Semikolon og andre grammatiske problemer

Jeg er på detox dag 14, den har blitt forlenget til ut resten av uka, men det gjør ikke noe, for jeg hadde min siste dag på jobb i går og i morgen stikker jeg av til et hemmelig bestemmelsessted langt fra all verdens fristelser for å skrive. Jeg skal fylle hele kjøleskapet med meloner av alle sorter (meloner is the new godteri) og openoffice-dokumenter med tekst opp og ned i mente. Men først skal jeg male et punktum på garasjeveggen til mamma og pappa om til et semikolon. Jeg malte nemlig et Ivar Aasen-sitat der i fjor sommer (med sjablonger), etter request fra pappa, og på post it-lappen med sitatet på stod det et semikolon, som jeg gjorde om til punktum på veggen fordi jeg trodde det måtte være feil, da semikolon er så unorsk og Ivar Aasen så norsk. Der tok jeg feil. Det skulle være semikolon der. Mitt elskede semikolon; det finnes ikke noen annen form for tegnsetting jeg digger mer enn bruk av semikolon. Et tegn vi ikke fikk lov til å bruke på skolen fordi lærerne antok at det var for vanskelig for oss uansett. Noe jeg ved første tanke synes var svært arrogant av dem, men når jeg ser meg rundt og leser i avisen forstår veldig godt; utryddelsen av orddeling og kommafeil burde komme først. Og selv når det er vanskelig, er det ikke vanskelig å skjønne at det ikke blir noe tid til overs for semikolonregler.

Apropos ordeling, nå sender jeg en e-post til Norsk Språkråd og spør hvordan man skal skrive ordet band-t-skjorte. Er dette riktig? Band t-skjorte er obvious feil (og det er dette jeg ser at alle skriver), og bandt-skjorte ser fryktelig rart ut. Jeg tipper band-t-skjorte, men jeg må ha et ordentlig svar. Håper de ikke tror jeg er useriøs. Det er jo et fryktelig ubetydelig ord, men jeg bruker det faktisk nå og da, og det er nok. Det finnes ikke noe ord som brukes for lite til at det er ok å skrive det feil.

Mulig vi forresten blogges selv om jeg stikker vekk for noen dager. Kanhende det er internett på det hemmelige bestemmelsesstedet - av og til.

