WALKING HOME av Simon Armitage

En gang da jeg var liten, eller yngre, jeg var femten år, var vi på biltur Storbritannia rundt, eller det vil si at på et tidspunkt et sted i Sør-England lot vi bilen stå og satte oss på toget til Cardiff i Wales. Der dro vi på Waterstones, det var min første gang og jeg var helt henrykt, gikk etasjer på etasjer på etasjer langs hyllemetre fulle av bøker, det var helt vilt, min pappa og jeg var der kjempelenge (mens de andre i familien gjorde andre ting, sånn er det alltid), til slutt gikk vi ut derfra, jeg med noen nye bøker; alle sammen om Nirvana og Kurt Cobain (bl.a. biografien Heavier Than Heaven); det var sommeren jeg var femten og nettopp hadde oppdaga bandet, den våren, siste semester av ungdomsskolen; begynte å kle meg i stripete gensere, tømmerhoggerskjorter, fillete jeans og Converse-sko (som fortsatt, når jeg tenker meg om, nesten ti år etterpå, er fritidsklærne mine) og satt heller å hørte på Nirvana enn å ta skolen for seriøst (det var på nippet jeg kom inn på førstevalget mitt på videregående den høsten, først var jeg nr. 1 på venteliste, kom ikke inn før tre dager etter skolestart). Jeg var helt hekta på det, slukte alt; alle platene, all musikken hørte jeg på, alle bøkene jeg kunne komme over leste jeg. På Waterstones måtte jeg begrense meg, det er sånn der, man kan ikke ta med alt man finner og vil lese, det går ikke, ikke bare den gangen jeg vandret i musikklitteraturavdelingen som altoppslukende femtenåring, men også nylig, da jeg var en uke i London og svippet innom flere ulike Waterstones på mine gåturer i London. Men heldigvis kan man nettopp vandre, vandre i butikken blant hyllemetrene og se, og det var nettopp det jeg gjorde da jeg fikk øye på Walking Home av Simon Armitage. Jeg hadde gått på vandring i bokbutikken, men nå nærmet det seg slutten, stengetid, det var bare jeg i butikken og vaktene stod tålmodig ved kassen og snakket med butikkens ansatte, jeg visste ikke da at det var meg de ventet på der de lot meg vandre litt til, greit, hun er siste kunde hun må få lov, en bok under armen har hun jo også (en bok om Nord-Korea, what else), hun har tenkt til å kjøpe noe; jeg så på klokken, kvart på, det er ikke en tid å stenge på, tenkte jeg, men likevel hadde jeg en vag anelse om at jeg burde skyndte meg litt --og snart skulle jeg dessuten treffe vennene mine og spise middag; det var da jeg så Walking Home, en memoarisk bok om en gåtur langs en kjent vei i Storbritannia. Umiddelbart tenkte jeg at den handlet om kystveien langs Wales, en tur jeg nylig hadde lest en artikkel om i D2, og siden jeg ikke hadde god tid til å undersøke det nærmere, tok jeg med boken til kassa og kjøpte den, what a coincidense tenkte jeg, tenk det, at jeg skulle få øye på nettopp denne boka når jeg nettopp har lest om denne veien et annet sted!

Siden skjønte jeg jo at jeg hadde tatt feil, der jeg satt på terrassen i Brick Lane og inspiserte mine nye bokanskaffelser. Walking Home handler ikke om en tur langs kystveien i Wales, den handler om turen på the Pennine Way i England/Skottland, slettes ikke langs kysten, men i høylandet. Men en bok om å gå, det leser jeg gjerne uansett, for hva setter tankene mer i sving enn det å gå (Montaigne, Montaigne!), særlig når det faktisk er en poet som har gått denne turen, det må kunne gi noen fine refleksjoner mellom permene. Og som om det ikke er nok, hadde forfatteren tenkt å holde en diktopplesning på hvert av kveldens stoppested, noe han hadde fått stelt i stand ved å legge ut en liste over hvor han hadde tenkt til være på ruten da og da ut på nett på forhånd, hvor så (fremmede) folk hadde tilbudt overnattinger og steder for poesiopplesning, altså (sum summarum) lovet det godt for at forfatteren kom til å treffe en masse ulike og ikke minst insteressante mennesker på sin vei. Men akk, nei, hvor blir de av? Jeg leser boka og venter på dem. Hvor er de? Hvor er alle samtalene han skal ha? Skal han ikke ha noen? Forfatteren treffer folk, men han skriver ikke om dem, nærmest ikke noe. Menneskene er bare noen mennesker i en crowd som sitter på pub og hører på diktene hans, eller noen han passerer på veien som skikkelser, det eneste han beskriver er hvordan de ser ut; en gang beskriver han en far og en sønn som går på veien, en litt småtjukk far med fiskerhatt og en ung, lystig gutt, og det forfatteren forteller er hvem han tror de er, etter utseende av dem å dømme, ikke etter å ha snakket med dem, vekslet et ord med dem. Forfatteren bor også gratis mange steder, det er folk som ta ham inn i husene sine, gir ham gratis kost og losji på veien, heller ikke dem skriver han noe særlig om. Hvem er de? Hvem er de som tar inn en poet på hans vei og sender med ham fruktkake i folie dagen etterpå? Hvem er de? Det får vi ikke vite. 

