Bøkene jeg leste i oktober

Denne måneden, til tross for at jeg har vært på hyttetur, har jeg ikke lest like mange bøker som i forrige måned. Og jeg har lest altfor mange bøker som ligger på bestselger-lista til bokbutikkene. Æsj. Det skal jeg styre unna fra nå av, for de bøkene har vært store skuffelser. Og ps, nå kan dere følge med på min litterære reise på http://bokelskere.no/ponni.

KUA MI VIL HA DET GØY av Astrid Lindgren og Kristina Forslund ¤ ¤ (¤)
Dette er en samlebok med debattinnleggene Astrid Lindgren skrev på 80-tallet i dyrenes favør. Kristina Forslund var veterinær og stod bak det faglige innholdet. Debattinnleggene er hovedsaklig publisert i svenske Expressen. Kan ikke akkurat si at dette var verken en spesielt morsom eller interessant bok å lese. Lærte ikke noe nytt akkurat, og Astrid Lindgren kan man få nok av gjennom andre bøker. Jeg synes det var en nokså unødvendig bok - mest for spesielt interesserte, tenker jeg, men så lurte jeg på: hvem er de spesielt interesserte? Jeg må vel sies å være en av dem, og jeg synes jo det var kjedelig å lese denne? Anyways, den får to-tre stjerner likevel, fordi det er Astrid Lindgren og fordi tegningen i boka var søte.

GUDEN FOR SMÅ TING av Arundhati Roy ¤ ¤ ¤
Handler om et tvillingpar i India, om hvorfor og hvordan de skilles og møtes igjen lenge senere, om et forbudt kjærlighetsforhold på tvers av kaster, om en ung indisk/engelsk pike som drukner i elven. Handlinger minner om filmen Omforlatelse (jeg har ikke lest boka) når jeg tenker meg om. Ellers er boka ikke noe å skrive hjem om, men helt ok.

DREAMS IN A TIME OF WAR av Ngũgĩ wa Thiong'o ¤ ¤ ¤ ¤
Dette er en selvbiografisk liten bok om en oppvekst i Kenya. Forfatteren har visst skrevet en haug med bøker, og selv om det var noe med slutten av denne boken som var litt øøøh, var ikke det nok til å trekke denne ned, og jeg fikk lyst til å lese mer av ham. Tommelen opp!

LA MEG SYNGE DEG STILLE SANGER av Linda Olsson ¤ ¤
Foruten en personlig anbefaling fra ei venninne, har jeg lest utallige mye godt om denne boka i media, hos bloggere og ellers rundtomkring. I tillegg var (er?) den den mest solgte boka i New Zealand på et eller annet tidspunkt. Linda Olsson høres svensk ut, og det er hun forsåvidt opprinnelig, men bokas originalspråk er engelsk og den ble først gitt ut i New Zealand. Anyways, den er et prakteksempel på at mainstreamen tar feil. Denne boka suger. Rett og slett. Den handler om Astrid og Veronika (Viktoria?) som møtes; to triste sjeler som aldri har åpnet seg for noen før Veronika da flytter inn i Astrids nabohus. De tømmer ut alt til hverandre, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Hva i helvete er det som er så spesielt med deres relasjon som gjør at de forteller hverandre alt? Dette forteller ikke Linda Olsson noenting om, det hele er bare overfladisk. Og Astrid har drept barnet sitt. Det skulle liksom være et barmhjertighetsdrap og så skal det liksom være synd på henne, men jeg forstår det ikke. Det er så mange andre løsninger. Og det verste er jo at jeg verken blir støtt eller føler noen sympati for Astrid. Jeg tenker bare at dette er leimt. Ja, vet dere hva? Jeg synes denne boka er klein.

EIN VAKKER DAG av Anna Gavalda ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg vil så gjerne gi Gavalda mer enn tre stjerner! Men jeg kan ikke og det er hennes egen feil. Den første boka jeg leste av henne var Saman er ein mindre aleine, og den er noe av det fineste jeg har lest (jeg vet jeg nettopp skrev noe annet, men den er faktisk et prakteksempel på at mainstreamen av og til har rett! Den var nemlig en bestselger i Frankrike), en av yndlingsbøkene mine. Altså skal det en del til før noe kan toppe den, og jeg har alltid gledet meg til å lese en Anna Gavalda-bok siden. Og det er der problemet ligger. Jeg forventer at alle bøkene hennes skal være like bra som Saman er ein mindre aleine og det er kjempeteit, for jeg blir alltid litt skuffet, selv om boka ikke er så verst. Det er bare det at jeg forventer mer fra henne. Det blir litt som å være lillesøsteren til Mary-Kate.

AFRIKANEREN. PORTRETT AV EN FAR av J. M. G. Le Clézio ¤ ¤ ¤
Jeg leste en anmeldelse av denne i Morgenbladet og ut av dimensjonene på denne artikkelen forestilte jeg meg at denne boka var et gigastort epos om en hvit manns barndom på dette minst like gigastore kontinentet. Jeg trodde kanskje jeg skulle få den samme følelsen som den jeg fikk da jeg var liten og vi spilte brettspillet Den forsvunne diamanten. Den gang ei. Dette var en liten flis av en bok og personene i boka befant seg stort sett på de samme områdene i Afrika gjennom hele boka, og tatt i betraktning tittelen på boka var det litt skuff.

MILF av Alexia Bohwim ¤ ¤
MILF handler om kvinner på Frogner som fikk barn altfor tidlig og popper sykt mange reseptpiller og er rett og slett patetiske. Jeg leste Bohwims Frognerfitter for noen år siden og den handlet om jenter på Frogner som driver og puler alle og en hver, får barn de ikke klarer å ta seg av og snorter coke til middag og kvelds, og den var langt i fra bra, men i hvertfall underholdende. Nå da jeg leste MILF følte jeg bare at jeg fikk bekreftet det jeg mistenkte etter å ha lest Frognerfitter: at Alexia Bohwim bare skriver om sitt eget miljø. MILF er bare Frognerfitter som har blitt eldre, og dette er absolutt ikke å eldes med stil. Styr unna, les heller Frognerfitter.

FÅ MEG PÅ, FOR FAEN av Olaug Nilssen ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har kanskje som intensjon å søke på Skrivekunstakademiet i Bergen en gang i mitt liv, så jeg har ikke noe valg: Jeg kan ikke gi Olaug Nilssen mindre enn fire stjerner. Neida. Jeg synes boka fortjente det. Jeg likte den, jeg. Etter å ha lest bakpå coveret først tenkte jeg, gah, en tullebok, men nei. Den var kanskje litt tullete, men i hvertfall original.

EN KASSADAMES BETROELSER av Anna Sam ¤ ¤ ¤
Anna Sam skriver om sine opplevelser som kassadame - noe hun har vært i åtte år. Denne boka hadde nok vært morsommere hadde jeg ikke lest denne bloggen fra før av. Og det hadde sikkert også vært gøyere hvis det var en norsk person som hadde skrevet en bok som denne i stedet for å oversette denne som er fransk. Flere ting Sam skriver om virker urelevant på norsk.

BIENES HEMMELIGE LIV av Sue Kidd Monk ¤ ¤ ¤
Enda en sånn bok som "alle" liker, men som ikke er bra. Dog ikke like dårlig som La meg synge deg stille sanger. En veldig enkel bok - litt sånn som han du kjenner som er veldig hyggelig og alt det der, men som er litt dum. Kanskje har han tilogmed støttekontakt? Uansett, det mest interessannte med denne boka var fakta om biene og det var det jo ikke så mye av. De spilte heller ikke så stor rolle for selve historien, for de var bare utdrag fra vitenskapelige bøker om bier i begynnelsen av hvert kapittel. Og hva gir du meg, en hvit jente som synes at det å bo med fire svarte kvinner er helt greit og attpåtil gjør det frivillig - når ingen andre hun kjenner gjør det? Dette er sørstatene før Martin Luther King? Yeah, right! (Ok, jeg vet ikke, men Monk Kidd får meg ikke til å tro på dette.)

