Som nevnt tidligere slutter jeg å omtale alle bøkene jeg har lest i løpet av en måned. Jeg velger heller å omtale noen få i egne omatler. Færre omtaler altså, men lengre. Jeg tenkte likevel å ta en månedsoppsummering. Jeg kan ved å gjøre det bl.a. undersøke om jeg leser færre bøker når det er eksamenstid enn når det ikke er eksamenstid. Etter å ha sett på statistikken for denne måneden ser jeg at det ikke han ha noen særlig betydning, selv om det må nevnes at Don Quixote er pensum og at fem av bøkene var diktsamlinger (over halvparten av dem igjen var tilogmed bare flammesingler).
Jeg linker dem det er skrevet omtale av. Bortsett fra å skrive omtaler, nevner jeg jo ofte bøker jeg har lest i andre sammenhenger. Love, etc skrev jeg om i et inlegg om kjærligheten, Kvinner om natten skrev jeg om i et innlegg om å sende bøker ut i verden, 17. roman leste jeg på en benk og Don Quixote nevnte jeg i et innlegg om middelmådig litteratur. Boka til Druckerman er innvevd i omtalen av Liberty.
PROSA
1. GRIM av Lene Solhaug
2. JULETRE TIL AFRIKA av Svein Tarald Framnes
3. KVINNER OM NATTEN av Tove Nilsen
4. 17. ROMAN av Dag Solstad
5. DARLING RIVER av Sara Stridsberg
6. PÅ VEI TIL EN VENN av Niels Fredrik Dahl
7. LOVE, ETC. av Julian Barnes
8. DON QUIXOTE av Cervantes
9. LIBERTY av Jakob Ejersbo
POESI
10. OG OM EN ELLER ANNEN, MEN IKKE HVEM SOM HELST, FIKK LYST TIL Å VÆRE NÆR DEG, FOR EKSEMPEL MEG av Frode Grytten, Nils-Øivind Haagensen, Linda Klakken og Inger Marie Kjølstadmyr
11. TRETTEN DIKT OM FAMILIEN av Michael Ondaatje
12. UMERKELEG, MERKELEG av Helge Torvund
13. XXX av Anne Viken
14. DIKT FRA GRØNLAND av Harald Sverdrup (red.)
SAKPROSA
15. LUST IN TRANSLATION: INFIDELITY FROM TOKYO TO TENNESSE av Pamela Druckerman
DEN BESTE BOKA
Liberty av Jakob Ejersbo og På vei til en venn av Niels Fredrik Dahl. Førstnevnte var superspennende, sistnevnte en positiv overraskelse, men det var ingen wow-opplevelser. Diktene til Frode Grytten i tidligere nevnte diktsamling som jeg ikke gidder å skrive på nytt igjen (dødsirriterende lang tittel) var skikkelig fine.
DEN KJIPESTE BOKA
Grim av Lene Solhaug. Jeg fikk den av Panthera Publishing og skulle skrive omtale av den, og det skal jeg fortsatt, men den kommer senere, så jeg skal ikke si så mye nå. Umerkeleg, merkeleg var heller ikke spesielt stas. Etter å ha lest den måtte jeg unfollowe Helge Torvund på Twitter. Twitterpoesien hans bare irriterte meg enda mer etter å ha lest Umerkelig, merkeleg.
torsdag 31. mai 2012
5 superkorte om litteraturfestivalen
1.
2. I går var jeg på Kulturhuset Banken og hørte på alle de fine ordene om Stig Sæterbakken av Audun Lindholm, Brit Bildøen, Hans Tarjei Skaare, Nora Simonhjell, Leif Høuhaug og Karl Ove Knausgård. "Alle" har selvfølgelig skrevet om hva Knausgård sa, men det var så bra med de andre også.
