Bøkene jeg leste i april, del 3: Om barn og USAs østkyst

Dette tror jeg kanskje er det siste innlegget hvor jeg skriver om alle bøkene jeg har lest hver måned. Det er ikke alle bøkene jeg leser som jeg føler for å skrive om. Det kan være fordi de er middelmådige og jeg glemmer dem med det samme jeg legger dem fra meg; eller det kan være fordi jeg ikke finner ordene; det kan være fordi det er blitt sagt så mye om dem fra før av, av andre, eller det kan være noen andre har skrevet så mye bedre om dem enn jeg. Noen bøker er heller ikke bryet verdt, helst skulle jeg ikke lest dem. Det finnes mange eksempler på dem.

Om jeg skal oppsummere hver måned i det hele tatt, det vet jeg ikke ennå, jeg har ikke tenkt så langt. Kanskje teller jeg dem bare og plasserer dem; disse diktbøkene jeg leste jeg i mai, disse romanene leste jeg i mai, disse novellesamlingene leste jeg i mai. Kanskje jeg bare lister dem opp, stille, i listen over alle bøkene jeg leser i år, uten at noen nødvendigvis legger merke til det.

Jeg skal selvsagt fortsette å skrive om bøker, men det blir ikke slik som dette. Kanskje kommer jeg til å vie hele innlegg til én bok - færre, men fyldigere. Jeg får se.

8. MÅLET HENNAR MOR av Hans Kristiansen ¤ ¤ ¤ ¤
Morsom og sjarmerende diktbok om språk og dialekter, samtidig som diktene selv leker med språk og dialekter. Tar ting på kornet. Her er et av diktene.

9. BEATRICE & VERGIL av Yann Martel ¤ ¤ ¤ ¤
På et punkt i boka får den meg til å tenke på Paul Celans Dødsfuge. På en annen side kommer det et annet punkt hvor jeg tenker at forfatteren er skikkelig svart-hvitt, i fremtillingen av taksidermisten, og det er jeg så lei av. Jeg er også redd for at hvis jeg sier mer, så røper jeg alt. I tilfelle noen som leser dette har lyst til å lese boken.

10. THE CORRECTIONS av Jonathan Franzen ¤ ¤ ¤ ¤
The Corrections er en generasjonsroman i samme stil som Frihet. Og akkurat som Frihet tar den opp ikke bare familieproblemer, men også samfunnsproblemer. Frihet bryr seg om miljøet. The Corrections bryr seg om fattigdom og eldreomsorg og pilleavhengighet. Enid og Alfred bor i midtvesten, barna deres har vokst opp og bor sykt ikke lenger i midtvesten. De bor selvfølgelig på østkysten, som alle andre intellektuelle, vellykkede middelklasseamerikanere med ambisjoner. Den eldste sønnen, Gary, bor i Philadelphia og har en en helt jævlig kone. Vel, Gary synes ikke det, men jeg synes det. Jeg skjønner ikke at noen kan være så jævlig. Hun er akkurat som barna til det eldre paret i den tyske filmen Kirsebærblomster.

Det andre barnet deres heter Denise. Hun bor i New York City, er kokk, i stadige kjærlighetsforviklinger, og låner en haug med penger til Enid og Alfreds tredje barn, Chip, som btw ikke er så veldig vellykka som han har gitt uttrykk for. Det er nemlig ikke sant at han er skribent for The Wall Street Journal. Han har bare kanskje en jobb i en avis med et navn som ligner på The Wall Street Journal. Han skylder på Enids dårlige hørsel for denne misforståelsen, men jeg vet ikke hva jeg skal tro. Og uansett så drar han til Latvia for å gjøre noen lyssky forretninger der i stedenfor. Faktisk bestemmer han seg for det akkurat når han egentlig skal spise lunsj med foreldrene sine, som han har invitert til seg på lunsj i NYC, sånn btw mens de er på vei til et cruise. Eller er det hjem til Denise at Chip har invitert dem? Hos søsteren sin, sin alltid reddende engel. Vel, ikke reddende engel nok, hun kan ikke redde ham fra alt tullet i Latvia.

Som en generasjonsroman seg hør og bør hopper historien fra person til person og fram og tilbake. Hvordan har folk blitt sånn som de har blitt? Hvorfor gjør de som de gjør? Det får jeg greie på. I motsetning til personene i boka. De får ikke greie på hvorfor de andre gjør som de gjør. A får aldri greie på hvor høyt B egentlig elsker ham, fordi A aldri får uttrykt det. Å fortelle sånt ligger ikke for A. Og så videre. Jeg får derimot vite alt. Og det gjør meg trist å vite alt sammen og se på at ingen snakker sammen, ingen får vite hva de andre egentlig tenker, hva de egentlig føler. Og sånn er det jo i virkeligheten også. Vi går forbi hverandre, er fremmede for hverandre, det er ingen som får vite at akkurat hvordan det er.

