i min nærhet er jeg bekymret for at han ikke skal komme tilbake. Det har skjedd før. Vi er ikke kjærester, vi har ikke lovet hverandre noe som helst, han kan dra av gårde når han vil, forsvinne igjen like fort som han dukket opp. I halvannet år har jeg i blant tenkt på ham. De to første månedene etter at han dro fra meg forrige gang hadde jeg hjertesorg. S minner meg hele tiden på det. Hun skjønner ikke hvorfor jeg så lett har sluppet ham tilbake inn i livet mitt, har du glemt at du hadde hjertesorg en hel sommer da han dro fra deg?, sier hun. Hun synes jeg er veik, sier at jeg er en dårlig feminist. Du gjør det samme som tusen kvinner før deg, sier hun, problemene dine er kjedelige og vanlige. Hun blir sprø av unnskyldningene mine. Jeg klarer ikke å ta det inn over meg. Alt jeg klarer å tenke på er at denne mannen er alt jeg vil ha. 

Jeg sier det ikke til ham, han har nok å gjøre. Alt jeg sier er at skepsisen jeg har gitt uttrykk for skyldes det faktum at han forlot meg tidligere. Deretter sier jeg til ham at grunnen til at jeg likevel lar ham bli med meg hjem er at jeg rett og slett vil ha ham, intet mindre. Jeg sier at jeg fra nå av skal slutte å si ting som dette er ikke en god idé. Sorgen over at han forlot meg den første gangen handlet ikke om såret stolthet. Den handlet om at han ble borte for meg. Det er derfor jeg ikke bryr meg om spille stolt når han dukker opp igjen. Jeg sier det selvsagt ikke til ham, men jeg skriver det. Det er lettere å skrive, og han som også skriver mye, tilogmed mer enn meg, må forstå det. 

Det er en uvant følelse, denne forelskelsen. Jeg trodde det var over, det har gått en tid siden jeg forelsket meg i ham den første gangen, og både han og jeg er annerledes nå.

Vi krangler ikke lenger om politikk. Før diskuterte vi politikk hele tiden, vi var uenige om så mye, kanskje var jeg mest uenig fordi jeg syntes det var mer interessant å diskutere når man ikke er enig, det var ikke nødvendigvis det jeg selv mente. Det har jeg sluttet med, jeg har heller begynt å høre etter. Vi går en tur mens vi snakker om Brexit, jeg har ikke så veldig sterke meninger om det, lytter mer enn jeg snakker, har ikke så mange innsigelser. Jeg snakker mer når jeg kan snakke om det jeg kan, jeg forteller ham dette med klimaendringene, artsutryddelsen og hvordan det henger sammen, at menneskenes fotavtrykk på jorden er langt mer enn bare utslipp av klimagasser. Jeg forteller ham hvorfor jeg mener man ikke burde få barn, samtidig som jeg tenker på de barna vi kunne hatt, i en parallell verden, jeg ser dem for meg med blå øyne og mørkt hår, vi drar på sommerferier til England; jeg tenker denne tanken samtidig som jeg tenker på hvor teit det er, det er akkurat dette jeg misliker andre kvinner for å tenke på, jeg avskyr denne bløtheten, samtidig som jeg blir helt myk og varm av å tenke på ham, det er en god følelse, alt jeg vil er at han skal ha det bra. 