3. Jeg rakk ikke Mikhail Sjishkin. :(
4. Det er kaldt å skrive ute i Søndre Park. Det skulle helst vært grillvær.
5. I dag gleder jeg meg til å Merethe Lindstrøm, Linda Boström Knausgård og Josefine Klougart i samtale med Ane Nydal på Kulturhuset Banken.
tirsdag 29. mai 2012
Litteraturfestivalen
mandag 28. mai 2012
PÅ VEI TIL EN VENN av Niels Fredrik Dahl
Vilgot er på vei til en venn som barn. Han vil ikke være hjemme, hjemme er som en hule under jorden; kaldt og trist, vått, borte fra overflaten; men han kan ikke gå til Magne, ikke til Simen, ikke til Greven (som ikke er en greve, ei heller han som tente på stavkirkene, men en gårdsbruker som er trist på grunnn av sin tapte kjærlighet). Samtidig leser vi om Vilgot som er voksen, Vilgot som er voksen og befinner seg i gamle trakter, han har kanskje alltid vært der, men det er nå når vi møter ham at han ser tilbake på alt, på fortiden, eller kanskje han har vært der hele tiden og tenkt på fortiden hver dag siden han var barn, på Adelaide, på Siv, på butikken til Arnesen? På gården har Vilgot i hvertfall en elefant. Batir. Han har den fra et omreisende sirkus, han har den i låven, det var ikke meningen, men elefantpasseren Aleksej stakk av til Russland, hjem til Russland, etterlot seg en elefant og en haug med tomme vodkaflasker. Jeg forstår aldri helt dette med elefanten. Jeg forstår ikke hvordan elefanten kommer inn i bilde, men jeg forstår hvorfor den forsvinner ut av bildet, men kan jeg forstå B, egentlig, når jeg ikke forstår A?På vei til en venn er en kort roman, men sier mye; det er en oppvekstroman, på en måte, jeg har lest at mange mener det, jeg ville kanskje ikke brukt akkurat dét ordet, selv om joda, boka handler om Vilgot som barn og hvordan det som hendte da har formet ham til slik han er som voksen, ja, dét er så visst, men den er ikke nostalgisk, det er ingenting Beatles over den, men jeg må innrømme at jeg tenkte litt på Skyskraperengler, men mest fordi Vilgot befinner seg i de samme omgivelser, i et nabolag fullt av blokker utenfor Oslo, eller utkanten av Oslo da, ved Tårnbygget hvor Trygve Lie bodde i toppetasjen, som faren til Magne er venner med (i følge Magne), Trygve Lie som skjøt Hitler i foten (i følge Magne).
Men ikke tro at det er en morsom bok, den er ikke morsom, den er trist, først og fremst, trist og sår. I 2002 vant den Brageprisen for beste skjønnlitterære bok for voksne, og det er forståelig. Selv er jeg glad for at jeg gav Niels Fredrik Dahl en ny sjanse, etter å ha lest en av diktsamligene hans i januar og tenkt at den ikke var noe tess. Jeg skal definitivt lese mer av Niels Fredrik Dahl.
lørdag 26. mai 2012
fredag 25. mai 2012
DARLING RIVER av Sara Stridsberg
Sommeren for to år siden tilbragte vi et par måneder i København, i en leilighet som tilhørte en bekjent av min kjæreste; den var derfor full av ting, bl.a. en bokhylle. Det var der jeg fant Sara Stridsbergs Drömfakulteten. Det er den enkle grunnen til at jeg plukket henne opp. Jeg hadde ikke noen forventninger, det var rent et slumpetreff. Ok, her er en bok på svensk med rosa cover. I den tiden det tok å lese boka var det som å befinne seg i et dypt mørke, jeg kan ikke huske hvor jeg var da jeg leste den, omgivelsene var likegyldige, satt jeg i en park, satt jeg hjemme mens københavnsregnet skurte ned ute, satt jeg på en kafé og drakk en flaske økothy, det er revnende likegyldig, jeg husker ikke noe av det, jeg husker bare at det var tungt og vondt å lese om Stridsbergs fiktive Valerie Solanas. Jeg hadde aldri lest noe så mørkt før. Og det har jeg fortsatt ikke. Jeg forventet noe av det samme mørket i Darling River. Mine forventninger til den var skyhøye. Jeg var forberedt på at sjela mi skulle rives og slites, på noe hjerteskjærende, på det helt jævlige.