Advarsel!: Kun for hestegale

I går så jeg en versjon av Black Beauty (eller Silkesvarten på norsk) jeg aldri har sett før, jeg som trodde jeg hadde sett alle! Denne versjonen var fra 1971 og jeg kjøpte den på Læsehesten i Aalborg (bruktsjappe med billioner vinyler, filmer, tegneserier, bøker og porno) i tro om at det var den jeg så hundre ganger da jeg var kid (det var en versjon til jeg så hundre ganger, men det var en tegnefilm, så jeg visste det ikke var den). Men nei, i denne versjonen var Blacky både krigshest, sircus- hest og gruvehest, det har jeg aldri sett før. Hva han faktisk gjennomgikk i originalversjonen, altså boka Black Beauty av Anne Sewell (dyreverner), husker jeg ikke. Jeg husker derimot at jeg leste den i gangen på Musikkens Hus mens jeg ventet på at pianotimen min skulle begynne, og at jeg hadde bilder av meg selv sammen med en fremmed palominohest inni notepermen. Pluss at det var hester på selve permen, selvfølgelig. Hjemme var det hester på dynetrekket, hester på veggene (plakater), Wendy- blader, hestetegninger på hvert eneste papirark (den dag i dag er jeg mye flinkere til å tegne en hest med riktige proporsjoner osv. enn et menneske eller noe som helst annet vesen; jeg skulle rett og slett ha vært med å lage Spirit- filmen*), hestepyntegjenstander og bibliotekets samling faktabøker om hester på rotering. En av dem var et oppslagsverk over alle verdens hesteraser, hvor jeg brettet eselører på yndlinghesterasene mine, hvilket er gøy at jeg gjorde, for for noen uker siden fikk jeg en tøysekk full av gamle hestebøker av min kjæreste, hvor en av dem var nettopp denne boka jeg hadde brettet eselører i! Det var brettet på bl.a. dartmoorponnien, haflingeren, fjordinghesten og welsh coben. Hvilket bringer meg til noe enda mer gøy, og faktisk helt tilfeldig: at min andre fôrhest (som jeg egentlig ikke var så keen på å ha på fôr, men bare måtte fordi min første fôrhest, en brun kaldblodssomething ved navn Per (!) hadde blitt syk og deretter avlivet) var en fjordinghoppe ved navn Dokka, drektig og altså like sur og amper som en gravid kvinne, jeg ble kasta av og tråkket på et titalls ganger, og det er ikke godt å vite hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde brukt sikkerhetsvest. Anyways, jeg ble aldri noe glad i denne hesten (i motsetning til Per som jeg ble glad i til tross for at han var et stabeis) og det førte til at jeg fikk avsmak for fjordinger etter det (noe som er ganske rasistisk i grunnen), jeg hadde henne uansett ikke så lenge på fôr, for snart fikk jeg min egen hest, og han het Lesto Wonder Boy og var ikke ringere nettopp noe annet enn en vaskekte welsh cob**! Uten at vi gikk inn for å anskaffe oss en welsh cob, det var bare det at denne svart-hvite altfor tynne ponnien med, klisjéaktig nok, verdens mykeste mule og fineste (dog tristeste) øyne tilfeldigvis var det. Jeg ville ha han så mye at jeg ikke en gang hadde prøvd ham på sprangbanen før vi kjøpte ham en vakker vårdag for åtte år siden, noe som førte til et lite sjokk da vi endelig skulle hoppe over et hinder og han løp forbi det istedenfor å hoppe over. Jeg hadde rett og slett fått meg en hest som var altfor smart for en førstegangshesteeier som meg, for hoppe, det kunne han, han hadde jo vært med i NM, han, en premiesanker i sine yngre dager og en landslagsrytters tidligere konkurranseponni.

Og nå kan jeg ikke skrive særlig mer uten å bli sentimental, så jeg burde kanskje droppe det. Bortsett fra at jeg må nevne at jeg lærte meg å være smartere enn hesten etterhvert (faktisk ved hjelp av nevnte landslagsrytter), så jeg endte ikke med å ødelegge noen vidunderhest med uerfaren idiotiridning, bare for å ha det på det rene, for det er virkelig ikke noe fint når altfor uerfarne ryttere ødelegger hester som er altfor bra for dem. I månedene før Lesto døde gikk det sykt bra og jeg hadde større planer som aldri ble noe av. Uansett, etter to år døde han fin og feit. Neida, han ble aldri feit, han tok for mange bukkesprang (spesielt når vi skulle ri på sprangstevner, jeg tror han syntes det var veldig gøy igjen etterhvert, det ble faktisk så vilt med bukkesprang på oppvarmingsbanen tilslutt at jeg måtte binde en rød sløyfe i halen på ham**) og løp for raskt til å bli det, men han kom i godt hold etterhvert – i motsetning til da vi kjøpte ham og kunne se antydninger til ribbein.