En kveld ankommer jeg en restaurant hvor vennene mine allerede har satt seg ned. De har allerede drukket et glass vin og bestilt villkveite til meg. Det tok så lang tid å komme seg dit, jeg ble forsinket på grunn av lokførerstreiken, men nå er jeg der. Du er forelska, sier de, det er helt klart. Hvem er nå dette, sier H. Sist gang vi traff hverandre var det en annen, jeg hadde et forhold til en helt annen mann, det var noe helt annet. Det er ikke han du er forelsket i, sier H. Nei, sier jeg, jeg var aldri det. Han var aldri forelsket i meg heller, og nå er vi simpelthen venner. Jeg forteller tilogmed min venn om mannen jeg er forelsket i og han ler av meg, jeg som ellers er så rasjonell. Dette er nemlig ikke rasjonelt i det hele tatt, kanskje det mest irrasjonelle jeg har følt i hele mitt liv, men likevel: Jeg omfavner det, jeg elsker det, alt jeg ellers gjør når han er til stede i livet mitt er så fornuftig. Jeg skriver, jeg leser. Masse. Det er slik jeg skulle ønske det var hele tiden. Nærværet hans - og også tidligere fraværet hans, som følger av eller etter hans nærhet - setter likesom noe i gang. Jeg er i blant redd for at han skal avsløre meg, at han skal se at jeg slettes ikke er så produktiv til vanlig. At jeg oftere titter på Instagram eller at jeg ikke leser avisen like nøye. Det er ikke det at jeg gjør noe eller lar være å gjøre noe for at han skal se det, få et annet inntrykk av meg, det er mer det at det faller seg slik av seg selv. Som om noe av hans arbeidsmoral, intellekt, fornuft, jeg vet ikke hva, smitter over på meg. Jeg kvier meg fra å bruke ordet, det virker flåsete, men ja, som om det er noe inspirerende ved ham. (Jeg mistenker at noen her vil si: Slik snakker bare en forelsket kvinne, hun vet ikke hva hun sier og det er beklagelig. Se på henne, hun er helt tullerusk, hun er blitt helt koko, all fornuft har forsvunnet.

Han er den vakreste mannen jeg har vært borti. En gang var jeg sammen med en mann i fem år. Vi bodde sammen og levde et liv sammen, flyttet sammen, dro sammen til en ny by, men ikke en gang han hadde jeg så sterke følelser for. To timer etter at jeg hadde truffet den vakreste mannen for første gang, visste jeg at han var det. Forelskelsen i ham ligner de barnslige avstandsforelskelsene jeg hadde som ungdom, bortsett fra at denne mannen er ekte og nær. Han finnes, han går rundt i leiligheten min, han hører på hva jeg sier og han trekker meg inntil seg før han står opp. Det kommer ikke alltid til å være sånn, tenker jeg. En gang kommer vi ikke til å være sammen, en gang kommer han ikke til å være der lenger. Han har allerede forlatt meg en gang, han kommer til å gjøre det igjen, det vet jeg, men det gjør ikke noe. At jeg en gang traff ham for første gang kommer alltid til å være. At jeg i det hele tatt har følt dette er mer enn jeg noen gang har har trodd kom til å skje. 