Det er også en rekke mennesker som følger Simon på veien, som blir med på noen av strekningene, heller ikke dem får vi vite noe særlig om. På et stedene i boka møter forfatteren en fyr som spør om han kan være med på en strekning dagen etter, noe forfatteren svarer ja til, selvsagt, det er mye bedre ("merrier!") å gå sammen med noen enn alene. En skulle tro at forfatteren kom til å ha noen interessante samtaler med sine medvandrere, men om de er det, så får vi ikke lesere vite noe særlig. Den eneste medvandreren Simon gidder å fortelle oss litt om, er han som er vegetarianer, konvertert buddhist og poet, som om et menneske må være så "spesielt" for at vi lesere skal finne det interessant. Hva med lokalbefolkningen? De som sitter på puben og blir med på tur? De som bor på stedene som passeres? De som lever langs høylandet? De som ikke er poeter og litterater, men som kanskje passer høylandsfe (det er knapt en skildring av dyrelivet å finne heller)? Engelskmenn som bare er engelskmenn og spiser cheddar cheese og shepherd's pie, som lager bønnestuing til buddhist-medvandreren likevel, fordi de er greie og gjestfrie? Hvem er de? Er de ikke verdt å skrive om? 

Mer enn jeg tror de er uinteressante, tror jeg heller at fraværet av disse menneskene i boka sier mer om forfatteren enn dem. Uteblivelsen av andre mennesker. Enten er forfatteren så arrogant og høyt på strå at han ikke finner mennesker annerledes enn ham selv interessante nok til å skrive om, eller så evner han ikke å få noen god kontakt med dem, i stedet lukker han seg innover mot seg selv, en annen mulig retning ved det å gå. Å gå er en aktivitet som lokker frem refleksjoner, tenkning, klarner opp sinnet. At forfatteren ikke skriver om menneskene han møter, kunne vært tilgitt om boka hadde gått i den retningen at han heller hadde skrevet en bok med sine egne, indre refleksjoner, men heller ikke dét gjør han. Jeg leste Tomas Espedals bok Gå. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) for en stund tilbake, en bok jeg ikke likte, men som jeg tar fram som et eksempel nå på en bok som er nettopp en bok hvor forfatteren går og reflekterer, han har noe han tenker på og får fram, det skal Espedal ha (det er selve tankene og det som inngår i det han får fram, jeg ikke liker). Gå har den formen en bok om å gå bør ha. Walking Home har ikke det. Den er overfladisk, har ikke noe dypt, sier meg ingenting. Det er som i et av kapitlene i boka hvor forfatteren og medvandreren bestemmer seg for å ta en snarvei fordi landskapet er 'boring' og gå og drikke øl på en pub istedet. Hvordan kan man si at miles på miles av naturlandskap er 'boring', når det er nettopp en langtur gjennom dette naturlandskapet man har begitt seg ut på? Da kunne man jo likegodt ha latt være å begi seg ut.

Jeg sliter med å forstå hvorfor forfatteren har begitt seg ut på turen i det hele tatt. Hva er egentlig motivasjonen? Det virker som om hele turen er en plikt. Det virker ikke som om han har noen glede av den whatsoever. Ja, ok, det kan være slitsomt å gå og gå og gå, på et tidspunkt blir man lei, men så, etter et varmt måltid og kanskje en natts søvn, bør jo lysten være der igjen. Turen er ikke en gang lang, den varer bare i tre uker. Det er noe annet enn f.eks. Norge på langs (som jeg nettopp har lest en artikkel om i Fjell og Vidde), en tur som tar tre-fire måneder. 