Hadde han vært et menneske hadde han vært mer enn en smule arrogant, det er jeg helt sikker på, så full av seg selv, men med god grunn, for han kunne hoppe nesten sin egen mankehøyde og var skikkelig bildeskjønn: skinnende svart med hvitt bles og hvite sokker på alle bena og bølgete man og hale, han skulle vært modell i Hööks. Pluss en fanskare med småjenter enda yngre enn meg selv, og ustoppelig mye oppmerksomhet fra de eldre (til irritasjon for noen av de andre hesteeierne på min egen alder, spesielt husker jeg en gang det ble arrangert et stort ridestevne på ridesenteret og det var ikke nok bokser, så noen av hestene måtte flytte på spiltau i noen dager – og siden spiltau er så små var det ponniene som måtte det, men Lesto slapp fordi han var så ømfintlig, noe som førte til at hun ene ponnieieren prøvde å flytte rundt på hestene på egen hånd fordi hun ble så jævla sinna fordi hennes lille araberhest måtte stå på spiltau, hun ble så sinna at hun kastet rundt hele utstyrskurven min, enda jeg ikke hadde bestemt noen verdens ting, det var jo stallmesteren som hadde bestemt dette). Det må også nevnes at han alltid la ørene flatt bakover og glefset etter dem som jeg ikke likte noe særlig, det høres litt for out of this world- aktig ut, men har nok sin naturlige forklaring: kanskje gikk pulsen min bittelitt fortere og han merka det (dyr er jo mer var for sånt enn oss) og skjønte at noe truende var i nærheten. Det er jo allment kjent at hvis man blir redd oppå hesten, så føler hesten at du er skjelven og redd og blir det den også. Apropos så var Lesto redd for ganske rare ting: oppslåtte paraplyer og barnevogner når vi red på tur. Forøvrig på tur gikk han aldri i søledammer, det var mye heller å foretrekke å hoppe over dem. Ikke ville han ha melasse heller, vi kjøpte en hel dunk til ham, det er jo bare sukker og alle hester elsker det, men Lesto? Neimen om han ville ha det (til de andre hestenes glede), han ville heller ha eventyrsjokolade. Kort og godt: han var en divahest. Og jeg lot ham være det, jeg stelte ham sikkert én time hver dag, så han hadde alltid blank og fin pels og aldri noen floker i manen (og jeg jukset aldri med sånn flokespray fra Natusan) - enda han likte å rulle seg i sanden-, og jeg vaska bena hans med grønnsåpe sånn at de hvite sokkene aldri skulle bli gule. Jeg pusset salutstyret én gang i uka og tok tilogmed messingpuss på stigbøylene og alle spennene. Jeg har aldri vært så flittig i mitt liv som da jeg hadde Lesto. Hele klisjéen om at det å ha hest lærer unger å ta ansvar, var ikke bare en myte – i hvertfall ikke når det kom til meg.



Så ble jeg visst litt sentimental likevel, det var ikke til å unngå. Jeg var jo bare tretten år, og det er helt forferdelig lenge siden og etter at Lesto døde kom jeg meg liksom aldri helt i gang igjen av forskjellige grunner; kanskje en av dem var at jeg brakk armen da jeg falt av en hest jeg prøvered i Danmark da vi skulle kjøpe en ny en, eller kanskje jeg ble gammel og snart skulle begynne på videregående, eller kanskje Lesto var den eneste hesten jeg red på i to år sånn at da han ikke var der lenger skjønte jeg plutselig ikke hvordan man red på hester lenger (det er faktisk sant, for sammen med Lesto tok jeg Rideknappen 5, og da jeg mange år senere, en gang jeg var seksten-søtten, tenkte jeg skulle begynne å ta ridetimer igjen, sånn i det minste, sa ridelæreren etter den første timen at jeg burde ta timer sammen med de som skulle ta Rideknappen 3, og etter det kom jeg aldri mer tilbake), det ble så vanskelig og klønete og jeg har ofte tenkt på at jeg burde omgås hester igjen, det er så gøy, men så har jeg tenkt på akkurat dette sistnevnte og liksom ikke orket det og mitt hestesavn har blitt snudd rundt til spesifikk Lesto- savn, og det er litt sånn nå også, men jeg har likevel tenkt til å give it a shot igjen, jeg har nemlig besluttet at jeg må bli rik likevel, for jeg må jo ha hest igjen en dag, men sånn i mens jeg venter på at det skal skje (ingenting har hastverk her i livet), så har jeg besluttet meg for at jeg skal anskaffe meg hest på delfôr til høsten, bare jeg finner en og det håper jeg jo, for jeg gleder meg kjempemasse allerede!

*I altfor mange tegnefilmer beveger hestene seg helt forferdelig. De beveger seg faktisk ikke sånn i virkeligheten, det ser jo helt retard ut. Bortsett fra i Spirit- filmen altså. Der har de gjort seg flid. Skikkelig flid. Hestene beveger seg akkurat som de gjør i virkeligheten, men det skulle jo bare mangle siden det nettopp er en hestefilm og siden de dro opp på Rocky Mountains for å se på ville mustanger først. Forøvrig så elsker jeg denne filmen, jeg har sett den hundre ganger – og den første gangen jeg så den var jeg godt over søtten år.