Fant jeg noe av det samme mørket i Darling River? Ja, jeg gjorde det. Først og fremst var det historien om vitenskapsmannen i Jardin des Plantes i Paris og forsøksapen hans som gjorde størst inntrykk; sadismen og ensomheten hans, hvordan han setter buret med apen ute i snøen f.eks., hvordan historien om ham reflekterer faren til Lo, de er begge to utstøtte, det er ingen kvinner som vil ha dem, så de kjøper horer i stedet. Jeg la merke til navnene på horene til Los far, horene han plukker opp på nattlige kjøreturer med Lo i baksete, navn på kjente kvinneskikkelser i litteraturen, kvinner som nærmest er blitt skrevet om som gudinner, f.eks. Beatrice, kvinnen til Dante; som en slags kommentar til navnene Lo og Dolores; Lolita som Humbert Humbert skjønnmaler i sine memoarer (Lolita, mitt livs lys!) fordi hun minner ham om barndomskjæresten hans som døde da de begge var barn.
Ensomheten, alle er ensomme.
"Han har längtat efter Célestes tunga kropp över hans magra bröstkorg. Under dessa ensamma veckor har han placerat boktravar på sin bröstkorg för at känna tyngden av någonting och för att inte alldeles lösas upp av ensamhet."
Og fremmedheten.
"Ändå har hon stått i timmar och betraktat sin vita gestalt i en hotellspegel innan hon vågat ge sig ut på gatorna, men inga speglar har någonsin tilhört henne. Spegeln har alltid förväxlat henne med någon annan."
Fremmedheten som noen forsøker flykte fra, enten ved å dra fra sin mann og sitt barn, de er blitt fremmede for moren, eller ved å skrive seg inn på et sykehus for å forhindre puberteten, et forsøk på å flykte fra kvinnekroppen, det fremmede, forbli i barnet, som egentlig ikke er et barn i det hele tatt. Eller fremmedheten som noe som bare er der likevel, umulig å flykte fra, som viser seg i en avstand mellom personene; forholdet mellom vitenskapsmannen og forsøksapen, et menneske og et dyr, viser avstanden også mellom de andre menneskene, mellom Lo og hennes far, mellom Dolores og Richard, og det groteske i disse forholdene, mellom et dyr og et menneske, ja, grotesk, det er ordet, i ordets rette forstand.
Rives og slites sjela? Romanen er mørk, det er den, men for meg når den ikke like høyt opp som Drömfakulteten. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne, siden begge bøkene har mye av den samme tematikken og de er begge utpreget sanselige, det er mye kropp, død og fordervelse, svært mye om kvinnen. Sara Stridsberg har selv sagt:
"Melankolien har med morskapet å gjøre. Å være mor: å være noens mor, å være noens barn. Det sies at når et menneske dør, har alle store relasjoner som var i livet, til og med relasjonen til egne barn, forsvunnet. Det er bare mor som er igjen. Mennesket roper på mamma når de ligger og skal dø. Dette dødsropet finnes i alle mine bøker." (Fett 4/2011).
Dødsrop, ja, det er helt klart.
Uansett, jeg sammenligner: jeg kan ikke la være, jeg blir litt skuffet, Darling River når ikke like høyt opp. Hva kan man si, det er urettferdig, tenk å sammenligne en bok med en av de beste bøkene jeg noensinne har lest (ja, Drömfakulteten er det), jeg hadde nok latt meg begeistre av Darling River i større grad hvis det hadde vært den første boka jeg leste av Stridsberg, men det var den ikke, og det er det ikke noe å gjøre med.
onsdag 23. mai 2012
Syden
Bergen er Syden. Sola skinner. Tilogmed brisen er brennheit. Jeg angrer på at jeg skrev alle forelesningsnotatene mine på dataen, for det er umulig å lese på skjermen ute (nei, jeg angrer egentlig ikke det, det er mye bedre å skrive på data enn for hånd). Jeg kunne kanskje printet dem ut, men da må jeg gå på biblioteket, skaffe meg mynter osv osv osv. I stedet har jeg lest dem inne og tatt hyppige kaffe-/hylleblomstsaftpauser og lest i Sara Stridsbergs Darling River ute på altanen.