ROSKILDE av Linn Strømsborg ¤ ¤ ¤
Denne handler om Roskilde, og det mest om Roskilde i 2008, hvilket er det eneste året jeg noensinne har vært på Roskilde og det er jo litt gøy. Boka er litt fin, men mest ok og litt rotete og av og til også litt irriterende. Pluss hun skjærer alle som hører på hip-hop under en kam og det synes jeg alltid er teit, men det synes sikkert ikke Strømsborg, for hun er jo en sånn indie-jente og det er jo mye kulere og mye mer sjarmerende. Not. (Ok, jeg var kanskje litt vel harsh der.) Jeg hadde også et inntrykk av at denne boka skulle handle om Roskilde, men jo mer jeg leser av den, jo mer synes jeg den handler om forholdet med han fyren hun bare henger med én uke i året i flere år - hvert år fra hun er atten år og henger på Roskilde, helt til året 2008 altså.

KJÆRLIGHET I KOLERAENS TID av Gabriel García Márquez ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har lest flere bøker av Gabriel García Márquez tidligere, blant annet 100 års ensomhet. Jeg likte den og jeg forstod godt at han er Nobelprisvinner i litteratur. Men min veldige entusiasme for ham kom ikke før nå, etter å ha lest Kjærlighet i koleraens tid. Å, den er bare helt fantastisk, det må være en av de beste bøkene jeg noensinne har lest og jeg kommer til å lese den på nytt og på nytt, det bare vet jeg! Jeg er kjempeglad for at denne boka lå fremme på biblioteket den ene dagen og at jeg, selv om jeg hadde en masse andre bøker under armen som jeg skulle låne, tenkte Er ikke dette en sånn must-read-bok? Jeg får vel bare ta med denne også da, selv om jeg egentlig ikke har lyst til å lese den, men jeg må vel. Tenk om jeg ikke hadde tatt den med meg? Da hadde jeg ikke fått vite at jeg elsker denne boka. Så synd det hadde vært!

TEPPER av Craig Thompson ¤ ¤ ¤ ¤
Tegneserieroman som jeg egentlig hadde lyst til å lese på originalspråket, men de hadde den bare på norsk på biblioteket. Den handler om en gutt som vokser opp i et kristent hjem, et sånt kristen hjem hvor foreldrene er skeptiske til skolen for der lærer de om evolusjonen, et sånt kristent hjem hvor de leser i Bibelen hver kveld. Og gutten, Craig (den er selvbiografisk), blir kjent med ei jente fra et sånt kristent hjem hvor foreldrene adopterer barn med downs syndrom fordi de er takknemlige overfor Gud for sine egne friske barn, men så går det ikke så greit likevel, for de skal skille seg og moren tar piller i smug hele tiden. Og jenta sover hele tiden og Craig ser på henne og de elsker hverandre og hun tror verken på himmel eller helvete og han blir ateist og jeg tror ikke broren hans heller er noe særlig kristen på slutten, og det er en sår roman, og det er trist og helst skulle ingen barn vokse opp i den tro at de er født syndige, det er skikkelig fælt.

DAGENE ER GJENNOMSIKTIGE av Mirjam Kristensen ¤ ¤ ¤ ¤
Dagene er gjennomsiktige handler om en familie som mister sin sønn/barnebarn/nevø/lillebror. Han faller ned i en brønn og dør. Boka er fin og trist, men jeg har en følelse av at den fort blir glemt.

KYLLING MED SVISKER av Marjane Satrapi ¤ ¤ ¤ ¤
Enda en tegneserieroman. Denne handler om en mann som bestemmer seg for å dø når taren hans blir ødelagt. Romanen tar for seg hva som skjer i tiden i mellom. Fine tegninger og trist historie.

De 5 forfatterne jeg eier flest bøker av

Som den bokelskeren jeg er skulle man tro jeg eide hyller på hyller av bøker, men det gjør jeg faktisk ikke. For det første elsker jeg biblioteker (mitt andre hjem) og for det andre hater jeg å eie ting. Så selv om det skulle hende at jeg kjøper skjønnlitterære bøker, så er de stort sett bare hos meg på gjennomreise. Jeg kjøper dem og sender dem avgårde til noen jeg tror kommer til å lese og like boka - eller ut på bookcrossing. Eller de havner på loppis for attende gang. Noe sånt. Likevel er det noen bøker som blir.

1. Françoise Sagan.
Ikke noe loppemarked uten at jeg finner en Françoise Sagan-bok. Omtrent. Jeg har en haug og jeg eier henne på engelsk, dansk og norsk. Ikke på fransk, for det kan jeg ikke.

2. Francesca Lia Block.
Jeg har lest flere av bøkene hennes flere ganger, og jeg kommer definitivt til å lese hver og en av dem hundre ganger til i løpet av livet. Jeg vet aldri når jeg skulle trenge en dose FLB, derfor kan jeg likegodt bare ha bøkene på hylla. Pluss at coverene er sykt fine og at oldebarna mine en dag skal eie dem.

3. Xiaolu Guo.
De fleste av bøkene hennes er ikke oversatt til norsk - i hvertfall ikke da jeg ville lese dem. Derfor heller ikke lett tilgjengelig på biblioteket, så jeg kjøpte dem bare fordi jeg antok jeg kom til å elske dem alle like mye som A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers. Der tok jeg feil, de andre bøkene hennes er crap. Jeg prøvde hardt å mene noe annet, men klarte det ikke. Er det noen som vil ha dem, rekk opp hånda.

4. Elizabeth Wurtzel.
50 % jeg har funnet bøker av henne på loppis, 50 % jeg har måttet lese bøkene hennes så fort som mulig, før hun har blitt oversatt til norsk og biblioteket har tatt henne inn, så jeg har kjøpt dem fra nettet.

5. Tove Jansson/Paul Auster/Simone de Beauvoir/Jeffrey Eugenides.
Tror jeg eier sånn tre bøker av hver av dem. Tove Jansson av samme grunn som Francesca Lia Block. Paul Auster og Simone de Beauvoir fordi jeg fikk dem av ei som ikke gadd ta dem med seg videre på flyttelasset og jeg kunne godt ha dem fordi jeg ikke har lest noen av de to før (derfor god grunn til å gjøre det) og Jeffrey Eugenides fordi jeg ikke kunne se Middlesex ligge henslengt i en fruktkasse og fordi 5 kr er lite penger, Jomfrudød fordi jeg lette etter den i hundre år og fant den og derfor aldri skal gi slipp på den igjen, og My Mistress's Sparrow Is Dead fordi det var en bursdagsgave (fra meg selv) og fordi jeg understreket og skrev notater og tok den med meg overalt i løpet av tiden jeg leste den og derfor føles den rett og slett som min bok, den skal ingen andre ha.

PS: Nå i ettertid kom jeg på at jeg jo eier alle Harry Potter-bøkene og det er jo hele sju bøker av J.K. Rowling (det er faktisk flere, for jeg eier noen av dem på engelsk også), og derfor flere enn forfatterne på punkt 2, 3, 4 og 5, men de lever sitt eget liv hos brødrene mine, så de tells ikke. (Og jeg har allerede skrevet dette innlegget og gidder ikke ødelegge det nå.)