**Alle som driver med hest vet at en rød sløyfe i halen på hesten betyr at den sparker bakut.

Om pokemon, lakris og Tibet

Dette begynner å bli en vane, men siden jeg allerede har skrevet tre innlegg om denne detoxen, kan jeg likegodt fortsette videre. I dag er det dag 9. Jeg kjøpte en eske IFA- lakrispastiller i går fordi jeg hadde sett en reklameplakat for IFA-fruktpastiller(!). Jeg tenkte da jeg så den: sykt lenge siden jeg har spist IFA-pastiller, det spiste jeg alltid da jeg var liten, etter at jeg hadde funnet ut at det ikke var sigaretter after all (noe jeg trodde en lang stund), jeg må ha det nå (reklameplakaten lyktes delvis). Men etter å ha kjøpt eska kom jeg på at det er jo sukker i dem, så nå ligger det en uåpnet pakke IFA-lakrispastiller i veska og jeg kan ikke spise pastillene før fem dager til – minst. Detoxen har nemlig blitt forlenget fra elleve til tretten dager, siden jeg drakk et glass økologisk blåbærsaft fra Søbogaard til middagen her en dag. Verdens beste saft, men saft = masse sukker = godteri, så det førte til to detoxstraffedager til.

Ikke vær så streng, sier folk, du jobber jo ikke i militæret.

Jeg skal bare bevise for meg selv at jeg konsumerer ting fordi jeg har lyst på det der og da, ikke fordi jeg er avhengig og blir arg av å ikke få det. Det er en slags frihetsfølelse å vite det.

Men ok, over til noe litt annet. Min skjønnlitterære detox har siden sist gitt meg en teori om hvorfor pokemonen Pikachu heter Pikachu. Jeg leste nemlig om dyrene på det tibetanske platået og et av dyrene som bor der er et lite dyr som er i slekt med kaninen, det ser ut som det er en krysning mellom et marsvin og en mus, den graver ganger under jorden og kalles himalaisk musehare – eller det mer korrekte navnet svartleppepika. Det forklarer hele saken. Pokemonen Ekans heter jo Ekans fordi det blir Snake baklengs og det er en slangepokemon. Magicarp heter Magicarp fordi den er en karpe (men den er ikke særlig magisk, sykt dårlig pokemon). Meowht heter Meowth fordi det er en kattepokemon, og Dragonair fordi det en en dragepokemon, osv. Veldig logisk.

Apropos det tibetanske platået på verdens tak, her begynner elvene Brahmaputra, Den gule elven, Indus, Ganges, Irrawadd og Yangtze. Her begynner også Torbjørn Færøviks bok Kina, hvor han følger Yangtze fra begynnelse til ende, fra det tibetanske platået til dit hvor elva renner ut i havet (akkurat hvor dette er kan jeg ikke huske nå), en av de få bøkene jeg leste da jeg gikk på folkehøyskolen; det må ha vært det året i mitt liv hvor jeg leste færrest bøker(!), møtte flest normale mennesker (dette får folk tolke som de vil), gikk mest i jeans og hettegenser, sov flest timer og spiste flere ferdigpizzaer enn druer (jeg spiste kanskje fire frossenpizzaer det året, det er ikke så mye, men gjennomsnittlig altså mye mer enn resten av mitt liv). Det var med andre ord ikke det året jeg fant ut hvem jeg var, men det året jeg fant ut hva jeg absolutt ikke vil være. Uansett, jeg leste denne boka og kan anbefale den. Les den.