JULETRE TIL AFRIKA av Svein Tarald Framnes
En gang i høst var jeg på debutantkveld på Norli på Galleriet. Jeg smatt inn fra bergensregnet til et allerede fult lokale, fikk et glass rødvin i hånda og satte meg på bakerste rad. Olaug Nilssen presenterte den ene debutanten etter den andre (til sammen circa 5-6). En av disse var Svein Tarald Framnes. Han var forfatteren av den boka jeg allerde hadde rukket å se en del ganger; noe med coveret, trærne og den grønne fargen mot det svarte, bortsett fra det visste jeg ikke noe annet om boka. Sikkert fordi jeg hadde sett at det var en debutantbok, og jeg er skikkelig skeptisk til debutantbøker. Ofte er de nemlig ikke noe man burde legge merke til (er min opplevelse). Det var kanskje nettopp derfor jeg hadde dratt meg bort til Norli, for å bli overbevist (og det funket, det endte med at jeg faktisk leste tre av debutantene som var der, i tillegg til denne også Hjartemekanikk av Kristina Leganger og Humlefangeren av Janne S. Drangsholt). Svein Tarald Framnes leste opp fra boka si og jeg syntes det var morsomt, det jeg hørte. Så da jeg omtrent på samme tid fikk en e-post far Aschehoug om at jeg bare kunne sende dem en e-post om det var noen bøker jeg ville ha (og skrive om), ba jeg om bl.a. denne. Og jeg fikk den. Ned i postkassa dumpet den, men så forsvant den bare fra sinnet mitt, inn i bokhylla, jeg hadde ikke tid, eller tiden min ble besluttet brukt på andre bøker. Så ble det jul og jeg tenkte: Nå leser jeg Juletre til Afrika for kanskje har den noe med jul å gjøre, men jeg leste den ikke da heller. Jeg husker jeg skyntet meg gjennom en novellesamling av Raymond Carver fordi den snart måtte leveres før jeg skulle på ferie i to uker (fikk ikke lest den siste novella; altså: jeg har lest alle novellene til Raymond Carver bortsett fra én). Nå derimot er det andre boller, jeg holder på å flytte og kikker stadig vekk i bokhylla på bøkene mine; hvilke skal bli med, hvilke skal gis bort osv., det var da jeg fikk øye på den, Juletre til Afrika, og jeg hadde nettopp hatt eksamen, det var (er!) varmt i været og jeg trengte noe lett noe. Juletre til Afrika er sikkert lett nok (tenkte jeg). Og den var den. Juletre til Afrika handler om Helge som har fått som skogsarbeider på en øy på Vestlandet. Sammen tar han og russeren Pavel båten til en øy hver dag for å hogge ned grantrær. Og nei, bortsett fra at gran er det treet man bruker som juletre, har ikke boka så mye med jul å gjøre (der tok jeg feil). Det er ikke juletreindustrien Helge og Pavel hogger ned graner for, det er for en vindmøllepark! Å, skrekk, mener Pavel som vil bevare kulturlandskapet og får hjelp av en gjeng med veganerhippier fra en miljøorganisasjon.
Og jeg hadde rett. Boka var lett, på en god måte. Jeg leste den i løpet av en ettermiddag i hengekøya. Den var søt, sjarmerende og morsom. Jeg finner aldri ut av hvilken institusjon Helge kommer fra, av og til tenker jeg at han er veldig enkel, andre ganger bare at han har skjønt hva livet dreier seg om (vafler med rabarbrasyltetøy); sikkert og visst er at forfatteren aldri tar avstand fra ham for liksom å si Ok, men jeg er ikke sånn som han her altså, i en slags ironisk distanse. For av og til under lesningen satt jeg og ventet på at det skulle komme, jeg satt og ventet på at nå snart kommer det til å bli kleint, men det ble aldri det, og det at jeg satt og ventet på det har alldeles ikke noe med boka å gjøre, det er bare jeg som er skadet av å faktisk ha lest for mange bøker som faktisk først var hyggelige mot romankarakterene sine, for så å fremstille dem på en så klein måte at det ødela alt. I denne boka var hjerte på rett plass hele tiden (oi, nå er det nesten jeg som blir klein). Jeg likte den lune humoren. Det var hyggelig å lese denne boka, akkurat passe til en varm sommerettermiddag, som det forhåpentlig blir en del av fremover. Jeg anbefaler denne når du er ute etter noe lett noe til nettopp en slik stund.
tirsdag 22. mai 2012
Post-semesteroppgave
I dag var det igjen dødsfint vær i Bergen. Kortbukse og T-skjorte var rett og slett nesten for varmt. Jeg dro på universitetesbiblioteket, gjorde ferdig semesteroppgaven min om essayistikk, printa den ut og leverte den på fakultetet. Etterpå dro jeg på Colonialen Fetevare (elsker ordet 'fetevare') og kjøpte en croissant, satte meg i en park og leste Dag Solstads 17.roman, ti måneder etter at jeg forlot Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten. Følte det passet seg å lese Dag Solstad nå, siden jeg skal på Litteraturfestivalen i Lillehammer neste uke. Han er jo en sånn forfatter som alltid dukker opp på sånne festivaler.