Et barndomstraume

De fleste bøkene jeg eier er engelskspråklige - og det er absolutt ikke fordi jeg foretrekker engelsk. Det er fordi de som oftest ikke er å få tak i på biblioteket. For sånn generelt foretrekker jeg norsk. Det er faktisk favorittspråket mitt, bare fordi det er mitt. Her en dag leste jeg i NyTid om minoritetsspråklige - hvem er egentlig det? Jeg leste at det er forskjellige regler for hvem som er det etter hvor i landet man befinner seg. Noen steder må man i minoritetesspråklig norskklasse når man har én forelder som er utenlandsk - uansett om den forelderen er svensk eller somalisk og uansett om norsk er det språket man snakker hjemme. På min barneskole da jeg var liten gjorde de ikke det en gang. Der praktiserte de "hun ser litt ut som om hun er utlending, vi putter henne inn i en norskklasse for minoritetsspråklige". Det vil si at siden jeg har en norsk forelder og en forelder som er utenlandsk, puttet de meg i en minoritetesspråklig norskklasse. Og dette hadde det vært en liten rettferdighet i hvis de også hadde puttet min venninne med en norsk far og en dansk mor i samme klasse, men nei. Er man halvt norsk og hvit slipper man, er man halvt norsk og litt mørkere i huden må man.

Jeg måtte altså gå i en minoritetesspråklig norskklasse i tre uker da jeg begynte på en ny skole i femte klasse - selv om norsk er det eneste språket jeg er vokst opp med hjemme. Tanken på dette var helt forferdelig og jeg gråt og gråt og gråt og skjønte ikke hvorfor jeg måtte det, jeg som kunne norsk. Jeg som tilogmed kunne norsk bedre enn mange av mine helt norske medelever. Jeg hadde en følelse av at de tok fra meg noe av det viktigste i mitt liv. Dette skjedde nemlig da jeg var sånn 9-10 år, og da hadde det allerede gått 3-4 år siden jeg lærte meg å lese og bestemte meg for å bli forfatter. Nå er jeg snart 22 år og jeg husker dette ennå; jeg kjenner hvor vondt det gjør at ingen gidder å høre på meg når jeg prøver å si at jeg kan norsk, ikke bare kan jeg det, men det er det jeg kan best her i verden! Jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan ta saltomortaler i gymmen, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan sykle, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn hvor mange brødskiver med sjokade jeg kan spise på likt, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn jeg kan spille piano, jeg kan skrive og lese norsk bedre enn mange i klassen min, i hvertfall lese, for det er ingen jeg vet om som leser så mange bøker som jeg! Og likevel putter de meg i en norskklasse for minoritetsspråklige!

Jeg husker jeg har tårer i øynene i storefri før klokken ringer inn og jeg skal i min første norsktime for minoritetsspråklige. Jeg som fra før av synes vanlige norsktimer er pissenkle og kjedelige, skal straks få det enda mer kjedelig i en norsktime for folk som ikke kan norsk. I tre uker må jeg gå i den klassen og svare på spørsmål av typen om det er dobbel konsonant i ordet 'sykle', eller om det bare er én. Jeg kan alle svarene, men jeg gidder aldri rekke opp hånda fordi det føles nedlatende å måtte svare på noe som (for meg) er så opplagt. Jeg svarer bare når jeg blir spurt. Inni meg bygger det seg et hat mot læreren vi har i dette faget, for jeg vet at det også er hun som har ansvaret for at alle de minoritetsspråklige som begynner på skolen får lært seg norsk, og denne arrogansen hun har vist ved å ikke en gang sjekke om jeg kan norsk, og det faktum at hun bare har oversett at jeg heter Hagen til etternavn og har en norsk far; jeg kan ikke utstå det. Min skepsis til sosialarbeidere sår sitt frø her.

Hva jeg egentlig kunne ha trengt var en opplæring i min mors språk. Et språk jeg ikke kan. Jeg kan telle antall indonesiske ord jeg kan på mine egne hender.

Og det jeg altså leste i NyTid var at det tydeligvis fortsatt er mange steder i Norge hvor de praktiserer det på denne måten, hvor en  person godt kan snakke og skrive norsk flytende og bo i et hjem hvor norsk er det som snakkes, men likevel være satt under båsen 'minoritetsspråklig' - og at det er feil. Jeg kjente meg med ett ikke så veldig alene lenger, men det er uansett ikke poenget. Jeg skulle bare fortelle dette for å poengtere hvordan norsk er så dypt forankret i min identitet, altså språket i seg selv. Nasjonalitetsfølelsen er det så som så med, jeg bryr meg ikke om den. Jeg bryr meg om at mine skrivekunnskaper ble satt i tvil, og det taklet jeg ikke fordi jeg allerede som 9-åring hadde staket ut mitt fremtidge yrke, et yrke hvor man må kunne språket sitt ut til fingerspissende. Også bare ... tar de dette fra meg og det er helt forferdelig. For hva skulle jeg gjøre med livet mitt da, uten språket? Det var en dyp fornærmelse at noen kunne så tvil over språket mitt - og en maktesløshet over at jeg ikke kunne gjøre noe for å få dem til å skjønne at jeg ikke hørte til i denne klassen.

Nå er jeg klokere av livet, i hvertfall klokere enn en 9-åring. Hadde jeg hatt noen mulighet skulle jeg fortalt henne at hun ikke skulle gå dit etter storefri, til den første timen. Jeg skulle sagt at hun kunne gå til den vanlige norsktimen, at hvis noen sa til henne at hun skulle gå i de timene hun ikke hadde noen reel grunn til å gå i, så skulle hun slå seg vrang og nekte det. Helt til noen hørte på det hun hadde å si. Og det ville vært snill pike-versjonen, for hvis hun heller ville ha skulket og satt seg i gymgarderoben og lest en bok, så skulle hun gjort det. Det var ikke noe å lære i norsktimene før ungdomsskolen uansett. Jeg skulle ha sagt Du lærer mer av å lese bøker. Og siden, når noen konfronterte henne med dette, sagt at hun skulle fortsette å skulke helt til folk ville hørt på hva hun hadde å si. Så kanskje hadde jeg ikke vært like sinna den dag i dag når jeg tenker på dette og kjenner at hendene mine knytter seg til to knyttenever og jeg merker at jeg må begynne å tenke på noe annet for ikke å knuse mine sammenbitte tenner bare av min egen kjevekraft.

Det eneste jeg beklager, er at jeg aldri vil få tid til å lese alle bøkene jeg vil lese.

-Françoise Sagan

Selv om dette er flaut, skal jeg poste denne lista

5 PÅ TOPP AV TRASHMAT

1. Mac'n'cheese.

2. Fritert fisk i burger med majones.

3. Pommes fries og majones.

4. Falafel med hvitløksdressing.

5. Pasta med ketsjup og tørka basilikum.

En fransk romanse og en skrivesperre

Med jevne mellomrom er jeg nødt til å skrive en tekst. Hvis jeg ikke får det til, rives hele min sjel i fillebiter av at jeg blir gående rundt og tenke på at jeg er nødt til å skrive noe ok noe, hvorfor klarer jeg det ikke, er jeg helt mislykket, eller hva, hva skjer?! Nei, det er ikke helt riktig. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Når jeg føler jeg må skrive noe, men ikke får det til, legger det seg liksom en uro der inne, det er noe galt, det ruger der i bakhodet. Jeg er simpelthen_nødt_til_å_skrive_noe. Men det går ikke, for jeg har jo skrivesperre, og jeg ser timene suse forbi og jeg har slettet hundrevis, tusenvis, hundretusenvis av bokstaver og alt er blankt igjen, alt jeg ser er alt det hvite og jeg føler jeg har kastet bort tid, og jeg får det enda mer travelt for har jeg kastet bort så mye tid må jeg i hvertfall ende opp med noe, men også det blir noe møl og jeg burde ha lagt vekk datamaskinen for lenge siden, før det ble for sent.

Jeg begynte å skrive på noe jeg tenkte på i går morges, da jeg satt på bussen grytidlig, på vei til en kjøretime, jeg tenkte at dette var en briljant idé, den skulle jeg skrive videre på. Og jeg prøvde, men det ble for personlig, og jeg har sluttet å skrive (super)personlige ting, for det er og kommer aldri til å bli av noens interesse. Jeg skriver nemlig ikke lenger ting jeg ikke tør vise fram. Hvis jeg skriver noe som jeg ikke tør vise fram, så tells det ikke. Hva er vitsen med å skrive noe som ikke skal vises fram? Jeg kan ikke bruke tid på det. Dermed måtte jeg legge dette forsøket på å skrive noe vekk.