Og siden vi er inne på temaet og det var så få bøker jeg leste de åtte månedene på folkehøyskolen, betyr vel det at jeg kan huske alle bøkene jeg leste da? Ja, det kan jeg faktisk, og her er lista:

-Marekorset av Jo Nesbø. Jeg hater krim; den eneste grunnen til at jeg leste denne var at jeg akutt trengte noe å lese og dette var det noen hadde å tilby meg. Jeg leste den ikke en gang ferdig.
-Echo av Francesca Lia Block. Jeg vet ikke om den telles, for den leser jeg hele tiden om og om og om igjen, og da jeg leste den på folkehøyskolen var det sikkert for tiende gang. Forøvrig prakket jeg den på gud og hvermann, men ingen likte den.
-Violet & Claire av Francesca Lia Block. Det samme med denne som den forrige.
-The Catcher In The Rye av J.D. Salinger (jeg leste den på norsk, men husker ikke i forbifarten hvordan de ulike norske titlene lyder). En av de få bøkene jeg lånte på biblioteket.
-Kina av Torbjørn Færøvik. Nevnt.
-Isdronningen av Alice Hoffman. Julie anbefalte og lånte meg denne. Jeg hatet den.
-Glassklokken av Sylvia Plath. Også en bok jeg hadde lest mange ganger før.
-Norwegian Wood av Haruki Murakami. Fantastisk.
-Markens grøde av Knut Hamsun.

Jeg tror det var alle bøkene jeg leste på de åtte månedene. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte det. Det er én bok i måneden i gjennomsnitt. Til sammenligning leser jeg ellers ca. 40-50 bøker i året. Selv da jeg var seks år gjorde jeg det. Selv da jeg var tolv år og hadde en hest og en haug med hjemmelekser gjorde jeg det. Selv nå når jeg har heltidsjobb gjør jeg det (enda jeg har skjønnlitterær detox akkurat nå). Jeg kan ikke fatte og begripe hva jeg gjorde på folkehøyskolen som gjorde at jeg bare leste én bok i måneden. Uæh. Sykt trash. Jeg får frysninger.

Uansett, nå skal jeg skru av radioen (jeg har hørt Marion Ravn plukke ut sanger på P3 i to-tre timer snart, sykt leim musikksmak hun har), spise knekkebrød og avocado, drikke grønn te (apropos: i går kveld satt jeg under diverse varmelamper i sentrum med en bunch folk som drakk øl og kaffe og røykte sigaretter, og jeg klarte å bare drikke te! Det er første gang i mitt liv. Skills!) og lese om regnskogen. Si ju!

(Ok, nå valgte Marion Ravn en Tori Amos- sang, bortsett fra at det ikke er Tori Amos, jeg har bare hørt Tori Amos' cover av den før, dette er visst den originale. Tori Amos sin er sykt mye finere.)

(Ps, det var visst Stevie Nicks som hadde originalen, sa de nå.)

(Nå skrur jeg av.)

Om makroner og detox

Detox dag 6. Jeg har spist avocado, avocado, avocado og rugbrød. Dessuten hadde jeg en redelig plan om å lage en couscoussalat med kikerter og bønner og rødløk og kirsebærtomater og agurk, men da jeg hadde vært inne på kjøkkenet en stund og skjønt at lukten av vått treverk i kombinasjon med mye vann under vasken betød at noe var galt, ble det ikke noe av middagsmaten den dagen. Og nå er kjøkkenet fult av plastposer og bøtter fulle av vann og EA går med skoene inne og jeg hater sko inne, for det er sykt ukoselig (men forståelig akkurat nå).

Fridag – jada.

Men anyways, jeg må røpe noe: jeg spiste et stykke sjokoladekake med kokos. Enda jeg er på detox. Men det er det eneste. Jeg får ta noen ekstra detoxdager enn de antall jeg egentlig skulle da. Hvilket var syv dager, en uke. Nå får jeg ta elleve dager i stedet. Det er jo mine egne regler. Jeg driver jo ikke med helsekostbutikkdetoxkurer. Tarmrensing og sånne mirakeldetoxpiller som en kan spise hver dag i en uke uten å måtte gi avkall på cheeseburgerne og colaen. Noe jeg leste om i Vita-katalogen som lå på pauserommet på jobb i går (mens jeg spiste rå brokkoli, hvitløksfylte oliven og soltørka tomat-hummus). Ugh, jeg skjønner ikke at de får lov til å kalle det detox en gang.