Om å sende bøker ut i verden
Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.
Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.
Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.
Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.
Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.
Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.
Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.
Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.
Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.
Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.
Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.
Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.
Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.
Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.
Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.
Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.
Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.
Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.
Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.
mandag 21. mai 2012
Post-eksamen 1
I dag ble jeg ferdig med årets første eksamen. Jeg skrev om tragiske helter og ble skuffet over at ingen av kostsvarsspørsmålene var "Hvem er Sancho Panza?" Jeg som hadde så mye å si om det. Etterpå satte jeg meg i hengekøya og drakk hylleblomstsaft og spiste moreller og leste ikke noe pensum i det hele tatt, men i Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes som jeg har hatt stående i hylla driiitlenge. I et av avsnittene jeg leste diskuterte hovedpersonene Helge og Pavel faktisk Don Quixote og hans kamp mot vindmøllene. Moro! Jeg liker intertekstualitet. Og fint vær! Krysser fingrene for at det er sommer i Bergen i morra også.
lørdag 19. mai 2012
Denne sommeren skal jeg løpe
Mine damer og herrer, JEG, Kathleen Rani Hagen, har meldt meg på mitt første løp noensinne! Hvert år (ihvertfall de fem siste årene) i begynnelsen av mai begynner jeg å løpe; jeg jogger jevnt og trutt og blir bedre og bedre, helt til det hele forsvinner i en salig blanding av reker, øl, bryggekanter og nachspiel en gang i juli, og joggeskoene blir liggende til neste mai. Men i ÅR. I år har jeg anskaffet meg nye joggesko, jeg vil bare gå i dem hele tiden (har aldri vært en kvinne som går i joggesko før nå), OG jeg har meldt meg på Fædrelandsvennens sommerløp den 11.august! Jeg kan rett og slett ikke la være å fortsette. Og god må jeg bli, for det er sykt flaut å stoppe midt oppi et løp for å måtte gå. Dessuten har jeg sagt til kjæresten min at han aldri kommer til å klare å løpe to mil i strekk, og det ser dårlig ut hvis jeg heller ikke klarer det. Stoltheten er min forfengelighet. Ære er livsviktig.
Men, hm, "det er sykt flaut å stoppe midt oppi et løp for å måtte gå", så jeg har faktisk vært med på løp før? Ja, det har jeg, har bare glemt det. Jeg gikk nemlig på friidrett da jeg var kid. I KIF, som er med på å arrangere dette løpet. Jeg var den dårligste av alle til å løpe, og min tre år yngre lillesøster var den beste av alle. Jeg var skikkelig god på kappgang (etter min mening), men det var ingen som drev med det, så jeg slutta og flytta inn i stallen istedetfor. Uansett, så rakk jeg å løpe noen løp. En gang vant jeg tilogmed premie. Det var den gangen det bare var tre deltagere i min klasse. Da fikk jeg bronse. Hurra!
Jeg kan ikke huske hva lengden på det løpet var, men det var garantert sprint (nei, vent, kanskje var det hekkeløp?). Jeg tror jeg er mye bedre på å løpe saktere og lengre. Det liker jeg i hvertfall mye bedre. For tingen er nemlig den at jeg liker å løpe. Det var noen som spurte meg her en dag om man ikke forbrant like mye på å gå den samme distansen som å løpe den, kunne jeg ikke heller gjøre det? Jeg rakk aldri å svare fordi noen skjøt inn i samtalen med noe annet, men tingen er at hvis jeg hadde fått sjansen til å svare skulle jeg ha svart: "Du har helt tett i det, men jeg er ikke først og fremst ute etter å forbrenne noe. Jeg løper fordi jeg liker det, rett og slett. Og jeg liker å være i god form. Det er den samme grunnen som til hvorfor jeg svømmer. Jeg liker det. Jeg blir glad av det. Alt det andre kommer som en bonus." Det skulle jeg ha sagt. Endorfiner i massevis. En trivselsgreie. Grunner til å komme seg ut i frisk luft (jeg elsker å være ute, men glemmer at jeg gjør det før jeg faktisk er ute). Ekstra energi ellers. God helse.