Jeg begynte deretter på noe annet. Jeg begynte å skrive om tysk og deretter rullet det seg til fransk og så ble det noe som kan ligne en novelle, men jeg leste den etterpå og tenkte hva faen er vitsen med denne, den er helt ok å lese, fine setninger og sånt, men: hva er vitsen? Jeg skjønner jo ikke en gang selv hvorfor Maia er så fascinert over Alma. Først tenkte jeg kanskje at de var eks-kjærester, deretter tenkte jeg kanskje at bare Maia var lesbisk og forelska i Alma, deretter tenkte jeg at ingen var lesbiske i det hele tatt, men at Maia mistet Alma til klisjéene, og deretter tenkte jeg at alt jeg hadde skrevet bare virket som en patetisk refs til alle jenter som ikke kan fransk, men likevel tror de er pariserinner, og så tenkte jeg at hvorfor det, egentlig, finnes de i det hele tatt, og hvorfor bruker jeg energi på å refse dem, selv om det tydeligvis var underbevisstheten, men man skal selvfølgelig ikke undervurdere den (sånn, nå snur ikke Freud seg i grava).

Ja, for jeg har nemlig gjort meg tanker om å lære meg fransk, kanskje var det det som brakte meg inn på denne novellen, denne meningsløse novellen. Det har seg nemlig sånn at hver gang jeg tenker at jeg skal lære meg fransk, ser jeg for meg noen menn inne i en kafé alá den som den fabelaktige Amelié fra Montmartre jobber i, hvilket bringer meg til en pinlig klisjé allerede, og de bestiller kaffe på fransk. Og det er rart, for det eneste jeg kan på fransk er Oui?, så fransken jeg hører inne i mitt hode er ikke fransk, bare lyder som ligner.

Deretter tenker jeg på brostein, barter, Eiffeltårnet, rødvin, oster, baguetter, filmen L'appartemente og Juliet Binoche og til syvende og sist Charlotte Gainsbourg og jeg ønsker at jeg hadde håret hennes.

Jeg tenker deretter på Serge Gainsbourg og Jane Birkin og den unge Brigitte Bardot (B.B. per nå er fæl) og siden på Sarkozy og Carla Bruni og så på alpeluer og maleristativ og striper og filmen Je t'aime Paris som jeg har sett hundre ganger og på at bortsett fra Oui? (ja, jeg kan faktisk bare si det med et spørsmålstegn bak) så vet jeg også hva Je t'aime betyr og jeg tenker på Coco Chanel og elskere og grønnsakshandlere og at det regner på brosteinene og på Louvres og Mona Lisa og klakkende hæler og på at franske kvinner sikkert kan gå på brostein med dem uten at hælen setter seg fast mellom steinene sånn som mine fløyelsstiletter gjorde på lørdag - hvorpå jeg deretter gikk altfor langt på dem, så langt at de ble ødelagte, fordi jeg ikke ville bruke penger på taxi, og det var dumt gjort.

Og på grunn av alt dette har tenkt at hvis jeg får en jobb i løpet av uka, så skal jeg lære meg fransk, og det er da vitterlig en tanke, hvorfor skal jeg det? Jeg vet jo at alt dette er tull, sant, Frankrike er ikke sånn, hva er det Frankrike har som er bedre enn i Italia? Der spiser de i det minste pizza og pasta. Hva skal jeg med snegler og kunstgallerier, hva skal jeg med fransk som, i sammenligning med spansk og tysk, nesten ingen i verden snakker? Jeg foretrekker cava framfor rødvin (champagne har jeg ikke råd til å drikke uansett), og hva skal jeg med brostein der; i verdens finnes uttallige byer med brostein og regn! Hvor mange ganger har jeg ikke sittet under en varmelampe og hvor mange sigaretter har jeg ikke røyka her, som om kritthvite gardiner i Frankrike ikke blir gule de også, når man røyker inne. Som om man blir mett på croissant og kaffe til frokost; jeg hadde spist det og en time senere hadde jeg tatt på meg kåpa og løpt inn på nærmeste butikk og kjøpt meg en baguett og tenkt damn, har de ikke grovt brød her, og et glass med oliven og ferskost, men kanskje blitt glad igjen i det jeg husker at jeg er i Frankrike, her kan jeg ta et glass med vin til lunsjen allerede uten at det er noe galt i det, så kunne jeg roet ned nervene og tenkt til helvete med grovt brød. Og siden: til helvete med skrivesperre, uten at det hadde hjulpet. Jeg hadde fått enda mer panikk, for jeg er i Paris, hadde jeg tenkt, og her kan man ikke få skrivesperre. Merde! Og jeg hadde fortsatt hatt det, og jeg hadde tenkt på Françoise Sagan og tenkt: Hva ville hun ha gjort? Og det hadde fortont seg akkurat slik som her; jeg hadde ikke fått sovet før jeg hadde skrevet noe, jeg hadde latt alle bussene kjøre forbi, latt alle Metro-tog kjøre av sted uten meg, latt dem gå og forbannet dette og ønsket at jeg drev med noe annet i stedet, ønsket at jeg hadde noen andre mål med livet enn akkurat dette, og så hadde jeg ledd og tenkt at jeg er for gammel for dette nå, jeg burde klart å gi ut en bok by now, jeg er så gammel, andre klarer det i en alder av atten, f.eks. Françoise Sagan. Ikke jeg, jeg burde finne på noe annet å holde på med, dette klarer jeg jo ikke, jeg er fullstendig mislykket. Helt til skrivesperren endelig hadde løsnet og jeg hadde tenkt nøyere etter og funnet flere forfattere som ikke hadde sin debut før godt over tretti,  hurra meg rundt!, og jeg hadde endelig lagt merke til at det hadde sluttet å regne og tatt på meg kåpen på nytt igjen. Og Paris hadde vært utenfor døren.

Utenfor døren her og nå i livet står gulkledde trær og jeg vet ennå ikke om jeg skal lære meg fransk eller ei.

5 på topp ting som holder meg fra å skrive et nytt, briljant, glimrende innlegg her på bloggen

1. Jeg leser Gabriel Garcia Marquez' Kjærlighet i koleraens tid. 

2. Jeg skulle skrive noe fornuftig til dere, faktisk, det ble en tekst om Paris som jeg ikke ennå vet om er bra nok til å postes.

3. Jeg nerder meg på www.bokelskere.no. Dette er kontoen min.

4. Jeg går tur ute i høsten.

5. Jeg lager toast med Smash-Nugatti og bananskiver og legger meg i en saccosekk og leser et av de ti tusen A-magasinene som ligger under bordet.

De fleste klager over at det i romanene ikke foregår som i virkeligheten. Jeg klager over at det i virkeligheten ikke foregår som i romanene.

-Søren Kierkegaard

Litt makabert, men...

DE 5 BESTE DYRENE Å SPISE (IKKE ETTER MORAL & ETIKK, MEN ETTER SMAKSLØKENE)

1. Krabbe.
(Spesifikt: kongekrabbeklør. Med baguettskiver, smør og majones. Kan du tenke deg noe bedre? Mmm. Jeg kjenner det sikler nedover munnviken. Å, og krabbepostei!)

2. Hummer.
(Det er en stund siden jeg spiste det sist, men jeg husker det som noe veldig godt.)

3. Lam.
(Fårikål og akevitt!)

4. Fisk.
(Makrell, laks, steinbit, ørret, sei, torsk... jeg elsker fisk! I dag spiste jeg tre stekte makrell. Og når jeg får min første kommende lønning - når det enn måtte bli - skal jeg på Fiskeeksperten Reinhartsen og kjøpe en pose full av steinbitkaker og makrellkaker og koke poteter og blomkål og lage brun saus fra scratch fordi det er superspesielt; husmannskost er det mest eksotiske jeg kan få, jeg som ellers bare spiser tofu, bønnespirer og gulrotsuppe. Det blir et festmåltid!)