Noe som også ligger på pauserommet er et magasin for vinkelnere. Matbransjen får visst det tilsendt til seg. Uansett, det står masse om mat i det, og et av artiklene i dette magasinet handlet om franske makroner og om hvor hipt det er blant bloggere over hele verden, og jeg ler litt, for alle bloggene jeg har lest som har tatt et bilde av makroner eller sier at de elsker makroner fremstiller det jo som om det var de som oppdaget denne fantastiske tingen aller først. Jeg tør vedde på at noen av dem tilogmed aldri har smakt dem, men bare synes de ser fine ut på bilde.

Dagens fakta er forresten at franske makroner lages med italiensk marengs, for den er mye tykkere (eller noe) enn fransk marengs (!). Og at makronbutikker er blitt big business i København. Godt vi skal dit snart da, da trenger jeg ikke en gang å nevne makroner her for å være hip. Too hip for hipsters!

Detox

I dag er jeg på detox dag 4. Det har stort sett vært ananas og melon, smoothies og palestinsk og soltørka tomat- hummus de to siste dagene, bortsett fra den ene sippen kaffe jeg tok på jobb i går fordi jeg i min zombietrøtte tilstand klokken åtte på morgenen glemte at jeg var på detox (denne trøttheten skyldtes at vi skatet til sent på kveld dagen før). Men det var bokstavelig talt en sipp, for etter å ha kjent smaken kom jeg på hvorfor jeg ikke skal drikke kaffe og jeg drakk et glass med vann og isbiter i stedet.

Hva angår min skjønnlitterære detox, har den ført til at jeg nå vet at verdens tykkeste tre har en diameter på 11 meter og er 82 meter høyt, mens verdens høyeste tre rager godt over 1 km og den første grenen på treet finner man ikke før man er 60 meter opp i treet. I biologitimene lærte vi om disse høye trærne (som lever i Redwood- skogen i USA opp mot grensen til Canada) og at man ikke helt riktig vet hvordan de klarer å få vannet til å komme så høyt opp i treet (det vi lærte i biologitimene var altså forskjellige teorier om dette, en av dem innebar osmose). Et mysterium på samme hylle som at humla egentlig ikke kan fly.

Jeg vet også at det i en eller annen skog (jeg husker ikke hvilken) lever et dyr som heter kodkod, det er verdens minste ville kattedyr, like stort som en huskatt. Trynet og pelsen dens er som en kosekatts, men den er nesten litt hyeneaktig i kroppsbygningen, litt pukkelrygget rett og slett, og at en sommer i et naturreservat i USA klekket det ut så utrolig mange sikader på likt (etter sytten år i dvale) at fuglene lå på bakken og hadde vondt i magen omtrent, fordi de overspiste! Det var så sykt mange sikader at det var helt vilt!

Jeg er glad for at jeg ikke befant meg der akkurat da for å si det sånn.

Her skata vi ifjor sommer. Sykt amatør.

Hei

Jeg er på detox dag 2, etter noen litt for trashe uker. Ingen cava, ingen pils, ingen kaffe, ingen røyk, ingen is med kjeks, ingen chips, ingen makaroni og ketsjup, ingenting av hva man har lyst på når man er full/fyllesyk. Alle disse tingene funker nemlig slik at hva man tar ett av dem, så har man garantert lyst på ett av de andre tingene. F.eks. utepils, kan jo ikke drikke det uten å etterhvert ta seg en sigg. Og nå har det blitt litt for mye av alt dette. Så fra og med i går er det bare grønn te og vann, jordbær og appelsiner, spinat og laks. Time to clean up!

Dessuten er jeg blakk som folahesten igjen. Og jeg slutter i jobben om ca. to uker til (men jeg skal til gjengjeld jobbe hver dag fram til det. I dag også).