mandag 8. juni 2026

Kritikerseminaret 2026: Ad astra / Ad undas

I køen til buss-for-tog til Lillehammer hilser jeg på fem kritikere og en forfatter, jeg har med en sekk og en veske og et løvetanngult nett fylt med frokost og lunsj og en notatbok jeg skriver mindre i enn jeg har tenkt, i et anfall av engstelse for at noen på seminaret skal kaste et blikk på det jeg skriver og tenke sitt, slik jeg noen dager senere, på bussen oppover Nesodden ser hva passasjeren foran meg leser på sin mobiltelefon, å lese en tekst som tilhører noen andre trenger ikke å være en handling gjort med viten og vilje, en kaster et blikk og så er det gjort, slik man i blant kaster et blikk på noen og så er det gjort, eller ikke gjort, de fleste gangene er resultatet ikke gjort. Det skjer ingenting. Jeg skriver ned uttrykket Norwegian gloom, brukt om en type spekulativ fiksjon, tenker umiddelbart på begrepet Nordic noir, at de to er beslektet, beslektet av mørket og vinteren, det grå, at det som er skrevet eller laget er påvirket av de fysiske omgivelsene, det som ikke er skapt av menneskene, at det går an å tenke noe annet, på Kritikerseminaret er det mange som tenker noe annet, jeg overhører en eldre kvinne som sier jeg er nå mest interessert i det realistiske, jeg, da, i motsetning til hva, i motsetning til romskip og romvesen? Små, grønne menn, eller brune og edderkopplignende – og likevel også hundelignende – romvesen, som i filmen Project Hail Mary, en film jeg ser når jeg kommer hjem og som er full av ting som ikke gir mening, men som jeg liker likevel. Det vennlige romvesenet får navnet Rocky av filmens hovedperson, Rocky er noe helt annet enn de mer tilbaketrukne vesenene som lager kaos og uhygge på jorda i Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic, jeg leser om stalkeren Red liggende i senga på Birkebeineren Hotel & Apartments, mellom seminar og middag drikker jeg en øl før jeg går nedover bakken, gjennom skogen langs Mesnaelva; hver gang jeg går bakken, om det er ned eller opp, tar jeg en ny rute, blir jeg aldri familiær med én rute mellom leiligheten oppe ved stadion og Kulturhuset Banken nede i sentrum. Veien er ny hver gang, en av gangene jeg går oppover ser jeg en svarthvit fluesnapper, det er lenge siden jeg så en sist, og da jeg så en sist var det i akkurat samme type miljø, i en frodig skog langs en elv, Syverudbekken ved Årungen i Ås. Langs Mesnaelva gjenkjenner jeg en badeplass, jeg har vært der og badet før, den gang jeg hadde en kjær venn som bodde i byen, hun bodde i byen i tre år og jeg var flere ganger på besøk, sommer som vinter. Den ettermiddagen jeg går ned mot Kritikerlagets middag er det lummert, det er varmere enn jeg har tenkt, varmere enn jeg planla for før jeg dro, jeg kjenner meg klam i bootsene, i genseren, det begynner å regne og i gleden av å ha truffet nye mennesker som det føltes naturlig å sette seg sammen med, stuer jeg kjapt regnjakka inn under benken inne på restauranten, hvor den blir liggende i flere timer før jeg tar den på meg igjen. Når jeg igjen tar jakka på meg, lukter den slik klær lukter når klær har blitt liggende i fukt en stund, du vet, jeg kjenner at jeg angrer, men i det jeg tok den av kjentes det viktigere å bli i samtalen enn å gå fra den, det er prisen en i blant må betale, en jakke som lukter råttent, og i en jakke som lukter råttent spør en forfatter meg om jeg ikke også skal på Cappelen Damms fest, en gruppe rundt bordet hennes har nettopp forsvunnet ut døra for å dra dit, og jeg sier nei, jeg er faktisk ikke invitert, før hun spør om jeg vil bli med på en poesiopplesning i en bokhandel, off-Broadway. Jeg sier ja, selv om jeg egentlig hadde tenkt meg hjem, følte meg syk før jeg satte meg på buss-for-tog, men bestemte meg likevel for å dra, la adrenalinet ta over. Vi går nedover Storgata, finner bokhandelen som jeg i blant mottar bøker fra, bøker av for eksempel Eduardo Halfon, som tilfeldigvis befinner seg på festivalen, men som jeg ikke får sett, og den nydelige, lille boka Kaplevej 97 av Lilian Munk Rösing, som tilfeldigvis venter i en hvit konvolutt når jeg kommer hjem (hadde jeg visst at forsendelsen av boka ville sammenfalle med når jeg var i Lillehammer, kunne jeg ha hentet den selv, kanskje lå den klar til å bli sendt i en av posene som lå på gulvet i bokhandelen akkurat den kvelden jeg var der). Vi entrer bokhandelen midt i en opplesning, midt i en samtale mellom to oversettere, en av dem har nylig gjendiktet et utvalg dikt av Wisława Szymborska, hun er ny for meg, den polske nobelprisvinneren er ny for meg, tenk det, jeg kjenner at det er pinlig, at det er flaut når jeg ved en inkurie røper dette faktum for en bekjent ved frokostbordet på hotellet dagen etter, men: La oss ikke dvele ved det, la oss heller dvele ved diktene, som jeg først får høre et par av, stående inne i bokhandelen i Storgata, i min råtne regnjakke (som dessuten har en glidelås som ikke lenger fungerer), og som jeg senere leser selv, et dikt her og et dikt der; jeg leser dikt før jeg legger meg og jeg leser dikt når jeg står opp, jeg leser dikt mens jeg venter på Vy Ekspress som skal ta meg hjem fra Lillehammer, deretter når jeg er hjemme igjen, i hammocken på verandaen, idet adrenalinet har tatt slutt og kroppen endelig kan være syk i fred. Snufsende ligger jeg under et mykt teppe og leser Slutten og begynnelsen, gjendiktet av Agnes Banach, mens barna og nabobarna løper inn og ut av huset og hagen, i blant inn til oss, i blant inn til naboene som har en trampoline, det har ikke vi. Jeg sier til mannen min før det er hans tur til å reise, vil du høre dette diktet, før jeg for tredje eller fjerde eller femte gang leser 