5. Kreps.

5 på topp x 2

DE 5 LANDENE JEG ALDRI HAR VÆRT I FØR SOM JEG HAR MEST LYST TIL Å BESØKE

1. Iran.
(Skyldes at jeg må telle på to hender antall perler av noen skjønnlitterære bøker om Iran, eller som er skrevet av en iransk forfatter, jeg har lest.)

2. Bosnia.

3. Japan.

4. Antarktis.
(Dette er en hel verdensdel, vet det, og bestående av flere land, men jeg regner det som et land. Hvor forskjellig er det fra et sted til et annet der borte, liksom? Bare snø og is så langt øyet kan se. Og pingviner.)

5. Tyrkia (Istanbul).

Boblende rett under: Island (vulkaner og islandshester!), Arktis (samme som Antarktis - bare med isbjørner istedenfor pingviner), Marokko, USA (det verste er at jeg har mer lyst til å dra til Los Angeles enn New York, åååå, og Alaska - seff!).

DE 5 LANDENE JEG ALLEREDE HAR VÆRT I SOM JEG HAR MEST LYST TIL Å BESØKE IGJEN

1. Indonesia.
(Jeg har ikke vært der siden jeg gikk i 4.klasse! :-O)

2. Sveits.
(Det vakreste landet i verden - og de har ikke en gang noen kystlinje.)

3. Tyskland.
(Jeg vil alltid til Tyskland.)

4. Russland.
(Fordi det at min søster og jeg vasset ut i Grense Jakobselv der oppe i nord, ut til det dypeste, der hvor grensen mellom Norge og Russland er, ikke tells. Jeg vil til Moskva, til St. Petersburg, jeg vil se landet til Nabokov, Tsjekhov, Tolstoj, Sjisjkin og Dostojevskij, jeg vil sjekke om alle kvinnene i dette landet er supermodeller, jeg vil ta den transsibirske banen, jeg vil til Sibir og se en sibirsk tiger ute i ødemarka, jeg vil spise russik borsj og drikke vodka som er så god at man kan drikke den bar.)

5. Finland.
(Hallo, jeg har ikke vært i Mummidalen.)

Boblende rett under: Frankrike, Danmark (samme som Tyskland; alltid.), Tjekkia, Slovenia, Belgia.

De 5 fineste hesterasene

1. Araberhest.
(Dette er ørkenhesten og vinner stadigvekk førsteplass i kåringer av verdens fineste hesterase.)




















2. Holsteiner.
(Dette er hesterasen de avler på stutteriet hvor Wendy bor.)



3. Welsh cob, seksjon D.
(Min hest var en welsh cob, det er nok til at denne hesterasen havner på denne listen, men altså, den er superfin.)





















4. Frieserhest.
(For det meste synes jeg tynne, raske trippehester er de fineste hesterasene, men denne tunghesterasen kom altså på lista.)

5. Trakehner.

Close kandidater: falabellahest (bare fordi det er en levende barbiehest), shagya-araber, tinker, mustang, hannoveraner, oldenburger, palomino, haflinger, exmoorponni, nordlandshest.

Anne B. Ragde og hennes 5 av alt

Her en dag var jeg innom en av byens bokbutikker, den hvor de har stoler ved vinduet og utsikt over krysset Markens og Nedre torv og hvor man får gratis kaffe. Uansett, her gikk jeg og så på øyene av nye bøker og jeg så en tynn bok som var Anne B. Ragde sin og jeg tok den opp (kanskje fordi den var veldig tynn og jeg bare 'Hun skriver vel ikke så tynne bøker?') og så at det var en bok med hennes 5 på topp- lister, utgitt for å støtte ett eller annet som jeg ikke kan huske, og jeg kikket i den og hun hadde blant annet skrevet en liste over Norges fem kjekkeste menn og Lars Sponheim var på toppen og det er forståelig for ok, kanskje han ikke er så veldig sexy, det er ikke ordet jeg ville ha valgt, men jeg digger at han er så sykt frekk for det er så gøy. Anyways, poenget med å fortelle dette er at jeg elsker lister og siden Ea og jeg nå har fått oss internett hjemme (woho!!!) og fordi jeg nettopp har lest Alexia Bohwims MILF hvor de skriver lister hele tiden, lister som jeg er skikkelig uenig i, både kan og skal jeg nå pepre dere med masse blogginnlegg, deriblant 5 på topp-lister. Den første kommer nå, og det er en liste over de 5 gymaktivitetene som var gøyest*, etter at jeg først prøvde å følge Anne B. Ragdes eksempel med en liste over Norges 5 kjekkeste menn, en liste jeg måtte forkaste fordi den var skikkelig uoriginal og var bare gammelt nytt (Jonas Gahr Støre og Kjell Askildsen). Så, her kommer den.

5 PÅ TOPP GYMAKTIVITETER FRA DA JEG GIKK PÅ SKOLEN
1. Rugby. LOV til å slåss!
2. Slåball. En gang tok jeg i mot ballen med én hånd. Jeg var så stolt at jeg husker det ennå!
3. Kanonball. Jeg var ganske flink til å ikke bli truffet av ballen.
4. Hjørnefotball. Alle fotballguttene hatet det (= desto bedre grunn til å spille det!)
5. Innebandy. Dette var såpass gøy at da dette var et valgfag på folkehøyskolen, valgte jeg det. Men det ble med å gå på det én gang; etter det kom jeg aldri mer, for å gjøre meg klar til noen timer i en gymsal voldte meg for mange dårlige assosiasjoner til gymtimene på skolen og det var så fælt at jeg ikke kunne gjøre det mere.

Og det var vel også alt som var gøy. Resten av gymtimene var drit, selv om basket til tider kunne være gøy. Jeg er jo ganske høy, så det var ikke så verst. Helt til den dagen ei jente (som var sykt lav) klodde meg til blods med neglene sine. Jeg merker at jeg blir sur bare jeg tenker på det. Æsj. Gym.

Og det var det jeg hadde å si for denne gang. Stay tuned for flere 5 på topp- lister!


*Dette er en svært vanskelig liste for meg å skrive, for jeg hatet gym. HAT. Skikkelig. 

35 litterære anbefalinger

Det er høst og alle snakker om at det er da alle de nye bøkene blir utgitt. Det må jo bety at høst, det er en tid hvor folk leser mye. Jeg tenkte derfor å komme med en anbefalingsliste på trettifem bøker og/eller noveller. Og jeg har prøvd å la være å ta med de bøkene jeg allerede har skrevet om tidligere i denne bloggen, sånn at de som er faste lesere slipper å lese for hundrede gang at jeg elsker den og den boken/novellen såå mye. Derfor er ikke dette en liste over de beste bøkene jeg noensinne har lest, men rett og slett en generell liste over bøker jeg synes er bra. Så, yes. Her er de.

AN ELEGY FOR EASTERLY av Petina Gappa

Novellesamling som jeg såvidt har nevnt før. Den handler om forskjellige mennesker i Zimbabwe. Noe er trist, noe er morsomt, noe er hyggelig, noe er fælt.

ANIMAL FARM av George Orwell

Jeg så filmen på Barnefilmfestivalen da jeg var liten og hadde en sykt ekkel følelse etterpå, noe jeg da jeg ble eldre tenkte skyldtes at jeg bare var elleve år og ikke taklet at gårdshesten ble sendt til slakteren for å bli lim, men der tok jeg feil. Jeg ble nemlig enda noen år eldre og leste boka, og da var ekkelhetsfølelsen der ennå (og det var ikke pga. hesten).