Jeg har ikke lest skjønnlitteratur på noe som føles som en evighet (uhm, 3 uker?), det er en slags clean up-plan det også. Det har resultert i at jeg vet hva alle filmene som ble vist på Kristiansand Barnefilmfestival for et par uker siden handlet om, at jeg vet at Antarktis er det høyeste kontinentet og at det er en av grunnene til at det er mye kaldere der enn i Arktis (jeg har lest alt om polarområdene), at sørlysets latinske navn er borealis australis (noe som maker sense med tanke på at Australia betyr Sørlandet), at sommertemperaturen i Antarktis er ca -30 grader C, at leopardselen er en stor sel som ser litt ut som en slange og spiser pingvinunger og mindre seler, at en type sommerfugl gjør som fuglene: den drar mange tusen kilometer fra Europa til Marokko for å overvintre, mens en annen sommerfugl som lever i barskogen opp mot tregrensen (hvor det er lite næring i skogene), er larve i 12 år før den blir sommerfugl (den går i dvale hver vinter og våkner hver sommer for å spise før den endelig har spist nok), og at barskogen er den største skogtypen i verden og at en tredjedel av den befinner seg i Nord-Amerika og at ulv, gaupe og elg som lever i barskogen er den samme - uansett om den befinner seg i Canada, Russland eller Sverige. Bare den sibirske tigeren er det eneste barskogdyret som finnes på bare et visst område. Og jeg vet også at Merkur er mye mindre enn Jorden og at vi har den største månen i forhold til hvor stor planeten den snurrer rundt er (av alle planetene i solsystemet vårt that is), og at det er en grunn til at det er slik et liv hos oss, for dens tyngekraft stabiliserer oss slik at vi snurrer i en vinkel som gjør at det ikke er noen steder på Jorden som ligger i verken evig mørke eller evig lys, og at vi har de årstidene vi har.

Og apropos temperatur, det er 15 grader C på kvelden her nå.

Bloggen feirer 2 år!

Hurra, bloggen min fyller to år sånn circa i disse dager. Jeg tenkte derfor å kavalkadere over hver måned siden den gang, altså mai totusenogåtte*. Det var altså det jeg tenkte, men siden jeg er så flau over alt jeg skrev i mai, hopper vi over den måneden og begynner på juni 2008, selv om den ikke er noe å skryte av heller. Jeg vil likevel trekke frem Mimrestund, ikke pga. selve teksten, men fordi den har så mange fine bilder.*


Juli 2008: I følge bloggen er jeg helt schisofren og vet ikke helt om jeg vil ha jobb eller ikke , men innlegget om Roskilde er nok det mest serri.




August 2008: Vi sykler og jeg sykler og jeg lager min egen personlige matpyramide, men dette er deffo det gøyeste innlegget.


September 2008: Jeg filosoferer over livet videre, men det som hender der og da er mye gøyere!




Oktober 2008: Jeg mista mobilen og trodde som alltid hver gang det skjer at livet er over, jeg begynner å skrive om litt mer seriøse ting enn bare om hvor fyllesyk jeg er, som f.eks. om bussproblemer og dagbok vs. blogg, og jeg er absurd og føler meg gammel, men det er sikkert bare fordi jeg noen dager tidligere mimrer om barndommen.



November 2008: Tilogmed jeg nevner presidentvalget i USA og kjefter på NAV, jeg drømmer rare ting og innrømmer at en kaffe sjeldent er én kaffe, men ti øl.

Desember 2008: Jeg flasher bokhylla på rommet hos mamma og pappa som jeg ikke lenger bor i og begynner å forstå at det er flere enn jeg tror som leser bloggen.

Januar 2009: Jeg har akkurat oppdaget Dag Solstad, revealer min fortid som fantasyentusiast og bruker et helt innlegg på å skrive om ulike supper og grønnsaker.



Februar 2009: Jeg tar bilde av noe fint fra Danmark, besøker Bergen og skriver SYKT mye om mat, blant annet om vin, ost og fisk.



Mars 2009: Jeg skriver om bookcrossing og postcrossing og om hvordan det er å jobbe i en bank.



April 2009: Jeg planlegger å dra til Oslo, nevner A Concise Chinese-English Dictionary For Lovers av Xiaolu Guo for første gang (nå har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har skrevet om den boka på bloggen -I love it!) og skulle ønske jeg kunne male, hva nå enn det måtte bety.



Mai 2009: Jeg tegner en ubåt jeg har lyst på og øver meg på nynorsk (drep meg ikke, nynorskfantaster!).

