DAILY RITUALS av Mason Currey

[R]outine is a condition of survival, har forfatteren Flannery O'Connor sagt, i følge Daily Rituals. Og det er noe i det altså. Hverdagsritualene holder oss liksom i gang her i verden, uten dem risikerer man en svevende og rotete tilværelse. Det er noe med at når man vet circa når middagen skal være hver dag, går det greit å jobbe de timene før da, for ja, kanskje er det tungt, slitsomt, hardt, men det går greit, for etterpå er det middag og det skal gjøre godt. Eller som jeg da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og gjorde leksene for hele uka på mandag ettermiddag sånn at hele resten av ukas ettermiddager var fri, det klarte jeg fordi belønningen alltid var to visse tv-program på TV3 klokken tjueen til elleve. Hver mandag. Noe jeg kom til å tenke på her en dag da jeg opprettet konto på Netflix, etter å ha vurdert lenge om det var en god idé å gjøre det akkurat nå, nå som jeg skal i gang med å ta realfagskompetanse, altså matematikk; jeg tenkte: Kommer jeg til å bare se på en masse serier og filmer, eller kommer jeg til å jobbe veldig hardt når belønningen er å se en episode av en gøy ikke-krevende TV-serie etterpå? Det endte med at jeg gikk for det siste alternativet. Algebra og geometri i to timer først, deretter Orange is the New Black og House of Cards.

Et slikt belønningssystem, eller rutine, siden det er det vi egentlig snakker om, trengte jeg ikke da jeg "bare" studerte litteraturvitenskap på universitetet. Litteratur er ikke ordnet i noe system i mitt liv, den er der hele tiden. Jeg kan lese nårsomhelst og hvorsomhelst, det finnes ingen grenser, den må aldri over noen kneik (og om det er noe jeg ikke forstår, så er det bare å lese videre så kommer forståelsen av seg selv etterhvert), det er sjeldent et ork (hvis ikke boka er kjedelig, men da er det fordi boka er kjedelig, det er ikke min feil). (Men det er likevel knyttet vaner til det å lese. F.eks. trenger jeg ikke å slutte av lesningen når et kapittel er over og et nytt begynner, men det må i det minste være et avsnitt som er på øverste halvdel av venstre side. Alltid. Slik finner jeg lett igjen det stedet jeg sluttet å lese når jeg skal begynne å lese igjen.) Det kunne altså ved første syn se ut til at det å lese ikke er spesielt håndfast og til hjelp for overlevelsen gjennom å være knyttet til rutiner gjennom dagen, men det er den. Jeg leser jo faktisk hver dag. Dét er selve rutinen. Og selv om det å lese langt i fra ofte gjør meg glad, så er det ihvertfall det jeg gjør, og det er der selve overlevelsen ligger. Man står opp og gjør det man skal. 

En annen rutine som er svært viktig for meg er frokosten. Jeg kan ikke leve en dag uten den. Det blir en mening i å stå opp når jeg tenker på frokosten. Det er så mye mening i å gå på kjøkkenet om morgenen, drikke to glass med vann, ta to spiseskjeer udo's choice, lage kaffe, spise müsli med frukt, ta inn avisen og lese den mens jeg spiser og det er stille rundt meg, at jeg ofte gleder meg til det når jeg legger meg dagen før. Nihilist som jeg er ser jeg egentlig ikke mening i noe som helst her i verden, derfor må jeg bare prøve å lage mening selv ut av slike banale gjøremål. Og hvorfor? Jo, det er nettopp for overlevelsen. Jeg kan ikke leve et liv hvis jeg hele tiden skal være bevisst på at ingenting betyr noe for vi skal alle dø til slutt uansett, det går ikke, da kunne jeg jo likegodt legge meg ned og dø med en gang. Altså er botemiddelet å sette min lit til vanen. Ja, livet har ingen mening, men i morgen kan jeg spise frokost igjen, jeg kan ihvertfall klare meg til det, jeg kan ihvertfall spise frokost mens jeg venter på døden. Vanen holder oss i gang, fra den ene til den neste. Som Flannery O'Connor også sier: I go to bed at nine and am always glad to get there. 