THE BEAR CAME OVER THE MOUNTAIN av Alice Munro (novelle)

Jeg grein offentlig på Gardermoen da jeg leste denne. Enten var den så bra eller så hadde jeg PMS.

BILDET AV DORIAN GRAY av Oscar Wilde

Jeg har vært forelska i Oscar Wilde siden engelsktimene på skolen begynte. Sånn omtrent. Jeg har lest dritmye av ham, så jeg siterer ikke bare Oscar Wilde for å sitere en kjent forfatter uten at jeg egentlig har noe forhold til vedkommendes verk. Anyways, det tok likevel en stund før jeg fikk lest Bildet av Dorian Gray, tror jeg leste den forrige vinter, men, men, bedre sent enn aldri.

BLÅMANN av Jens Bjørneboe

Etter å ha lest denne lurte jeg på hvorfor de som snakker om Bjørneboe aldri snakker om denne. Dette er nemlig min favoritt Bjørneboe-bok.

THE CATCHER IN THE RYE av J.D. Salinger

Sykt klisjé å like denne, men klisjéer er klisjéer av en grunn, så har du ikke lest den ennå, så bør du. 

DEN LYTTENDE av Tove Jansson

Novellesamling. Den handler ikke om Mummitrollet eller noen andre fra dalen. Den handler om mennesker. Hm. Handler ikke alle noveller om mennesker? Nei, det gjør faktisk ikke det, men denne gjør det.

ET HAV AV VALMUER av Amitav Ghosh

Denne handler om India under kolonitiden, om opiumshandelen, om forhenværende maharajer, deres koner og deres elskere, om engelskmenn, om indere, om tvangsekteskap, om folk som rømmer vekk i båt. Jeg har hørt at Ghosh skal skrive en fortsettelse, og i så fall gleder jeg meg til det.

ETTER SKJELVET av Haruki Murakami

Novellesamling. En av novellene handler om en mann som kommer hjem til leiligheten sin hvor det oppholder seg en stor frosk som snakker til ham og Murakami skriver om det som om det er helt normalt med store, snakkende frosker. Hvis jeg møter en på busstoppet neste gang jeg skal til bussen, så kommer jeg bare til å så vidt skue på vedkommende.

EVELYN SPØKELSE av Maria Hede

Jeg har lest kjempemange (skjønnlitterære) bøker om folk med spisefortyrrelser og mesteparten av det suger. Denne, derimot, var straight up og bra.

FIREWORKS av Richard Ford (novelle)

Jeg er virkelig dårlig til å summe opp noveller. Og jeg liker det heller ikke. Det er kanskje derfor jeg ikke studerer litteratur. Men det betyr verken at jeg ikke kan like dem eller at jeg ikke forstår dem. Og denne liker jeg altså. Så jeg anbefaler den.

FORBRYTELSE OG STRAFF av Fjodor Dostojevskij

Den er ikke så tung å lese som ryktet skal ha det til. Det er bare å begynne, en burde lese den før eller siden uansett. Av og til leser man bøker fordi man etterpå vil si at man har lest den, og jeg må være ærlig å si at det nok var grunnen til at jeg begynte på denne, men tro det eller ei, den er faktisk fantastisk. Dette er med rette en stor roman.

FRANKENSTEIN av Mary Shelley

Dere vet vel at det ikke er monsteret som heter Frankenstein, men han som lager monsteret? Det visste ikke jeg før jeg leste boka. Dette er en klassiker.

FUGLANE av Tarjei Vesaas

Denne boka handler om en mann og moren hans som bor på en liten øy ute i skogen, og mannen er ferjemann med robåten sin, fra øya og inn til fastlandet, det er bare han og mora som bor der til mora får en kjæreste. Det er lenge siden jeg har lest denne, men jeg tror kjæresten er jeger, og det er det og den er så trist.

GARPS BOK av John Irving

Kunne nesten ikke legge denne fra meg ass. Og ps, så så jeg filmen (som hadde fått navn Garps verden) i går, og den var det så vidt jeg ikke skrudde av. Hvordan kan en bok som er så bra/gøy bli så dritkjedelig på film?

GUD VELSIGNE DEM, MR. ROSEWATER, ELLER PERLER FOR SVIN av Kurt Vonnegut Jr.

Denne boken handler om en mann som øser ut penger, eller det vil si at mange synes han sløser dem bort (antagelig slekten hans, siden de skal arve ham), så jeg mener å huske at de derfor sier han er gal sånn at han skal inn på galehus, men det er bare tull, for han er jo bare snill og gavmild og gir vel faen i å eie altfor mange penger. Eller noe. Det er i hvertfall en gøy bok. Hm, dette minner meg på at jeg burde lese mer av Kurt Vonnegut; jeg drar på biblioteket straks!

HISTORIEN OM PI av Yann Martel

Denne boka handler bare om en gutt og en tiger og noen andre dyr som har vært utsatt for et skipsforlis og som nå driver rundt i en livbåt på havet, og hva er det egentlig å skrive om noen som driver rundt på måfå i havet? Ingenting. Likevel har Yann Martel skrevet en hel bok om det og den er superfin.

HUSET USHERS FALL av Edgar Allan Poe (novelle)

Ja, det er fra gother-perioden, men han er en like god forfatter for det om. Og ja, vet at jeg har skrevet at jeg ikke er noe særlig glad i verken dikt eller noveller, men ingen regler uten unntak: jeg liker svært godt både Poes dikt og noveller. Og mens vi er inne på denne forfatteren, les også novellen Hjertet som sladret.

HVITE TENNER av Zadie Smith

Det er ikke så lenge siden jeg kjøpte denne boka på loppis for fem kroner og derfor kom til å lese Zadie Smith for første gang i mitt liv. Herregud, hvorfor har jeg ikke lest henne før nå, sier jeg bare?!

KATTEØYET av Margaret Atwood

Det er kjempelenge siden jeg leste denne og kan ikke huske hva den handlet om, men jeg husker at jeg syntes den var kjempebra. Håper jeg ikke tar feil nå, men livet er kort, og det er altfor mange bøker, så jeg gidder ikke lese den på nytt igjen med det første for å finne ut av det.

KJÆRE TIMO av Elin Brodin

Den handler om Timo som er aids-syk og jenta som er forelska i ham selv om han er homofil, hele boka er det hun skriver til ham, men det er ikke en sånn teit forelskelse, hun blir venner med Timo -han har grønn hanekam- og kjæresten hans, og de spiser veggismat sammen og spiser øl-is og jeg tror de har en hund, men jeg husker ikke helt.

LOLITA av Vladimir Nabokov

Dette er en av mine yndlingsbøker noensinne av en av mine yndlingsforfattere noensinne.

LOVERS OF THEIR TIME av William Trevor (novelle)

Denne handler om en gift mann som har en affære med ei jente som drikker gin & peppermynte; de spiser sandwicher inne på et bad, de drikker vin, de snakker om steder de ikke har vært; Bahamas, Brasil, Peru, Seville, Hellas, Nilen, Persepolis, Rocky Mountains, mens de i stedet egentlig burde spare penger sånn at han kan skille seg og sånn at de kan dra til alle disse stedene, men det gjør de ikke, og det hele forblir en baderomskjærlighetshistorie.

LONDONSTANER av Gautam Malkani

Dritgøy! Jeg kom til å lese den på norsk fordi jeg i en ledig stund på Hove mange dager før festivalen begynte fant den liggende i teltet, men jeg tror nok den er bedre på engelsk fordi det er et stort poeng at den er skrevet på slang og engelsk er originalspråket. Og fy faen, slutten på den! Jeg ble helt sjokkert!

MEG EIER INGEN av Åsa Linderborg

Den er fin og litt trist og sann og jeg leste den før Knausgårds Min kamp 1.

THE MOON IN ITS FLIGHT av Gilbert Sorrentino (novelle)

Denne handler ikke om så veldig mye egentlig, jeg kan ikke komme med en kort oppsummering av en historie. Jeg har denne novellen i en novelleantologi i hylla og jeg har understreket veldig mange avsnitt og setninger.