Juni 2009: Havfruer og cyborger er et emne som går igjen og jeg skriver om noe så random som mitt forhold til Belgia.




Juli 2009: I god avisånd er det agurktid også hos meg, men jeg får da skrevet litt om mine beskjedne, men gode, mål med livet.

August 2009: Sofia og jeg ønsker oss en falabellahest, men det er ikke derfor vi holder auksjon i garasjen på Grim. Pluss jeg får meg endelig jobb, woho!



September 2009: Jeg kjøper mitt første møbel evvah, mens Mary-Kate er i Bergen.

Oktober 2009: Jeg kjøper oppvasksåpe og toalettpapir for første gang i mitt liv, mens turen til London sammen med Ea og Roger på besøk hos Sofia er min femte tur dit.




November 2009: Jeg er grepet av voksenverden og vil helst bare stikke av til Istanbul, jeg begynner for alvor å høre sykt mye på radio og jeg slutter å røyke, woho!

Desember 2009: En fryktelig dau måned når det gjelder blogging, alt dere får lese er at jeg er forelsket i Anton Chekhov og lagde drops på kjøkkenet sammen med Simon og Vilde.

Januar 2010: I god bloggeånd har jeg årskavalkade over 2009 (bortsett fra at det ikke er noen bilder, bare tekst), og Mary-Kate-obsessionen blir ikke lenger holdt skjult for dere (ikke A Tea Partys Kjellerrock-konsert heller).

Februar 2010: Jeg får min nye data, Ea og jeg tar en forsmak på våren i Barcelona, jeg lager en hjemme hos-reportasje og jeg ser Kjell Askildsen IRL!!!

Mars 2010: Jeg leser Moby Dick (og hundre andre bøker), handler bøker på antikvariater og loppemarkeder og skriver et gjesteinnlegg på en annen blogg, enda jeg ikke har fri i påsken.

April 2010: Jeg avslører noen av mine guilty pleasures og dessuten at vi akter å dra vår kos til København i slutten av juni,og svarer for det meste på mine egne spørreskjemaer.







*Alle innlegg før dette puttet jeg inn etter at bloggen ble opprettet mai 2008. Jeg jukset litt for å fylle den litt opp fort. Det var sånne ting jeg hadde skrevet som notater på Facebook. Som f.eks. et notat om Videokassettene som ble slitt ut og En av mine foreleskelser.

Hverdagsformiddag

Under morgenbadingen i svømmehallen i dag (jeg stod opp kvart over fem!!!) var jeg den eneste under førti, ettersomhva jeg kunne se, og det er jo ikke alltid like lett siden jeg har minus 6 på det ene øyet og minus 1-komma-noe på det andre, eller inntil i går for da hadde jeg synstest (sånn at Statens Vegvesen kan la meg få ta lappen) og optikeren sa at jeg har fått bedre syn. Det har seg slik at jeg er svært nærsynt, men alderen har slått inn og begynner å gjøre meg langsynt, det går med andre ord den andre veien. Tenk, allerede nå, som tjueénåring! Uæh!

Forøvrig var det såvidt jeg kom meg fram til den synstesten i går formiddag, byen er et svare strev på hverdagsformiddager, den er fylt opp av vordende mødre med mager, og alle sammen er så jævla gravide. Jeg hater det. De står så sykt lenge i fotobutikken, de skal ha den perfekte ramma til babybildet, det tar ingen ende, jeg må vente på dette enda jeg bare skal levere inn et lusent engangskamera til fremkalling. Eller de sniker i køen, som om de var så handycappa at de ikke kan vente på at jeg bruker et minutt på å betale først. Og i parkene står de som er blitt mødre (det er blitt vår, så de har bevegd seg ut fra Drømmeplassen) med sine fleretusenkroners barnevogner (lastet med kommende storforbrukere) med en latte-to-go (det kunne de ikke drikke da de var preggis) og jatter og skravler som høner (de er garantert godt gift alle sammen). Ugh.

Eller det var litt dømmende. Men de kan takke seg selv når de snakker så høyt i parken, jeg må da få lov til å sitte der jeg også, jeg vil jo bare spise lunsj i fred.