Men som med alt annet her i livet vil man jo at det skal gå fremover. Og hva er da bedre enn å melde seg på et løp? Mål er bra og ha. Jeg gleder meg, ikke først og fremst til å ha oppnådd målet, men til veien dit. Sykt klisjé, men sant. Det gjelder jo omtrent alt man setter seg i fore.
--
Anbefalt litteratur:
What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami.
fredag 18. mai 2012
Glimt fra søttende mai
Søttende mai er kanskje min favoritt av alle årets røde merkedager. Jeg elsker søttende mai!
Dessertbufféfrokost på Hotell Ernst.
Dessertbufféfrokost på Hotell Ernst.
jordbær
På Kristiansands 17.mai-program hadde de klart å trykke et bilde av Knut Hamsun istedenfor sørlandsdikteren Vilhelm Krag. Flaut!
litteratur
Det gikk hardt for seg natt til den søttende. (Som å fortelle at himmelen er blå, kanskje?)
øl
Gjenbruk.
kaffe
17.mai-nyheter. Jeg har selvsagt smakt alle årets is-nyheter allerede og kan bekrefte at Snackis-en er veldig god.
is
Et (skallet) lik i myra.
(Neida, det er en bøye eller noe.)
uæh
Det gikk hardt for seg i buskene/buksene.
knapp
Vi tittet inn i et av lokalene til Fiskeeksperten Reinhartsen, bortsett fra at - skrekk og gru! - de var ikke der lenger! Det var tomt! Sykt trist, for det var så bra å handle der. Betjeningen var sykt hyggelig, jeg liker å handle mat på kjøpmannsvis, og jeg fikk alltid smaksprøver på lapper med syltetøy når jeg handlet der. Og en ting til som var trist var at nabolokalet også var tomt! Tippe- og tobakksjappa hvor en skikkelig søt mann jobbet og jeg pleide og kjøpe sigg som de andre butikkene ikke hadde.
fisk
dvf
Reker til lunsj! <3 <3 <3 Og jordbær og marengs- og nougatkake.
majones
Flagg til tørk.
torsdag 17. mai 2012
onsdag 16. mai 2012
LIBERTY av Jakob Ejersbo
En gang våren totusenogni var jeg i en bruktsjappe i Aalborg og kjøpte meg Jakob Ejersbos Nordkraft, en roman om narkomiljøet i Aalborg. En bok jeg likte særs godt. Så da Aschehoug sendte meg en e-post om jeg ville skrive om Liberty, sa jeg seff ja og mottok en murstein av en bok i posten (like stort som det afrikanske kontinent skal jeg holde meg for god til å si). Først tenkte jeg: det er litt av et hopp, hoppet fra Aalborgs narkoverden og halvkriminelle til landet Tanzania, men der tok jeg feil. Det er knapt noen i denne romanen som ikke røyker bhangi. Nåja, det er jo ikke det verste, jeg kan også nevne at folk dør av overdoser, blir alkiser og tynne av å tygge khat. Og alt det andre. Jeg har knapt lest en bok som skildrer et verre moralsk forfall enn i denne boka. Folk puler rundt (ingen er helt sikre på hvem som er ungens far), folk dreper hverandre, folk betaler hverandre under bordet, folk dealer drugs, folk utnytter hverandre, folk snylter, folk lurer hverandre, folk lyver for hverandre, ja, folk lyver og lyver og lyver, det er knapt noen som snakker ett ord sant.
Livet i Tanzania blir sett fra dansken Christian og tanzanianeren Marcus' synsvinkel. Christian kommer ned til Tanzania som trettenåring, sammen med sine bistandsarbeiderforeldre. Marcus skaffer seg jobb som hushjelp og barnepasser hos en svensk familie som femtenåring, og romanen går over nesten et helt tiår, hovedsaklig åttitallet. De vokser opp og alle de vestlige voksne mennene skiller seg sånn at de kan gifte seg med en innfødt i stedet, for de innfødte kvinnene puler så mye bedre, mens de innfødte kvinnenes intensjon selvfølgelig er å bli tatt med til Europa (de blir selvsagt aldri tatt med dit). Drepe som man vil kan man også, for det er bare å betale det lokale politiet under bordet, så går det greit. Alle hvite er jo sykt velstående og har lett råd til å kjøpe seg fri.