NORDKRAFT av Jakob Ejersbo
Handler om forskjellige folk med forskjellige narkotikarelaterte problemer i Aalborg i Danmark. Til tider hysterisk. Det er laget en film basert på boka også, det er lenge siden jeg har sett den, jeg så den lenge før jeg leste boka (som jeg faktisk kom over i en bruktsjappe i Aalborg) og da ble jeg mest satt ut over hvor lik filmingen var som i Requiem for a Dream, men nå har jeg sett hundrevis av narkofilmer og alle bruker visst den måten å filme på.

PARFYMEN av Patrick Süskind

Så mye bedre enn filmen.

POPULÆRMUSIKK FRA VITTULA av Mikhael Niemi

Gøy bok! Og mens vi er inne på det, se filmen også, den er minst like gøy!

SAMAN ER EIN MINDRE ALEINE av Anna Gavalda

Jeg elsker denne. 

SOME OTHER, BETTER OTTO av Deborah Eisenberg (novelle)

Den handler om Otto og William, de er et gammelt ektepar (eller kanskje ikke ektepar, men så godt som), og Otto er sykt lei av William, men han elsker han likevel, og det er trist og fint og melankolsk og en av de mest realistiske kjærlighetshistoriene jeg har lest. Så veldig langt i fra Romeo & Julie.

SOMETHING THAT NEEDS NOTHING av Miranda July (novelle)

Den handler om Pip og en til som flytter sammen og har litt trøbbel med å tjene penger til leia, og nå når jeg "ser for meg" novellen i hodet, begynner jeg å tenke på filmen Ghost World og jeg liker rett og slett begge to veldig godt, denne novellen og filmen, men ikke misforstå, de har ikke noe med hverandre å gjøre annet enn i hodet mitt.

STALINS KYR av Sofi Oksanen

En sterk og lærerik roman. Den handler om tre generasjoner kvinner fra Estland/Finland. Oksanens andre bok, Utrenskning, ble utgitt for en liten stund siden, men jeg har ikke rukket å lese den ennå. Det gleder jeg meg imidlertid til.

UTVALGTE EMNER I KATASTROFEFYSIKK av Marisha Pessl
Denne handler om ei jente som må løse et mysterium med de nye vennene sine og nå ser jeg at det hørtes sykt 50-talls jentebok-aktig ut, men den er ikke det. Pluss det er sykt mange litteraturreferanser i den.

VICTORIA av Knut Hamsun

Dette var min første Hamsun-bok. Jeg gikk inn i en bokhandel og kjøpte en pocketvariant av den i en tid hvor jeg var sånn 14-15 år og nesten ikke hadde penger. Rart, jeg kunne jo bare lånt den på biblioteket og kjøpt en pose kanelgiflar og en SjokoMelk i stedet. Jaja, jeg er uansett ikke like rar som karakterene til Hamsun. De er sykt rare!

THE WHALE av Philip Hoare

En bok som bare handler om hvaler. Alt om hvaler! Hvalens historie og biologi, om hvalen i litteraturen (hovedsaklig Moby Dick) og forfatterens personlige forhold til hvaler, anekdoter og sagn om hvaler, om havet, om Nantucket og hvalfangst osv. Med bilder og tegninger. Wuhu, jeg elsker hvaler!

Jeg tror at naturen har sitt deiligste liv når den blekner. Intet dør så vakkert som blader. I de varmeste, vakreste farger jorden eier, kler de seg.
-Sigbjørn Obstfelder

Moteblogging #3: Termodress

Det finnes bare én onepiece som gjelder, og det er termodressen! Og tro det eller ei, men jeg eier en og ikke nok med det, så elsker jeg den også. Skulle nesten ønske jeg var bonde og kjørte traktor, så kunne jeg gått med termodress hver dag hele vinteren! Den er så sykt god og varm; jeg er helt sikker på at man kan være naken inni uten å fryse. Så varm er den!

Lurer dere kanskje på hvorfor jeg er i besittelse av en? Jo, en gang i tiden hadde jeg hest og det var så kaldt i stallen (og på ridetur i snøen) at jeg bare måtte ha en termodress. Det var ok, for der hadde alle termodress. Nå venter jeg bare på at termodress skal bli den nye hiten. Jeg har nemlig bare brukt den én gang etter min hesteperiode, og det var da vi seilte fra Bergen til Kirkwall, Orknøyene (og tilbake). Og her ser dere det:

I dag

Jeg kommer hjem fra hyttetur, fra en gulkledd skog full av traktkantarell - nå ligger fem liter traktkantarell og tørker på kjøkkenbordet, en og en ligger de alle på kjøkkenpapir, med selskap fra en og annen vanlig kantarell. Det var i går kveld vi la dem der, jeg hadde egentlig ikke tenkt til å gjøre det, men Ea sa vi ikke kunne spise så mye sopp på to-tre dager, så nå ligger de der og tørker og krymper seg. Høstsolen skinner inn gjennom vinduet, jeg forestiller meg det i hvertfall, jeg er nemlig ikke hjemme og kan observere det. Jeg sitter på biblioteket, det er til fånyttes jeg prøver å forklare en mann foran meg hvordan man logger seg på bibliotekets internett. Vi snakker over hverandre, men jeg klarer ikke bedre, vi snakker engelsk, jeg føler meg liksom fattig på engelsk. Det er ting jeg kunne ha sagt for å rette opp i det hele, men jeg kan ikke. Ordene kommer ikke like lett til. Det er som å være pengefattig, en har så mye man vil gjøre og eie, bare en hadde penger til det. Jeg har forresten kommet fram til at det ikke er så mye jeg vil ha her i livet, det er rett og slett ikke nok ting jeg ønsker meg som koster så mye at det å bli rik er noe mål. Det eneste jeg kommer på er at jeg vil ha en hest, en skikkelig bra hest. I går så jeg for meg livet om tolv år, og da har jeg en hest og så prøvde jeg å forestille meg hesten, men jeg fikk det ikke helt til, så jeg måtte se i bokhylla etter hestebøker. Jeg har kommet fram til at jeg kunne tenke meg en holsteiner. Holsteineren i boka var nokså vanlig brun, men den i hodet mitt er skimmel. Og så ballet det seg på. Nå tenker jeg på Kathleen anno 35 stadig vekk. Jeg forestiller meg tilogmed hun som skal ha hesten min på halvfôr (hun er iraner, er femten år, heter Marjane og driver med sprangridning, noe hun er veldig flink til), for en fôrrytter må jeg jo ha. Jeg har ikke tid til å stelle og ri hesten hver dag, jeg er jo forfatter og dessuten religionslærer på en videregående skole på si for å ha en litt sikker inntekt bak det hele, og fordi jeg ikke tror jeg kommer til å bli noe særlig rik på disse forfattergreiene. Det er heller ikke målet mitt, jeg skal nemlig ikke skrive noe bestselgermøl alá Linda Olssons La meg synge deg stille sanger (jeg leste den på hytteturen og jeg synes den er forferdelig overvurdert; den er dårlig, den er novelle i et ukeblad-aktig, hva er greia? Linda Olsson er den nye Anne B. Ragde). Dessuten, kanskje, kanskje har jeg barn (som seff kom med storken fordi tanken på 9 måneder uten alkohol er... utenkelig), fordi om ikke av andre grunner, så bare fordi jeg skal ha en god unnskyldning til å dra på Teknisk museum o.l. hver helg og ha noen å leke med der, så noen må passe Sky da. For det er det han heter. Hesten. (Egentlig Anakin Skywalker, men det er for langt, så det blir bare Sky.) En riktig fin tilværelse - og langt borte. Det får så være, tilværelsen er ikke så verst nå heller.

Verdens beste suppe!