Verden er aldri klar

for å ta imot et barn. 


Våre skip er fortsatt ikke tilbake fra Vinland.


Diktet fortsetter, det er et ganske langt dikt, selv om utdraget alene er som et eget dikt inni diktet. Hele diktet, med den fantastiske tittelen “En påbegynt fortelling”, er i seg selv verdt turen gjennom Storgata i en regnjakke som ikke lukter riktig, jeg er glad jeg sa ja til å bli med, slik mange gode ting kommer ut av å si ja, jeg tenker på Verden sa ja av Kaja Dahle Nyhus, at den ligner litt på diktet, at de kanskje går parallelt, for å ta et begrep fra den spekulative fiksjonen, parallelle verdener, et fenomen som stadig dukker opp i Gunnhild Øyehaugs verker, eller som jeg i hvert fall forbinder med verkene hennes, i hennes verk finnes parallelle verdener, i én verden eksisterer dette, i en annen eksisterer noe annet, kanskje noe lignende, men ikke helt det samme. I et foredrag Øyehaug holder på den første dagen av Kritikerseminaret, som handler om sci-fi og sjangerlitteratur i kritikken, forteller hun at bøkene hennes hos utenlandske bokhandlere ofte er plassert i hylla for sci-fi, noe jeg regner med at de ikke er her hjemme, siden hun nevner det slik. Kanskje er det rart, i og med at parallelle verdener også finnes i virkeligheten, hele tiden tar vi valg som utelukker noe annet, en annen retning som livet vårt kunne ha tatt: Hvis jeg ikke hadde gått akkurat dit akkurat den dagen, hadde ikke det og det skjedd. Det kan være både store og små hendelser, for eksempel den første gangen man tilfeldigvis møter på det mennesket som kommer til å bli ens ektefelle, og som er grunnen til at det nå løper barn inn og ut av et hus jeg selv bor i, eller det kan være hendelser av en mindre sort, som denne: Hvis jeg ikke hadde prikket en viss forfatter på skulderen for å fortelle henne at jeg likte foredraget hun holdt, hadde hun neppe spurt meg om jeg ville bli med i bokhandelen for å høre poesi, og hvis hun ikke hadde spurt meg om det, hadde jeg trolig ikke lest Wisława Szymborska liggende i hammocken et par dager senere, kanskje ville jeg ha tilbragt dagen på en annen måte, lest noe som kanskje ville ha ført til en større følelse av rastløshet, noe dårlig eller kjedelig som ville få meg til å ønske å legge bort boka, og derfor gi meg en rastløshet som ville gjort at jeg ikke ble liggende, og hadde jeg ikke blitt liggende, ville jeg kanskje ikke ha ristet av meg sykdommen på null komma niks, som var nettopp det som skjedde, slik at jeg ved den nye ukas begynnelse var i stand til å skrive et nytt utkast til min neste romans første side, noe jeg har gått og tenkt på lenge. Lenge, i flere uker, har jeg ikke skrevet noen ting, men bare gått og tenkt på hvordan jeg kunne endre begynnelsen av romanen. Jeg satt og så ut på landskapet mens buss-for-tog beveget seg fra Trelastgata ved Oslo S (for et fantastisk gatenavn) til Lillehammer skysstasjon, hvor jeg steg av og fulgte etter de andre seminardeltagerne til Kulturhuset Banken, hvor jeg før i år ikke har satt mine ben siden jeg var i begynnelsen av tjueårene. Å ikke høre på musikk på buss-for-tog var et valg jeg tok, jeg ville tenke i fred på timene det tok å komme frem, det samme på veien hjem, jeg ville tenke i fred, det er dessuten umulig for meg å lese