Mine damer og herrer, JEG, Kathleen Rani Hagen, har meldt meg på mitt første løp noensinne! Hvert år (ihvertfall de fem siste årene) i begynnelsen av mai begynner jeg å løpe; jeg jogger jevnt og trutt og blir bedre og bedre, helt til det hele forsvinner i en salig blanding av reker, øl, bryggekanter og nachspiel en gang i juli, og joggeskoene blir liggende til neste mai. Men i ÅR. I år har jeg anskaffet meg nye joggesko, jeg vil bare gå i dem hele tiden (har aldri vært en kvinne som går i joggesko før nå), OG jeg har meldt meg på Fædrelandsvennens sommerløp den 11.august! Jeg kan rett og slett ikke la være å fortsette. Og god må jeg bli, for det er sykt flaut å stoppe midt oppi et løp for å måtte gå. Dessuten har jeg sagt til kjæresten min at han aldri kommer til å klare å løpe to mil i strekk, og det ser dårlig ut hvis jeg heller ikke klarer det. Stoltheten er min forfengelighet. Ære er livsviktig.
Men, hm, "det er sykt flaut å stoppe midt oppi et løp for å måtte gå", så jeg har faktisk vært med på løp før? Ja, det har jeg, har bare glemt det. Jeg gikk nemlig på friidrett da jeg var kid. I KIF, som er med på å arrangere dette løpet. Jeg var den dårligste av alle til å løpe, og min tre år yngre lillesøster var den beste av alle. Jeg var skikkelig god på kappgang (etter min mening), men det var ingen som drev med det, så jeg slutta og flytta inn i stallen istedetfor. Uansett, så rakk jeg å løpe noen løp. En gang vant jeg tilogmed premie. Det var den gangen det bare var tre deltagere i min klasse. Da fikk jeg bronse. Hurra!
Jeg kan ikke huske hva lengden på det løpet var, men det var garantert sprint (nei, vent, kanskje var det hekkeløp?). Jeg tror jeg er mye bedre på å løpe saktere og lengre. Det liker jeg i hvertfall mye bedre. For tingen er nemlig den at jeg liker å løpe. Det var noen som spurte meg her en dag om man ikke forbrant like mye på å gå den samme distansen som å løpe den, kunne jeg ikke heller gjøre det? Jeg rakk aldri å svare fordi noen skjøt inn i samtalen med noe annet, men tingen er at hvis jeg hadde fått sjansen til å svare skulle jeg ha svart: "Du har helt tett i det, men jeg er ikke først og fremst ute etter å forbrenne noe. Jeg løper fordi jeg liker det, rett og slett. Og jeg liker å være i god form. Det er den samme grunnen som til hvorfor jeg svømmer. Jeg liker det. Jeg blir glad av det. Alt det andre kommer som en bonus." Det skulle jeg ha sagt. Endorfiner i massevis. En trivselsgreie. Grunner til å komme seg ut i frisk luft (jeg elsker å være ute, men glemmer at jeg gjør det før jeg faktisk er ute). Ekstra energi ellers. God helse.
Men som med alt annet her i livet vil man jo at det skal gå fremover. Og hva er da bedre enn å melde seg på et løp? Mål er bra og ha. Jeg gleder meg, ikke først og fremst til å ha oppnådd målet, men til veien dit. Sykt klisjé, men sant. Det gjelder jo omtrent alt man setter seg i fore.
--
Anbefalt litteratur:
What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami.
9 kommentarer:
Løping er bra. Jeg heier på deg!
Blir så gira av å lese om andre som liker å løpe. Og det er klart du kan løpe to mil i strekk!
Lykke til med løpet og gratulerer med nye joggesko:)
Det er jo kjempebra å ha et mål! Stå på! :-D
No fekk eg også lyst til å byrje å springe igjen, om ikkje akkurat to mil...
Lykke til!
Lykke til med løpet! Skal ikke påstå at jeg løper noe særlig selv, men det er noen få ganger når det er medvind og nedoverbakke at å løpe er superherlig fordi man får følelsen av å kunne lette når som helst :)
Gratulerer sånn himla masse med nye løpesko, hurra! Kan tenke meg til at det hjelper på motivasjonen. :) Jeg er som deg; jeg løper fordi jeg liker det. Jeg har ingen ønsker om å gå ned i vekt, eller noe sånn, jeg løper fordi det gjør så mye godt for kroppen min - jeg blir glad, jeg frigir endorfiner og hurra! :)
Jeg skal melde meg på Sentrumsløpet til neste år, det er på bare en mil. så mulig det er ett litt lite mål. Ditt to-milsløp høres sweet ut. Men jeg er så utrolig langt unna to mil, at åh!
LYKKE TIL!
Da jeg gikk på ungdomsskolen skulle vi delta på Tine-stafetten. Det skulle være ett lag fra hver klasse, men det var ingen som hadde lyst til å delta, for å løpe offentlig var ikke spesielt kult med mindre man spilte fotball. Læreren truet med naturfagprøve om ikke flere meldte seg på. Jeg hadde ikke lest, så jeg sa ja, selv om jeg hater å løpe. På startstreken snakket alle de andre jentene om hvor dårlig form de var i. Det var jeg, og ikke dem, som stoppet midt i løpet. Og det var stafett, liksom, hvor vanskelig kunne det være! Offentlig ydmykelse på sitt verste. Ungdomsskolen er den verste tiden for sånt. Jeg trøstet meg med at jeg fikk fem på den naturfagprøven etterpå.
Å, herregud, alle sa jeg måtte være med på Tine-stafetten fordi jeg gikk på friidrett på fritiden, men det at jeg gjorde det, betydde ikke at jeg var noe god! Jeg sugde jo til å sprinte. Å, flaut ass.
Legg inn en kommentar