Ikke at de innfødte mennene er noe særlig bedre. Hiv og AIDS, hvem bryr seg om det, det er bare å pule med ti forskjellige kvinner og få like mange barn som alle har samme far, men forskjellige mødre. Ansvaret for barna kan bare fraskrives, tsk, det er ikke mitt barn, din malaya (swahili for hore). Samtidig som jeg leste i Liberty, leste jeg tilfeldigvis også i Pamela Druckermans Lust in Translation, en faglitterær bok om hvordan utroskap blir sett på i ulike deler av verden. Et av kapitlene handlet om Sør-Afrika - som ja, jeg vet at det ikke er Tanzania (det ligger et par land i mellom dem) - og å lese i det kapitlet var omtrent som å lese i Liberty. Som allerede nevnt vet jeg at Sør-Afrika ikke er Tanzania, men videre kunne Druckerman vise til statistikk om at Afrika er den verdensdelen i verden hvor folk flest er utro. Hvordan folk holder på sånn (uten kondomer) når de vet at de kan dø av det, og at så mange andre mennesker også kan dø av det, det fatter jeg ikke.
Hele Liberty bare bekrefter alle fordommene jeg har om Afrika. Veldig mye blir sagt, men ikke så mye blir gjort. Klokken tolv er muligens klokken halv tre, klokken seks eller i morra. Alt kan kjøpes hvis du har penger nok, immigrasjonspapirer og arbeidstillatelse også (javisst!), så lenge du kamuflererer kjøpssummen og kaller det 'gave.' Ingen bruker kondomer. Alt er et stort kaos. Ikke rart folk er fattige. (Jeg føler Chinua Achebes postkolonialistiske teori hengende over samvittigheten.) Nå høres det nesten ut som om Liberty er helt forferdelig å lese, som om også den er et stort kaos, men det er den ikke. En murstein av en bok var den (på godt over 700 sider), men jeg pløyde meg gjennom den i løpet av noen dager fordi den var så spennende, underholdende og interessant. Jeg satt i bilen og leste i den mens jeg ventet på kjæresten min som kikket i bruktbutikker. Den siste uka har jeg ofte tenkt at jeg ville hjem og lese i Liberty. Nå tenker jeg at jeg må anskaffe meg Eksil og Revolution også, de andre bøkene i Jakob Ejersbos frittstående Afrika-trilogi (som han forøvrig bare så vidt rakk å fullføre før han døde av kreft i 2008). Altså: Liberty anbefales!
Bokfrokost xliv
vann.
tyrkisk yoghurt med bjørnebær, rips og 4korn.
eksamenslesning: Horats' Ars Poetica.
tirsdag 15. mai 2012
mandag 14. mai 2012
Flyshow
På lørdag var vi på Bernt Balchen Airshow på Kjevik luftfartskole.
tegneserie
Sjekk prisen!
over femhundretusen
Vi spiste berlinerboller til lunsj. Det viste seg at fyllet inne min berlinerbolle ikke var bringebær, men vanilje.
Inni det russiske flyet var det selvsagt barskap som man kunne ha vodkaflasker i.
absolut
øre
Meta.
vei
vei
Et spesialdesignet F-16 i lufta.
jubileum
Et spesialdesignet F-16 på bakken.
flagg
Se, et rosa tre! Går jo ikke ann å ha blogg uten å poste bilde av et rosa tre.
kanon?
De nye joggeskoene mine. Jeg fikk vondt i knærne av å løpe med mine gamle. Kan jo ikke ha noe av det når joggesesongen min er i gang igjen. Og så ble jeg så fornøyd med dem at jeg måtte gå med dem hele tiden, selv når jeg ikke jogger. Apropos og som bokalibi: jeg anbefaler Haruki Murakamis What I Talk About When I talk About Running for litt inspirerende løpeglede.
løpe
Ikke et fly, men en fugl.
falk-ish
Abonner på:
Innlegg (Atom)