11. THE MARRIAGE PLOT av Jeffrey Eugenides ¤ ¤ ¤ ¤
Da jeg leste The Marriage Plot klarte jeg knapt å legge den fra meg. Jeg ville lese videre om Madeleine og bøkene hun leser og Leonard som hun er forelsket i, hva skjer, hva skjer? Mer, mer. Jeg treffer Madeleine på Brown, helt på tampen av studietiden, faktisk er det graduation day, foreldrene hennes er kommet dit for å overvære det hele, men å ta i mot et diplom er ikke øverst på prioriteringslisten. Jeg blir med henne til en gammel fiskerlandsby på østkysten, nord for New York, siden til Paris, Monaco og New York City. Jeg blir også med Mitchell til India. Mitchell som er forelska i Madeleine som er så langt borte.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlinga, føler jeg har røpet nok fra før av. Jeg har, når jeg leser boka, uansett alltid lyst til å lese videre, men likevel når jeg siden blir ferdig med den kjenner jeg et snev av skuffelse. Boka var ikke dårlig, men jeg forventet noe mer av Jeffrey Eugenides. Hvorfor? Jeg liker jo The Marriage Plot. Alle personene føles ekte. Følelsene føles ekte. Men skulle det ikke være noe mer? Skuffet trykker jeg meg vekk fra boka på lesebrettet mitt, tenker: jaja, det var i hvertfall god underholdning. Men det var da. Nå har det gått en liten stund siden jeg leste ut boka, og jeg tar meg i å fortsatt tenke på personene i boka, og da spesielt Madeleine. Jeg tenker på henne nesten som om hun er en venninne jeg ikke har sett på en stund. Hvordan går det med henne nå? Sist jeg hørte fra henne... Hva gjør hun nå? Hva skjedde etterpå? Jeg lurer på om jeg fortsatt kommer til å tenke på henne. Madeleine, Madeleine. Hvor lenge kommer jeg til å tenke på henne til jeg glemmer henne? Kommer jeg til å lese boka på nytt for å finne henne igjen? Gå tilbake i tid? Lese om den unge Madeleine på nytt og på nytt fordi jeg aldri kommer til å få vite hvor hun er nå? Aldri kommer til å få vite hvor hun er og hvordan det går med henne i tiden etter bokas slutt? Som om hun har trådt ut av boka og inn i virkelighetens verden. Og ikke bare fortoner hun seg som virkelig, men jeg er misunnelig på henne, selv om det kanskje er teit, og jeg ikke burde være det, for om hun hadde vært virkelig, hadde ikke situasjonen hennes vært noe å trakte over, i hvertfall ikke i følge fornuften. Men kanskje etter følelsene? Og apropos fornuft og følelser, så elsker Madeleine Jane Austen. Det gjør ikke jeg. Hva skulle vi snakket om om vi møttes? Uh, dekonstruksjonen. Nei. Men uansett, jeg tror jeg ombestemmer meg. Jeg tror jeg liker denne boka mye bedre enn jeg bestemte meg for da jeg ble ferdig med den. Når jeg tenker meg om blir jeg helt rørt av kjærlighetshistorien i den. Men å, det er så vanskelig å si noe om boka uten å røpe for mye. La meg bare holde kjeft.

Av og til vokser sanger på deg etter jo oftere du hører dem, de blir bare bedre og bedre, og slik er det med denne boka, jo mer jeg tenker på den, jo bedre blir den.

Nevnte jeg forresten at slutten er fantastisk? Litt teit, men dog fantastisk når den får tid til å synke, fordøyes. Den var nesten for god til å være sann.

Hallo, jeg vil bare glemme alt som har skjedd og lese den på nytt.

12. BARNA av Ida Jessen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Solvej stikker av fra mann og barn, hun er en usikker, ung dame, giftet seg opplagt for tidlig, rett etter videregående omtrent. I boka følger vi med henne over år - ikke bare henne, men også menneskene i hennes nærhet: datteren hennes, som hun etterhvert får lov til å ha hos seg annenhver helg; de andre menneskene i den lille byen (tettstedet?) et sted i Danmark: Ragna, Jon, Martin, Manne, Søren, Pauli... Jeg tror på alle sammen, bortsett fra Ragna. Jeg forstår hvorfor alle velger og gjør som de gjør, bortsett fra Ragna. Hun er det eneste unntaket i dette ellers gode og realistiske persongalleriet. Jeg tror på forholdene, på relasjonene; jeg tenker på en jeg kjenner når jeg leser om Christiane. "Ida Jessen briljerer som moderne realist. - May Shack, Politiken" står det på baksiden av omslaget. Ja, det gjør hun, det gjør Ida Jessen, hun briljerer.