Turen kan ihvertfall ikke være at han ønsker å få sitt daglige liv på avstand for en liten stund heller, noe som jeg ofte forbinder med det å gå langt. Å gå langt er for å få hverdagen og de korte turene fra hjemmet til jobb på avstand, på en avstand som kan innby på refleksjon; lever jeg det livet jeg vil, bør jeg forandre på noe, trives jeg, har jeg det godt slik det er? Simon Armitage har ikke noe ønske om det. Han er ikke en ensom vandrer. Etter fire-fem dager på veien savner han sin kone og datter så mye at de kommer kjørende i bil og følger ham et stykke på veien (i to dager!). Ikke bare én gang blir de med, med også et par uker senere svipper de innom og slår følge med Simon. I det hele tatt er det sjeldent Simon går alene, og når han går alene, innrømmer han, tenker han ofte på hva han skal lese av dikt når kvelden kommer, eller på tingene han har i sekken og på om den virkelig store sekken, den han ikke har på ryggen, men som ankommer stedene han skal overnatte på, med følgebil kommer til å komme fram eller ikke. Jeg må si det er lite imponerende at han har med seg ting i en følgebil. Det er pinglete. Han overnatter ikke en gang ute, han overnatter i senger i varme hjem. Hva skal han med følgebilen? Han trenger verken å bære på telt eller sovepose. Har han med seg bøker på veien? De er ganske tunge. Men ingenting tyder på dét heller. Om han leser noe på veien, så vil han ikke si til oss hva det er han leser. Det gjør Tomas Espedal. 

Så hva er det egentlig Simon Armitage skriver om? Han skriver bl.a. om noen av stedene han stopper ved. F.eks. Brönte-land, et sted hvor skiltene står på både engelsk og japansk pga. alle turistene. Og de som går rundt der med Kate Bush på øret, eller Wuthering Heights under armen. Ikke noe særlig mer, vet ikke en gang om han har lest Brönte, det er kanskje ikke akkurat den litteraturen som står ham nærmest, mulig det er derfor han ikke skriver noe mer om det. Da skulle man i så fall tro at han ville skrive mer om byen hvor Wordsworth ligger begravet, eller enda bedre: sitt forhold til nettopp denne poeten, men det gjør han heller ikke. Han nevner at Wordsworth betyr mye for ham, men ikke så mye mer. Heller ikke Ted Hughes skriver han noe særlig om, annet enn at han en gang hadde en opplesning i det huset Ted Hughes levde sine seks første leveår, og som han under denne reisen skal overnatte i. Han gjør riktignok en kort (og overfladisk) refleksjon over hvor stor innflytelse stedet man lever sine første år har på ens diktning, men jeg tror ikke noe særlig på hypotesen hans. Han kunne for eksempel nevnt et eksempel. (Eller ville dét kanskje ha blitt litt nerdete, bare for oss litteraturinteresserte? Men det skulle da bare mangle at leserne er det, bokas undertittel er jo tross alt 'Travels With a Troubadour on the Pennine Way'.)

Til slutt: Når Simon Armitage sitt mål? Nei. Etter å ha tatt snarveier og kjørt bil deler av turen, fullfører han den ikke. Han gidder ikke gå den siste delen av turen. Han skriver at han heller vil hjem. Til kona og datteren. Så kommer det et kapittel hvor han oppsummerer hvor mye han tjente på diktopplesningene, på hvor mye folk la i sokken ved inngangen. Deretter beregner han hvor mye dette har gitt ham i timelønn på hele turen, noe som viser seg å være litt over minstelønn. Usjarmerende spør du meg. Som om pengene har noe å si og at han har gjort et stort offer, noe edelt, ved å bruke tiden sin på noe så ulønnsomt som å gå. Burde ikke det å gå en slik tur være en verdi i seg selv? Må han gjøre et så stort nummer ut av det, et så uinteressant et i tillegg? Han spør også seg selv om han ville gått turen om igjen. Forbløffende svarer han ja på dette; ikke skjønner jeg hvorfor. Om turen gav ham noe, skjuler han det godt; at dette er skrevet av en poet er nesten ikke til å tro.