Senere i dag drar jeg på hyttetur, så det blir deffo ingen blogginnlegg før neste uke. I mens kan dere lage verdens beste suppe (tidligere nevnt her og her) og bli så godmette at dere såvidt orker å ta en tur ute for å puste inn en av verdens beste lukter (lukten av høst!), for så å gå inn igjen og drikke kakao med krem, nam nam! Høres ikke det fint ut? Joooo!

Her kommer oppskriften:

VERDENS BESTE SUPPE (SOM ER EN KREMET GULROTSUPPE)

Ingredienser:
1,3 kg gulrøtter, i 1 cm store terninger
1 stor løk, hakket
2 ss vegetabilsk olje (olivenolje will do it)
2 fedd hvitløk, finhakket (eller mer hvis du sykt digger hvitløk)
1 ss karripulver (gjerne indonesisk karripulver)
1/2 ts salt
en dæsj pepper
750 ml grønnsakskraft
375 g kokosmelk
1 ts lønnesirup

Stek gulrøttene og løken i olje i en stor gryte på medium varme helt til løken blir brunaktig, dvs. i 7-10 minutter. Rør rundt nå og da. Ta oppi hvitløk, karri, salt og pepper og la det surre i ett minutt til. Hell oppi buljongen, sett på lokk og og kok opp. Senk deretter varmen og la det som snart blir verdens beste suppe stå og småkoke i 10-12 minutter til gulrøttene er myke.

Så venter vi litt og du kan kanskje lese noen avsnitt i en bok.

Når de 10-12 minuttene har gått, hell kokosmelken oppi gryta og senk varmen. Så skrur du av varmen og bruker en stavmikser og mikser hele greia sånn at suppen blir kremete. Hvis du liker tyggebiter veldig godt kan du mikse bare halvparten av suppa, sånn at den blir 50/50 kremete og bitete. Jeg synes den er best når den er helt kremete. Anyways, så tar du oppi lønnesirupen og serverer suppa, for denne oppskriften er nok til ca. 3-4 personer, no way om du kan spise alt dette alene, den er faktisk sykt mettende.

Også spiser dere den og er glade alle sammen, fordi det er verdens beste suppe, ja, jeg synes den er bedre enn pizza! Mmm-hm. God appetitt!

Litterær entusiasme

For noen dager siden fikk jeg en e-post om http://www.favorittsitat.no/, hvor folk kan komme med favorittsitatene sine slik at de kan bli vist på storskjerm på Oslo S helt til november. De reisende skal visst bli "formidlet litterær entusiasme" og jeg viser tommelen opp og har selvsagt sendt inn noen sitater, sitater jeg har skrevet ned i bok-boka mi (den som alle litteraturrelaterte ting havner i) - som jeg også vil dele med dere her. Fordi jeg liker tanken på "litterær entusiasme" og litt fordi jeg hadde lyst til å skrive et blogginnlegg i dag, men ikke kunne fordi jeg ble eid av skrivesperre. Så... værsågod, her er litterær entusiasme til deg!

Jag önskar att du var en liten sjöhästhanne med en sån liten ficka og at jag fick bo i den.
-Fra Sara Stridsbergs Drömfakulteten

It always puzzled him, when he was a child, that a woman who wrote books for a living should be so bad at telling bedtime stories.
-Fra J.M. Coetzees Elisabeth Costello

Å være ensom. Hadde han vært en ung mann kunne det ha hatt noe vakkert over seg. Men en ensom mann på 42 år? Det har noe stakkarslig over seg.
-Fra Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Also people break rules all the time. [...] in the Bible it says Thou shalt not kill but then there where the Crusades and the two World Wars and the Gulf War and there were Christians killing people in all of them. 
-Fra Mark Haddons The Curious Incident of the Dog in the Night-time

When I was a kid I had trouble telling the difference between sleep and death, so I was always scared of the night.
-Fra Mari Akasakas Vibrator

---

PS: Ta også en kikk i word-etiketten. 

Moteblogging #2: Burka

Under Kulturnatta i Kristiansand i våres kunne man prøve burka på Kunstmuseet. Det gjorde altså jeg. Bare se her.

Det ser ikke så fint ut, antagelig fordi jeg hadde høy hestehale bak der som tok mye plass. Det hjalp visst nemlig ikke å bare ta av seg brillene.

Her er et bilde til for å bevise at det var jeg som var under.



vivibbb
vvv
Forøvrig kan jeg informere om at den verken var spesielt varm eller tung.

Moteblogging #1: Mitt favorittskjerf

Dette er mitt favorittskjerf. Jeg la merke til at det er det fordi jeg for noen dager siden så gjennom hundrevis av bilder på Facebook og skjerfet var avbildet sykt mange ganger. Pluss at mamma kommenterte her en dag at jeg aldri går med noe annet skjerf, hvilket er delvis sant, for jeg går med svarte skjerf av og til, for eksempel one piece-en, men altså, når det gjelder skjerf med farger går jeg bare med dette. Hvordan jeg fikk det var så enkelt som at mamma tok det med seg hjem fra Indonesia en gang for lenge siden.

Det tidligste bildet av det tror jeg er disse. Her gikk jeg på folkehøyskolen og hadde grått hår. På bildet bare, for jeg kan ikke huske at håret mitt noensinne så sånn ut i virkeligheten. Men det kan vel forklarers, for jeg hadde bleika hår og så farga jeg det brunt og tydeligvis funket ikke fargen så godt. Og ps, jakka er ikke mi, men lillebroren til H sin. Nesten ingenting av det jeg i kler meg kommer helt nytt fra butikken.
vi

Så var det med til Dublin våren 2008. Her står jeg på flyplassen der borte. Med skjerfet.



Denne jakka er heller ikke min, det er min søster sin. Vi byttelånte noe, tror jeg. Og senere mistet jeg den i en bar og fant den ikke igjen, så jeg måtte avgårde på nach med bare en tynn bomullskjole, men det gjorde ikke noe, for det var sommer og varmt.

Veska er forresten Kamilla sin den også. Hun brukte den ikke lenger, så jeg fikk ta den. Den finnes ikke nå lenger, for sommeren etterpå, eller kanskje sommeren etter det igjen, jeg husker ikke, ble Vilde og jeg stengt inne på Festninga i Kristiansand og mens vi prøvde å måle avstanden fra muren til et tre for å se om vi klarte å hoppe over til det for så å klatre ned, lå veska i det fuktige gresset, og da jeg skulle fiske noe opp fra den - sikkert mobilen- fisket jeg opp en gigasnegle, og snegler er det verste jeg vet og jeg hylte, og da jeg var hjemme igjen var hele veska full av snegleguffe og jeg tenkte at det ikke var noen vits å vaske veska, for den var uansett blitt ganske stygg og slitt, så jeg bare kasta den.

Her er skjerfet med i en pub i Dublin og drikker Guiness.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Deretter går det en lang stund til det er avbildet igjen. I hvertfall når det gjelder av bilder som jeg har. Her er det nemlig med på Club Dynamight på Charlies jula 2008. Jeg kan ikke huske om det var første eller andre juledag.
vi                                                                                                                                                        

Pluss enda flere romjulsturer ut på byen.

Her titter det fram helt til venstre - på vinkveld. Toppen jeg har på er Kamilla sin - igjen.



Det har også vært med på et forsøk med en vakuumpumpe.

Og det er med på bussen.

Selv om det er et stort skjerf som varmer veldig godt, er det tydeligvis også kaldt nok til at det fikk bli med på Hovefestivalen i 2009.

Denne genseren er også Kamilla sin. Nå virker det nesten som om alt jeg har på meg er hennes.

Noen måneder etter er skjerfet med til London. 

Jakka jeg har på meg fant Ea hos Roger etter et nachspiel og ingen savna den, så jeg fikk den.

Og her er skjerfet med på overraskelsesfesten til Sara.

Det har også vært med til Barcelona.

Og her er det den dag i dag - for ti minutter siden.