Nå handler ikke Daily Rituals hovedsaklig om vaner og rutiner på et så eksistensielt plan, men mer på hvilke ritualer en rekke kjente kreative mennesker har tilknyttet sitt virke. I Daily Rituals har Mason Curry lest og samlet en haug med daglige rutinner tilhørende suksessfulle skribenter, malere, komponister, koreografer, vitenskapsmenn, regissører, skulptører, poeter, forfattere og fotografer. Det hele startet som prokrastinering fra Mason Curreys side, også det er et slags rituale, noe mange må gjennom før de endelig gir seg i kast med arbeidet. Han skulle skrive en tekst til et magasin, men kviet seg sånn for å begynne på den at han ble sittende på internett å lese om forfatteres daglige rutiner i stedet, noe som var så interessant at han startet en blogg dedikert til temaet, noe som siden igjen, i år, ble denne boken. Det var faktisk gjennom en av mine daglige rutiner at jeg fikk vite om denne boken: Jeg leste om den på bloggen til The Paris Review, et nettsted jeg besøker daglig. Så interessert i emnet som jeg er, bestilte jeg sporenstreks boka, hvor så den ankom midt under eksamenstiden og derfor ble liggende i en stabel med bøker inne på mitt rom i kollektivet jeg forlot straks jeg ble ferdig med siste eksamen. Dit kom jeg ikke tilbake til før godt over en måned etterpå, til denne vanens rom; hvor mange ganger har jeg ikke observert andres vaner der. Ingeniøren som okkuperte badet hver dag klokken ti på åtte, da pusset han tennene før han dro på jobb en fem minutters gange unna. Eller arkitektstudenten som alltid hørte på enten opera eller Disney-slagere i dusjen. Og NHH-studenten som brukte hver søndag på å lage en stor gryte middag som hun porsjonerte ut til lunsjmatpakker for hele den neste kommende uka. For ikke å snakke om mine egne!

Charles Darwin ble høytopplest for av
kona hver dag. 

Men altså, jeg kom tilbake med en hel familie på slep som skulle hjelpe meg å flytte fra byen. Først brukte vi en dag som turister; etter å ha besøkt Grieg-museet (som jeg aldri, til tross for intensjoner om det, har rukket å gjøre i løpet av mine to år i Bergen, kanskje nettopp fordi det er så vanskelig å løsrive seg fra vanene), viste jeg familien steder som var vanlige i mine daglige tilværelse. Her er universitetet, sa jeg. Her er biblioteket, sa jeg. Her pleier jeg å spise suppe, sa jeg. Osv. Deretter slang vi oss alle på sofaer og senger i kollektivet og jeg plukket opp Daily Rituals og slukte nesten hele boka i en jafs. Boka er delt opp i kapitler som hver tar for seg de daglige ritualene til en kreativ sjel. Her beskrives ritualene til bl.a. Sylvia Plath, Knut Hamsun, Simone de Beauvoir, Gustave Flaubert, Albert Einstein, Igor Stravinskij, Thomas Mann, Gertrude Stein, William Faulkner, Haruki Murakami, Toni Morrison, Jonathan Franzen, Franz Kafka, Marcel Proust (selvsagt!), Immanuel Kant (kanskje verdens mest berømte vanemenneske), Woody Allen, David Lynch, Friedrich Schiller, Charles Darwin, Andy Warhol, Ayn Rand og David Foster Wallace. Og de er vidt forskjellige. Noen skriver om natten, mens andre står opp på faste tidspunkt og kan bare skrive om formiddagen; noen må ha et wienerbrød hver dag; noen skriver daglig, mens andre venter på at inspirasjonen skal komme dalende; noen må drikke for å kunne skrive, mens andre igjen skriver best når de er bakfulle; noen løper tre mil hver dag, mens andre kjører bil gjennom ørkenen for å lade opp. Og det er interessant, hvordan rutinene spiller inn på det kreative arbeidet. Som W. H. Auden siteres i boka: Routine, in an intelligent man, is a sign of ambition. Og det ligger noe i det, gjør det ikke, for det må være ytterst sjeldent at et verk bare kommer til en. Det er noen av forfatterne i Daily Rituals som påstår at de ikke har noen ritualer, at de bare skriver når det faller dem inn, men de aller fleste er avhengige av vaner og rutiner, spesielle mønstre som gjør at de klarer å fortsette arbeidet, som jo er det som ligger bak, talent gir ingenting alene. Flaubert siteres også: Be regular and orderly in your life like a Bourgeois so that you may be violent and original in your work.

James Joyce brukte kveldene på å synge irske folke-
viser på pub, men hadde også tid til å bruke 20,000
timer på å skrive Ulysses, regnet ut i følge ham selv. 

Selv merker jeg at jeg får gjort mer når jeg har orden på hva jeg skal gjøre til hvilke tidspunkter. Det nytter ikke å ha en hel dag til rådighet når man ikke stykker den opp og har en plan for den. Da ender man bare opp med å ikke gjøre noe som helst. Nylig skrev jeg en tekst om å stå opp halv syv, og jeg får nå og da høre at jeg er streng mot meg selv som alltid står opp mellom halv syv og syv, uansett hvor sent jeg legger meg, eller jeg får høre hvor flink jeg er. Men saken er den at jeg ikke føler meg flink. Å stå opp mellom halv syv og syv er blitt en vane så inkorporert i kroppen min at jeg ikke en gang trenger vekkerklokke. Jeg våkner rett og slett av meg selv innenfor denne halvtimen, alltid. Det er kanskje et eksempel på vanens makt, men det er greit, for jeg foretrekker det slik. Senest i går hørte jeg på radio flere si at de ikke likte å være på ferie, for ferie innebar et altfor stort fravær av vaner. En av dem sa at hun godt kunne ha fri, men ikke dra på ferie, noe som alltid til syvende og sist bare er stressende, noe jeg i grunnen er enig i. Sist jeg dro på ferie var en uke i London, etter at halve uka var gått var jeg lei av å spise middag på restaurant. Usikkerheten på hva middagen skal være og hvor den skal inntas, om det er plass og spørsmål om hva den kommer til å koste. Jeg liker å spise ute, men blir det for mye av det begynner jeg å savne hverdagens vaner. Gjennom vanene har man den kontrollen over de grunnleggende tingene, som det å spise middag, som må til for at hjernen (og kroppen) kan bruke energi på de større prosjektene, som det å skrive, lære seg matematikk, pugge tyske verb og lære seg forskjellen på det engelske vs. det norske valgsystemet. Hvis ikke det grunnleggende er der, går ikke det andre. Hvis ikke det grunnleggende nærmest går av seg selv i form av å være ritualer, vaner, som et maskineri som driver oss fram, så er det vanskelig å gjøre det andre. 