på en buss. Da jeg søkte om å bli med på seminaret, så jeg for meg at jeg skulle sitte på et tog og lese Roadside Picnic hele veien, jeg tenkte med glede på togturene til og fra Lillehammer året før, da jeg dro innover landet for å løpe Birken, på toget leste jeg Barry Lopez, det føltes som en ferie, en ferie som varte en hel dag, intet mindre, intet lenger. (Boka selv var ikke en ferie.) Da jeg endelig kom hjem fra litteraturfestivalen på Lillehammer sent på kvelden føltes det som jeg hadde vært borte i en liten evighet, enda jeg bare hadde skrevet på tre sider av notatboka mi: Jeg skrev ned en påstand av Ali Smith, hun sa hun alltid tenker på KI når hun tenker på en hest. Hun forløste en latter fra salen da hun først sa nei til samtalelederen om å gå nærmere inn på det, var det ikke opplagt hvordan en hest var en metafor for KI? En hest inne i et rom er umulig å ikke forholde seg til, det forstod jeg, men da hun sa at hesten hadde sameksistert med menneskene i tusenvis av år falt jeg av. Litt senere sier Ali Smith: Utopia is rather boring, det kan vi vel alle enes om, bortsett fra de som er begeistret for solarpunk, vel og merke. Hvordan skrive godt eller interessant om lykkelige mennesker i utopien? Er det jeg som er fanget i en forståelse av at det alltid må være noe som gnager for at noe skal skje, et plagg som ikke sitter så godt på, som hele tiden får en til å ville rette opp plagget, løfte en kjolestropp, løsne beltet med et hull, stramme skolissene eller trekke opp en strømpebukse, noe man aldri får lyst til i utopien, i utopien har alle skreddersydde klær i de beste materialer, good vibes only? Videre skrev jeg: Persepolis. Forfatteren av Persepolis, Marjane Satrapi, er død, femtiseks år gammel. Jeg leser det under en pause fra stalkerne, jeg leser at hun er død av hjertesorg, at mannen hennes døde året før. Et annet sted på Lillehammer leser jeg en artikkel i Prosa som er en kritikk av kritikerne, og jeg frydes, tenker på samtalelederen som under en panelsamtale om lesekrisen forteller at hun på videregående saumfarte nummere av Vinduet for kritisk kritikk; jo slemmere, jo bedre. Jeg ble en snill kritiker etter at jeg ble forfatter, sier jeg til en kritiker jeg møter. Da forstod jeg hvor fælt det var å være mottageren av drepende kritikk, eller en lesning som ikke forstod boka, eller som innebar at den var lest feil, en grusom opplevelse som fortsatt gjelder, selv om terningkastet skulle være fem. Best å bare ikke være kritiker, tenker jeg nå, enda jeg må innrømme at det fortsatt er en (fæl?) glede å lese drepende kritikk, så lenge den er om andres bøker, ikke mine egne, eller kanskje så lenge den er om bøker skrevet av mennesker som verken er meg selv eller mennesker jeg bryr meg om.


På den siste siden skriver jeg:
Adam Roberts 

metafor – metonym

sci-fi er metonymi, sier AR, mens Øyehaug sier fantasi er metafor for metafor 

nei, nå sier han at sci-fi er mer metaforisk – poetisk – for poesi er i sitt vesen metaforisk. 

Det er realisme som er metonomi? 

men de som er autister skjønner jo bedre metonomi? Hvorfor synes de da sci-fi er så tiltrekkende? 

R. Jacobson 


Når man er liten vil man ha de samme historiene om og om igjen, og det vil man kanskje når man blir eldre og?