DARLING RIVER av Sara Stridsberg

Sommeren for to år siden tilbragte vi et par måneder i København, i en leilighet som tilhørte en bekjent av min kjæreste; den var derfor full av ting, bl.a. en bokhylle. Det var der jeg fant Sara Stridsbergs Drömfakulteten. Det er den enkle grunnen til at jeg plukket henne opp. Jeg hadde ikke noen forventninger, det var rent et slumpetreff. Ok, her er en bok på svensk med rosa cover.

I den tiden det tok å lese boka var det som å befinne seg i et dypt mørke, jeg kan ikke huske hvor jeg var da jeg leste den, omgivelsene var likegyldige, satt jeg i en park, satt jeg hjemme mens københavnsregnet skurte ned ute, satt jeg på en kafé og drakk en flaske økothy, det er revnende likegyldig, jeg husker ikke noe av det, jeg husker bare at det var tungt og vondt å lese om Stridsbergs fiktive Valerie Solanas. Jeg hadde aldri lest noe så mørkt før. Og det har jeg fortsatt ikke. Jeg forventet noe av det samme mørket i Darling River. Mine forventninger til den var skyhøye. Jeg var forberedt på at sjela mi skulle rives og slites, på noe hjerteskjærende, på det helt jævlige.

Fant jeg noe av det samme mørket i Darling River? Ja, jeg gjorde det. Først og fremst var det historien om vitenskapsmannen i Jardin des Plantes i Paris og forsøksapen hans som gjorde størst inntrykk; sadismen og ensomheten hans, hvordan han setter buret med apen ute i snøen f.eks., hvordan historien om ham reflekterer faren til Lo, de er begge to utstøtte, det er ingen kvinner som vil ha dem, så de kjøper horer i stedet. Jeg la merke til navnene på horene til Los far, horene han plukker opp på nattlige kjøreturer med Lo i baksete, navn på kjente kvinneskikkelser i litteraturen, kvinner som nærmest er blitt skrevet om som gudinner, f.eks. Beatrice, kvinnen til Dante; som en slags kommentar til navnene Lo og Dolores; Lolita som Humbert Humbert skjønnmaler i sine memoarer (Lolita, mitt livs lys!) fordi hun minner ham om barndomskjæresten hans som døde da de begge var barn.

Ensomheten, alle er ensomme.

"Han har längtat efter Célestes tunga kropp över hans magra bröstkorg. Under dessa ensamma veckor har han placerat boktravar på sin bröstkorg för at känna tyngden av någonting och för att inte alldeles lösas upp av ensamhet."

Og fremmedheten.

"Ändå har hon stått i timmar och betraktat sin vita gestalt i en hotellspegel innan hon vågat ge sig ut på gatorna, men inga speglar har någonsin tilhört henne. Spegeln har alltid förväxlat henne med någon annan."

Fremmedheten som noen forsøker flykte fra, enten ved å dra fra sin mann og sitt barn, de er blitt fremmede for moren, eller ved å skrive seg inn på et sykehus for å forhindre puberteten, et forsøk på å flykte fra kvinnekroppen, det fremmede, forbli i barnet, som egentlig ikke er et barn i det hele tatt. Eller fremmedheten som noe som bare er der likevel, umulig å flykte fra, som viser seg i en avstand mellom personene; forholdet mellom vitenskapsmannen og forsøksapen, et menneske og et dyr, viser avstanden også mellom de andre menneskene, mellom Lo og hennes far, mellom Dolores og Richard, og det groteske i disse forholdene, mellom et dyr og et menneske, ja, grotesk, det er ordet, i ordets rette forstand.

Rives og slites sjela? Romanen er mørk, det er den, men for meg når den ikke like høyt opp som Drömfakulteten. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne, siden begge bøkene har mye av den samme tematikken og de er begge utpreget sanselige, det er mye kropp, død og fordervelse, svært mye om kvinnen. Sara Stridsberg har selv sagt:

"Melankolien har med morskapet å gjøre. Å være mor: å være noens mor, å være noens barn. Det sies at når et menneske dør, har alle store relasjoner som var i livet, til og med relasjonen til egne barn, forsvunnet. Det er bare mor som er igjen. Mennesket roper på mamma når de ligger og skal dø. Dette dødsropet finnes i alle mine bøker." (Fett 4/2011).

Dødsrop, ja, det er helt klart.

Uansett, jeg sammenligner: jeg kan ikke la være, jeg blir litt skuffet, Darling River når ikke like høyt opp. Hva kan man si, det er urettferdig, tenk å sammenligne en bok med en av de beste bøkene jeg noensinne har lest (ja, Drömfakulteten er det), jeg hadde nok latt meg begeistre av Darling River i større grad hvis det hadde vært den første boka jeg leste av Stridsberg, men det var den ikke, og det er det ikke noe å gjøre med.