Marcel Proust hadde det av og til så
travelt med å skrive at han i noen perioder
bare levde på café au lait og to croissanter
om dagen.

Eller et enda bedre eksempel: Når jeg er i utlandet savner jeg alltid norsk grovbrød. Croissanter, baklava, fetaost, baguetter, brie, stekt ris, bananbrød, falafel, hummus, pannekaker, bagels, både grovt og lyst, kan være så godt som de vil, men ingenting slår norsk grovbrød. Og jeg er ikke en gang en person som er skeptisk til nye ting. Jeg spiser den maten jeg får i andre land, men jeg savner norsk grovbrød likevel. Ikke høylydt, men innerst inne. Akkurat som hverdagen. Jeg befinner meg ikke i Paris og proklamerer at jeg vil hjem, men innerst inne setter jeg mest pris på hverdagen. Men så er det kanskje slik, mest sannsynlig, at man må bryte med de daglige ritualene noen ganger for å forstå hvor gode de er, hvor høyt man egentlig verdsetter dem. Det er som Pippi Langstrømpe når hun sier at hun vil begynne på skolen, for også hun vil ha ferie. Bare motsatt. (For etterhvert slutter hun jo på skolen, fordi hun er en person som faktisk foretrekker ferie fremfor hverdag.) En person hvis daglige ritualer dessverre ikke er tatt med i denne boka, er Coco Chanel, en skikkelig arbeidshest, kvinnen som en gang ytret at hun ikke skjønte poenget med søndager. Hun trengte ikke en gang ferie og fri for å vite at hverdagens dont, med alle de vaner det innebærer, var det foretrukne. Hun ville nok sagt seg enig med Freud: I cannot imagine life without work as really comfortable. På en annen side er det en del av de kreative sjelene i Daily Rituals som beskriver sitt kreative arbeid som ikke-arbeid. De skriver, det er ikke arbeid, de bare gjør det. Det er dessuten ikke alle forunt å kunne leve på det kreative. Joseph Cornell f.eks. hadde en ni til fem-jobb i en møbelbutikk i flere år for å kunne klare å fø familien mens han skrev ved siden av. Til slutt ble han lei av levebrødet og sa opp, men da fant han ut at han hatet å ikke jobbe enda mer og tigget seg tilbake til jobben igjen. Selv synes jeg den jobben jeg har som ikke har noe med litteratur å gjøre i det hele tatt er en deilig avkobling, fra både skrivingen og lesingen. Dessuten ser jeg verdien av alt jeg gjør uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe - ingenting jeg gjør er urelevant, jeg kan alltids skrive om det etterpå. For som masterstudenten i litteraturvitenskap som jeg snakket med sa: Hvem gidder å lese bøker om folk som bare henger i litterære miljøer, det er gørrkjedelig. Deretter tente vi på to sigaretter til, ikke av vane, men fordi vi to hadde en samtale utenfor stuen hvor selve festen var, en samtale ingen av oss ville gjøre ende på ved å gå inn og blande oss med de flere riktig ennå. Det er forskjell også på dét. En ting man gjør kan se ut til å være det samme som man alltid gjør, tilsynelatende er det snakk om en vane, men intensjonen bak den er ikke den samme. En sigarett i en kaffepause er en vane. Bevisstheten om at man tar en sigarett til fordi man ikke vil gå inn riktig ennå, er ikke en vane, for hvor ofte skjer det? Ikke veldig ofte, ikke for meg i hvertfall, det er sjeldent jeg blir så betatt av noen. Eller noe, som f.eks. denne boka. Ikke bare var den interessant, men også inspirerende. Man får lyst til å skaffe seg noen fruktbare vaner selv, selv om vanene fra person til person som er beskrevet her er vidt forskjellige, det gjelder å finne det som passer en best. Å tilbringe tid i en likkiste eller bli avhengig av speed for å klare å skrive funker nok for de færreste, men underholdende å lese om, det er det absolutt!